Under arbeidet med innstillingen har komiteen gjennomført høringer med berørte kommuner og fylkeskommuner, Naturvernforbundet, Rederiforbundet og Oljeindustriens Landsforening.

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna, fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil, fra Høyre, Fatland og Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, og representanten Hillgaar, vil vise til at det i inneværende stortingsperiode har vært fremmet flere saker av energi- og miljøpolitisk karakter. Blant annet var St.meld. nr. 26 (1993-1994) om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen, St.meld. nr. 46 (1995-1996) om innenlandsk bruk av gass og St.prp. nr. 36 (1994-1995) om fjerning av innretninger på Nordøst Frigg avklarende i forhold til flere prinsipielle petroleums- og miljørelaterte spørsmål. Videre ble det i betydelig grad satt fokus på petroleumssektoren ved behandlingen av klimameldingen i Stortinget sist vinter. Komiteen vil derfor også vise til partienes og enkeltrepresentanters merknader i innstillingene til de saker som er nevnt ovenfor.

I. Norge som olje- og gassnasjon

       Komiteen vil vise til at hovedmålene i olje- og gasspolitikken i proposisjonen er formulert under tre hovedoverskrifter:

-	Verdiskaping, velferd og sysselsetting

-	Internasjonalisering

-	Miljø og energi.

       Komiteen er enig i at petroleumsressursene må forvaltes i et langsiktig perspektiv som sikrer størst mulig inntekter. I dag er Norge det eneste land i Europa uten gjeld til utlandet og med overskudd i statsbudsjettet. Dette ville trolig ikke vært mulig uten inntektene fra olje- og gassvirksomheten.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, konstaterer videre at kontantstrømmen fra petroleumssektoren forventes å øke kraftig de nærmeste år. En slik utvikling vil stille ekstra strenge krav til budsjettdisiplin slik at ikke midlertidige og ekstraordinære inntekter tas ut i varige utgiftsøkninger. Kontantstrømmens fremtidige størrelse vil videre være beheftet med stor usikkerhet og vil gjøre behovet for betydelige avsetninger på petroleumsfondet nødvendig, dersom forvaltningen av petroleumsformuen i ettertid skal kunne betraktes som langsiktig og forsvarlig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har i likhet med flertallet i komiteen merket seg at kontantstrømmen fra petroleumssektoren forventes å øke kraftig de nærmeste åra. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader og forslag i B.innst.S.nr.I og B.innst.S.nr.9 (1995-1996), der Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har gått inn for et lågere utvinningsnivå og at overskuddet av petroleumsfondet blant annet bør brukes til å sikre eierskap i norsk næringsliv, investeringer i ENØK og fornybar energi, kunnskap og kompetanse.

       Komiteen mener at statens andel av inntektsstrømmen vil være et viktig bidrag til å trygge velferden, utvikle kunnskap og teknologi og dermed også bidra til sysselsetting i andre sektorer og dermed til å sikre velferden på lang sikt.

       Komiteen har videre merket seg departementets gjennomgang av ulike tiltak og strategier for økt internasjonalisering av vår største industrigren. Komiteen ser positivt på tiltak som i så måte kan bidra til en internasjonalisering av den olje- og gassbaserte industri basert på industriens egen konkurransedyktighet. Petroleumsvirksomheten er i sin natur en internasjonal bransje, og lykkes norsk industri i et globalt marked, vil næringen legge grunnlaget for videreutvikling og vekst også utover varigheten av de norske olje- og gassressursene.

       Komiteen vil peke på at norsk verkstedindustri, tjenesteprodusenter m.v., vil møte betydelige utfordringer i tilknytning til den internasjonalisering som vil skje med olje- og gassbasert industri. Overgang til flytende produksjonsløsninger og annen ny teknologi i internasjonal petroleumsindustri vil stille nye krav til vår samlede industrielle og maritime kompetanse. For å trygge etablerte bedrifter og skape nye arbeidsplasser, mener komiteen at det vil bli viktig å utvikle generelle rammebetingelser som sikrer at norske produsenter av varer og tjenester, og som kan finne et marked i internasjonal offshore- og petroleumsvirksomhet, får grunnlag for økt virksomhet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har merket seg at Regjeringen har som mål å forene Norges rolle som en energinasjon med å være et foregangsland i miljøspørsmål. Flertallet er med utgangspunkt i dagens globale sammensetning av energibærere enig i at disse rollene kan la seg forene. Flertallet vil i den forbindelse særlig peke på Norges rolle som gasseksportør som i seg selv kan yte viktige bidrag til reduserte miljøbelastninger bl.a. i form av lavere CO₂-utslipp. I tillegg har Norge alt inntatt en ledende rolle når det gjelder å gjøre selve energiproduksjonen og energitransporten så lite miljøbelastende som mulig. Flertallet ser klare muligheter f.eks. for å få til ytterligere utslippsreduksjoner til luft og vann ved våre petroleumsinnstallasjoner. Men utålmodigheten med å komme videre må likevel ikke få overskygge det faktum at norsk sokkelvirksomhet miljømessig er i verdenstoppen som et resultat av myndighetsbestemte miljøkrav og virkemidler (CO₂-avgift), og fordi virksomheten drives av seriøse foretak som stiller egne og strenge miljøkrav.

       Komiteen vil for øvrig vise til Innst.S.nr.114 (1995-1996) « Klimameldingen » hvor bl.a. Norges rolle innefor fornybare energiformer ble drøftet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og medlemmet Hillgaar vil understreke at de forventede anslagene for økte CO₂-utslipp fra Norge, i det alt vesentlige, skyldes økt gassproduksjon og transport. Norsk gass eksporteres til land hvor den kommer som erstatning for mer forurensende alternativer og gir en større reduksjon av CO₂-utslippene i mottakerlandene enn økningen i Norge, som følger økt produksjon og transport. Etter disse medlemmers syn fører norsk gassproduksjon til netto CO₂-reduksjoner i Europa.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at en grunnleggende forutsetning må være at forvaltninga av de norske petroleumsressursene tar utgangspunkt i at olje- og gassforekomstene er en ikke-fornybar ressurs som må forvaltes slik at de kan komme flere generasjoner til gode. Det er videre viktig at uttak av denne ressursen aktivt må bidra til økt verdiskaping, sysselsetting og produksjon på fastlandet. Disse medlemmer vil understreke at vi også i framtida må ha et lov- og regelverk som sikrer mulighetene for å styre virksomheten slik at det bidrar til utvikling av norsk næringsliv og ivaretar nødvendige hensyn til annen virksomhet, distriktspolitiske interesser og natur- og miljøvern.

       Disse medlemmer vil understreke at utviklinga av en internasjonaliseringsstrategi for petroleumsindustrien også bør omfatte en mer samordnet strategi for hvor mye olje som til enhver tid bør produseres.

       Disse medlemmer viser til at CO₂-utslippa fra petroleumssektoren er forventet å øke med 5,25 % i perioden fra 1989 til år 2000. Tallene inkluderer bare felt som er vedtatt utbygd, og det meste av økningen forventes å komme fra oljeeksport. Disse medlemmer konstaterer at miljøinnsatsen til nå har resultert i en reduksjon av CO₂-utslipp pr. produsert enhet olje og gass med om lag en tredjedel fra 1985 til 1994. Utslippa er også vesentlig lågere enn f.eks. utslippa fra britisk sektor og våre hovedkonkurrenter innen gassproduksjonen i Russland og Algerie. Disse medlemmer konstaterer at en nå står overfor den viktige utfordringa å ta i bruk løsninger som bedrer miljøinnsatsen ytterligere. Disse medlemmer vil i likhet med departementet peke på at utslippa fra petroleumsvirksomheten har nær sammenheng med produksjonsnivået i sektoren.

II. Perspektiver for petroleumsvirksomheten

Utvinningstempo

       Komiteen konstaterer at selv om de globale petroleumsressurser er en knapp lagerressurs, er anslagene for gjenværende ressurser høyere i dag enn tilsvarende anslag for 25 år siden. Hovedårsaken til denne utviklingen er både den teknologiske utvikling og nye funn. Også på norsk sokkel er reserveanslagene blitt gradvis oppjustert slik at særlig gassvirksomheten vil ha et meget langsiktig perspektiv.

       Komiteen har i den forbindelse merket seg at proposisjonen drøfter ulike sider knyttet til tempo i utnyttelsen av ressursene.

