1. Overordna mål og utfordringer

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar Brynsplass, William Engseth, Ulf Guttormsen, Gunnar Halvorsen, Inger Lise Husøy, Astrid Marie Nistad og Einar Olav Skogholt, fra Senterpartiet, Peter Angelsen, Syver Berge og Unn Aarrestad, fra Høyre, Jorhill Andreassen, Kristin Krohn Devold og Dag C. Weberg, fra Sosialistisk Venstreparti, Reidar Johansen, fra Kristelig Folkeparti, Lars Gunnar Lie, og fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm, mener at havbruksnæringen er en viktig vekstnæring som fortsatt har et betydelig utviklings- og markedspotensiale. Næringen har stor betydning for norsk økonomi og distriktsutvikling.

       Hovedmålet er at oppdrettsnæringen skal ha en balansert og bærekraftig utvikling og være en lønnsom og livskraftig distriktsnæring.

       Målet for en fremtidig næringspolitikk for havbruk er at myndighetene legger til rette for en offensiv videresatsing for effektiv utnyttelse av våre marine ressurser og våre naturgitte forhold for å realisere det store markedspotensialet for havbruksprodukter.

       Havbruk er en næringsmessig utnyttelse av landets naturressurser. Etter komiteens mening er det viktig med et balansert eierskap i næringen. Det er også viktig at vi opprettholder et sterkt norsk eierskap. Eierkonsentrasjon og monopoldannelser er ingen ønskelig utvikling og komiteen er kjent med at departementet besitter nødvendig hjemmel for å ivareta disse hensynene.

       Komiteen vil understreke nødvendigheten av et effektivt samarbeid mellom næringen og myndighetene med klar ansvarsfordeling. Det offentlige skal ha ansvar for lovgivning og øvrige rammebetingelser slik at næringen skal kunne utvikle seg til en miljøvennlig og sterk distriktsnæring med økt fokus på marked.

       Komiteen mener at det er viktig for fortsatt vekst og lønnsom utvikling at næringen går fra å være produksjons- og råvareorientert til å utnytte det store markedspotensialet som ligger i bearbeidede havbruksprodukter. Ved at produsentene etablerer eller inngår i felles salgs- og markedsføringsenheter kan man oppnå et mer effektivt markedsarbeid. Økt samarbeid vil på denne måten legge grunnlaget for økt verdiskapning og sysselsetting i Norge samtidig som næringens distriktsprofil med mange mindre enheter i primærproduksjonen gis realistiske fremtidsmuligheter.

       Komiteen viser til meldingen hvor det går frem at sysselsettingsveksten er størst i den tilknyttede leverandørindustrien og i foredlingsindustrien. Økt satsing og produksjon av nye arter vil etter komiteens syn gi nye muligheter for alle deler av industrien. Komiteen mener det er viktig å øke satsingen på videreforedling i Norge og mener å registrere at det er økt finansiell interesse for å engasjere seg i utbygging av foredlingsindustrien.

       Komiteen viser til en forventet økning i etterspørselen etter sjømat på verdensmarkedet og stagnasjon i tradisjonelt fiske. Derfor vil produksjonsøkningen i stor grad skje gjennom oppdrett. Komiteen mener at det er viktig at norsk havbruksnæring er i posisjon til å bli en betydelig leverandør og eksportør av sjømat og andre havbruksprodukter i fremtida. Det krever økt markedskompetanse og en lønnsom utvikling i næringen som ivaretar miljøhensyn. Den økende etterspørselen vil ventelig være rettet mot såvel råvarer som videreforedlede produkter. En slik utvikling vil også ha stor betydning for leverandører til oppdrettsnæringen av utstyr, fôr, biokjemikalier og vaksiner. Dette har også betydning for annen avledet virksomhet som settefisk og helsetjeneste.

       Komiteen mener at teknologi- og utstyrssiden representerer en kompetanse for verdensmarkedet med et stort vekstpotensial. Våre kunnskaper om oppdrett av fisk, avlsarbeidet, ressurs- og arealforvaltning er tjenester som er egnet for eksport. Etter komiteens mening er dagens innsats i næringen viktig for Norges fremtidige posisjon på dette markedet. Derfor mener komiteen at innsatsen på forskning og utviklingsarbeidet bør økes betydelig.

       Komiteen mener at oppdrettsnæringen selv bør være best egnet til å ha hovedansvaret for næringsutvikling og tilpasse produksjonen mer i samsvar med etterspørselen i markedet. Det forutsetter økt innsats og kompetanse i prosessen frem til solgt produkt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at oppdrett av laks og ørret har vokst fra en sped start på slutten av 60-tallet til å bli en av Norges viktigste eksportnæringer i dag. I 1973 ble næringen regulert ved konsesjonslov hvor målsettingen var å utvikle næringen i takt med markedene og som en betydelig verdiskapende næring i kystdistriktene. Forutsetningen for denne utviklingen av næringen var lokalt eierskap og spredning av konsesjoner og eierskap langs kysten.

       Disse medlemmer mener at oppdrettsnæringen fortsatt har et betydelig utviklingspotensial og at dette best kan utvikles gjennom etablert samarbeid innad i næringen og mellom næringen og myndighetene, om felles tiltak i markedene, forskning og utvikling og om infrastruktur. Næringens biologiske karakter gjør det nødvendig med lovregulering for å styre utviklingen. Disse medlemmer vil understreke at det er et mål for disse partiene å fortsatt utvikle næringen som en sterkt distriktstilknyttet næring.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke komiteens merknad om viktigheten av å opprettholde norsk eierskap i oppdrettsnæringen. Disse medlemmer vil imidlertid vise til at EØS-avtalen ikke tillater diskriminering på nasjonalt grunnlag når det gjelder eierskap innenfor næringsvirksomhet. Etter disse medlemmer sitt syn må bestemmelsen om lokal majoritetsinteresse i anlegget innføres i oppdrettsloven igjen, dersom en skal sikre norsk eierskap. Disse medlemmer viser til sine respektive merknader under og forslag om dette spørsmålet.

       Disse medlemmer vil peke på at det ligger til rette for et mer omfattende samarbeid mellom tradisjonelt fiske og oppdrettsnæringen. Dette gjelder bl.a.:

-	forskning og utvikling generelt

-	forskning på nye arter for oppdrett

-	forskning/kunnskapsoppbygging om etablerte og nye markeder

-	samarbeid om produktutvikling og åpning av nye markeder

-	samarbeid om leveranser til foredlingsindustrien, slik at foredlingsindustrien får stabile leveranser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet understreker havbruksnæringens store vekstpotensial i fremtiden. Dette gjelder særlig Norge og Chile som pga. naturgitte forhold fortsatt har stor ubenyttet produksjonskapasitet. Skottland og Irland har begrenset relevans som fremtidig konkurrent da disse bortimot har utnyttet sine produksjonsmuligheter allerede. Markedet etterspør stadig mer fisk og laks, og økt konkurranse om viktige fôrråvarer vil trolig favorisere fisk foran kjøtt i internasjonal matvareproduksjon pga. langt lavere fôrfaktor pr. produsert kg mat. Av 100 kg fôrråstoff får man 65 kg spiselig laksekjøtt, 20 kg kylling eller 13 kg grisekjøtt (Kontali Analyse A/S). I en verden med matvaremangel har fisken sitt klare fortrinn.

       Økt oppmerksomhet omkring helsespørsmål, veksthormoner i kjøtt etc. vil også favorisere en omlegging av forbrukernes spisevaner i retning av fisk. Norsk oppdrettsnæring har maktet å redusere antibiotikaforbruket i næringen med mer enn 99 % på 7 år, noe som ytterligere styrker helseargumentet for fisk som helsekost.

       Disse medlemmer understreker at hovedkonkurrenten til norsk laks i tiden fremover i særlig grad vil være chilensk laks og andre kjøttvarer som lyst kjøtt og kylling.

       Disse medlemmer viser til at internasjonale organisasjoner som FNs matvareorganisasjon Food and Agriculture Organisation (FAO) og World Aquaculture Society (WAS) forventer en fordobling av akvakulturproduksjonen internasjonalt de neste 15 år pga. befolkningsøkning og økonomisk vekst, ikke minst i asiatiske markeder. Norge produserer i dag bare 1,2 % (300.000 tonn) av verdensproduksjonen på 22,6 mill. tonn, men store miljøproblemer i oppdrett i varmere strøk vil åpne for at en stadig større del av akvakulturproduksjonen kan skje i Norge og Chile. En femdobling på 15 år er ikke ansett som umulig.

       Disse medlemmer viser til at kostprisen pr. kg laks, pakket, sløyd og levert Norges yttergrense er redusert med 2/3 de siste 10 årene, fra 72 kroner til 25 kroner pr. kg. Oppdrettsnæringens store betydning som matvareprodusent illustreres også ved at antall kg produsert laks i norsk oppdrettsnæring allerede har passert den samlede kjøttproduksjonen av tradisjonelle kjøttslag i norsk jordbruk.

       Disse medlemmer understreker at de viktigste forutsetningene for at norsk fiskeoppdrett skal kunne utnytte de mulighetene som ligger i tiden fremover er:

1)

Langt større vektlegging fra næringen selv på betydningen av produktutvikling, markedsføring, logistikk og etablering av langsiktig kundeforhold til store utenlandske matvaredistributører. Det må være et hovedmål både for norske myndigheter og næringen selv å inngå allianser med såvel utenlandske forbrukere som med utenlandsk industri/distributører/butikkkjeder som leverer norsk laks til forbrukerne. Dette vil kunne være en viktig motvekt i EU til produsentinteressene i Irland/Skottland.

2)

Fortsatt effektivisering og styrking av norsk konkurransedyktighet m.h.t. produksjonsmetoder, produksjonskostnader osv., slik at vi fortsatt er blant de fremste i verden på dette området og ikke lar oss akterutseile av andre aktører i vekst, bl.a. Chile. Konkurransedyktighet må være et hovedmål for norsk havbrukspolitikk.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at havbruksnæringa i Norge er historisk ny. Til tross for dette har produksjonsveksten vært enorm og eksportinntektene meget høye. Næringa har gjennomgått betydelige strukturelle endringer. Dette har vært politisk styrte prosesser. Konkursen i Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) medførte betydelige strukturendringer. Etter dette medlems oppfatning var både konkursen i FOS og de strukturendringer som fulgte unødvendige. Erfaringene til nå har vist at havbruksnæringa som er ei biologisk basert ressursnæring ikke har maktet sjøl å regulere sine egne investeringer eller produksjon.

       Dette medlem viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i Innst.S.nr.75 (1991-1992) og vil på nytt ta opp forslag om at Regjeringa må legge til rette for at all førstehåndsomsetning av oppdrettsfisk skal skje med hjemmel i råfiskloven. Dette medlem vil understreke at dersom en skal oppnå en tilstrekkelig sterk styring, hvor næringa både får styring med, og et ansvar for, sin egen produksjon, så vil det kun være med hjemmel i råfiskloven at en kan oppnå dette. Produsentorganisering basert på frivillighet vil bare gi midlertidig ro og ikke gi næringa styrke til å gjennomføre de nødvendige tiltak for bl.a. å begrense produksjon når det er nødvendig.

       Etter dette medlems oppfatning må en uavhengig av hvordan en organiserer samarbeidet i næringa sørge for at Regjeringa - eventuelt salgslaget/ produsentorganisasjonene - har hjemmel for å innføre produksjonskvoter for det enkelte anlegg. Etter dette medlems oppfatning er det kun produksjonskvoter pr. anlegg som kan kartlegge produksjonspotensialet og den faktiske produksjon av ulike oppdrettsarter. Dette medlem fremmer derfor forslag om at Stortinget ber Regjeringen om å legge frem forslag til lovhjemmel for å innføre produksjonskvoter pr. anlegg. Overfor et marked som i hovedsak er regulert må også næringa settes i stand til å regulere sin produksjon.

       Dette medlem vil peke på at utviklingen innenfor fiskeoppdretts-/havbruksnæringa både har hatt positive og negative sider. Næringen har gitt et viktig bidrag til næringsutvikling og sysselsetting langs kysten, samtidig som forhold som overproduksjon med påfølgende konkurser og miljøproblemer som lokal forurensning, genetisk blanding og sjukdom også har preget næringa. Næringa har også utviklet seg fra å være sterkt lokalt basert til mer å bære preg av « storindustri ».

       Dette medlem mener at meldingen i for liten grad drøfter og varsler tiltak som effektivt kan hindre at vi også i fremtiden kan oppleve en situasjon med betydelig overinvestering og -produksjon. Dette medlem mener det beste tiltaket for å hindre en slik utvikling er å legge oppdrettsnæringa under råfiskloven. Råfiskloven kan brukes til å gi ett salgslag enerett til å omsette oppdrettsfisk. Dette vil gi ro og stabilitet i næringa, og skape en trygg situasjon overfor utlandet.

