1. Sammendrag

    Meldingen redegjør for de hovedsaker som preget FNs 50. ordinære generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 49. generalforsamling. Som vedlegg til meldingen følger den høytidelige erklæring vedtatt ved FNs 50-årsjubileum, Statsministerens innlegg ved FNs 50-årsjubileum, Utenriksministerens innlegg i FNs 50. generalforsamling 25. september 1995, en oversikt over medlemslandenes opptaksdato, gruppetilhørighet i valgsammenheng og bidragsprosent til FNs regulære budsjett for 1996, en oversikt over FNs programbudsjett for 2-årsperioden 1996-97, en oversikt over FN-familien og en oversikt over aktuelle forkortelser.

       Det vises i meldingen til at FNs 50. generalforsamling sto i 50-årsjubileets tegn. De rivningene FN i mange år var utsatt for i forbindelse med den kalde krigen er ikke lenger til stede, og dette har styrket FNs muligheter for å bidra til internasjonal fred og sikkerhet. Likevel ble jubileumsmarkeringen med deltakelse av mer enn 140 statsledere i stor grad preget av organisasjonens økonomiske problemer som skyldes manglende innbetaling fra et stigende antall medlemsland. Et flertall av de statsledere som deltok fremhevet behovet for å finne en løsning på FNs finansielle problemer. Det fremholdt også statsminister Gro Harlem Brundtland som ellers karakteriserte det som uverdig at enkelte lands nasjonalforsamlinger holdt tilbake pliktige bidrag til FN. For øvrig var et gjennomgående tema i jubileumsinnleggene behovet for bred FN-reform for å bringe virksomheten i pakt med tidens og morgendagens utfordringer. Statslederne vedtok den 24. oktober en høytidelig jubileumserklæring om FN, der dette ønsket sto sentralt.

       Det opplyses at i oppfølgingen av 50-årsjubileet er reformprosessen i FN blitt intensivert når det gjelder finanser, det sosiale og økonomiske området og Sikkerhetsrådet. Reformprosesser er igangsatt vedrørende fredsarbeid og fredsbevarende operasjoner og for å styrke og reformere FN-systemet med sikte på en enhetlig løsning innen utgangen av den 50. generalforsamling. Mens de fleste industriland i generaldebatten under den 49. generalforsamling var mest opptatt av hva FN kan gjøre med regionale konflikter og problemene forbundet med fredsbevarende operasjoner, har erfaringene fra Bosnia lagt en demper på entusiasmen. Sammenholdt med FNs finanskrise og den FN-negative politiske utvikling i USA har dette ledet til at omfanget av FNs fredsbevarende operasjoner har nådd et foreløpig høydepunkt, med utsikt til nedtrapping i tiden fremover. Flere land under generaldebatten i den 50. generalforsamling fulgte et hovedpunkt i utenriksminister Godals innlegg: behovet for at FN i større grad konsentrerer seg om forebyggende arbeid og preventivt diplomati som kan hindre konflikter i å bryte ut, og dermed redusere behovet for å iverksette kostbare fredsbevarende operasjoner.

       Det opplyses videre at det er en erklært vilje fra alle de nordiske statsministre om å videreføre det nordiske samarbeidet i FN. Fra norsk side har det vært en høyt prioritert målsetting å følge dette opp under generalforsamlingen. Det tradisjonelle uformelle samarbeid mellom de nordiske delegasjoner har vært videreført. Det operative samarbeidet i form av felles innlegg og initiativ er blitt noe endret etter Finlands og Sveriges inntreden i EU, som følge av den nære EU-samordning og praksisen med felles EU-innlegg. Med utgangspunkt i ordningene for utenrikspolitisk samarbeid innenfor rammen av EØS har man fra norsk side i enkelte tilfeller sluttet seg til EU-innlegg.

       Norge har også samarbeidet med andre likesinnede land om enkelte saker og deltatt i gjensidig informasjonsutveksling. Dette gjelder bl.a. de såkalte JUSCANZ-landene, Japan, USA, Canada, Australia, Norge og New Zealand. Gruppen virker særlig som et forum for utveksling av synspunkter, og har ikke som mål å utarbeide og fremme felles forslag.