       Komiteen vil for øvrig vise til partienes og enkeltrepresentanters merknader til disse spørsmålene i Innst.S.nr.180 (1993-1994) om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, er enig i at det i en slik diskusjon må legges til grunn at det går et viktig skille mellom opptjening av midler og anvendelsen av disse.

       I en global markedssituasjon hvor petroleumskonsumet i all hovedsak er etterspørselsregulert og ikke produksjonsregulert, vil f.eks. de miljømessige konsekvenser av pluss/minus 10 % justering opp eller ned av norsk oljeproduksjon i så fall bare ha betydning for oppfyllelse av nasjonale utslippsmål. Den globale betydning miljømessig vil ikke bli påvirket utover marginaler f.eks. knyttet til at avstand mellom produsent og marked kan endres noe, og at enkelte land som f.eks. Norge, produserer på en miljømessig mer fordelaktig måte. Flertallet konstaterer derfor at spørsmålet om utvinningstempo særlig for oljeressursene først og fremst blir en diskusjon om hvilken formuesform som best kan sikre høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre langsiktig velferd og sysselsetting.

       Flertallet har i den forbindelse merket seg at Regjeringen for tiden vurderer situasjonen slik at det ikke er aktuelt med ensidige norske produksjonsbegrensninger nå. Flertallet er enig i konklusjonen selv om f.eks. sammenlignende beregninger av verdien av « olje på rot » kontra verdien av « olje på bok » som favoriserer sistnevnte alternativ nødvendigvis er beheftet med stor usikkerhet. Flertallet mener likevel at man ikke på prinsipielt grunnlag bør gå imot produksjonsreguleringer. Flertallet deler derfor Regjeringens oppfatning av at dersom man er rimelig sikker på at en direkte produksjonsregulering vil ha den ønskede effekt på markedet og bidra til at verdien av de samlede oljeressurser øker, kan spørsmålet om produksjonsbegrensninger bli vurdert annerledes enn i dagens situasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at Regjeringen ikke kan se at det er grunnlag for å endre dagens oljeutvinningstempo på bakgrunn av forventninger til høyere framtidige oljepriser, mulig teknologiutvikling med tanke på mer miljøvennlige produksjonsmetoder eller hensynet til kommende generasjoner.

       Disse medlemmer viser til intervju med generalsekretær Rilwanu Lukman i Organisasjonen av petroleumsproduserende land (OPEC) i Statoil Magasin nr. 1 1996 der han mellom anna uttaler:

« De eneste oljeprodusenter som opererer med produksjonskvoter er OPEC. Vi gjør ikke dette fordi noen tvinger oss til å gjøre det, men vi gjør det utfra det ansvar vi føler for oljemarkedet og oljeprisen. Gjennom produksjonsbegrensninger er det OPEC som sørger for å holde taket på plass slik at ikke hele huset raser. »

       Disse medlemmer konstaterer mot denne bakgrunnen at dersom også Norge innfører produksjonsregulerende tiltak, så vil disse ikke framstå som ensidige tiltak, men tiltak som flere land står sammen om. Disse medlemmer kan ikke se at det er framført gode grunner for at ikke Norge, med sin økonomiske bakgrunn og internasjonale miljøprofil, skal delta i en slik produksjonsregulering.

       Disse medlemmer viser videre til at Dr. Lukman i før nevnte intervju stiller spørsmål ved Norges strategi: « Hvorfor produserer dere på full kapasitet mens dere er i ferd med å tømme en verdifull nasjonal ressurs? » Han mener videre at det er « vanvidd å ta i bruk all produksjonskapasitet », og gir uttrykk for at så vel i dagens situasjon som i framtida vil det være fornuftig å holde tilbake en viss produksjon. Disse medlemmer mener at dette er synspunkter som Norge, som verdens nest største eksportnasjon, bør merke seg. Disse medlemmer konstaterer at Norge har en lang og god tradisjon for å ta internasjonalt ansvar når det gjelder viktige politiske spørsmål. Til nå har vi likevel stort sett overlatt til andre land å ta ansvaret og belastningen med å sikre et stabilt oljemarked og en stabil pris og unnlatt å begrense vår egen oljeproduksjon.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge har et sjølstendig ansvar for sin egen petroleumspolitikk, men mener at Norge i større grad må utvikle en dialog og et samarbeid med land som har gått aktivt inn og sikra et stabilt produksjonsnivå. Gjennom et slikt samarbeid med andre nasjoner har Norge også muligheter til å finne fram til et oljeutvinningstempo som kommer mindre i konflikt med de miljømål vi sjøl har satt og de internasjonale miljøforpliktelser Norge har påtatt seg. En vil også sikre et utvinningsnivå som i større grad tar hensyn til kommende generasjoners behov for å disponere en del av petroleumsressursene.

       Disse medlemmer meiner at med de gassmengdene som en nå har kontraktfesta leveranser for, bør det utvises stor varsomhet med inngåing av nye gassleveransekontrakter. Dette med tanke på en stabilisering av gassproduksjonsnivået.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ønsker et lavere utvinningstempo både utfra miljømessige og langsiktige økonomiske vurderinger. Det er først og fremst gjennom letevirksomheten og konsesjonspolitikken at utvinningstempoet bør endres. Dette medlem ser derfor ikke ensidige norske produksjonsreguleringer som et regulært virkemiddel i så måte. Dette medlem mener imidlertid at produksjonsreguleringer kan være nødvendig i gitte situasjoner. Dette vil avhenge av markedssituasjonen internasjonalt og andre produsentlands opptreden. Det kan i denne sammenheng vises til at produksjonsreguleringer har vært benyttet av norske myndigheter i en situasjon med svært lave oljepriser (1986-87). Dette medlem vil vise til at slike tiltak kan bidra til en gunstigere prisutvikling på olje, og at en tilsvarende internasjonal samordning av produksjonsregulerende tiltak kan være fornuftig både utfra en miljømessig og økonomisk vurdering.

       Selv om Kristelig Folkeparti går inn for et lavere utvinningstempo enn det Regjeringen og stortingsflertallet legger opp til, vil dette medlem understreke nødvendigheten av finansiell sparing gjennom avsetning til oljefondet. Dette er svært viktig av hensyn til framtidige pensjonsforpliktelser og en mer rettferdig fordeling mellom generasjonene. En større andel av petroleumsoverskuddet bør således settes av « på bok » til Statens Petroleumsfond, slik Kristelig Folkeparti har foreslått ved flere anledninger.

       Dette medlem mener for øvrig at utvinningstempoet først og fremst bør reguleres gjennom en restriktiv holdning til åpning av leteområder, en tidsmessig forskyving av nye konsesjonsrunder, tilbakeholdenhet ved antallet felt som tildeles i forbindelse med den enkelte konsesjonsrunde og utsettelse av utbygginger tidlig i prosessen. Dette medlem vil først gå inn for utsettelse av utbyggingsvedtak eller gå imot utbygginger når tungtveiende økologiske hensyn tilsier dette, eller når dette har vært en konsekvent linje gjennom hele beslutningsprosessen. Det vil bl.a. gjelde utbygginger i områder som Kristelig Folkeparti foreslo ikke åpnet for leting, jf. Innst.S.nr.180 (1993-1994), og som nylig er tildelt i forbindelse med 15. konsesjonsrunde.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er innforstått med at Regjeringen skal ha ansvaret for tildelingene i hver konsesjonsrunde. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at Stortinget bør kunne ha innflytelse på tidsintervallet mellom konsesjonsrundene og omfanget av dem, for eksempel ved at det settes en maksimumsgrense for hvor mange tildelinger som kan gis ved hver enkelt konsesjonsrunde.

       På dette grunnlag vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen forut for nye konsesjonsrunder å legge fram forslag vedrørende omfanget av konsesjonsrunden, f.eks. ved at det blir foreslått en maksimumsbegrensning for antallet tildelinger i den aktuelle konsesjonsrunde. »

       « Stortinget ber Regjeringen utsette 16. konsesjonsrunde til etter år 2000. »

       Disse medlemmer vil vise til Innst.S.nr.180 (1993-1994), der disse partiene gikk imot en forbedring av rammevilkårene i forhold til petroleumsvirksomheten i Barentshavet. Av hensyn til Barentshavets økologiske sårbarhet fremmet disse partiene også forslag som gikk imot tildeling av nye letekonsesjoner i dette området. Disse medlemmer mener derfor at det er uheldig at Regjeringen har varslet at en tar sikte på nye tildelinger av letekonsesjoner i Barentshavet gjennom det såkalte Barentshavprosjektet.

