2. Komiteen sine merknader
Under arbeidet med innstillinga har komiteen hatt høyringar med Naturkraft AS, angjeldande fylkeskommunar og kommunar, Naturvernforbundet, Natur og Ungdom, Greenpeace Noreg, Framtida i våre hender og Turistforeninga samt med Prosess- og Foredlingsindustriens Landsforening.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil, fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, og fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, viser til at søknaden fra Naturkraft AS om bygging av gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø, er ute på høring og at fristen er satt til 14. juni 1996.
Disse medlemmer mener derfor at behandlingen av St.meld. nr. 38 (1995-1996) må utsettes, fordi Stortinget ennå ikke har fått seg forelagt alle relevante opplysninger om saken. Dermed har ikke Stortinget mulighet til å kunne vurdere alle konsekvenser ved bygging av de to gasskraftverkene.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at behandlingen av saken utsettes til høsten, og fremmer følgende forslag:
« Behandlingen av St.meld. nr. 38 (1995-1996) - om gasskraftverk i Norge - utsettes til alle relevante opplysninger er lagt fram for Stortinget. »
Aukande bruk av elektrisitet
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal og Hegna, medlemene frå Høgre, Fatland og Finstad, og medlemet Hillgaar, konstaterer at bruken av elektrisitet i Norden veks. Dei viktigaste årsakene til dette er teknologiutvikling, aukande elforbruk i hushaldningane, samt veksten i offentleg sektor og i produksjon av tenester. Mesteparten av det auka forbruket er til no dekka gjennom aukande produksjon av kolkraft. Dette er ikkje i tråd med måla for berekraftig utvikling, og veksten bør i staden møtast gjennom satsing på energisparing og overgang til meir miljøvenlege energikjelder m.a. gasskraftverk. Held veksten i elforbruket i Norden fram, vil den årleg svara til om lag produksjonen i dei to kraftverka det er søkt konsesjon om. Fleirtalet viser til at energiforbruket i Norden no er tilnærma utflata, medan forbruket av elektrisitet er sterkt aukande. I den felles nordiske kraftmarknaden er kraftbalansen no slik at det er kullkraftverka som utgjer « svingprodusent »-kapasiteten.
Fleirtalet viser til at marknaden for elektrisitet i Norden i aukande grad blir ein felles marknad. Norge er tettare bunden til energimarknadene i resten av Europa. Tre nye kablar til Tyskland og Nederland vil være klare nokre år etter 2000, og vil ha ein samla kapasitet tilsvarande fem gasskraftverk av den storleiken det er søkt konsesjon for på Kollsnes og Kårstø. Fleirtalet meiner difor at det er naudsynt å sjå gasskraft og miljø i ein nordisk og nordeuropeisk samanheng.
Fleirtalet peikar på at samstundes med veksten i forbruket av elektrisitet må eldre varmekraftverk takast ut av drift. I Sverige reknar ein med ei gradvis avvikling av kjernekrafta. Fleirtalet fremhev at auka behov etter elektrisitet kan dekkjast ved hjelp av ulike tiltak, slik som utbygging og opprustning av vannkraft, ENØK, bruk av gasskraft og bruk av alternative energikjelder, slik som bio-energi. Dette er alle energikjelder som inneber større eller mindre grad av usikkerheit knytta til produksjon. Av omsyn til sikker tilgang på elektrisitet og av omsyn til miljøet vil det være naudsynt med ein fleksibel samansetning av energiproduksjonen. Fleirtalet konstaterer at vannkraft vil framleis være den viktigaste kjelda for ny kraftproduksjon i Norge.
Fleirtalet vil vidare vise til at på grunn av at evna til å hente ut alternative og bærekraftige alternativer har ein tidshorisont som realistisk sett ikkje vil svare på den sterke overgangen til elektrisitet i marknaden, må ein på kort og mellomlang sikt kombinere både ein viss innføring av den mest miljøvennlege fossilbaserte elproduksjon (gasskraft), samstundes som fokus aukast mot ENØK og fornybar energi, herunder vasskraft.
Fleirtalet viser til at det no er ein tilnærma balanse mellom norsk eksport og import av elektrisk kraft. Pr. 1. mai 1996 var norsk import 2,5 TWh, medan vi eksporterte 2,9 TWh. Denne kraftutvekslinga bidreg til ein effektiv utnytting av kraftproduksjonen i Norden.
Fleirtalet viser til at i perioden 1990 til 1994 auka kraftforbruket i alminneleg forsyning med 10 TWh, medan kapasiteten i samme periode berre auka med 2-3 TWh. Dette syner at omlegginga av kraftforsyninga som følgje av den nye energilova og ENØK-arbeidet har gitt gode resultat.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til danske myndigheters policydokument « Danmarks Energifremtider » (1996), der ulike langsiktige scenarier for utviklingen i energiforbruket i Danmark skisseres. Der presenteres ulike mål når det gjelder reduksjon i energiforbruket og hvilke politiske virkemidler som må anvendes for å oppnå de angitte reduksjoner. På grunnlag av dette dokumentet og oppfølgende energihandlingsplan, Energi 21 (16. april 1996), vil de energipolitiske beslutninger bli fattet. Finske myndigheter har på sin side satt seg som mål å redusere energiforbruket med 10-15 % innen år 2005 (sammenlignet med 1990-nivå).
Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen verken har presentert en samlet vurdering av den framtidige energipolitikken for Stortinget, eller satt seg konkrete mål for å begrense det norske energiforbruket. Fremfor å ta utgangspunkt i at energiforbruket i Norge allerede er for høyt og fremme forslag til tiltak som kan gjøre noe med dette, legger Regjeringen tilsynelatende opp til en slags prognosepolitikk der en antatt forbruksøkning hele tiden må møtes med ny energitilførsel. Dette er lite framtidsrettet.
Disse medlemmer vil påpeke at kraftutvekslingsavtalene med utlandet er blitt brukt som argument for å forhindre et for sterkt press for økt vannkraftutbygging i Norge. Disse medlemmer registrerer imidlertid at argumentasjonen nå er snudd, og at de samme avtalene nå brukes som argument for å sikre økt krafttilgang gjennom bygging av to gasskraftverk. Bygging av gasskraftverk i Norge er ment å skulle dekke en antatt forbruksøkning i det norske og nordiske energimarkedet. Det har også vært vist til at Norge nå dekker deler av sitt energibehov med import av kullkraft fra Danmark og kjernekraft fra Sverige. Disse medlemmer vil peke på at dette er en sannhet med store modifikasjoner. Siden 1970 har Norge kun vært nettoimportør av elkraft fra utlandet i 1970 og i 1986. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 1996 viser bl.a. at norsk elektrisitetseksport har økt med 30 % siden i fjor. I år har Norge solgt dobbelt så mye strøm til utlandet som vi har kjøpt. Importen fra utlandet utgjør kun tre prosent av den norske kraftproduksjonen. Den alt overveiende basis for norsk energiforsyning er m.a.o. fremdeles vannkraft.
Disse medlemmer vil se det som et energipolitisk nederlag dersom Norge som energinasjon skal bygge sin energiforsyning på etableringen av en ny fossil energibærer i større skala, noe bygging av flere gasskraftverk i Norge vil innebære. I lys av at naturgass vurderes som en overgangsenergibærer, er dette etter disse medlemmers vurdering en lite fremtidsrettet politikk. Så lenge Regjeringen ikke gjør mer verken for å styrke innsatsen når det gjelder opprustning av vannkraftanlegg og linjenett, andre energiøkonomiseringstiltak eller nye fornybare energikilder, vil en slik argumentasjon være lite troverdig.
Disse medlemmer vil vise til at ENØK-potensialet i Norge er beregnet til mellom 15 og 25 TWh totalt sett (offisielle tall). Potensialet for utnyttelse av nye fornybare energikilder er også stort. Dette fremkommer av ulike forskningsrapporter. Gjennom ny teknologi, tiltak for opprustning og utvidelse av vannkraftanlegg, ENØK-tiltak i fordelingsnett, boliger og yrkesbygg, samt bruk av varmepumper i tjenesteytende sektor kan et ENØK-potensiale på 10 TWh realiseres. Med enda mer nøkterne anslag enn dette og større satsing på f.eks. bioenergi, solenergi og vindenergi vil en kunne dekke mer enn den krafttilgang som gasskraftverkene vil bidra med.
Når det gjelder det nordiske energimarkedet vil disse medlemmer dessuten påpeke at norsk eksport av gasskraft ikke vil føre til avvikling av kjernekraft i Sverige. En nedlegging av kjernekraftverkene i Sverige vil kunne utløse et behov for en krafttilgang på omlag 70 TWh. Dette vil kreve omlag 35 gasskraftverk av samme størrelse som de som foreslås bygget på Kårstø og Kollsnes. Etter disse medlemmers vurdering vil det være helt andre forhold som vil bli avgjørende for svenske myndigheters beslutninger. Sverige har et stort energisparingspotensiale. Likeledes satses det stort på utvikling av bioenergi og andre fornybare energikilder. I tillegg vurderes import av gass og andre typer energibærere.
Disse medlemmer vil dessuten vise til at tilgang på ny gasskraft i det nordiske energimarkedet i større skala vil kunne bidra til å presse prisen på energi nedover. Dette kan komme til å undergrave ENØK-tiltak og satsing på nye fornybare energikilder, som i en del tilfeller ikke er fullt ut kommersielle i markedet. Dette gjelder både for Danmark, Sverige og Norge. Spørsmålet om bygging av gasskraftverk dreier seg derfor om et viktig energipolitisk valg i forhold til andre og mer miljøvennlige energibærere.