       Det fremholdes i meldingen at høstsesjonen befestet EUs status som den mest sentrale politiske aktøren i FNs generalforsamling. De senere år har EU-samarbeidet blitt samordnet på stadig flere områder av FNs virksomhet. I flere sentrale prosesser er EU blitt en særlig samtalepartner for u-landsgruppen. Blant u-landene finner fremdeles det meste av samarbeidet sted innen rammen av Den alliansefrie bevegelse (Non-Aligned Movement) vedrørende politiske saker og G-77 vedrørende økonomiske saker. Selv om « gruppediplomatiet » fortsatt dominerer, er samholdet innen u-landsgruppen svakere enn tidligere. Ulike økonomiske interesser og bortfall av kampsaker forklarer de sentrifugale tendensene. USA spiller på flere områder en mindre dominerende rolle enn tidligere, noe som forsterkes ved at landet unnlater å oppfylle sine finansielle forpliktelser overfor FN. USA er likevel en så stor bidragsyter og sentral aktør at amerikansk FN-politikk virker avgjørende inn på organisasjonens virksomhet. Russland spilte også under den 50. generalforsamling en relativt tilbaketrukket rolle, med en fortsatt moderat profil. Dette gjelder også de latinamerikanske landene som nå stadig oftere støtter opp om vestlige lands holdninger i f.eks. i menneskerettighetsspørsmål. Når det gjelder nedrustningsspørsmål og behandlingen av resolusjonen om de franske prøvesprengninger i Stillehavet spilte de latinamerikanske delegasjoner en aktiv rolle. De afrikanske landene fikk heller ikke under 50. generalforsamling særlig gjennomslag for sine synspunkter i u-landsgruppen. ASEAN-landene har utviklet et effektivt FN-samarbeid og stemmer ofte sammenfallende.

       Når det gjelder reform av FN opplyses det i meldingen at det har avtegnet seg bred enighet om at Sikkerhetsrådet bør utvides fra i dag 15 medlemmer. Derimot står posisjonene fortsatt langt fra hverandre når det gjelder hvordan en utvidelse av Sikkerhetsrådet skal skje. Hverken drøftelsene i arbeidsgruppen eller debatten under 50. generalforsamling førte til noen tilnærming på dette punkt. I stats- og regjeringssjefenes erklæring ved FNs 50-årsjubileum slås det fast at Sikkerhetsrådet bør utvides, men det tilføyes også at betydelig uenighet fortsatt eksisterer på viktige punkter og at drøftelsene derfor må fortsette.

       I et nordisk posisjonspapir framlagt i 1995 tas det til orde for en utvidelse med fem nye faste medlemmer, og et antall ikke-faste plasser, slik at det totale medlemstall ville bli 23. Det legges i posisjonspapiret også stor vekt på styrkede konsultasjonsmekanismer, særlig med de troppebidragsytende land. De nordiske land har i innlegg gitt uttrykk for støtte til Tysklands og Japans kandidaturer til faste plasser, i likhet med en rekke andre land. Spørsmålet om en utvidelse skal omfatte nye faste plasser er imidlertid kontroversielt.

       Når det gjelder arbeidet med å reformere FNs virksomhet på det økonomiske og sosiale området opplyses det at 50-årsjubileet og akutt ressursmangel har gjort dette til et høyt prioritert område. Norge forfølger sammen med andre likesinnede land ønsket om større konsentrasjon og bedret effektivitet i arbeidet i Generalforsamlingen, ECOSOC og dets underliggende organer. U-landene legger vekt på finansieringsreform av FNs bistandsvirksomhet. Generelt kan det sies at det er de vestlige land som er pådrivere for nye reformer innen FN-systemet på det økonomiske og sosiale felt. G-77 inntar en reservert holdning som bærer preg av frykt for at reformarbeidet skal gi som resultat at ressursoverføringene reduseres. Norge har derfor i forhandlingene hittil som eneste vestlige land, arbeidet for at man også må drøfte finansieringsordningene for bistandsvirksomheten.

       Når det gjelder reformprosessen på det finansielle området opplyses det at EU har gått i bresjen for at reformer bare er tenkelig i samband med erkjennelse av plikt til å betale inn pliktig bidrag.

       Forslag om incentiver omfatter forskjellige rabattordninger for tidlig innbetaling av bidrag. Forslag til sanksjoner omfatter betaling av markedsrente for forsinkede bidrag fra medlemsland, strengere fortolkning av FN-paktens artikkel 19 om tap av stemmerett når et lands restanser overstiger to års bidrag, ingen tilbakebetaling av regnskapsmessige overskudd fra avsluttede operasjoner til land med betalingsrestanser, lavere prioritet for refusjonsutbetaling til troppebidragsytende land med restanser, stans i innkjøp fra leverandører i slike land, begrensninger i rekruttering av FN-ansatte og utnevnelse til høyere FN-stillinger derfra, samt restriksjoner på vedkommende lands valgbarhet til verv i mellomstatlige organer.