Andre petroleumspolitiske spørsmål

       Komiteen har merket seg at den internasjonale utvikling når det gjelder energiskatter både utvikler seg uheldig for Norge som stor leverandør og formuesforvalter av petroleumsressurser, og miljømessig uheldig med liten vekt på energibærerens forurensningsgrad som skatte- og avgiftsgrunnlag. Komiteen har merket seg at departementet mener at den eksisterende avgiftsstruktur på energi i OECD-området ikke er optimal hverken i miljømessig eller økonomisk forstand. En omforming av eksisterende energiskatter til avgifter basert på energibærernes karboninnhold, vil både kunne bidra til å redusere miljøskadelige utslipp og til mer effektiv bruk av energiressursene. Komiteen er enig i en slik vurdering, men vil også vise til de beregninger som bl.a. Statistisk sentralbyrå har foretatt, og som viser at petroleumsformuen vil kunne bli betydelig redusert i forhold til en utvikling uten CO₂-skatter. Komiteen har også merket seg at den sterke veksten i de fiskale avgiftene på oljeprodukter i OECD har bidratt til en betydelig omfordeling av inntekter mellom produsent- og konsumentland. Beregninger viser at internasjonale avgifter på CO₂-utslipp som kommer i tillegg til eksisterende skjeve avgifter kan redusere Norges petroleumsformue i betydelig grad. Komiteen vil vise til at disse beregningene illustrerer på en tydelig måte at isolert sett fornuftige avgiftsvirkemidler kan gjøre mer skade enn nytte dersom implementeringen ikke blir internasjonalt samordnet.

       Komiteen har ellers merket seg de endringsprosesser som skjer når det gjelder forholdet mellom oljeselskapene som oppdragsgivere for nye utbygginger på den ene side og leverandørindustrien på den andre side. En praksis med totalleveranser og økt bruk av rammeavtaler har virket kostnadsreduserende og dermed brakt frem prosjekter som ellers ikke ville hatt et lønnsomshetsgrunnlag. Ressurs- og sysselsettingsmessig slår dette gunstig ut. Komiteen er imidlertid oppmerksom på at denne utviklingen har som konsekvens at færre miljøer vil konkurrere om oppdrag direkte for operatørene, og flere vil befinne seg i en underleverandørsituasjon overfor totalleverandørene. Dette stiller store tilpasningskrav til små og mellomstore bedrifter. Komiteen har i den forbindelse merket seg at det i proposisjonen bl.a. påpekes at for mange mindre og mellomstore bedrifter vil dreiningen mot totalkontrakter innebære en sterk økning i anbudskostnader for en del oppdrag. Der disse tidligere kun ga tilbud til feltoperatøren, må de nå ofte gi tilbud til flere mulige totalleverandører som krever ulike tilpasninger av produkter.

       Komiteen har videre merket seg at Regjeringen mener at de store leverandørene har sterke incentiver til å bidra til at små og mellomstore leverandører opprettholder og videreutvikler sin nisjekompetanse og konkurranseevne, slik at de sammen fortsatt kan arbeide for teknisk sett bedre og mer økonomisk attraktive løsninger. Komiteen er likevel opptatt av at små og mellomstore bedrifter fortsatt får likeverdige muligheter til å komme i betraktning med sine tjenester og produkter. Bl.a. i de regioner/landsdeler som er, eller er i ferd med å få petroleumsaktiviteter i sine nærområder, er det av stor psykologisk og praktisk betydning at lokalt næringsliv får konkurrere om aktuelle oppdrag. Det er viktig å forhindre at NORSOK-prosessen fører til at disse bedriftene ikke får en reell mulighet til å konkurrere om oppdrag og underleverandøroppgaver fordi disse går til etablerte partnerskap. Komiteen mener derfor at det i denne sammenheng må være en hovedoppgave for totalleverandørene å legge forholdene til rette for at de små og mellomstore bedriftenes interesser ivaretas i leverandørmarkedet gjennom egnede samarbeidsformer.

       Komiteen ser det også som en sentral politisk oppgave å gi uttrykk for dette bl.a. gjennom NORSOK-arbeidet.

       Komiteen har videre merket seg de betraktninger og den oversikt departementet har gitt når det gjelder petroleumsvirksomheten og miljøet. Komiteen konstaterer at selv om norsk petroleumsvirksomhet er effektiv også i forhold til å begrense miljøbelastningene, så utgjør virksomheten en relativt stor andel av de samlede nasjonale klimautslipp. CO₂-utslippene er som kjent helt dominert av energiforbruket i gassturbinene. Komiteen vil i den forbindelse vise til sine merknader i Innst.S.nr.161 (1995-1996) om Visund-utbyggingen:

« Komiteen vil ... vise til at Stortinget ved behandlingen av klimameldingen la stor vekt på å hente ut mulige reduksjonspotensialer i forbindelse med sokkelvirksomheten. Komiteen forutsetter derfor at departementet stimulerer til at aktuelle utviklingsprosjekt får en god fremdrift, og identifiserer mulige utbyggingsprosjekter hvor ny gassturbinteknologi kan tas i bruk. »

       Komiteen vil igjen understreke dette og regner med at departementet fortløpende følger opp de skisserte intensjoner.

       Komiteen har ellers merket seg at MILJØSOK vil fremlegge resultatet av sitt arbeid mot årsskiftet 1996/97 og at myndighetene deretter vil gjøre sine vurderinger av anbefalinger og forslag, og forelegge disse for Stortinget.

       Komiteen slutter seg i all hovedsak til Regjeringens strategi for internasjonalisering av olje- og gassindustrien, herunder intensjonene med myndighetenes engasjement i INTSOK.

       Komiteen er enig i at det nære samarbeidet norske oljeselskaper har med norsk leverandørindustri på hjemmemarkedet er et konkurransefortrinn som bør kunne utnyttes i sterkere grad internasjonalt.

       Komiteen vil peke på at det er viktig å legge til rette for en samlet industriell slagkraft som inkluderer all relevant norsk kompetanse innen petroleumssektoren, verkstedindustrien, tjenesteprodusenter og maritim sektor, slik at internasjonaliseringen gir best ringvirkning for norsk næringsliv og sysselsetting.

       Komiteen har ellers merket seg at en stor del av de gjenværende olje- og gassressursene internasjonalt befinner seg i områder med konflikter og politisk risiko. Det gir som konsekvens at også norske selskaper vil ha virksomhet i land med usikre og skiftende politiske forhold. Komiteen konstaterer at for oljenæringen dreier det seg om å se investeringene i et langsiktig perspektiv. Det vil derfor ikke være til å unngå at norske bedrifter må være innstilt på å gjennomleve perioder i et vertsland der de politiske forholdene ikke er i samsvar med norske politiske normer. Komiteen er derfor enig med departementet i at det i slike situasjoner er viktig at den enkelte bedrift har utviklet etiske retningslinjer for sin virksomhet i slike land og at det ellers holdes nær kontakt med norske myndigheter. Komiteen forutsetter at norske selskaper som driver i andre land, legger vekt på å utføre sine operasjoner på miljømessig forsvarlig måte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ber Regjeringen vurdere om det er mulig å pålegge norske selskaper å drive oljevirksomhet internasjonalt i samsvar med norske regler og bestemmelser, særlig med tanke på miljøspørsmål. Norske selskaper bør produsere ut ifra de samme krav til miljøstandarder som i Norge.

III. Beslutninger knyttet til produksjon og transport av gass

A. Fastlegging av hvilke felt som skal levere gass

       Komiteen viser til at inngåtte gassalgskontrakter med Verbundnetz Gas, tyske Mobil og Gas de France samt leveranseforpliktelser under Trollkontraktene ennå ikke er besluttet til konkrete leveransefelt. Totale forpliktelser utgjør ca 11 mrd. m³ i år 2000 som vil øke til en platåleveranse i underkant av 21 mrd. m³ i perioden fra og med år 2005.