Auka verdiskaping
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet unntatt medlemet Gjul, medlemene frå Høgre, og medlemet Hillgaar, viser til at det i næraste framtid vil bli ilandført gass på tre stadar i Norge: Kårstø, Kollsnes og Tjellbergodden. Fleirtalet vil understreka at foredling av naturgass i Norge vil gje oss ny kompetanse og røynsle, og være med på å utvikle eit industrielt miljø knyta til foredling av ein av våre viktigaste naturressursar.
Fleirtalet viser til at gasskrafta vil gje inntekter og sysselsetjing, og det inneber ein vidareforedling av norske naturressursar. Etter departementet si vurdering er byggjing av to gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø samfunnsøkonomisk lønsamt. Når det gjeld dei bedriftsøkonomiske vurderingar er det Naturkraft AS som må vurdere desse tilhøva. Gassprisen som vert lagt til grunn synest vera akseptabel i høve til det som er mogleg ved sal til kontinentet.
Fleirtalet sluttar seg til at lønsam foredling av norsk naturgass vil gje landet inntekter og arbeidsplassar. Den totale effekta på sysselsettinga er rekna til 6.000 årsverk i årene 1997-2000. Talet på permanente arbeidsplassar kan bli omlag 40 ved kvart av gasskraftverka.
Fleirtalet vil fremheva at dersom vi seier nei til lønsam gasskraft i Norge og samstundes aksepterer gasskraft i andre land, vil vi gå glipp av verdiskapning og ein tryggare energiforsyning for Norge, utan å oppnå nokon gevinstar for klimautsleppa.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at de foreslåtte to gasskraftverkene vil medføre en investering på totalt 3,6 mrd. kroner. I lys av eier-strukturen i utbyggerselskapet Naturkraft AS vil det i all hovedsak være offentlige midler som brukes i finansieringen. Disse medlemmer vil påpeke at dette i praksis innebærer en investering på 45 mill. kroner pr. arbeidsplass i driftstiden. I lys av de store utfordringene vi har på arbeidsmarkedet og arbeidet for å redusere arbeidsløsheten, mener disse medlemmer at dette er en svært lite fornuftig bruk av skattebetalernes penger.
Disse medlemmer vil bl.a. påpeke at en tilsvarende, eller betydelig mindre investering i energiøkonomiseringstiltak, nye fornybare energikilder og andre miljøtiltak ville gitt et flerdobbelt antall arbeidsplasser i forhold til den sysselsetting både anleggsarbeid og drift av de to gasskraftverkene vil innebære. Disse arbeidsplassene ville også være av en helt annen varighet enn det gasskraftverkene vil gi. Hvert gasskraftverk vil kun skape 40 varige arbeidsplasser. Disse medlemmer vurderer dette som svært lite hensiktsmessig.
Disse medlemmer vil dessuten påpeke at det kan stilles spørsmålstegn ved hvorvidt brenning av gass med en så lav utnyttelsesgrad fortjener betegnelsen verdiskapning i ordets rette forstand. Dersom en skal legge en slik forståelse til grunn skjer det en verdiskapning eller videreforedling når bilen forbruker bensin. Disse medlemmer betrakter andre tiltak for å øke sysselsettingen som mer egnet til å fortjene betegnelsen verdiskapning enn denne typen prosjekter.
Disse medlemmer viser til at et gasskraftverk på land underlegges alminnelig selskapsbeskatning. Det vil si at overskuddet skattlegges med 28 %. To av Naturkraft AS' eiere har en betydelig aktivitet på norsk sokkel og er der underlagt petroleumsskatt (78 %). Bestemmelsene i petroleumsskatteloven gjør det lønnsomt for oljeselskapene å investere i landbasert virksomhet. Reglene for beskatning av overskuddet på sokkelen kan lett føre til at investeringer som er ulønnsomme før skatt kan bli vurdert som lønnsomme etter skatt. Disse medlemmer vil vise til at forskere ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF) derfor stiller seg sterkt kritiske til lønnsomhetsberegningene for gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes. Disse medlemmer mener at slike forhold også bør tillegges vekt i vurderingen av gasskraftverkprosjektene.
Disse medlemmer vil vise til at lønnsomhetsspørsmålet også er knyttet til gasspris. Stortinget har tidligere sagt at en forventer at kommersielt avtalte gasspriser avspeiler nærheten til gassfeltene, slik det også fremgår av Innst.S.nr.149 (1995-1996). Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at andre forhold er mer avgjørende for de prisvariasjoner som eksisterer ved gassalg. Det kan i denne sammenheng vises til at det opereres med ulike priser for gass til el-produksjon og gass til bruk i husholdninger og industri.