       De vestlige land går inn for radikal forenkling av bidragsskalaene, slik at bidrag baseres kun på nasjonalinntekt pr. capita, og at det gis bare én, kraftig rabatt for fattigdom - som står i nøyaktig forhold til hvor langt et land befinner seg under verdensgjennomsnittsinntekt.

       I februar 1996 la Generalsekretæren fram nye tall om FNs finansielle situasjon som har brakt fortgang i reformarbeidet. Det synes imidlertid klart at finansreformer bare vil kunne vedtas som ledd i en større reformpakke om FNs virksomhet.

       Når det gjelder nedrustning og internasjonal sikkerhet opplyses det i meldingen at behandlingen av nedrustning og internasjonale sikkerhetsspørsmål under den 50. generalforsamling bekreftet tendensen fra de senere års generalforsamlinger til en polarisering mellom nord og sør. Det gjelder bl.a. områder som ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og konvensjonelle våpen, adgang til moderne teknologi vs. eksportkontrolltiltak, og kjernevåpenspørsmål. At denne polariseringen framsto som enda sterkere enn under den 49. generalforsamling må bl.a. sees på bakgrunn av misnøye blant flere av de sentrale land i den alliansefrie gruppe med resultatene av tilsynskonferansen for avtalen om ikke-spredning av kjernefysiske våpen (NPT), som i mai 1995 etter vanskelige forhandlinger besluttet en ubegrenset forlengelse av avtalen. Meningsbrytningene mellom nord og sør finner sted mot en bakgrunn av kjernefysisk nedrustning mellom de industrialiserte stormaktene, og økende grad av konvensjonelle væpnede konflikter og opprustning i flere utviklingsland.

       Det ble tidlig klart at prøvesprengningsspørsmålet ville få stor oppmerksomhet under generalforsamlingen. Norge deltok aktivt i en mindre uformell gruppe av land som utarbeidet utkast til en resolusjon om dette spørsmålet, og var også medforslagsstiller. Resolusjonen, som « sterkt beklager » de pågående prøvesprengninger og « sterkt oppfordrer til umiddelbart opphør av alle kjernefysiske prøvesprengninger », ble til slutt vedtatt med 85 stemmer mot 18 og 43 avståelser.

       Som ved de to foregående generalforsamlinger ble en resolusjon om inngåelse av en avtale om kjernefysisk prøvestans (CTBT) vedtatt uten avstemning.

       Når det gjelder konvensjonelle våpen ble en resolusjon om moratorium på eksport av antipersonell landminer som i 1994 vedtatt uten avstemning. En resolusjon om arbeidet i tilsynskonferansen om revisjon av 1980-konvensjonen om visse konvensjonelle våpen ble også vedtatt uten avstemning, til tross for de store motsetninger som var kommet til uttrykk i forhandlingene om landminer under konferansens sesjon tidligere på høsten.

       Norge engasjerte seg direkte i forhandlingsarbeidet med flere resolusjonsforslag hvor norske interesser var involvert, ut fra våre mål om et stadig bredere og mer forpliktende internasjonalt samarbeid på det globale, multilaterale nedrustningsområdet. Norge deltok i kontinuerlige konsultasjoner og koordinering med våre viktigste samarbeidspartnere i Norden, EU og den såkalte « Barton-gruppen » (NATO- og OECD-land), og stemte sammen med flertallet av disse på de fleste resolusjoner.

       Om behandlingen av regionale konflikter opplyses det i meldingen bl.a. om fredsprosessen i Angola at FNs overvåkingsoperasjon UNAVEM II i februar 1995 ble erstattet av en tradisjonell fredsbevarende operasjon - UNAVEM III. Norge har deltatt med militære observatører i begge operasjonene. Fredsprosessen gjorde fremskritt i 1995.

       Når det gjelder FNs behandling av konflikten i Liberia opplyses at FNs observatørgruppe i Liberia (UNOMIL) har fått sitt mandat fornyet en rekke ganger fordi nye kamphandlinger har forsinket gjennomføringen av fredsavtalen.

       Når det gjelder situasjonen i Rwanda opplyses det i meldingen at en internasjonal domstol for Rwanda med fokus på folkemordene tok ut sine første anklager mot 8 tiltalte i november 1995. FN har påpekt at dersom ikke regjeringen i Rwanda sikres tilstrekkelige midler til å utføre grunnleggende oppgaver, vil det bli svært vanskelig å legge forholdene til rette for gjenoppbygging, forsoning og retur av flyktninger. Ved årsskiftet 1995/96 tydet mye på at spenningene etter folkemordet fortsatt besto. UNHCR oppga at det var 1,8 mill. rwandiske flyktninger.

