Inngrepskriterier og tolkningsprinsipper

       Under utarbeidelsen av den nye barnevernloven var det et ønske at rettssikkerheten skulle styrkes bl.a. gjennom mer presise inngrepsvilkår. Inngrepskriteriene i gjeldende barnevernlov er søkt utformet noe mer presist enn tidligere lovs bestemmelser. Det er nok mulig at enda strengere vilkår for anvendelse av f.eks. omsorgsovertakelse ville ført til færre omsorgsovertakelser enn i dag. Dette bør imidlertid ikke være et mål i seg selv. Det er viktig å ha som utgangspunkt at barnevernloven er en lov om vern av barn. Vilkårene bør derfor ikke utformes så strengt at det skjer på bekostning av barns interesser og behov for beskyttelse.

       Enkelte svært viktige prinsipper er nedfelt i barnevernloven. Disse er ment å være styrende ved tolkningen av lovens utlike inngrepskriterier. Ett av disse er det biologiske prinsipp - det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre - også om det er til dels alvorlige mangler ved deres omsorgsevne. Når dette ikke er mulig, innebærer prinsippet at det i utgangspunktet skal legges til rette for samvær og/eller annen kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre.

       Det biologiske prinsippet kommer bl.a. til uttrykk i barnevernloven gjennom et annet viktig prinsipp - det mildeste inngrepsprinsipp - som innebærer at det ikke skal treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig.

       Et annet sentralt prinsipp i barnevernloven er prinsippet om at det ved valg av tiltak for et barn skal legges avgjørende vekt på tiltak som er til barnets beste. Prinsippet innebærer at i de tilfeller hvor det er motstridende interesser mellom barnet og foreldrene, er det barnets interesser som skal være avgjørende ved valg av tiltak.

       Erfaringene med den nye barnevernloven så langt er at det har skjedd en sterk økning i bruken av frivillige hjelpetiltak, mens antallet omsorgsovertakelser har hatt en svak nedgang.

Særlig om adopsjon som tiltak i barnevernet

       Når det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, skal fylkesnemnda ta standpunkt til omfanget av samvær mellom barnet og foreldrene, evt. at det ikke skal være samvær eller foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er.

       Når foreldreansvaret er fratatt foreldrene kan fylkesnemnda gi samtykke til adopsjon av barnet. Loven oppstiller flere vilkår for at adopsjonssamtykke skal kunne gis:

-	det må være sannsynliggjort at omsorgsovertakelsen av barnet vil være varig

-	adopsjon skal være til barnets beste

-	adoptivsøkerne har vært fosterforeldre for barnet, og at de har vist seg skikket til å oppdra det som sitt eget.

       Noen hevder at norsk lovgivning går langt i å hjemle adgang til å nekte kontakt mellom barn og dets biologiske familie, og til å bryte de rettslige båndene mellom dem ved adopsjon. Når lovgivningen hjemler slik adgang, er det ut fra en erkjennelse av at det i visse tilfeller er nødvendig av hensyn til barnet å benytte såvidt inngripende tiltak som det her er tale om.

       Tall fra fylkesnemndene for 1993 og 1994 viser at det treffes i gjennomsnitt 36 vedtak om nektelse av samvær og 40 vedtak om plassering på skjult adresse hvert år. Det framgår ikke av tallene hvor stor del av disse vedtakene som er midlertidige, dvs. at foreldrene nektes kontakt med barnet eller barnet plasseres på sperret adresse bare i en tidsbegrenset periode.

       Fra de innhentede tallene framgår det videre at det treffes i gjennomsnitt 33 vedtak om fratakelse av foreldreansvar pr. år, mens det for samme periode ble gitt samtykke til adopsjon i 25 saker pr. år. Når disse tallene ses i sammenheng med at det var ca 17.400 barn under frivillige hjelpetiltak ved utgangen av 1995, viser det at den store hovedvekten av innsatsen i det norske barnevern ligger på det forebyggende området, og at de tvangsmessige inngrepene er svært få i forhold til de frivillige.

