Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Kristelig Folkeparti, Odd Holten og Einar Steensnæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, fra Venstre, Lars Sponheim, fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, og representanten Stephen Bråthen, viser til at Dok.nr.8:28 i brev av 1. februar 1996 ble oversendt finansministeren til uttalelse. I brev av 23. februar 1996 uttaler finansministeren:
|
« Jeg viser til brev av 1. februar 1996. |
|
Finansdepartementet vil som varslet gå igjennom regelverket for beskatning av arbeidsgivers dekning av ansattes utgifter til drosje mellom arbeidssted og hjem. Departementet antar at dette området vil kunne være gjenstand for en nærmere regulering i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser. |
|
I forkant av en eventuell tilføyelse til nevnte forskrift innhenter vi en vurdering fra Skattedirektoratet. Dette arbeidet vil ta noe tid. Så snart merknader foreligger fra Skattedirektoratet, vil departementet raskt vurdere dette. Et fremtidig regelverk vil så kunne gis virkning for hele inntektsåret 1996. » |
I brev av 23. april 1996 uttaler finansministeren:
|
Jeg viser til mitt brev av 23. februar 1996, hvor jeg varslet at jeg ville komme tilbake til en nærmere regulering av regelverket for beskatning av arbeidsgivers dekning av ansattes utgifter til drosje mellom arbeidssted og hjem så snart Finansdepartementet hadde innhentet Skattedirektoratets vurdering. |
|
Jeg viser også til Dok.nr.8:28 (1995-1996) Forslag fra stortingsrepresentant Erling Folkvord om å be Regjeringa sørge for skattemessig likebehandling av statsråder/stortingsrepresentanter og vanlige lønnstakere når det gjelder drosjeutgifter ved heimreise fra arbeidsstedet sein kveldstid eller nattetid. |
|
Gjeldende regler, slik de er beskrevet i departementets notat av 12. januar 1996, går i hovedsak ut på at reiser mellom hjem og arbeidssted er et privat anliggende, og at arbeidsgivers dekning av utgifter til slike reisemål normalt må ses som en skattepliktig lønnsinntekt. Det er viktig å fastholde dette alminnelige utgangspunkt, selv om reisebehov og reisetidspunkter kan variere sterkt med den arbeidssituasjon som skattyteren er i. |
|
I enkelte typetilfelle kan det imidlertid være omstendigheter som gjør at den enkelte reise i stedet kan sees på som en nødvendig del av arbeidsoppdraget (tjenestereise). Det er med andre ord lagt opp til en individuell vurdering av slike unntakstilfeller. Bl.a. er graden av uregelmessighet (uforutsigbarhet) over reisemønsteret, samt sikkerhetsbehov tillagt vekt. I disse tilfellene vil det virke lite rimelig å fordelsbeskatte den enkelte ansatte. |
|
Notatet av 12. januar 1996 stiller opp skjønnsmessige regler, som gjelder likt for alle grupper ansatte. Skjønnsmessige regler reiser ofte håndhevelsesproblemer, og det vil være behov for visse generaliseringer ut fra forenklingshensyn. En slik generalisering og eksempel på uregelmessighet og sikkerhetsbehov er anvisningen i notatet om at stortingsrepresentantenes dekning av drosjekjøring hjem fra Stortingets møter etter kl. 22 00 kan anses skattefri. Andre grupper som har samme grad av uregelmessighet m.v. over sine nattlige reiser hjem, faller også inn under skattefritaket. Regelverket bør derfor klargjøres slik at grupper i en tilnærmet lik situasjon også innrømmes skattefrihet for reiser betalt av arbeidsgiver. Jeg vil understreke at dagens regelverk åpner for en slik likebehandling. Nedenfor varsler jeg forenklingstiltak i regelverket og praktiseringen av skattefritak ved drosjereiser. |
|
Departementet har i brev av 6. mars 1996 sendt Skattedirektoratet et notat av 27. februar 1996 med ulike alternativer for en praktisk regulering. Direktoratet ble bedt om å foreta en vurdering av disse og evt. andre alternativer. Vedlagt følger kopi av notatet og skattedirektoratets svarbrev av 20. mars 1996. |
