1. Sammendrag av St.prp. nr. 50 (1995-1996) om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet
Departementet foreslår i proposisjonen:
| - | Åsgardfeltet med tilhørende transportsystem og gassbehandlingsanlegg blir bygget ut i henhold til rettighetshavernes plan for utbygging og drift. |
| - | Statoil tiltrer plan for utbygging og drift av Åsgard og drivverdighet for Åsgard, og deltar i utbyggingen av feltet. |
| - | Lokalisering av drifts- og basefunksjoner for Åsgard. |
| - | Disponering av innretningene på Odinfeltet. |
| - | Godkjenning og endelig disponering av innretningene på Nordøst-Frigg. Det forutsettes at den endelige disponeringsløsningen er minst like god som den som ble vedtatt ved behandlingen av St.prp. nr. 36 (1994-1995) med hensyn til sikkerhet, miljø, fiskeri og andre brukere av havet, og at det ikke er kostnadsmessige forskjeller av betydning. |
| - | Godkjenning av vederlagsfri overføring av eiendomsrett fra Åsgard til Statpipe for utvidelse av gassbehandlingsanlegg på Kårstø. |
Oljedirektoratets årsberetning for 1993 og 1994 foreligger som utrykte vedlegg til proposisjonen, og det er gitt en kort beskrivelse av hovedpunktene innen Oljedirektoratets ansvarsområder ressursforvaltning, sikkerhet og arbeidsmiljø.
Som vedlegg til proposisjonen følger videre Retningslinjer for overdragelse av SDØE-andeler. Retningslinjene skal være veiledende for departementet ved overdragelse av SDØE-andeler. Som vedlegg følger også Statoils plan for virksomheten.
I. Norge som olje og gassnasjon
Nærings- og energidepartementet viser i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, til den betydelige del av landets nasjonalformue som olje- og gassressursene utgjør, og understreker at disse må forvaltes i et langsiktig perspektiv som strekker seg over flere generasjoner. Statens netto petroleumsinntekter utgjorde i 1995 38,6 mrd. kroner, som tilsvarer noe i underkant av 11 % av statens samlede inntekter. Eksport fra sektoren var 114 mrd. kroner, som er 32 % av norsk eksport. Samlende investeringer i sektoren var 49 mrd. kroner.
Regjeringens tre hovedmål i olje- og gasspolitikken er:
Verdiskaping, velferd og sysselsetting
| - | Olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting. |
Internasjonalisering
| - | Bidra til en internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet. Dette vil bidra til å videreutvikle næringen utover varigheten av de norske olje og gassressursene. |
Miljø og energi
| - | Forene rollen som en stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål. |
II. Perspektiver for petroleumsvirksomheten
Det er i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, redegjort for ressurssituasjonen og utnyttelsen av petroleumsressursene. Regjeringen vil bidra til en internasjonalisering av industrien knyttet til olje- og gassvirksomheten basert på industriens egen konkurransedyktighet. En ønsker å forene rollen som en stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål.
Når det gjelder tempo i utnyttelsen av olje- og gassressursene, viser departementet til at en må legge til grunn at det er mulig å skille mellom opptjening av midler og anvendelsen av disse. Uten et slikt skille vil oppbygging av et petroleumsfond være umulig. Når det gjelder hensynet til senere generasjoner vil Regjeringen føre en politikk med sikte på å oppnå en effektiv ressursutnyttelse og bidra til å gjøre verdien av olje- og gassressursene så høy som mulig. Gjennom å føre en nøktern økonomisk politikk vil Regjeringen sette av en betydelig del av overskuddet fra olje- og gassvirksomheten på Statens petroleumsfond.
Regjeringen holder fast på at Norge skal bidra til at de samlede utslippene av CO2 i verden reduseres. Det vises til at en stabilisering av Norges utslipp av CO2 gjennom å la være å eksportere mer naturgass til Europa, ikke vil redusere utslippene, men i stedet vil bidra til å øke de internasjonale CO2-utslippene og således være i strid med Regjeringens mål på dette området.
Regjeringen vil også i fremtiden tildele nye konsesjoner i et moderat tempo, og ny virksomhet vil på denne måten komme på et tidspunkt hvor investeringer og produksjon avtar. Det vises til at igangsetting av større nye utbygginger - som tidligere - vil bli vurdert opp mot den forventede aktivitet, og i fremtiden ser en først og fremst at et stort antall små felt vil bli bygget ut.