       Dette medlem foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen om å legge frem forslag til lovhjemmel for å innføre produksjonskvoter pr. anlegg. »

       « Stortinget ber Regjeringa utforme regler som medfører at oppdrettsnæringa underlegges råfiskloven. »

       Dette medlem viser for øvrig til Sosialistisk Venstrepartis merknader vedrørende eierforhold og miljøkonsekvenser i Innst.O.nr.83 (1990-1991).

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at konsesjon bør gis for produksjonsvolum og vil på denne bakgrunn støtte forslag fra Sosialistisk Venstreparti om å innføre maksimal produksjonskvote pr. anlegg.

2. Før og nå

       Komiteen har merket seg at man ikke har maktet å håndtere store produksjonstopper som har gitt store utslag i prisfall og svekket næringens omdømme. Dette må ses i lys av den svært raske og store veksten som har preget næringen. Næringen har frem til i dag vært svært produksjonsorientert og det har de senere år vært for lite fokus på markedsarbeidet.

       Komiteen mener at en del av forklaringen på næringens problemer med overproduksjon også skyldes produksjonsforbedringer, sykdomsreduksjoner og at internasjonale markeder er regulerte.

       Komiteen viser til at stor produksjonsvekst med påfølgende prisfall har ført næringen i økonomiske problemer, noe som lett kan skje igjen. Deler av oppdrettsnæringen er spesielt sårbar for overproduksjon eller større markedsendringer fordi mange oppdretteres egenkapital stort sett består av fisk i merdene. Krise i 1990-92 førte til mange konkurser. Dette er behandlet i Innst.S.nr.75 (1991-1992) og komiteen viser til partienes standpunkt i den forbindelse.

       Dagens problem skyldes først og fremst manglende markedstilpasning. Press fra skotske og irske konkurrenter har foreløpig resultert i at EU har fastsatt minste importpris, og at Regjeringen i samarbeid med næringen har innført fôrkvoter. Endelig utfall mht. EUs reaksjoner er ikke kjent når komiteen avgir sin innstilling.

       Komiteen legger i sin behandling av havbruksmeldingen vekt på utviklingspotensialet i et langsiktig perspektiv. Komiteen vil imidlertid understreke viktigheten av å trekke lærdom av de til dels dramatiske situasjoner som oppstår som følge av ubalanse mellom produksjon og marked og understreker betydningen av å utvikle offensive motstrategier.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener de samfunnsmessige kostnadene dersom myndighetene ikke hadde grepet inn, som f.eks. med fôrstopp og fôrkvoter, ville være betydelige og kunne ført til sterke reaksjoner i markedet med alvorlige konsekvenser for næringen.

       Flertallet viser til at den positive lønnsomhetsutviklingen har vært for ensidig produksjonsrettet. Produksjonsveksten i norsk oppdrettsnæring skyldes i hovedsak målrettet forskning, ny teknologi, avlsarbeid, kompetanseutvikling og bedrede driftsrutiner i anleggene. Utvikling av markedene og en mer markedstilpasset produksjon er etter flertallets mening en politisk målsetning. Dette forutsetter økt markedsinnsats.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at oppdrettsnæringens muligheter for vekst og verdiskapning og behov for styringsmekanismer ble belyst i Lysø-utvalgets innstilling på midten av 70-tallet. Utvalget konkluderte alt ved starten av sitt arbeid med at det var nødvendig å styre utviklingen av næringen, og i tråd med dette ble en midlertidig konsesjonslov vedtatt i 1973. I 1981 ble den avløst av ny lov og senere har konsesjonsloven blitt endret flere ganger. I 1991 ble kravet om lokalt eierskap og begrensingen til ikke å kunne ha majoritetseierskap i mer enn ett anlegg, opphevet.

       Disse medlemmer viser til at Fiskeoppdretternes Salgslag (FOS) ble etablert i 1978, etter initiativ fra oppdrettsnæringen selv. FOS var hjemlet i råfiskloven og virket etter samme prinsipp som de øvrige salgslagene i fiskerinæringen, men med forretningspraksis tilpasset næringens egenart og utfordringer. Disse medlemmer vil særlig understreke det engasjement og den økonomiske innsats FOS satte inn på markedsføring og forskning. Den omfattende markedsføring av oppdrettet laks under felles logo « Norwegian salmon », ble finansiert gjennom avgifter salgslaget krevde inn fra en samlet næring. Innsatsen i markedsføring og åpning av nye markeder var betydelig og profesjonell i sin gjennomføring.

       Disse medlemmer viser til at denne innsatsen på utvikling av markeder og kvalitetsstandarder, forskning på avl og sykdomsbekjempelse, la grunnlaget for den sterke veksten næringen fikk. Etter konkursen til FOS stanset disse fellestiltakene fra næringens side opp på grunn av manglende finansiering og felles markedsføringsapparat. Næringens arbeid med utvikling av markedene, og da spesielt nye markeder har ligget i dødvannet i en viktig periode etter FOS-konkursen. Markedsarbeidet ble i ettertid i hovedsak ivaretatt av den enkelte eksportør, samtidig som tallet på eksportører økte sterkt i en periode, slik at markedsarbeidet ble lite samordnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det som ofte omtales som overproduksjon i norsk oppdrettsnæring bl.a. er en konsekvens av at næringen er tilnærmet sykdomsfri. Tidligere døde 30 % av fisken av sykdom, noe som utgjør mer enn den såkalte « overproduksjonen ». Fordi næringen har vært dyktig mht. sykdomsbekjemping trues de nå med tvungne produksjonsbegrensende tiltak. Enhver næring har svingninger i produksjonssyklusen, særlig er ny næring i et marked i vekst. Norsk fiskeoppdrett har tidoblet sin produksjon på 10 år - og det har vært marked for det uten at noen kunne produksjonsplanlegge dette på forhånd.

       Disse medlemmer viser til at myndighetenes inngrep har knyttet seg til virkemidler som fôrstopp, fôrkvoter og strenge tetthetsregler.

       Disse medlemmer peker på at fôrstopp minker fiskens vekst og gjør at det antall kg fisk som kommer ut på markedet i en viss periode reduseres. Som produksjonsbegrensning har det en praktisk effekt, og næringen har til tider brukt dette virkemiddelet på frivillig basis.

       Disse medlemmer understreker imidlertid at fôrstopp virker svært uheldig for produsenter som driver profesjonelt i nisjemarkedet, og f.eks. prøver å treffe et visst marked med en bestemt størrelse fisk på et gunstigere tidspunkt enn konkurrentene. For disse vil fôrstopp neppe være en akseptabel reguleringsform. Fôrstopp vil virke kostnadsdrivende, og disse medlemmer ser problematiske sider ved slike tiltak.

       Disse medlemmer peker på uheldige etiske sider ved å sulte laks som er vant til kraftig oppfôring, med økt risiko for bl.a. øyenapping og inngrep fra dyrevernmyndighetene som resultat. Økt fokus på etiske sider ved matvareproduksjon fra konsumentinteresser kan også gi negative utslag ved at man bruker virkemidler som « sulting » av fisk.

       Disse medlemmer viser til at Fiskeridepartementet innførte fôrkvoter fra 1. mars. Disse medlemmer peker på at fôrkvoter vil være vanskelig å kontrollere, hindre effektiv drift hos den enkelte oppdretter, være kostnadsdrivende og over tid svekke vår konkurranseevne. Det at ordningen er vanskelig å kontrollere åpner for at ordningen kan omgås. En ordning med fôrkvoter er ikke konsekvensutredet fra myndighetenes side og har ført til sterke protester fra sentrale deler av næringen, jf. Opprop av 27. februar 1996 til Fiskeridepartementet fra en rekke oppdrettere som ber om følgende:

1.	Fôrkvoter og alternative tiltak må først utredes skikkelig.

2.	Tid til høring må være tilstrekkelig til en forsvarlig organisasjonsmessig behandling av denne viktige saken.

3.	Saken er såpass viktig at den bør behandles særskilt under NFFs årsmøte som bare er 14 dager unna.

4.	Avvente den videre utvikling i hav og marked til vi har tilstrekkelig beslutningsunderlag.

       Disse medlemmer finner derfor ikke å kunne anbefale innføringer av fôrkvoter.

       Disse medlemmer viser til at tetthetsreglene er omtalt annet sted i innstillingen.

       Disse medlemmer viser til at hovedproblemet for den ubalanse mellom tilbud og etterspørsel av laks med tilhørende prisfall som har oppstått i markedet like gjerne er « undermarkedsføring » som « overproduksjon ». Det er et paradoks at tradisjonell klippfisk (saltet/tørket torsk) kan selges til befolkningen i lavinntektsland som Portugal, samtidig som laks til et mer kjøpesterkt marked i Mellom-Europa blir solgt 10 kroner mindre pr. kg. Dette illustrerer betydningen av å ha langvarige salgsforbindelser og god markedskontakt i de markedene man opererer.

       Disse medlemmer viser til at markedsføringsinnsatsen for norsk havbruk i gjennomsnitt er redusert fra 57 øre til 20 øre pr. kg de siste 6 år. Dette skjer samtidig med at enkelte aktører bruker betydelige ressurser på å bygge opp ulike markeder, og viser at deler av bransjen ikke driver profesjonelt nok salgsarbeid. Disse medlemmer viser til betydningen av at alle norske oppdrettere deltar i salgs-/markedsføringsarbeid, enten alene, eller i samarbeid med andre i næringen.

       Disse medlemmer understreker at undermarkedsføringen i bransjen vil kunne gi ytterligere prisfall og press på EU fra irske/skotske produsenter i retning av proteksjonistiske tiltak fra EUs side. Dette, sammen med et fra før litt anstrengt forhold mellom Norge og EU, vil av politiske årsaker kunne fremprovosere tiltak mot Norge. Disse medlemmer understreker derfor betydningen av at Regjeringen øker sin beredskap for å løse evt. konflikter med EU-land innenfor flere sektorer så raskt som mulig, enten det dreier seg om kraftige tolløkninger på importert EU-mat, fiskekvoter e.l.

       Disse medlemmer understreker at EU ikke er en « frihandelsorganisasjon », men like mye en « handelsbegrensende institusjon » rettet mot å beskytte egne aktører mot konkurranse utenfra. Det som ofte betegnes som « krisen i norsk oppdrettsnæring » er naturlige markedssvingninger i et marked i vekst, hvor problemet for EU er manglende konkurransedyktighet mht. fremtidig vekstpotensial hos egne produsenter. EU har derfor en egeninteresse av å få dannet et « oppdrettskartell » eller « lakse-OPEC » hvor EU får sterkere innflytelse over andre produsentland med bedre ekspansjonsmuligheter.

       Disse medlemmer er kjent med Europaparlamentets resolusjon av 16. februar 1996 som hevder at Norge har drevet dumping av laks på EU-markedet siden 1989, som fastslår at minsteprisene EU innførte i desember 1995 ikke har virket etter hensikten, og som ber om kvoteordning for norsk laks på EU-markedet. Dette viser at EU kanskje under alle omstendigheter kan komme til å forsøke innført en kvoteordning mot Norge.

3. Havbrukspolitikken fremover

       Komiteen er enig med Regjeringen i at hovedutfordringen for oppdrettsnæringen er å realisere det store utviklingspotensialet som næringen representerer. En lønnsom havbruksnæring må fortsatt bygges ut gjennom næringens eget økonomiske ansvar, og tilpasset markedsmulighetene.

       Komiteen mener myndighetenes rolle primært er å tilrettelegge for en ønsket utvikling og lage tilfredsstillende og stabile rammevilkår for å oppnå det. I så måte vil satsing på helse, miljø og sikkerhet samt oppbygging av markedskompetanse kunne bli viktige konkurransefortrinn.

       Komiteen har registrert stor entusiasme og optimisme i næringen. Økt kunnskap og kompetanseoppbygging i alle ledd og nivå i næringen er viktig for å øke konkurranseevnen og bidra til en miljøvennlig utvikling. Produksjonskompetansen er høy. Derimot er markedskompetansen for lav, særlig for ekportmarkedsføring. Næringens organisasjoner bør snarest utarbeide en nasjonal strategi for å øke den utenlandske etterspørselen etter norske havbruksprodukter. Myndighetene har ansvar for å følge opp behovet for mer markedskunnskap. Komiteen vil understreke næringens eget ansvar for kompetanseoppbygging.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere å nedsette et utvalg bestående av representanter bl.a. fra Eksportutvalget for fisk, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norsk Forskningsråd (NFR) og fra næringsutøverne med sikte på å utforme en nasjonal strategisk plan for den videre satsingen i næringen. Komiteen vil understreke betydningen av samspillet mellom ulike private og offentlige aktører, og bedre samordning av det offentlige virkemiddelapparatet. Komiteen viser for øvrig til sine merknader om behovet for en mer planmessig satsing på markedsarbeidet og økt innsats til fellestiltak, markedsforskning, markedsføring og FoU, finansiert av næringen.

       Komiteen vil vise til at det er nødvendig med bedre og mer gjensidig forpliktende samarbeid og tillit i næringen. Komiteen mener det er særlig viktig at næringen innordner seg de spilleregler og muligheter et internasjonalt matvaremarked innebærer.