       Når det gjelder situasjonen i Burundi opplyses det at landet i 1995 var utsatt for jevnlige, grove voldshandlinger der omkring 10.000 personer anslås å ha mistet livet. Ifølge spesialrapportøren som FNs kommisjon for menneskerettigheter oppnevnte i 1995, forverret situasjonen seg på slutten av 1995. Ved årsskiftet 1995/96 preget spenningen mellom hutuer og tutsier alle deler av samfunnet og lammet viktige samfunnsfunksjoner. I august 1995 opprettet Sikkerhetsrådet en kommisjon for å undersøke kuppforsøket i oktober 1993 og massakrene som fulgte. Kommisjonens arbeid blir imidlertid sterkt hindret av den vanskelige sikkerhetssituasjonen og frykten i befolkningen. Behovet for internasjonal bistand er svært stort.

       Om situasjonen i Vest-Sahara opplyses det at arbeidet til FN-operasjonen til overvåking og gjennomføring av en folkeavstemning (MINURSO) om Vest-Saharas politiske framtid er blitt betydelig forsinket grunnet uenighet mellom frigjøringsbevegelsen POLISARIO og Marokko. Det sentrale stridsspørsmålet har vært manntallskriteriene, fordi de kan bli avgjørende for utfallet av folkeavstemningen.

       Om situasjonen i Midtøsten heter det bl.a. i meldingen at behandlingen av alle spørsmål knyttet til situasjonen i Midtøsten under 50. generalforsamling var sterkt preget av prinsippavtalen inngått mellom Israel og PLO i september 1993, interimsavtalen om Vestbredden og Gazastripen av september 1995 og andre inngåtte avtaler. Engasjementet fra partene i Midtøsten var lavere enn under de foregående generalforsamlingene. Det var små endringer i de vedtatte resolusjonene sammenliknet med fjorårets. Imidlertid var en rekke resolusjoner blitt til dels betydelig forbedret under 49. generalforsamling slik at det meste av tradisjonell språkbruk som fordømmer Israel var luket ut. Under resolusjonsbehandlingen ble det særlig fra Israel og USA advart mot å foregripe resultatene av den pågående forhandlingsprosessen mellom partene. På grunn av Norges sentrale rolle i forhandlingene mellom Israel og PLO og norsk deltakelse i de etablerte oppfølgingsmekanismene, kom Norges delegasjon til å spille en sentral rolle i behandlingen av Midtøsten-spørsmålene under 50. generalforsamling.

       Resolusjonen om fredsprosessen i Midtøsten som ble lagt fram for første gang i 1993 av Norge, Russland og USA, ble videreført i 1995, men i likhet med de foregående år var det ikke mulig å oppnå konsensus. En av grunnene var at enkelte av forslagsstillerne ønsket å unngå henvisning til Sikkerhetsrådets resolusjon 425 og israelsk tilbaketrekning fra Libanon, da denne resolusjonen ikke er del av det formelle grunnlaget for Madridprosessen.

       Om situasjonen i Irak opplyses det at Sikkerhetsrådet i 1995 flere ganger drøftet spørsmålet om videreføring av sanksjonene mot Irak i lys av de regelmessige rapporter fra FNs spesialkommisjon (UNSCOM) om fremgangen i arbeidet med å avskaffe Iraks masseødeleggelsesvåpen. Etter at UNSCOM i august 1995 kom med nye opplysninger som viste at Irak hadde vært engasjert i et langt større program for biologiske og kjernefysiske våpen og raketter enn Bagdad tidligere hadde innrømmet, syntes det å være små utsikter til at Rådet ville oppheve sanksjonene med det første. Ved utgangen av året fokuserte derfor Rådet i økende grad på muligheten for at Irak likevel ville godta gjennomføring av resolusjon 986 (14. april 1995), som åpner for irakiske oljesalg til humanitære formål på visse betingelser.

       Om utviklingen i Guatemala opplyses det i meldingen bl.a. at FNs generalforsamling vedtok en resolusjon om Mellom-Amerika, hvor Norge var medforslagsstiller, hvor alle partene i Guatemala ble sterkt oppfordret til å støtte opp om fredsprosessen.

       Om situasjonen i El Salvador opplyses at FN-operasjonen ONUSALs mandat utløp 30. april 1995. FN opprettet deretter et lite sendelag, MINUSAL, som har vært i virksomhet siden 1. mai 1995 for å følge opp de forpliktelser man hadde påtatt seg i fredsprosessen. MINUSAL blir bl.a. finansiert gjennom frivillige bidrag fra Sverige, Danmark og Norge.