       Komiteen har merket seg at det teknisk sett foreligger flere mulige kombinasjoner av leveransefelt som kan oppfylle de aktuelle forpliktelsene. Komiteen har i den forbindelse merket seg at det innenfor Forsyningsutvalget har vært ulike oppfatninger av hvordan man totalt sett best kan innfri leveranseforpliktelsene. Et klart flertall av selskapene har imidlertid anbefalt at forpliktelsene fra år 2000 i sin helhet tildeles Åsgard.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at departementet etter råd fra Oljedirektoratet likevel foreslår å tildele både Åsgard og Oseberg leveranser fra og med år 2000 etter en nærmere definert fordeling mellom disse feltene. Åsgard pålegges også i den foreslåtte modellen de klart høyeste forpliktelser med en gradvis opptrapping til Åsgard-lisensens anbefalte basisnivå på 10,8 mrd. m^3/år, men nå fra og med år 2007 istedenfor år 2000. Flertallet har merket seg at forslaget er samfunnsøkonomisk begrunnet, dels pga. ressurs- og reservoartekniske forhold.

       Flertallet slutter seg til departementets anbefaling om leveransefelt, men vil samtidig vise til St.prp. nr. 50 (1995-1996), hvor det åpnes for større leveranser fra Åsgard på et tidligere tidspunkt dersom utvinningsmessige forhold tilsier det.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti ved flere anledninger tidligere har stemt for løsninger som innebærer at en dekker leveranseforpliktelsene under Trollkontraktene ved leveranser fra eksisterende felt i Nordsjøen og ikke ved å foreta nye store utbygginger på Haltenbanken. Dette medlem viser til at flere felt i Nordsjøen i dag pumper gass tilbake i reservoaret. Dette er en dyr, energikrevende og lite miljøvennlig måte å forvalte norske gassressurser som kunne ha blitt eksportert til kontinentet.

       Dette medlem vil i denne sammenhengen vise til stortingsbehandlingen av utbygging av Visund-feltet der Sosialistisk Venstreparti i Innst.S.nr.161 (1995-1996) gikk inn for en utbygging av feltet under forutsetning av at gassen fra feltet brukes til å dekke inngåtte gassalgskontrakter. Dersom en velger å eksportere gassen fra flere felt i Nordsjøen som er i produksjon i dag, er det ikke nødvendig å bygge ut Åsgard-feltet. Stortingsflertallet valgte i stedet en løsning der også gassen i Visund-feltet skal pumpes tilbake i reservoaret.

B. Plan for utbygging og drift av Åsgard med gasstransportsystem

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at rettighetshaverne for de samordnede forekomstene Midgard, Smørbukk og Smørbukk sør, kalt Åsgardfeltet, siden 1994 har arbeidet med videre utvikling av forekomstene, og sagt seg villig til å påta seg kontrakts- og leveranseansvar under gassalgskontrakter. Flertallet viser videre til at siden Stortinget behandlet St.prp. nr. 54 (1993-1994) viser de samfunnsøkonomiske analyser som nå er foretatt at Åsgard bør bygges ut for å dekke aktuelle leveringsforpliktelser som nevnt ovenfor.

       Flertallet har merket seg at selv om det knytter seg betydelig usikkerhet til anslagene for utvinnbare ressurser på Åsgard, mener departementet at prosjektet er et samfunnsøkonomisk meget lønnsomt prosjekt. Det antas at det samordnede feltet kan produsere 123 mill. m³ olje og 232 mrd. m³ gass.

       Flertallet viser til at Åsgard anbefales utbygget i to trinn. En væskefase med oppstart i 1998, og en gasseksportfase med leveringsoppstart høsten år 2000. De planlagte innretningene vil være tilrettelagt for å kunne ta imot olje og gass fra andre felt i området og foreta tredjeparts prosessering. Flertallet har i den forbindelse merket seg at feltene Heidrun, Norne, Njord og Draugen alle har usolgte gassreserver. Sett i sammenheng med mulige nye funn i området, ser flertallet det som svært viktig at Åsgard kan påta seg et feltsenteransvar slik det nå legges opp til. Flertallet vil også vise til sine merknader i Innst.S.nr.149 (1994-1995) om Norge som gassnasjon vedrørende Tjeldbergodden industriparks behov for langsiktige og sikre signaler om gassleveranser. Flertallet kan ikke se noe motsetningsforhold mellom de foreliggende utbyggingsplaner og hensynet til å ivareta Tjeldbergoddens langsiktige interesser knyttet til sikring av gassleveranser.

       Flertallet har for øvrig merket seg departementets anførsel om de miljømessige vurderinger av Åsgard-prosjektet. På grunn av prosjektets størrelse og omfang, vil også de miljømessige konsekvensene av Åsgard være store sammenlignet med andre aktuelle utbyggingsprosjekter på norsk sokkel. Flertallet konstaterer likevel at prosjektet får relativt lave enhetsutslipp. Flertallet viser til sine merknader tidligere i denne innstillingen vedrørende implementering av ny gassturbinteknologi og forutsetter at Åsgard-prosjektet også blir vurdert som et mulig pilotprosjekt både av lisensen og myndighetene.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har ingen merknader til det videre arbeid med konfliktdempende tiltak særlig i forhold til miljø- og fiskeriinteresser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti vil vise til de omfattende økologiske konsekvenser Åsgard-utbyggingen kan få. Disse medlemmer mener derfor at det er avgjørende at det legges stor vekt på hensynet til miljøet og fiskeriene i den videre planlegging og tilpasning av utbyggingen. Flere av de berørte områdene er viktige fiskeriområder. Rørledningen vil bl.a. krysse viktige fiskefelt. Dette innebærer at det må legges stor vekt på konkrete avbøtende tiltak i forhold til fiskerinæringen. Dette gjelder bl.a. redskapsdifferensiering, innføring av trafikkseparasjonssystem for Haltenbankområdet og samarbeid med fiskerinæringen når det gjelder valg av rørledningstrasé, samt plassering av steinfyllinger. Det bør også vurderes andre løsninger som kan gi et bedre totalresultat.

       Disse medlemmer ser positivt på at oljebasert borevæske og produsert vann fra gassenteret vil bli reinjisert i reservoarene, samt at olje fra testproduksjon vil bli samlet opp. Dette vil redusere utslippene til sjø. Disse medlemmer vil imidlertid understreke nødvendigheten av en forsterking av oljevernberedskapen i området i lys av den risiko et stort oljeutslipp fra feltet vil medføre. Når det gjelder utslipp til luft vil bruk av lav-NO_x-brennere og faklingsbegrensninger bidra til reduserte utslipp av både CO₂ og NO_x. Etter disse medlemmers vurdering er imidlertid ikke disse tiltakene tilstrekkelige.

       Disse medlemmer har merket seg at Miljøverndepartementet viser til SFTs vurderinger og reiser spørsmål om skjerpede krav til luft og sjø. Disse medlemmer forutsetter at dette følges opp.

       Disse medlemmer viser til at Åsgard-utbyggingen vil innebære en økning i CO₂-utslippene på om lag 2,4 %. Dette er negativt. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at dette ikke vil være en netto økning - i og med at alternativet med en ytterligere utbygging av Troll og Oseberg også vil medføre økte CO₂-utslipp. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at det må gjøres maksimalt for å begrense CO₂-utslippene. Disse medlemmer mener derfor at ny gassturbinteknologi bør tas i bruk på Åsgard og andre nye installasjoner. Dette forutsetter imidlertid også et aktivt engasjement fra norske myndigheters side, slik at teknologiutviklingen kan sikres og at det ikke velges teknologiske eller andre løsninger på nye installasjoner som vanskeliggjør etterinstallering av slik teknologi.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Det henstilles til Regjeringen å sørge for at ny gassturbinteknologi som reduserer utslippene av CO₂ betydelig, tas i bruk på Åsgard når denne er tilgjengelig for anvendelse, og at det således legges til rette for etterinstallering av slike gassturbiner. »Disse medlemmer viser til brev fra departementet datert 21. mai 1996, der departementet opplyser at Statoil er bedt om å foreta en nærmere vurdering av muligheter og kostnader for fjerning og reinjeksjon av CO₂ fra eksosgass. Disse medlemmer vil streke under at fjerning og reinjisering av CO₂ fra eksosgass så vel som produsert gass, er et helt avgjørende ledd i en handlingsplan for reduserte utslipp til luft, og vil be departementet om å sørge for at dette blir gjennomført for Åsgard. Disse medlemmer vil videre presisere at spørsmålet om elektrifisering bør utgreies og følge enhver utbyggingssøknad.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, registrerer ellers at Kollsnes og Kårstø har fremstått som hovedalternativer for ilandføring og behandling av Åsgard-gassen.

