1. Endringer i Stortingets forretningsorden

   Til Stortinget.

       Presidentskapet oppnevnte 6. april og 4. mai 1995 en utredningsgruppe for å vurdere spørsmålsordningen i Stortinget. Stortingets visepresident Edvard Grimstad ble oppnevnt som leder av gruppen, og som øvrige medlemmer ble oppnevnt stortingsrepresentantene Haakon Blankenborg og Kristin Halvorsen.

       Presidentskapet besluttet at gruppen særlig skulle vurdere spørretimens omfang, herunder reglene om avvisning av spørsmål og interpellasjoner, om det bør innføres en ordning med skriftlige spørsmål til regjeringens medlemmer, og om det bør iverksettes forsøk med såkalt « spontanspørretime ». For øvrig skulle gruppen selv avgjøre hvilke sider ved reglene om spørsmål og interpellasjoner det kunne være grunn til å ta opp til nærmere vurdering.

       Utredningsgruppen avga sin innstilling 19. februar 1996. Innstillingen er trykt som vedlegg til denne innstilling.

2. Sammendrag av gruppens forslag

      Et flertall - Edvard Grimstad og Haakon Blankenborg - foreslår innført en organisert form for skriftlig besvarelse av spørsmål. Representantene kan velge å stille spørsmål til skriftlig besvarelse i stedet for å be om muntlig svar i spørretimen. En representant kan stille inntil to spørsmål i uken til skriftlig besvarelse. Spørsmål innleveres skriftlig til stortingspresidenten, som oversender spørsmålene fortløpende til regjeringens medlemmer. Innen seks hverdager skal svar gis skriftlig til stortingspresidenten, som sender svaret til spørreren og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene. Dette spørreinstituttet kan brukes også når Stortinget ikke er samlet.

       For å øke Stortingets mulighet til å ta opp aktuelle politiske spørsmål raskt med regjeringen, foreslår et annet flertall - Edvard Grimstad og Kristin Halvorsen - innført en muntlig spørretime i Stortinget hver onsdag kl. 10, hvor de regjeringsmedlemmer som statsministeren utpeker, møter fram og svarer på spørsmål som representantene stiller muntlig og som forutsettes ikke å være kjent på forhånd. Flertallet uttaler at statsministeren bør delta såvidt mulig, og minst én gang i måneden. For øvrig bør minst fem-seks regjeringsmedlemmer delta hver gang. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. Også andre representanter enn spørreren kan få ordet om den sak som er tatt opp i et spørsmål. Taletiden er to minutter for regjeringsmedlemmets første svar, for øvrig ett minutt. Representantene bør tale fra sine plasser i salen, hvor det derfor bør installeres mikrofoner. En muntlig spørretime bør ikke vare lenger enn én time.

       Haakon Blankenborg går mot forslaget om « spontan spørretime », og begrunner dette med at det ikke er spesielt interessant hva stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer mener « umiddelbart » om en sak. Det er viktig at de som skal delta i debatter og utspørringer i Stortinget kan forberede seg best mulig på de sakene som kommer opp.

       Etter den muntlige spørretimen holdes ordinær spørretime etter de någjeldende regler, bortsett fra at presidenten kan bestemme at spørrer og statsråd kan få ordet bare én gang hver etter statsrådens første svar, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsorden kan bli behandlet i løpet av den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet. Gruppen uttaler i denne sammenheng at en interpellasjonsdebatt bør kunne holdes etter spørretimen.

       Fristen for besvarelse av interpellasjoner foreslås forkortet fra 6 måneder til én måned, hvis ikke Presidentskapet samtykker i senere besvarelse. Reglene om interpellasjonsdebatten foreslås endret slik at varigheten i alminnelighet ikke kan overstige én time. Interpellanten og statsråden blir sterkere prioritert som deltakere i debatten og taletidene blir kortere, særlig for andre talere enn disse.

       Gruppen uttaler at de nyordninger som foreslås, må betraktes som forsøksordninger som må vurderes på nytt etter at det er vunnet erfaringer med dem. Gruppen mener at forsøksordningene bør settes i verk snarest mulig, og uavhengig av endrede tekniske løsninger i stortingssalen.

3. Uttalelser fra stortingsgruppene

    Presidentskapet har forelagt utredningsgruppens innstilling for stortingsgruppene med anmodning om uttalelse.

       Fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe er opplyst muntlig at gruppen slutter seg til de standpunkter stortingsrepresentant Haakon Blankenborg har tatt i utredningsgruppens innstilling.

       Fra de øvrige stortingsgruppene er innkommet følgende uttalelser:

Senterpartiet:

Høyre:

       «Høyres stortingsgruppe har behandlet innstillingen fra utredningsgruppen, men vi har begrenset oss til å konkludere mht. hovedkonklusjoner, som angitt i det følgende:

Sosialistisk Venstreparti:

Kristelig Folkeparti:

       «Kristelig Folkepartis stortingsgruppe slutter seg i hovedsak til forslaget fra flertallet, men har følgende merknader:

Fremskrittspartiet:

       « Fremskrittspartiets stortingsgruppe er enig i hovedtrekkene i innstillingens utkast til vedtak, men vil understreke at det foreslåtte pkt. 1 i § 52 om en ny spørretime fra kl. 10 - 11 hver onsdag skal være et tillegg til eksisterende ordning. »

Venstre:

       « De forslagene som framkommer i innstillingen er alle interessante og kan være bidrag til å bedre Stortingets og representantenes muligheter til å ivareta sine funksjoner, særlig i forholdet til regjeringen.

       De forslag til vedtak som framsettes av de forskjellige flertall i innstillingen har Venstres tilslutning. Jeg har for øvrig ingen merknader. »

4. Presidentskapets merknader

      Presidentskapet slutter seg i hovedsak til utredningsgruppens forslag, med de endringer som følger.

Antall spørsmål fra hver representant

       Gruppen foreslår at en representant kan stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse i løpet av en uke. Den nåværende regelen om inntil to spørretimespørsmål pr. uke foreslås opprettholdt for den ordinære spørretimen. Sammenlagt blir dette fire spørsmål pr. uke. I tillegg kommer eventuelle spørsmål i muntlig spørretime. Presidentskapet finner at antallet spørsmål bør begrenses mer enn dette, og foreslår at den enkelte representant sammenlagt kan stille inntil to spørsmål pr. uke, når man regner med spørsmål til skriftlig besvarelse og spørsmål i en ordinær spørretime, jf. § 52 annet ledd.

Avvisningsgrunnene

       Gruppen foreslår ingen endring av de någjeldende kriterier for avvisning av spørretimespørsmål og interpellasjoner. For spørsmål til skriftlig besvarelse foreslås at de samme avvisningsgrunner ikke skal gjelde. Derimot forutsettes at presidenten kan avvise slike spørsmål som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, herunder spørsmål som griper inn i domstolenes uavhengige stilling, og at presidenten kan gripe inn mot uparlamentarisk uttrykksmåte.

       Presidentskapet har drøftet om grunnene for avvisning av spørretimespørsmål bør utvides til å omfatte tilfelle hvor det samme eller et lignende spørsmål er blitt besvart tidligere, i løpet av et bestemt tidsrom bakover. Presidentskapet har i utgangspunktet sympati for en slik avvisningsgrunn, men fremmer likevel ikke forslag om dette, på grunn av problemene ved å administrere en slik regel, både med hensyn til å finne ut om slike spørsmål er stilt tidligere i det angitte tidsrom, og å vurdere om spørsmålene er like eller forskjellige.

       Presidentskapet slutter seg etter dette til gruppens forslag når det gjelder avvisningsgrunner, men finner at det av formelle grunner bør gis en bestemmelse i FO § 52 om at spørsmål til skriftlig besvarelse bør avvises av presidenten når spørsmålet gjelder noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og at presidenten kan gripe inn mot formuleringer som omhandlet i § 38 annet ledd ( « upassende eller fornærmelig » tale). For sammenhengens skyld foreslås slike tilføyelser også gjort i reglene om avvisning av interpellasjoner i § 50. Derved blir de også gjeldende for spørsmål til den ordinære spørretimen, ved henvisningen i § 53.

       For øvrig foreslår Presidentskapet at reglene om avvisning blir endret slik at ordet « kan » blir erstattet med « bør », det vil si at presidenten bør avvise dersom en av avvisningsgrunnene foreligger.

Spørsmål til skriftlig besvarelse

       Utredningsgruppen foreslår en bestemmelse i § 52 om at representanter som ønsker å få skriftlig svar på spørsmål til et medlem av regjeringen, innleverer spørsmålet skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets kontor, med påtegning om at det bes om skriftlig svar. Presidenten oversender spørsmålet til vedkommende regjeringsmedlem. Skriftlig svar skal gis innen seks hverdager.

       Presidentskapet slutter seg til utredningsgruppens forslag, med den begrensning at slike spørsmål ikke kan innleveres i juli og august. I denne ferietiden ville statsrådene og departementene få problemer med å besvare spørsmålene innen fristen. Også i Stortinget kunne det bli vanskelig å administrere spørsmålsordningen i dette tidsrommet.

       Presidentskapet foreslår tilføyd i § 52 at spørsmålet skal være egenhendig underskrevet av spørreren. Hensikten med dette er at en kopi av originalspørsmålet kan oversendes til statsråden. Det forutsettes at spørsmålet er skrevet i elektronisk form.

       Det er foreslått at spørsmål og svar skal trykkes i Stortingsforhandlingene, og det er uttalt at trykte hefter med spørsmål og svar bør utgis med jevne mellomrom. Presidentskapet mener at det vil være mest hensiktsmessig å trykke dem i en dokumentserie. Spørsmål og svar bør samles i hefter som utgis ca annenhver uke og nummereres fortløpende som f.eks. Dok.nr.14:1, Dok.nr.14:2 osv.

Muntlig spørretime

       Presidentskapet slutter seg i hovedsak til forslaget fra utredningsgruppens flertall om muntlig spørretime. Når det gjelder anbefalingen om hvor mange regjeringsmedlemmer som bør delta hver gang, mener Presidentskapet at tre-fire bør være tilstrekkelig som et minimum, og at det selvfølgelig bør være en rullering.

       Presidentskapet foreslår at spørreren bare kan få ordet én gang, og at andre representanter kan få ordet én gang, etter at regjeringsmedlemmet har svart på et hovedspørsmål.

       Etter forslaget blir det overlatt til presidentens skjønn å avgjøre om andre representanter enn spørreren skal få ordet for å stille tilleggsspørsmål, og i tilfelle hvor mange andre representanter som skal få ordet.

       Kristelig Folkepartis gruppe uttaler at det må avklares hvor mange som kan få ordet i tillegg til spørreren.

       Presidentskapet mener at det ikke bør gis en bestemmelse om hvor mange andre representanter enn spørreren som kan få ordet for å stille supplerende spørsmål. Den muntlige spørretimens « spontane » karakter tilsier at presidenten bør ha betydelig frihet til å avgjøre dette ut fra en konkret vurdering hvor det bl.a. bør legges vekt på sakens art, representantenes interesse i å delta og hvor lang tid som er til rådighet.

       Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant, men regjeringsmedlemmet kan i stedet velge å gi et felles svar på flere oppfølgingsinnlegg.

       Etter forslaget « bør » en muntlig spørretime ikke vare lenger enn én time. Presidentskapet foreslår at den ikke « skal » vare lenger enn én time.

       Utredningsgruppens flertall mener at representantene bør tale fra sine plasser i salen under den muntlige spørretimen, dette forutsetter installering av mikrofoner ved plassene. Subsidiært mener flertallet at en forsøksordning bør settes i verk uavhengig av en slik teknisk løsning. Flertallet tenker seg i så fall at representantene kan bruke en flyttbar talerstol som står nær den statsrådplassen som er lengst til venstre, sett fra presidentplassen, og at regjeringsmedlemmene sitter på statsrådplassene på motsatt side og bruker en flyttbar talerstol som står nær disse plassene.

       Presidentskapet understreker at innføring av en muntlig spørretime vil være en forsøksordning ut inneværende valgperiode. Det bør ikke settes i verk nye tekniske installasjoner av hensyn til prøveordningen før det er vunnet erfaringer med den. Dersom det blir vedtatt å innføre en muntlig spørretime, vil Presidentskapet vurdere nærmere hvordan den skal gjennomføres i praksis.

Den ordinære spørretimen

       Utredningsgruppen foreslår at presidenten ved innledningen av spørretimen kan bestemme at spørreren og statsråden kan få ordet bare én gang hver etter at statsråden har svart, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet.

       Høyres gruppe uttaler at den er noe usikker på om retten til to oppfølgingsspørsmål bør kunne begrenses. Det kan alternativt tenkes at det åpnes for at antallet spørsmål som reises en uke kan begrenses.

       Presidentskapet slutter seg til utredningsgruppens forslag.

Interpellasjoner

       Utredningsgruppen foreslår følgende vedrørende interpellasjonsdebattene: Først kan interpellanten tale i 10 minutter, og så kan et regjeringsmedlem bruke 10 minutter på å svare. Deretter kan det holdes inntil 12 innlegg med taletid på inntil to minutter, men presidenten kan tillate flere slike innlegg hvis forløpet av debatten gir grunn til det. Interpellanten har rett til det første av disse to-minutters innleggene og statsråden har rett til det neste, deretter følger innlegg av andre representanter. Interpellanten og statsråden har rett til å få ordet etter innlegg av andre representanter, for å svare på eller kommentere innlegget. Også de sistnevnte innleggene regnes med i det nevnte antallet. Til slutt kan interpellanten og statsråden holde et innlegg hver på fem minutter. Sammenlagt fører dette til at behandlingen av en interpellasjon vanligvis vil vare inntil én time. Dette er et poeng for utredningsgruppen, bl.a. for at det skal bli tid til å behandle en interpellasjon etter spørretimen i formiddagsmøtet på onsdager.

       Både Senterpartiets, Kristelig Folkepartis og Sosialistisk Venstrepartis grupper uttaler at det er for drastisk å begrense taletiden for andre enn interpellanten og statsråden til to minutter.

       Presidentskapet er enig med disse stortingsgruppene i at taletiden for andre enn interpellanten og statsråden bør settes noe lenger enn to minutter. På den annen side er det enig med utredningsgruppen i at en interpellasjonsdebatt ikke bør vare lenger enn omkring en time. Videre finner Presidentskapet at det neppe er tilstrekkelig grunn til å gi interpellanten og statsråden en så sterk stilling i debatten at de får rett til ordet etter ethvert innlegg av andre representanter. Det bør være tilstrekkelig at de får rett til tre innlegg i løpet av debatten. Under henvisning til dette foreslår Presidentskapet at etter de to innledende innleggene fra interpellant og statsråd, har interpellanten og statsråden rett til ett innlegg hver på inntil tre minutter. Deretter kan det holdes inntil 10 innlegg av andre representanter, med taletid på inntil tre minutter. Til slutt har interpellanten og statsråden rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Sammenlagt gir dette en normal maksimal varighet av debatten på en drøy time netto. Presidentskapet foreslår sløyfet bestemmelsen om kort merknad for å rette en åpenbar misforståelse.

Redegjørelser

       Utredningsgruppen uttaler at redegjørelser etter FO § 34 a i prinsippet er et godt institutt, som bør brukes oftere enn hittil. Spesielt tenker gruppen på kortere redegjørelser om aktuelle saker eller begivenheter som vekker politisk interesse.

       Presidentskapet er enig i dette, og forutsetter at regjeringen er lydhør overfor ønsker om slike redegjørelser, og at den selv tar initiativ til å gi redegjørelse når sakens art tilsier det.

