1. Bakgrunn og innledning

    Nærings- og energidepartementet viser i meldingen til at naturgassens betydning i de internasjonale energimarkedene er økende, gass dekker nå 22 % av det totale energiforbruket i verden. Anslagene for påviste gassreserver er mer enn firedoblet de siste 30 årene og produksjonen er tredoblet i samme periode. Naturgass står for om lag 17 % av det samlede forbruket av primærenergi i Vest-Europa og 22 % av det stasjonære forbruket. Om lag halvparten av alle gassreserver i VestEuropa befinner seg i de norske delene av Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, og Norge står i dag for ca 15 % av gassproduksjonen i vår del av verden - en andel som kan komme opp mot 40 % inn i neste århundre.

       Norge har de største gassreservene i Vest-Europa og er en av hovedleverandørene til det europeiske markedet. Praktisk talt all norsk gass eksporteres. Norge eksporterte om lag 27 mrd. standard kubikkmeter (Sm³⁾ naturgass i 1994, og gasseksporten forventes å øke kraftig i årene som kommer. Norge har inngått kontrakter om salg av over 60 mrd. Sm³ gass pr. år etter århundreskiftet. Som en følge av dette forventes Norges andel av gassforsyningen i de landene på kontinentet vi eksporterer til å øke fra om lag 12 % i 1995 til 26 % i år 2005.

       Det understrekes i meldingen at de norske gassreservene er en viktig del av vår nasjonalformue og må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Regjeringens hovedmål i gasspolitikken er:

2. Naturgass som miljøvennlig energibærer

       Naturgass er miljøvennlig i forhold til andre fossile energibærere. Sammenlignet med bruk av kull og oljeprodukter gir naturgassen lavere utslipp av karbondioksid (CO₂₎, og ved de fleste anvendelser også lavere utslipp av nitrogenoksider (NO_x). Naturgassen brenner praktisk talt uten utslipp av svovel og partikler.

       Departementet viser til at i Norden fremstår bygging av ny kullkraft som et alternativ til gasskraft for å dekke etterspørselsveksten. Norsk gasseksport som kan erstatte bruk av kull og olje i Europa, vil gi store utslippsreduksjoner. I tillegg kan gass redusere behovet for kjernekraft.

       Når det gjelder miljøeffekter av norsk gasseksport har departementet beregnet at en eksport til kontinentet på 62 mrd. m³ gass vil føre til utslipp av knapt 6 millioner tonn CO₂ knyttet til energien brukt i produksjon og transport av gass på sokkelen. Det betyr at hvis ca 5 % av den norske gassen som eksporteres til kontinentet erstatter kull og resten erstatter brensler med samme CO₂-utslipp som gass, vil reduksjonen i CO₂-utslipp i importlandene overstige CO₂-utslippene på sokkelen. I denne sammenheng viser departementet til det globale miljøproblem som utslipp av klimagasser representerer, og som må vurderes på tvers av landegrensene.

       Ved bruk av gass i transportsektoren vil utslipp av nitrogenoksider reduseres betydelig og utslipp av svovel og partikler elimineres. Miljøforbedringene ved bruk av naturgass i denne sektoren er relativt sett størst for tunge kjøretøyer i byer. Bruk av gass i ferger kan gi betydelige reduksjoner i utslippene av nitrogenoksider. Departementet viser til at bruk av naturgass i transportsektoren er vanskelig å få til på forretningsmessig basis, men synes enklest og miljømessig mest fordelaktig for busser i byer og eventuelt ferger. Det er og vil fortsatt bli gitt støtte til prøveprosjekter med bruk av gass i transportsektoren.

3. Bruk av gass i Norge

       Departementet understreker i meldingen Norges spesielle energisituasjon sammenlignet med andre land i Europa, som i stor grad er avhengig av importert energi. Med Norges store energiproduksjon vil overgang til bruk av nye energibærere, som f.eks. naturgass, være uten betydning for forsyningssikkerheten i Norge. Teknisk sett vil gass kunne erstatte andre energiformer i alle anvendelser og egner seg godt for omdanning til elektrisitet, men naturgassens fordeler fremfor andre brensler er først og fremst knyttet til varmeformål. Det er i meldingen redegjort for erfaringer fra andre land, som tilsier at gass er spesielt egnet til å erstatte andre energibærere for varme og tørkeformål og særlig i prosessindustrien. I Europa har naturgassen stort sett erstattet kull og oljeprodukter, og innføring av naturgass i Europa har i liten utstrekning gitt grunnlag for industri hvor gass bearbeides.

