1. Sammendrag

Konvensjonens bakgrunn og hovedinnhold

       Haag-konvensjonen av 15. november 1965 om kompetanse, lovvalg og anerkjennelse i adopsjonssaker omfatter stort sett landene i de industrialiserte deler av verden. De landene der barn blir adoptert fra - opprinnelseslandene - er ikke omfattet av denne konvensjonen.

       Haag-konferansens 16. sesjon i 1988 besluttet å ta internasjonale adopsjoner opp på sitt program bl.a. for å komme fram til et internasjonalt forpliktende regelverk som kunne sikre en betryggende saksbehandling ved adopsjon over landegrensene, og som kunne motvirke de misligheter som fra tid til annen ble avdekket i den forbindelse.

       Arbeidet med konvensjonen har foregått i drøftingsmøter i en spesialkommisjon med deltakelse fra Haag-konferansens faste medlemsland og de spesielt inviterte, de land barn blir adoptert fra, « opprinnelsesland ». Flere adopsjonsorganisasjoner og andre private organisasjoner har deltatt som observatører.

       Møtene i spesialkommisjonen var preget av til dels store motsetninger og ganske harde diskusjoner. Mange viktige bestemmelser i konvensjonen er derfor kompromissløsninger. Ikke desto mindre var det hele tiden bred enighet om de helt grunnleggende prinsippene for konvensjonsarbeidet, først og fremst at det er hensynet til barnets beste som må ligge til grunn for enhver adopsjon, og at landene må samarbeide for å unngå bortføring av og handel med barn med eller uten adopsjon for øye.

       Prinsippene i FNs barnekonvensjon ligger til grunn for den nye adopsjonskonvensjonen. Artikkel 21 i barnekonvensjonen åpner for internasjonal adopsjon som et alternativ for barn som ikke på noen egnet måte kan få tilfredsstillende omsorg i sitt hjemland.

       Haag-konvensjonen slår fast at det er nødvendig å treffe tiltak for å sikre at internasjonale adopsjoner skjer til barnet beste, med respekt for barnets grunnleggende rettigheter og for å sikre at bortføring av og handel med barn ikke finner sted. Gjennom konvensjonsarbeidet har landene ønsket å fastsette felles bestemmelser for å sikre disse formålene under hensyn bl.a. til FNs barnekonvensjon og andre internasjonale avtaler.

       Formålet med konvensjonen er tredelt:

       Konvensjonen legger opp til at ansvaret for internasjonale adopsjoner skal deles mellom opprinnelsesland og mottakerland. Opprinnelseslandet har ansvaret for at forutsetningene for adopsjon er til stede når det gjelder barnet. Opprinnelseslandet har videre ansvaret for at nødvendige samtykker er gitt av berørte personer og myndigheter. Mottakerlandet er ansvarlig for at adoptivsøkerne kan godkjennes som adoptivforeldre, og at de har fått tilfredsstillende rådgivning. Mottakerlandet har også ansvaret for at barnet får innreisetillatelse og også permanent opphold i landet.

       Konvensjonen etablerer et system med sentralmyndigheter til å utføre de plikter som konvensjonen pålegger slike myndigheter. Det forutsettes at sentralmyndighetene i de ulike land samarbeider. Sentralmyndighetene kan opptre selv, gjennom andre offentlige myndigheter eller gjennom organer som er offentlig godkjent i vedkommende stat. Dette kan f.eks. være godkjente adopsjonsforeninger, som gjennom Haag-konvensjonen nå har fått et folkerettslig grunnlag for sin virksomhet.

       Norge har hele tiden deltatt i konvensjonsarbeidet ved representanter fra Barne- og familiedepartementet og Statens adopsjonskontor. Barne- og familiedepartementet har som fagdepartement også foretatt det forberedende arbeidet som ligger til grunn for denne proposisjonen.

       Et avtrykk av konvensjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen.

       Konvensjonen bygger på et verdisyn som tilsvarer det som er nedfelt i norsk barnepolitikk generelt og også det som legges til grunn ved norsk adopsjonspraksis. Kun et fåtall endringer vil derfor være nødvendig ved en norsk tilslutning til konvensjonen. Det vil ikke bli nødvendig med lovendringer. De økonomiske og administrative konsekvensene ved en norsk ratifikasjon vil etter Barne- og familiedepartementets oppfatning være ubetydelig.