Fylkesnemndene for sosiale saker

       Intensjonen med opprettelsen av fylkesnemndene var å styrke rettssikkerheten for barn og foreldre ved å etablere et avgjørelsesorgan som var uavhengig og frittstående og hvor avgjørelsen skulle behandles og tas etter de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolen. Intensjonen var videre å kombinere juridisk og faglig innsikt og legmannsskjønn.

       Fylkesnemndas myndighetsområde framgår av barnevernloven § 7-2. Under fylkesnemndas myndighetsområde i barnevernsaker hører først og fremst alle vedtak som innebærer bruk av eller gir adgang til bruk av tvang overfor den private part.

       Fylkesnemndene har nå vært i funksjon i noe over tre år. Det er etablert fylkesnemnder 12 steder i landet. Noen fylker har derfor felles nemnd. Fylkesnemndene har til sammen 30 faste og to 2 årshjemler fast som fylkesnemndsledere, alle jurister med dommerkvalifikasjoner. Det har ikke vært problemer forbundet med rekruttering av kvalifiserte nemndsledere. Ved enkelte nemnder har det imidlertid vært noen problemer med rekruttering av tilstrekkelig mange sakkyndige. På bakgrunn av dette vil Barne- og familiedepartementet vurdere å oppnevne fellesutvalg for flere nemnder. Det skal oppnevnes nye sakkyndighetsutvalg fra 1. januar 1997. I denne forbindelse vil departementet også vurdere reglene for godkjenning og praksis for oppnevning i den enkelte sak. Den alt overveiende del av de sakene fylkesnemndene behandler er saker etter barnevernloven.

       Ifølge fylkesnemndenes rapporteringsstatistikk for 1995 behandlet alle landets fylkesnemnder til sammen ca 1.800 saker i 1995. Det gjøres oppmerksom på at det knytter seg en del usikkerhet til tallene. Ifølge statistikken tok det i gjennomsnitt for alle landets fylkesnemnder ca 60 dager fra en sak kom inn til fylkesnemnda til det var avholdt endelig forhandlingsmøte i saken. Tallet kan synes høyt idet det heter i barnevernloven § 7-1 g at møte med partene skal holdes snarest og om mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden er derfor ifølge statistikken omtrent dobbelt så lang som loven bestemmer. Departementet har innhentet tilleggsopplysninger fra enkelte fylkesnemnder hvor saksbehandlingstiden har vært svært lang. Fylkesnemndene har bl.a. oppgitt berammingsproblemer som årsak til lang saksbehandling. Videre er utsettelse/forsinkelse av saken på grunn av ytterligere utredning etter at saken er oversendt fylkesnemnda oppgitt som årsak. Videre oppgis som årsak til lang saksbehandlingstid at enkelte saker er særlig kompliserte/sammensatte, at det foreligger uavklarte prosessuelle spørsmål (f.eks. vedrørende partsstatus), at partene foretar skifte av advokat, at saken utsettes på grunn av nemndsleders, parter eller advokaters sykdom og ferieavvikling.

       Det er, ut fra de opplysinger departementet sitter inne med, ikke grunn til å anta at lang gjennomsnittlig saksbehandlingstid skyldes for lav kapasitet i fylkesnemndene og det er derfor heller ikke grunn til å anta at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden vil gå vesentlig ned ved å øke fylkesnemndenes bemanning. Barne- og familiedepartementet følger likevel saksbehandlingstiden i fylkesnemndene og utviklingen av denne nøye.

       Det foreligger i dag ingen statistikk over i hvilken grad fylkesnemndenes avgjørelser blir brakt inn for domstolene, resultatet av eventuell overprøving og total tidsbruk ved domstolbehandling. Barne- og familiedepartementet vil i samarbeid med Justisdepartementet vurdere utarbeidelse av slik statistikk.

Frister i saksbehandlingen

       § 6-9 inneholder frister for behandlingen av meldinger til barneverntjenesten, for gjennomføring av undersøkelser og for iverksettelse av tiltak.