       Om situasjonen på Haiti opplyses bl.a. at FN-operasjonen UNMIH, der også USA deltar, er blitt forlenget frem til 31. august 1996 med en styrke på 1.200 personer. Etter valget på ny president høsten 1995 har den politiske situasjon stabilisert seg, selv om menneskerettighetssituasjonen fremdeles er bekymringsfull.

       Om FNs engasjement i konflikten i det tidligere Jugoslavia opplyses at sommeren 1995 ble et vendepunkt for FNs fredsbevarende engasjement. Med Sikkerhetsrådets vedtak i juni om å utplassere en reaksjonsstyrke (RRF) for å sette UNPROFOR bedre istand til å gjennomføre sitt mandat i Bosnia-Hercegovina, nådde FN-styrkene i området et toppnivå på over 50.000. De bosniske serbernes erobring av de « sikre områder » Srebrenica og Zepa i øst-Bosnia i juli, og kroatiske styrkers overtagelse av de serbisk-dominerte FN-sektorer i Kroatia i august, førte til betydelige endringer i den strategiske situasjon, samtidig som USA tok initiativet i konflikthåndteringen. USAs engasjement bidro avgjørende til å presse frem en politisk løsning, samt til prosessen som innebar en overgang fra en FN-ledet til en NATO-ledet operasjon i Bosnia. Prosessen begynte for alvor med NATOs omfattende luftkampanje mot bosnisk-serbiske militære installasjoner i september, og ble fullført og formalisert med Sikkerhetsrådets vedtak av resolusjon 1031 av 15. desember 1995, som avsluttet UNPROFOR og autoriserte mandatet for IFOR-styrken som skal bistå partene i å gjennomføre fredsavtalen fra Dayton.

       Sikkerhetsrådet har etablert en FN-politistyrke i Bosnia (IPTF) og et FN-kontor som skal ha oppgaver relatert til den sivile implementeringen av Dayton-avtalen. I Kroatia fortsetter en FN-styrke (UNTAES) som skal bistå kroater og serbere i å implementere en avtale, inngått 12. november 1995 etter forhandlinger ledet av FN-megler Thorvald Stoltenberg, om fredelig overgang til kroatisk styre i øst-Slavonia, det siste serbisk-kontrollerte område i Kroatia. Norge tar sikte på å bidra med politi til UNTAES' sivile komponent. I Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (FYROM) videreføres mandatet for UNPREDEP. Norge deltar med personell i denne FN-styrken, som regnes for et godt eksempel på en vellykket forebyggende utplassering. FN er også engasjert via Spesialrapportøren for menneskerettigheter og det Internasjonale Tribunal som undersøker krigsforbrytelser i Bosnia og Kroatia. Sikkerhetsrådet vedtok høsten 1995 flere ganger sterk fordømmelse av de bosniske serberes rapporterte brudd på internasjonal humanitær rett, særlig i forbindelse med angrepene mot Srebrenica og Zepa. Rådet kom også med kritikk mot Kroatia for rapporterte overgrep i forbindelse med offensiven som drev serberne ut av Krajina-områdene.

       Som resultat av Beograds samarbeid i forhandlingene som førte til fredsavtalen i Dayton, vedtok Rådet 22. november 1995 å suspendere alle økonomiske sanksjoner mot Den føderale republikk Jugoslavia (FRJ). Utelukkelsen av FRJ fra FNs arbeid ble videreført under 50. generalforsamling, i påvente av en endelig løsning på spørsmålene om suksesjon og anerkjennelse mellom alle de tidligere jugoslaviske republikker.

       Det opplyses i meldingen at FNs engasjement i konfliktene i Kaukasus-området og Sentral-Asia har omfattet støtte til fredsbestrebelsene i regi av bl.a. OSSE og Samveldet av uavhengige stater (SUS), såvel som etablering av fredsbevarende operasjoner i form av observatører. Russland har engasjert seg stadig mer aktivt i konflikthåndteringen, og har i ulike fora søkt å få tilslutning til at russerne har en særlig rolle å spille i de tidligere sovjetrepublikker.

       Det opplyses i meldingen at etter hvert som FNs fredsbevarende operasjoner har økt i omfang og oppgavene er blitt stadig mer omfattende og komplekse, har Generalforsamlingen viet større oppmerksomhet til prinsippene for FNs fredsskapende arbeid og problemene forbundet med fredsbevarende operasjoner. Generalforsamlingen har nedsatt en uformell åpen arbeidsgruppe for å behandle disse spørsmålene. Den er delt i fire undergrupper, for henholdsvis preventivt diplomati, bruk av sanksjoner, fredsbyggende arbeid etter konflikter, og koordinering. På norsk side har man i 1995 fortsatt sitt engasjement i drøftelsene av de ulike problemstillingene omkring fredsbevarende operasjoner.