Ikraftsetting

       Da det vil være nødvendig med en del forberedelser av praktisk art før de nye bestemmelsene kan settes i verk, foreslår Presidentskapet at tidspunktet for ikraftsetting settes til 1. oktober 1996.

5. Presidentskapets tilråding

      Presidentskapet viser til ovenstående og rår Stortinget til å gjøre følgende

       I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:

§ 50 skal lyde:

       En representant som ønsker å stille en interpellasjon til regjeringen eller et medlem av regjeringen, leverer den skriftlig til Stortingets presidentskap gjennom Stortingets kontor. Interpellasjonen skal være kort. Presidenten bør avvise interpellasjoner om

       Dessuten kan presidenten gripe inn mot formuleringer som omhandlet i § 38 annet ledd. Godtas interpellasjonen, gir presidenten meddelelse om den til vedkommende regjeringsmedlem.

       Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig og senest én måned etter at den ble stilt, hvis ikke Presidentskapet samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.

       Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst 10 minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.

       Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlem som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil 10 minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.

       I den etterfølgende debatt har først interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter. Deretter kan det holdes inntil 10 innlegg av andre representanter, med taletid på inntil tre minutter. Disse kan ha ordet én gang.

       Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil tre minutter.

       Enten det blir svart på interpellasjonen eller ikke, kan det settes fram forslag i tilknytning til den. Forslag behandles overensstemmende med § 28, jf. § 31.

Nåværende § 52 blir ny § 51.

§ 52 skal lyde:

       En representant som ønsker å få skriftlig svar på et spørsmål til et medlem av regjeringen, innleverer spørsmålet skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets kontor, med påtegning om at det bes om skriftlig svar. Spørsmålet skal være kort, men kan i tillegg utdypes på inntil en A4-side. Spørsmålet skal være egenhendig underskrevet av spørreren. Presidenten bør avvise spørsmål om noe som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, og kan gripe inn mot formuleringer som omhandlet i § 38 annet ledd. Presidenten oversender spørsmålet til vedkommende regjeringsmedlem, som kan nekte å svare på spørsmålet.

       I løpet av en kalenderuke kan en representant stille sammenlagt inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse og spørsmål i en ordinær spørretime. I juli og august kan spørsmål til skriftlig besvarelse ikke innleveres.

       Innen seks hverdager etter at spørsmålet ble oversendt fra Stortinget, skal et medlem av regjeringen gi skriftlig svar på spørsmålet til Stortingets president gjennom Stortingets kontor, eller meddele skriftlig hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen, og i tilfelle når det vil bli besvart, eller at det ikke vil bli besvart. Svaret bør i alminnelighet ikke være lengre enn to A4-sider. Stortingets kontor sender svaret videre til spørreren, og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene.

§ 53 skal lyde:

       Endringene under I trer i kraft 1. oktober 1996. De får ikke virkning for interpellasjoner som er innlevert før denne dato.

Vedlegg: Spørsmålsordningen i Stortinget.

INNHOLD

-

       Til Stortingets presidentskap.

       Presidentskapet har 6. april og 4. mai 1995 oppnevnt en utredningsgruppe til å vurdere spørsmålsordningen i Stortinget. Stortingets visepresident Edvard Grimstad er oppnevnt som leder av gruppen, og som øvrige medlemmer er oppnevnt stortingsrepresentantene Haakon Blankenborg og Kristin Halvorsen.

       Presidentskapet har besluttet at gruppen særlig skal vurdere spørretimens omfang, herunder reglene om avvisning av spørsmål og interpellasjoner, om det bør innføres en ordning med skriftlige spørsmål til regjeringens medlemmer, og om det bør iverksettes forsøk med såkalt « spontanspørretime ». For øvrig avgjør gruppen selv hvilke sider ved reglene om spørsmål og interpellasjoner det kan være grunn til å ta opp til nærmere vurdering.

       Gruppen skal avgi sin utredning til Presidentskapet.

       Sekretær for gruppen har vært assisterende kontorsjef Jan-Ivar Pavestad.

1. SAMMENDRAG AV GRUPPENS FORSLAG

       Et flertall - Edvard Grimstad og Haakon Blankenborg - foreslår innført en organisert form for skriftlig besvarelse av spørsmål. Representantene kan velge å stille spørsmål til skriftlig besvarelse i stedet for å be om muntlig svar i spørretimen. En representant kan stille inntil to spørsmål i uken til skriftlig besvarelse. Spørsmål innleveres skriftlig til stortingspresidenten, som oversender spørsmålene fortløpende til regjeringens medlemmer. Innen seks hverdager skal svar gis skriftlig til stortingspresidenten, som sender svaret til spørreren og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene. Dette spørreinstituttet kan brukes også når Stortinget ikke er samlet.

       Et annet flertall - Edvard Grimstad og Kristin Halvorsen - foreslår innført en muntlig spørretime i Stortinget hver onsdag kl. 10, hvor de regjeringsmedlemmer som statsministeren utpeker, møter fram og svarer på spørsmål som representantene stiller muntlig og som forutsettes ikke å være kjent på forhånd. Flertallet uttaler at statsministeren bør delta såvidt mulig, og minst en gang i måneden. For øvrig bør minst fem-seks regjeringsmedlemmer delta hver gang. Presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. Også andre representanter enn spørreren kan få ordet om den sak som er tatt opp i et spørsmål. Taletiden er to minutter for regjeringsmedlemmets første svar, for øvrig ett minutt. Representantene bør tale fra sine plasser i salen, hvor det derfor bør installeres mikrofoner. En muntlig spørretime bør ikke vare lenger enn én time.

       Etter den muntlige spørretimen holdes ordinær spørretime etter de någjeldende regler, bortsett fra at presidenten kan bestemme at spørrer og statsråd kan få ordet bare én gang hver etter statsrådens første svar, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet. Gruppen uttaler i denne sammenheng at en interpellasjonsdebatt bør kunne holdes etter spørretimen.

       Fristen for besvarelse av interpellasjoner foreslås forkortet fra 6 måneder til én måned, hvis ikke Presidentskapet samtykker i senere besvarelse. Reglene om interpellasjonsdebatten foreslås endret slik at varigheten i alminnelighet ikke kan overstige én time. Interpellanten og statsråden blir sterkere prioritert som deltakere i debatten og taletidene blir kortere, særlig for andre talere enn disse.

       Gruppen uttaler at de nyordninger som foreslås, må betraktes som forsøksordninger som må vurderes på nytt etter at det er vunnet erfaringer med dem. Gruppen mener at forsøksordninger bør settes i verk snarest mulig, og uavhengig av endrede tekniske løsninger i stortingssalen.

2. FORHOLDENE I ENKELTE ANDRE LAND

2.1 Sverige

2.1.1 Interpellasjoner og spørsmål

       Riksdagsmedlemmene har rett til å fremsette interpellasjoner og spørsmål til en statsråd om noe som gjelder statsrådens tjenesteutøvelse. Det er altså regjeringens og statsrådenes handlinger og uttalelser som interpellasjoner eller spørsmål skal handle om. Man kan derfor ikke direkte ta opp statlige myndigheters eller domstolers beslutninger. Det er likevel anledning til å spørre f.eks. om en statsråd vil foreslå en lovendring på foranledning av en bestemt domstolsavgjørelse.

       Interpellasjon bør bare fremsettes i sak av større allmenn interesse, er det bestemt. Det er likevel blitt fremmet mellom 150 og 200 interpellasjoner pr. år, og i omkring halvparten av interpellasjonsdebattene har bare interpellanten og statsråden innlegg. Riksdagens talmann kan gi tillatelse til at interpellasjonen fremmes. Finner talmannen at tillatelse ikke bør gis, avgjør Riksdagen dette, uten debatt. Det har hendt meget sjelden av det ikke gis tillatelse.

       Den skriftlige interpellasjonen skal inneholde en begrunnelse, som kan være ganske lang. Det skriftlige spørsmålet kan inneholde en kort innledende forklaring.

       Statsråden har ikke plikt til å besvare interpellasjoner og spørsmål, men så godt som alle blir besvart. Blir en interpellasjon ikke besvart innen fire uker, skal statsråden før utløpet av fristen muntlig eller skriftlig meddele Riksdagen hvorfor svar uteblir eller utstår. Slik meddelselse kan ikke debatteres. Vanligvis har det gått omkring fire uker fra interpellasjonen fremmes til den blir besvart. En interpellasjon bortfaller hvis den ikke er blitt besvart i den samling der den ble satt fram.

       Minst én dag i uken (fredag), ofte to dager (mandag og fredag), gir statsrådene svar på interpellasjoner.

       Spørsmål er blitt besvart i en « frågestund » som vanligvis er holdt hver tirsdag kl. 14 når Riksdagen er samlet. Her blir de spørsmål besvart som er innlevert til Riksdagens kontor senest kl. 10 fredag i foregående uke. Se også nedenfor om « muntlig frågestund ». En vanlig frågestund pleier å vare fra to til fire timer, eventuelt med avbrudd kl. 16.30 - 18 for møter i partigruppene. Antall spørsmål pr. samling har gått ned i de senere år, fra 858 i 1991-92 til 545 i 1994-95. Nedgangen må ses i sammenheng med innføringen av muntlig frågestund, se nedenfor.

       På dagsordenen til det møte hvor interpellasjon eller spørsmål skal besvares, siteres ikke hele ordlyden, det gis bare et kort sammendrag. I møtet gis ordet først til statsråden. Talmannen leser altså ikke opp interpellasjonen/spørsmålet, og interpellanten/spørreren har ikke ordet før statsråden.

       I en interpellasjonsdebatt har statsråden rett til tre innlegg, det første på ti minutter, de to følgende på seks minutter. Dessuten har statsråden ved behov rett til særskilte innlegg på tre minutter, derunder en sluttreplikk. Interpellanten og andre talere som har meldt seg til debatten senest kl. 17 dagen før debatten, har rett til tre innlegg, det første på seks minutter, de to følgende på tre minutter. Andre talere har rett til to innlegg, seks minutter første gang og tre minutter annen gang. Etter statsrådens første innlegg får interpellanten ordet, deretter følger innlegg fra andre medlemmer, i den rekkefølge som de har meldt seg. Debatten behøver ikke bare føres med statsråden, men kan også føres mellom øvrige deltagere i debatten. Unntaksvis kan replikkrett forekomme i en interpellasjonsdebatt, nemlig når en ny taler kommer inn i debatten først når øvrige talere har brukt opp sine innlegg. I så fall har en direkte angrepet taler rett til replikk.

       Det fins ingen bestemt grense for den totale varighet av en interpellasjonsdebatt, i gjennomsnitt varer den ca en halv time. Under en normal uke i Riksdagen har 2-3 timer vært brukt til interpellasjonsdebatter. Som nevnt har bare interpellanten og statsråden innlegg i omkring halvparten av debattene. Statsrådens svar på en interpellasjon kan deles ut til representantene på forhånd, og i så fall kan statsråden begrense sitt innlegg til et sammendrag av svaret, dette skjer imidlertid sjelden.

       Det er ikke fastsatt noen bestemt grense for lengden på statsrådens muntlige svar på et skriftlig spørsmål, men det er forutsatt at det ikke bør vare lenger enn ca to minutter. Etter at statsråden har gitt sitt svar, får spørreren ordet i høyst to minutter. Deretter kan statsråden få ordet i høyst to minutter. De samme kan senere få ordet for ytterligere tre innlegg, hvert på høyst ett minutt. Talmannen kan tillate ytterligere innlegg på ett minutt. Statsråden bør få rett til siste innlegg. Ingen andre enn statsråden og spørreren kan få ordet.

       Både i interpellasjonsdebatter og spørsmålsdebatter brukes to særskilte talerstoler som står foran talmannspodiet, derved skapes hurtig tempo i debatten.

       Interpellasjoner og spørsmål kan ikke avvises fordi det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål om samme sak. Det hender ikke sjelden at det omtrent samtidig blir innlevert flere interpellasjoner eller spørsmål om samme sak, i så fall blir interpellasjonene/spørsmålene besvart og debattert samtidig. Når et spørsmål besvares samtidig med en interpellasjon, gjelder for spørreren de samme debattregler som for interpellanten. Når flere spørsmål med likeartet innhold besvares samtidig, deltar alle spørrerne i debatten med statsråden.

       Interpellasjoner og spørsmål kan heller ikke avvises fordi de gjelder en sak som er under behandling i en av Riksdagens komiteer, eller fordi et lignende spørsmål er besvart tidligere i samme samling.

       Fra og med februar 1996 gjelder nye regler. Instituttet skriftlige spørsmål for muntlige svar forsvinner. Dette er begrunnet med følgende: Tirsdagenes frågestunder har vært vanskelige å gjennomføre på grunn av tidspresset for riksdagsmedlemmene og fordi statsrådene ikke sjelden har hatt vanskelig for å innfinne seg. Den korte svartiden - fra fredag til påfølgende tirsdag - har derfor delvis blitt en utopi. Frågestunden har også hatt en tendens til å gå utover den planlagte tidsrammen på 2,5 timer. Interessen fra medlemmene og massemedia har vært svak.

       Interpellasjonsinstituttet er forandret på følgende punkter: Bestemmelsen om at interpellasjon bare bør fremsettes i sak av større allmenn interesse, er opphevet, likeså bestemmelsen om at det trengs tillatelse av talmannen eller Riksdagen til å fremme en interpellasjon. Svarfristen er forkortet fra fire uker til to uker, dette er begrunnet med at saken kan ha mistet sin aktualitet etter fire uker. Med en svarfrist på to uker kan det nye interpellasjonsinstituttet også fange opp deler av det tidligere spørsmålsinstituttet, nemlig spørsmål med en viss tyngde, hvor muntlig debatt er ønskelig. Andre spørsmål, hvor det viktigste er å få rask informasjon, kan stilles til skriftlig besvarelse.

       Taletidene for interpellasjonsdebatten er forkortet slik: Statsrådens første innlegg kan vare i seks minutter, det andre fire og det tredje to minutter. Dessuten har statsråden ved behov rett til særskilte innlegg på to minutter. Interpellantens to første innlegg kan vare i fire minutter, det tredje to minutter. Andre talere kan få ordet to ganger, første gang i fire minutter, annen gang to minutter.

2.1.2 Skriftlig besvarelse av spørsmål

       Skriftlig besvarelse av spørsmål ble første gang organisert sommeren 1995, som et institutt som bare kunne forekomme når Riksdagen har et lengre opphold i sitt arbeid enn en måned, og etter følgende retningslinjer: Riksdagens kontor skal kontrollere at spørsmålene er utformet i samsvar med reglene i Riksdagsordningen, på samme måte som det kontrollerer andre spørsmål. Deretter oversendes spørsmålene løpende til regjeringens kontor. Dersom svar ikke er gitt i løpet av 14 dager, skal statsråden skriftlig meddele Riksdagens kontor når spørsmålet vil bli besvart eller at det ikke vil bli besvart. Skrftlig svar skal innleveres til Riksdagens kontor, som straks sender svaret til spørreren. Spørsmål og svar gis også kontinuerlig til Riksdagens informasjonstjeneste, som holder kontakt med pressen. Spørsmål og svar skal trykkes i Riksdagens forhandlinger. Dessuten skal hver mandag de spørsmål og svar som er kommet i foregående uke, publiseres i særskilte hefter som skal sendes til samtlige riksdagsmedlemmer og partikontorene.