       Dette er ett av de områder departementet ønsker å evaluere nærmere. Det kan anføres argumenter mot frister for saksbehandling i barnevernet. Dette gjelder vel i særlig grad frister for gjennomføring av undersøkelser. Det kan tenkes at fristene, i hvert fall i en viss grad, fører til at kommunene blir så opptatt av å overholde fristene at disse blir styrende for barneverntjenestens arbeid slik at kvaliteten på det faglige arbeidet kan reduseres. Dette vil nå bli gjenstand for en nærmere evaluering.

Partsrettigheter

       Barnets foreldre er i utgangspunktet alltid parter i en barnevernsak.

       Å være part i en barnevernsak innebærer bl.a. at man har krav på forhåndsvarsel før det blir truffet vedtak i saken, at man har rett til innsyn i sakens dokumenter og rett til å uttale seg, og at man har klagerett.

       Som en særlig rettssikkerhetsgaranti har barnevernsloven særlige bestemmelser om barns rett til å opptre som part i egen sak, og bestemmelser som skal sikre at barnets egne synspunkter skal komme fram under behandlingen av en sak i de tilfelle barnet ikke kan opptre som selvstendig part i saken.

Talsperson for barnet

       Loven inneholder også en bestemmelse om oppnevning av talsperson for barnet i alle saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde.

       Barne- og familiedepartementet har utarbeidet forskrifter og retningslinjer til denne bestemmelsen. Det følger av retningslinjene at talsperson først og fremst skal oppnevnes i de tilfelle barnet ikke er representert av advokat. I henhold til forskriften er fylkesnemndas leder pålagt å utarbeide en liste over et utvalg personer som har erfaring fra arbeid med barn, og som er villige til å påta seg oppdrag som talsperson. Når det gjelder talspersonens kompetanse framgår det av retningslinjene at listen skal inneholde personer med ulik bakgrunn og med erfaring med barn i ulike aldersgrupper og med ulik kulturell bakgrunn. Etter å ha samtalt med barnet, skal talspersonen muntlig redegjøre for barnets synspunkter og ønsker for fylkesnemnda.

       En evaluering av ordningen er nå igangsatt.

       Tall innhentet fra de ulike fylkesnemndene viser at praksis når det gjelder oppnevning av talsperson varierer. I 1995 oppnevnte en nemnd talsperson i 18 % av det totale antall saker mens en annen nemnd ikke oppnevnte talsperson i noen saker. På landsbasis ble det i gjennomsnitt oppnevnt talsperson i ca 7 % av sakene. Departementet vil drøfte spørsmålet om bruk av talsperson med fylkesnemndene slik at praksis ikke blir så ulik som den kan synes i dag.

Fri rettshjelp

       En viktig rettssikkerhetsgaranti i barnevernsaker er at i alle saker som hører under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part etter rettshjelploven krav på dekning av utgiftene til egen advokat uten behovsprøving. Dette gjelder alle sakens parter, også barnet når det kan utøve selvstendige partsrettigheter.

       I saker som ikke faller inn under fylkesnemndas myndighetsområde, kan fritt rettsråd innvilges med hjemmel i rettshjelploven § 13 tredje ledd. Det stilles bl.a. vilkår om at søker oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp. I medhold av rettshjelploven § 10 kan det dispenseres fra inntektsgrensene i § 8, og det har blitt innvilget fri rettshjelp i et ikke ubetydelig antall saker av denne karakter.

       Enkelte har tatt til orde for at det bør innføres en generell adgang til fri rettshjelp uten behovsprøving i alle faser i en barnevernsak. I denne forbindelse er det imidlertid viktig å ha i mente at i de langt fleste barnevernsaker er det enighet mellom barneverntjenesten og de private parter om de aktuelle tiltakene. Det bør derfor være rimelig å reservere fri rettshjelp uten behovsprøving til de tilfeller det foreligger en konflikt mellom barneverntjenesten og de private parter som er besluttet brakt inn for fylkesnemnda, slik ordningen er i dag.