Regjeringen kan ikke se at det er grunnlag for å endre dagens tempo i utnyttelsen av petroleumsressursene på bakgrunn av forventninger til høyere fremtidige oljepriser, mulig teknologiutvikling med tanke på mer miljøvennlige produksjonsmetoder, eller av hensyn til senere generasjoner. Det vises til at en regulering av tempo har store økonomiske konsekvenser, som en ikke kan se kan oppveies av de eventuelle fordeler et mer moderat tempo vil gi. En er imidlertid ikke prinsipielt imot å regulere produksjonen i en situasjon hvor man er rimelig sikker på at dette vil ha den ønskede effekt på marked og priser.
Det er i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, gitt en beskrivelse av utviklingen internasjonalt om beskatningen av energi. Departementet viser til at energiskattestrukturen i OECD diskriminerer sterkt mellom de ulike energibærerne uten at dette er begrunnet i miljømessige forhold. Denne skjevheten i skattestrukturen i OECD bidrar til en ineffektiv utnyttelse av energiressursene og til høyere miljøskadelige utslipp enn ved en mer optimal skattlegging. Regjeringen mener at internasjonale avgifter på fossil energi kan være et effektivt virkemiddel for å bekjempe miljøskadelige utslipp, men det må være en forutsetning at også kull blir skattlagt i samme grad som olje og gass etter karboninnhold. Dette vil kunne øke etterspørselen etter olje og redusere den for kull. Departementet viser til at en slik utvikling vil være gunstig for Norge som olje- og gassprodusent, og samtidig være et viktig klimapolitisk virkemiddel dersom det blir brukt i stor skala, fordi CO2-utslippene vil reduseres betydelig i forhold til en situasjon med dagens avgiftsstruktur. Departementet viser også til beregninger som viser at internasjonale avgifter på CO2-utslipp som kommer i tillegg til eksisterende skjeve avgifter, kan redusere Norges petroleumsformue i betydelig grad i fremtiden.
Når det gjelder utviklingen i energimarkedene fremover viser departementet til at olje som den viktigste fossile energibærer, vil antas å opprettholde denne posisjonen i 15 til 20 år fremover. Det antas en fortsatt vekst i etterspørselen etter gass i Europa i årene fremover, men endringer i markedsstrukturen i gassmarkedet og en for rask oppbygging av gasstilbudet i markedet, kan innebære en risiko for reduserte priser.
Når det gjelder utvikling i funnstørrelser på norsk kontinentalsokkel ser departementet en utvikling i retning av mindre funn i fremtiden, og at utfordringer knyttet til utbygging og drift av mindre funn har gitt bidrag til en omstilling i petroleumsvirksomheten mht. roller og ansvarsforhold mellom de ulike selskapene.
Det er en viktig forutsetning fra myndighetenes side at den norske petroleumsvirksomheten organiseres slik at ulempene for miljøet blir så små som mulig. Departementet viser til at de miljømessige forhold har fått en stadig mer fremtredende rolle i petroleumssektoren, og en hovedutfordring fremover vil være å videreføre og styrke fokuseringen på miljømessige sider av olje- og gassvirksomheten. Departementet viser videre til at utslipp av CO2 fra petroleumsproduksjonen i dag utgjør om lag 22 % av de totale CO2-utslippene i Norge, utslipp av NOx bidrar med om lag 14 % og utslipp av VOC med om lag 44 % av nasjonale utslipp. Petroleumsvirksomheten bidrar ikke i særlig grad til utslipp av andre klimagasser enn CO2, og medfører f.eks. ikke svovelutslipp.
Departementet viser til at selv om Norges bidrag til globale utslipp av CO2 er beskjedent, er klimapolitikken sterkt prioritert i det nasjonale og internasjonale miljøarbeidet. Norge har gått langt i å innføre virkemidler for å motvirke klimagassutslipp, som er en viktig del av den miljøpolitiske pådriverrollen. Hovedvirkemiddelet i klimapolitikken i petroleumssektoren er CO2-avgiften, som ble introdusert i 1991, og som i dag er på 85 øre pr. m3. Videre er Norge det eneste land i verden som har avgift på CO2-utslipp fra produksjon av olje og gass, avgiften på sokkelen er dobbelt så høy som den CO2-avgiften som er pålagt utslipp fra landbasert virksomhet i Norge. Departementet viser imidlertid til at til tross for den sterke virkemiddelbruken mot utslipp og den positive trenden når det gjelder utslipp pr. produsert enhet, vil vi se en økning i totale utslipp i årene som kommer - særlig gjelder dette utslippene av CO2. Hovedgrunnen til dette er den sterke økningen i produksjon og eksport av naturgass, og det vises til at Norge har inngått leveringsforpliktelser som tilsvarer en dobling av dagens gasseksport om 10 til 15 år. Produksjon og transport av naturgass er mer energikrevende pr. energienhet enn produksjon av olje, slik at en overgang til høyere produksjon av gass i forhold til olje vil føre til at CO2-utslippene i Norge øker.