       Komiteen viser til at oppdrettsnæringen skaper distriktsarbeidsplasser i Kyst-Norge ved at fisken produseres og videreforedles der. Komiteen har merket seg at rekrutteringen til fiskeri- og havbruksfagene er for lav, særlig blant jenter.

       Komiteen mener det er viktig å kartlegge årsakene til den svake rekrutteringen og vurdere særskilte motivasjonstiltak på dette området, så vel for videregående skole som for høyere utdanning innen akvakulturfag.

       Komiteen vil i denne sammenheng peke på betydningen av et faglig samarbeid mellom skoleverket og næringen, og det bør bl.a. etableres flere lærlingekontrakter. Det er også viktig å legge til rette for etter- og videreutdanning for å møte omstillingsbehovet i næringen.

       Komiteen understreker næringens adgang til å utarbeide rekrutteringsprogrammer, men mener særskilte offentlige motivasjonstiltak knyttet til videregående skole må drøftes i en større sammenheng hvor rekruttering til andre industrier med rekrutteringsproblemer ses i sammenheng med situasjonen for oppdrettsnæringen.

       Komiteen viser til at meldingen legger vekt på de næringspolitiske målene. Det pekes i meldingen også på muligheter for næringsutvikling som ligger i skjæringspunktet mellom oppdrett og fiske, som f.eks. utsetting av fiskehus, fangst av levende fisk for lagring og videre oppfôring. En viktig side av dette arbeidet er at naturlige bestander kan styrkes gjennom kultivering og gjennom lagring av villfanget sesongfisk til den typiske sesong er over og markedet betaler bedre. Mulighetene for å utvikle turisme med tilknytning til oppdrett og fiske er også interessante. En kan da utnytte de aktiviteter som har lang tradisjon langs kysten. Etter komiteens mening har disse aktivitetene en naturlig plass i utviklingen av kystnæringen.

       Komiteen mener at havbruksnæringens viktige nasjonale betydning og store muligheter for vekst og utvikling er for lite kjent. Det er til dels store kapitalbehov i næringen. For å nå målene om å realisere vekst- og utviklingspotensialet er det viktig at næringen trekker til seg langsiktig kapital.

       Komiteen har merket seg at det innenlandske konsum av oppdrettsprodukter ikke er så stort som ønskelig. Dette kan forklares med bl.a. manglende kunnskap om produktene og for lite markedsarbeid fra næringens side. Innføring av kvalitetsmerking kan veilede forbrukerne bedre. At man har fått kontroll med alvorlige sykdommer og forurensende utslipp, er også lite kjent. Komiteen vil understreke betydningen av at et mer positivt hjemmemarked generelt er viktig for norske eksportvarer. Det er en samfunnsmessig viktig oppgave å øke kjennskapen om og forståelsen av havbruksnæringen, ikke minst for å oppnå økt toleranse og aksept i nærmiljøet.

       Etter komiteens mening har Norge god infrastruktur. Allikevel er distribusjonen av fersk fisk ikke godt nok utviklet nasjonalt og til fjerne markeder. Komiteen er kjent med eksisterende samarbeid mellom oppdrettsnæringen og ferskvaredistributører og mener det kan danne et grunnlag for bedre logistikkløsninger for næringen. Komiteen mener at det må satses mer på internasjonale transportløsninger, og at myndighetene bør delta aktivt i dette arbeidet.

3.1 Strukturen i næringa

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til SND-rapporten « En markedsorientert strategi for fiskerinæringen » hvor det fremkommer at det har skjedd store strukturelle endringer innen fiskeoppdrett i verdenssammenheng i løpet av de siste årene.

       Flertallet viser til at disse endringene har resultert i færre antall produsenter og realisering av stordriftsfordeler som har gitt våre viktigste konkurrentland en næringsstruktur med et lite antall slagkraftige enheter.

       Flertallet mener det er viktig at norsk oppdrettsnæring har en konkurransedyktig struktur og at det er sannsynlig at omstruktureringen i Norge til en viss grad vil fortsette.

       Flertallet mener at den fortsatte omstruktureringen i hovedsak vil være et resultat av næringens initiativer. Målet må være en sunn og lønnsom næringsutvikling. I meldingen vises det til ulike former for vertikal og horisontal integrasjon og samarbeid og deltakelse i strategisk samarbeid og ulike allianser. SNDs analyse av situasjonen konkluderer med at det foreligger relativt gode muligheter for kostnadsreduksjoner, bl.a. gjennom økt integrasjon og reduksjon av fordyrende mellomledd. Ulike samarbeidsformer, ofte regionalt forankret, har også bidratt til flere langsiktige leveringskontrakter og stordriftsfordeler. Andre fordeler ved samarbeid kan være knyttet til kompetanseutvikling, kvalitetssikring, slakting, foredling og markedsføring.

       Flertallet har merket seg Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse for matfiskanlegg i 1993 som viser at lønnsomheten er størst i små selskap. En svakhet ved disse kalkylene er at de største aktørene og flerbrukseiere ikke er med. Flertallet mener dette taler for en variert bedriftsstruktur.

       Flertallet viser til at Regjeringen foreslår at oppdrettsnæringen skal ha en variert bedriftsstruktur både med hensyn til størrelse, eierskap og integrasjon med annen virksomhet. Profesjonelt leder- og eierskap og økt markedskompetanse er nødvendig. Disse ønskemålene må ses i lys av utfordringen til å sikre næringen konkurransedyktighet som grunnlag for økt verdiskapning og sysselsetting. Etter flertallets mening vil økt vertikal integrasjon, formaliserte nettverksdannelser og forpliktende samarbeid, styrke næringens fremtidsmuligheter. Dette vil også skjerpe ansvarsfølelsen og gjensidige forpliktelser hos næringens mange aktører. Integrasjon mot internasjonale videreforedlingsbedrifter kan være en aktuell strategi for deler av næringen.

       Flertallet understreker at det er et mål å utvikle oppdrettsnæringen til en lønnsom og livskraftig distriktsnæring bestående av forskjellige typer bedrifter. Små bedrifter bør ved økt samarbeid og leveranseavtaler med større bedrifter som har et markedsapparat, ha gode fremtidsmuligheter. En videreforedling i retning av flere nisjeprodukter kan også gi muligheter til bedrifter av forskjellig størrelse. Flertallet erkjenner at offentlige virkemidler ikke må benyttes til å skape konkurransevridning internt i samme bransje. Det er ikke bare « lokomotivene » som trenger kapitaltilgang. Offentlige institusjoner som f.eks. SND må ikke ensidig medvirke til å finansiere de største aktørenes konkurranse mot de minste. Dyktighet og lønnsomhet, ikke størrelse, må ligge til grunn når offentlige midler tildeles.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at FOS ble slått konkurs i 1991. Dette ble etter disse medlemmers mening starten på en liberalisering og omstrukturering av oppdrettsnæringen hvor det lokale eierskapet er betydelig svekket. Endringen av konsesjonsloven i 1991 har ført til en betydelig konsentrasjon av oppdrettskonsesjoner på et fåtall selskaper med liten lokal tilknytning på eiersiden. Dette åpner muligheter for at overskudd i virksomheten blir trukket ut av distriktene.

       Disse medlemmer mener at oppdrettsnæringen fortsatt må være en kystnæring - for de som bor langs kysten - med vekt på lokalt eierskap. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk mot endringen av oppdrettsloven der kravet til lokalt eierskap ble tatt ut av loven. Disse medlemmer mener at bestemmelsen om lokalt eierskap bør gjeninnføres. De som utøver næringen bør i størst mulig grad også eie og styre næringen. Disse medlemmer viser til at lønnsomhetsundersøkelser viser at anlegg med 2 og 3 konsesjoner har best lønnsomhet og at enkeltkonsesjoner også kommer rimelig godt ut i forhold til gjennomsnittet. Gjennom samarbeid mellom selvstendige oppdrettere, noe som har utviklet seg i den senere tid, kan en oppnå stordriftsfordeler bl.a. gjennom felles innkjøp, markedsføring og salg. Disse medlemmer vil peke på at en gjennom organisering av næringen i produsentorganisasjoner og organisert samarbeid, kan legge til rette for at en lokal eierstruktur hvor også små enheter kan oppnå stordriftsfordeler. Disse medlemmer mener at en ved retildeling og nytildeling av konsesjoner må legge til grunn lokalt majoritetseierskap i anleggene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at store konserndannelser ikke må få for stor dominans i næringen. Det bør derfor settes en grense for hvor mange konsesjoner et selskap kan tildeles.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener det er viktig at konsesjonsordningene blir brukt til å bevare havbruksnæringen som en distriktsnæring. Dette medlem konstaterer at flertallet i Stortinget i 1991 endret oppdrettsloven slik at kravet til lokalt eierskap ble tatt ut av loven. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti var imot disse endringene.

       Dette medlem har merket seg at det har skjedd store strukturelle endringer innen fiskeoppdrett både i Norge og i internasjonal sammenheng. Dette medlem mener det er viktig at oppdrettsnæringen har en konkurransedyktig struktur og mener at det ikke står i motsetning til Kristelig Folkepartis målsetting om at havbruksnæringen skal være en distriktsnæring med sterk lokal tilknytning. Dette medlem viser i denne sammenheng til Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse for matfiskanlegg i 1993 som viser at lønnsomheten er størst i små selskap. Dette medlem mener dette taler for en variert bedriftsstruktur. Dette medlem ser det som et aktivum for næringen at det er etablert gode samarbeidsrelasjoner mellom selvstendige oppdrettere, og mener slike ordninger bør videreutvikles. Dette medlem har merket seg at SNDs analyse i rapporten « En markedsorientert strategi for fiskerinæringen » peker på gode muligheter for kostnadsreduksjoner, bl.a. gjennom ulike samarbeidsformer og integrasjon. Dette medlem vil i denne sammenheng peke på samarbeid om markedsføring, innkjøp, opplæring, administrative rutiner, kvalitetssikring osv.

       Dette medlem mener at godt samarbeid mellom selvstendige produksjonsenheter taler til fordel for lokal eiertilknytning for denne næringen.

3.2 Nye oppdrettsarter

       Komiteen er kjent med at oppdrett av marine arter er et viktig ledd i realiseringen av vekstpotensialet i havbruksnæringen. Komiteen viser til at man i St.meld. nr. 48 (1994-1995) anser kveite og kamskjell som de mest lovende artene for kommersialisering. Komiteen er enige i at man nå målretter innsatsen mot noen få arter. Komiteen har videre merket seg det sterke behovet for statlig medfinansiering i en utprøvings- og etableringsfase. Både NFR og SND bør medvirke til det. Komiteen viser til kap. 5.2 om Offentlige virkemidler.

       Komiteen viser til at Norge har en rekke komparative fortrinn for skjellproduksjon som f.eks. kamskjell, haneskjell og blåskjell. Til tross for store markedsmuligheter er produksjonen beskjeden.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen ønsker å etablere et program for næringsutvikling med utgangspunkt i skjellproduksjon. Komiteen støtter dette initiativet og vektlegger betydningen av bedre samordning av det offentlige støtteapparatet. Komiteen er enig i målsetningen om at næringen skal være selvbærende, men ser behovet for å styrke den offentlige innsatsen over en kortere periode såfremt dette bygger på realistiske lønnsomhetsforventninger. Etter komiteens mening forutsetter dette oppbygging av helsekontroll og kvalitetssikring, og at rensestasjoner bør prioriteres.

4. Miljø, helse og sikkerhet

       Komiteen viser til at hensynet til miljøet er et overordnet hensyn i norsk havbruksnæring. Det er også avgjørende for å opprettholde næringsgrunnlaget for høykvalitets sjømat. Det bør derfor fortsatt stilles strenge krav til helse, miljø og sikkerhet.

       Komiteen mener det er viktig at man ivaretar arbeidstakernes helse og sikkerhet.

       Komiteen har registrert at motsetninger mellom miljøinteresser og oppdrettsnæringen er et problem i enkelte områder. Komiteen legger vekt på at bruk og vern ikke skal stå i motstrid til hverandre. Tvert imot bør det være felles interesser i å utnytte fornybare ressurser gjennom oppdrett. Et av de mest særegne trekk ved oppdrettsnæringen er avhengigheten av å produsere i et godt miljø. Det er derfor i næringens egen interesse å ha en optimal miljøvennlig drift. Kystsoneplanlegging, økt FoU-innsats, strenge sykdoms- og rømningsforebyggende tiltak og strenge krav til utslipp er avgjørende for en miljøvennlig utvikling av oppdrettsnæring.

       Komiteen er enig i prioriteringen av tiltak for å redusere rømming og spredning av sykdommer til ville bestander, men vil også understreke at arbeidet med å begrense utslipp av legemidler, kjemikalier og organisk forurensning samt forsvarlig håndtering av avfall og biprodukter er like viktig å følge opp.