Klage. Rettslig overprøving

       Enkeltvedtak som treffes mot de private parters vilje, kan påklages til fylkesnemnda. Øvrige enkeltvedtak, f.eks. avgjørelser om frivillige ytelser og tjenester etter barnevernloven, kan påklages til fylkesmannen. Et avslag på en søknad om et hjelpetiltak kan etter dette påklages til fylkesmannen. Fylkesmannen som klageinstans for denne type avgjørelser innebærer en særlig rettssikkerhetsgaranti og bidrar i tillegg til å sikre større likhet mellom kommunene i fylket. Fylkesmannen kan prøve alle sider av det påklagede vedtaket, også det skjønn som er utøvet.

       Fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for de ordinære domstoler til rettslig overprøving etter tvistemålslovens kap. 33. Dette innebærer at domstolen kan overprøve alle sider av saken, også de skjønnsmessige. Det er bare den private part som kan bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving.

Tilsyn

       Fylkesmannen er pålagt et særlig ansvar for å føre tilsyn med barneverntjenesten i de enkelte kommuner og fylkeskommuner og med de enkelte institusjoner. Det er viktig at fylkesmannen følger med i virksomheten i de ulike kommunene, og at det tas initiativ til endringer og forbedringer der hvor virksomheten ikke er i samsvar med lover og forskrifter.

       Fylkesmannen har også ansvar for å føre tilsyn med barneverninstitusjonen. Barne- og familiedepartementet har gitt forskrifter om institusjonstilsynet. Forskriften omfatter også private institusjoner som ikke er inntatt på fylkeskommunens plan.

       Barne- og familiedepartementet har utarbeidet en egen forskrift om barns rettigheter under opphold i barneverninstitusjon. En viktig side ved fylkesmannens tilsynsoppgave er å føre tilsyn med at barns rettigheter under institusjonsopphold overholdes. Forskriften pålegger fylkesmennene å føre tilsyn med institusjonene minst fire ganger pr. år. Institusjoner som tar imot barn med alvorlige atferdsvansker skal besøkes minst åtte ganger pr. år. Departementet vil i samarbeid med fylkesmennene videreutvikle tilsynsordningene, og løpende vurdere om det er nødvendig med nye forskrifter på området.

Midlertidige og foreløpige vedtak i akuttsituasjoner

       Det er fylkesnemnda som har kompetanse til å treffe vedtak i tvangssaker.

       Det hender at det oppstår situasjoner der barneverntjenesten må gripe inn øyeblikkelig, og hvor det av hensyn til barnet ikke er tid til å legge en sak fram for fylkesnemnda for avgjørelse. I slike situasjoner legger loven en begrenset vedtakskompetanse til den kommunale barneverntjenesten.

       Fordi midlertidige og foreløpige vedtak er så vidt inngripende for dem det gjelder, kan slike vedtak i akuttsituasjoner bare treffes av barnevernadministrasjonens leder og i visse tilfeller av påtalemyndigheten. Midlertidig vedtak om samvær og sperret adresse kan bare treffes av barnevernadministrasjonens leder.

       For at bestemmelsen om midlertidig plassering utenfor hjemmet skal kunne anvendes må det foreligge en risiko for at barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet. Barneverntjenesten må her foreta en risikoavveining. I denne avveiningen må det vurderes om risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå inntil saken eventuelt kan framlegges for fylkesnemnda på vanlig måte. I mange tilfelle kan akuttsituasjonen avhjelpes ved at det settes inn mindre inngripende hjelpetiltak for barnet, og i slike tilfelle vil ikke vilkårene for å treffe vedtak etter § 4-6 annet ledd være til stede.