       Selv om konvensjonen ikke vil kunne løse alle de problemer som oppstår i forbindelse med adopsjoner over landegrensene, og selv om den på enkelte punkter bærer preg av å være et kompromiss i forhold til vanskelige spørsmål, må den anses for å være et viktig skritt på veien mot å få en bedre kontroll på dette feltet, slik at bl.a. kjøp og salg av barn forhindres.

       Uavhengige av arbeidet med konvensjonen har Barne- og familiedepartementet hatt under utredning bl.a. spørsmålet om å få adopsjonsformidlingen nærmere regulert i adopsjonsloven. Dette gjelder både formidlingen av norske barn for adopsjon og formidlingen av utenlandsadopsjonene. En slik lovregulering vil etter Barne- og familiedepartementets mening tydeliggjøre utenlandsadopsjonenes plass i adopsjonsfeltet. Den sentrale rollen adopsjonsforeningene har ved utenlandsadopsjonene trenger også en klarere lovhjemmel enn det som er tilfellet i dag. Arbeidet med konvensjonen har synliggjort at vårt system kan presiseres og systematiseres bedre enn det er i dag. Det har også aktualisert behovet for å foreta en nærmere gjennomgang av arbeidet med utenlandsadopsjonene, bl.a. med tanke på å samle kunnskap om de erfaringer som er gjort på dette området og hvorvidt systemet kan ytterligere forbedres. Haag-konvensjonen legger viktige premisser for innholdet i dette arbeidet.

       Selv om det er grunn til å tro at konvensjonen vil få stor tilslutning, må man regne med at enkelte av de land som Norge adopterer barn fra av forskjellige årsaker ikke kommer til å ratifisere konvensjonen. En grunn til dette vil kunne være at lovgivningen i vedkommende land vil kreve en så omfattende revisjon at dette i seg selv vil vanskeliggjøre en ratifikasjon. En annen grunn vil kunne være manglende erfaringer med tilslutning til internasjonale avtaler av denne type. Selv om det mest ideelle ville være at samtlige land Norge samarbeider med om internasjonale adopsjoner er tilsluttet konvensjonen, utelukker det ikke slikt samarbeid om vedkommende land ikke finner å kunne ratifisere. Konvensjonen åpner for bilaterale avtaler om internasjonale adopsjoner. Selv om heller ikke bilaterale avtaler lar seg etablere, vil det kunne gjennomføres adopsjoner under forutsetning av at de adopsjonsforeninger som gis tillatelse til å arbeide i vedkommende land følger de prinsipper som konvensjonen bygger på.

       Ved diplomatkonferansen i 1993 deltok 66 land, som samtlige underskrev konvensjonsutkastet.

Nærmere om enkelte bestemmelser i konvensjonen

Kapittel I - Konvensjonens virkeområde

       Artikkel 1 fastslår formålene med konvensjonen. Disse er:

       Artikkel 2 avgrenser konvensjonens geografiske og saklige anvendelsesområde.

       Artikkel 3 begrenser konvensjonen til å gjelde adoptivbarn under 18 år.

Kapittel II - Vilkårene for internasjonal adopsjon

       Artikkel 4 har bestemmelser om hvilke krav som skal være oppfylt av vedkommende myndighet i opprinnelsesstaten for at en adopsjon skal kunne gjennomføres innen rammen av konvensjonen.

Kapittel III - Sentralmyndigheter og offentlig godkjente organer

       Artikkel 6 fastslår i pkt. 1 at deltakerstatene skal utpeke en sentralmyndighet til å utføre de pliktene konvensjonen pålegger slike myndigheter.

       Artikkel 7 gir bestemmelser om hvilke arbeidsoppgaver sentralmyndighetene forutsettes å ha: Sentralmyndighetene skal samarbeide med hverandre (over landegrensene), og fremme samarbeid mellom vedkommende myndigheter i sine respektive stater for å verne barn og å oppfylle konvensjonens øvrige målsettinger.