Departementet viser til at hele den forventede økningen i CO2-utslipp fra petroleumssektoren fra i dag og frem til år 2000 vil komme fra økt gasseksport. For perioden fra 1989 til år 2000 vil 70 % av økningen i utslippene fra petroleumssektoren komme fra gassproduksjon og eksport. Økt eksport av naturgass vil imidlertid bidra til reduserte utslipp av CO2 globalt sett, ved å utkonkurrere alternativer som kull og tung fyringsolje som er bedriftsøkonomiske lønnsomme. I en global sammenheng fører derfor den norske gasseksporten til lavere CO2-utslipp enn om en ikke hadde adgang til norsk gass.
Departementet viser til den betydelige kompetanse og det høye teknologiske nivå som norsk petroleumsvirksomhet har medført for norsk industri. Norske oljeselskaper og leverandører må i stadig større grad vende blikket bort fra norsk kontinentalsokkel for å sikre seg nye oppdrag og fortsatt virksomhet i årene fremover. Norske selskaper bør gjennom sin ekspertise kunne heve kompetansen både i andre lands lokale oljeindustri og hos vertslandets myndigheter. I denne sammenheng har departementet etablert INTSOK, som skal koordinere og prioritere innsatsen og styrke det langsiktige grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i norsk oljeindustri gjennom fokusert internasjonal virksomhet.
III. Beslutninger knyttet til produksjon og transport av gass
Departementet viser til at for å oppfylle forpliktelser gjennom inngåtte langsiktige gassalgskontrakter må det nå besluttes ny produksjonskapasitet for leveranser fra og med år 2000. Det er i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, gitt en redegjørelse for behovet for ny produksjonskapasitet, de anbefalinger som departementet har mottatt fra forsyningsutvalget og de hensyn departementet har vektlagt i forbindelse med valg av forsyningsløsning for gasssalgskontraktene. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen nå går inn for å bygge ut Åsgardfeltet. I tillegg blir det i proposisjonen vurdert organiseringen av transportsystemet for gass fra norsk kontinentalsokkel til kjøperne på kontinentet.
Når det gjelder fastleggingen av hvilke felt som skal levere gass er det i proposisjonen gitt en redegjørelse om de fremtidige leveranseforpliktelsene som ikke er tildelt et bestemt felt, og som dermed må dekkes ved utbygging av ny produksjonskapasitet eller dekkes ved økt produksjon fra eksisterende felt.
Departementet viser til at analyser utført både av Forsyningsutvalget og Oljedirektoratet viser at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ut Åsgardfeltet fra år 2000 med utskilling og videreforedling av våtgass på ilandføringsstedet. Departementet vektlegger de vurderinger Oljedirektoratet har gjort av potensialet for økt væskeutvinning fra Åsgard gjennom økt tilbakeføring av gass i reservoaret, samt fordelene med å bygge ut Oseberg fra år 2000. I tillegg vektlegges Oljedirektoratets vurdering av fordelene ved å utsette beslutningen om tildelingen av deler av leveransene til en har større klarhet om potensialet for økt væskeutvinning fra aktuelle felt. En slik utsettelse vil også bidra til en videre optimalisering av utbyggingskonseptene, og til en ytterligere klarhet om fremtidig markedsnivå for norsk gass.
Departementet legger til grunn en tildeling av leveranser til både Åsgard og Oseberg fra og med år 2000. Åsgard tildeles 6,3 mrd. m3 i år 2000, 8,9 mrd. m3 i år 2001 til 2006 og 10,8 mrd. m3 fra og med år 2007 med en nærmere bestemt avtrapping. Videre tildeles Oseberg leveranser på 2 mrd. m3 pr. år fra og med år 2000 til og med 2016, med nærmere bestemt avtrapping av leveransene, under forutsetning om at eventuell gassproduksjon fra satellitter i områder avsettes under denne leveranseforpliktelsen i perioden fra og med år 2000 til og med 2002, og at departementet har rett til å redusere leveransene fra Oseberg til 1 mrd. m3 i år 2000. Departementet går også inn for å utsette tildelingene av de gjenværende ikke tildelte leveranseforpliktelsene.