       Problemer når det gjelder rømming av oppdrettsfisk har blitt redusert. Komiteen mener at dette arbeidet må videreføres med uforminsket styrke. Komiteen mener det er svært viktig å sikre anleggene bedre mot havari og rømming. Komiteen er kjent med at det i 1989 ble innført 52 midlertidige sikringssoner i fjordområder der fiskeoppdrett ikke var ønskelig. Hensikten med sonene var å beskytte ville bestander av laks mot sykdommer og genetisk påvirkning. Effekten skulle vurderes etter fem år. Foreløpige evalueringer tyder på at sonene har gitt enkelte positive effekter. Komiteen er enig med Regjeringen i at det bør vurderes å innføre permanente sikringssoner omkring de viktigste vassdragene.

       Komiteen har videre merket seg at Fiskeridepartementet tar sikte på å innføre et godkjennings- og kontrollsystem for nasjonale minstestandarder for anleggenes tekniske utforming.

       Komiteen har registrert at alle oppdrettsanlegg er pålagt å samle opp biologisk avfall og levere det til gjenvinning. Regjeringen bør vurdere ulike tiltak og tilrettelegge for å få alle oppdrettere til å benytte forsvarlig behandling av avfall.

       Det er etter komiteens mening viktig ut fra miljøhensyn å ha bred kompetanse på sykdomsutviklingen i næringen. Særlig er dette viktig med tanke på eventuelle nye og ukjente typer sykdommer og viruser. Sykdomsutviklingen i oppdrettsnæringen påvirker utbredelsen av sykdom hos ville bestander. Vi vet for lite om omfang og virkning av dette. Komiteen mener videre at arbeidet med å redusere og forebygge miljøproblemer må opprettholdes til tross for at medisinbruket er sterkt redusert. Det vises for øvrig til komiteens merknader under pkt. 5.3 om Forskning og utvikling.

       Komiteen viser til at miljø- og sykdomsforskning og erfaringer i næringen er et viktig beslutningsgrunnlag for forvaltningen. Det er viktig at forskningsresultater brukes aktivt i den daglige forvaltning av våre ressurser.

       Genteknologi åpner for viktige muligheter og er bl.a. grunnleggende for utviklingen av vaksiner. Komiteen viser til behandlingen av stortingsmeldingen om genteknologi, Innst.S.nr.155 (1990-1991), og de respektive partiers merknader.

       Komiteen vil peke på at våre fagmiljøer fortsatt må ha høy kompetanse på genteknologiområdet. Dette er en forutsetning for å styrke myndighetenes beslutningsgrunnlag. Komiteen vil oppfordre Regjeringen til å arbeide for strenge etiske regler internasjonalt med etisk profil, og å gjøre disse gjeldende i EU og FAO.

       Komiteen er kjent med at det fra myndighetenes side er iverksatt en rekke tiltak og regelendringer for å sikre miljøet tilknyttet oppdrettsvirksomheten. Komiteen mener at Regjeringen bør skjerpe reaksjonsmåten ved brudd på reglementet som ivaretar hensynet til miljø, helse og sikkerhet.

       Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil peke på at behovet for å utvikle en strategi for å oppnå en økologisk forsvarlig havbruksnæring er den viktigste utfordringen denne næringen står overfor. På denne bakgrunn fremstår St.meld. nr. 48 (1994-1995) som svak. Det er etter disse medlemmers vurdering ikke lagt sterk nok vekt på problemstillinger av denne typen. Det er svært viktig at det tas tilstrekkelig hensyn til fiskens biologi og naturlige livsforhold. Det er viktig at forskriftene for kildesortering av medisinert og ikke-medisinert dødfisk blir fulgt opp. Disse medlemmer mener det er gledelig at bruken av medisin har gått betydelig ned i næringen. Dette er et resultat av forskning og utvikling av nye vaksiner. Disse medlemmer ser det derfor som viktig at forskningsinnsatsen på dette området holdes på et høyt nivå slik at medisinbruken kan reduseres til et minimum.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at LO i brev til komiteen har gitt uttrykk for at de ønsker regionale verneombud. Direktoratet for Arbeidstilsynet har tatt initiativ til at oppdrettsnæringens arbeidsmiljø skal utredes nærmere. Flertallet har merket seg at LO mener dette bør avklares raskt og er, dersom forholdene tilsier det, positive til innføring av regionale verneombud. Flertallet forutsetter at partene blir tatt med på råd.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil ikke ta stilling til LOs ønske om regionale verneombud. Her bør aktive eiere og ledere i oppdrettsnæringen være høringsinstans på lik linje med fagforeningene før beslutning tas.

4.1 Arealbruk i kystsonen

       Komiteen vil peke på at arealbruk i kystsonen er en viktig side av havbruksnæringen. Forutsigbar og tilstrekkelig tilgang til lokaliteter er en nødvendig betingelse for videre næringsutvikling. Det er et nasjonalt ansvar. Det betyr at lokale myndigheter må sikre sjøområder for fremtida og legge til rette for økt bruk av sjøarealer. Komiteen er kjent med forholdet mellom ulike bruksformer og mellom bruk og vern. En næringsrettet og miljøvennlig arealdisponering må sikres gjennom nasjonalt lovverk og kommunale og fylkeskommunale planer. Komiteen viser til forslag om regionale havbruksplaner som er omtalt i meldingen og mener at dette må følges opp.

       Plan- og bygningsloven er sektorovergripende og gir klare regler for samordning av ulike myndigheters virksomhet. Gjennom planarbeidet skal man oppnå en helhetlig vurdering og avveining mellom ulike interesser. Berørte offentlige organer har plikt til å samarbeide under planprosessen. Etter komiteens mening har ikke dette fungert godt nok.

       Komiteen har under arbeidet med meldingen blitt kjent med problemer med kystsoneplanlegging, både at mange kommuner ikke har slike planer og at behovet for oppdrettslokaliteter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt.

       Det er viktig å avklare interessekonflikter og koordinere ulike lokale planer. Videre er det viktig med et sterkere samspill mellom de ulike etatene på fylkesnivå. Oppdrettsnæringen har mange steder ikke den plass de burde under planarbeidet. Komiteen er alvorlig bekymret over dette og understreker betydningen av at fiskerimyndighetene engasjerer seg mer i arbeidet for å sikre fiskerinæringens interesser i kystsoneplanleggingen. Komiteen mener videre at de fylker og kommuner som tar dette ansvaret på alvor og legger til rette for nye oppdrettsanlegg må prioriteres ved nytildelinger av konsesjoner.

       Komiteen vil understreke betydningen av at det utarbeides en helhetlig politikk for vern og bruk av sjøområder. Nødvendig kompetanse og fiskerifaglig innsikt må være tilgjengelig under planarbeidet. Komiteen legger stor vekt på at forholdet mellom lovgivning innen planlegging, oppdrett og naturvern avklares. Komiteen mener det er nødvendig å presisere plan- og bygningslovens virkning i sjø og foreta en grenseoppgang mellom ulike lover for sjøområder.

       Komiteen har merket seg at fiskerietatens planleggingskapasitet må styrkes. Komiteen mener det er viktig med en balansert sammensetning av utvalg som legger rammer for næringsutviklingen i kystsoner og at både fiskerimyndigheter og næringsinteresser gis tilfredsstillende representasjon i dette arbeidet.

       Komiteens flertall, alle unntatt Sosialistisk Venstreparti, viser til problemet for oppdrettsnæringen med å få tilgang på relevante arealer til sin virksomhet. Det samlede arealbruk for næringen er 164 km² av kystsonens 90.000 km². Flertallet er tilfreds med at meldingen presiserer behovet for at kommunene tilrettelegger tilstrekkelige og tilfredsstillende arealer for oppdrett, og at Fiskeridepartementet vil bidra til kompetanseheving hos kommuneplanleggerne.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, peker på behovet for lemping av reglene for flytting av anlegg over kommune- og fylkesgrenser når kommunen/fylket ikke tar sitt arealansvar alvorlig, slik at næringsutøverne til enhver tid kan føre en miljømessig optimal drift.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen åpne for at konsesjonshavere i oppdrettsnæringen som ikke oppnår praktisk tilrettelegging mht. arealbruk fra kommune/fylkeskommune kan gis adgang til flytting av anlegg over fylkes-/kommunegrense. »

5. Myndighetenes tilrettelegging

5.1 Offentlig regulering og forvaltning

       Komiteen understreker at havbruksnæringen kjennetegnes ved en natur- og miljøavhengig biologisk produksjon, med klar distriktspolitisk orientering og omsetning i et internasjonalt marked som delvis er sterkt regulert. Derfor er myndighetenes forvaltning et viktig virkemiddel for å nå målsetningen for havbruksnæringen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at oppdrettsnæringen er en biologisk produksjon med lang produksjonstid fra klekking av rogn til fisken er klar for slakting og salg. Samtidig kan markedsforholdene endres relativt raskt. For å motvirke og dempe store prissvingninger er det derfor nødvendig med lovhjemlede muligheter til produksjonsregulering. Erfaringene fra de siste årene understreker dette. Næringens desentraliserte struktur med mange selvstendige produsenter underbygger også dette behovet.

       Komiteen understreker at lokale myndigheter i større grad må tilrettelegge for videre ekspansjon i næringen og for nødvendig infrastruktur. Det er særlig viktig at kompetansen, kapasiteten og samspillet styrkes på lokalt forvaltningsnivå.

       Komiteen legger vekt på at det offentlige har ansvar for en hensiktsmessig infrastruktur og et lovverk som utformes i takt med utviklingen i næringa. Skal de uttrykte politiske målsetninger bli realisert, har fiskerimyndighetene en viktig pådriverrolle gjennom aktiv tilrettelegging og stimulering, gjennom økt markedsadgang, krav til miljø, helse og sikkerhet og sikring av sjøarealer. Et effektivt offentlig kontrollsystem, og særlig kvalitetskontrollen, er av avgjørende betydning for videre ekspansjon. Håndhevingen må være streng og ensartet i hele landet. Komiteen mener at Regjeringen bør skjerpe bruk av sanksjoner ved grove lov- og regelbrudd gjennom bl.a. tvangsmulkt og inndragning av konsesjoner og vil peke på at forfalskning av journaler betraktes som et grovt lovbrudd.

       Komiteen har merket seg at det er en utvikling bort fra tradisjonell inspeksjonsvirksomhet og detaljkontroll når det gjelder fiskehelse og sykdomsbekjempelse og at dette erstattes av internkontroll med dokumentasjon av etablerte systemer for oppfølging av myndighetenes pålegg og krav.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at dagens offentlige kontrollsystem må videreføres og tilføres nødvendige ressurser og sanksjonsmuligheter. Disse medlemmer ser gjerne at det bygges ut et godt system for internkontroll, men dette må komme som et supplement til styrket kontrollverk.

       Komiteen mener at arbeidet med et samordnet opplegg for internkontroll etter oppdrettsloven, forurensningsloven og fiskesykdomsloven må intensiveres.

       Komiteen legger vekt på at myndighetenes ansvar for reguleringer er å sikre en balansert og bærekraftig drift i en lønnsom og livskraftig distriktsnæring.

       Komiteen mener at grad av regulering bør løpende vurderes ut fra mulighetene til å realisere vekstpotensialet, og må innrettes på en måte som ikke virker hemmende på den totale lønnsomheten i næringa. Komiteen mener at markedshensyn må veie tungt.

       Komiteen har merket seg at innstillingen fra PUSH-programmets juridiske utvalg er omtalt i vedlegg V i meldingen hvor det fremgår at Fiskeridepartementet vil ta lovforslaget opp til nærmere vurdering. Komiteen etterlyser denne vurderingen.

5.1.1 Konsesjonsordningen

       Komiteen vil understreke at det under normaliserte produksjons- og markedsforhold er rom for tildeling av nytt konsesjonsvolum.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere å innføre strengere faglige kompetansekrav ved nytildelinger. Komiteen mener at miljøfaglig, biologisk, bedriftsøkonomisk og markedsmessig kompetanse bør være kriterier. Komiteen mener videre at myndighetene bør sørge for tilstrekkelig konsesjonstildeling av settefisk til områder som i dag har underdekning. Dette må selvfølgelig stå i forhold til matfiskproduksjonen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at næringen fortsatt skal være konsesjonsbelagt.

       Flertallet mener at offentlig regulering og forvaltning fortsatt må sikre produksjonsgrunnlaget, optimalisere produksjonen og utnyttelsen av råstoff. Det er etter flertallets mening viktig for å styrke konkurranseevnen i næringen.

       Flertallet mener at tildelinger av nye konsesjoner fortsatt bør gis til næringssvake kommuner dersom det ikke kommer i konflikt med andre næringspolitiske målsetninger.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet, mener nytildelinger bør gis til både små og nye aktører i næringen, og til allerede etablerte virksomheter som f.eks. foredlingsbedrifter. Dette vil styrke fiskemottakene i den tradisjonelle fiskerinæringen og dermed leveringsmulighetene spesielt for de mindre fartøyene.