|
Det går fram av svaret at direktoratet i utgangspunktet har hatt et noe strengere syn på skatteplikten enn det som følger av departementets generelle regelgjennomgang i notatet av 12. januar 1996. Når dette notatets mindre strenge løsninger legges til grunn, oppstår en del praktiske problemer, knyttet til de skjønnsmessige vurderinger som notatet anviser. Direktoratet anbefaler en forskriftsløsning der et standardfritak for 20 reiser stilles opp for alle. |
|
Direktoratet peker for øvrig på at for lønnstakere som ikke får dekket drosje hjem av sin arbeidsgiver, er det en skattemessig ulempe om reisen anses som tjenestereise framfor privatreise. Det er nemlig fradragsrett utenom minstefradraget for nødvendige reiser mellom hjem og arbeidssted (over et generelt grensebeløp på 6.000 kroner), mens fradrag for udekkede utgifter til tjenestereiser går inn i minstefradraget. Til dette bemerker jeg at med en positiv fritaksbestemmelse i forskrift vil det være enklere for arbeidstakere som selv må betale drosjeregninger ved ekstraordinære reiser til eller fra arbeidet, å få ansett utgiftene helt eller delvis fradragsberettigede. |
|
Etter mitt syn er det behov for klargjøring og forenkling i regelverket for beskatning av drosjereiser, både av hensyn til arbeidsgiverens håndtering og av hensyn til ligningsmyndighetenes kontroll. Dette kan skje ved at det i forskrift av 2. september 1977 om skattefritak for visse naturalytelser (naturalytelsesforskriften) tas inn en nærmere regulering, hvor det bl.a. vil fremgå en del holdepunkter for skjønnsutøvelsen. |
|
I naturalytelsesforskriften bør det slås fast at arbeidsgivers dekning av reise som er begrunnet i særlige forhold ved arbeidet (ekstraordinær transport) ikke er skattepliktig. Det bør videre fremgå hvilke momenter som skal stå sentralt ved vurderingen av om vilkårene for skattefrihet er oppfylt. |
|
I samsvar med dette tar jeg sikte på å fremme kongelig resolusjon med følgende tilføyelser i den nevnte forskrift: |
|
Fordel i form av arbeidsgivers dekning av reise mellom hjem og arbeidssted, regnes ikke som skattepliktig inntekt når reisen skyldes ekstraordinære forhold i arbeidet. Ved vurderingen av dette legges det vekt på om reisen er forutsigbar, om den skjer til uvanlig tid eller under tidsnød etter forsinkelse på arbeidsstedet, og om alternativ transport ikke finnes. Det kan også legges vekt på behov for skjermet transport (sikkerhetskjøring). |
|
Jeg tar sikte på ikrafttreden fra og med inntektsåret 1996. Denne reguleringen erstatter i hovedsak gjeldende regler slik de er beskrevet i departementets notat av 12. januar 1996. |
Komiteen viser til at bakgrunnen for forslaget er å endre Finansdepartementets fortolkning av skattereglene om skatteplikt hvis arbeidsgiver dekker reiseutgifter fra arbeid til hjem, slik disse kommer til utrykk i notat av 12. januar 1996. Komiteen har forelagt dokumentet for finansministeren for uttalelse. Finansministeren varsler i brev av 23. april 1996 forskriftsendring og en ny fortolkning av skattefritak og når skatteplikt inntrer ved slik utgiftsdekning.
Komiteen mener at det skal legges til grunn en likebehandling av alle skattytere.
På denne bakgrunn mener Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgalianse, at forslagsstillerens forslag er imøtekommet.
Flertallet vil understreke at det er viktig med en klargjøring og forenkling av regelverket for beskatning av arbeidsgivers dekning av drosjeutgifter. Finansministerens varsel om å innta en eksplisitt omtale av når slik dekning er skattefri i forskriften om skattefrihet ved naturalytelser er et fremskritt fra dagens uklare regelverk.