       Fra og med februar 1996 gjelder nye regler: Hele året blir det mulig for medlemmene å få skriftlig svar på skriftlige spørsmål. Spørsmål som i løpet av en uke innleveres senest fredag kl. 10, skal besvares senest påfølgende onsdag kl. 12. Under lengre opphold i Riksdagens arbeid enn én måned skal svaret som før gis innen 14 dager. Skriftlige spørsmål kan inneholde en kort innledende forklaring. Det er ikke fastsatt noen grense for lengden på svaret.

2.1.3 Muntlig frågestund

       Siden 1991 har Riksdagen gjort forsøk med en frågestund av mer spontan karakter. Den har vært holdt ca én gang i måneden på torsdager kl. 14.30. Statsministeren eller vise-statsministeren og fire-fem andre statsråder har kommet og besvart direkte stilte spørsmål fra riksdagsmedlemmene. Opplysning om hvilke statsråder som skal delta, er gitt til Riksdagen senest kl. 14 tirsdag i samme uke og gjort kjent under frågestunden samme dag. Riksdagen har forutsatt at enten statsministeren eller vise-statsministeren deltar, men dette har ikke alltid skjedd, hvilket har ført til misnøye i Riksdagen. Statsministeren bestemmer selv hvilke statsråder som skal delta, trolig har det betydning om Regjeringen venter spørsmål på et bestemt område.

       Spørsmålene blir ikke gjort kjent på forhånd, men det er mulig å melde seg på forhånd for å stille slike spørsmål: Samme dag som frågestunden skal holdes, kan man si fra til Riksdagens kontor at man ønsker å stille spørsmål, og hvilket regjeringsmedlem man ønsker å spørre, men uten å opplyse hva man vil spørre om. Uansett om de har meldt seg på forhånd, må medlemmene be om ordet ved å reise seg fra sin plass i salen under møtet. Som en allmenn bestrebelse gjelder at alle som ønsker å stille spørsmål, skal få anledning til å gjøre det. Likevel hender det at det ikke blir tid til alle i løpet av den tid som er avsatt til frågestunden, som er 45 minutter, med mulighet for forlengelse til en time hvis ikke andre fastsatte saker hindrer dette. Talmannen avgjør hvem som skal få ordet for å spørre, og i hvilken rekkefølge.

       Den som har stilt et spørsmål, har alltid rett til å få ordet til tilleggsspørsmål eller kommentar, og samme person kan normalt regne med å få ordet til ytterligere ett innlegg. Talmannen kan utover dette tillate ytterligere innlegg av spørreren. Talmannen avgjør om andre medlemmer enn spørreren skal få stille tilleggsspørsmål, og talmannen kan gi disse anledning til å holde ytterligere ett innlegg. Også disse ber om ordet ved å reise seg. Når talmannen synes at et spørsmål er tilstrekkelig belyst, får neste spørrer ordet.

       Spørsmålene rettes til et bestemt av de tilstedeværende regjeringsmedlemmer, men disse kan overlate til en annen å svare, og statsministeren (vise-statsministeren) kan holde supplerende innlegg til en statsråds svar. Dersom et spørsmål gjelder noe som saklig sett hører under et regjeringsmedlem som ikke er til stede, er det vanlig at talmannen bemerker dette og spør om noen av de tilstedeværende ønsker å svare. Det er en oppgave for talmannen å gripe inn hvis et spørsmål ikke er i samsvar med reglene i Riksdagsordningen. Talmannen griper f.eks. ikke inn hvis et spørsmål kan anses å være for detaljert til å kunne ventes å bli besvart uforberedt i frågestunden, det er opp til regjeringsmedlemmene om de vil svare. Som for andre spørsmål gjelder at de ikke har plikt til å svare.

       Det fins ingen skrevne regler om hvilke hensyn talmannen bør legge vekt på ved avgjørelsene om hvem som skal få stille spørsmål, i hvilken rekkefølge, og i hvilken utstrekning andre enn spørreren skal få slippe til med tilleggsspørsmål. Det er opplyst at i praksis blir partiledere og komitéledere m.v. prioritert, dersom de ønsker å delta, og talmannen forsøker å få til en rimelig fordeling mellom riksdagsmedlemmene i forhold til parti og geografisk tilhørighet. Når det gjelder ønsker om å stille tilleggsspørsmål til et spørsmål som et annet medlem har stilt, prioriteres medlemmer fra vedkommende komité eller som tidligere har vist interesse for saksområdet. Det legges også vekt på at alle tilstedeværende statsråder bør få spørsmål.

       Talmannens oppgaver under muntlig frågestund er krevende og fordrer nær kontakt med den tjenestemann fra Riksdagens kontor som tjenestegjør som møtesekretær. Tjenestemannen sitter ved siden av talmannen, ved samme bord, med ansiktet vendt mot salen, og de sitter så nær hverandre at de lett kan samtale og utveksle lapper.

       Både spørsmål og svar skal være korte, intet innlegg bør vare lenger enn ett minutt, bortsett fra regjeringsmedlemmets første svar, som kan vare et par minutter. Medlemmene stiller spørsmålene fra sine plasser. Regjeringsmedlemmene sitter ved siden av hverandre, vendt mot riksdagsmedlemmene, ved « frågebordet », som står foran talmannens plass. Ved dette bordet er det to talerstoler, som regjeringsmedlemmene bruker når de svarer.

       I en oppsummering av erfaringene høsten 1995 fra en arbeidsgruppe nedsatt av talmannskonferansen, heter det at interessen for den muntlige frågestunden fra begynnelsen var stor, men den har etter hvert minket. Det har ikke vært mulig å frembringe en politisk interessant, uforberedt meningsutveksling mellom Regjeringen og opposisjonen på denne måten. Grunnene til dette er bl.a. at det har vært lang tid mellom frågestundene, at partilederne sjelden har vært til stede, og at statsministeren ikke sjelden har vært fraværende. Ut fra dette anbefalte arbeidsgruppen at den muntlige frågestunden utvikles slik at også ledende partirepresentanter blir oppmuntret til å delta.

       Ifølge nye regler som gjelder fra februar 1996, skal muntlig frågestund holdes hver torsdag når Riksdagen er samlet, hvis ikke arbeidsforholdene i Riksdagen krever at frågestunden holdes en annen dag eller ikke holdes bestemte uker. Det er forutsatt at den skal begynne kl. 14 og vare en til to timer, etter talmannens bestemmelse. Det blir fortsatt ingen garanti for at alle som ønsker å stille spørsmål, slipper til. Den som ønsker å stille spørsmål, kan melde dette til Riksdagens kontor i løpet av de siste 24 timene før frågestunden, hvorved vedkommende anses å ha bedt om ordet under møtet. Senest fredag i uken før frågestunden skal Regjeringen meddele hvilke statsråder som kommer til å være til stede. Konstitutionsutskottet uttaler i sin betenkning om saken at Regjeringens representanter i frågestunden bør ledes av statsministeren eller, unntaksvis når denne er forhindret, av den statsråd som statsministeren utpeker og som kan svare på overgripende spørsmål om Regjeringens politikk. For øvrig bør minst en tredjedel av de øvrige statsrådene være til stede. En statsråd bør altså være tilgjengelig for spørsmål minst en gang pr. måned. Det er forutsatt at spørsmål under en del av frågestunden kan stilles bare til visse statsråder, som kan forlate plenumssalen etter at de har svart. For øvrig gjelder de samme regler som tidligere. Det er opplyst at talmannen skriftlig har bedt om at opposisjonspartienes gruppeledere og minst halvdelen av riksdagsmedlemmene er til stede i salen under frågestunden. Den nye prosedyren bør etter utskottets mening bidra til en vitalisering av spørreinstituttet.

2.1.4 Informasjon fra regjeringen

       Regjeringen ved en statsråd kan gi muntlig informasjon i riksdagsmøte om en aktuell sak, f.eks. om internasjonale forhandliger eller om en ny proposisjon. Slik informasjon gis i tilfelle i alminnelighet på torsdager, etter den muntlige frågestunden. Informasjon har vært gitt ca 10-12 ganger pr. samling. Statsrådens redegjørelse bør ikke vare lenger enn ti minutter. Deretter får riksdagsmedlemmene anledning til i innlegg på høyst to minutter å stille supplerende spørsmål eller gjøre kommentarer. Hvis tiden tillater det, kan et medlem få ordet til ytterligere ett innlegg på høyst ett minutt. Informasjonen med påfølgende spørsmål og svar avsluttes normalt i løpet av 30 minutter. Statsråden gir informasjonen fra talerstolen og blir stående der inntil informasjonsstunden er slutt. Medlemmene holder innleggene fra sine plasser. Et medlem kan ikke forhåndsmelde seg til informasjonsstunden.

2.2 Danmark

2.2.1 Spørsmål

       Ønsker et medlem av Folketinget å innhente opplysninger om et offentlig anliggende, kan det stille skriftlig spørsmål til en minister. Spørsmålet skal være kort og bestemt avfattet og kan være ledsaget av en kort skriftlig begrunnelse. I praksis er begrunnelsen likevel ofte ganske lang. Spørreren kan be om skriftlig eller muntlig svar. Spørsmål til skriftlig besvarelse bør være slik avfattet at svaret kan holdes innenfor et rimelig omfang. Også utenfor Folketingets møteperioder kan det bes om skriftlig svar. I alle tilfelle innleveres spørsmålet til Folketingets formann, som sender en gjenpart av spørsmålet, sammen med eventuell skriftlig begrunnelse, til ministeren. Formannen kan avslå å sende spørsmålet til ministeren dersom spørsmålet eller begrunnelsen for det ikke er avfattet i overensstemmelse med forretningsordenen, eller når formannen finner at spørsmålet eller begrunnelsen i form eller innhold for øvrig er av en slik karakter at spørsmålet ikke bør stilles. Spørsmål og forespørsler kan ikke avvises fordi de gjelder en sak som allerede er under behandling i Folketinget.

       Spørsmål til skriftlig besvarelse blir ikke gjort kjent av Folketingets kontor før svar foreligger, på annen måte enn at de er tilgjengelige i Folketingets edb-system.

       Ministeren kan nøye seg med å erklære skriftlig til formannen eller muntlig i tingets spørretid at spørsmålet ikke vil bli besvart.

       Er det bedt om muntlig svar, tas spørsmålet med i Folketingets « spørgetid », som vanligvis holdes hver onsdag kl. 13, forutsatt at det er mottatt av tingets kontor senest kl. 12 den foregående fredag. Uansett om spørsmålet er begrunnet skriftlig, kan det begrunnes muntlig i spørretiden, og taletiden er i så fall ett minutt. Slik muntlig begrunnelse gis ofte. Ministerens taletid er to minutter både første gang og eventuelle følgende ganger. Spørreren kan etter svaret få ordet to ganger à to minutter, men to ganger à henholdsvis to minutter og ett minutt hvis det er gitt muntlig begrunnelse. Dessuten kan Folketingets formann gi andre folketingsmedlemmer ( « medspørgere ») ordet en gang i ett minutt for å stille supplerende spørsmål til ministeren. Vanligvis får høyst to andre medlemmer ordet, i den rekkefølge de ber om det. Hvis formannen finner det rimelig, kan spørreren gis ordet for ytterligere to bemerkninger à ett minutt, og medspørrere kan få ordet for ytterligere et spørsmål à ett minutt. Også andre ministre enn den som har svart, kan be om ordet. Når spørreren har brukt opp sin taletid (og ministeren har svart), anses tiden normalt ute for (ytterligere) spørsmål fra medspørrere.

       Det stilles en del spørsmål til statsministeren til muntlig besvarelse, og som regel svarer statsministeren personlig.

       I spørretiden taler både medlemmene og ministrene fra sin plass i salen. Den som ønsker ordet, skal markere dette ved håndsopprekning fra sin plass, samtidig trykker man på en grå knapp merket « ønsker ordet » ved avstemningspanelet på plassen. Dermed lyser denne knappen, som for øvrig bare har som funksjon å forberede den tjenestegjørende tekniker på raskt å kunne foreta den nødvendige innkopling når formannen imøtekommer ønsket om å få ordet. Først når lyset tennes i en grønn knapp merket « mikrofon tent », kan man tale. Når det er 15 sekunder igjen av den tildelte taletid, blinker en rød lampe merket « taletid opphørt », og når taletiden er ute, lyser denne lampen konstant.

       Skriftlig svar « bør » gis i løpet av seks hverdager. Folketingets kontor purrer på departementene dersom spørreren ber om det og det er gått en del dager over seks dager. Ministeren sender svaret til Folketingets kontor, som straks sender det videre til spørreren, Folketingets partigrupper og Folketingets presselosje. Videre blir spørsmål og svar trykt i Folketingstidende, umiddelbart etter referatet av hver spørgetid i plenum. Mange spørsmål til skriftlig besvarelse blir stilt i Folketingets sommerferie, og disse spørsmål med svar blir trykt i eget hefte av Tidende som utkommer i sommerferien.

       Nedenfor følger en tabell over antall forespørsler og spørsmål i de senere år.

       Antallet spørsmål både til skriftlig og muntlig besvarelse har, som man ser, økt betydelig de siste to årene. Andelen av spørsmål til muntlig besvarelse har økt fra under 10 prosent til 15 prosent i 1994-95.

       Reglene om spørsmål må ses i sammenheng med at det også gjennom Folketingets komiteer kan stilles spørsmål til ministrene uten sammenheng med saker som er sendt til komiteen. Selv om det formelt er komiteens flertall som bestemmer hvilke spørsmål som skal stilles, hender det sjelden at en komité motsetter seg de enkelte medlemmers ønsker. Hvert folketingsår blir det stilt noen tusen slike spørsmål som ikke har sammenheng med saker som er sendt til komiteen.

2.2.2 Forespørsler

       Etter grunnloven kan ethvert medlem av Folketinget - med dettes samtykke - bringe ethvert offentlig anliggende under forhandling og derom eske ministrenes forklaring. Denne bestemmelsen er i forretningsordenen presisert til å gjelde « forespørsler », som er forutsatt å skulle gjelde vesentlige politiske problemer. Folketinget avgjør uten debatt om det skal gi tillatelse til at forespørselen stilles. Slik tillatelse gis nå alltid. Antallet forespørsler i de senere år fremgår av tabellen ovenfor.

       Forespørselen skal behandles i Folketinget senest på den tiende møtedagen etter at tinget samtykket i at den fremmes. Dersom den minister som forespørselen er rettet til, mener det vil være i strid med landets interesser at en offentlig debatt om vedkommende sak finner sted innenfor den nevnte frist, gir ministeren forespørreren meddelelse om dette. Utsettelse finner deretter sted. Utsettelse kan også skje i andre tilfelle dersom forespørreren samtykker i det.

       Forespørreren kan tale i inntil fem minutter for å begrunne forespørselen. Ministeren kan bruke inntil en halv time på sitt svar. Deretter kan forespørreren få ordet to ganger à ti minutter, og en ordfører for hvert av partiene kan få ordet to ganger à ti minutter. Andre medlemmer kan få ordet to ganger à fem minutter. For ministre er taletiden første gang etter besvarelsen 20 minutter og hver etterfølgende gang ti minutter.

       Under debatten kan det fremsettes forslag om en « motiveret dagsorden », som i praksis ofte går ut på en oppfordring eller et pålegg til regjeringen, og som av og til innebærer tillit eller mistillit til regjeringen.