       Om FNs fredsbevarende operasjoner opplyses at ved utgangen av januar 1996 deltok ca 29.000 militært personell i slike operasjoner. Norge deltok på samme tidspunkt med i alt 909 militært personell i fire av FNs totalt 17 militære operasjoner, og dessuten med 1056 militært personell i IFOR. Norge deltar også med sivilt politi i FNs politistyrker.

       Den 50. generalforsamling behandlet som vanlig rapporten fra Spesialkomiteen for fredsbevarende operasjoner (34-landskomiteen). I det norske innlegg i debatten ble det bl.a. lagt vekt på behovet for å styrke evnen til rask reaksjon fra FNs side, og i denne sammenheng ble det pekt på at dette også måtte omfatte kapasitet for humanitær bistand, et område der man på norsk side har utviklet spesielle ordninger som kan stilles til FNs disposisjon.

       Det vises i meldingen til at FN i stadig større grad har benyttet seg av store verdenskonferanser for å fokusere på globale tema med aktuell betydning. De konferansene som nå er under oppfølging, er:

       Den internasjonale konferansen om befolkning og utvikling, Kairo, september 1994. Hovedtemaer: Befolkningsspørsmål i en større utviklingssammenheng, reproduktiv helse og utdanning.

       Det Sosiale Toppmøtet, København, mars 1995. Hovedtemaer: Det menneskelige behov i sentrum for utvikling, sosial utvikling og beskyttelse av miljøet som essensielle faktorer i bærekraftig utvikling, prioritering av fattigdomsbekjempelse, sysselsetting og økt sosial integrasjon. Det såkalte 20/20-initiativet som Norge har gått i bresjen for, ble inkludert i konklusjonene med oppfordring om at interesserte giver- og mottakerland går sammen om å bidra til at minst 20 % av de midler som overføres og 20 % av mottakerlandets offentlige budsjetter avsettes til programmer for de mest grunnleggende sosiale tjenester. Et internasjonalt oppfølgingsmøte om temaet fant sted i Oslo i april 1996.

       FNs fjerde Kvinnekonferanse, Beijing, september 1995. Hovedtemaer: Bedre fokusering på rene kvinnerettede temaer enn tidligere kvinnekonferanser, avkriminalisering av kvinner som tar ulovlig abort, kvinners rettigheter og menneskerettigheter og fokusering på jentebarns situasjon.

       Det er videre vedtatt å avholde en ny global konferanse om bosettingsspørsmål som finner sted i Istanbul i juni 1996 (HABITAT II).

       Norge har engasjert seg aktivt i FNs verdenskonferanser, både i forberedelsene, gjennomføringen og oppfølgingen. Det vil fortsatt være behov for på denne måten å få verdens land og befolkning til å fokusere på spesielle problemer vi i fellesskap står overfor, men behovet for skikkelig oppfølging og effektiv bruk av ressurser tilsier større tilbakeholdenhet når det gjelder å vedta gjennomføring av nye konferanser. Det er bred enighet blant FNs medlemsland om at FNs årlige generalforsamlinger i større grad kan utnyttes til å fokusere på spesielle temaer.

       Det opplyses i meldingen at i forkant av 50. generalforsamling ble det avholdt et høynivåmøte for å gjennomgå status for gjennomføringen av handlingsprogrammet fra 1990 for de minst utviklede land (MUL). Bistandsminister, Kari Nordheim-Larsen, ble valgt til leder for høynivåmøtet. Anbefalingene fra høynivåmøtet ble enstemmig vedtatt av den 50. generalforsamling.

       Drøftingene på 50. generalforsamling knyttet til utviklingen i Afrika ble mindre kontroversiell enn tidligere fordi spørsmålet om diversifiseringstiltak for afrikanske råvarer denne gang kom noe i bakgrunnen. Forhandlingene tok kun for seg det praktiske opplegget for midtveisgjennomgangen av handlingsprogrammet for utviklingen i Afrika (NADAF) som skal finne sted høsten 1996 under 51. generalforsamling.

       « Agenda for Utvikling », fremlagt av FNs Generalsekretær i 1994 har fortsatt stor betydning for debatten om FNs håndtering av økonomiske og sosiale spørsmål. Flere av forslagene i rapporten vurderes nå under den pågående reformdebatten.