Disse medlemmer vil dessuten påpeke at spørsmålet om smitteeffekt har stått sentralt i debatten om gassalgsavtaler. Dersom enkelte prosjekter får en lavere gasspris enn andre, er risikoen stor for at det oppstår en smitteeffekt i forhold til nye gassalgsavtaler med utlandet og at de fremtidige norske gassalgsinntekter på lengre sikt kan bli lavere. Disse medlemmer konstaterer at argumentet med smitteeffekt nå synes å være situasjonsbestemt.
Redusere dei samla CO2-utslepp
Komiteens fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet unntatt medlemet Gjul, medlemene frå Høgre, og medlemet Hillgaar, viser til at sjølv om bygging av gasskraftverk i Norge vil auka dei norske utsleppa av klimagassen CO2, så kan det samla sett bidra til eit betre miljø i Norden. Gasskraftverka det er søkt konsesjon for vil auke dei nasjonale CO2-utsleppa med 5-6 % utover det som er lagt inn i framskrivinga av utsleppa i samband med klimameldinga. Gasskraftverka vil berre sleppa ut omlag halvparten så mye CO2 som eit kolkraftverk. Gasskraft gir heller ikkje utslipp av SO2, og vesentleg mindre utslipp av NOx enn kolkraft. I tillegg kan gasskraft redusere Nordens bruk av kjernekraft. Fleirtalet peikar på at FNs klimapanel tilrår ein overgang frå kol til gass for å redusere utsleppa av klimagassar.
Fleirtalet viser til at den norske CO2-målsetjinga vart utforma med atterhald om utviklinga i andre land. Norge går inn for avtaler der utsleppa av klimagassar vert redusert på tvers av landegrensene. Fleirtalet sluttar seg til at norsk gasskraft som aukar våre nasjonale utslipp, men reduserer Norden sine samla utslepp, vil vere i tråd med norsk klimapolitikk. Omsynet til den globale miljøverknaden må gå føre omsynet til nasjonale mål.
Fleirtalet viser til at Naturkraft AS har fått til langsiktige avtaler med kjøparar i Sverige og Finland - kjøparar som alternativt kan kjøpe kolkraft eller kjernekraft. Fleirtalet har merka seg at handels- og industriministeren i Finland og nærings- og energiministeren i Norge har lagt fram ein felles erklæring om gass- og gasskraftsamarbeid som seier at norsk eksport av naturgass eller gasskraft kan erstatte andre fossile brensler. Fleirtalet konstaterer at dersom minst halvparten av gasskrafta kjem til i staden for kolkraft, vil CO2-utsleppa gå ned, fordi gasskraftverka berre vil sleppe ut om lag halvparten så mye CO2 som eit kolkraftverk pr. energienhet.
Fleirtalet har merka seg at det på Kårstø ligg til rette for ein energiintegrasjon med eit anlegg for handsaming av gass for gassen frå Åsgård. Ein slik integrasjon er ønskjeleg då det kan redusera CO2-utsleppa med 0,4 millionar tonn årleg og gje ein svært høg utnytting av energien.
Fleirtalet har merka seg at det i samband med planane for gasskraftverk ikkje er avdekkje behov for forsterkningar av nettet som må gjennomførast som følgje av gasskraftverka åleine.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at bygging av to gasskraftverk i Norge slik Naturkraft AS søker om vil øke de norske utslippene av CO2 med omlag 6 % eller tilsvarende omtrent halvparten av utslippene fra den norske personbilparken. Denne økningen vil komme på toppen av en beregnet økning i CO2-utslippene på omlag 14 % fra 1989 til år 2000.
Disse medlemmer minner om at FNs klimapanel i sin siste rapport har slått fast at dersom en stabiliserer CO2-utslippene på dagens nivå, vil dette gi en fordobling av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren i løpet av 100 år. Dersom CO2-nivået i atmosfæren skal stabiliseres, må utslippene globalt reduseres med 60 % Disse medlemmer mener at Norge i likhet med de øvrige industrialiserte landene må ta på seg hovedansvaret for å få til en utslippsreduksjon.
Disse medlemmer vil peke på at dersom en skal klare å oppnå mer forpliktende internasjonale avtaler om klimagassutslipp og på sikt også avtaler som åpner for nasjonal kreditering av finansiering av klimatiltak i andre land, må en først etablere nasjonale stabiliserings- og reduksjonsmål i de ulike landene. Norge vil ikke kunne oppnå en slik stabilisering av klimagassutslippene dersom det bygges to gasskraftverk, og vil derfor fremstå som en effektiv bremsekloss på hele arbeidet med å få til en forpliktende internasjonal avtale.
Disse medlemmer vil også vise til at Regjeringen til tider gir inntrykk av at det finnes en felles nordisk forståelse av at utslippene av CO2 kan øke mer i Norge enn i de andre nordiske landene så lenge dette bidrar til en nordisk utslippsreduksjon. Noen slik nordisk enighet finnes naturligvis ikke. Det finnes heller ingen felles nordisk CO2-målsetting eller planer om å innføre en slik målsetting. Fra Stortingets talerstol har Statsministeren også gjort det klart at Regjeringen ikke vil ta noen initiativ for å få innført en felles nordisk CO2-målsetting.