       Dette flertallet viser til sine respektive merknader og forslag.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine generelle merknader om lokalt eierskap og spredning av konsesjoner og eierskap langs kysten. Det utviklingspotensialet oppdrettsnæringen har, kan best utvikles gjennom forpliktende samarbeid mellom ulike aktører og ulike nivå i næringa. Dette medlem ønsker ikke å bidra til vertikal eller horisontal integrasjon ved eventuelle nytildelinger av oppdrettskonsesjoner.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at det foreslås videre at oppdrettsloven endres til å omfatte to typer konsesjoner, en for fisk og en for skalldyr. Dette vil muliggjøre større fleksibilitet for den enkelte oppdretter vedrørende bruk av lokaliteter, hvilke arter oppdretteren ønsker å satse på, og det kan gi større mangfold. Når en lokalitet er klarert en gang, vil senere bruksendringer medføre mindre omfattende prosedyre ved samme konsesjonsbehandling.

       Dette flertallet legger til grunn at dette er en forenkling i regelverket overfor utøverne, og er på denne bakgrunn enig i endringen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti går inn for å videreføre konsesjonsordningen for laks og ørret. Konsesjonsordningen er det viktigste virkemiddelet for å begrense og fordele produksjonen. Øvrige arter bør som i dag være underlagt felles bestemmelser. Antall konsesjoner for hvert anlegg bør imidlertid begrenses, slik at virksomheten kan fordeles på flere bedrifter langs kysten. Ved nytildeling av konsesjoner og ved retildeling av konsesjoner ved eierskifte, må slike hensyn vektlegges. Selskap hvor det ikke er lokalt majoritetseierskap kan ikke tildeles konsesjoner ved nytildeling, retildeling eller ved oppkjøp av majoritetsinteresser i selskap.

       Disse medlemmer vil i tråd med dette foreslå at lokalt majoritetseierskap skal ha prioritet og at dette skal tas inn som bestemmelse i oppdrettsloven. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v.

1.	At oppdrettsnæringen såvidt mulig får en eierstruktur der majoriteten av eierinteressene i anlegget har lokal tilknytning.

2.	Uten at det foreligger særlige hensyn, kan ingen inneha majoritetsinteresser i mer enn tre anlegg.»

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under avsnittet om «Produksjonsregulering/kontroll» om måle- og tetthetsforskriftene.

       Disse medlemmer mener at næringen selv har et selvstendig ansvar for å etablere samarbeid og iverksette fellestiltak innenfor både forskning og utvikling, markedsføring - og produksjonsregulering når det kreves.

       Myndighetene har i første rekke ansvar for at nødvendig lov- og regelverk blir etablert for å skape muligheter for regulering. Det operative ansvaret for regulering bør næringen selv ha. Myndighetene har imidlertid et ansvar for å iverksette tiltak når næringen selv ikke er i stand til å håndtere spesielle markedssituasjoner. Disse medlemmer viser til at flere produksjonsregulerende tiltak er aktuelle. Både fôrkvoter, regulert utsetting av smolt og produksjonskvoter bør hjemles i lovverket. Det bør først og fremst være næringen selv som velger reguleringsform.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at når konsesjonsloven blir endret til å omfatte to typer konsesjoner, en for fisk og en for skalldyr, bør den også inkludere kravet om lokal eiertilknytning.

       Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       Dette medlem foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med forslag til endring av lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. å innarbeide krav om lokal eiertilknytning. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til egen merknad.

5.1.2 Tetthetsbestemmelser

       Komiteen er kjent med debatten om bestemmelsene om måling av volum og tetthet i oppdrettsanlegg i lys av utviklingen av merdteknologien. Komiteen er enig med Regjeringen i at disse forskrifter må gjennomgås.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen fremme forslag til alternative avgrensningsmetoder. Hensynet til å forebygge sykdom og kontrollere produksjonsvolum må fortsatt være en målsetning for reguleringen. Disse medlemmer legger også vekt på den produksjonsregulerende effekten dette kan ha. Disse medlemmer mener en avveining mellom areal, utslipp og områdets bæreevne bør legges til grunn.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at tetthetsbegrensinger ble innført vesentlig av fiskehelse/miljøhensyn utfra den tids kunnskaper og forutsetninger, bl.a. 5 meter dype merder. Problemet med fiskesykdommer er for tiden svært lite, merdene har utviklet seg til å bli langt dypere (30 meter), og en mulig konsekvens ved å håndheve « gårsdagens » tetthetsbegrensninger kan bl.a. være økt grad av lakselus. Videre vil en streng håndhevelse av tetthetsregelen kunne gi økt sykdomsrisiko. I forhold til reelt volum (dypere merder) er tettheten i dag trolig lavere enn da bestemmelsen ble innført.

       En rigid håndhevelse av gårsdagens tetthetsregler vil kunne innebære masseslakting av store kvanta fisk som vil gi prispress i markedet, virke kostnadsdrivende og svekke konkurranseevnen til norsk laks. Disse medlemmer vil anbefale at dagens tetthetsreguleringen på 25 kg/m³ oppgraderes mer i tråd med dagens nivå.

       Disse medlemmer viser til skriftlig svar fra Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening (FHL) til næringskomiteen av 26. februar 1996:

« -	Det bør vurderes å erstatte dagens måleregler/avgrensning med en avgrensning på areal.

-	Næringa aksepterer en fortsatt tetthetsbegrensning som relatert til helse/miljø-spørsmål, slik som opprinnelig forutsatt. Det er imidlertid en klar forutsetning at tetthet baseres på faktiske produksjonsvolum og at tetthetsgraden økes betydelig i forhold til dagens nivå. »

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til oppgraderte tetthetsforskrifter som både ivaretar dagens faktiske situasjon, dybden i merdene, næringens teknologiske utvikling og forskningsbasert kunnskap. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at utviklingen av merdene har ført til at det i dag er stor forskjell på det målte konsesjonsvolumet og det reelle volumet i merdene.

       Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med en gjennomgang av både måleforskriftene og tetthetsforskriftene, hvor en bør vurdere å tilpasse måleforskriftene bedre til det reelle volum av merdene. Disse medlemmer vil fremme forslag i tråd med dette. Disse medlemmer viser til at tetthetsforskriftene for fisk i merdene og som har vært en viktig faktor for regulering av produksjonen innenfor den enkelte konsesjon, ikke har vært tilstrekkelig handhevet i en lang tid. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at tetthetsforskriftene og alle andre forskrifter og reguleringer som blir iverksatt, blir handhevet og handhevet likt over hele landet, bl.a. av hensynet til likhetsprinsippet. Disse medlemmer vil også understreke viktigheten av at eventuelle endringer i tetthets- og måleforskriftene legger til grunn prinsippet om likt utgangspunkt for produksjon ved den enkelte konsesjon samtidig som de skal ivareta hensynet til et godt vekstmiljø for fisken. Disse medlemmer ser det som viktig at de totale miljøhensyn blir ivaretatt ved tildeling av lokalitet for oppdrett og at områdets bæreevne må legges til grunn for størrelsen på det anlegg som kan plasseres i den enkelte lokalitet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere endringer i måleforskriftene for konsesjonsvolum samt tetthetsforskriftene, slik at de blir mer i samsvar med utviklingen i merdeteknologien og den reelle situasjon for produksjonsvolumet i anleggene. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil i hovedsak videreføre dagens tetthetsbestemmelser. Myndighetene må sørge for etterlevelse av regelverket. Hensynet til å forebygge sykdom og kontrollere produksjonsvolum må fortsatt være ei målsetning for reguleringene. For å ivareta dette hensynet må en fortsatt foreta de nødvendige avveininger mellom areal, utslipp og områdets bæreevne totalt.

5.1.3 Lover og regelverk

       Komiteen viser til at havbruksnæringen i dag reguleres av et omfattende lov- og regelverk hvor flere departementer og etater på ulike nivåer er involverte. Komiteen vil understreke at strukturelle hindringer for rasjonell drift må fjernes og den offentlige saksbehandlingstiden må reduseres. Det forutsetter en bedre koordinering mellom ulike myndigheter og myndighetsnivå og at næringsutøverne i større grad får ett sted å henvende seg til.

       Komiteen viser til at dagens regelverk åpner for tolkningsmuligheter og forskjellsbehandling. Komiteen viser til meldingens understreking av behovet for at ansvarsforhold mellom etatene må klargjøres og regelverket må samkjøres. Komiteen viser videre til innspill fra næringen som etterlyser en konkretisering i meldingen av hvordan dette kan gjøres.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gjennomgå dagens lover/forskrifter for oppdrettsnæringen med sikte på forenklinger for næringsutøverne. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at myndighetene har et hovedansvar for å iverksette kontrollordninger som påser at lov- og regelverk og iverksatte tiltak blir overholdt. Flertallet mener at overtredelse av lov- og regelverket må straffes strengt, slik at ingen har økonomisk gevinst av lovbrudd, og slik at reaksjonene har nødvendig preventiv virkning. Dette er til næringens fordel, da næringen ikke er tjent med at noen få får ødelegge for alle.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at bl.a. følgende lover griper inn i oppdrettsnæringen; oppdrettsloven, forurensingsloven, fiskesykdomsloven, havne- og farvannsloven, lov om kvalitetskontroll, fôrvareloven, eksportloven, lov om rettledningstjenesten, plan- og bygningsloven, veterinærloven, dyrevernloven, legemiddelloven, vassdragsloven, lakseloven, naturvernloven, viltloven og arbeidsmiljøloven. I tillegg følger en rekke forskrifter, og lover/forskrifter som sorterer under flere etater.

       Disse medlemmer understreker at om norsk oppdrettsnæring også i fremtiden skal utvikle seg til en suksess er det kun aktørene, fra rognproduksjon til foredling og salg, som kan avgjøre dette. Enkelte talsmenn fra oppdrettsnæringen har ønsket en omlegging av konsesjonspolitikken i retning av å stille formelle krav til at oppdrettere som søker konsesjon må ha markedskunnskap og markedsplaner for hvordan deres produkter skal kunne omsettes. Disse medlemmer ønsker ikke på denne måten å øke reguleringen av etableringer gjennom konsesjonspolitikken ytterligere, men deler den generelle oppfatning at enhver oppdretter bør ha innsikt i og kunnskaper om det markedet han skal operere i, at dette bør være et naturlig avsnitt i enhver konsesjonssøknad som må vektlegges langt sterkere av næringen selv i årene fremover.

       Disse medlemmer mener myndighetenes ansvar som hovedregel må knyttes til miljø, helsekontroll, infrastruktur, forskning og utdanning. Videre må myndighetene øke det internasjonale arbeidet mot konkurransehindre, kartellvirksomhet og beskyttelsestiltak fra konkurrenter, særlig i EU.

       Disse medlemmer mener oppdrettsnæringen preges av for mange reguleringer. Disse medlemmer ser det ikke som en naturlig offentlig oppgave å regulere produksjonsvolumet i forhold til markedet. Myndighetene har ikke bedre kunnskaper eller bedre forutsetninger for å vurdere markedsutviklingen enn næringen selv. Derfor vil disse medlemmer hevde at tilpasning mellom produksjon og omsetning gjennom offentlig styring ikke vil være en tjenlig vei å gå inn på. Videre er det grunn til å tro at regulering av eierstruktur og av størrelsen på anleggene har hatt negative konsekvenser for lønnsomheten i næringen.

       Disse medlemmer viser til høringsuttalelsene fra Fiskerinæringens Landsforening (FNL) av 21. februar 1996 til næringskomiteen:

« For øvrig mener vi at tiden er inne til å se på om konsesjonsordningen er en hensiktsmessig måte å regulere næringen på. Vi konsentrerer at næringens problemer og hovedutfordringer neppe ligger på den hjemlige front, og at løsninger derfor ikke ligger primært innenfor et konsesjonssystem. Tvert i mot har konsesjonsordningen ført til en struktur blant produsentene som flere og flere innser ikke er tilpasset det fremtidige markedsarbeidet. Lakseoppdrett vil uavhengig av offentlig lovverk være en distriktsnæring også i fremtiden. Spørsmålet er derfor ikke om lakseoppdrett skal være en distriktsnæring eller ikke, men om hvem som skal ha eiendomsretten og hvordan disse kan samarbeide for å utvikle slagkraftige markedsenheter. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å oppheve de næringsmessige konsesjonsordningene i oppdrettsloven slik at loven i fremtiden ivaretar hensynet til miljø, helse og sikkerhet.