       Flertallet har merket seg at isolert sett har alternativene alt i alt blitt vurdert som tilnærmet likeverdige. Det er først når man tar hensyn til konsekvensene av et høyere gassalgsnivå enn det som nå er forpliktet at Kårstø gir en samfunnsøkonomisk merverdi på anslagsvis 1,6 - 2 mrd. kroner. Flertallet har i den forbindelse merket seg at av Forsyningsutvalgets 12 medlemsselskaper mener fire selskaper at merverdien for Kårstø-alternativet er høyere enn anført. Tre selskaper mener forskjellene er ubetydelige. Rettighetshaverne har gått inn for Kårstø-alternativet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, slutter seg til departementets anbefaling av Kårstø som ilandføringssted.

       Dette flertallet vil for øvrig vise til at det i plan for anlegg og drift (PAD) for Åsgard transport er anført at ved ilandføring på Kårstø vil en mulig fremtidig tilkobling til Kollsnes bli vurdert. En slik kobling vil ifølge PAD kunne gi økt kapasitet ut fra Kollsnes og bidra til økt fysisk markedstilgjengelighet for gass fra Haltenbanken-området.

       Dette flertallet forutsetter at departementets tilslutning til rettighetshavernes planer for anlegg og drift av Åsgard transportrørledning inkluderer en vurdering av en slik tilkoblingsmulighet til Kollsnes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet har merket seg at den økonomiske verdien av å skille ut og fraksjonere NGL fra Åsgard vil være ca 4.4 mrd. kroner i nåverdi ved 7 % rente. CO₂-utslippene vil være ca 120.000 tonn /år. Etter departementets opplysninger vil utslippene for det beste Kårstøalternativet, Kårstø integrert, tilsvare 200.000 tonn CO₂ år 2001. Disse medlemmer har lagt vekt på at disse utslippene, etter det som er opplyst, vil stige til ca 360.000 tonn/år omkring år 2008. Som følge av at Åsgard-gassen overstiger maksimumsgrensene som gassalgskontraktene setter, må en ventelig bygge et anlegg for utskilling av CO₂ på Kårstø etter ca 5 års drift. På Kollsnes er ikke et slikt anlegg nødvendig fordi CO₂-fattig gass fra Troll-feltet her kan blandes med Åsgard-gassen. Disse medlemmer mener at de reduserte CO₂-utslippene som følger av å ilandføre og behandle gassen på Kollsnes bør veie tungt ved valg av lokaliseringssted. Etter en samlet vurdering vil disse medlemmer foreslå:

       « Stortinget samtykker i at Den norske stats oljeselskap A.S. kan delta i utbygging og drift av Åsgard og anlegg og drift av Åsgard transportsystem og gassbehandlingsanlegg i hovedsak i samsvar med Nærings- og energidepartementets anbefaling, likevel slik at Kollsnes blir ilandføringssted. »

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil vise til at ilandføringsspørsmålet også kan knyttes til valg av gassbehandlingsanlegg. Dette medlem er kjent med at fire ulike typer gassbehandlingsanlegg har vært vurdert på Kårstø og Kollsnes, hvorav tre er anlegg for fraksjonering av gassen (der våtgassen skilles ut) og ett har vært et såkalt duggpunktskontrollanlegg (Kollsnes). Det er den sistnevnte anleggstypen som gir de desidert laveste utslippene av både CO₂ og NO_x. De lave utslippene taler helt klart til fordel for valg av et slikt anlegg og Kollsnes som ilandføringsalternativ. Dette medlem vil imidlertid vise til rettighetshavernes vurderinger, der den samfunnsøkonomiske merverdien ved et NGL-anlegg anslås til 4,4 mrd. kroner. Slike kostnadsforskjeller taler helt klart imot valg av et slikt duggpunktkontrollanlegg.

       Når det gjelder vurderingen av de tre andre alternativene, vil dette medlem påpeke at valg av et segregert anlegg på Kårstø innebærer de største utslippene både av CO₂ og NO_x. De miljømessige forskjellene er mindre mellom de to øvrige alternativene.

       Når det så gjelder valg av ilandføringssted vil dette medlem påpeke at Kårstø-anlegget er avhengig av nye gassleveranser fra år 2002 for å kunne forhindre en nedtrapping av virksomheten på anlegget. Leveranser fra andre felt vil ikke gi en tilfredsstillende langsiktighet. Dette medlem ser det som lite hensiktsmessig å bidra til nedbygging av et anlegg et sted for å kunne bygge opp et tilsvarende anlegg et annet sted. Et slikt valg vil også medføre økte investeringer og driftskostnader. Når de økonomiske analysene i tillegg viser en merverdi på inntil 2 mrd. kroner for Kårstø som ilandføringssted, ser dette medlem et valg av Kollsnes som samfunnsøkonomisk lite gunstig. Dette medlem vil også vise til Fiskarlagets uttalelse der en ikke tilrår ilandføring til Kollsnes på grunn av hensynet til fisket i området.

       Dette medlem går imot bygging av gasskraftverk på Kårstø. Dette medlem mener derfor at det mest miljøvennlige av de to anleggstypene på Kårstø bør velges uavhengig av andre mulige integrasjonsløsninger. Det ser heller ikke ut til at det er tekniske eller økonomiske forhold av betydning som taler imot et integrert anlegg på Kårstø. Dette medlem vil derfor foreslå at et integrert gassbehandlingsanlegg velges. Dette er også i tråd med tilrådingen fra Fylkesmannen i Rogaland.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at Statoil anbefaler driftsenheten for Åsgard lokalisert til Stjørdal og forsyningsbase, båt- og helikoptertransport lagt til Kristiansund. Videre anbefaler Statoil at enkelte operasjonelle driftsfunksjoner etableres i tilknytning til basen i Kristiansund. Departementet har sluttet seg til Statoils anbefalinger.

       Flertallet slutter seg til departementets anbefaling.

       Flertallet viser videre til det arbeid som pågår når det gjelder å få til en samordning av gasstransportsystemene. Flertallet er enig i at de økonomiske og organisatoriske problemstillinger en slik samordning reiser er meget vidtrekkende. Det må derfor legges stor vekt på at nye beslutninger må være robuste også i forhold til mulige forløp i fremtidig utvikling for gassvirksomheten. Flertallet har derfor forståelse for at departementet vil bruke noe mere tid før det inviteres til endelige konklusjoner.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader om norsk klimapolitikk og oljeutvinningstempoet i denne innstillingen, i Innst.S.nr.114 (1995-1996) om norsk klimapolitikk og til Innst.S.nr.180 (1993-1994) om petroleumsvirksomheten. Dette medlem mener at det norske oljeutvinningstempoet er for høyt og derfor må reduseres. Dette må blant annet skje ved at en både utsetter utbyggingen av nye store utbyggingsklare oljefelt og samtidig går langsommere fram i forhold til oljeutvinning på Haltenbanken og i Norskehavet. Dette medlem viser til at Åsgard-feltet er et av de største oljefeltene som det er lagt fram utbyggingsplaner for på svært lenge. Det vil i realiteten være umulig å oppnå en reduksjon i oljeutvinningstempoet på norsk sokkel dersom man samtidig åpner for utbygging av nye store oljefelt nå. I så fall må en innføre en meget omfattende produksjonsbegrensning fra de oljefeltene som er i produksjon. Dette medlem mener det er langt bedre samfunnsøkonomi og ressursforvaltning å vente med å bygge ut Åsgard-feltet.

       Dette medlem vil også peke på at produksjonen på Åsgard-feltet vil starte opp i 1998 og være på sitt høyeste fra år 2000. Dette er samme tidspunkt som oljeproduksjonen for øvrig er på sitt høyeste på norsk sokkel. Mens norsk oljeproduksjon var på om lag 1,5 millioner fat om dagen i 1990 viser prognosene at den vil være på over 3,5 millioner fat om dagen i år 2000 med en Åsgard-utbygging.

       Dette medlem vil også peke på at det som først og fremst gjør Åsgard-utbyggingen lønnsom ikke er gassproduksjonen, men oljeproduksjonen. Norge vil dermed bli enda mer avhengig av inntektene fra salget av en ikke-fornybar ressurs som er omtrent like skadelig som kull i et klimaperspektiv.