       Det vises i meldingen til at Generalforsamlingen hvert tredje år foretar en bred gjennomgang av FNs bistandsvirksomhet. Under treårsgjennomgangen i 1995 foreslo en fra norsk side å etablere kun ett felles bistandsorgan innen FN. Selv om man ikke umiddelbart forventet å få konkret gjennomslag for forslaget, lyktes man i å skape oppmerksomhet rundt koordineringsproblemene. Selv om vedtakene på Generalforsamlingen ikke medfører særlig vidtrekkende konsekvenser, ble det likevel tatt et viktig skritt i retning av å sikre større samordning av FNs bistandsvirksomhet, som man kan si seg fornøyd med fra et norsk synspunkt. Vedtaket forsterker prosessen fra forrige treårsgjennomgang, justerer de eksisterende mekanismene og sikrer bedre oppfølging. FNs stedlige koordinator blir tettere involvert i utformingen av programaktivitetene til resten av FN-systemet, noe som muliggjør bedre koordinering. Det satses mer på støtte fra høyeste hold i de respektive fond og programmer til FNs stedlige koordineringssystem. Dermed blir ikke koordineringsspørsmål kun et personlig ansvar for FNs stedlige representanter, men et felles anliggende for alle FN-organisasjonene representert på landnivå. For første gang inneholder resolusjonen en særskilt plan for gjennomføringen av anbefalingene.

       Det opplyses at debatten vedrørende miljøspørsmål på den 50. generalforsamling i stor grad var preget av prosedyreresolusjoner. Dette skyldes i hovedsak at en rekke av miljøprosessene har lykkes i å fremforhandle konvensjoner eller har egne konferanser som f.eks. forørkning, klima, biodiversitet og bærekraftig utvikling i små utviklingsøystater. Debatten, forhandlingene og beslutningene tas dermed i de respektive partskonferanser eller mellomstatlige komiteer og ikke i Generalforsamlingen.

       Det ble vedtatt å avholde en spesialsesjon av generalforsamlingen i juni 1997, som vil gjennomgå iverksettelsen av forpliktelsene som ble inngått under FN-konferansen i Rio i 1992 og identifisere de nye utfordringene man nå står overfor.

       Etter to og et halvt års arbeid på FN-konferansen om fiske på det åpne hav vedtok 112 stater samt EU ved konsensus avtalen om fiskeriforvaltning på det åpne hav den 4. august 1995 i New York. Avtalen, som har form av en bindende internasjonal konvensjon, supplerer havrettskonvensjonen fra 1982 og vil formelt tre i kraft når minst 30 stater har ratifisert den. Norge var blant de 26 stater som undertegnet FN-avtalen da den ble lagt ut for undertegning i New York 4. desember 1995.

       Det opplyses videre i meldingen at det på 50. generalforsamling var en samlet plenumsbehandling av spørsmål knyttet til koordinering av nødhjelp og spesiell økonomisk bistand og nødhjelp knyttet til situasjonen i enkeltland og regioner. Mange av innleggene under debatten understreket behovet for ytterligere koordinering av FNs innsats på det humanitære området. Flere land, inkludert Norge, ga i sine innlegg uttrykk for bekymring for de humanitære hjelpearbeidernes sikkerhetssituasjon.

       Det opplyses i meldingen at 50. generalforsamling vedtok et eget aksjonsprogram for ungdom fram mot år 2000 (World Programme of Action for Youth) som sikter mot å bedre ungdoms kår globalt og å sikre dem bedre muligheter for innflytelse på samfunnsutviklingen.

       Det opplyses i meldingen at behandlingen av menneskerettighetsspørsmålene på 50. generalforsamling ble sterkt preget av arbeidet med resolusjonen som fordømte henrettelsene i Nigeria av Ken Saro-Wia og sju av hans medarbeidere. Sør-Afrika spilte en viktig rolle for å få andre afrikanske land til å engasjere seg i menneskerettighetssituasjonen på eget kontinent og 9 afrikanske land stemte for resolusjonen som fordømte nigerianske myndigheters opptreden.

       På Generalforsamlingen ble det også denne gang vedtatt et resolusjonsforslag som gikk i retning av å anerkjenne sammenhengen mellom terrorisme og menneskerettighetsbrudd. Av de øvrige resolusjoner på menneskerettighetsområdet var det særlig situasjonen i det tidligere Jugoslavia som fikk bred oppmerksomhet. Avstemningen på resolusjonene om situasjonen i Iran, Irak, Sudan og Cuba fulgte det tradisjonelle mønster og bød ikke på noen overraskelser i stemmemønstrene. Etter norsk syn var det viktig at Iran-resolusjonen igjen tok opp trusselen mot Salman Rushdies liv. Resolusjonen om Myanmar ble vedtatt med konsensus. Fra norsk side ble det introdusert to resolusjoner. Den ene gjaldt de internasjonale menneskerettighetsavtaler, og fremlegges annethvert år etter nordisk rotasjon. Resolusjonen ble vedtatt med konsensus. En av de viktigste elementer er anmodningen om å slutte seg til den 2. frivillige protokoll under konvensjonen om sivile og politiske rettigheter som gjelder avskaffelse av dødsstraff. Den andre resolusjonen som ble fremlagt fra norsk side, gjaldt internt fordrevne personer. Denne resolusjon ble første gang fremlagt av Norge på 48. generalforsamling og spiller en viktig rolle i bestrebelsene for å utvide mandatet for Generalsekretærens spesielle representant for internt fordrevne (internflyktninger).

