Generelt

       Bakgrunnen for meldingen er det initiativ som Regjeringen tok gjennom St.meld. nr. 51 (1991-1992) til å oppnevne en ekspertkommisjon for å analysere de endrede internasjonale rammevilkår og hvordan de sentrale politiske målene for norsk Nord-Sør- og bistandspolitikk best kan realiseres. Kommisjonsrapporten utgjør en viktig referanseramme for meldingen.

       Det påpekes for øvrig innledningsvis at når det gjelder sider ved forholdet til utviklingslandene som ikke omtales i St.meld. nr. 19 (1995-1996), vil politikken fortsatt være basert på de retningslinjer som Stortinget har gitt i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 51 (1991-1992) og senere budsjettproposisjoner.

Endrede rammebetingelser

       I meldingen vises det til at rammevilkårene for samarbeid med utviklingsland har endret seg i årene etter avslutningen av den kalde krigen.

       Begreper som suverenitet og selvbestemmelse har endret innhold. Det har skjedd en oppblomstring av regionale og etniske konflikter. Statenes krav om ikke-innblanding i interne forhold veies mot folks behov for beskyttelse gjennom humanitær intervensjon. Myndighetene i de enkelte land stilles i økende grad overfor krav om legitimitet og folkelig deltakelse i demokratiske prosesser.

       Det vises videre til at befolkningsøkning og økonomisk vekst fortsetter å øke presset på naturressursene og miljøet generelt. Befolkningsøkning, konflikter og fattigdom fører til økt migrasjon, noe som berører både Sør og Nord.

       Det fremholdes i meldingen at mange utviklingsland har gjennomgått en prosess i demokratisk retning de senere år. Mangel på demokratisk tradisjon og fravær av fungerende demokratiske institusjoner har imidlertid gjort at overgangen til demokrati har blitt tidkrevende og komplisert. Folks forventninger om snarlig medbestemmelse og materiell fremgang har ofte vist seg urealistiske.

       Det vises til at økonomisk utvikling i Sør de seneste ti årene har ført til større avstand både mellom land og regioner, men også mellom befolkningsgrupper. Afrika sør for Sahara og deler av Sør-Asia skiller seg ut i negativ retning. Av befolkningsgrupper er kvinnene overrepresentert blant de fattige.

       Det pekes på at fremveksten av en mer global økonomi gjør det nødvendig å sikre en sterkere integrering av de fattigste landene i verdensøkonomien for at også disse skal kunne ta del i velferdsutviklingen som økt handel åpner for. Den globale økonomien baseres på en vel fungerende markedsøkonomi hvor utfordringen for myndighetene vil være å etablere nødvendig rammeverk og regler for best mulig styring av økonomien i eget land. Mange utviklingsland mangler både rammeverk for en fungerende markedsøkonomi samt tilstrekkelig utdannet personell.

       Det fremholdes at stater ikke er enerådende aktører på den internasjonale arena. Finansinstitusjoner, private selskaper samt organisasjoner innehar i dag sentrale roller og betydelig internasjonal innflytelse. Dette påvirker det tradisjonelle mellomstatlige samarbeidet.

Erfaringer

       Det vises i meldingen til at norsk politikk overfor utviklingslandene de senere årene har gjennomgått en gradvis, men omfattende endring. Mer enn tidligere brukes bistanden i dag til å underbygge freds- og demokratiprosesser. Menneskerettighetsarbeidet har økt og fått en legitim plass i samarbeidet med mottakerland. Miljø er blitt et sentralt satsingsområde, og hensynet til økologisk bærekraft søkes integrert i alt utviklingsrettet arbeid.

       Det påpekes at satsingen på næringslivssamarbeid i norsk bistand er bygd betraktelig ut, og at handelsforhold nå blir tillagt vesentlig større vekt i analyse og praktisk oppfølging.