2.3 Finland

       Regjeringens medlemmer har plikt til å besvare spørsmål som hører under regjeringens kompetanseområde. Hvis et spørsmål faller utenfor dette området, tar talmannen ikke imot det, når det er skriftlig, eller konstaterer at det ikke behøver å besvares, når det er muntlig. Andre grunner for å avvise spørsmål finnes ikke, f.eks. ikke at et lignende spørsmål allerede er innlevert og ikke besvart, eller at det gjelder en sak som er under behandling i Riksdagen, eller at et lignende spørsmål er besvart tidligere.

2.3.1 Skriftlige spørsmål

       Riksdagsmedlemmene kan stille skriftlige spørsmål til medlemmer av regjeringen om saker som hører til vedkommendes embetsområde. Et spørsmål kan undertegnes av ett eller flere riksdagsmedlemmer. Svaret gis i praksis også i skriftlig form. Det er ingen grense for hvor mange spørsmål til skriftlig besvarelse hvert riksdagsmedlem kan stille. Det er heller ingen grense for lengden på spørsmål eller svar. Svar skal gis innen 21 dager etter at spørsmålet ble stilt. Spørsmålene gjøres ikke offentlig kjent av Riksdagens kontor før svar foreligger, men spørrerne sørger selv ofte for dette. Når svar foreligger, blir de utdelt i plenum, dessuten blir det i begynnelsen av et plenumsmøte gitt meddelelse om svar som er kommet inn, og spørsmål og svar blir trykt i Riksdagens forhandlinger. Debatt om saken i plenum er ikke tillatt. Skriftlige spørsmål kan også stilles under avbrudd i riksdagsarbeidet, f.eks. om sommeren. Hvis det omtrent samtidig blir stilt flere like spørsmål til skriftlig besvarelse, blir ingen av dem avvist, alle blir oversendt til regjeringen.

       Antallet skriftlige spørsmål har økt i de senere år, fra 441 i 1991 til 924 i 1994.

2.3.2 « Muntlig frågetimme »

       Når Riksdagen er samlet, holdes vanligvis en spørretime hver uke. Vanlige muntlige spørsmål behandles tre ganger i måneden i en « muntlig frågetimme ». En gang i måneden holdes en « frågetimme med statsrådet », se nedenfor. Begge typer av spørretime holdes torsdager og begynner kl. 16.30.

       Under en « muntlig frågetimme » kan riksdagsmedlemmene stille korte muntlige spørsmål til medlemmer av regjeringen. Ministrene vet som regel ikke på forhånd hva spørsmålene kommer til å gjelde. Regjeringen forutsettes å underrette Riksdagens kontor før tirsdag kl. 12.00 om hvilke ministre som vil være til stede ved neste spørretime, og Riksdagens kontor underretter umiddelbart riksdagsmedlemmene om dette. Statsministeren er som regel til stede, dessuten seks - åtte andre ministre. Riksdagen har ingen formell innvirkning på hvilke ministre som skal delta i spørretimen, men Riksdagen venter at ministrene deltar aktivt, hvilket de også har gjort i praksis.

       Denne formen for muntlig frågetimme ble innført i september 1993. Tidligere behandlet man i frågetimmen bare spørsmål som var innlevert skriftlig på forhånd, tilsvarende den norske spørretimen. Spørsmålene i den nåværende muntlige frågetimmen gjelder gjennomgående politisk viktigere saker enn tidligere.

       Det er imidlertid også adgang til å stille en annen slags spørsmål til en muntlig frågetimme. Riksdagsmedlemmer som ønsker det, kan levere inn et skriftlig spørsmål til Riksdagens kontor til neste spørretime, og er i så fall sikret å få et muntlig svar på spørsmålet, forutsatt at spørsmålet har kommet til regjeringens kontor senest siste fredag før spørretimen. Et slikt spørsmål kan ha en lengde på høyst 10 maskinskrevne linjer. Det er ganske få spørsmål som leveres inn på forhånd, fra 0 til 4 pr. spørretime. Hvert medlem kan innlevere høyst ett slikt spørsmål pr. uke. Hovedhensikten med å innlevere et spørsmål skriftlig på forhånd, er å få et forberedt svar på det, dessuten er man sikret å få svar i spørretimen. Spørsmål som leveres inn på forhånd « får inte vara av ringa betydelse », har talmannskonferansen anbefalt.

       Både riksdagsmedlemmene og ministrene har et minutt på seg til å stille spørsmål og gi svar, bortsett fra at svar på et spørsmål som er innlevert på forhånd, kan vare inntil to minutter. Ministrene besvarer spørsmålene fra sine plasser på ministerpodiet. Riksdagsmedlemmene stiller spørsmålene fra sine plasser i plenumssalen. Det er installert mikrofon på hver plass, mikrofonene koples inn av en tekniker, en rød lampe lyser på plassen når mikrofonen er innkoblet. Det er reservert en til en og en halv time til spørretimen. Spørretimen avsluttes når talmannen finner det for godt.

       Riksdagsmedlemmene kan ikke melde fra på forhånd at de ønsker å stille muntlig spørsmål. Innledningsvis i spørretimen oppfordrer talmannen de medlemmer om å melde seg som vil stille spørsmål til de tilstedeværende ministrene. De melder seg ved å reise seg og samtidig trykke på en knapp på sitt bord, som angir at de ber om ordet. Navnene på dem som har bedt om ordet kommer opp på dataskjermer på talmannens plass og på medlemsplassene. Det beror helt på talmannen hvilke medlemmer som tillates å stille spørsmål, og i hvilken rekkefølge. Normalt blir det ikke tid til alle som ønsker å stille spørsmål i en spørretime. Talmannen forsøker i denne forbindelse å iaktta politisk likevekt og upartiskhet mellom medlemmene. Hvert medlem kan ikke få ordet flere ganger under samme spørretime. Når et spørsmål er stilt og besvart, spør talmannen om medlemmene vil stille tilleggsspørsmål. Her kan også andre medlemmer enn det som stilte spørsmålet, melde seg. Det beror også nå helt på talmannens prøving hvor mange tilleggsspørsmål som tillates. I praksis kan opptil 8-10 andre medlemmer få ordet for å stille tilleggsspørsmål. Hvis spørsmålet gjelder en « ovidkommande » sak, behøver talmannen ikke tillate noe tilleggsspørsmål. Ministeren kan svare på hvert tilleggsspørsmål etter hvert eller samlet på alle.

       Etter samråd med regjeringen kan talmannskonferansen bestemme at en muntlig spørretime skal avsettes til spørsmål som har tilknytning til et bestemt tema eller et bestemt forvaltningsområde. Slik spørretime har hittil ikke blitt holdt.

       I 1994 ble det stilt 292 spørsmål i 25 muntlige spørretimer, dvs. i gjennomsnitt 11,7 spørsmål pr. spørretime.

2.3.3 « Frågetimme med statsrådet »

       « Frågetimme med statsrådet » holdes en gang i måneden, vanligvis kl. 16.30 - 17.30 den første torsdagen i hver måned, og den sendes direkte i TV. Dette har pågått siden 1989, og det er opplyst at det ikke er grunn til å tro at TV-overføringen ikke skulle fortsette også i fremtiden. Riksdagsmedlemmene kan komme med forslag til temaer for denne spørretimen, i form av et spørsmål som innleveres skriftlig og undertegnes av minst fire riksdagsmedlemmer. Et slikt spørsmål skal gjelde en aktuell, viktig og politisk interessant sak som faller innenfor regjeringens kompetanse. Det kan ha en lengde på høyst 10 maskinskrevne linjer. Spørsmålene skal innleveres til Riksdagens kontor senest kl. 11.00 siste tirsdag før spørretimen. Talmannskonferansen bestemmer samme tirsdag hvilke spørsmål som skal tas opp i spørretimen, og underretter umiddelbart regjeringen og riksdagsmedlemmene om dette. (Talmannskonferansen består av talmannen, de to vise talmenn og komitélederne.) De spørsmål som man finner mest interessante, politisk sett, velges ut, samtidig som det legges vekt på om det haster med en avklaring av spørsmålet. Vanligvis velges ut to-fire spørsmål, de øvrige bortfaller. Det er ikke uvanlig at det velges ut to spørsmål som har likhetspunkter og som derfor behandles sammen i frågetimmen. Et spørsmål registreres i den første underskriverens navn.

       « Frågetimmen med statsrådet » er beregnet på opposisjonen. Dette hindrer ikke at spørsmål fra regjeringspartimedlemmer blir valgt ut, men opposisjonsmedlemmer forutsettes å bli prioritert for å stille tilleggsspørsmål. Spørsmålene blir stilt til regjeringen, ikke til en bestemt minister. Det er vanlig at mange av regjeringens medlemmer er til stede i Riksdagen under denne frågetimmen, deriblant ofte statsministeren.

       Behandlingen av et spørsmål begynner vanligvis med at spørreren leser opp det innleverte spørsmålet. Behandles to spørsmål sammen, leser begge spørrerne opp sine spørsmål før svar blir gitt. Ministeren kan bruke høyst fem minutter på å gi sitt svar. For øvrig er taletiden ett minutt. Etter at svaret er gitt, får spørreren ordet og kan derunder stille et tilleggsspørsmål, hvoretter ministeren kan svare på dette. Talmannen kan også gi ordet til andre riksdagsmedlemmer for å stille tilleggsspørsmål, det beror også her helt på talmannen hvem som får ordet og i hvilken rekkefølge. Som nevnt, blir medlemmer fra opposisjonen prioritert. Den vanlige fremgangsmåten er at talmannen spør om andre medlemmer ønsker å stille tilleggsspørsmål. De som ønsker ordet, reiser seg, samtidig som de trykker på en knapp på sitt bord. Navnene på dem som har bedt om ordet kommer opp på dataskjermer på talmannens plass og på medlemsplassene. De andre medlemmene kan også få ordet mer enn én gang, etter talmannens skjønn. Ministrene kan få ordet for å svare på tilleggsspørsmål, vanligvis blir tilleggsspørsmålene besvart etter hvert. Ikke sjelden svarer flere ministre på samme spørsmål eller tilleggsspørsmål. Når talmannen mener at saken er blitt tilstrekkelig diskutert, erklærer han diskusjonen avsluttet, selv om ikke alle som har bedt om ordet, har fått det. Ministrene besvarer spørsmålene fra sine plasser på ministerpodiet, og riksdagsmedlemmene stiller spørsmålene fra sine plasser i salen.

       I 1994 ble 28 spørsmål behandlet i 10 spørretimer med regjeringen.

2.3.4 Interpellasjoner

       Hensikten med en interpellasjon er å klarlegge om regjeringen har Riksdagens tillit eller ikke. Meningen er å få i stand en debatt om et viktig samfunnsmessig spørsmål som regjeringen anses å ha behandlet uriktig eller ikke tilstrekkelig effektivt. En interpellasjon rettes til et medlem av regjeringen og må undertegnes av minst 20 riksdagsmedlemmer. Interpellasjonen leses opp i et plenumsmøte og behandles i et senere møte. Den skal besvares innen 15 dager.

       Statsministeren besvarer interpellasjonen fra talerstolen. Også andre hovedinnlegg holdes vanligvis fra talerstolen, men medlemmene avgir replikker fra sine plasser. I interpellasjonsdebattene kan hver gruppe holde et gruppeinnlegg, hvilket betyr at de politiske gruppene i Riksdagen velger en representant for sin gruppe som i begynnelsen av behandlingen holder et høyst 30 minutter langt innlegg, i rekkefølge etter gruppenes størrelse. Deretter kan øvrige medlemmer holde innlegg på høyst 15 minutter. Tidene er likevel bare anbefalinger av talmannskonferansen. Forslag som fremsettes under debatten, tas opp til votering og avgjøres med enkelt flertall når debatten er slutt.

       I de senere år har det vært fra 4 til 8 interpellasjoner pr. år.

2.3.5 Debattinitiativ

       Et riksdagsmedlem kan når som helst foreslå for talmannskonferansen at det skal holdes en plenumsdebatt om et bestemt aktuelt tema. Talmannskonferansen tar beslutning om en eventuell debatt og f.eks. om hvor lange innleggene i debatten kan være. Riksdagen fatter ikke vedtak i en sak som behandles i en slik debatt. Slike debatter har bare forekommet et par ganger i Riksdagen etter at bestemmelsen om dette ble gitt i juli 1993.

2.3.6 Statsministerens opplysning

       Statsministeren kan avtale med talmannen et tidspunkt da han skal komme med en opplysning til Riksdagen om en sak som faller innenfor regjeringens kompetanse. Talmannen beslutter om en debatt om opplysningen skal tillates eller ikke, og dersom debatt tillates, hvor lange innleggene kan være og hvor lenge debatten kan vare. Riksdagen fatter ikke vedtak i denne sammenheng. Statsministerens opplysning er et av de instrumenter regjeringen har tilgang til når den vil informere Riksdagen om en viktig og aktuell sak, vanligvis en beslutning som regjeringen nylig har fattet. Denne metoden er blitt anvendt en-to ganger pr. år.

2.4 Storbritannia. Underhuset

2.4.1 Question Time

       Omtrent de første femti minutter av hver møtedag unntatt fredag (fra ca kl. 14.40 til kl. 15.30) er avsatt til « Question Time » - spørsmål fra medlemmene av Underhuset til statsministeren eller statsrådene. Spørsmål må innleveres skriftlig til Underhusets sekretariat. Hvis spørreren ikke ber spesielt om muntlig svar i Underhuset, vil svaret bli gitt skriftlig. Hvert medlem kan hver dag stille et ubegrenset antall spørsmål til skriftlig besvarelse og inntil to spørsmål til muntlig besvarelse.

       Statsministeren svarer på spørsmål fra kl. 15.15 til kl. 15.30 tirsdager og torsdager. Andre ministre svarer etter rotasjon på bestemte dager. Det går i alminnelighet tre-fire uker mellom hver gang den samme statsråd besvarer spørsmål muntlig. Siste frist for innlevering av spørsmål til muntlig besvarelse er i praksis en uke før vedkommende spørretime. En del spørsmål formes generelt, med tanke på å stille et mer detaljert tilleggsspørsmål. Statsministeren blir i de fleste tilfelle først spurt om sine offisielle forpliktelser vedkommende dag. Det egentlige spørsmål kommer da i tilleggsspørsmålet, som statsministeren ikke kjenner på forhånd (når det ikke er partifeller som spør).

       For spørsmål til skriftlig besvarelse er det en viss adgang til å be om svar innen tre dager, for øvrig gjelder ingen bestemt frist, men vanligvis blir svar gitt i løpet av en uke. Også spørsmålene til skriftlig besvarelse tas med på Underhusets dagsorden. Skriftlige svar blir trykt i parlamentsforhandlingene, dessuten blir svaret sendt direkte til spørreren.

       Rekkefølgen av spørsmålene i den enkelte spørretime bestemmes ved loddtrekning. Rekkefølgen er viktig, fordi man i hver spørretime bare rekker å behandle en mindre del av de spørsmål som står på dagsordenen. Alle spørsmål som ikke er blitt besvart i en spørretime, blir automatisk besvart skriftlig, hvis ikke spørreren ber om å få det utsatt til en senere spørretime. Antall spørsmål har økt betydelig i de senere år, til sammenlagt mer enn 60.000 hver sesjon. Det blir bedt om muntlig svar på vel 1/3 av spørsmålene, men knappe 5 prosent blir faktisk besvart muntlig (mellom 2.000 og 3.000 hver sesjon).