Åsgard-feltet består av de samordnede forekomstene Smørbukk, Smørbukk sør og Midgard på Haltenbanken. Totale reserver er anslått til 123 mill. m3 olje og kondensat, samt 232 mrd. m3 gass. Åsgardfeltet er planlagt utbygd med to flytende installasjoner - et produksjonsskip for væskeproduksjon med oppstart i 1998, og en halvt nedsenkbar plattform for både væske og gassproduksjon med oppstart i år 2000. Oljen vil bli bøyelastet på feltet, mens gassen vil føres som rikgass til et behandlingsanlegg på land. Departementet viser til at både Kårstø og Kollsnes har vært vurdert som ilandføringssteder, og departementet anbefaler at det legges en rikgassledning til Kårstø hvor våtgassen skilles ut og videreforedles. Dette er basert på beregninger som viser at Kårstø ved antagelser om økt salg av gass forventes å ha en vesentlig bedre nåverdi enn Kollsnes. Når gassen fra Åsgard ilandføres til Kårstø, vil det være behov for en utvidelse av gassbehandlingsanleggene. Rettighetshaverne i Åsgard vil forestå investeringene, men så vil eiendomsretten til de nye anleggene overføres vederlagsfritt til rettighetshaverne i Statpipe. Videre vil Åsgard beholde bruksrett, samt få en del i fortjenesten når nye brukere kommer inn på anleggene.
Departementet foreslår at driftsenhet for Åsgard legges til Stjørdal, hvor også driftsorganisasjonen for Heidrun ligger. Videre foreslås forsyningsbase, båt- og helikoptertransport lagt til Kristiansund. Dette er i samsvar med anbefalingene fra operatøren, og vil både styrke etablerte base- og driftsmiljøer og petroleumsrelatert virksomhet i Midt-Norge for øvrig, samtidig som hensynet til verdiskapning for samfunnet blir ivaretatt. Departementet viser videre til at det av operatøren for Åsgard er gjennomført konsekvensutredninger etter petroleumsloven for utbygging av felt og gasstransportsystem, og etter plan- og bygningsloven for gassbehandlingsanlegg og rørledninger på land. Etter departementets vurderinger er det ikke fremkommet opplysninger som tilsier at Åsgard ikke bør bygges ut eller at utbyggingsløsningen bør endres vesentlig. Investeringene knyttet til felt og ilandføringsløsning er om lag 36 mrd. 1995-kroner. Videre viser departementets lønnsomhetsberegninger at Åsgard vil ha en prosjektøkonomisk lønnsomhet på 35,5 mrd. 1995-kroner før skatt, ved 7 % avkastningskrav. Internrente for prosjektet er anslått til 22 %, og lønnsomheten i prosjektet er således meget god.
Departementet viser til at rørledningene for transport av norsk naturgass er utviklet i flere faser i takt med utviklingen i gassleveransene, og rørledningene eies av de forskjellige eiergrupperingene. Departementet har ønsket å legge forholdene til rette for en enklere og mer forutsigbar infrastruktur med sikte på å oppnå en mer effektiv utnyttelse av transportsystemene for naturgassen. Departementet viser til at en reorganisering av infrastrukturen for transport av gass gir opphav til både økonomiske og organisatoriske problemstillinger, og en eventuell samordning av transportsystemene på kontinentalsokkelen og fastlegging av tilhørende avtaleverk vil være meget vidtrekkende beslutninger. Departementet er derfor opptatt av at nye beslutninger knyttet til hovedstrukturen for gasstransport skal være robuste i forhold til mulige forløp i fremtidig utvikling for gassvirksomheten. En slik fremtidig samordning av transportsystemene konsentrerer seg om organisering, beslutningsregler og adgangs- og transportvilkår, og departementet vil arbeide videre med disse spørsmålene før en beslutning fattes.
IV. Lokalisering av base- og driftsorganisasjonen for Nornefeltet
Departementet viser til at operatøren har gjort rede for konsekvenser forbundet med å lokalisere driftsenheten for Norne enten i Stjørdal eller i Harstad. På bakgrunn av en bedriftsøkonomisk vurdering av de to alternativene har operatøren gått inn for valg av Stjørdal, og ifølge operatøren vil en slik lokalisering gi en samordningsgevinst på om lag 5 årsverk. Det er økonomiske og organisatoriske faktorer som taler for Stjørdal, men utredningen fra operatøren viser at det ikke er vesentlige identifiserbare kostnadsforskjeller mellom Stjørdal og Harstad når det gjelder lokaliseringen av driftsorganisasjonen for Norne. Videre vektlegger departementet at Norne er det nordligste funnet som hittil er besluttet bygd ut.