       Bestemmelsene i artikkel 7 vil trolig føre til en utvidelse av de informasjons- og samarbeidsoppgaver Statens adopsjonskontor allerede har. Det må regnes med noe mer rapportering til utlandet og strukturert kontakt med andre lands sentralmyndigheter. Regelmessig rapportering til og kontakt med Haag-konferansen vil inngå i dette arbeidet.

       Det følger av artikkel 22 pkt. 1 at oppgavene etter artikkel 7 ikke kan delegeres.

       Artikkel 8 fastslår at sentralmyndighetene selv eller gjennom (andre) offentlige myndigheter skal treffe alle nødvendige tiltak for å forhindre urettmessige økonomisk eller annen vinning i forbindelse med adopsjon, og for å hindre all praksis som er i strid med konvensjonens formål.

       Artikkel 9 fastslår at sentralmyndigheter selv eller gjennom offentlige myndigheter eller andre organer som er offentlig godkjent i vedkommende stat, skal treffe alle nødvendige tiltak, særlig med henblikk på:

       Funksjonene etter artikkel 9 kan delegeres til offentlige myndigheter eller til andre organer som har offentlig godkjenning i vedkommende stat. Funksjonene utføres her i landet i det vesentligste av barneverntjenesten i kommunene og av de godkjente adopsjonsforeningene. Denne arbeidsfordelingen vil kunne opprettholdes ved en tilslutning til konvensjonen.

       Artikkel 10 slår fast at offentlig godkjenning bare skal gis til, og opprettholdes overfor, organer som viser at de på riktig måte er i stand til å utføre de oppgavene de blir betrodd.

       Artikkel 11 stiller nærmere krav til organer som skal kunne gis offentlig godkjenning. Et offentlig godkjent organ skal kunne drive med økonomisk vinning for øye, og skal rette seg etter de vilkår og handle innenfor de grenser som myndighetene i vedkommende stat måtte fastsette (litra a).

       Artikkel 12 slår fast at offentlig godkjent organ i en stat bare kan opptre i en annen deltakerstat dersom myndighetene i begge stater tillater det.

       Artikkel 13 bestemmer at den enkelte deltakerstat skal underrette Det faste kontor (sekretariatet) for Haag-konferansen om hvem som er utpekt som sentralmyndighet. Også navnene og adressene til de offentlig godkjente organene (adopsjonsforeningen) skal den enkelte deltakerstaten gi melding om til Det faste kontor.

Kapittel IV - Krav til saksbehandlingen ved internasjonale adopsjoner

       Artikkel 14 bestemmer at personer som er bosatt (habitually resident) i en deltakerstat, og som ønsker å adoptere et barn bosatt i en annen deltakerstat, skal inngi søknad til sentralmyndigheten i den staten der de har sin faste bopel.

       Artikkel 15 bestemmer at sentralmyndigheten i mottakerstaten, dersom den finner at søkerne oppfyller vilkårene og er egnet til å adoptere, skal utarbeide en fyldig rapport med opplysninger om søkerne og deres miljø (pkt. 1).

       Artikkel 16 inneholder detaljerte bestemmelser om opprinnelsestatens plikter ved behandlingen av den enkelte adopsjonssak.

       Artikkel 16 pkt. 2 fastslår at sentralmyndigheten i opprinnelsesstaten skal oversende til sentralmyndigheten i mottakerstaten sin rapport om barnet med nødvendige attestasjoner m.v., herunder bevis for at samtykket foreligger, og begrunnelsen for sin avgjørelse om plasseringen (matchingen). Videre lyder bestemmelsen:

       Artikkel 17 inneholder nærmere vilkår for at opprinnelsesstaten skal kunne fatte vedtak om å overlate barnet til adoptivsøkerne, altså foreta den individuelle plasseringen (matchingen). Ifølge litra a skal sentralmyndigheten i opprinnelsesstaten ha forvisset seg om at adoptivsøkerne samtykker.