       Departementet viser til at store mengder gass brukes på kontinentalsokkelen i oljeutvinningen. I 1994 ble til sammen 17 mrd. m³ gass brukt til injeksjon og energiformål på sokkelen. Av de 14 mrd. Sm³ gass som ble injisert, kan mesteparten gjenvinnes senere. Norges bruk av gass på sokkelen til injisering og drift av anlegg tilsvarer omtrent tre fjerdedeler av total energibruk på land i Norge. Totalt sett forventes forbruket av gass til energiformål på sokkelen å øke i årene fremover, hovedårsaken til dette er den forventede veksten i gassproduksjonen og transporten inn i neste århundre.

       Dagens forbruk av naturgass på fastlandet i Norge er svært beskjedent, men i løpet av 1996 vil gass bli ilandført på tre steder i Norge: Kårstø i Rogaland, Kollsnes i Hordaland og Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. Under 1 mill. m³ gass brukes i dag i transportsektoren, om lag 25 mill. m³ brukes til varmeformål i industrien i Norge. Tabellen under viser en mulig utvikling i innenlandsk gassforbruk frem mot år 2000.

Tabell: Mulig gassbruk i år 2000

Bruksområde Årlig forbruk

Transport 2 mill. Sm³

Industri råstoff 700 mill. Sm³

Industri varmeformål 100 mill. Sm³

Kraftproduksjon 1.000 mill. Sm³

Totalt 1,8 mrd. Sm³

       Departementet viser til at Gasnor i dag står for den eneste forretningsmessige bruk av naturgass på land ved distribusjon til kunder, noe som har gitt betydelige miljøforbedringer. Videre er det i dag igangsatt prøvedrift med gassdrift av busser i Haugesund og i Trondheim.

       Det er i meldingen redegjort for ulike transportmuligheter for naturgass. Rørledningstransport av gass krever store initielle investeringer, samtidig som legging av rør er karakterisert av stordriftsfordeler. Flytende nedkjølt naturgass (LNG) har omtrent de samme kjennetegnene, og komprimert naturgass (CNG) er best egnet for korte avstander. Departementet viser til at bruk av naturgass krever svært langsiktig planlegging i forhold til bruk av andre energibærere, og av denne grunn er gassalgskontrakter ofte svært langsiktige. Introduksjon av naturgass i energisystemet krever videre store investeringer før det er mulig å ta gassen i bruk. Skal investeringene kunne tilbakebetales, vil det være nødvendig å sikre inntekter fra gassalg så snart som mulig, og gassmarkedet må derfor bygges opp raskt. For at naturgassen raskt skal slå gjennom i et nytt marked er det nødvendig at det er lønnsomt for gasskjøperne å gå over til å bruke gass. Det understrekes imidlertid at i de siste årene er satsing på naturgass blitt et virkemiddel for å oppnå miljømessige forbedringer. Miljøvirkningen er størst der gassen erstatter kull, men den er også betydelig ved overgang fra oljeprodukter i oppvarming og i ulike industrielle anvendelser.

       Departementet viser til at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved bruk av gass i Norge bestemmes av lønnsomheten av innenlandsk anvendelse sammenlignet med eksport. Eksport vil være et alternativ for store deler av gassressursene, og inntektene fra innenlandsk bruk må kunne konkurrere med verdien av eksport. Kostnadene ved distribusjon av naturgass er avgjørende for lønnsomheten, og disse kostnadene avhenger i første rekke av topografiske forhold, kundetetthet og gjennomsnittlig størrelse av hver enkelt kunde. Sammenlignet med de fleste andre land er kundetettheten i Norge svært lav, potensielle gassbrukere er få, og topografiske forhold gjør legging av rør kostbart. Imidlertid kan man i Norge ta i bruk gass på ilandføringsstedene uten å foreta store investeringer, og de som ønsker å basere seg på gass kan derfor ha fordeler av å etablere seg her. Videre vises det til at selv om geografi og markedsforhold i Norge tilsier at rørledningsdistribusjon av naturgass over lengre avstander kan bli for kostbart, kan en begrenset gassdistribusjon utover landet likevel finne sted.

Bruk av naturgass i transport

       Det er i meldingen redegjort for:

       Departementet viser til at naturgass er godt egnet som motordrivstoff og er mer miljøvennlig enn bensin og diesel. Bruk av gass i transportsektoren forutsetter distribusjonssystemer for naturgass, og følgelig synes slik bruk mest aktuelt for enheter som går i faste ruter og opererer innenfor begrensede geografiske områder. Det er i byer og tettsteder at overgang til bruk av naturgass særlig vil redusere lokale miljøpåvirkninger fra transportsektoren. Potensial for miljøforbedringer lokalt er størst med konvertering av tunge dieseldrevne kjøretøyer. Bruk av gass i ferger kan få en regional effekt ved at utslipp av NO_x reduseres.