       Det kan videre treffes midlertidig vedtak om plassering og tilbakehold i institusjon av ungdom som har vist alvorlige atferdsvansker. Også i slike tilfelle er vilkåret at barnet vil bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

       Etter barnevernloven § 4-9 første ledd jf. § 4-8 annet ledd annet punktum kan det treffes foreløpig vedtak om omsorgsovertakelse for et nyfødt barn når barnet fortsatt befinner seg på fødeklinikken. Vilkåret for å treffe slikt vedtak er at det er overveiende sannsynlig at barnet vil komme i en omsorgssviktsituasjon dersom det flyttes til foreldrene, og i tillegg at barnet kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

       Vedtak om omsorgsovertakelse for nyfødte barn, og da i særlig grad foreløpig vedtak om dette, kommer bevismessig i en særstilling, fordi foreldrene i disse tilfellene faktisk ikke har utøvet omsorgen for barnet. Det må derfor etter loven foretas en prognosevurdering med hensyn til foreldrenes evne til å ivareta omsorgen for barnet.

       Loven åpner videre for at den kan treffe foreløpig vedtak om at barn som foreldrene frivillig har plassert hos andre ikke skal flyttes for en tid av opp til tre måneder.

       I utgangspunktet gjelder de samme saksbehandlingsreglene for midlertidige og foreløpige vedtak som for andre vedtak barneverntjenesten treffer. Det ligger imidlertid i vedtakstypens akutte karakter at det ikke kan stilles de samme krav til utredningen her som ellers.

       Foreløpig og midlertidige vedtak skal sendes fylkesnemndas leder for foreløpig godkjenning snarest og om mulig innen 48 timer etter at vedtaket er truffet. Dersom vedtaket ikke godkjennes faller vedtaket bort.

       Hjemmel til å treffe akuttvedtak fantes også i barnevernloven av 1953. Gjeldende lovs vilkår er svært strenge, og vedtakene er underlagt kontroll av fylkesnemnda - både ved at nemnda skal gi vedtaket en foreløpig godkjenning og ved at foreldrene har adgang til å klage til fylkesnemnda. Bestemmelsene om at de midlertidige vedtakene ikke kan opprettholdes utover de frister som er fastsatt i loven, sikrer at slike vedtak ikke blir opprettholdt i lengre tid uten at vedtakene har vært gjenstand for en grundig behandling.

       Ifølge tall innhentet fra landets fylkesnemnder for 1993 og 1994 ble det i gjennomsnitt truffet 476 vedtak om omsorgsovertakelse pr. år på landsbasis. Dette tallet omfatter både omsorgsovertakelser som foreldrene er enige i, og som foreldrene motsetter seg. Tallet omfatter videre både omsorgsovertakelser som er ment å være midlertidige og omsorgsovertakelser som forventes å være av lengre varighet.

       I 1/4 av sakene hvor det ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse, var det forut for vedtaket truffet et midlertidig vedtak utløst av en akutt krisesituasjon i hjemmet. Hvor mange av det totale antall omsorgsovertakelser som gjelder mindre barn vites ikke, men for årene 1993 og 1994 omfattet 8 % (36) av alle akuttvedtak foreløpige vedtak om omsorgsovertakelser for nyfødte barn. Dette er en liten andel av det totale antall akuttvedtak som i gjennomsnitt ligger på 450 pr. år, her er akuttvedtak for ungdom med atferdsvansker inkludert.

Komiteens merknader

       Siden begrepet rettssikkerhet knyttes til et krav om privatpersoners behov for beskyttelse overfor offentlige myndigheters inngrep overfor dem, vil komiteen peke på rettssikkerheten innenfor barnevernets område som spesielt komplisert fordi det er flere interesser å ivareta enn på andre områder. Komiteen ser dilemmaet at det kan få dramatiske følger for et barn og for barnets familie dersom barneverntjenesten ikke griper inn eller griper inn for sent, og det kan få like dramatiske følger hvis barneverntjenesten griper inn for tidlig, på gale premisser eller på gal måte. Det er derfor viktig at barnevernloven sikrer en balanse mellom barnets rett til beskyttelse fra sine nærmeste på den ene siden, og barn og families rett til beskyttelse mot urettmessig inngrep fra det offentliges side på den andre siden. Komiteen legger vekt på at rettssikkerheten i barnevernet forutsetter regler om hva en avgjørelse kan gå ut på, og for framgangsmåten for å nå fram til avgjørelsen. Reglene må være mest mulig presist utformet. Komiteen innser at en lov alene ikke kan forhindre at det begås feil på en eller annen måte. I barnevernsaker er en i stor grad avhengig av skjønn, og det er derfor viktig at de ansatte i barneverntjenesten har tilstrekkelig kompetanse til å anvende dette skjønnet på en god måte. Komiteen vil peke på viktigheten av åpenhet og informasjon rundt barneverntjenestens arbeid som nødvendig for å sikre at barneverntjenesten ikke utvikler en kultur som strider mot alminnelige borgeres verdi- og rettsoppfatning.