       Dette medlem vil i tillegg vise til at Åsgard feltet alene vil øke norske CO₂-utslipp med om lag 2 % i forhold til 1989-nivået. Transport og prosessering av gassen vil øke utslippene med ytterligere 1 %. Det betyr at denne feltutbyggingen totalt vil øke norske CO₂-utslipp med over en million tonn i året, noe som tilsvarer utslippene fra 300.000 personbiler.

       Dette medlem mener at hovedårsaken til at Norge er i ferd med å bli en bremsekloss og en sinke i internasjonale klimaforhandlinger og heller ikke er i stand til å følge opp vår egen nasjonale CO₂-målsetting er det alt for høye oljeutvinningstempoet. Skal en klare å endre på dette må man la være å bygge ut de oljefeltene som vil skape økte CO₂-utslipp. Åsgard-feltet er det beste eksemplet på et oljefelt som ikke kan bygges ut dersom Norge skal redusere utslippene av CO₂.

       Dette medlem vil som en konsekvens av dette ikke støtte noen av de foreslåtte alternativene til lokalisering av basefunksjoner og driftsorganisasjon.

       Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:

       « Åsgard-feltet bygges ikke ut. »

       Dette medlem vil i tillegg stemme imot endringene i innstillingen under kapittel 2440 postene 30 og 31 fordi disse endringene har sammenheng med Åsgard-utbyggingen. Dette medlem vil av samme grunn stemme mot V i innstillingen.

IV. Lokalisering av base- og driftsorganisasjon for Nornefeltet

       Komiteen viser til at Statoil er operatør for utbygging og drift av Nornefeltet. Feltet ble vedtatt utbygd i henhold til vedtak fattet i Stortinget 9. mars 1995. Stortinget er nå invitert til å fatte lokaliseringsbeslutninger for base- og driftsorganisasjon.

       Komiteen har merket seg at Harstad og Stjørdal har utpekt seg som hovedalternativer for lokalisering av driftsorganisasjon. Komiteen har videre merket seg at Statoil har konkludert med at driftsorganisasjonen for Norne bør legges til Stjørdal. Dette er i første rekke begrunnet med de driftsmessige gevinster Statoil mener er mulig å realisere dersom tre driftsorganisasjoner samordnes (Heidrun, Norne og Åsgard). Statoil mener at det også er visse andre kostnadsbesparelser å oppnå ved å legge driften av Norne til Stjørdal.

       Komiteen registrerer videre at antall årsverk til Norne-organisasjonen ifølge departementet vil være lik uansett lokaliseringssted, men at samordningsgevinster likevel gir en fordel til Stjørdal tilsvarende 5 årsverk. Komiteen har likevel merket seg at departementet mener at det ikke er vesentlige identifiserbare kostnadsforskjeller mellom Stjørdal og Harstad. Departementet har videre lagt vekt på at Norne er det nordligste funnet som hittil er besluttet bygd ut og anbefaler etter en samlet vurdering Norne driftsorganisasjon lagt til Harstad.

       Komiteen vil vise til at de fleste « objektive » kriterier synes å tale til fordel for Stjørdals-alternativet. Bl.a. sett i sammenheng med målsettingen med NORSOK-prosessen er dette et tungtveiende argument i favør av Stjørdal. Slike hensyn må imidlertid avveies mot andre tungtveiende argumenter som i en større sammenheng kan gi andre konklusjoner. Komiteen vil i den forbindelse peke på det forhold at selv om det operasjonelt sett ikke er behov for flere enn de fire driftsmiljøene som i dag er etablert (Stavanger, Bergen, Stjørdal og Kristiansund), så er det av flere grunner åpenbart at driftsmiljøstrukturen ikke vil være på plass før Nord-Norge også får sin andel gjennom lokalisering av et femte driftsmiljø. Politisk er det derfor ikke et spørsmål om Nord-Norge skal få sitt driftsmiljø, men snarere når dette bør skje. Harstad har i over 10 år vært utpekt som Nord-Norges lokaliseringsalternativ for et nytt driftsmiljø.

       Komiteen vil derfor etter en samlet vurdering slutte seg til departementets anbefaling om Norne-driftsorganisasjon til Harstad. Komiteen har bl.a. lagt vekt på at i den nordlige landsdelen er de nærings- og miljøpolitiske interessekonflikter knyttet til bl.a. fiskerinæringen ekstra følsom. Den lokale aksept av til dels risikofylte og kystnære petroleumsaktiviteter vil være avhengig av at denne virksomheten også gir synlige og direkte sysselsettingsvirkninger i landsdelen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, ser også Harstads posisjonering i sammenheng med nye blokktildelinger og nye letemodeller i Barentshavet.

       Komiteen mener videre at når Harstad nå blir faset inn som det femte driftsmiljø i Norge, må den endelige driftsstruktur anses som etablert. Utfordringen fremover vil være å videreutvikle både Stjørdal- og Harstad-miljøet slik at disse får en faglig og kompetansemessig størrelse og standard uten at dette fører til en samfunnsøkonomisk uheldig nedbygging og faglig utarming av de veletablerte driftsmiljøene. Komiteen mener det vil være fullt mulig å unngå slike interessekonflikter i en situasjon med økende petroleumsaktivitet utenfor Midt- og Nord-Norge kombinert med fortsatt høy aktivitet i Nordsjøbassenget bl.a. med store potensialer for nye prosjekter knyttet til små og marginale olje- og gassfelt.

       Komiteen vil videre vise til at Kristiansund og Sandnessjøen er hovedalternativene når det gjelder baselokalisering for Norne.

       Komiteen vil vise til at Regjeringen i St.prp. nr. 71 (1995-1996) har redegjort for forhold som har ført til at anbefaling om lokalisering av forsyningsbase er endret fra Kristiansund i St.prp. nr. 50 (1995-1996) til nå å anbefale Sandnessjøen. Hovedbegrunnelsene er ifølge departementet en oppretting av feil i de økonomiske beregninger samt at aktivitetsnivået knyttet til letevirksomheten i Norskehavet blir høyere enn tidligere anslått.

       Komiteen har i den forbindelse merket seg at Statoil mener at Kristiansund kostnadsmessig kommer best ut ved et lavt aktivitetsnivå og at Sandnessjøen kommer best ut med et høyt aktivitetsnivå. Komiteen konstaterer at aktivitetsprognosene peker i retning av opptrapping til et relativt høyt nivå som i utgangspunkt gjør det naturlig å utpeke Sandnessjøen som base i driftsfasen, jf. St.prp. nr. 71 (1995-1996). Komiteen slutter seg til anbefalingen om at Sandnessjøen utpekes som baselokalisering for Norne, men forutsetter at det i en aktivitetsmessig oppbyggingsfase utøves fleksibilitet og åpnes for et utstrakt samarbeid mellom basene i Kristiansund og Sandnessjøen. Dette innebærer at Statoil og driftsselskapene for basene i tråd med NORSOK-prinsippene bør følge utviklingen i aktivitetsnivået og til enhver tid finne frem til de beste løsningene innenfor rammen av at Sandnessjøen får status som Nornes hovedbase.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, har for øvrig ingen innvendinger til den anbefalte løsning for helikoptertransport som innebærer at Kristiansund benyttes som base, men at helikoptertransporten skjer fra Brønnøysund. Dersom aktivitetsnivå, praktiske og økonomiske hensyn senere tilsier en justering av opplegget, bør departementet anses å ha fullmakt til å godkjenne eventuelle justeringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det er planlagt helikopterutflyging fra Brønnøysund, noe som etter departementets vurdering vil medføre kostnadsreduksjoner. Disse medlemmer ser det som naturlig at Brønnøysund får status som helikopterbase med fast stasjonert helikopter. Eventuell ledig kapasitet kan med dette opplegget brukes til oppdrag på andre felt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil vise til at både driftsmiljøet i Stjørdal og det kommende i Harstad må videreutvikles slik at disse får en tilfredsstillende faglig og kompetansemessig størrelse og standard. Dette innebærer at disse driftsmiljøenes avhengighet av å trekke på tjenester og kompetanse fra hverandre eller fra Bergen og Stavanger, vil være uavhengig av fremtidig aktivitetsnivå og hvor raskt organisasjonene av den grunn bygges opp i størrelse og bredde. Det primære må derfor være at behovet for tjenester og kompetanse blir dekket på best mulig måte. At det midt- og nordnorske driftsmiljø i så måte søker å dekke slike behov hos hverandre, vil være en naturlig konsekvens av geografisk nærhet og gjensidig ønske om oppbygging av regional bredde og kompetanse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og medlemmet Hillgaar, har registrert at det i forbindelse med etablering av driftsorganisasjonen for Norne i Harstad vil være behov for å dekke opp 35 årsverk ved kjøp av tjenester i hovedsak fra øvrige deler av Statoils organisasjon. Flertallet forutsetter at disse årsverkene i størst mulig grad dekkes ved kjøp fra Statoils driftsmiljø i Stjørdal, slik at de integrasjonsgevinstene Statoil i tilleggsutredningen påpeker, kan hentes ut. Det er flertallets oppfatning at Statoils målsetting om å etablere et sterkt og effektivt driftsmiljø i Stjørdal vil kunne oppnås ved at selskapets driftsmiljø i Stjørdal mest mulig dekker støttefunksjonene for Norne.