       Departementet viser til at Naturgassutvalget, som ble nedsatt høsten 1994, tilrår at de samfunnsøkonomiske og bedriftsøkonomiske forhold ved å innføre naturgassdrift av busser og lastebiler i de største byene avklares i et samarbeid mellom lokale myndigheter og aktuelle parter i næringslivet. I tillegg bør igangsetting av prøvedrift med naturgassferger vurderes på bakgrunn av om myndighetene finner at en overgang til naturgass på riksvegfergeflåten er et kostnadseffektivt virkemiddel i en nasjonal strategi for å redusere norske NO_x-utslipp, samt eventuelt et ønske om å bidra til å opprettholde og videreutvikle den norske kompetansen på produksjon av naturgassmotorer og bruk av naturgass i ferger.

Gassbasert industri og bruk av gass for varmeformål

       Departementet viser til at industriell anvendelse kan gi muligheter for naturgass som ikke har andre avsetningsmuligheter. Utnyttelse av samlokaliseringseffekter kan ha verdi for gassbasert virksomhet. Gassbasert industri vil være utsatt for sterk konkurranse på verdensmarkedet hvis ferdigproduktene er enkle og billige å transportere. Naturgasseksport vil på grunn av høye transportkostnader være mindre konkurranseutsatt, og tilgang på billig naturgass i andre deler av verden kan gjøre gassbasert virksomhet i Norge krevende. Departementet viser imidlertid til at mange produkter kan fremstilles med utgangspunkt i naturgass, og bruk av naturgass vil ofte gi mer miljøvennlige prosesser enn bearbeiding av alternative råvarer.

       Tekniske løsninger for bruk av gass som erstatter andre energibærere, er tilgjengelig på en rekke ulike energiformål i husholdninger, industri og annen næringsvirksomhet. Gjennomgående gir slike løsninger gode muligheter for å regulere energitilførselen tilpasset energibehovet og produksjonsprosessene. I tillegg har selve energiomdanningen fra gass til varme i mange tilfeller en god effektivitet. Departementet viser til at slike tiltak derfor vil gi god energiøkonomi og vesentlige reduksjoner i utslipp av klimagasser dersom alternativet er direkte bruk av andre typer fossile brensler eller elektrisitet basert på olje, kull eller gass. Bruk av gass for varmeformål er i hovedsak et spørsmål om kostnadene ved distribusjon av gassen.

4. Gasskraftverk i Norge

      Departementet viser til at norske myndigheter er positivt innstilt til leveranser av gass til våre naboland. Det har gjennom mange år vært forhandlet med mulige kjøpere av gass i Sverige, men det finnes ikke kjøpere som kan påta seg så store forpliktelser at det gir grunnlag for bygging av en rørledning for eksport av gass til Sverige og Finland.

       Departementet viser videre til at kraftbalansen i Norden vil bli strammere i årene fremover, og at et gasskraftverk i Norge dermed fremstår som et alternativ for å dekke den økende kraftetterspørselen i Norden. Et gasskraftverk i Norge - i stedet for kullkraftverk i et annet land - vil redusere de samlede utslippene til luft. Dersom gasskraft erstatter tilsvarende energimengder fra kullkraft, vil CO₂-utslippet reduseres med mer enn 50 % av utslippet fra kullkraftverket.

       Departementet viser til at et alternativ i de andre nordiske land er bygging av kraftvarmeverk tilknyttet fjernvarmeanlegg. Kraftvarmeverk vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for å møte etterspørselen i Norden i årene fremover.

       Naturkraft A/S, med Statkraft, Statoil og Norsk Hydro som eiere, er opprettet for å vurdere mulighetene for eksport av norsk gasskraft. Naturkraft forhandler om salg av gasskraft til finske og svenske kjøpere om kjøp av gass til gasskraftformål. Departementet viser til at Naturkraft har sendt ut forhåndsmelding om bygging av gasskraftverk på henholdsvis 350 og/eller eventuelt 700 MW, hvor alle de tre ilandføringsstedene (Kårstø, Kollsnes og Tjeldbergodden) er satt opp som alternativer. Departementet viser til at forutsatt konsesjon i 1997, kan gasskraftverk startes opp i 1999. Departementet viser videre til at som en del av konsekvensutredningene av gasskraftverket, må behovet for nye kraftledninger tas med. Det er energimyndighetene som skal motta og koordinere behandlingen av en konsesjonssøknad for gasskraftverk og gi konsesjon.