       Det fremholdes i meldingen at erfaringer som er høstet etter mer enn førti år med norsk utviklingshjelp, understreker nødvendigheten av en gradvis omlegging av bistandspolitikken. Kvalitetskontroll og evaluering har vist at deler av innsatsen for å fremme utvikling i de fattigste landene har gitt for dårlige resultater. Selv om det ikke eksisterer fasitsvar på hva som er god bistand, fremheves det i meldingen at man ut fra erfaring kan peke på noen forhold som må legges til grunn for å nå resultater:

-	Bistanden må tilpasses forutsetningene i de enkelte land og regioner.

-	Bistandstiltak må innrettes slik at de utgjør et supplement til den egeninnsats som kreves for å fremme en ønsket utvikling.

-	Ansvars- og rolledelingen i samarbeidet må være klar.

-	Kompetanse og institusjonell kapasitet er grunnleggende forutsetninger for at utviklingslandene skal kunne ta ansvar for egen utvikling.

-	Det må legges et kvinne- og likestillingsperspektiv til grunn for bistandsinnsatsen.

Mål og forutsetninger

       Det legges til grunn i meldingen at den overordnede målsetting for norsk Sør-politikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske kår i utviklingslandene innen rammen av en bærekraftig utvikling. Den oppstilte målsettingen rommer følgende hovedpunkter:

-	Bidra til å fremme fred, menneskerettigheter og demokrati;

-	Bidra til økonomisk og sosial utvikling for fattige land og folkegrupper;

-	Bidra til en forsvarlig forvaltning av jordens miljø og det biologiske mangfold;

-	Bidra til å fremme like rettigheter og muligheter for kvinner og menn på alle områder i samfunnet;

-	Bidra til å forebygge og lindre nød i forbindelse med konfliktsituasjoner og naturkatastrofer.

       Det understrekes i meldingen at Norges forhold til utviklingslandene skal være basert på en politikk for selvhjelp; det vil si en politikk som legger til grunn at en bærekraftig utvikling først og fremst kan skapes ved egne krefter. Tilnærmingen fra norsk side må være helhetlig. Handel, bistand og øvrig utenrikspolitikk må ses i sammenheng.

       Det vises i meldingen til at Norges bistandssamarbeid med utviklingslandene fortsatt skal baseres på prinsippet om mottakeransvar. Dette innebærer at mottaker har ansvaret for planlegging, gjennomføring og oppfølging av bistandsprogrammene. Det understrekes at samtidig må kapasiteten til å ivareta dette ansvaret styrkes. I denne sammenheng vil man i økende grad vektlegge kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling i bistandssamarbeidet.

       Det pekes på at mottakeransvaret ikke innebærer at giver fraskriver seg ansvar. Prinsippet bygger på at det skal stilles større krav til aktiv oppfølging og kontroll fra norsk side. En eventuell manglende oppfyllelse av avtaler fra mottakers side vil kreve reaksjoner.

       Det vises videre til at man vil legge vekt på å motvirke bistandsavhengighet, bl.a. ved å tilpasse bistanden bedre til lokale forutsetninger og ved å stille krav om egeninnsats fra mottaker.

       Det vises også til at bistanden ønskes brukt til å fremme et bredere samarbeid mellom utviklingsland og norske miljøer. Dette vil omfatte ulike former for organisasjons- og institusjonssamarbeid, næringslivssamarbeid og kultursamarbeid.

       Behovet for bedre kvalitetssikring av norsk bistand fremheves i meldingen. Arbeidet med dette er intensivert i bistandsadministrasjonen. Det legges opp til utstrakt bruk av evalueringer og systematisk resultatvurdering i arbeidet med kvalitetssikring av bistanden.

Konfliktløsning, demokrati, menneskerettigheter og humanitær bistand

       Meldingen viser til at kortsiktig humanitær bistand og nødhjelp er viet mye oppmerksomhet i den senere tid. Denne formen for bistand kommer raskt fram til utsatte grupper og er nødvendig i akutte krisesituasjoner. Det presiseres imidlertid at ren nødhjelp bør være tidsavgrenset. Så langt som mulig må innsatsen rettes inn mot årsakene til konfliktene. Støtte til konfliktløsning er derfor å anse som en integrert del av norsk humanitær bistand og nødhjelp. Også i det langsiktige utviklingssamarbeidet er dette et viktig element.