Inngrepskriterier og tolkningsprinsipper

       Komiteen vil peke på at de tre viktige prinsippene som er nedfelt i barnevernloven, som det biologiske prinsipp, det mildeste inngreps prinsipp og barnets beste er bærebjelken i den nåværende barnevernloven. Komiteen oppfatter at den sterke økningen i bruken av frivillig hjelpetiltak er en utvikling som er i tråd med intensjonene i lovforarbeidet.

       I tråd med dette er komiteen av den oppfatning at det er et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn at foreldrene selv sørger for sine barn. Selv om det kan påvises omsorgssvikt hos foreldrene, skal man i utgangspunktet prøve å bedre situasjonen ved hjelpetiltak. Det er sterke følelsesmessige bånd mellom foreldre og barn, og disse båndene er det grunn til å bevare og styrke.

       Komiteens flertall, alle unntatt Høyre og representanten Roy N Wetterstad, mener på den annen side at det ikke må være et mål i seg selv å få færre omsorgsovertagelser i dag enn man hadde før. Det viktigste er å ta utgangspunkt i at barnevernloven er en lov om vern av barn. Vilkårene for omsorgsovertakelse må derfor ikke utformes så strengt at det skjer på bekostning av barns interesser og behov for beskyttelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg dommen i saken Adele Johansen mot Norge ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Flertallet legger til grunn at saken ble behandlet etter barnevernloven av 1953. Det er grunn til å understreke at dommen ikke retter seg mot regelverket, men praktiseringen av dette. Barnevernloven er vesentlig endret siden den aktuelle saken ble behandlet i Norge.

       Flertallet tar dommen i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen alvorlig, og ber departementet om at praktiseringen av barnevernloven for fremtiden skjer i samsvar med intensjonene i domsavsigelsen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.80 (1991-1992) presiserte at de kriterier som er formulert i lovens § 4-12, om grunnlag for omsorgsovertagelse, må tolkes på en streng måte. Det ble videre understreket at omsorgsovertagelse ikke må vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak.

       Disse medlemmer viser til dom i saken Adele Johansen mot Norge ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg 7. august 1996. Her slås det fast at klageren har fått krenket sine rettigheter under artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen. Dommen legger til grunn at det skal svært sterke grunner til for å frata foreldrerett og hindre samvær mellom biologiske foreldre og deres barn. Disse medlemmer merker seg at klagerens advokat påpeker at den nye barnevernloven heller ikke utelukker at lignende vedtak kan fattes. Disse medlemmer vil på bakgrunn av Strasbourgdommen be departementet ved evalueringen av barnevernloven vurdere å endre loven, slik at det ikke lenger blir tillatt samtidig å fatte vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar ved behandling av saken i fylkesnemnda.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til at hjelpetiltakene i familiene har økt sterkt etter at den nye barnevernloven kom, men at det bare har vært en svak nedgang i omsorgstiltakene fra et toppår i 1992. Går en imidlertid tilbake til 1989 vil en finne at antallet barn som var fratatt foreldrene og befant seg under barnevernets omsorg var 4.146, mens det ifølge Statistisk årbok var 5.018 ved utgangen av året 1995. Dette viser at det i realiteten ikke har vært noen nedgang i antallet omsorgsovertagelser, noe det burde ha vært hvis intensjonen i omleggingen i 1992 var blitt fulgt bedre opp. Mye kan tyde på at terskelen for å foreta omsorgsovertakelse fremdeles er for lav.