Disse medlemmer vil også peke på at bygging av to gasskraftverk til elektrisitetsproduksjon der en ikke anvender spillvarmen gir langt høyere utslipp av CO2 pr. produsert energienhet enn alternative anvendelser av gassen. Når Naturkraft AS hevder at bygging av to gasskraftverk i Norge vil redusere de samlede CO2-utslippene i Norden, er dette en svært misvisende påstand av flere grunner:
| - | Utbyggeren forutsetter at elektrisitet fra gasskraftverkene vil erstatte kullkraftverk i andre land som ennå ikke er bygget. Det betyr at gasskraftverkene vil bidra til en økning i CO2-utslippene i Norden, ikke en reduksjon. |
| - | Utbyggeren har en antagelse om at el-forbruket i Norden vil øke med 50 TWh de neste 10 årene, og at vi står overfor et valg mellom kull og gass som energibærer for å dekke opp dette behovet. Tar en FNs klimapanel på alvor kan en ikke legge slike forutsetninger til grunn for Norges og Nordens fremtidige energipolitikk. |
| - | Utbyggeren forutsetter at fornybar energi eller ENØK-tiltak ikke vil kunne bidra med noe særlig for å dekke Nordens kraftbehov i årene som kommer. Det er ingen grunn til at en skal ha dette som utgangspunkt når norske forskningsmiljøer påviser et betydelig potensiale for både lønnsomme ENØK-tiltak og lønnsomme alternativer innen fornybar energi. |
| - | Utbyggeren legger til grunn at norsk gasskraft vil erstatte mer forurensende energikilder som kullkraft i det nordiske markedet med henvisning til beregninger og fremskrivninger av det fremtidige energiforbruket og en finsk-norsk intensjonserklæring. Verken bilaterale kommersielle avtaler om kraftleveranser eller generelle intensjonserklæringer basert på usikre energiprognoser gir imidlertid noen garanti for at salg av norsk gasskraft vil føre til en reduksjon i CO2-utslippene i Norden. Dette er heller ikke sannsynliggjort fra Regjeringens side. Fremskrivninger av Naturkrafts egne tall viser derimot at leveranser av gasskraft i det nordiske markedet omtrent ikke gir effekt i form av reduserte CO2-utslipp. |
| - | Utbyggeren forholder seg til Norden som om Norden har et eget kraftmarked og gassmarked som fungerer uavhengig og isolert fra resten av Europa. Legger en til grunn Naturkrafts egne beregninger av reduserte CO2-utslipp ved gasskraft-eksport til Finland, og sammenligner dette med den globale reduksjonen i utslippene ved å selge den samme gassen til kontinentet, viser det seg at de globale utslippene blir omlag 2 millioner tonn høyere hvert år ved el-eksport til Finland. |
Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at det ikke kan være tvil om at både de nasjonale utslippene og de globale utslippene av CO2 vil bli langt høyere dersom en bygger gasskraftverk i Norge enn om en velger å selge den samme gassen direkte til andre land. Det er derfor ikke mulig å fremstille bygging av to gassfyrte kraftverk som et miljøprosjekt verken i et nasjonalt, et nordisk eller et globalt perspektiv.
Disse medlemmer vil også minne om at naturgass vanskelig kan erstatte kull som energibærer på lengre sikt i og med at verdens kullreserver er langt større enn verdens gassreserver og derfor vil være tilgjengelige også lenge etter at gassen er brukt opp. Gass kan derfor ikke være annet enn en overgangsenergibærer på veien mot rene og fornybare energikilder. Disse medlemmer mener at Norge skal være et foregangsland i forhold til å ta i bruk fornybar energi framfor å gjøre landet enda mer avhengig av de fossile energikildene.