       Ifølge litra b skal sentralmyndigheten i mottakerstaten ha godkjent et vedtak om individuell plassering, dersom slik godkjenning kreves enten i henhold til lovgivning i mottakerstaten, eller av sentralmyndigheten i opprinnelsesstaten. Om dette punktet var det mye uenighet under konferansen. Litra b slik den framstår i konvensjonen er et kompromiss mellom de ulike syn: Sentralmyndigheten i mottakerstaten må selv ta stilling til matchingsspørsmålet dersom

       I merknadene til artikkel 16 i proposisjonen er Statens adopsjonskontors (og foreningenes) rolle i matchingsprosessen kommentert. Norsk lov og regelverk om adopsjon krever ikke at adopsjonsmyndighetene skal ta del i den konkrete matchingen av barn og godkjente adoptivsøkere. Statens adopsjonskontor deltar ikke i matchingsprosessen i « normaltilfellene ». Likevel har kontoret fra tid til annen saker der det får en rolle i matchingsprosessen. Dette gjelder følgende saker:

       Det er vanskelig nå å si noe endelig om hva som vil kunne bli de administrative konsekvensene av artikkel 17 litra b. Statens adopsjonskontor har pr. i dag kapasitet til å behandle og avgjøre en del tildelingssaker. Skulle det bli normen at alle eller et større antall tildelinger må passere kontoret, vil imidlertid kapasiteten måtte styrkes.

       Konvensjonen løser ikke spørsmålet om hva som skal skje dersom opprinnelsesstaten og mottakerstaten skulle være uenige om en konkret matching, jf. artikkel 16 nr. 1 litra d sammenholdt med artikkel 17 litra b. Det vil være en oppgave for oppfølgingsmøter om konvensjonen (jf. artikkel 42) å utarbeide « kollisjonsnormer » her.

       Opprinnelsesstaten må videre forvisse seg om at sentralmyndighetene i begge stater samtykker i at adopsjonen kan foretas, jf. artikkel 17 litra c.

       I motsetning til de øvrige bestemmelsene i konvensjonens kapittel IV er bestemmelsen i artikkel 17 (og artikkel 22) ufravikelige, jf. artikkel nr. 39 nr. 2.

       Artikkel 19 nr. 1 fastslår at overføringen av barnet fra opprinnelsesstaten til mottakerstaten bare kan skje dersom kravene i artikkel 17 er oppfylt. Dette er i det vesentlige i samsvar med det som praktiseres ved adopsjoner til Norge.

       Artikkel 20 fastslår at sentralmyndighetene skal holde hverandre underrettet om adopsjonssakens utvikling og om de tiltakene som er truffet for å gjennomføre adopsjonen. De skal videre holde hverandre underrettet om hvordan anbringelsen forløper dersom det kreves en prøveperiode. Artikkelen dekker den praksis som følges i dag.

       Artikkel 21 regulerer situasjonen som kan oppstå dersom adopsjonen skal gjennomføres etter at barnet er overført til mottakerstaten, og sentralmyndigheten i mottakerstaten da blir klar over at fortsatt anbringelse av barnet hos adoptivsøkerne ikke vil være til barnets beste.

       Artikkel 22 pkt. 1 inneholder en viktig delegeringsbestemmelse. Det fastslås her at i den utstrekning lovgivningen i vedkommende stat tillater det, kan sentralmyndighetens oppgaver etter kapittel IV utføres av (andre) offentlige myndigheter eller av organer som er offentlig godkjente i henhold til kapittel III. Offentlig godkjente organer i Norge er de tre godkjente adopsjonsforeningene, jf. kommentarene til artikkel 10. En rekke av de funksjoner som er omhandlet i kapittel IV, utføres i dag her i landet av barneverntjenesten i kommunene og av de godkjente adopsjonsforeningene. Den nåværende funksjonsfordelingen må kunne opprettholdes om Norge slutter seg til konvensjonen.

       Artikkel 22, punktene 2-5, gir bestemmelser om det som med et nokså nyansert uttrykk kalles « private adopsjoner », altså adopsjoner som formidles utenom sentralmyndighet, annen offentlig myndighet eller organ som er offentlig godkjent.

       Norsk praksis tillater bare helt unntaksvis private adopsjoner, og da bare i formen adopsjon utenom godkjent forening. Det vil si at også de som søker å ordne adopsjonen utenom godkjent forening, må ha forhåndssamtykke fra Statens adopsjonskontor, jf. adopsjonsloven § 22.