Fylkesnemndene for sosiale saker

       Komiteen er kjent med at fylkesnemndene nå har vært i virksomhet i over 3 år. Saksbehandlingen i fylkesnemndene tilsvarer langt på vei behandlingen av sivile saker for de ordinære domstolene. Nemndas avgjørelser kan overprøves av de vanlige domstolene. Da den nye barnevernloven ble behandlet, forelå det et forslag om at barnevernssakene skulle behandles direkte av de ordinære domstolene. Komiteen er av den oppfatning at å føre barnevernsaker for en vanlig domstol som førsteinstans ikke er ønskelig. Komiteen har merket seg opplysningene om at fylkesnemndene i henhold til loven bruker for lang tid på sakene, enten pga. berammingsproblem eller pga. at det noen steder er mangel på sakkyndige. Komiteen ber departementet om å følge dette nøye.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti er generelt fornøyd med ordningen med fylkesnemnder, men er bekymret over det faktum at den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden ifølge statistikken er omtrent dobbelt så lang som loven bestemmer. Barne- og familiedepartementet viser til at det ved enkelte nemnder har vært problemer med rekruttering av tilstrekkelig mange sakkyndige. På bakgrunn av dette vurderer departementet å oppnevne fellesutvalg for flere nemnder. Disse medlemmer viser til at fylkesnemndene samtidig har oppgitt bl.a. berammingsproblemer som årsak til lang saksbehandlingstid, og utsettelse/forsinkelse av saken på grunn av ytterligere utredning etter at saken er oversendt fylkesnemnda, m.v. Disse medlemmer vil uttrykke sin skepsis til fellesutvalg for flere nemnder. På denne bakgrunn vil disse medlemmer be departementet utarbeide en konkret plan for hvordan saksbehandlingstiden i fylkesnemndene kan reduseres slik at de overholder de tidsfristene for saksbehandlingen barnevernloven setter.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en konkret plan for hvordan saksbehandlingstiden i fylkesnemndene kan reduseres slik at de overholder de tidsfristene for saksbehandling barnevernloven setter. »

Rettslig overprøving

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at det etter gjeldende barnevernlov bare er den private part som kan bringe fylkesnemndas vedtak inn for domstolene til rettslig overprøving.

       Flertallet vil be departementet vurdere hvorvidt kommunene bør gis adgang til å kreve rettslig overprøving av fylkesnemndas vedtak.

Frister i saksbehandlingen

       Komiteen deler departementets oppfatning av at formålet med fristene først og fremst er å sikre at barn og unge som lever under uholdbare/skadelige forhold skal få hjelp i tide. Komiteen mener at frister for saksbehandling i barnevernet er nødvendig, men innser også at fristene i visse tilfeller kan bli styrende for barneverntjenestenes arbeid slik at kvaliteten på det faglige arbeidet blir redusert. Dette bør etter komiteens mening bli gjenstand for en nærmere evaluering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og representanten Roy N Wetterstad vil vise til at barnevernlovens hovedintensjon er å gi nødvendig hjelp og omsorg i tide til barn og unge som lever under vanskelig forhold. Et av målene med utviklingsprogrammet var at hjelpetiltak skulle tilbys tidligere og at hjelpen skulle gis mens barna var hos sine foreldre. Utviklingen bekrefter at noe av denne målsettingen er nådd ved at antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992. Disse medlemmer vil allikevel på bakgrunn av det relativt høye antallet adopsjonssaker, gjennomsnittlig 25 pr. år, i forhold til gjennomsnittlig 33 vedtak om fratakelse av foreldreansvar pr. år, be departementet utrede dette forholdet nærmere, og vurdere om § 4-20 fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere om § 4-20, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon fungerer etter barnevernlovens hovedformål. »