CO2-avgift
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet unntatt medlemet Gjul, medlemene frå Høgre, og medlemet Hillgaar, viser til at innanlandsk bruk av naturgass i dag ikkje er pålagt CO2-avgift. Fleirtalet viser og til at spørsmålet om innføring av ein slik avgift vert drøfta av Grøn skattekommisjon, og at det må vurderast i lys av korleis kraftproduksjonen i våre naboland vert pålagt CO2-avgift. Fleirtalet finn at ein einsidig norsk avgift på gasskraft utan tilsvarande avgift på blant anna kolkraft, vil auke forbruket av meir forureinande energikjelder. Fleirtalet er samd om at dersom våre nordiske naboland legg CO2-avgifter på kraftproduksjon av fossile brensler, må også Norge vurdere å innføre ein slik avgift.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Grønn skattekommisjon har utredet hvordan man kan vri beskatningen fra skattlegging av arbeid til mer skattlegging av forurensning og miljøødeleggelser. Den viktigste av de norske miljøavgiftene er avgiften på utslipp av CO2. Dersom gasskraftverk i Norge unntas fra CO2-avgift, vil det bety at de største enkeltkildene til CO2-utslipp i Norge blir fritatt og at hele ideen om en grønnere skattepolitikk blir undergravd.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til Grønn skattekommisjon, NOU 1996:9 , s. 48-49, der en samlet kommisjon bl.a. sier følgende:
| « Samfunnsøkonomiske effektivitetsbetraktninger tilsier at et avgiftssystem basert på et bredest mulig avgiftsgrunnlag med færrest mulig unntak er å foretrekke. ... Et langsiktig generelt system vil også i mindre grad gi opphav til ulik beskatning og dermed samfunnsøkonomisk uheldige tilpasninger. Et fritak for avgifter på kraftproduksjon basert på naturgass gir f.eks. en uheldig vridning mellom vannkraftproduksjon og en kraftproduksjon basert på naturgass. » |
Disse medlemmer er enige i dette og vil dessuten påpeke at et slikt unntak fra CO2-avgift også vil føre til en rekke mer eller mindre berettigede krav om at også andre sektorer og utslippskilder skal fritas fra avgift. Det vil for eksempel virke direkte provoserende at alle bilister må betale høyeste sats for CO2-avgiften, mens to gasskraftverk som slipper ut like mye CO2 som 700.000 personbiler skal slippe å betale avgift. Disse medlemmer vil understreke at skal CO2-avgiften fungere tilfredsstillende, må den være utformet slik at de som bidrar mest til drivhuseffekten også må betale mest i avgift.
Disse medlemmer vil dessuten vise til at kullkraft i f.eks. Danmark er belagt med CO2-avgift. Denne avgiften er til forskjell fra Norge lagt til forbrukerleddet og ikke produksjonsleddet i energikjeden.
Heilskapeleg miljø- og energipolitikk
Komiteens medlemer frå Arbeidarpartiet unntatt medlemet Gjul, og medlemene frå Høgre vil understreka at moglege gasskraftverk må inngå i ein heilskapleg miljø- og energipolitikk. Desse medlemene meiner at element som må leggjast til grunn for ein slik politikk er:
| - | Norsk gasskraft må bidra til å redusere forbruket av kolkraft og kjernekraft i Norden. Dette kan sikrast ved at krafta blir eksportert, og ved at kjøparlanda brukar gasskraft frå Norge til å avgrensa bruken av andre fossile brensler eller kjernekraft. |
| - | Framleis arbeid for forpliktande avtaler om avgrensing i utsleppa av klimagassar. Norge må være ein aktiv pådrivar for at fleire land kan gå saman om dette. |
| - | Forslag om innføring av ein felles CO2-avgift på all kraftproduksjon i Norden, som første steg mot ei felles avgift på kraftproduksjon i Nord-Europa. |
| - | Eventuelle norske gasskraftverk må byggjast med den best tilgjengelege og miljøvennlege teknologi, slik at den totale utnyttinga av energien blir minst på høgde med det som er mogleg i anna kraftproduksjon med fossile brensler. |
| - | Gasskraftverk skal ikkje subsidierast gjennom lav gasspris. |
| - | Arbeide for ein felles nordisk energipolitisk strategi med forpliktande mål om å skapa ein berekraftig utvikling. |
| - | Medverka til avklaringar som kan gje grunnlag for å byggje ein gassleidning for eksport av naturgass til Finland og Sverige. |
| - | Nye tiltak for å redusere energiforbruket og ein monaleg opptrapping av innsatsen for energiøkonomisering. |
Innsatsen for å utvikla fornybare energikjelder skal styrkast. Det må satsast meir på bio-energi gjennom bl.a. å etablere ein infrastruktur for bruk av bio-energi i Norge. I tillegg er det påvist eit potensiale for utnytting av vindkraft og solenergi som må søkjast innfasa i det norske energisystemet så snart dette er praktisk og økonomisk mogleg. Desse medlemene føreset at dette arbeidet på ulike måtar også blir følgt opp i dei departementa det gjeld.
Det skal arbeidast for vidare utbygging av norsk vannkraft i vassdrag som ikkje er verna i tillegg til opprusting og effektivisering av gamle kraftverk.
Elles vil desse medlemene syna til at det i den seinare tida er presentert prosjekt som gjeld moglege framtidige reduksjonar av CO2-utslepp frå gasskraftverk m.a. gjennom CO2-separasjons- og deponeringsmoglegheiter.
Desse medlemene meiner at ei oppfølging av slike initiativ kan leggja til rette for industriell vidareutvikling og ein meir miljøvenleg bruk av naturgass også til kraftproduksjon både til lands og offshore. Desse medlemene ber departementet vurdera korleis nemnde initiativ kan stimulerast og følgast opp også frå styresmaktene si side.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti kan ikke se at det finnes gode miljø- og energipolitiske argumenter for å bygge de to gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes. Begge gasskraftverkene vil få en beliggenhet som gjør det umulig med full utnyttelse av spillvarmen. Dermed blir det en for dårlig energiutnyttelse av gassen.