       Flertallet vil videre peke på den muligheten driftsmiljøet i Stjørdal, sammen med Statoils forskningssenter i Trondheim, har for å levere tjenester innenfor områder med spisskompetanse på flytende prosesseringsenheter til Statoils øvrige driftsmiljøer i Stavanger og Bergen. Dette har også Statoil understreket i sin tilleggsutredning. Denne muligheten styrkes ved at støttefunksjonene for Norne dekkes fra driftsmiljøet i Stjørdal.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til Innst.S.nr.89 (1994-1995) der disse medlemmer gikk inn for å utsette en utbygging av Nornefeltet, bl.a. med henvisning til miljømessige forhold. Disse medlemmer konstaterer at utbyggingen likevel ble vedtatt og at spørsmålet om lokalisering av base- og driftsfunksjoner nå er fremlagt for Stortinget. Disse medlemmer vil derfor i hovedsak slutte seg til Regjeringens forslag til lokalisering av base- og driftsorganisasjon for feltet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti stemte imot en utbygging av Norne-feltet på grunn av det sårbare miljøet i området, nærheten til viktige fiskefelt og de store CO₂-utslippene fra feltet. Dette medlem konstaterer at dette synet ikke vant fram og at utbygging av Norne forlengst er igangsatt. Dette medlem vil derfor også i hovedsak slutte seg til Regjeringens forslag til lokalisering av base- og driftsorganisasjon for feltet.

V. Disponering av innretningene på Odin-feltet

       Komiteen viser til at Stortinget ved behandling av St.prp. nr. 36 (1994-1995) om disponering av innretningene på Nordøst Frigg la til grunn at fremtidige disponeringsløsninger skulle underlegges en individuell behandling. Spørsmålet om disponering av innretningene på Odin-feltet er en oppfølging av dette behandlingsprinsipp.

       Komiteen har merket seg at eneste rettighetshaver, Esso Norge A/S, primært har foreslått at stålunderstellet på ca 9000 tonn veltes og inngår i et prøveprosjekt som kunstig fiskerev. Kostnadsbesparelsen i forhold til total fjerning er i proposisjonen anslått til 31 mill. kroner. Total fjerning og gjenbruk/resirkulering er kostnadskalkulert til 245 mill. kroner hvorav staten foreslår å bære 123 mill. kroner.

       Komiteen er innforstått med at et forsøksprosjekt med plattformunderstellet som kunstig fiskerev kunne gitt nyttig informasjon og kunnskap om et omstridt spørsmål. Komiteen er likevel i all hovedsak enig i de motforestillinger som departementet har anført mot å gjennomføre et slikt forsøksprosjekt. Komiteen slutter seg derfor til hovedkonklusjonen om total fjerning.

       Komiteen har videre merket seg at spørsmålet om fjerning av en 26 km lang stålrørledning på havbunnen skal det ikke tas nærmere stilling til disponeringsløsning for før om ca 4 år.

       Komiteen konstaterer at departementet i likhet med i Nordøst-Frigg saken skjønnsmessig har foreslått en noe høyere statlig tilskuddsandel enn det som etter lovverkets bokstav ellers ville blitt resultatet. Komiteen er oppmerksom på at det i tillegg til alminnelige rimelighetsbetraktninger knytter seg kompliserte skattetekniske spørsmål til fastsettelse av tilskuddsandel. Komiteen legger derfor til grunn at den foreslåtte tilskuddsandel i dette tilfellet både ivaretar hensynet til likebehandling, rimelighetsbetraktninger og det lovfestede utgangspunkt.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, har for øvrig ingen merknader til mulige endrede disponeringsmåter for Nordøst-Frigg på de premisser som er lagt til grunn for en slik fullmakt i proposisjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at det nå vurderes en annen disponering av innretningene på Nordøst-Frigg enn Stortinget har godkjent. Departementet ber Stortinget om fullmakt til å godkjenne endelig disponering. Disse medlemmer ser det som prinsipielt uheldig at departementet får mulighet til å overprøve eller omgjøre Stortingets vedtak, og går derfor mot å gi en slik fullmakt. Disse medlemmer har ingen merknader til at departementet foreslår en annen løsning som samlet vil være bedre, men forutsetter at Stortinget får saken til ny behandling.

       Disse medlemmer vil derfor stemme imot IV i innstillingen.

VI. Statens samlede deltagelse i petroleumsvirksomheten

A. Statens direkte engasjement i petroleumsvirksomheten (SDØE)

       Komiteen har merket seg at SDØE vil stå for en stadig større andel av statens kontantstrøm i tiden fremover, etter hvert som en større andel av produksjonen kommer fra felt der SDØE har betydelige andeler. Dette henger bl.a. sammen med at samtidig som produksjonen øker fra nye felt, faller SDØES's investeringer. Komiteen konstaterer imidlertid at reduksjonen i SDØEs investeringer på lengre sikt vil føre til en reduksjon i SDØEs kontantstrøm. Komiteen konstaterer videre at med samme investeringsnivå men med lavere SDØE-andeler enn i dag, ville SDØEs bidrag til statens kontantstrøm vært høyere i tidligere år og lavere de kommende år. SDØE har derfor gjennom sitt høye investeringsnivå inntil nylig representert en form for « oljefond » gjennom å reinvestere løpende inntekter i nye lønnsomme sokkelprosjekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har ved flere tidligere anledninger pekt på at staten i petroleumssammenheng har valget mellom enten å være skatteoppkrever eller både skatteoppkrever og direkte deltager. Under gitte forutsetninger vil forskjellen på statens inntekter fra sektoren kunne være tilnærmet like uansett valg av nevnte modeller. Hovedforskjellen vil være hvilken grad av risikoeksponering staten ønsker å ta. Høye SDØE-andeler gir en høyere risikoprofil enn lavere eller ingen SDØE-andeler. Selv om disse medlemmer er tilfreds med at statens direkte økonomiske engasjement er synkende i nye lisenser, er det fortsatt Høyres oppfatning at SDØE-andelene generelt burde begrenses til området 20-30 % i nye felt og ikke i noe tilfelle høyere enn 50 %. Dette både ut fra et ønske om at statens risikoprofilering bør reduseres, men også ut fra behovet for å « rydde plass » for høyere selskapsandeler etter hvert som funnene blir mindre. Særlig i forhold til utnyttelse av små og marginale felt bør nivået på SDØEs deltagelse vurderes nøye.

       Komiteens medlem Hillgaar viser til tidligere prinsipielle merknader og forslag vedrørende SDØE.

B. Aktivitet i utvinningstillatelser før myndighetsgodkjennelse

       Komiteen er oppmerksom på at bl.a NORSOK-prosessen og fokus på lavere utbyggingskostnader reiser visse problemstillinger knyttet til den formelle godkjennelsesprosedyre og påløpte økonomiske forpliktelser. En betydelig del av de kostnadsbesparende potensialer ligger nettopp i å redusere tiden fra funn til utbygging. Komiteen er oppmerksom på at også SDØE må forplikte kostnader før formell utbyggingsgodkjenning foreligger. Komiteen har i den forbindelse merket seg at departementet forventer at aktiviteten i perioden før myndighetsgodkjennelse vil øke ytterligere i fremtiden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, mener at de fleste aktuelle utbyggingsprosjektene vil være forankret i en etablert og rimelig forutsigbar utbyggingsstrategi innefor klare myndighetsrammer.