       Når disse hensyn ivaretas må prinsippet være etableringsfrihet. Disse medlemmer ønsker at Regjeringen legger dette til grunn for en forestående gjennomgang av lovverket tilknyttet oppdrettsnæringen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil fremme forslag om at oppdrettsloven oppheves i sin helhet blant annet fordi det er lover nok som kan ivareta grunnleggende miljømessige og veterinære forhold og andre forhold som myndighetene primært bør ta seg av. I den grad en finner at andre lover ikke gir tilstrekkelig beskyttelse av verneverdige interesser, bør hjemmel for inngrep inntas i annet lovverk.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at lov av 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr, m.v. oppheves. »

5.2 Offentlige virkemidler

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, er av den oppfatning at målet for bruk av offentlige virkemidler fortsatt må være å fremme en effektiv og lønnsom havbruksnæring som styrker næringens internasjonale konkurranseevne. En offensiv satsning på havbruksnæringen må følges opp med en mer offensiv bruk av offentlige virkemidler. En stor del av den offentlige virkemiddelbruken bør vris fra produksjon av råvarer til produktutvikling og markedsorientering. Flertallet understreker at det er viktig med langsiktig og tålmodig kapital i fasen fra produktutvikling til kommersialisering, særlig gjelder dette introduksjon av nye arter og produkter. I tillegg er det viktig å videreforedle mer fisk i Norge. Leverandørindustrien har store fortrinn som det også bør satses videre på. Flertallet mener at SNDs virkemiddelapparat i stor grad bør tilgodese myke investeringer på disse områdene. Der det i dag eksisterer uklare avgrensninger mellom FoU og bruk av øvrige virkemidler, bør SND og NFR samarbeide tettere om mulige løsninger for særlig å stimulere til økt videreforedling, avansert utstyrsindustri og introduksjon av nye arter og produkter.

       Flertallet har registrert økt finansiell interesse for havbruksnæringen og næringens egen kapital vil trolig bli mer risikovillig. Etter flertallets mening kan statlig medfinansiering være viktig for at private aktører vil gjøre risikofylte og langsiktige investeringer i fremtidig og ny næringsvirksomhet. Under normale forhold er det forutsatt at kun ordinære virkemidler er tilgjengelig for næringen. Flertallet vil understreke at næringen selv har et særskilt ansvar for å tiltrekke seg mer privat kapital. Flertallet mener videre at det statlige engasjementet primært skal knyttes til kompetanseheving, nettverkssamarbeid, markedsarbeid, kvalitetssikring, produktutvikling og spesielt risikofylte investeringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener videre at det offentlige bør være varsom med å stille kapital til disposisjon som vil medføre økt produksjon av laks og påvirke strukturen i næringen. SND har eksempelvis engasjert seg med kapital i flere prosjekter i en tid hvor næringen sliter med overproduksjon i forhold til markedene. Dette virker både diskriminerende og uheldig for lønnsomheten i næringen som helhet. Disse medlemmer vil påpeke at dette er en uønsket bruk av offentlige investerings- og næringsutviklingsmidler. SND bør i første rekke støtte utbygging og utvikling av videreforedling, markedskompetanse og salgsfremmende tiltak, samt utvikling av oppdrett av nye arter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil hevde at oppdrettslovens begrensning i antallet nyetableringer har redusert omfanget av næringsetableringer i distriktene. Disse medlemmer mener havbruksnæringen bør ha stor frihet til selv å velge lokalisering og anleggsstørrelser innenfor rammen av det øvrige lovverk og utfra en liberal lovpraktisering.

       Disse medlemmer vil understreke at myndighetene først og fremst bør konsentrere seg om å gi næringen gode, generelle og langsiktige rammebetingelser. På denne måten kan næringen utvikle seg mest mulig fritt i markedet og sannsynligvis bestå av både små og store enheter, slik tilfellet er i Chile og Skottland, hvor det ikke finnes reguleringer av næringsstrukturen.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil minne om at oppdrettsnæringen alt i en tidlig fase var preget av politisk innblanding, distriktspolitikk og en konsesjonslovgivning hvor konsesjonene kunne gis til dem som var minst egnet til å drive oppdrett. Det har hemmet en sunn utvikling i oppdrettsnæringen.

       Dette medlem mener at målet om at næringen skal være mest mulig eid av interesser i distriktene har vært uheldig. Uten oppdrettsloven ville havbruk likevel vært en distriktsnæring fordi folk vil ønske å starte opp virksomhet der det er økonomisk forsvarlig. De best egnede lokalitetene for oppdrettsanlegg ligger i distriktene.

       Dette medlem vil fraråde bruken av statlige virkemidler som kan gi konkurransevridning mellom virksomheter. Offentlige institusjoner som SND er et statlig og planøkonomisk engasjement som Fremskrittspartiet ikke ønsker. Det er først og fremst aksjemarkedet og private finans- og kredittinstitusjoner som skal fremskaffe risikokapital. På denne måten kan dyktighet, lønnsomhet og utviklingsmuligheter bli avgjørende for kanalisering av risikovillig kapital.

5.3 Forskning og utvikling

       Komiteen viser til at den samlede forskningsinnsatsen er beskjeden i forhold til oppdrettsproduksjonens eksportverdi og videre ekspansjonsmuligheter. Flere uttrykte målsetninger om havbruksforskning som satsningsområde tilsier en økning av forskningsinnsatsen.

       Komiteen har merket seg synspunkter om at næringen ikke har kunnet utvikle seg som den har gjort uten bidrag gjennom FoU-virksomhet. Forskningen har bidratt til å øke produktiviteten og redusere tapene i oppdrettsnæringen. Den har bidratt med svært viktig og avgjørende kunnskap for å avdekke og løse miljøproblemer. Forskningen har også bidratt med dokumentasjon av vesentlig betydning for forvaltningen.

       Etter komiteens mening har forskningsinnsatsen gitt verdifulle bidrag og komiteen regner med at økt forskningsinnsats vil utløse nye og bedre muligheter, og mer miljøvennlig virksomhet. Komiteen mener grunnforskningen knyttet til nye arter og marin bioteknologi bør økes. Komiteen mener at flere fast ansatte forskere er nødvendig for å beholde kompetansen og sikre nyrekruttering. Komiteen legger vekt på at i en fremtidsrettet og offensiv strategi for utviklingen innen havbruk og utstyrsindustrien, må forskningens plass tilgodeses sterkere enn tidligere.

       Komiteen mener at til tross for svak satsing, er Norge ledende på flere FoU-områder og den vitenskapelige kvaliteten er i internasjonal sammenheng svært bra. Ut fra de evalueringer som er gjort, kommer også forskningens anvendbarhet godt ut. I fremtida vil det være av avgjørende betydning at norske forskningsmiljøer er attraktive og at vi beholder og utvikler kompetansen i våre egne forskningsmiljøer.

       Komiteen viser til at Fiskerihøgskolen i Tromsø har fått nye og velutstyrte lokaler og vil understreke at andre havbruksstasjoner står nå for tur for en utstyrsmessig oppgradering og nødvendige nybygg.

       Komiteen har merket seg at det er vanskelig å fastslå den private forskningsinnsatsen, men at den anslås til å være rundt 150 mill. kroner pr. år. Komiteen vil peke på at næringen selv bør satse atskillig flere ressurser til FoU-arbeidet.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener Regjeringens forslag i St.meld. nr. 48 (1994-1995) om avgift til fellestiltak er et viktig bidrag til dette. Det er viktig at brukerne bidrar til å innrette næringens forskningsinnsats på relevante problemstillinger.Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet avventer Regjeringens evt. forslag om avgift til fellestiltak som forskning og utvikling, og vil i denne sammenheng vektlegge næringens egne ønsker.

       Komiteen vil understreke forskningens betydning som problemløser og utløser av muligheter i en fremtidsrettet næring. Ikke minst er FoU et viktig grunnlag for ny næringsvirksomhet. På dette området vil offentlige bidrag være avgjørende. Komiteen viser til merknader under pkt. 5.2 Offentlige virkemidler.Komiteen viser til at Norge har særlige forutsetninger for å utvikle en nasjonal industri basert på marin bioteknologi. Bioteknologi muliggjør bedre ressursutnyttelse og mer variert utnyttelse av biologisk materiale. Etter komiteens mening bør forskningsinnsatsen på dette område øke. Offentlige forskningsmidler bør i større grad være til disposisjon for denne strategiske innsatsen.

       Etter komiteens mening må vi fortsatt opprettholde nødvendig forskning på laks som det vesentligste eksportproduktet og forutsetter at næringen, med en eksportverdi på 7-8 mrd. kroner, i større grad selv kan finansiere dette.

       Etter komiteens flertalls vurdering, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er ikke oppdrett i lukkede anlegg i sjø eller på land en prioritert oppgave for myndighetene, da dette verken gir lønnsom drift eller utnytter våre naturgitte fortrinn for kommersielt oppdrett.

       Komiteen har merket seg at det til tross for oppdrettsnæringens omfang er det forsket svært lite på markedssiden. SND-rapporten peker også på dette og hevder at næringen bare i begrenset grad har utnyttet det markedsmessige fortrinnet av å være verdensledende i forskning og utvikling, og at utenlandske konkurrenter har klart å kommersialisere norske FoU-resultater. SND-rapporten forklarer dette med manglende markedsretting og bedriftsforankring av deler av forskningsinnsatsen, samt en undervurdering i næringen av betydningen av anvendt FoU. Videre sies det i rapporten at dette har sammenheng med liten markedsforståelse og markedskontakt, og manglende koordinering mellom forvaltningen, forskningsmiljøene og næringen.

       Komiteen har merket seg at det i rapporten vises til fortsatt behov for å øke FoU-innsatsen på produktutvikling, foredlingsteknologi, emballasjeteknologi, transportteknologi/kjølekjede, logistikk, markedsføring og salgs- og markedsledelse.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at markedsforskning må styrkes. Komiteen mener at verdikjedeforskningen er spesielt interessant, hvor markedsforskning og systematisk innhenting av markedsinformasjon er sentrale elementer, og vil understreke betydningen av offentlig støtte til dette arbeidet.

       Ettersom det fortsatt er et stort behov for FoU på kort og lang sikt med økt innsats fra private aktører er det behov for bedre organisering og arbeidsdeling mellom de ulike forskningsmiljøene. Dette må nedfelles i en helhetlig strategisk plan. Komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget om dette på en egnet måte.

       Komiteen mener det er viktig å satse på å kultivere flere arter fisk og skalldyr. Særlig gjelder dette arter som står lavt i næringskjeden - som for eksempel skjell - og som utnytter dyre- og planteplankton som vi i dag ikke kan nyttiggjøre oss direkte. Komiteen viser til at FoU-innsatsen i oppdrettsnæringen er lav sett i forhold til næringens betydelige eksportverdi. Det er derfor - både i forhold til norsk næringspolitikk og i forhold til verdenssamfunnets behov for økt matproduksjon - nødvendig å øke denne innsatsen betydelig. Komiteen ser det som viktig å øke FoU-aktiviteten i forhold til oppdrett av nye fiskearter og skalldyr.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil oppfordre til varsomhet i bruken av genteknologi når det gjelder å bryte grenser som naturen gjennom millioner av år har utviklet. Disse medlemmer mener all bio- og genteknologisk virksomhet må settes inn i en helhetlig biologisk og økologisk sammenheng. Spesielt viktig er det å unngå inngrep i kompliserte økologiske sammenhenger slik at økosystemets sårbarhet øker og mister vitalitet og evne til å opprettholde mangfold. Dette gjelder også i forhold til marin bioteknologi. Disse medlemmer legger vekt på at « føre-var »-prinsippet må gjelde slik at virksomheter ikke settes i gang uten at konsekvensene er skikkelig klarlagt. Erfaringene fra fiskeoppdrett tilsier at selv relativt tradisjonell bioteknologi kan ha uforutsigbare konsekvenser. For eksempel hvordan villaksstammene påvirkes av rømt oppdrettsfisk. Disse medlemmer mener det er en absolutt forutsetning at miljø og gener endres i gjensidig harmoni - hvis ikke kan det oppstå alvorlige miljøproblemer.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for å styre - ikke stoppe - forskning og utvikling innenfor det bio- og genteknologiske området. Denne styringen må tilligge politisk valgte myndigheter. Det ligger etter disse medlemmers oppfatning en stor fare i at multinasjonale selskaper tar over styringsretten på dette området. Med de farene som ligger her vil en utvikling i retning av at de som har kontroll over økonomien også får kontroll over genene, kunne få dramatiske følger.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at i et langsiktig perspektiv, og spesielt i forhold til miljøet, kan etablering og videreutvikling av landbaserte anlegg være viktig. På kort sikt finnes det imidlertid neppe et tilstrekkelig fundament for landbaserte anlegg av noe særlig omfang her i Norge.

6. Marked og internasjonale rammebetingelser

       Komiteen viser til den stigende etterspørselen etter fisk og annen sjømat på verdensbasis, presset på landbruksarealer og stagnasjon i de tradisjonelle fiskerier. Komiteen har merket seg at dette tilsier at det er et betydelig potensiale for vekst i det globale markedet for oppdrettsfisk.