Disse medlemmer vil peke på at hvis Norge skulle ønske å bidra til at forbruket av kull- og kjernekraft i Norden ble redusert, så ville det være langt bedre å eksportere gassen til våre naboland. Da vil disse kunne bruke gassen direkte i husholdninger eller industri. Det nestbeste er gasskraftverk hvor også spillvarmen nyttes til oppvarming direkte. Mange byer i våre naboland har nødvendig infrastruktur for en slik løsning.
Disse medlemmer mener Norge nå må prioritere å utnytte ENØK-potensialet, og at målet må være å få stabilisert energiforbruket.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i Innst.S.nr.114 (1995-1996) om norsk politikk mot klimaendringer og utslipp av nitrogenoksider.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at energiintensiv industriproduksjon utgjør en viktig del av Fastlands-Norges industristruktur med en sterk distriktspolitisk forankring. Denne industrien må gis sikker energitilgang og konkurransedyktige energiprisvilkår, slik at industrien også i fremtiden ser seg tjent med lokalisering i Norge.
På grunn av at alternativ lokalisering av kraftkrevende industri internasjonalt sannsynligvis vil føre til at virksomheten må baseres på kull eller kjernekraft, vil det også av miljøpolitiske grunner være riktig å hindre utflagging. Disse medlemmer vil i en slik industri- og miljøpolitisk sammenheng ikke ekskludere en fremtidig innfasing av gasskraft i den innenlandske forsyningsstrategi dersom dette viser seg nødvendig for å ivareta nevnte hensyn.
Så lenge den nordiske kraftbalansen er slik at kullkraft utgjør « svingproduksjons »-kapasiteten, vil norskprodusert gasskraft for innenlandsk bruk også kunne være det best tilgjengelige alternativ generelt betraktet. Det kan med andre ord også være slik at hensynet til miljøet blir best ivaretatt dersom både produksjon og bruk av gasskraft foregår i Norge.
Komiteen sitt medlem Hillgaar vil ikkje leggje andre føresetnader til grunn for byggjing av gasskraftverk enn auka norsk verdiskaping, norske arbeidsplassar og at prosjekta elles er økonomisk forsvarleg.
Tilråding og handsaming av konsesjonen
Naturkraft AS har søkt om konsesjon for bygging av to gasskraftverk, eit på Kollsnes og eit på Kårstø, som begge yter 350 MW og som kvar kan gje ein el-produksjon på 2,8 TWh årleg. Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet unntatt medlemet Gjul, medlemene frå Høgre, og medlemet Hillgaar, har merka seg at kraftproduksjonen i verka inneber ein høg utnytting av den samla energien, og at ein reknar med ein verknadsgrad på 58 %. Ved integrasjon med eksisterande anlegg vil verknadsgraden til gasskraftverket på Kårstø bli enda høgare. Fleirtalet viser til at det i planane til Naturkraft AS inngår avtale om kjøp av gass frå Trollgruppen og sal av kraft med svenske og finske kundar.
Fleirtalet rår til at det vert bygd gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø dersom handsaminga av konsesjonen viser at vilkåra for konsesjon er oppfylt, og kan inngå i ein heilskapleg miljø- og energipolitikk.
Fleirtalet vil elles vise til at dersom konsesjon til de omsøkte gasskraftverka blir innvilga, vil det i så fall innebere at konsesjonssøkjar får løyve frå styresmaktene til, men ikkje pålegg om, å byggje anlegga. Spekulasjonar om gassprisar, skattemessige tilhøve m.m. må m.a. sjåast i lys av dette.
Fleirtalet vil vidare vise til at det i debatten i Norge er blitt hevda at energieffektiviteten er låg. Etter fleirtalet si vurdering er denne påstanden bygd på oppfatningar om at ein i utlandet utnyttar spillvarmen i stor skala, samt at ein ikkje kan nytta spillvarmen i Norge. I denne samanhengen viser fleirtalet til at berre om lag 7 % av kol- og gasskraftverka i EU er tilknytta fjernvarmeanlegg e.l. Fleirtalet viser vidare til at i den grad verka er tilknytta, blir utnyttingsgraden likevel i gjennomsnitt berre marginalt betre enn i eit gasstyrt kraftverk i Norge utan tilsvarande tilknyting, fordi betre forbrenningsteknologi for gasskraftverk samt låg sjøvasstemperatur i Norge fører til høgare verknadsgrad enn tilsvarande kol- og gasskraftverk utanlands. Fleirtalet viser vidare til at det faktum at spillvarmeutnyttinga er så låg i EU også har samanheng med at varmemarknaden stort sett er metta. Fleirtalet viser vidare til at det er klare avgrensingar i føresetnadene for utnytting av spillvarme i Norge. Likevel er det slike føresetnader, spesielt på Kårstø. Ei samkjøring med Åsgardgassprosessering vil kunne gje frå 70 til 85 % energiutnytting alt etter kor sterk integrasjonen blir. Dette anlegget treng dessutan damp og varme 24 timar i døgeret 365 dagar i året, i motsetnad til fjernvarmeanlegga. Fleirtalet viser derfor til at det mest energieffektive gasskraftverket i verda til no kan bli bygd nettopp i Norge.