       På ett punkt vil imidlertid praksis måtte skjerpes hvis Norge slutter seg til konvensjonen: I de sakene der det gis forhåndssamtykke til adopsjon utenom forening, vil det ikke kunne aksepteres at søkerne selv sender over sosialrapport og godkjenningsdokumenter til sentralmyndigheten i opprinnelseslandet. Konvensjonen åpner ikke for « delegering » av viktige funksjoner til søkerne selv. Denne funksjonen vil derfor måtte overtas av Statens adopsjonskontor.

Kapittel V - Anerkjennelse av adopsjonen og virkningene av den

       Konvensjonen kapittel V inneholder internasjonal-privatrettslige regler om anerkjennelse av adopsjoner gitt i andre deltakerstater, og om virkningene av slike adopsjoner. Bestemmelsene er til dels kompliserte, noe som først og fremst har sammenheng med at rettsvirkningene av adopsjon er forskjellige i de ulike deltakerstatene. Ved det som i Norge kalles « sterk adopsjon » (engelsk: « full adoption ») kommer adoptivbarnet i enhver henseende i samme rettslige forhold til sine adoptivforeldre og deres slekt som om det hadde vært adoptivforeldrenes egenfødte barn. Samtidig brytes alle bånd til de biologiske foreldrene og deres slekt (bl.a. de arverettslige båndene). Ved en såkalt « svak adopsjon » kan rettsvirkningene i forholdet mellom barnet og adoptivforeldrene og deres slekt være mer begrenset, f.eks. i arverettslig henseende, mens barnet beholder en del rettslige bånd til de biologiske foreldrene og deres slekt. « Svak adopsjon » er intet enhetlig rettslig begrep internasjonalt. Innenfor dette området kan det finnes ulike rettslige varianter. Enkelte lands lovgivning opererer med et tosporet system, både sterk og svak adopsjon. Dette var tilfellet i norsk adopsjonslovgivning fra 1935 og fram til 1. juli 1957. Det finnes derfor fortsatt adopsjonsforhold her i landet som er såkalt « svake ».

       En adopsjon gitt i Norge etter gjeldende regler vil alltid være en sterk adopsjon. Det samme gjelder i de øvrige nordiske landene, og i en rekke andre land - hovedsakelig mottakerland. Opprinnelseslandene opererer i større grad med svake adopsjoner eller med tosporete systemer. Erfaringen fra Haag-konferansen er imidlertid at utviklingen internasjonalt går i retning av sterk adopsjon.

       Som påpekt foran inneholder adopsjonsloven § 22 hjemmel for å bestemme at den utenlandske adopsjonen skal ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Loven legger myndigheten til departementet, men den er delegert til Statens adopsjonskontor sammen med myndigheten til å gi forhåndssamtykke til å adoptere i utlandet. Når det gis et slikt samtykke bestemmes det også rutinemessig at adopsjonen, når den er gyldig gjennomført i utlandet, vil ha samme rettsvirkning som en norsk adopsjon. Praksis vil her måtte endres noe ved en norsk tiltredelse til konvensjonen, idet en slik « konvertering » av en utenlandsk adopsjon vil kreve uttrykkelig samtykke etter litra b. De som må samtykke i konvertering er dem som er nevnt i artikkel 4 litra c og d, nemlig personer, institusjoner og myndigheter som må gi samtykke til en adopsjon (litra c), og barnet selv, under hensyntagen til alder og modenhet (litra d). Samtykker trenger bare innhentes i de tilfellene opprinnelsesstaten selv ikke har ordningen med sterk adopsjon.

       Før en godkjent adopsjonsforening gis tillatelse til å innlede adopsjonsformidling fra et nytt opprinnelsesland (jf. artikkel 12), vil det være av betydning at adopsjonsmyndighetene skaffer seg oversikt over vedkommende lands adopsjonssystem og lovgivning vedrørende rettsvirkning av en adopsjon.

       Som nevnt tidligere tok ikke konvensjonssamarbeidet ved Haag-konferansen sikte på å harmonisere deltakerlandenes nasjonale lovgivning om rettsvirkningene av adopsjoner. De konfliktsituasjoner som kan oppstå som følge av ulik lovgivning må derfor løses gjennom internasjonal-privatrettslige normer. De normene som nå er fastlagt gjennom artiklene i kapittel V, vil føre til en mer enhetlig og forutsigbar internasjonal rettstilstand på dette området enn det man har i dag, og må som sådan betraktes som en vinning.