       Komiteen viser til at 95 % av oppdrettsnæringen produserer for ulike eksportmarkeder som i stor grad er regulerte markeder for matvareimport. Komiteen mener at de strategiske valg vi står overfor vil være bestemmende for hvorvidt Norge opprettholder sin ledende posisjon internasjonalt, både som fagmiljø og eksportland. Situasjonen som er knyttet til dagens problemer overfor EU og USA bør ikke hemme bestrebelsene for videre ekspansjon i næringen, så vel i nye som i etablerte markeder. Komiteen vil vise til at det fortsatt er et stort potensiale for videreforedlede produkter som f.eks. fileter i disse markedene. Fileter er ikke underlagt toll i USA og har relativt moderate tollsatser i EU. Det er også stort potensiale i nyindustrialiserte land i Sørøst-Asia og i Øst-Europa. En begrensning kan være transportkostnadene og betalingsproblemer, men det bør ikke være uoverstigelige problemer på sikt. Komiteen mener at det er viktig å øke markedsinnsatsen på disse markedene.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen mener at de vesentligste begrensningene for økning i produksjonen fremover ligger på det handelspolitiske planet med henvisning til situasjonen med dumpingtoll med USA og innføring av minstepriser fra EU. Komiteen vil understreke at det er viktig at næringen baserer seg på de spilleregler som gjelder for et internasjonalt marked. Komiteen mener at myndighetene på sin side bør intensivere bestrebelsene for å oppnå bedre markedsadgang og dermed mer forutsigbarhet for norsk fiskeeksport.

       I en analyse av Norges konkurrentland (Vedlegg VI i St.meld. nr. 48 (1994-1995)) er de offentlige nasjonale rammebetingelsene for produksjon og omsetning av oppdrettsfisk en del av konkurransebetingelsene. Dette gjelder reguleringer og direkte og indirekte støtte til næringen. Komiteen mener at det er viktig at nasjonal politikk på området i så måte er konkurransefremmende.

       Komiteen viser til at de tre hovedmarkedene for atlantisk oppdrettslaks i dag er Europa, USA og Japan. Analysen konkluderer med at det viktigste grunnlaget for Norges konkurranseposisjon er knyttet til adgangen til de viktigste internasjonale markeder for fersk, frossen og bearbeidet laks. Det vises til at Norge vil møte sterkere konkurranse i alle markeder for frossen og bearbeidet laks og at konkurransen ventes å bli særlig sterk fra Chile.

       Komiteen mener det fortsatt er viktig for næringen å redusere produksjonskostnadene og øke lønnsomheten for å møte konkurransen fra bl.a. Chile. For mye produksjonsregulering kan derimot hemme dette arbeidet. På den annen side er kostnadseffektiv produksjon lite verdt under sterkt prisfall eller utestenging fra viktige markeder.

       Komiteen mener Eksportutvalget for fisk spiller en viktig rolle for norsk oppdrettsnæring. Komiteen ser betydningen av et tett næringssamarbeid og en felles norsk eksportstrategi med vekt på generisk markedsføring. Det er også behov for at næringsaktører markedsfører sine produkter som norske merkevarer. For øvrig viser vi til komitémerknader om økt markedsforskning under pkt. 5.3 Forskning og utvikling og til finansiering under pkt. 8 Finansiering av fellestiltak.

       Komiteen mener at eksportavgiften bør økes i tråd med næringens ønsker.

       Under komiteens arbeid har flere aktører gitt uttrykk for at det er for mange eksportører og det vises også til en del useriøs virksomhet. Komiteen har også registrert et stort antall eksportører, men vil understreke at valg og bruk av seriøse og kompetente eksportører er næringens eget ansvar. Komiteen peker på at de markeder hvor lakseoppkjøperne opptrer samlet med store aktører, øker behovet for samlet salgs- og markedsføringsinnsats fra norske oppdretteres og eksportørers side. Dette er ikke til hinder for at enkeltbedrifter kan utvikle egne og nye markeder med relevante nisjeprodukter.

       Med de store mulighetene for økt eksport av oppdrettsfisk er fiskerirådenes rolle viktig. Komiteen vil understreke betydningen av en bevisst kompetanseoppbygging ved våre utenriksstasjoner, slik at disse kan spille en mer aktiv rolle for norske fiskeinteresser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener det er et tankekors at markedsarbeidet i dag styres av et offentlig organ, Eksportutvalget for fisk, selv om dette gjør mye bra arbeid. En subsidiefri næring som skaffer store eksportinntekter til landet, som skal være lønnsom, livskraftig og konkurransedyktig - bør i størst mulig grad selv være ansvarlig for sitt markedsarbeid. Hovedutfordringen for næringen er manglende integrasjon eller samarbeid fra oppdretter til tilvirker og eksportør, slik at produsentene i langt større grad engasjerer seg og deltar i markedsarbeidet. I den grad avgift pålegges næringen, må også enkeltbedrifter kunne søke om støtte til enkeltprosjekter som bedriften selv planlegger.

7. Havbruksteknologi

7.1 Fiskeindustrien

       Komiteen viser til at selv om vi er verdensledende på oppdrett av laks, med stabil råstofftilgang på kvalitetsfisk gjennom hele året, har vi kun en begrenset industriell bearbeiding av oppdrettslaksen. Skal vi utnytte våre ressurser bedre og øke verdiskapningen bør norsk oppdrettsfisk bearbeides mer i Norge. Salgsprisen har kommet på et prisnivå hvor det er mindre risikofylt å satse på mer produktdifferensiering og høyere bearbeidingsgrad. SND-rapporten viser til et potensiale av f.eks. ferdigpakket filet og koteletter, i såvel dagligvaremarkedet som cateringmarkedet. Etterhvert som vi styrker vår posisjon på markeder utenfor EU, antar komiteen at risikovilligheten hos private aktører vil øke. Komiteen mener det er viktig at næringen deltar mer aktivt i markedsarbeid og produktutvikling for å utløse mer offentlig innsats.

7.2 Utstyrsindustrien

       Komiteen viser til at Norge har store muligheter på eksport av kompetanse og havbruksteknologi. Perspektivanalysen fra Akvainstituttet antyder en sysselsetting på 5.000-10.000 mennesker og årlige eksportinntekter på høyde med oppdrettseksporten, 6-7 mrd. kroner.

       Det er satset betydelig FoU-midler på utstyrsindustrien de senere år. Det er fortsatt viktig å satse på utstyrsindustrien med tanke på ulike miljøutfordringer og vedlikehold. Etter komiteens mening bør dette området prioriteres, men noe av innsatsen vris mot eksportretta aktiviteter for norsk utstyrsindustri.

       Utstyret (merddrift, settefiskanlegg, slakterier og brønnbåter) som benyttes i oppdrettsnæringen er i stor grad utviklet i Norge. Miljøvennlig oppdrettsteknologi tilpasset andre klima, er etter komiteens mening særlig interessant for utenlandslansering, men det forutsetter offentlig medvirkning fordi mange utstyrsleverandører er små bedrifter med få muligheter til økt FoU-innsats.

       Komiteen mener at norsk kompetanse på fôr og avlsarbeid samt forvaltningsmessig kunnskap også er egnet for eksport.

8. Finansiering av fellestiltak

       Komiteen viser til at mulighetene for lønnsom drift i havbruksnæringen er stor og at eksportverdien har økt kraftig gjennom flere år, til omkring 7-8 mrd. kroner i 1995. Etter komiteens mening er det betydelig betalingsevne i næringen, men den bidrar i liten grad til fellestiltak.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener at næringen bør selv finansiere en rekke fellestiltak gjennom en avgiftsordning. Flertallet mener at en vesentlig del av denne avgiften bør styrke prioriterte satsningsområder for bl.a. FoU-tiltak ved sykdomsutbrudd, særlige kontrolltiltak og dokumentasjonsprogram. Det er også flertallets mening at næringen bør ha innflytelse over bruken av midlene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med en sterkere innsats i arbeidet med å videreutvikle eksisterende markeder og opparbeide nye markeder. Disse medlemmer mener det kan være fordelaktig med en mer samordnet markedsopptreden blant norske eksportører.

       Disse medlemmer mener at myndighetene må øke kontrollen av eksportørene, slik at usolidarisk og useriøs markedsopptreden kan motvirkes. Det vises i denne sammenheng til bl.a. omgåelse av EUs minstepriser.

       Disse medlemmer mener at avgift på eksport - eventuelt på førstehåndssalg, må kunne anvendes både til markedsarbeid og til forskning og utvikling innenfor områder som næringen som helhet kan ha nytte av, f.eks. forskning på sykdom og avlsarbeid. Regelverket for anvendelsen av avgiften og størrelsen på avgiften må fastsettes i samarbeid med næringen.

       Disse medlemmer viser til at en av hovedårsakene til problemene i markedene som startet i 1989-90 skyldtes innføring av 26 % toll på USA-markedet, som da var utviklet til et av våre største og best betalende enkeltmarked. Disse medlemmer viser til at begrunnelsen for innføring av denne tollen var anklager fra næringen i USA om subsidiering av norsk oppdrett. Etter disse medlemmers syn er dette en uriktig påstand og tollen er således i strid med GATT/WTO-avtalen. Regjeringen bør derfor legge sterkt press på USA, eventuelt bringe saken inn for WTO for å få en avgjørelse der.

9. Produsentorganisering

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at oppdrettsnæringen trenger muligheter for en mer markedstilpasset og lønnsom produksjon av laks. Dette må skje gjennom et offensivt og planmessig samarbeid i næringen. Regjeringen foreslår innføring av hjemmel for opprettelse av produsentorganisering (PO) som et virkemiddel for at næringen skal kunne ivareta et kollektivt ansvar for den videre utviklingen.

       Internasjonale matvaremarkeder er regulerte markeder. Handelsreguleringer og andre markedsforstyrrelser som dumpingtoll i USA og minstepriser i EU, som avtar nærmere 80 % av norsk laks, er allerede innført. Det er grunn til å anta at næringen også i fremtida vil møte på handelshindringer. Som tidligere nevnt i innstillingen er det et særdeles stort behov for samarbeid i næringen. Flertallet mener etablering av produsentorganisasjoner kan imøtekomme dette behovet.

       Flertallet viser til at med etablering av PO gis næringen økte muligheter for å styre utviklingen selv. Alternativene til PO er mer statlig regulering eller fri produksjon, noe som vil gi ukontrollerte strukturkonsekvenser for næringen. Dette kan stå i motstrid til målsetningen om en lønnsom distriktsbasert næring. Mer statlig regulering er ikke ønskelig utfra erkjennelsen av at næringen selv bør være mest egnet til å utvikle vekstpotensialet.

       Etter flertallets mening vil etablering av PO gi næringen muligheter fremfor begrensninger. Den internasjonale konkurransen om oppdrettslaks vil skjerpes og markedsarbeid, pris og kvalitet vil være avgjørende for norsk konkurransekraft. Norge må fortsatt øke kostnadseffektiviteten i produksjonsleddet. Dette kan oppnås gjennom mer samarbeid om stordriftsfordeler for innkjøp og forsikring, kvalitet og markedsinnsats. Samarbeid om kvalitetsstandarder og felles markedsføringstiltak er andre fordeler som kan oppnås ved produsentorganisering. Flertallet har lagt særlig vekt på at PO er en offensiv tilpasning og styrker konkurransemulighetene for mindre produsenter i distriktene i tråd med de fordeler større aktører har. Flertallet mener at dette styrker vekstmulighetene for en samlet norsk oppdrettsnæring.

       Flertallet vil understreke at utforming av PO skal være tilpasset norske forhold og rammeverket må utarbeides i nært samarbeid med næringen. Flertallet forutsetter at ordningen skal baseres på frivillighet. Det innebærer også hvorvidt man ønsker å slutte seg til internasjonale PO'er. Vedtektene skal godkjennes av Fiskeridepartementet.

       Dersom det er fare for at alvorlige markedsforstyrrelser kan oppstå, kan PO'ene få utvidet myndighetsområde for en begrenset periode, hvor vedtak fattet i PO også vil gjelde for ikke-medlemmer. Dette vil i hvert enkelt tilfelle avgjøres av Fiskeridepartementet og være tidsbegrenset. I dag ligger dette ansvaret hos fiskerimyndighetene. Flertallet viser i denne sammenheng til vedtak i Fiskeri- og havbruksnæringens Landsforening fra 12. februar 1996 hvor « man erkjenner at situasjonen i næringen er slik at ytterligere reguleringer av produksjonen er nødvendig » og anbefaler midlertidige fôrkvoter. Etter flertallets mening er dette en analog situasjon til eventuell bruk av utvidet virkeområde. Flertallet har videre merket seg at Regjeringen mener at næringen selv bør bære ansvaret for nødvendig tilpasning og er enige i dette.

       Flertallet forutsetter at produksjonsregulerende tiltak først kan settes inn når det er fare for alvorlige markedsforstyrrelser som kan være til skade for en samlet næring. Målsetningen må være at produksjonsregulerende tiltak nødig skal tas i bruk, og at et representativt andel PO'er må ha bedt om det. Hensikten er primært å samarbeide for å redusere kostnadene og øke norske markedsandeler i utlandet gjennom planmessig og målrettet samarbeid. Et slikt samarbeid vil kunne gi mer stabile rammevilkår for alle ledd i produksjonskjeden. Det er etter flertallets mening av avgjørende betydning for å kunne realisere det store utviklingspotensialet som ligger i en fortsatt utbygging av næringen.

       Flertallet mener at det utfra en samlet vurdering av muligheter, utfordringer og problemer i havbruksnæringen, bør åpnes for en slik hjemmel.