       Det gjelder detaljerte regler om utforming og innhold av spørsmål - de må bl.a. være korte og presise, de må gjelde noe som en minister er ansvarlig for, det må enten spørres om informasjon eller handling (ikke om mening), og spørsmålet må ikke være fullt dekket av et svar (eller en nektelse av å svare) som er gitt i den samme sesjon. Spørreren skal i prinsippet ikke gi uttrykk for sin egen mening. Et spørsmål kan som hovedregel ikke vise til en sak som står for en domstol, og må heller ikke kommentere en dom. Det er ikke noe i veien for at flere medlemmer spør om det samme til den samme spørretime.

       I spørretimen leser spørreren ikke opp spørsmålet, men opplyser bare om spørsmålets nummer på dagsordenen. Når statsråden har gitt et kort svar, kan spørreren stille et kort tilleggsspørsmål. Deretter følger et nytt kort svar fra statsråden. Avhengig av speakerens tillatelse kan spørreren og andre medlemmer av Underhuset få ordet til flere tilleggsspørsmål. Medlemmer som ønsker å stille tilleggsspørsmål, reiser seg fra sine plasser. Det vanlige er at noen få andre medlemmer får anledning til å stille tilleggsspøsmål, annenhver gang fra regjeringssiden og opposisjonssiden. Når statsministeren svarer, tillater speakeren flere tilleggsspørsmål, og lederen for opposisjonen deltar som regel aktivt her.

       Speakeren kan også tillate at det ved slutten av spørretimen (eller kl. 11 på fredager) stilles spørsmål som ikke er på dagsordenen, når spørsmålet er av « urgent » karakter og gjelder « matters of public importance » eller « the arrangement of business ». Slike spørsmål kalles « private notice questions ». Spørsmålet må innleveres til speakeren før kl. 12 samme dag, og vedkommende minister blir informert når spørsmålet er akseptert. I gjennomsnitt har speakeren akseptert omtrent et slikt spørsmål i uken, dette er mellom 10 og 20 prosent av de tilfeller hvor det er fremsatt ønske om å stille slike spørsmål. Speakeren tillater vanligvis flere tilleggsspørsmål etter svaret på slike spørsmål.

2.4.2 Rdegjørelser fra ministre

       Hver dag når spørretimen er slutt (og kl. 11 på fredager) kan ministrene på eget initiativ gi korte redegjørelser i Underhuset om det de selv ønsker. Ministeren melder fra om dette om morgenen samme dag. Tillatelse av speakeren eller Underhuset er ikke nødvendig. I gjennomsnitt gis to-tre slike redegjørelser hver uke. Etter redegjørelsen får vedkommende « skyggeminister » fra opposisjonen ordet for å kommentere og stille spørsmål, og etter ministerens svar følger korte spørsmål og svar fra andre medlemmer, som under spørretimen. Speakeren avgjør hvor lenge redegjørelsen og den etterfølgede spørsmålsrunde kan vare - det vanlige er mellom en halv time og en time.

2.4.3 « Adjournment Debate »

       Den siste halvtimen av forhandlingene hver møtedag er avsatt til « Adjournment Debate » om en sak som en minister er ansvarlig for. Dessuten blir hele den siste dagen før hver ferie brukt til slike debatter. Hvert medlem av Underhuset kan innlevere sitt ønske om emne for disse debattene til speakeren, og hver uke blir det avgjort ved loddtrekning hvilke fire medlemmer som får rett til å reise saker den følgende uke. Speakeren velger selv emne for debatten en dag i uken. Normalt har bare det medlem som reiser saken og vedkommende minister ordet under en slik « adjournment debate ». Det er gjerne lokale saker uten stor politisk betydning som tas opp på denne måten.

       Videre kan ethvert medlem anmode speakeren om tillatelse til å ta opp « a specific and important matter that should have urgent consideration ». Speakeren har bare akseptert fra en til tre slike anmodninger hver sesjon. Hvis også Underhuset (et mindretall er nok) gir tillatelse, holdes debatten vanligvis den følgende dag, og den kan vare i inntil tre timer.

2.5 Canada

       Medlemmene av det kanadiske Underhuset kan stille skriftlige eller muntlige spørsmål til ministre, også til statsministeren. Alle spørsmål må inneholde et ønske om informasjon, uttrykt i klare ord og i en direkte, ikke-tendensiøs stil, uten kommentarer eller argumenter.

2.5.1 Skriftlige spørsmål

       Hvis spørreren ikke ber spesielt om muntlig svar i Underhuset på et skriftlig spørsmål, vil svar bli gitt skriftlig. Skriftlige spørsmål skal føres opp på Underhusets dagsorden. Et medlem kan ikke ha flere enn fire spørsmål der samtidig, men ikke flere enn tre spørsmål som det er bedt om muntlig svar på. Den som stiller et skriftlig spørsmål, kan kreve svar innen 45 dager. Skriftlige svar blir sendt til spørreren og offentliggjort i det trykte referat av underhus-forhandlingene, hvis ikke svaret er så omfattende at regjeringen i stedet anmoder Underhuset om - og får dettes tillatelse til - å fremme en offentlig rapport som tjener som svar.

2.5.2 Muntlige spørsmål

       « Oral Question Period » holdes hver møtedag. Den begynner kl. 14.15 mandager til torsdager og kl. 11.15 fredager, og varer i 45 minutter. I prinsippet skal slike spørsmål gjelde et emne av tilstrekkelig hast og viktighet til å kreve et øyeblikkelig svar. Speakeren kan etter skjønn tillate eller ikke tillate et spørsmål. I de senere år har han i alminnelighet grepet inn hvis et spørsmål er for langt eller av en slik teknisk art at det vil være mer egnet som et skriftlig spørsmål. Spørsmål må være korte, rettet til en minister og angå et emne som hører under ministerens ansvar og ligger innenfor regjeringens kompetanse. Ifølge retningslinjene må de ikke gi uttrykk for en mening eller være argumenterende, be om en mening, være besvart allerede, handle om en sak som står for en domstol eller foregripe samme dags saker i Underhuset. Men disse vilkårene kan være vanskelige å håndheve strengt.

       Det er sagt at « Question Period » er den del av Parlamentets virksomhet som blir fulgt med den største interesse av media og allmennheten, som kan følge den hver dag i « the Parliamentary Channel » på TV. Hensikten med de fleste spørsmålene er å angripe regjeringen. Spørsmål fra opposisjonsmedlemmer er ikke kjent på forhånd for ministrene. Speakeren kan tillate spørreren og andre medlemmer å stille tilleggsspørsmål. De som ønsker å stille muntlige spørsmål, viser dette ved å reise seg fra sin plass under møtet, og speakeren må i prinsippet følge den rekkefølgen medlemmene viser på denne måten. Alle medlemmer av Underhuset kan anmode om å få stille muntlige spørsmål, men i praksis er det vesentlig medlemmer fra opposisjonen som får anledning til å stille slike spørsmål. Dagens første spørsmål blir etter sedvane stilt av lederen av det største opposisjonspartiet, etterfulgt av to tilleggsspørsmål. Deretter får et annet medlem av samme parti stille et spørsmål, og så kommer turen til lederen av det nest største opposisjonspartiet. Før hvert møte leverer partienes innpiskere speakeren lister over medlemmer de ønsker han skal gi anledning til å spørre. Selv om speakeren ikke er bundet av disse forslagene, er han tilbøyelig til å følge dem.

2.5.3 « Adjournment Debate »

       Medlemmer som ikke er tilfreds med det svaret de har fått i « Question Period », eller som ikke fikk anledning til å stille muntlig spørsmål, kan be om å få reise saken under « adjournment »-debatten, som foregår ved slutten av møtet mandager, tirsdager og torsdager. Det samme gjelder medlemmer som har forlangt, men ikke har fått, svar på et skriftlig spørsmål innen 45 dager. Debatten varer en halv time og består av fem minidebatter av seks minutters varighet. Speakeren velger de fem emnene som skal tas opp, og legger ved avgjørelsen både vekt på rekkefølgen av de fremsatte ønskene og på sakenes hast og viktighet. Medlemmet som reiser saken, kan tale i fire minutter, og ministeren kan svare i to minutter. Opposisjonspartiene bruker denne prosedyren som enda en mulighet til å avkreve regjeringen regnskap.

3. STORTINGET

       Det vises til tabellen i vedlegget over antall besvarte interpellasjoner og spørsmål til regjeringen pr. stortingssamling. Antallet interpellasjoner har vært forholdsvis stabilt i de senere valgperiodene, men har gått noe ned siden 60-årene. Spørretimeinstituttet ble innført i 1949. Antallet spørretimespørsmål pr. samling lå lenge for det meste under 200, med et minimum på 47 i 1963-64, men økte betydelig i 70- og 80-årene og nådde et høydepunkt i 1989-90 med 872 spørsmål. Senere har antallet gått ned, til 521 i 1994-95.

       Inntil 1989 eksisterte instituttet « grunngitt spørsmål ». Spørsmålet ble innlevert skriftlig. Ved behandlingen i Stortinget ble spørsmålet grunngitt muntlig i inntil fem minutter. Den samme taletid hadde det regjeringsmedlem som svarte på spørsmålet. Spørreren og regjeringsmedlemmet hadde rett til enda et kort innlegg, men ingen andre fikk ordet. Grunngitte spørsmål skulle etter FO besvares innen to måneder. De fleste år til og med 1966-67 ble det stilt flere grunngitte spørsmål enn spørretimespørsmål, senere ble det stilt stadig færre grunngitte spørsmål, og ordningen ble opphevet i 1989, under henvisning til at den ikke lenger hadde noen funksjon.

3.1 Interpellasjoner

       Den første interpellasjon til regjeringen ble fremsatt 1885, men først i 1908 kom bestemmelser om « forespørsler (interpellationer) » inn i FO.

       Lenge gjaldt det ingen bestemt tidsfrist for besvarelse av interpellasjoner, og de fleste ble først besvart etter mer enn et halvt år. I 1977 ble det tilføyd i FO at de skal besvares « så snart som mulig ». Reglementskomiteen av 1986 bemerket at det er beklagelig at interpellasjonsinstituttet ikke fungerer bedre, fordi ordningen kunne vært en formålstjenlig form for debatter om aktuelle saker, etter initiativ i Stortinget, dersom interpellasjonene hadde blitt besvart mens de var aktuelle (Innst.S.nr.232 (1988-1989) s. 57). I tillegg til at det burde innskjerpes at de skal besvares så snart som mulig, foreslo reglementskomiteen tilføyd en regel om at de skal besvares senest i løpet av den påfølgende sesjon, og dette ble vedtatt av Stortinget i 1989. Med dette var ment at en interpellasjon som var stilt i høstsesjonen, skulle besvares senest i den påfølgende vårsesjon, osv. I 1992 ble bestemmelsen forandret slik at interpellasjoner skal besvares innen seks måneder etter at de ble stilt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med. Disse regler gjelder fortsatt.

       For de 29 interpellasjonene som ble besvart i 1993-94 og 1994-95, er det undersøkt hvor lang tid det gikk fra de ble fremmet til de ble behandlet (tre sommermåneder er ikke regnet med).

       FO § 50 bestemmer at behandlingen av en interpellasjon ikke må vare mer enn to timer, medregnet interpellantens første innlegg og statsrådens svar. Dersom statsministeren eller andre statsråder enn den som besvarer interpellasjonen, har innlegg i debatten, regnes disse ikke med i de to timene. Varigheten av interpellasjonsdebattene som ble holdt i 1993-94 og 1994-95, fordelte seg slik:

       To av interpellasjonene er ikke medregnet i denne oppstillingen, fordi de ble behandlet sammen med debatten om en annen sak.

       § 50 i FO bestemmer at en interpellasjon skal være « kort ». Det praktiseres en grense på 13 maskinskrevne linjer.

3.2 Spørsmål i spørretimen

       Da spørretimeinstituttet ble innført i 1949, ble det fastsatt at spørretimen skulle vare en time, og at spørsmål som var ført opp på spørsmålslisten, men som man ikke rakk å behandle i spørretimen, skulle føres opp til neste spørretime. Sistnevnte bestemmelse ble opphevet i 1966. Tidsrammen på en time ble opphevet i 1974, under henvisning til at antallet spørsmål ofte hadde gjort det umulig å avvikle spørretimen i løpet av en time, og at det ville være uheldig om spørsmål av den grunn måtte utstå til en senere uke.

       Reglementskomiteen av 1986 bemerket at antallet spørsmål var blitt så høyt at det var blitt aktuelt å overveie om det bør settes visse begrensninger med hensyn til det totale antall spørsmål til den enkelte spørretime eller en bestemt lengste varighet av den (Innst.S.nr.232 (1988-1989) s. 57). Reglementskomiteen foreslo ingen slik begrensning, fordi den ikke kunne se noen god løsning på det problem som i så fall vil oppstå med hensyn til å avgjøre hvilke spørsmål som skal prioriteres. Den foreslo imidlertid innført en grense for hvor mange spørsmål hver representant kan stille i den enkelte spørretime, og foreslo grensen satt til to spørsmål. Dette ble bifalt av Stortinget i 1989, og gjelder fortsatt.

       Også en annen endring av reglene om spørretimen ble vedtatt i 1989. Tidligere hadde spørreren ikke adgang til å følge opp statsrådens annet innlegg med en bemerkning, men nå ble FO § 53 fjerde ledd endret slik at både spørreren og statsråden kan forlange ordet to ganger etter statsrådens første svar, til korte bemerkninger, hvorunder spørreren har adgang til å stille korte tilleggsspørsmål.

       Spørsmålet skal være « kort », jf. § 50 annet ledd. I praksis blir det ikke akseptert at lengden overstiger 7 maskinskrevne linjer på dagsordenen. Ifølge § 50 fjerde ledd bør statsråden gi et « kort » svar, og etter svaret har som nevnt spørreren og statsråden rett til å få ordet ytterligere to ganger hver til « korte » bemerkninger. Mer presise tidsangivelser er ikke tatt inn i FO, men ifølge uttalelser av forskjellige reglementskomiteer bør statsrådens første svar ikke overstige tre minutter, og de korte bemerkningene bør ikke overstige ett minutt. Det hender at statsrådene ber om og får samtykke til å holde på lenger enn tre minutter i svaret.

       I gjennomsnitt tar det mellom syv og åtte minutter å behandle et spørsmål, det vil si at det gjennomsnittlig behandles ca åtte spørsmål i løpet av en time og noen flere enn 30 i løpet av fire timer. I 1993-94 skjedde det fem ganger og i 1994-95 seks ganger at spørretimen ikke ble ferdig til kl. 15, som er reglementsmessig tid for avslutningen av formiddags-møtet. Møtet fortsatte da uten avbrudd inntil spørretimen var ferdig, maksimalt inntil kl. 16.40, bortsett fra i ett tilfelle hvor den reglementsmessige pausen inntil kl. 18 ble holdt før spørretimen fortsatte, til kl. 19.35. I 1989-90 skjedde det tre ganger og i 1990-91 to ganger at spørretimen fortsatte kl. 18 etter pausen.