       Det vises videre til at fredsarbeid og konfliktforebygging er blitt en stadig viktigere del av Norges samlede utenrikspolitikk de senere årene. Denne satsingen vil fortsette, både gjennom et politisk engasjement og i form av bistandsinnsatser. Det fremheves at erfaringen tilsier at målrettede bistandstiltak kan ha stor betydning i land som gjennomgår dyptgripende politiske endringer. Man vil i økende grad integrere fredsarbeid, konfliktløsning, demokratiserings- og menneskerettighetstiltak i bistandsarbeidet. I særlig alvorlige humanitære krisesituasjoner vil Regjeringen støtte opp om humanitære intervensjoner, forutsatt at det oppnås bred internasjonal enighet og at andre forsøk på å finne løsninger ikke har ført fram.

       Det påpekes i meldingen at kortsiktig humanitær bistand, fredsarbeid og demokratibygging blir sett i sammenheng med langsiktig utviklingsarbeid. I denne sammenheng vil det bli lagt vekt på å medvirke til at FN-systemet får en sentral rolle hva angår samordning av kortsiktig og langsiktig bistandsinnsats. Fra norsk side vil man i nært samarbeid med norske frivillige organisasjoner og FN videreutvikle virkemidler som de senere årene er bygd opp for rask og effektiv nødhjelp. Nødhjelpsarbeidet vil fortsatt i utstrakt grad bli kanalisert gjennom norske frivillige organisasjoner.

Fattigdomsbekjempelse

       Meldingen peker på at både økonomisk vekst og sosial utvikling er forutsetninger for effektiv fattigdomsbekjempelse. Fra norsk side vil man således bistå med å fremme både utvikling av næringsvirksomhet og grunnleggende sosiale tjenester. Det vil særlig bli lagt vekt på å stimulere næringsutvikling og vekst i landbruket. Det anses også som viktig å støtte utformingen av et godt styresett, hvor beslutningstakere stilles til ansvar for sine handlinger.

       Det vil fortsatt bli gitt støtte til økonomiske reformprogrammer i utviklingsland. Det vil i denne sammenheng bli tillagt vekt at programmene ikke bare skaper generell økonomisk vekst, men følges opp med tiltak for sosial utvikling.

       Det legges vekt på at fattigdomsbekjempelse også må omfatte tiltak for å forebygge og forhindre barnearbeid. Det vil bli lagt opp til aktiv dialog med myndighetene i utviklingsland om behovet for å bekjempe barnearbeid.

       I meldingen vises det til at man fra norsk side vil følge opp forslaget fra det sosiale toppmøtet i København om at utviklingslandene skal forplikte seg til å bruke 20 % av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester, samtidig som giverlandene forplikter seg til en tilsvarende satsing i sine bistandsbudsjetter. Det vil i denne sammenheng være ønskelig å øke den norske innsatsen på utdanningssektoren, både bilateralt og multilateralt, med vekt på grunnutdanning.

       Det anses som viktig at ordningene for støtte til norsk næringslivs engasjement i utviklingslandene videreutvikles. Gjennom internasjonalt samarbeid vil det bli arbeidet for at ordningene tar utgangspunkt i utviklingslandenes behov og forutsetninger. Videre tas det sikte på at dagens støtteordninger knyttet til opplæring og forundersøkelser videreføres og utvikles. Det vil bli opprettet et program for utvidet samarbeid for å stimulere norsk næringsliv til å engasjere seg i land som har nådd et visst økonomisk utviklingsnivå.

       Det fremheves at man fra norsk side vil arbeide for en sterkere integrering av de fattigste utviklingslandene i verdenshandelen. I samarbeid med WTO og andre relevante multilaterale organisasjoner vil man bistå de fattigste landene i arbeidet med å forberede tilslutning til WTO-avtalen, samt sette dem i stand til å utnytte de rettigheter og muligheter som avtalen gir. Det vises til at gjenværende kvoterestriksjoner på tekoimporten fra utviklingsland vil bli gradvis avviklet over fem år fra 1995.