Kapittel VI - Alminnelige bestemmelser

       Artikkel 28 bestemmer at konvensjonen ikke har noen virkning for lovgivningen i de opprinnelsesstatene som krever at adopsjon av et barn bosatt i vedkommende stat skal finne sted i den staten, eller som forbyr at barnet blir anbrakt i eller overført til mottakerstaten før adopsjonen.

       Artikkel 29 bestemmer at det ikke skal være noen kontakt mellom adoptivsøkerne og barnets foreldre, eventuelt andre personer som har omsorgen for barnet, før kravene ifølge artikkel 4 litra a-c og artikkel 5 litra a er oppfylt, med mindre adopsjonen finner sted innenfor en familie (slekt) eller kontakten er i samsvar med vilkårene som er fastsatt av vedkommende myndighet i opprinnelsesstaten.

       Artikkel 30 pkt. 1 bestemmer at vedkommende myndighet i deltakerstatene skal sørge for at det blir tatt vare på opplysninger de innehar om barnets opprinnelse, spesielt opplysninger vedrørende identiteten til barnets foreldre og helseopplysninger.

       Artikkel 30 pkt. 2 bestemmer at vedkommende myndighet skal sørge for at barnet eller dets representant under egnet veiledning har tilgang til informasjon som nevnt under pkt. 1, i den utstrekning lovgivningen i vedkommende stat tillater det.

       Etter artikkel 30 pkt. 2 vil også barnets representant kunne gis tilgang på opplysninger. Dette vil normalt si adoptivforeldrene eller en oppnevnt verge.

       Artikkel 31 fastslår at personlige opplysninger som er innhentet og oversendt i henhold til konvensjonen, særlig opplysninger som er omhandlet i artikkel 15 og 16, bare skal anvendes til de formålene de ble innhentet eller oversendt for, m.a.o. gjennomføringen av adopsjonssaken. Artikkel 31 får ingen virkning for anvendelsen av artikkel 30.

       Artikkel 32 omhandler økonomisk vinning m.v., godtgjøring og kostnadsdekning ved internasjonal adopsjon.

       Pkt. 1 fastslår at ingen skal ha urettmessig økonomisk eller annen vinning av virksomheter som har forbindelse med internasjonal adopsjon. Dette punktet omfatter både myndigheter, organisasjoner og privatpersoner som etter konvensjonen får befatning med internasjonal adopsjon, inkludert barnets biologiske foreldre, eventuelt andre slektninger. Punktet inneholder hovedprinsippet om at kjøp og salg av barn er forbudt. For biologiske foreldre/slektninger må enhver mottakelse av betaling for å samtykke til adopsjon anses som urettmessig.

       Pkt. 2 inneholder kvalifiserende bestemmelser om hva som rettmessig skal kunne kreves betalt ved en internasjonal adopsjon. Bare kostnader og utgifter, herunder rimelige honorarer for faglig bistand fra personer som har hatt befatning med adopsjonene, kan forlanges eller betales.

       Artikkel 33 bestemmer at vedkommende myndighet, som finner at en bestemmelse i konvensjonen ikke er blitt respektert, eller at det er en alvorlig fare for at den ikke vil bli respektert, omgående skal underrette sin stats sentralmyndighet om dette. Sentralmyndigheten skal ha ansvaret for å sørge for at det blir truffet egnete tiltak. Det skal meldes fra om konvensjonsbrudd både i egen stat og i annen deltakerstat.

       Artikkel 40 slår fast at det ikke tillates tatt forbehold til konvensjonen.

       Artikkel 41 angir skjæringspunktet for når konvensjonen gjelder i forholdet mellom to stater.

       Artikkel 42 bestemmer at generalsekretæren for Haag-konvensjonen for internasjonal privatrett med jevne mellomrom skal kalle sammen en spesialkommisjon med formål å gjennomgå anvendelsen av konvensjonen i praksis.

