Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, og medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Nyhuus, vil bemerke at mennesker fra ulike nasjonaliteter, som var blitt hjemløse under den andre verdenskrig, bosatte seg i Norge etter 1945. Dette gjelder særlig en gruppe på ca 700 jøder, som norske myndigheter besluttet å ta imot etter krigen. Flere av disse kom fra tyske konsentrasjonsleire og hadde gjennomgått påkjenninger som førte til fysiske og psykiske skader og uførhet. Medisinsk vil de tilfredsstille kravet om pensjon for å dekke tapt arbeidsfortjeneste på grunn av krigsskade. Imidlertid stiller loven krav om norsk statsborgerskap for å kunne motta slik pensjon. Alle grupper som fikk sin tilknytning til Norge etter krigen, faller derfor utenfor våre krigspensjoneringslover.

       Flertallet har likevel merket seg at loven åpner for dispensasjon fra dette kravet og at slik dispensasjon tidligere er gitt, f.eks. til jugoslaver som ble skadet under arbeidet med « Blodveien ».

       Flertallet mener det er flere betenkeligheter knyttet til å særbehandle en liten gruppe gjenlevende jøder, i forhold til andre krigsskadde flyktninger uten norsk statsborgerskap som bosatte seg her i landet etter krigen. Blant annet gjelder dette sigøynere og enkelte østeuropeere. De fleste som tidligere har søkt om krigsskadepensjon, har fått avslag på sine søknader.

       Flertallet vil understreke at andre grupper i tilsvarende situasjon må behandles likt med de jødene saken nå gjelder.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil bemerke at krigspensjon er en invalidepensjon som skal dekke tapt arbeidsinntekt på grunn av krigsskade, og at loven stiller krav om norsk statsborgerskap. Alle grupper utenlandske statsborgere som først fikk sin tilknytning til Norge etter krigen, faller utenfor våre krigspensjoneringslover. Dersom det skal åpnes for en annen praksis, er det nødvendig med en lovendring.

       Dette flertallet mener at en endring av krigspensjoneringslovene nå, vel 50 år etter krigen, vil medføre betydelige praktiske og juridiske problemer.

       Dette flertallet vil også understreke at ivaretakelse av likhetshensynet er viktig, og vil ut fra dette ikke bifalle forslaget i Dok.nr.8:59 (1995-1996).

       Dette flertallet mener at en eventuell særordning for gjenlevende i den aktuelle gruppen jøder kan føre til urimeligheter overfor andre. Bl.a. overfor de jødene som senere har flyttet utenlands, kan dette skape urettferdighet. Når det gjelder likhetshensyn, er forholdet til andre krigsskadde flyktninger bosatt her i landet likevel den største innvendingen til en særordning spesielt for den aktuelle gruppen jøder som kom hit i 1947. Dette gjelder bl.a. sigøynere, ungarere og polakker.

       Dette flertallet vil likevel be Regjeringa utrede dette spørsmålet, og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa komme tilbake til Stortinget med en sak der en vurderer om en skal gi jøder som kom til Norge etter krigen og eventuelle andre aktuelle grupper en form for økonomisk godtgjøring, og ber Regjeringa vurdere juridiske, administrative og økonomiske følger av dette. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, og medlemmet fra Fremskrittspartiet, Alvheim, har merket seg at de ca 700 jødene som kom til Norge etter krigen, i mange tilfeller tilfredsstiller de medisinske krav for tilståelse av krigspensjon. Årsaken til at slik pensjon allikevel ikke er tilstått, synes i mange av tilfellene å skyldes manglende norsk statsborgerskap på det tidspunkt skadene/påkjenningene fant sted. Etter disse medlemmers vurdering synes denne gruppe å være i en spesiell situasjon, da noe av intensjonen ved at disse 700 jødene kom til Norge, var at et tilsvarende antall ble depotert fra landet i perioden 1940-45, og at det av den grunn ikke var unaturlig om disse gikk inn i de rettigheter de deporterte hadde hatt om de hadde kommet hjem nettopp i forhold til eventuell tilståelse av krigspensjon. Ved en vurdering av om det skal tilstås krigspensjon, vil det etter disse medlemmers mening ikke være et irrrelevant moment det som var noe av bakgrunnen for at Norge tok imot disse ca 700 jødene etter krigen.

       Det kan ikke utelukkes at andre grupper som kom til Norge etter krigen, kan ha vært og er i en sammenlignbar situasjon. Disse medlemmer mener det er viktig å behandle personer og grupper i samme situasjon likt.

       For å rette opp det forhold som er intensjonen i Dok.nr.8:59 (1995-1996), finner disse medlemmer ikke å ville endre lovene vedrørende krigspensjonering eller å instruere Rikstrygdeverket slik forslaget lyder. Disse medlemmer finner det mest formålstjenlig og korrekt å tilstå de gjenlevende av de jødene forslaget omfatter, et månedlig beløp til de av dem som tilfredsstiller de medisinske krav for krigspensjon.

       Det forutsettes at de personer som skal tilstås pensjon, er bosatt i Norge pr. 6. juni 1996. Dette innebærer at personer fra den aktuelle gruppen som har flyttet fra Norge, ikke tilstås pensjon.

       Etter disse medlemmers mening skal alminnelige trygdemessige samordningsprinsipper legges til grunn.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«1.

Stortinget ber Regjeringen sørge for at det utbetales et månedlig beløp på kr 3.000 til de gjenlevende av de ca 700 jøder som kom til Norge like etter krigen. Det forutsettes at de medisinske krav for tilståelse av krigspensjon er oppfylt. I tilfeller hvor det ikke er snakk om 100 % uførhet, utbetales et forholdsmessig beløp tilsvarende uføregraden til den enkelte.

2.	Stortinget ber Regjeringen sørge for at enker/enkemenn etter personer med rettigheter etter pkt. 1 gis et månedlig beløp på kr 1.650. Denne rett skal gjelde de som blir enker/enkemenn etter 6. juni 1996.

3.	Stortinget ber Regjeringen, hvis det ved gjennomgang av de aktuelle saker skulle vise seg å være andre grupper i en tilsvarende situasjon, vurdere disse sakene og eventuelt forelegge dem for Stortinget i passende form.»