       Meldingen understreker behovet for å målrette og styrke den faglige og finansielle bistanden for utvikling av næringsliv og handelskompetanse i utviklingsland. Dette arbeidet vil inngå i en helhetlig strategi for handels- og bistandspolitiske tiltak for utvalgte samarbeidsland og regioner.

Gjeld

       I meldingen fremheves det at man fra norsk side er pådriver for å få til internasjonalt omforente tiltak overfor de fattigste og mest gjeldstyngede land. Det pekes på at ytterligere gjeldstiltak for de fattigste landene er nødvendig og at man vil arbeide for 80 % gjeldslette for de fattigste landene. Gjeldslette må skje ved særskilt vurdering av det enkelte land med utgangspunkt i landenes økonomiske politikk og gjeldsstruktur. I spesielle tilfeller vil det være aktuelt å delta i internasjonalt koordinerte oppkjøp av utviklingslands kommersielle gjeld i annenhåndsmarkedet, for deretter å slette denne gjelden.

Miljø

       Det vises i meldingen til at man fra norsk side vil gjøre miljørettet utviklingssamarbeid til et sentralt satsingsområde i bistanden. Siktemålet med slik bistand vil være å bidra til en økologisk bærekraftig utvikling gjennom bedre forvaltning av miljøet og naturressursene. Det fremheves samtidig at et mer nøkternt forbruks- og produksjonsmønster blant de rike landene er nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling globalt.

       Det vises til at miljørettet bistand vil konsentreres om følgende hovedtemaer:

-	Utvikling av bærekraftige produksjonssystemer;

-	Vern av og bærekraftig bruk av det biologiske mangfold;

-	Redusert forurensing av jord, luft og vann;

-	Kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier.

       Det vises videre til at det vil bli etablert et nytt program for utvidet samarbeid rettet mot miljøproblemer. Miljøsamarbeidet med fattige land vil bli styrket, og det vil bli utarbeidet en helhetlig strategi for miljørettet bistand. Norske fagmiljøer vil bli trukket med i oppbyggingen av institusjoner for forvaltningssystemer innen dette feltet i utviklingsland.

       Det understrekes at miljøkonsekvenser av ulike tiltak må vurderes ut fra et helhetlig perspektiv. Det er viktig også å bringe klarhet i hva konsekvensene vil være av ikke å iverksette tiltak som tar sikte på å bidra til økonomisk og sosial utvikling. Utviklingsfremmende tiltak med en begrenset negativ innvirkning på miljøet kan i enkelte tilfeller være et bedre alternativ, også ut fra et miljøperspektiv - enn fortsatt omfattende fattigdomsproblemer og det press på naturgrunnlaget som dette medfører.

Kvinner

       Det vises til at kvinners arbeidsinnsats er en viktig faktor for økonomisk vekst. Det vil således bli lagt vekt på tiltak som kan styrke kvinners deltakelse i økonomisk virksomhet. Man vil også fra norsk side arbeide for at det blir gitt prioritet til utbygging av primærhelsetjenester og grunnutdanning for jenter og kvinner.

       Det pekes på at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. I denne sammenheng er det viktig å yte støtte til tiltak for å få bukt med den økende volden mot kvinner. Det vil også bli søkt økt vektlegging av opplærings- og informasjonstiltak om menneskerettigheter som angår kvinners situasjon.

       Det vises til at kvinneorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner i Nord og Sør har spilt en viktig rolle i arbeidet med å fremme kvinners rettigheter og deltakelse i utviklingen. Dette arbeidet vil bli gitt fortsatt støtte. I denne sammenheng fremheves behovet for en styrket dialog mellom de nevnte organisasjonene og myndighetene i det enkelte land med sikte på en mest mulig helhetlig og effektiv politikk.

Multilateralt utviklingssamarbeid

       Det fremheves at det multilaterale samarbeidssystemet har som hovedoppgave å finne løsninger på internasjonale utfordringer i tilknytning til konfliktløsning og fredsbevarende virksomhet, menneskerettigheter, miljø samt økonomisk og sosial utvikling.

       Det vises til at man fra norsk side vil arbeide for at FN-systemet styrkes som forum for politikkutforming i Nord-Sør-samarbeidet. Dette vil kreve sterkere prioriteringer, klarere internasjonale normer og bedre globale strategier.