Kapittel VII - Avsluttende bestemmelser

       Artiklene 43-48 inneholder bestemmelser om undertegning, ratifikasjon, ikrafttreden, oppsigelse m.v.

Særlig om flyktningebarn

       Konvensjonen inneholder ingen særlige bestemmelser om adopsjon av flyktningebarn. Dette spørsmålet ble tatt opp til drøfting under konferansen, men et forslag om slike bestemmelser ble nedstemt.

       Haag-konferansens 17. sesjon var imidlertid opptatt av at flyktningebarn og barn som er tvunget til å forlate sine hjemland, innen rammen av konvensjonen gis slik oppmerksomhet som deres spesielt utsatte situasjon måtte kreve. Den 17. sesjon vedtok å anmode generalsekretæren for Haag-konvensjonen om i samråd med FNs Høykommissær for flyktninger å kalle sammen en arbeidsgruppe til å undersøke dette spørsmålet, og å komme med konkrete forslag som kunne legges fram for en spesialkommisjon innen Haag-konferansen for å sikre disse grupper av barn det nødvendige vern.

       En arbeidsgruppe ble oppnevnt, og det forslaget denne arbeidsgruppen la fram, ble behandlet i en spesialkommisjon ved Haag-konferansen. Alle stater som deltok i konvensjonssamarbeidet ble innkalt til møtet i spesialkommisjonen, som fant sted i Haag i oktober 1994. Norge var representert ved møtet, som enstemmig vedtok en rekommandasjon vedrørende anvendelsen av Haag-konvensjonen for flyktningebarn og barn som er tvunget til å forlate sine hjemland. Rekommandasjonen i engelsk originaltekst med oversettelse til norsk følger som trykt vedlegg til proposisjonen. Rekommandasjonen er en anbefaling til nasjonale organer, og har ikke karakter av protokoll eller annet bindende tillegg til konvensjonen som krever tilslutning.

Administrative og økonomiske konsekvenser av ratifikasjon

       De økonomiske konsekvenser av ratifikasjon av konvensjonen forventes å bli ubetydelige.

       De administrative konsekvenser av en norsk tilslutning vil også være begrenset. Det nødvendige lov- og regelverkgrunnlaget for å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen foreligger. Norsk adopsjonslovgiving, administrativ praksis og rutiner i adopsjonssaker, samt selve administrasjonsapparatet, er godt tilpasset konvensjonens system og formål.

       De få administrative tiltak som likevel anses nødvendige, kan oppsummeres slik:

2. Komiteens merknader

     Komiteen viser til behovet for et internasjonalt mer forpliktende regelverk som kan sikre en betryggende saksbehandling ved adopsjon over landegrensene. Dette behovet har blitt forsterket som følge av økt internasjonal adopsjon.

       Komiteen viser til at spørsmålet om en ny og mer omfattende konvensjon på dette område ble tatt opp ved Haag-konferansens 16. sesjon i 1988, og fikk alminnelig tilslutning.

       Komiteen er glad for at en slik konvensjon nå foreligger og at denne bygger på prinsippene i FNs barnekonvensjon og Haag-konvensjonen.

       Komiteen vil spesielt fremholde viktigheten av at det nå etableres et system for samarbeid mellom landene for å sikre barnas grunnleggende rettigheter, slik at barnas beste står i fokus ved adopsjon.

       Komiteen vil vise til at konvensjonen får bred tilslutning av de som har uttalt seg i høringsrunden. Datatilsynet har imidlertid påpekt at konvensjonen stort sett er taus mht. personvernspørsmål. Komiteen har merket seg dette, og vil i likhet med Datatilsynet be om at adopsjonsmyndighetene i Norge oppfordrer til at det etableres rutiner som vil være i samsvar med de personvernprinsipper som ligger til grunn i norsk rett, under henvisning til at de fleste opprinnelsesland ikke har noen personvernlovgivning.

       Komiteen vil på denne bakgrunn tilrå at Stortinget samtykker til ratifikasjon av konvensjonen om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner.

3. Komiteens tilråding

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget samtykker i ratifikasjon av konvensjon av 29. mai 1993 om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner i samsvar med det framlagte forslaget i St.prp. nr. 77 (1995-1996).