       Det understrekes i meldingen at Regjeringen bare vil kunne gi sin tilslutning til gasskraftverk dersom det er lønnsomt og bidrar til et renere miljø. Stortinget vil få anledning til å drøfte spørsmålet før konsesjon gis.

5. Rammebetingelser for bruk av gass i Norge

      Energipriser og energiavgifter vil ha stor betydning for etterspørselen etter gass, og på grunn av høye investeringer i transport- og distribusjonssystemer vil gass i utgangspunktet ha en ulempe i forhold til andre energibærere. Satsing på gass vil kreve langsiktighet, og av den grunn ser departementet behov for forutsigbare rammebetingelser for bruk av gass i Norge. Regjeringen ser det som naturlig at eventuelle endringer i struktur, grunnlag og/eller nivå på CO₂-avgiften må ses i sammenheng med arbeidet i « Grønn Skattekommisjon ».

       Det er Gassforhandlingsutvalget (GFU) som står for alt salg av norsk gass, og de som ønsker å kjøpe større mengder gass må forholde seg til GFU. For alle ilandføringsstedene vil det til enhver tid være utpekt minst et leveransefelt slik at salgsforhandlinger kan gjennomføres raskt og effektivt. Kjøpere som ønsker å kjøpe små mengder gass, vil kunne henvende seg til distribusjonsselskaper som Gasnor, som igjen har kontakt med gassprodusentene. Transport, distribusjon og omsetning av naturgass bør etter Regjeringens syn være basert på et forretningsmessig grunnlag. Det anses ikke aktuelt å opprette nye statsselskaper eller pålegge eksisterende statsselskaper spesielle oppgaver i denne sammenheng. Departementet er positiv til lokale myndigheters engasjement, og en ser fordeler ved en spredning av eierinteressene i gassdistribusjonen. Et enkelt selskap eller en gruppe likeartede selskaper bør ikke ha så mye som halvparten av eierinteressene i et gassdistribusjonsselskap.

       Departementet viser til at transport, distribusjon og omsetning av gass på land i dag ikke er omfattet av en egen konsesjonslovgivning. Behovet for lovgivning er vurdert, men departementet ser for tiden ikke behov for ny lovgivning på dette området.

       Departementet er innstilt på at arbeidet med bruk av gass i Norge bør videreføres innenfor en overordnet ramme, og at satsingen bør konsentreres om tre områder:

       Når det gjelder økonomiske konsekvenser ved satsing på bruk av gass i Norge, vil Regjeringen komme tilbake med forslag om eventuelle bevilgninger i forbindelse med statsbudsjettet 1996.

6. Komiteens merknader

1. Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim; fra Senterpartiet, lederen Queseth Haarstad, Enoksen og Giil; fra Høyre, Fatland og Finstad; fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey; fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson; og medlemmet Hillgaar,viser til at gassproduksjonen vil gi Norge store inntekter langt inn i neste århundre. I løpet av de neste 10 årene vil produksjonen mer enn fordobles og statens nettoinntekter er anslått til 20 mrd. 1995-kroner i 2005. Selv om det er stor usikkerhet knyttet til disse tallene er det åpenbart store inntekter det handler om, som for en stor del vil bidra til finansiering av det norske velferdssamfunnet.

       Det er påvist gassreserver i en mengde som betyr at vi fortsetter å produsere gass lenge etter at oljeproduksjonen flater ut og faller. Det betyr at Norge etterhvert går fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon. Eksport av slike mengder gass reduserer kjøperlandenes behov for annen energi, i hovedsak kull, ganske betydelig.

       Med de store miljømessige fortrinn gassen har i forhold til kull når det gjelder utslipp av SO₂, CO₂, NO_x og partikler, er komiteen av den oppfatning at denne eksporten kan bidra til et renere miljø i Europa.

       Komiteen vil her vise til planer for utfasing av kull til kraftproduksjon i det tidligere Øst-Tyskland, som blir muliggjort ved import av gass, også fra Norge. Det samme gjelder flere land i Europa. Som en betydningsfull gassnasjon har Norge et ansvar for at denne relativt rene energiressursen og dette råstoffet blir utnyttet.

       I løpet av 1996 vil gass bli ilandført på tre steder i Norge: Kårstø i Rogaland, Kollsnes i Hordaland og Tjeldbergodden i Møre og Romsdal. Ilandføring av gass til Norge åpner nye perspektiver for bruk av gass innenlands. Slike muligheter knytter seg i første rekke til bruk av gass som energibærer og som råstoff i industri og i transportsektoren.