       Det pekes på viktigheten av å fortsette arbeidet med reformer i FN-systemet, med sikte på effektivisering og bedre måloppnåelse. Reformarbeidet må omfatte klarere rollefordeling, bedre samordning og økt konsentrasjon om de viktigste utfordringene for FNs ulike underorganisasjoner. Samtidig understrekes viktigheten av å bidra til et bredere samarbeid mellom norske fagmiljøer, næringslivet og ulike multilaterale organisasjoner.

       Det fremheves at man vil opprettholde et høyt nivå på norsk bistand som kanaliseres gjennom FN-systemet og utviklingsbankene. I vurderingen av størrelsen på støtten til ulike organisasjoner vil man legge ytterligere vekt på organisasjonenes evne til å oppfylle de funksjoner de er pålagt i henhold til sitt mandat, deres vilje til rasjonalisering og effektivisering og hvorvidt de retter virksomheten inn mot områder som prioriteres fra norsk side.

       Det vises videre til at norske prioriteringer i bistanden vil bli fulgt opp gjennom temarettede innsatser i det multilaterale systemet. I tillegg til fredsskapende arbeid og innsats for miljø og kvinner, vil oppmerksomheten fra norsk side særlig være konsentrert om menneske- og arbeidstakerrettigheter, herunder bekjempelse av barnearbeid - samt grunnutdanning og utbygging av primærhelsetjenester.

Bilateralt utviklingssamarbeid

       I meldingen vises det til at man i valget av samarbeidsland vil legge vekt på om landene fører en utviklingsorientert politikk som respekterer grunnleggende menneskerettigheter og internasjonalt avtaleverk. Ved prioritering av land vil det fortsatt bli lagt til grunn et fattigdomsperspektiv.

       Det understrekes at prioritering av land og samarbeidets omfang i større grad enn tidligere skal bygge på oppnådde resultater i utviklingssamarbeidet. Det vil også bli lagt vekt på effektivitet og reformer i den økonomiske politikk og innen offentlig forvaltning.

       I meldingen foreslås det at utviklingssamarbeidet med regioner og land blir organisert gjennom hhv. regionale bevilgninger, bevilgninger for langsiktig kompetanse, kapasitets- og institusjonsutvikling samt bevilgninger for utvidet samarbeid innen bestemte tematiske områder.

       De forskjellige bevilgningene vil omfatte:

1.	Regionalbevilgning for

i	Det sørlige og østlige Afrika

(Angola, Botswana, Lesotho, Malawi, Mauritius, Mosambik, Namibia, Sør-Afrika, Swaziland, Tanzania, Zambia, Zimbabwe, Eritrea, Etiopia, Madagaskar og Uganda).

ii	Sør-Asia og Indokina

(Bangladesh, Bhutan, India, Kambodsja, Laos, Maldivene, Nepal, Pakistan, Sri Lanka og Vietnam).

iii	Mellom-Amerika

(El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua).

       Støtte til regionale samarbeidstiltak kan også omfatte andre land enn de som er nevnt ovenfor.

2.	Bevilgninger for langsiktig kompetanse-, kapasitets- og institusjonsutvikling. Det tas sikte på å inngå særskilte samarbeidsavtaler med følgende prioriterte land:

i	Afrika: Etiopia, Eritrea, Mosambik, Tanzania, Uganda, Zambia og Zimbabwe.

ii	Asia: Bangladesh, Nepal og Sri Lanka.

iii	Mellom-Amerika: Nicaragua.

       Det vil også kunne være aktuelt å inngå tilsvarende avtaler med Angola, Laos, Kambodsja og Vietnam.

3.	Bevilgninger for utvidet samarbeid innen følgende områder:

i	Organisasjonsliv og mellomfolkelig samarbeid.

ii	Miljørettet utviklingssamarbeid.

iii	Næringsutvikling og økonomisk utvikling.

iv	Demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning.

       Disse tematiske bevilgningene vil bli innrettet mot samarbeid med utviklingsland som har nådd et visst nivå mht. økonomiske forutsetninger og grunnleggende sosiale tjenester.