Departementet anbefaler etter en samlet vurdering at driftsorganisasjonen for Norne lokaliseres til Harstad. Det vises til at utbyggingen av Norne vil materialisere seg i økt oljerelatert aktivitet og bidra til å styrke næringsvirksomheten i regionen.
Når det gjelder valg av base for skipstransporten for Norne er alternativene Kristiansund og Sandnessjøen utredet. Lønnsomheten ved de to alternativene vil være avhengig av det fremtidige aktivitetsnivået i Norskehavet, og med dagens aktivitetsnivå vil det ikke være lønnsomt å drive en base fra Sandnessjøen.
Departementet anbefaler i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, at Kristiansund i utgangspunktet benyttes som base for Nornefeltet i driftsfasen, men det åpnes for at aktiviteten kan forflytte seg til Helgeland når aktivitetsnivået tilsier dette. Departement anbefaler videre at helikoptertransporten til feltet foretas fra Brønnøysund.
V. Disponering av innretningene på Odinfeltet
Departementet foreslår i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, en endelig disponering av innretningene på Odinfeltet som innebærer at hele plattformen fjernes og tas til land for opphugging og resirkulering, eventuelt annen bruk i den grad det er mulig. Feltinnretningene på Odin består av en produksjonsplattform med stålunderstell og en gassrørledning fra Odin til Frigg-feltet. Plattformen er plassert på 103 meters havdyp, og over stålunderstellet er det plassert moduler med bore- og produksjonsutstyr samt boligkvarter med helikopterdekk.
Departementet viser til at en har utsatt beslutningen om endelig disponering av rørledningen i 4 år, inntil august år 2000. Det vil bli etablert et 3-årig utredningsprogram om endelig disponering av rørledninger under norsk jurisdiksjon, og departementet vil vurdere behovet for eventuelle bevilgninger til utredningsprogrammet. Disponeringskostnadene for Odinplattformen vil iht. departementets tilrådning beløpe seg til i underkant av 245 mill. kroner. Stortinget må bevilge de nødvendige midlene for å dekke statens del av fjerningskostnadene, som vil utgjøre om lag 123 mill. kroner. Av dette foreslås det i denne proposisjonen en bevilgning på 118 mill. kroner over statsbudsjettet for 1996, som skal dekke statens andel av kostnadene knyttet til forprosjektering som rettighetshaverne allerede har hatt, og statens andel av fjerningskostnadene som påløper i 1996. Den resterende delen på 5 mill. kroner vil bli foreslått bevilget over statsbudsjettet for 1997.
Disponering av innretningene på Nordøst-Frigg ble vedtatt i forbindelse med behandlingen av St.prp. nr. 36 (1994-1995). Imidlertid vurderer nå rettighetshaver og kontraktør en annen disponering enn den som da ble vedtatt, og det vurderes å bruke enkelte av innretningene i annen virksomhet. Departementet ber derfor i denne proposisjonen om fullmakt fra Stortinget til å godkjenne en slik disponering - under forutsetning av at løsningen er minst like god med hensyn til sikkerhet, miljø, fiskeri og andre brukere av havet, og at det ikke er kostnadsmessige forskjeller av betydning.
VI. Statens samlede deltakelse i petroleumsvirksomheten
Departementet viser til at statens samlede deltagelse i petroleumsvirksomheten følger av eierskapet i Statoil og andelene i statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Videre vises det til at Statoil har utviklet seg til å bli et internasjonalt integrert oljeselskap av stor betydning, også i internasjonal målestokk.
Det er i proposisjonen om olje- og gassvirksomhet, utbygging og drift av Åsgardfeltet samt disponering av innretningene på Odinfeltet, redegjort for Statoils utvikling 1993-95, mål og planer for konsernet, gassvirksomheten og utenlandsvirksomheten, og for departementets vurdering av Statoil. I denne sammenheng viser departementet til en uavhengig verdivurdering av Statoilkonsernet, som ble foretatt i 1993, og som understøtter at Statoil i dag framstår som et profesjonelt og godt drevet selskap av høy internasjonal kvalitet.
Departementet viser til at Statens direkte økonomiske engasjement i petroleumsvirksomheten kombinert med skatte- og avgiftssystemet er et velegnet virkemiddel for å sikre staten en høy andel av verdiskapingen på norsk kontinentalsokkel. Det overordnede mål for den langsiktige forvaltningen av SDØE-porteføljen er å oppnå høyest mulig nettoinntekter til staten, og gjennom SDØE kan statens andel av petroleumsrenten tilpasses til de enkelte felt.