3.3 Spørsmål til skriftlig besvarelse

       Reglementskomiteen av 1989 ( Innst.S.nr.145 (1991-1992) s. 20-21) viste til at antallet spørretimespørsmål i Stortinget hadde vært såpass høyt i de senere år at spørretimen flere ganger ikke hadde kunnet avvikles i løpet av tiden fra kl. 11 til kl. 15 på onsdager. Ikke minst på denne bakgrunn fant reglementskomiteen den danske ordningen med adgang til å stille spørsmål til skriftlig besvarelse, så interessant at en tilsvarende ordning burde forsøkes her. Når skriftlige svar med tilhørende spørsmål skal trykkes i Stortingstidende, gikk reglementskomiteen ut fra at stortingsrepresentantene i en del tilfeller vil finne at dette er et godt alternativ til spørretimespørsmål. Derfor foreslo reglementskomiteen enstemmig at FO § 53 endres slik at det innarbeides regler om at spørrerne kan velge mellom å be om skriftlig og muntlig svar. Det ble foreslått at en representant kan stille inntil to spørsmål i uken til skriftlig besvarelse (i tillegg til inntil to spørsmål i spørretimen), og at skriftlig svar « skal » gis i løpet av seks hverdager. De samme regler som gjelder om avvisning av spørretimespørsmål skulle gjelde for spørsmål til skriftlig besvarelse.

       Presidentskapets flertall fulgte ikke reglementskomiteens forslag ( Innst.S.nr.145 (1991-1992) s. 5). Flertallet hadde liten tro på at den foreslåtte ordning ville være egnet til å løse problemet med et svært stort antall spørsmål til enkelte spørretimer, og stilte spørsmål ved om de mulige vinninger ved ordningen vil stå i rimelig forhold til de belastninger det vil medføre å administrere den. Flertallet så det som svært viktig å sette Stortinget best mulig i stand til å utøve sin kontrollfunksjon. Reformer på dette området burde gå ut på å styrke Stortingets stilling som konstitusjonelt organ. Forslaget om opprettelse av en ny kontroll- og konstitusjonskomité, med de oppgaver som var foreslått tillagt denne komiteen, var etter flertallets oppfatning mer tjenlig når det gjaldt å styrke kontrollfunksjonen enn den foreslåtte utvidelse av spørreinstituttet.

       Presidentskapets mindretall sluttet seg til reglementskomiteens forslag om å gi representantene adgang til å be om skriftlig svar på spørsmål, og uttalte at slike spørsmål og svar bør tas inn i det trykte Stortingstidende en gang i uken når Stortinget er samlet. De bør tas inn i Tidende så snart det er praktisk mulig etter at svar er mottatt. Når Stortinget ikke er samlet om sommeren, bør det utgis eget hefte eller egne hefter av Tidende med slike spørsmål og svar. Svaret skal sendes til presidenten, som videresender det til spørreren. Dessuten forutsatte mindretallet at kopi av svaret blir omdelt til partigruppene og gjort offentlig tilgjengelig kort tid etter at det er mottatt.

       Ved alternativ votering i Stortinget 4. mai 1992 mellom Presidentskapets innstilling og forslaget fra mindretallet, ble innstillingen bifalt med 58 mot 51 stemmer.

3.4 Avvisning av spørsmål og interpellasjoner

       Reglene om avvisning av interpellasjoner står i FO § 50 første ledd, og § 53 annet ledd gir disse reglene tilsvarende anvendelse for spørsmål til spørretimen. I henhold til disse bestemmelsene « kan » presidenten avvise interpellasjoner og spørsmål av de grunner som er bestemt. Dermed åpner FO adgang til ikke å avvise, trass i at det er formelt grunnlag for avvisning. Det kan foreligge spesielle grunner til å la være å avvise et spørsmål eller en interpellasjon selv om det er grunnlag for avvisning. Bestemmelsen bør også sees i sammenheng med at avvisningsgrunnene er slik utformet at det i en del tilfeller kreves en vanskelig skjønnsmessig vurdering for å bedømme om det er formelt grunnlag for å avvise. I stedet for å måtte ta stilling til dette, kan presidenten nøye seg med å ta det standpunkt at hun/han ikke ønsker å avvise spørsmålet. For at et spørsmål skal kunne avvises, må avvisningsgrunnen foreligge når fristen for innlevering av spørsmål til vedkommende spørretime går ut. FO hjemler følgende avvisningsgrunner:

       I samsvar med vanlige juridiske tolkningsprinsipper må bestemmelsene i FO om avvisningsgrunner sees som uttømmende, hvis det ikke eksisterer annet formelt grunnlag for avvisning. Slike andre grunnlag kan man finne enten annet sted i FO eller i Grunnloven/konstitusjonell sedvanerett. Uansett manglende formelt grunnlag for å avvise, kan presidenten selvsagt henstille til en representant å unnlate å stille et bestemt spørsmål eller å bruke visse formuleringer.

       Under debattene i Stortinget er « upassende eller fornærmelig » tale ikke tillatt, og slik tale skal påtales av presidenten, se FO § 38 annet ledd. Presidenten anses å ha tilsvarende rett til å gripe inn mot formuleringer i spørsmål og interpellasjoner. Den nevnte bestemmelsen tar først og fremst sikte på uttalelser som er uparlamentariske i sin form (jf. Johs. Andenæs: « Statsforfatningen i Norge », 1990, s. 144-145). Under debattene har presidenten derfor neppe grunnlag for å påtale utsagn som er ærekrenkende i sitt innhold, uten å ha en uparlamentarisk form. Ved gjennomgåelsen av spørsmål og interpellasjoner har presidenten mulighet for å henstille til representanten å unnlate å bruke utsagn som kan oppfattes som ærekrenkende.

       Selv om det ikke står uttrykkelig i FO eller Grunnloven at interpellasjoner og spørsmål til medlemmer av regjeringen må angå noe som regjeringen er ansvarlig for overfor Stortinget, må dette anses å være underforstått. Spørsmål og interpellasjoner er en del av Stortingets kontrollvirksomhet med regjeringen, og denne kontrollen kan strekke seg så langt som regjeringens ansvar overfor Stortinget går. Derfor må det antas å være formelt grunnlag for å avvise spørsmål og interpellasjoner som ikke oppfyller dette vilkåret. Regjeringen har f.eks. ikke ansvar for de områder som utelukkende hører under Stortingets eller domstolenes myndighet. Et spørsmål f.eks. om hva statsråden mener om rimeligheten av en bestemt dom som er avsagt, kan derfor trolig avvises fordi det gjelder noe som ligger utenfor regjeringens ansvarsområde. Hvis det derimot spørres om regjeringen vil foreslå en lovendring for å hindre at en angivelig urimelig dom skal danne grunnlag for rettstilstanden på området, kan spørsmålet ikke avvises med den begrunnelse at det angår noe som regjeringen ikke har ansvar for. Selv om en dom er påanket til høyere domstol, hindrer ikke det regjeringen i å fremme en proposisjon om lovendring som er foranlediget av dommen. Det må imidlertid vurderes om det forhold at et spørsmål gjelder en sak som er under behandling ved domstolene, er tilstrekkelig til at spørsmålet kan avvises. Andre eksempler på spørsmål som gjelder en sak som står for domstolene, men som angår noe som regjeringen har ansvar for, er spørsmål f.eks. om staten vil trekke tilbake et søksmål eller tilby forlik i en bestemt sak som står for en domstol.

       Grunnloven bygger på prinsippet om selvstendige og uavhengige domstoler. En følge av dette er at verken regjeringen eller Stortinget har rett til å instruere eller forsøke å påvirke domstolene med hensyn til hvordan de skal dømme i en bestemt sak. Stortinget har flere ganger unnlatt å ta under behandling saker/forslag som har hatt tilknytning til en sak som står for domstolene, dvs. inntil rettskraftig dom foreligger. Praksis på dette området har imidlertid ikke vært uten unntak, som eksempel kan nevnes at Stortinget 17. desember 1987 behandlet et forslag om å be regjeringen trekke tilbake anken over en bestemt dom. Det må vurderes om et slikt prinsipielt standpunkt skal rekke så langt at det overhodet ikke kan stilles spørsmål eller interpellasjoner som har tilknytning til en sak som står for domstolene, uansett om spørsmålet primært angår noe som regjeringen er ansvarlig for. Det bør has for øye at et spørsmål eller en interpellasjon på forskjellige måter kan ha tilknytning til en verserende rettssak, uten å ha til hensikt - eller kunne oppfattes som forsøk på - å påvirke domstolsbehandlingen. Hittil har presidenten neppe ment å ha hjemmel for å avvise alle slags spørsmål eller interpellasjoner med tilknytning til saker som er under domstolsbehandling, uten hensyn til en konkret vurdering hvor momenter som er omtalt ovenfor, er tillagt vekt. En rent praktisk side ved den foreliggende problemstilling er for øvrig at i de riksdekkende massemedia blir bare en meget liten del av de saker som står for domstolene omtalt.

       FO har ingen bestemmelse om at spørsmål kan avvises fordi de gjelder noe som er omhandlet i en redegjørelse som er gitt av et regjeringsmedlem etter FO § 34 a, når redegjørelsen ikke er sendt til en komité, selv om redegjørelsen senere skal debatteres i plenum.

       Det er heller ikke grunnlag i FO for å avvise et spørsmål med den begrunnelse at et lignende spørsmål er blitt besvart tidligere, for kort tid siden. Likevel blir spørreren vanligvis underrettet om dette (hvis det ikke er samme spørrer), og i noen tilfeller trekkes da spørsmålet tilbake.

3.5 Spørsmål ved møteslutt

       FO § 37 a første ledd gir representantene anledning til ved hvert møtes avslutning å påpeke eventuelle feil ved saksbehandlingen. § 37 a annet ledd bestemmer: « Med presidentens samtykke kan det også stilles spørsmål til Presidentskapet eller regjeringens medlemmer eller for øvrig bringes fram saker som det av spesielle grunner er ønskelig å ta opp straks og som ikke hensiktsmessig kan reises på annen måte. Representanter som ønsker å gjøre dette, skal gi presidenten underretning i god tid før møtets slutt. » § 37 a ble tatt inn i FO i 1977 for å regulere en praksis som hadde eksistert i lang tid, men hvor det ifølge reglementskomiteen hadde vært tendenser til utglidning. Komiteen viste til at adgangen til å ta ordet ved møtets slutt for å stille spørsmål til regjeringen « er en rent ekstraordinær foranstaltning som bare skal benyttes hvor de ordinære muligheter for spørsmål og debatt ikke med rimelighet kan kreves fulgt. Ordningen har derfor i det vesentlige anvendelse bare i de tilfeller hvor en ny situasjon av vesentlig politisk betydning krever en avklaring i nasjonalforsamlingen uten opphold. » Adgangen til å ta ordet ble uttrykkelig gjort avhengig av presidentens samtykke. (Innst.S.nr.439 (1976-1977) s. 8.) Vanlig praksis har vært at også en representant fra hver av de andre partigruppene har fått anledning til å holde korte innlegg etter svaret.

       I følgende antall tilfeller i de senere år har det vært stilt slike spørsmål til regjeringens medlemmer ved møteslutt:

       Presidenten har avvist noen anmodninger å stille slike spørsmål ved møteslutt, under henvisning til at vilkårene/forutsetningene i § 37 a ikke er oppfylt, eller at spørsmålet gjelder en sak som er under behandling ved domstolene.

4. UTREDNINGSGRUPPENS MERKNADER

4.1 Innledning

       Gruppen mener at Stortinget bør vitaliseres som arena for politisk debatt, ved at Stortingets arbeidsformer endres slik at det kan bli større offentlig interesse for virksomheten i plenum. Et middel til å oppnå dette kan være at aktuelle saker i større grad blir brakt fram og debattert der. Flere av gruppens forslag og anbefalinger må ses i denne sammenheng.

       Gjennom spørsmål og interpellasjoner til regjeringens medlemmer har den enkelte stortingsrepresentant et middel til å bringe fram informasjon om bestemte spørsmål og klarlegge regjeringens holdning til aktuelle politiske saker. På denne måten gis også opposisjonen mulighet til å kontrollere regjeringens virksomhet. Ut fra dette mener utredningsgruppen at representantenes adgang til å stille spørsmål og interpellasjoner er viktig for Stortinget, ikke minst fordi alle representanter kan bruke disse ordningene. Selv om de nåværende instituttene er verdifulle, har de etter gruppens mening visse mangler, dessuten er de ikke tilstrekkelige til å dekke behovet.

       Interpellasjonsinstituttet har den vesentlige ulempe at det tar altfor lang tid før de fleste interpellasjoner blir besvart, med den følge at interpellasjonen i mellomtiden kan ha mistet mye av sin aktualitet. Dette er trolig den viktigste grunnen til det lave antallet interpellasjoner i de senere år. Reglene bør etter gruppens mening endres, for at instituttet kan bli forbedret og brukt oftere.

       Spørretimen fungerer etter gruppens mening stort sett tilfredsstillende, bortsett fra at enkelte av spørsmålene gjelder saker av såpass liten allmenn interesse at det kan virke lite rimelig å bruke av Stortingets knappe møtetid til å behandle dem. Dette momentet har blitt sterkere etter hvert som mandager og fredager holdes møtefrie i større utstrekning enn før. Bare av denne grunn vil det være mer hensiktsmessig at enkelte spørsmål i stedet blir besvart skriftlig.

       Det skaper vanskeligheter at antallet spørsmål enkelte ganger er så stort at spørretimen ikke har kunnet avvikles i løpet av den reglementsmessige tiden fra kl. 11 til kl. 15. Det er en praktisk ulempe for mange at spørretimen fortsetter utover reglementsmessig tid eller at det må holdes kveldsmøte, når dette ikke har vært kunngjort på forhånd på vanlig måte. For dem som vil spørre, er det en ulempe at det i visse perioder ikke er spørretime hver uke, fordi Stortinget behandler andre saker på onsdagen. Det er også den svakhet ved ordningen at spørrerne ikke er sikre på å få svar i den førstkommende spørretimen. Når en statsråd har forfall til spørretimen, blir svaret utsatt til neste spørretime, hvis ikke statsråden og spørreren blir enige om at en annen statsråd skal svare på vegne av den som er rette vedkommende. Det hender også at representanter ikke er til stede under en spørretime som de har innlevert spørsmål til, uten at spørsmålet blir tatt opp av en annen representant. I de tidsrom hvor Stortinget ikke er samlet, har man ingen institusjonalisert spørreordning.

       Gruppen ser det som et mål å oppnå at det blir et mindre antall spørsmål i spørretimen, og at det innføres nye spørreordninger som mer effektivt kan føre til at representantene får raskt svar på spørsmål og at de kan få svar i perioder hvor Stortinget ikke er samlet.

       Etter gruppens mening er det et løpende behov for at Stortingets arbeidsformer tas opp til vurdering og at det eventuelt forsøkes nye former. De nyordninger gruppen foreslår, må betraktes som forsøksordninger som må vurderes på nytt etter at det er vunnet erfaringer med dem.

4.2 Spørsmål til skriftlig besvarelse

       Gruppen har merket seg de ordninger med spørsmål til skriftlig besvarelse som fins i Danmark, Finland og Sverige, se ovenfor.

       Et flertall i gruppen, Edvard Grimstad og Haakon Blankenborg, foreslår at det som en prøveordning innføres en organisert form for skriftlig besvarelse av spørsmål. Spørsmålene innleveres skriftlig til stortingspresidenten gjennom Stortingets kontor, og presidenten oversender spørsmålene fortløpende til regjeringens medlemmer. Svar gis skriftlig tilbake til presidenten, som sender svaret videre til spørreren og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene. Flertallet regner med at representantene vil finne at et slikt system ofte vil være et godt alternativ til spørretimen, og at det derfor kan bli stilt færre spørsmål til spørretimen. Denne ordningen kan brukes også i uker hvor det ikke er spørretime, og når Stortinget ikke er samlet.

