Det fremmes i dokumentet følgende forslag:

«1.	Stortinget beklager sterkt den urett som er begått mot jøder som ikke har fått erstattet eiendom og verdier som ble konfiskert under krigen, og ber Regjeringen sørge for at det blir arbeidet raskt for at det kan ytes fullverdige erstatninger.

2.	Stortinget ber Regjeringen instruere Rikstrygdeverket til å gi dispensasjon fra krigspensjonslovene, slik at jøder som kom til Norge etter krigen kan innvilges krigspensjon.»

       Forslagets pkt. 1 er behandlet av justiskomiteen i Innst.S.nr.171 (1995-1996), mens pkt. 2 behandles av sosialkomiteen.

       Som begrunnelse for forslagets pkt. 2 framholder forslagsstilleren at det er framkommet at jøder som ble invitert hit til landet etter å ha overlevd forferdelige påkjenninger i konsentrasjonsleire, ikke er blitt tilkjent krigspensjon.

       Det vises til at etter krigen besluttet norske myndigheter å ta imot om lag 700 av jødene som overlevde og var blitt hjemløse. Dette utgjorde omtrent et tilsvarende antall som ble deportert fra landet i løpet av krigsårene 1940-45. Mange av dem som kom hit, hadde opplevd umenneskelige lidelser og redsler i nazistenes utryddelsesleire, og hadde åpenbart fått både fysiske og psykiske mén som en følge av det de ble utsatt for. Det påpekes at denne gruppen jøder likevel ikke har blitt gitt krigspensjon fordi krigspensjonslovene som ble vedtatt etter krigen, kun tok sikte på å sikre invalidepensjon til norske statsborgere som fikk skadet sin helse i krigsårene.

       Forslagsstilleren framholder at noen i den nevnte gruppen har søkt om krigspensjon, men har fått avslag fra Rikstrygdeverket, til tross for at loven åpner for at det kan gis dispensasjon fra kravet til norsk statsborgerskap, og at slik dispensasjon f.eks. er blitt gitt til jugoslaver som ble skadet under arbeidet med « Blodveien » under krigen.