       Det vises i meldingen til at for den videre planleggingen av bistandssamarbeidet vil det bli lagt til grunn at andelen av budsjettet til prioriterte regioner og land skal holdes på samme høye nivå som i dag.

       Det vises videre til at hoveddelen av norsk bistand vil bli gitt over de regionale bevilgningene. Disse bevilgningene vil bli innrettet slik at de gir mulighet til økt bistand til land som fører en utviklingsfremmende politikk. Kravene til utviklingstiltakenes kvalitet skjerpes ved at bevilgningene legger til rette for reell konkurranse om midlene.

       Det vises også til at tiltak for å styrke sentrale samfunnsinstitusjoner og organisasjoner vil utgjøre et kjerneområde i det langsiktige bistandssamarbeidet.

Frivillige organisasjoner

       Det legges til grunn at et aktivt og nært samarbeid med de frivillige organisasjonene videreføres. Det vil bli lagt vekt på å stimulere norske organisasjoner til samarbeid med lokale organisasjoner i utviklingslandene som bidrag til organisasjons- og demokratibygging.

       Det vises til viktigheten av at organisasjonene konsentrerer seg om områder hvor de har særskilt kompetanse. De senere års kraftige vekst i den statlige støtten til frivillige organisasjoner har skapt behov for økt oppmerksomhet om de kvalitative sidene ved innsatsen, inkludert forvaltningsmessige spørsmål som f.eks. økonomistyring, revisjon og rapportering. Det understrekes at kvalitetssikring og resultatoppnåelse skal være like sentrale krav til bistand gjennom frivillige organisasjoner som bistand gjennom andre kanaler.

       Der vises til at dagens praksis vedrørende reglene om egenandel vil bli videreført.

       Det vises videre til at den direkte støtten fra norske myndigheter til frivillige organisasjoner i utviklingslandene vil fortsette, men det skal legges økt vekt på aktiv og åpen dialog med myndighetene i vedkommende land.

Informasjon

       Det vises til at arbeidet med et bredt informasjons- og opplysningsarbeid vil videreføres. Målet for dette arbeidet er å skape økt interesse for, og styrket kunnskap om, bistand og Nord-Sør-spørsmål.

       Det fremheves at det fremtidige informasjonsarbeidet i større grad enn hittil trekker inn perspektiver og synspunkter fra Sør, både i planlegging og gjennomføring av informasjonstiltak. Oppbygging av internasjonale nettverk og tiltak som muliggjør en bred kontakt og dialog mellom Nord og Sør bør videreføres og styrkes.

       Det legges vekt på at informasjonsarbeidet viderefører folkeopplysningstradisjoner som gjør at det når ut til brede lag av befolkningen. Media, skole og organisasjoner vil fortsatt være viktige kanaler. Kompetansehevende tilbud overfor disse målgruppene vil derfor ha en sentral plass.

       Det understrekes at all støtte til informasjonsarbeid skal være basert på klare krav til kvalitet mht. innhold og form.

Kultur

       Det legges til grunn at særlig for land i en tidlig fase av nasjonal selvstendighet, vil oppmerksomhet om egen kulturarv representere et viktig bidrag til fellesskapet.

       Det vises til at det vil bli gitt økt støtte til kulturtiltak i utviklingslandene. Aktuelle innsatsområder vil være konserverings- og restaureringstiltak, media, litteratur, sang, dans og musikk. I tillegg vil det fortsatt bli gitt støtte til kulturutveksling og langsiktig samarbeid mellom kulturinstitusjoner og kulturarbeidere i Norge og i utviklingsland.

       Det vises videre til at norsk innsats på kulturområdet også vil omfatte støtte til kulturminnevern og forvaltning av naturmiljøets kulturelle verdier.

Økonomiske og administrative konsekvenser

       Det vises til at den politikk som det legges opp til i meldingen ikke i seg selv forutsetter endringer i nivået på de ressurser som avsettes årlig til å fremme samarbeidet med utviklingslandene. Det konkluderes med at meldingen ikke nødvendiggjør grunnleggende administrative endringer.