       Flertallet foreslår at hver representant kan stille to spørsmål pr. kalenderuke til skriftlig besvarelse. Dette vil gjelde uten hensyn til hvor mange spørretimespørsmål samme representant stiller. Spørsmål til skriftlig besvarelse vil heller ikke ha noen betydning for hvor mange spørretimespørsmål en representant kan stille. Om lengden på et spørsmål til skriftlig besvarelse foreslås bestemt at det « skal være kort », men at det i tillegg kan utdypes på inntil en A4-side.

       Når det gjelder avvisning av spørsmål til skriftlig besvarelse, mener flertallet at de samme avvisningsgrunner som gjelder for spørretimespørsmål og interpellasjoner, jf. FO § 50 første ledd og § 53 annet ledd, ikke bør gjelde for slike spørsmål. For det første mener flertallet at det ikke er det samme behov for avvisning av spørsmål som stilles og besvares utenfor stortingsmøte. For det andre ville håndheving av de samme avvisningsgrunner medføre betydelige belastninger ved administreringen. Det foreslås derfor bestemt at reglene for avvisning av interpellasjoner i § 50 ikke gjelder tilsvarende for spørsmål til skriftlig besvarelse. Derimot forutsetter flertallet at presidenten kan gripe inn mot uparlamentarisk uttrykksmåte og mot spørsmål som faller utenfor regjeringens ansvarsområde, derunder spørsmål som griper inn i domstolenes uavhengige stilling, se punkt 3.4 ovenfor.

       For at ordningen skal kunne bli et attraktivt alternativ til spørretimen, bør det settes en forholdsvis knapp svarfrist, som likevel bør være noe lengre enn fristen for svar på spørretimespørsmål. Flertallet foreslår at fristen settes til seks hverdager. I noen tilfeller kan en slik frist bli for knapp. I stedet for en regel f.eks. om at stortingspresidenten kan dispensere fra fristen etter søknad, foreslås bestemt at hvis det innen utløpet av fristen ikke gis skriftlig svar på spørsmålet, må det innen samme frist meddeles skriftlig til presidenten hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen, og når det vil bli besvart. En slik bestemmelse antas å kunne dekke også spesielle behov for lengre frist i sommerferie-tiden. Eventuelt kan meddelelsen gå ut på at spørsmålet ikke vil bli besvart, fordi regjeringsmedlemmene - som nå - ikke har plikt til å svare på spørsmål.

       Om lengden på svaret foreslås bestemt at det i alminnelighet ikke bør overstige to A4-sider.

       I tillegg til at presidenten skal sende svaret til spørreren, forutsettes at kopi av svaret blir omdelt til partigruppene og gjort offentlig tilgjengelig kort tid etter at det er mottatt. Spørsmål og svar bør som nevnt trykkes i Stortingsforhandlingene. Trykte hefter med spørsmål og svar bør utgis med jevne mellomrom.

       Innføring av en slik ordning vil ikke hindre at representantene fortsatt kan skrive direkte til statsrådene og få svar direkte tilbake, utenfor det organiserte spørreinstituttet.

       Gruppens medlem Kristin Halvorsen er enig i at skriftlige spørsmål til statsråder kan erstatte enkelte av de spørsmålene som stilles i spørretimen, slik at representantene effektivt får svar på en mer hensiktsmessig måte. Det finnes i dag ingen oversikt over hvor ofte representanter henvender seg skriftlig til statsråder og heller ikke hvor lang tid det vanligvis kan ta før man mottar svar på slike henvendelser. Dette medlem mener imidlertid at enkelte spørsmål reises i spørretimen fordi det er den eneste måten man er garantert et raskt svar.

       Dette medlem ser ikke behovet for et offentlig spørreinstitutt for å organisere skriftlige spørsmål fra stortingsrepresentanter til regjeringen. Dette medlem ser imidlertid behov for at det innføres en svarfrist på spørsmål fra stortingsrepresentanter til statsråder - og at denne settes til seks virkedager. Dersom representantene er garantert raske svar på henvendelser til statsrådene, vil dette i seg selv være et hensiktsmessig alternativ til å ta opp spørsmål i spørretimen for representantene. Det vil - som i dag - være representanten selv som vurderer om svaret aktivt skal offentliggjøres og mangfoldiggjøres.

4.3 Muntlig spørretime

       Gruppen har merket seg de ordninger med muntlig spørretime som praktiseres bl.a. i Sverige og Finland, se ovenfor. I « muntlig frågestund » i Sverige og « muntlig frågetimme » i Finland er spørsmålene ikke kjent på forhånd (med enkelte unntak i Finland), men de skal ligge innenfor de møtende regjeringsmedlemmers ansvarsområder. Annerledes er den finske « frågetimme med statsrådet », der to - fire temaer for spørretimen blir bestemt og gjort kjent på forhånd.

       Et flertall i gruppen, Edvard Grimstad og Kristin Halvorsen, foreslår at det innføres en muntlig spørretime for å øke Stortingets mulighet til å ta opp aktuelle politiske spørsmål raskt med regjeringen. Flertallet har vurdert de to modellene for en muntlig spørretime som benyttes i Sverige og Finland.

       En modell der spørsmålene ikke er kjent på forhånd, men der regjeringen melder til Stortinget hvilke statsråder som vil møte, vil være den mest spontane formen for en muntlig spørretime. Ulempen ved denne formen vil være at regjeringen til en viss grad kan styre seg unna spørsmål man ikke ønsker å bidra til å aktualisere, ved at vedkommende statsråd ikke møter. Denne muligheten kan i noen grad unngås ved at representantene har mulighet til å melde fra hvilken statsråd de ønsker å spørre.

       En modell der spørsmålene er kjent dagen før - og temaene bestemt av Presidentskapet - vil gi Stortinget mulighet til å bestemme de temaene som tas opp fullt ut, mens spontaniteten i formen vil bli mindre.

       Gruppens flertall viser til at Finland har en blanding av disse spørreformene. Flertallet mener at det også kan være aktuelt for det norske Stortinget på sikt, men ønsker å prøve ut en form først.

       Flertallet foreslår at hver spørretime som hovedregel innledes med en slik muntlig spørretime, begrenset til en time, før man går over til den nåværende formen for spørretime. Det bør likevel være adgang for Presidentskapet til å bestemme at det en onsdag bare skal holdes muntlig spørretime eller bare ordinær spørretime. Den nåværende regelen om at spørretime kan sløyfes en uke, eller holdes en annen dag enn onsdag, foreslås opprettholdt. Det foreslås at den muntlige spørretimen begynner kl. 10.

       En slik form for spørretime kan bli krevende for de regjeringsmedlemmer som er til stede for å svare, men forutsetningen er at spørsmålene er av overordnet eller prinsipiell karakter og ikke gjelder detaljer som det ikke kan ventes at de som møter kan svare på uten forberedelse. Det er likevel ikke meningen at detaljerte spørsmål skal avvises av presidenten. De møtende regjeringsmedlemmene avgjør selv på hvilken måte de vil svare.

       Det er ikke hensiktsmessig at Stortinget fastsetter regler for i hvilken utstrekning regjeringens medlemmer skal delta i muntlige spørretimer, men for at ordningen skal fungere etter hensikten, bør minst fem-seks regjeringsmedlemmer delta hver gang. Statsministeren bør delta såvidt mulig. Dersom det blir holdt muntlig spørretime hver uke, som foreslått, kan det synes rimelig at statsministeren deltar minst en gang i måneden. Statsministeren bestemmer hvilke statsråder som skal delta, det bør være en viss rullering. Det foreslås at statsministeren senest mandag kl. 11 skal meddele til stortingspresidenten hvilke regjeringsmedlemmer som vil delta i den muntlige spørretimen samme uke, og stortingsrepresentantene må samme dag gjøres kjent med dette.

       Spørsmålene skal som nevnt ikke gjøres kjent på forhånd. Det foreslås heller ikke påbudt at representanter som ønsker å stille spørsmål, skal melde fra på forhånd. Man kan tenke seg et system der ingen spørrer kan melde seg før i stortingsmøtet, etter at presidenten har bedt om at de som ønsker å stille spørsmål, reiser seg og/eller trykker på en bestemt knapp som viser at de ønsker ordet. Da det i stortingssalen foreløpig ikke er installert en slik knapp, kan det bli vanskelig for presidenten å registrere alle ønsker om å få ordet som først fremkommer i salen. Derfor foreslås en bestemmelse om at de som ønsker å stille spørsmål, bør melde fra om dette på forhånd til presidenten gjennom Stortingets kontor. Men det forutsettes at det også skal være adgang til å tegne seg som spørrer i salen under møtet. Det presiseres at det ikke skal meldes fra på forhånd om hva man har tenkt å spørre om, men det bør være adgang til å opplyse hvilket regjeringsmedlem man ønsker å stille spørsmål.

       Det foreslås ingen skrevne regler om hvilke hensyn presidenten bør legge vekt på ved avgjørelsen om hvem som skal få stille spørsmål og i hvilken rekkefølge. I likhet med ordningene i Sverige og Finland, foreslår gruppens flertall at presidenten skal avgjøre dette etter en selvstendig vurdering som i utgangspunktet er fri. Flertallet mener likevel at gruppeledere og komitéledere bør prioriteres, dersom de ønsker å delta, og at presidenten bør forsøke å få til en rimelig fordeling mellom representanter fra forskjellige partigrupper. Partigruppenes størrelse bør likevel ikke være avgjørende for rekkefølgen av spørsmålene. Representanter som har meldt seg før møtet, bør ikke uten videre prioriteres fremfor representanter som melder seg under møtet. Det bør også legges vekt på at alle tilstedeværende regjeringsmedlemmer så vidt mulig bør få spørsmål.

       En representant kan ikke stille mer enn ett hovedspørsmål i en muntlig spørretime. Uttrykket « hovedspørsmål » er brukt som motsetning til « tilleggsspørsmål ». Det vil si at det ikke er noe i veien for at en representant som stiller et hovedspørsmål, kan gis ordet etter svaret på andre representanters spørsmål.

       Taletiden i muntlig spørretime foreslås begrenset til ett minutt, bortsett fra regjeringsmedlemmets første svar, som begrenses til to minutter. Etter svaret har spørreren rett til å få ordet en gang. Presidenten kan gi spørreren ordet ytterligere en gang og kan gi andre representanter ordet inntil to ganger om den sak som ble tatt opp i spørsmålet. Det blir overlatt til presidentens skjønn å avgjøre om andre representanter enn spørreren skal få ordet for å stille tilleggsspørsmål, og i tilfelle hvor mange andre representanter som skal få ordet. I Sverige prioriteres medlemmer fra vedkommende komité eller som tidligere har vist interesse for saksområdet.

       Spørreren stiller spørsmålet til et av de tilstedeværende regjeringsmedlemmer. Den som får spørsmålet, kan overlate til en annen tilstedeværende å svare. Et regjeringsmedlem har rett til å få ordet etter hvert innlegg av en representant, for øvrig kan presidenten også gi ordet til øvrige regjeringsmedlemmer til supplerende svar. Det forutsettes at statsministeren på anmodning får anledning til å gi supplerende svar. Dersom et spørsmål gjelder noe som saklig sett hører under et regjeringsmedlem som ikke er til stede, kan presidenten bemerke dette og spørre om noen av de tilstedeværende likevel ønsker å svare.

       Reglene om avvisning av spørretimespørsmål foreslås ikke gjort gjeldende for den muntlige spørretimen. Allerede praktiske grunner gjør det umulig å følge disse reglene, fordi det ikke er tid til å foreta de nødvendige undersøkelser og vurderinger. Presidenten skal selvsagt gripe inn mot uparlamentarisk uttrykksmåte (FO § 38), og i likhet med det som er forutsatt for spørsmål til skriftlig besvarelse, forutsettes at det gripes inn mot spørsmål som faller utenfor Regjeringens ansvarsområde, derunder spørsmål som kommer inn på domstolenes uavhengige stilling.

       Det foreslås bestemt at den muntlige spørretimen ikke bør vare lenger enn en time, men presidenten bestemmer når den skal slutte. Alle representanter som melder seg for å stille spørsmål, har ikke krav på å få gjøre dette før spørretimen erklæres avsluttet. Dette følger av den foreslåtte regelen om at presidenten avgjør hvilke representanter som kan stille spørsmål.

       Erfaringene fra andre parlamenter synes å vise at en muntlig spørretime bør føres i et høyere tempo enn det som er tilfellet i vår nåværende spørretime. Derfor mener gruppen at representantene bør tale fra sine plasser i salen, stående, i stedet for å bruke talerstolen. Dette forutsetter installering av mikrofoner ved plassene og at en tekniker kopler mikrofonene inn og ut etter hvert som representantene får ordet. (Mikrofonen hos den enkelte representant skal selvfølgelig bare være innkoplet når vedkommende har ordet.) Kanskje bør det i så fall også installeres en spesiell knapp på hver plass som man kan trykke på når man ønsker ordet. Det er for øvrig etter gruppens mening et mer generelt behov for at representantene kan holde korte innlegg fra sine plasser i salen, f.eks. til stemmeforklaringer. Også innlegg under den ordinære spørretimen kan det være grunn til at representantene holder fra sine plasser.

       Det er også et spørsmål om hvor regjeringsmedlemmene bør sitte under den muntlige spørretimen, og om de bør bruke den nåværende talerstolen. Det er etter gruppens mening gode grunner til at regjeringsmedlemmene sitter ved siden av hverandre og vendt mot representantene, hvis disse skal tale fra sine plasser. Regjeringsmedlemmene kan eventuelt sitte foran referentene på stoler som står der bare under den muntlige spørretimen, og bruke en flyttbar talerstol som plasseres på gulvet foran dem.

       Dersom det vil ta lang tid å installere mikrofoner ved representantplassene, eller dersom denne tanken ikke får tilstrekkelig tilslutning, mener gruppens flertall at en forsøksordning med muntlig spørretime bør settes i verk uavhengig av en slik teknisk løsning. Flertallet tenker seg i så fall at representantene kan bruke en flyttbar talerstol som står nær den statsrådplassen som er lengst til venstre, sett fra presidentplassen (d.v.s. foran presselosjen). De representanter som skal delta, må stå bak denne talerstolen og vente på tur. Hvis man velger en slik løsning, bør regjeringsmedlemmene sitte på statsrådplassene på motsatt kant, dvs. lengst til høyre, sett fra presidentplassen, og de bør bruke en flyttbar talerstol som står nær disse plassene.

       Den muntlige spørretimen vil kreve god og rask kommunikasjon mellom presidenten og sekretæren under møtet, og at sekretæren har oversikt over hele salen. Den nåværende plassering av sekretæren gjør dette vanskelig. Derfor anbefaler gruppen at det blir overveid å flytte sekretærplassen nærmere presidentplassen og snu sekretærplassen slik at også sekretæren sitter vendt mot salen.

       Medlemmet Haakon Blankenborg ønskjer ikkje « spontanspørretime » i Stortinget. Det er viktig at dei som skal ta del i debattar og utspørjingar i Stortinget kan førebu seg best mogleg på dei sakene som kjem opp. Det er ikkje spesielt interessant kva stortingsrepresentantar eller regjeringsmedlemmer meiner « umiddelbart » om ei sak. Det er derimot svært viktig at stortingsrepresentantar og regjeringsmedlemmer har eit breiest mogleg og best mogleg grunnlag for dei meiningane og konklusjonane dei kjem fram med i Stortinget.

       Det er viktig at mange interesserar seg for det arbeidet som går føre seg i Stortinget. Stor interesse er likevel ikkje det same som stor tillit. Storting og Regjering treng mest av alt arbeidsmåtar som aukar både interessa og tilliten. Dette medlemmet meiner at dei andre endringane som utvalet går inn for, kan tena båe desse interessene.