       Flertallet ber Regjeringen i forbindelse med lovproposisjonen om PO fremlegge en grundig vurdering av internasjonale rammevilkår, vurderinger av både nye og etablerte markeder, og en samlet vurdering av mulige virkninger av ulike reguleringstiltak.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at PO er den form for samarbeid mellom primærprodusenter som er i samsvar med EUs konkurranselovgivning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at dersom produksjonsregulerende tiltak skal virke, må de imidlertid omfatte alle produsenter og på like vilkår. En nasjonal overbygning eller samarbeid mellom PO-ene, må derfor gis utvidet myndighet, dvs. reguleringsmyndighet over alle produsentene, uansett om de er medlem i en PO eller står utenfor. Frivillig produksjonsregulering for PO-enes medlemmer vil bare stimulere til opptreden som « gratispassasjer » på utsiden av PO-ene. Disse medlemmer vil også understreke at det er viktig å iverksette reguleringstiltak før markedsforstyrrelser som kan være til skade for næringen inntrer.

       Disse medlemmer viser til at oppdretterne står fritt til å utvikle sitt samarbeid gjennom PO-ene, utover reguleringsfunksjonene. Dette kan f.eks. være samarbeid om innkjøp, markedstiltak og salg, felles kvalitetsstandarder og tiltak for å oppnå mest mulig stabile produksjons- og leveringsforhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til diskusjonen om produksjonsbegrensende tiltak i oppdrettsnæringen bl.a. er foranlediget av EUs trusler mot norsk oppdrettsnæring, ikke utfra en vurdering av det internasjonale markedets potensiale for fremtidige avtak av oppdrettslaks. Disse medlemmer viser til at eventuelle produksjonsbegrensende tiltak fra Norges side kan skje på to alternative måter; enten ved at Regjeringen innfører tvangstiltak direkte i et naturlig høringssamkvem med næringens organisasjoner, eller ved at Regjeringen innfører tvangstiltak (utvidet jurisdiksjon) etter anbefalingen fra en næring organisert i produsentorganisasjoner.

       Mye tyder på at EUs primærprodusenter ønsker et PO-system i Norge, bl.a. fordi det da under trussel av å innføre tiltak mot Norge kan legges press på norske PO'er om å samarbeide med skotske/irske PO'er for å avtale produksjonskvanta på det europeiske markedet. Disse medlemmer viser til at dette er tradisjonell kartelltenkning, utfra en målsetning om å danne et slags « lakse-OPEC » i Europa. Disse medlemmer ser ingen fordeler for norske oppdrettere i et slikt system hvor våre skotske/irske konkurrenter kan komme til å begrense norske ekspansjonsmuligheter. Så lenge produksjonen begrenses, vil det dessuten ramme alle alternative markeder i vekst, bl.a. det fremtidige meget kjøpesterke sydøst-Asia.

       Disse medlemmer viser til behovet norske oppdrettere har for å organisere seg for å gjennomføre felles markeds-/salgsfremstøt, oppnå fellesrabatter ved fôrinnkjøp og oppnå en mer integrert kjede fra produksjon til salg m.v. Disse medlemmer understreker at slikt arbeid pågår i næringen i dag f.eks. gjennom Norway Royal Salmon og Lerøy Quality Group. Slikt samarbeid er meget positivt, krever ingen produsentorganisasjon og kan uten problemer videreutvikles med dagens regler.

       Disse medlemmer viser til at det i meldingen anbefales å opprette PO'er basert på « frivillig » medlemskap. Dette vil i hht. EUs regelverk gi hjemmel for å avtale hvor mye medlemmene skal produsere - noe som ellers vil være ulovlig. I tillegg skal anbefalinger om produksjonsbegrensende tiltak fra PO'ene kunne gis « utvidet jurisdiksjon » (utvidet disiplin) for inntil 1 år, hvis Fiskeridepartementet går inn for det. Dette betyr at alle de som « frivillig » har valgt å stå utenfor PO'et, likevel kan styres av beslutninger i PO'et.

       Disse medlemmer understreker at begrepet « frivillig » således blir meningsløst, da det vil være nødvendig for de minst kartellvennlige oppdretterne å delta i kartellet for å ha innflytelse over vedtakene. Skal begrepet frivillighet ha mening, må muligheten for såkalt « utvidet jurisdiksjon » (utvidet disiplin) avvises.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag om PO'er reiser to prinsipielle spørsmål:

1)	Er det riktig å stimulere til kartelldannelser på produksjonsleddet hvor målsetningen er at aktørene avtaler hvor mye som skal produseres?

2)	Er det riktig at et PO også skal kunne regulere produksjonen til sine konkurrenter som har valgt å stå utenfor PO'et, ved at Fiskeridepartementet kan gi såkalt «utvidet jurisdiksjon» for produksjonsbegrensende tiltak anbefalt av PO'et?

       Disse medlemmer viser til høringsuttalelse fra FNL av 21. februar 1996:

« Fiskerinæringens Landsforening (FNL) mener at opprettelse av produsentorganisasjoner (PO) ikke er ønskelig for norsk oppdrettsnæring. Selv ikke den urolige situasjonen den siste tiden har medført at dette standpunkt er endret.

Tanken bak opprettelse av produsentorganisasjoner for laks i Europa er å tilpasse tilbudet til markedets etterspørsel. Dette skal gjøres ved å regulere antall smolt som settes i sjøen på bakgrunn av flerårige analyser av markedsutviklingen. Medlemskapet er frivillig, men under gitte forutsetninger kan myndighetene innvilge tillatelse til at POens regler også skal gjelde ikke-medlemmer innen POens område (utvidet virkeområde).

Som kjent er FNL prinsipielt imot reguleringer som hindrer næringen i å utvikle seg fritt. FNL er derfor også imot POer som reguleringsform. I tillegg til et prinsipielt standpunkt mot POer, mener FNL at PO-modellen bygger på to forutsetninger som ikke lar seg gjennomføre i praksis. For det første må en kunne fastslå markedets størrelse flere år frem i tid - dvs. vite hvilke kvanta som kan omsettes til en ønsket kilopris. Slik innsikt i det fremtidige markedet mener vi at ingen har. For det andre må en kunne foreta en effektiv regulering av produksjon, slik at det produserte kvanta tilsvarer det kalkulerte behov. Dette mener vi vil føre til økt produksjonskost og konkurransevridning i norsk disfavør.

FNL finner også grunn til å presisere at et eventuelt samarbeid gjennom produsentorganisasjoner ikke hindrer Skottland i å fortsette presset overfor EU-kommisjonen i å pålegge Norge straffetiltak av ulik karakter.

FNL mener at PO-ordningen vil være konkurransevridende, hindre nye aktører, hindre innovasjon og kreativitet, sementere næringsstrukturen, stimulere til omgåelser og dermed splitte oppdretterne, gi konkurransefordeler til « 3. lands » aktører, samt hindre norsk oppdrettsnæring i å utnytte sine konkurransefortrinn.

Ved å innføre lovhjemmel til POer velger man, i følge FNLs oppfatning, en defensiv strategi som kan hemme utviklingen i næringen. FNL ber derfor innstendig om at lovforslaget om POer ikke blir fremmet. Under alle omstendigheter må det bli foretatt nærmere utredninger, gjerne i samarbeid med næringens organisasjoner, om hva et slikt PO-system innebærer, og hvilke kortsiktige og langsiktige virkninger dette kan ha på utvikling og vekst for norsk oppdrettsnæring.

FNL mener næringen i prinsippet står overfor to valg; enten kan man innføre produksjonsregulerende tiltak, eller man kan styrke markedsinnsatsen. FNL mener oppdrettsnæringen vil være best tjent med sistnevnte tiltak. Markedsinnsatsen kan styrkes ved å styrke samarbeidet mellom produksjon og salg. Næringen trenger altså rammebetingelser som oppmuntrer til slikt samarbeid. I tillegg vil det være behov for midler til generisk markedsføring utført av et profesjonelt, sentralt organ. »

       Disse medlemmer peker på at Norske Fiskeoppdretters Forening (NFF) har nedsatt en komité som skal utrede PO-spørsmålet og fremme innstilling til behandling på NFFs årsmøte.

       Disse medlemmer har ikke konstatert avgjørende argumenter for PO'er eller « utvidet jurisdiksjon », utover at oppdretterne i EU ønsker vi skal gjøre det slik og truer med sanksjoner.

       Disse medlemmer ser imidlertid med bekymring på at næringens svakeste aktører vil kunne tre inn i et PO for å begrense sine dyktigste norske konkurrenter utenfor et PO. Disse medlemmer er også bekymret for hvordan eksisterende oppdrettere kan bruke en PO-ordning til å hindre nye etablerere i å utvikle seg.

       Et kritisk argument imot en eventuell opprettelse av norske produsentorganisasjoner for å innføre produksjonsbegrensninger i næringen, er at vår største lakseproduserende konkurrent, Chile, med et like stort utviklingspotensial som Norge og med betydelig påvirkning av våre markeder og vår konkurranseevne, ikke har en PO-ordning men vil ha frittstående aktører som kan produsere det de måtte ønske.

       Disse medlemmer viser til at innføring av et PO-system i Norge har såvel praktiske som prinsipielle ulemper. Kortsiktig ubalanse mellom tilbud og etterspørsel bør ikke få innflytelse for den langsiktige strategien for næringen. Etterspørselen etter oppdrettsfisk er avhengig av det relative prisforholdet mellom lakseprodukter og alternativ mat som kylling, kjøtt, pasta etc. Det er derfor umulig å lage en langsiktig prognose for etterspørselen av oppdrettsfisk, som grunnlag for fastsettelse av det « rette » produksjonsnivå. Ingen har klart å forutse etterspørselen så langt, og Norge har hatt en 10-dobling i produksjonen på 10 år, uten at dette har vært gjenstand for noen styrt produksjonsplanlegging.

       EU konsumerer i dag 7 mill. tonn kylling og 21 mill. tonn svinekjøtt, mot bare 200.000 tonn laks. Dette illustrerer at norsk lakseeksport såvidt har skrapt i overflaten av det potensielle konsumentmarkedet i Europa. Dersom man i Europa økte lakseforbruket til 1/3 av hva man i dag spiser av kylling, tilsvarer det mer enn en 10-dobling av dagens produksjon av oppdrettslaks i Norge.

       Den norske laksenæringen har blitt svært effektiv og kan i dag produsere laks til langt lavere kostnader enn tidligere. Når man alene ser på konkurransedyktigheten i næringen og på potensialet i markedet, er det få faktorer som skulle forhindre en betydelig vekst både i etablerte og nye markeder.

       Disse medlemmer understreker videre at PO-debatten er en EU-avgrenset debatt, mens de nye markeder i sydøst-Asia og vår hovedkonkurrent Chile ikke omfattes av ordningen. Enten man bruker PO'er til å innføre produksjonsbegrensende tiltak, eller staten vedtar slike begrensninger direkte, vil tiltakene bidra til å øke norske produksjonskostnader til fordel for våre konkurrenter fra Chile, Canada og andre oppdrettsnasjoner.

       Tvungne produksjonsbegrensninger er å gå i motsatt retning av det som er hovedutfordringen, nemlig å utvikle etterspørselen i Europa slik at det kan være plass til alle i et bredt spekter av nisjer. Etablering av produsentorganisasjoner vil også sementere næringen, og rette fokus mot kortsiktige produksjonsbegrensende tiltak fremfor fremvekst av integrerte kommersielle strukturer som gjør arbeidet mot markedet mer effektivt.

       Disse medlemmer viser til at produksjonsbegrensende tiltak, enten de skjer som følge av et eventuelt fremtidig PO-system eller ved direkte vedtak i Fiskeridepartementet har betydelige negative effekter. Videre er det tvilsomt om tiltakene virkelig « virker », eller om de først og fremst innføres som en psykologisk gest overfor EU.

       Disse medlemmer vil derfor gå imot havbruksmeldingens forslag om å hjemle adgang for PO'er og « utvidet jurisdiksjon », og heller satse på økt norsk konkurransedyktighet ved å la næringen få utvikle seg videre som enhver annen industriell næring.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener det er riktig og viktig å organisere samarbeidet i næringen gjennom produsentorganisasjoner (PO). Disse medlemmer viser til at EUs konkurranseregler, gjennom EØS-avtalen, legger begrensinger på PO-ene. De mulighetene som er til stede må imidlertid utnyttes maksimalt. Dette gjelder bl.a. muligheten til å gi PO-ene utvidet myndighet.

       Disse medlemmer er enig i at PO-ene bør bygge på frivillig medlemskap.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Sosialistisk Venstrepartis merknad og forslag om å bruke råfiskloven som lovhjemmel for omsetningssystemet i oppdrettsnæringa. Dette medlem vil allikevel, innenfor rammen av Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i denne innstilling, subsidiært støtte en organisering i form av såkalte produsentorganisasjoner.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at endelig stilling til opprettelse av PO blir tatt ved behandling av lovforslaget.