Fleirtalet viser vidare til at eit argument i gasskraftdebatten har vore at gassen heller bør eksporterast og brukast direkte i mottakarlanda fordi direkte bruk (koking, varme m.v.) gir den høgste verknadsgraden. Fleirtalet viser i denne samanhengen til at gasseksporten blir meir enn fordobla dei næraste åra, og at Norge såleis vil bli ein stadig viktigare aktør i gassmarknaden. Fleirtalet viser vidare til at gasskraftverk er ein lekk i å svare på marknadsbehova for elkraft. Vridinga over mot elektrisitet som energiform er ein naturleg konsekvens av ny teknologi og voksteren i servicenæringa sin andel av den totale sysselsettinga. Fleirtalet understrekar at dei planlagte gasskraftverka ved oppstart berre vil beslagleggja i underkant av 1 % av norsk gassproduksjon.
Fleirtalet viser til at kompetanse til å gjera vedtak etter energilova § 2-3 om å gje konsesjon til gasskraftverk, er delegert til Norges vassdrags- og energiverk. Dette inneber ingen generell støtte til bygging av nye gasskraftverk utover dei fleirtalet no gjev tilslutnad til. Av omsynet til ein heilskapeleg miljøpolitikk og den nasjonale CO2-målsettinga, vil det vera naudsynt med ei ny politisk handsaming dersom det seinare vert aktuelt å vurdera etablering av nye gasskraftverk.
Fleirtalet viser elles til Dok.nr.8:85 (1995-1996), forslag frå stortingsrepresentantane Ragnhild Queseth Haarstad, Kjell Magne Bondevik og Lars Sponheim om lov om endring i lov av 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energilova). Her vil desse spørsmåla bli nærare klårlagde.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at Stortinget ikke har et godt nok grunnlag til å kunne vurdere alle konsekvenser vedrørende bygging av gasskraftverkene på Kollsnes og Kårstø. Det gjelder bl.a. forholdene til miljøet lokalt både på land og kystområdene. De samfunnsøkonomiske konsekvensene er høyst usikre. Det samme gjelder behovet for forsterkning av linjenettet øst/vest.
Disse medlemmer ser det som meget betenkelig at Stortinget på denne måten inviteres til å ta standpunkt på et så ufullstendig grunnlag.
Disse medlemmer mener at tillatelse til bygging av gasskraftverk ikke må gis før saken har vært forelagt Stortinget, slik tilfellet har vært når det gjelder vannkraftutbygging. Disse medlemmer viser til at ved vannkraftutbygging er det Stortinget som tar beslutningen ved utbygging på minst 0,15 TWh.
Disse medlemmer ser ingen saklig grunn til at ikke Stortinget også skal ta den reelle beslutningen når det gjelder bygging av gasskraftverk på 5,6 TWh. Disse medlemmer viser for øvrig til Dok.nr.8:85 (1995-1996) vedrørende endringer i energiloven.
Dersom forslag om utsettelse av behandlingen likevel skulle falle, vil disse medlemmer fremme forslag om at det ikke bygges gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og medlemet Gjul frå Arbeiderpartiet foreslår:
« Det bygges ikke gasskraftverk på Kollsnes og Kårstø. »
Merknader fra komiteens medlem Gjul
Komiteens medlem Gjul fra Arbeiderpartiet går imot bygging av gasskraftverk på Kårstø og Kollsnes.
Dette medlem viser til at disse to gasskraftverkene vil øke de norske CO2-utslippene med omlag 6 %. Denne økningen vil kommme på toppen av en beregnet økning i utslippene på 14 % fra 1989 til år 2000 og gjør det umulig for Norge å nå den nasjonale CO2-målsettingen.
Dette medlem viser til at FNs klimapanel i sin siste rapport slår fast at utslipp av drivhusgasser påvirker klimaet. FNs klimapanel mener derfor at de globale utslippene av CO2 må reduseres med 60 % dersom CO2-nivået i atmosfæren skal stabiliseres.
Dette medlem viser til de internasjonale klimaforhandlingene og det arbeidet som pågår for å etablere mer forpliktende internasjonale avtaler om reduksjon av klimautslippene. Dette medlem mener at dersom en skal klare å oppnå forpliktende reduksjonsavtaler som på sikt åpner for nasjonal kreditering av finansiering av klimatiltak i andre land, må det først etableres nasjonale stabiliserings- og reduksjonsmål i de ulike landa.