4.4 Den ordinære spørretimen

       Gruppen har vurdert om de gjeldende regler om spørretimen bør forandres for at den kan bli kortere og mer konsentrert, men har kommet til at dette neppe er nødvendig, forutsatt at det blir bedre mulighet for å stille spørsmål til skriftlig besvarelse. Når det er vunnet erfaringer med dette spørreinstituttet, bør det vurderes om antall spørsmål fra hver representant bør begrenses til ett i hver spørretime.

       Gruppen viser til at spørreren i nesten alle tilfeller bruker sin adgang til å holde to innlegg etter svaret, også når dette synes unødvendig ut fra det som er blitt sagt før. Dette bidrar til unødig forlengelse av spørretimen. Gruppen understreker at spørrerens innlegg skal være foranlediget av statsrådens innlegg, og at det ikke ligger noen forutsetning i FO om at spørreren skal holde to innlegg. Da det av og til kan være gode grunner for spørreren til å holde annet innlegg, fremmes ikke forslag om generelt å sløyfe denne adgangen, men i neste avsnitt foreslås en mulighet for begrensning.

       Som nevnt under punkt 4.3 foreslår gruppens flertall at Stortingets møte på onsdager i alminnelighet begynner kl. 10 med muntlig spørretime, og at den ordinære spørretimen begynner umiddelbart deretter, det vil si omkring kl. 11. Gruppen ser også gode grunner til at en interpellasjonsdebatt kan holdes etter spørretimen, i formiddagsmøtet. Som det fremgår av punkt 4.5, vil behandlingen av en interpellasjon etter forslaget ta ca en time. I så fall vil det gjenstå maksimalt tre timer til den ordinære spørretimen. I løpet av tre timer rekker man å behandle omtrent 24 spørsmål, etter någjeldende regler og praksis. Gruppen mener at den ordinære spørretimen ikke bør vare lenger enn ca tre timer, hvis dette er nødvendig for å bli ferdig med sakene på dagsordenen i løpet av formiddagsmøtet. Dersom det ved begynnelsen av spørretimen viser seg at det er flere spørsmål til behandling enn de man kan regne med å bli ferdig med i løpet av denne tiden, hvis de vanlige reglene skal følges, bør konsekvensen bli at adgangen til å stille annet oppfølgingsspørsmål (med tilhørende svar) bortfaller. Derved vil man kunne spare ca to minutter pr. spørsmål. Gruppen foreslår derfor tilføyd en bestemmelse om at presidenten ved innledningen av spørretimen kan bestemme at spørreren og statsråden kan få ordet bare en gang hver etter at statsråden har svart, dersom presidenten finner dette nødvendig for at sakene på dagsordenen kan bli behandlet i løpet av den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet. Gruppen regner med at det sjelden vil bli nødvendig å benytte denne adgangen, fordi antallet spørsmål i den ordinære spørretimen trolig vil bli mindre som følge av de øvrige endringene i spørsmåls- og interpellasjonsinstituttene som gruppen foreslår.

       I samsvar med nåværende praksis foreslås tilføyd at statsrådens første svar ikke bør overstige tre minutter og at de korte bemerkningene er begrenset til ett minutt.

       Bestemmelsen om avvisning av spørretimespørsmål innebærer, gjennom henvisningen til § 50, den endring at avvisning ikke kan skje på grunn av spørsmål som er stilt til skriftlig besvarelse.

4.5 Interpellasjoner

       Interpellasjoner er etter gruppens mening i utgangspunktet et verdifullt institutt i Stortinget, ved at det gir representantene adgang til å bringe fram viktigere saker til debatt i plenum, med deltakelse både av et regjeringsmedlem og andre representanter. En hovedsvakhet ved ordningen slik den har vært praktisert, er at det har tatt altfor lang tid før de fleste interpellasjoner er blitt behandlet i plenum, jf. opplysningene foran. Den lange svartiden har ført til at en del saker som hadde egnet seg godt til å bli reist som en interpellasjon, i stedet er blitt tatt opp på en mindre hensiktsmessig måte, f.eks. som spørretimespørsmål eller Dok.nr.8-forslag, eller forsøkt tatt opp ved møteslutt etter § 37 a. Med kortere svarfrist og kortere debattid går gruppen ut fra at interpellasjoner vil bli brukt i større utstrekning enn hva tilfellet har vært i de senere år.

       FO setter nå en frist på seks måneder for besvarelse av interpellasjonen. Gruppen foreslår at fristen forkortes til én måned. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen. I spesielle tilfeller kan det bli vanskelig for statsråden å overholde fristen på én måned, og det foreslås bestemt at Presidentskapet kan samtykke i at en interpellasjon blir besvart på et senere tidspunkt. I visse tidsrom har det vært vanskelig å finne plass på Stortingets program for interpellasjonsdebatter, og det samme kan skje i fremtiden, selv om kortere debattid vil gjøre problemet mindre. Det forutsettes at Presidentskapet også av en slik grunn unntaksvis kan bestemme at en interpellasjon skal behandles mer enn en måned etter at den ble stilt.

       Etter gruppens mening har også interpellasjonsdebattene vært for mye preget av rutiner, spesielt ved at hver partigruppe har følt seg nærmest forpliktet til å delta. Dette, sammen med romslige taletider, har ført til at debattene har hatt en tendens til å bli unødvendig lange. Gruppen legger til grunn at interpellasjonsdebattene gjennomgående bør bli kortere, og at interpellanten og statsråden bør prioriteres sterkere som deltakere i dem. Ut fra dette foreslår gruppen at taletidene blir kortere, særlig for andre talere enn interpellanten og statsråden, og at antall deltakere i debatten blir begrenset.

       Det foreslås at taletiden både i interpellantens første innlegg og statsrådens første innlegg forkortes fra 15 til 10 minutter.

       Deretter åpnes adgang til et antall innlegg med to minutters taletid. Hovedregelen foreslås satt til 12 slike innlegg, men med adgang for presidenten til å tillate flere innlegg dersom presidenten finner at forløpet av debatten tilsier dette. Interpellanten har rett til det første av disse innleggene, for å kommentere statsrådens svar. Statsråden har rett til neste innlegg, for å svare på eller kommentere interpellantens siste innlegg. Deretter følger innlegg av andre representanter. Interpellanten og statsråden har rett til å få ordet etter andre representanters innlegg, for å svare på eller kommentere siste innlegg. Også de sistnevne innleggene regnes med blant de (som hovedregel) 12 innleggene. Det settes ingen bestemt grense for antall innlegg fra hver taler i denne del av debatten, men som nevnt er det en hovedregel om 12 innlegg totalt.

       Til slutt får interpellanten og statsråden ordet til oppsummerende innlegg på fem minutter. Egentlige replikker blir det, som nå, ikke adgang til under en interpellasjonsdebatt, derimot kort merknad for å rette en åpenbar misforståelse, hvis presidenten samtykker. Sammenlagt fører dette til at behandlingen av en interpellasjon vil vare inntil en time, vanligvis.

       Etter någjeldende § 50 siste ledd kan det settes fram forslag i tilknytning til interpellasjonen, og « forslaget behandles overensstemmende med § 28, jf. § 31 ». Denne bestemmelsen innebærer trolig at forslagsstilleren ikke kan kreve realitetsvotering over forslaget i forbindelse med interpellasjonsdebatten, fordi bestemmelsene om at forslagsstilleren i visse tilfeller kan kreve realitetsvotering, står i FO § 30. Det foreslås ingen endring av bestemmelsen om behandlingsmåten av slike forslag. Etter gjeldende regel kan alle som har ordet under debatten, fremsette forslag i tilknytning til interpellasjonen. Gruppen har diskutert om regelen bør endres slik at bare interpellanten kan fremme forslag, men har ikke funnet grunn til å foreslå dette.

4.6 Spørsmål ved møteslutt

       Muligheten for å stille spørsmål ved møteslutt etter § 37 a annet ledd, er den adgang gjeldende regler gir til raskest å kunne få svar på spørsmål til regjeringsmedlemmer, idet svar etter forholdene kan fås samme dag som spørsmålet blir reist. Adgangen har vært tenkt brukt i viktigere saker som har et klart hastepreg. På grunn av de strenge vilkårene for å kunne stille slike spørsmål, og fordi presidentens samtykke er nødvendig, kanskje også fordi innkalling av en statsråd ved møteslutt har et preg av dramatikk, har det i de senere år vært stilt meget få slike spørsmål.

       Gruppen mener at det i spesielle situasjoner kan være behov for å bruke adgangen til å stille spørsmål ved møteslutt. Dersom det blir innført « muntlig spørretime » som foreslått ovenfor, blir behovet imidlertid noe mindre. Gruppen finner ikke grunn til å foreslå endring av § 37 a.

4.7 Meddelelser fra regjeringen til Stortinget

       Etter FO § 34 a kan et medlem av regjeringen - med samtykke av Presidentskapet - gi en muntlig redegjørelse i et stortingsmøte. Det er altså et medlem av regjeringen som må anmode Presidentskapet om å få gi en redegjørelse. Det hender at partigrupper i Stortinget henvender seg til regjeringen og ber om en redegjørelse. Om de forskjellige alternativer for behandling av en redegjørelse, vises til reglene i § 34 a.

       Det har vært nevnt som en mulighet at regjeringen - ved et eller flere av dens medlemmer - rutinemessig gir muntlige meddelelser til Stortinget om aktuelle saker, f.eks. en bestemt dag i uken, med mulighet for en kort etterfølgende debatt. Det er nærliggende å trekke parallellen til « Informasjon fra regjeringen » i Sveriges Riksdag, se 1.1.4 ovenfor.

       Dersom det vanligvis hadde vært holdt stortingsmøte på fredager etter at statsrådsmøtet er slutt, kunne gruppen ha tenkt seg at regjeringen hadde presentert de viktigste beslutningene i Statsråd muntlig overfor Stortinget samme dag. Fordi Stortinget vanligvis ikke har møte på fredager, er dette ikke aktuelt.

       Gruppen mener at redegjørelser etter FO § 34 a i prinsippet er et godt institutt, som bør brukes oftere enn hittil. Spesielt tenker gruppen på kortere redegjørelser om aktuelle saker eller begivenheter som vekker politisk interesse. Dersom slike redegjørelser gis raskt, vil aktuelle saker i større grad bli brakt inn i Stortinget til debatt, noe det etter gruppens mening er et klart behov for. Gruppen foreslår ingen endring i dagens regler, men forutsetter at regjeringen er lydhør overfor ønsker om redegjørelser.

4.8 Spesielle merknader til vedtaksutkastet. Ikraftsetting

       § 51 i FO er « ledig ». Det foreslås at reglene i den nåværende § 52 om spørsmål til Presidentskapet flyttes fram til § 51 og at bestemmelser om spørsmål til skriftlig besvarelse tas inn i § 52. Reglene om spørretime står i § 53. Det foreslås at reglene om muntlig spørretime tas inn i nr. 2 i § 53 og reglene om ordinær spørretime i nr. 3 i samme paragraf.

       Gruppen har ikke funnet det hensiktsmessig å foreslå tidspunkt for ikraftsetting av de foreslåtte endringene, men den mener at de som forsøksordninger bør settes i verk snarest mulig, det vil si før sommeren 1996, og uavhengig av endrede tekniske løsninger i stortingssalen.

5. UTKAST TIL VEDTAK

       I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:

§ 50 skal lyde:

Interpellasjoner.

       En representant som ønsker å stille en interpellasjon til regjeringen eller et medlem av regjeringen, leverer den skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets kontor. Interpellasjonen skal være kort. Presidenten kan avvise interpellasjoner om 1. saker som er under behandling i komiteene, 2. saker som det er gitt innstilling om, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget eller dets avdelinger, 3. saker som det allerede er innlevert interpellasjon eller spørsmål til spørretimen om, og som ennå ikke er besvart. Godtas interpellasjonen, gir presidenten meddelelse om den til vedkommende regjeringsmedlem.

       Interpellasjonen skal besvares i Stortinget så snart som mulig og senest en måned etter at den ble stilt, hvis ikke Presidentskapet samtykker i at den blir besvart på et senere tidspunkt. Den tid Stortinget ikke er samlet om sommeren, regnes ikke med i fristen.

       Ved behandlingen i Stortinget får først interpellanten ordet i høyst 10 minutter til å forklare innholdet av interpellasjonen. Dersom et regjeringsmedlem erklærer at det ikke vil bli gitt noe svar på interpellasjonen, er forhandlingene slutt med det.

       Blir interpellasjonen besvart, har det regjeringsmedlem som svarer på interpellasjonen, en taletid på inntil 10 minutter. Statsministeren og andre statsråder hvis departementer er berørt av interpellasjonen, kan også svare, med samme taletid.

       Deretter kan det holdes inntil 12 innlegg med taletid på inntil to minutter, men presidenten kan tillate flere slike innlegg hvis forløpet av debatten etter presidentens mening gir grunn til dette. Interpellanten har rett til første innlegg, og regjeringsmedlemmet har rett til neste innlegg, deretter følger innlegg av andre representanter. Interpellanten og regjeringsmedlemmet har rett til å få ordet etter innlegg av andre representanter, for å svare på eller kommentere innlegget. Også de sistnevnte innleggene regnes med i det antallet som er omhandlet i første punktum i dette ledd.

       Til slutt har interpellanten og regjeringsmedlemmet rett til ett innlegg hver, på inntil fem minutter.

       Hvis presidenten mener det kan være av betydning, kan de som har hatt ordet, gis anledning til å komme med en kort merknad for å rette en åpenbar misforståelse i forbindelse med deres innlegg.

       Enten det blir svart på interpellasjonen eller ikke, kan det settes fram forslag i tilknytning til den. Forslag behandles overensstemmende med § 28, jf. § 31.

Nåværende § 52 blir ny § 51.

§ 52 skal lyde:

Spørsmål til skriftlig besvarelse.

       En representant som ønsker å få skriftlig svar på et spørsmål til et medlem av regjeringen, innleverer spørsmålet skriftlig til Stortingets president gjennom Stortingets kontor, med påtegning om at det bes om skriftlig svar. Spørsmålet skal være kort, men kan i tillegg utdypes på inntil en A4-side. En representant kan stille inntil to spørsmål til skriftlig besvarelse i løpet av en kalenderuke. Reglene for avvisning av interpellasjoner i § 50 gjelder ikke tilsvarende for spørsmål til skriftlig besvarelse. Presidenten oversender spørsmålet til vedkommende regjeringsmedlem, som kan nekte å svare på spørsmålet.

       Innen seks hverdager etter at spørsmålet ble oversendt fra Stortinget, skal et medlem av regjeringen gi skriftlig svar på spørsmålet til Stortingets president gjennom Stortingets kontor, eller meddele skriftlig hvorfor spørsmålet ikke blir besvart innen fristen, og i tilfelle når det vil bli besvart, eller at det ikke vil bli besvart. Svaret bør i alminnelighet ikke være lengre enn to A4- sider. Stortingets kontor sender svaret videre til spørreren, og sørger for at spørsmål og svar blir trykt i Stortingsforhandlingene.

§ 53 skal lyde:

Spørretime.

       Endringene under I trer i kraft ..................... 1996. De får ikke virkning for interpellasjoner som er innlevert før denne dato.

Vedlegg: Antall besvarte interpellasjoner og spørsmål til Regjeringen pr. stortingssesjon.