       Flertallet har derfor ingen avgjørende innvendinger til en hovedpraksis hvor SDØE-forpliktelser i slike tilfeller « forskutteres » innenfor godkjente budsjettrammer inntil formell myndighetsgodkjennelse foreligger for det aktuelle prosjekt. Med dagens petroleumsskattemodell vil det være staten som innkasserer « hovedstolen » av kostnadsreduksjonene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at Stortingets innflytelse på utvinningstempoet i realiteten er svært liten. De fleste områder på norsk sokkel er nå åpnet for letevirksomhet. Omfanget og gjennomføringen av konsesjonsrundene er Regjeringens ansvar. NORSOK-prosessens hensyn til kostnadskutt, raskere behandling og mer integrerte prosjektløsninger har på sin side ført til at enda mer er fastlagt i forkant av Stortingets behandling. En praksis der SDØE-forpliktelser « forskutteres » vil innebære en ytterligere oppbinding av beslutningene før Stortinget har fått saken til behandling.

       Disse medlemmer mener at dette er uheldig og at denne utviklingen nå må få konsekvenser for beslutningsprosedyrene. Disse medlemmer vil be departementet gjennomgå beslutningsprosedyrene for utbygginger på norsk sokkel og bidra til endringer som på en bedre måte kan sikre Stortingets innflytelse. Drivverdighetserklæringen innebærer et klarsignal til igangsetting av plan for utbygging og drift av det enkelte felt, og kan anvendes som et styringsverktøy i forhold til utvinningstempoet. Stortinget må fremdeles få denne til behandling og den må gjøres mer omfattende enn i dag, f.eks. når det gjelder produksjonsanslag, utslippsanslag og mulige alternative utbyggingsløsninger. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen foreta endringer i beslutningsprosedyrene for utbygginger på norsk sokkel slik at Stortingets innflytelse kan sikres, herunder framleggelse av drivverdighetserklæringer for hvert enkelt felt, og at denne underlegges en mer omfattende behandling enn hittil. »

C. Mål og planer for Statoil-konsernet

       Komiteen tar hovedlinjene i Statoils langsiktige mål og strategier til etterretning. Komiteen viser til at selskapet legger opp til og dels har gjennomført en strategi om utvidelse av shippingaktiviteter. Komiteen er i den forbindelse oppmerksom på de skattemessige spørsmål som knytter seg til eie/leie problematikken som innebærer skattemessig forskjellsbehandling mellom oljeselskaper og rederinæringen i sistnevntes disfavør. Komiteen er kjent med at denne problemstillingen vil bli tatt opp i forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 36 (1995-1996) om endringer i skipsfartsbeskatningen.

       Komiteen har ellers merket seg at Statoils hovedutfordring f.t. er å begrense fallet i selskapets produksjonsnivå på norsk sokkel. Med en produksjonsbasis sterkt knyttet til Statfjord, Gullfaks og Oseberg, er selskapet sårbart overfor forventet fall i fremtidig produksjon fra disse feltene.

       Komiteen har ellers merket seg selskapets vurderinger av bl.a. nye mulige forretningsmuligheter internasjonalt. Statoil peker i den forbindelse på de begrensninger selskapet i slike situasjoner har når det gjelder nødvendig egenkapitaltilførsel.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, konstaterer at uavhengige vurderinger av Statoil viser at selskapet er meget solid og helt på høyde med andre internasjonale selskaper, og blant de ledende innen enkelte teknologiområder. Dette bekrefter at det ikke medfører problemer for selskapet i sin forretningsdrift å være et heleiet norsk, statlig selskap og at det bare er fordeler for Norge at dette viktige konsernet er på statens hender. Flertallet mener derfor at det nå ikke er aktuell politikk å gå inn for delprivatisering av konsernet.

       Flertallet finner det nødvendig at Statoil styrker sin nedstrømsvirksomhet og videreforedling i Norge. Dette for å øke verdiskapingen på norske ressurser og for å styrke og videreutvikle norsk industri.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar vil vise til tidligere forslag om delprivatisering og børsnotering av Statoil som også ville ha opphevet selskapets nåværende egenkapitalbegrensninger. Disse medlemmer vil også vise til departementets egen beskrivelse av de viktige styrings- og kontrollsignaler som automatisk følger av det å være børsnotert.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for delprivatisering av Statoil. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er kjent med at det i forbindelse med ilandføring av Åsgard-gassen arbeides med planer om å skille ut bl.a. etan fra rikgassen. Flertallet ser positivt på at man legger til rette for å utnytte gassressursene også som industrielt råstoff. En slik utskilling av etan vil også kunne sikre råstofftilgangen til bl.a. Borealis' og Hydros petrokjemianlegg i Norge, samt Borealis' anlegg i Stenungsund m.m.

       Etter medlemmene fra Arbeiderpartiets syn er det svært viktig at selskapet styrker sin raffinerings- og videreforedlingsvirksomhet bl.a. ved å sikre mulige gassleveranser hvor Kårstø kan være en aktuell leverandør, dersom petrokjemianleggene i Bamble gjennomfører en nødvendig kapasitetsutvidelse.

       Komiteen har for øvrig merket seg at også de uavhengige vurderingene av Statoil har pekt på at det på nedstrømssiden fortsatt ligger klare muligheter for å styrke selskapets profil og konkurranseevne. Komiteen ser i den forbindelse positivt på at Statoil evt. finner grunnlag for å styrke sin nedstrømsvirksomhet bl.a. gjennom økt videreforedling og industriell utnyttelse av gassressursene i Norge.

       Komiteen har ellers merket seg de verdivurderinger m.m. som Goldman Sachs og FIBA har foretatt av Statoil. Bortsett fra enkelte kritiske merknader til selskapets raffineringsvirksomhet og evne til å hente ut kostnadseffektiviseringspotensialer, er vurderingene fra begge analysene i hovedtrekkene positive og gir seg utslag i et noe høyere verdianslag for Statoil-konsernet sammenlignet med tilsvarende vurderinger tidligere. Komiteen har grunn til å tro at selskapet på de fleste områder er på høyde med de beste internasjonale aktører og blant de ledende innenfor enkelte teknologiområder.

       Komiteen har ellers merket seg at Statoils internasjonale engasjement både på oppstrøms- og nedstrømssiden etter hvert har fått et betydelig omfang. Komiteen har i den forbindelse også merket seg at « nøytrale » observatører som f.eks. Goldman Sachs mener at en videreutvikling av Statoil-konsernets internasjonale aktiviteter er naturlig og fornuftig.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar vil imidlertid peke på at internasjonaliseringsstrategien også kan skape rolle- og interessekonflikter bl.a. mellom Statoils selskapsinteresser nasjonalt og internasjonalt og selskapets rolle som forvalter av SDØE som kun har interesser på norsk kontinentalsokkel. Disse medlemmer har ved tidligere anledninger pekt på alternative modeller til forvaltning av SDØEs kommersielle interesser og ser et økende behov for at dette spørsmålet blir nøye vurdert etter hvert som Statoils internasjonaliseringsstrategi blir realisert.

       Disse medlemmer vil videre vise til at Statoil har foretatt aksjeoppkjøp i Hafslund Energi. Selv om disse medlemmer i utgangspunktet ser det som en fordel med en mer blandet eierstruktur offentlig/privat i kraftsektoren, vil disse medlemmer ikke motsette seg at Statoil engasjerer seg i kraftsektoren og eventuelt innenfor områdene fornybar energi. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at nevnte oppkjøp sett i sammenheng med andre eierengasjementer viser at Statoil opptrer som et helkommersielt selskap som slik sett har utspilt sin rolle som såkalt « politisk instrument. » Den logiske konsekvens vil derfor være at Statoils forretningsmessige frihet legitimeres ytterligere gjennom en delprivatisering og børsnotering.

VII. Oljedirektoratets årsberetninger for 1993 og 1994

       Komiteen tar årsberetningene til etterretning men vil minne om komiteens merknader under kap. 930 i B.innst.S.nr.9 (1995-1996) vedrørende problemene knyttet til små og middels store gasslekkasjer, sitat:

« På grunn av det store risikopotensialet knyttet til denne type uhell, finner komiteen i denne sammenheng det naturlig at Oljedirektoratet stiller de strengeste krav til sikkerhet og teknologiske løsninger dersom sistnevnte potensial i forhold til begrepet « best tilgjengelig teknologi « ikke alt er fullt ut utnyttet ». »

       Komiteen forutsetter at denne problemstillingen vies den største oppmerksomhet i direktoratets videre arbeid.