       Det opplyses i meldingen at FNs budsjett for 1996-97 har en sluttsum på USD 2712 mill. for toårsperioden, men at det samtidig settes et utgiftstak på USD 2608 mill. Vedtaket om utgiftstak, som var en merkesak for USA under sesjonen, innebærer en realnedgang i ressursene på bortimot 10 % i forhold til pålagte oppgaver. For Norge er det ikke et mål i seg selv å redusere FNs budsjett. Ressursene må stå i forhold til de oppgaver vi pålegger organisasjonen og lønns- og arbeidsforhold må være tilstrekkelig gode til at FN kan innhente den nødvendige kompetanse. Det er imidlertid ingen tvil om at ressurser kan spares gjennom rasjonalisering. Først og fremst må medlemslandene være realistiske i forhold til hva de anmoder FN om å utføre, dernest må FN i langt større grad enn i dag effektivisere sin virksomhet.

       Det opplyses videre at Norge deltok aktivt i behandlingen av rapportene fra FNs revisorråd, årsrapporten fra FNs avdeling for internt tilsyn (OIOS) og rapportene fra FNs inspektørgruppe (JIU).

       I det norske innlegget om Revisorrådet la man vekt på at oppfølgingen av funnene og anbefalingene i Revisorrådets rapporter måtte bli bedre. Generalforsamlingen burde konsentrere seg om å sikre at tilfredsstillende programmerings-, ledelses- og kontrollsystemer var på plass i de enkelte organisasjonene, at gjentatte forekomster av de samme uregelmessighetene ble viet spesiell oppmerksomhet og at det ble tatt tilbørlig hensyn til Revisorrådets anbefalinger.

       I innlegget om den første årsrapporten fra OIOS støttet man fra norsk side den nye avdelingens langsiktige tilnærming til forbedringer og reformer i Sekretariatet, med vekt på så vel avskrekkende som forebyggende innsats.

       Det opplyses i meldingen at Folkerettskommisjonens forslag til statutter for en permanent internasjonal straffedomstol som forfølgning av forbrytelser som folkemord, krenkelser av internasjonal humanitær rett og alvorlige krigsforbrytelser m.v. i 1995, ble behandlet i en ad hoc-komité opprettet av 49. generalforsamling. Til tross for fremskritt i arbeidet i komiteen, gjenstår uenighet i en rekke spørsmål. 50. generalforsamling opprettet en forberedende komité for å forhandle tekstforslag med tanke på en diplomatkonferanse for utarbeidelse av en konvensjon om opprettelse av domstolen. 51. generalforsamling (1996) skal avgjøre om og eventuelt når en diplomatkonferanse skal sammenkalles. Norge er blant pådriverne i dette spørsmålet, og argumenterte for en uavhengig domstol med selvstendig myndighet over kun de alvorligste forbrytelser, i motsetning til en domstol med mer begrenset myndighet over et større antall forbrytelser.

2. Komiteens merknader

     Komiteen viser til Stortingets behandling av St.meld. nr. 19 (1995-1996) (bistandsmeldingen) når det gjelder behovet for reform av FN-systemet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, vil bemerke at FNs engasjement i Bosnia har avslørt en betenkelig side ved denne type kollektiv sikkerhet. I og med at FN ble overlatt ansvaret, ble både NATO og de europeiske stormakter, med eller mot sin vilje, passivisert. Da det så viste seg at FN hverken hadde evne eller vilje til å beskytte den sivile befolkning, fortrinnsvis muslimer, hadde NATO en god formell grunn til å forholde seg passiv. Det samme gjaldt de europeiske nasjonalstater som ellers måtte føle et ansvar for et folkemord i hjertet av Europa.

       Dette medlem vil fremheve at et FN som virker som en slik kollektiv ansvarsfraskrivelse når det gjelder barbariske brudd på menneskerettighetene, bidrar til større usikkerhet.

3. Komiteens tilrådning

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre følgende

       St.meld. nr. 33 (1995-1996) - om Norges deltakelse i De forente nasjoners 50. ordinære generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 49. generalforsamling - vedlegges protokollen.