Komiteen er tilfreds med at departementet ikke legger opp til et gitt antall skattefrie reiser og at det legges vekt på at utgiftsdekning ikke er skattepliktig hvis det skyldes ekstraordinære forhold i arbeidet. Komiteen vil vise til at det oppstår en rekke vanskeligheter for arbeidstagere som plutselig må arbeide overtid eller utsette sin normale hjemreise. Problemene dette skaper vil avhenge av den enkeltes familiesituasjon, for enkelte vil slike forsinkelser på arbeidsstedet medføre ekstrakostnader. Komiteen mener det ikke er urimelig at arbeidsgiver i slike tilfeller kan dekke reisekostnader uten at skatteplikt inntrer og forutsetter at en slik tolkning legges til grunn i forskriften.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at forskriften legger opp til en skjønnsmessig vurdering fra arbeidsgiver av om vilkårene for skattefrihet er til stede. Flertallet mener at det er viktig at ikke forskriften følges opp med detaljerte dokumentasjonskrav fra skattemyndigheten. Skattereglene skaper allerede i dag en stor arbeidsbyrde for bedriftene og det bør være et mål å forenkle innrapporteringskravene - ikke å øke dem.
Flertallet forutsetter at departementet og skattemyndigheter legger dette til grunn for ligningsbehandlingen av slik utgiftsdekning.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til sin opprinnelige, og svært begrensede begrunnelse for å fremme forslaget i Dok.nr.8:28, nemlig at:
|
« Poenget med dette forslaget er å slå fast at stortingsrepresentanter og statsråder som av og til reiser fra arbeidsstedet seint på kvelden, ikke skal ha noen annen skattemessig behandling av sine utgifter - og arbeidsgivers eventuelle dekning av utgiftene - enn det som gjelder for vanlige lønnstakere. » |
Dette medlem har merket seg finansministerens opplysning om at også Skattedirektoratet « har hatt et noe strengere syn på skatteplikten enn det som følger av departementets generelle regelgjennomgang i notatet av 12. januar 1996 ». Det burde således vært enkelt å fastslå at dette handlet om en liten gruppes skatteprivilegier som man ganske enkelt kunne fjerne, ved å legge seg på en noe strengere fortolkning av skatteplikten enn det finansdepartementet først gjorde.
Dette medlem mener at den underlige regelfortolkning som Finansdepartementet la fram 12. januar 1996, først og fremst ble laget for at stortingsrepresentanter, statsråder og noen av deres nærmeste medarbeidere skulle kunne beholde skattemessige privilegier som det rent formelt var vanskelig å finne hjemmel for innen gjeldende regelverk. Den forskriftsendringa som nå varsles, betyr en viss utvidelse av den kretsen som får adgang til denne typen skattefri dekning av reise mellom arbeidssted og bolig. Men formuleringene i den nye forskriftsteksten er fortsatt svært vage. Dette medlem antar at formuleringene om å legge
|
« vekt på at reisen er forutsigbar, om den skjer til vanlig tid eller under tidsnød etter forsinkelse på arbeidsstedet », |
samt legge « vekt på behov for skjermet transport (sikkerhetskjøring) », er bevisst valgt for at det fortsatt skal være mulig å opprettholde dagens gunstige behandling av bl.a. stortingsrepresentanter og statsråder. Men samtidig åpner denne formuleringen for at mange flere kan nyte godt av dette, forutsatt betalingsvilje fra arbeidsiver. Det er imidlertid helt umulig å si hvor stor utvidelse man får av den gruppen som kan få slik utgiftsdekning uten at skatteplikt inntrer. Men helt sikkert er det at utvidelsen kommer til å skje på en tilfeldig måte og at den neppe skaper større rettferdighet i skattesystemet. Det synes klart at den heldige skattyter som skal nyte godt av dette er avhengig av flere faktorer: For det første må man ha en velvillig arbeidsgiver som betaler. For det andre må arbeidsgiveren utøve et velvillig skjønn som konkluderer med at utbetalingen skal vurderes som ikke skattepliktig. Og dersom likningskontoret unntaksvis skulle komme til å se på detaljene i en slik sak, er man for det tredje avhengig av en velvillig skjønnsutøvelse der også.