       Komiteen går inn for at det satses på lønnsom og miljøvennlig innenlandsk anvendelse av norsk gass, også til industrielt bruk. Dersom naturgassen erstatter andre fossile brensler, vil utslippene av klimagasser reduseres. Naturgassen må forvaltes i et perspektiv som strekker seg over flere generasjoner og som sikrer størst mulig inntekter. I introduksjonsfasen kan et begrenset myndighetsengasjement være nødvendig, men også næringslivet har et ansvar for at bruken av gass i Norge tiltar etter hvert som tilgjengeligheten øker. Dette gjelder både industriell bruk, i transportsektoren og andre muligheter som gassen gir åpning for.

       Mye er gjort innenfor forskning og utredning. Nå gjenstår det å sette inn direkte tiltak for å oppnå økt bruk av gass. Komiteen ber derfor Regjeringen arbeide for økt bruk av gass bl.a. til transport og eventuelle andre formål, i første rekke ved ilandføringsstedene. Dersom det en gang i fremtiden viser seg mulig å etablere gassleveranser til Sverige må muligheten for også å føre gass inn i de sterkt industrialiserte områdene innenlands tillegges vekt ved trasévalg, f.eks. i Telemark/Østlandet. Selv om en i dag ikke umiddelbart ser at det er økonomisk mulig å ta i bruk gass over hele landet, er det likevel viktig å understreke at Norge som gassnasjon fortsatt har som mål at gass skal kunne tas i bruk i flere landsdeler der prosjekter kan realiseres. Det må også settes inn tiltak som kan gjøre det lettere å oppnå økt bruk av gass/propan i transportsammenheng, også i andre større byområder enn der hvor det i dag er aktuelt. Større statlige etater bør vurdere de miljømessige fordeler ved overgang til gassdrevne transportmuligheter.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, vil vise til at selv om energibruken i Europa er i ferd med å flate ut, så skjer det en klar endring i sluttbrukernes energietterspørsel med en relativt sterk økning i elektrisitetsforbruket. Selv med en fallende trend i landenes samlede energibruk, vil etterspørselen etter elektrisitet sannsynligvis fortsatt øke. Det vil derfor også være av stor miljømessig betydning at generering av elektrisitet skjer med brennstoff som gir lavest mulig utslipp. Norge kan med sine vann- og gassressurser i den forbindelse spille en viktig rolle både i nordisk og Nord-Europeisk elektrisitetsforsyning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener produksjon av elektrisitet ved hjelp av gasskraftverk vil være et av flere mulige norske bidrag i den sammenheng. Dette bør komme i tillegg til eventuelt økt produksjon bl.a. ved opprusting av vannkraftverk.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Europa i overskuelig fremtid har rikelig tilgang på energi, men udekkede behov når det gjelder el-tilgang. Utfasing av kull- og atomkraftverk til fordel for f.eks. gasskraftverk vil derfor utelukkende kunne begrunnes ut fra miljøpolitiske, og i noen tilfeller også økonomiske prioriteringer. Det samme gjelder for ny kapasitet som en konsekvens av opprioritering av elektrisitet som energiform hos sluttbrukergrupper i hele Europa.

       Disse medlemmer vil også vise til at konflikten mellom norsk gasskraftproduksjon og nasjonale utslippsmål i denne forbindelse først og fremst er av symbolpolitisk karakter. Realpolitisk forholder det seg slik at CO₂-utslippene tar man i realiteten stilling til når aktuelle gassfelt besluttes utbygd. Selv om punktutslippene senere kan reise lokale forurensningsproblemer, spiller det i klimapolitisk sammenheng ingen avgjørende rolle om punktutslippene skjer i Norge eller et annet sted i Europa. Spørsmålet begrenses i praksis til et « klimaregnskapsmessig » og sysselsettingsmessig problem i den forstand at verdiskapnings- og sysselsettingseffekten flyttes utenlands dersom det nasjonale klimaregnskap skal prioriteres fremfor disse hensyn av rene symbolpolitiske grunner.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at anførte momenter ikke er fullt ut dekkende for den mer langsiktige og dynamiske tilpasning til det energibildet som også Norge må tilstrebe i fremtiden.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at naturgass på mellomlang sikt må regnes som en overgangsenergikilde mellom dagens dominerende og mer forurensende energikilder som kull og olje, og framtidens nye fornybare energikilder. Dette innebærer at gass sett i et miljøperspektiv ikke er et optimalt alternativ, men like fullt vesentlig bedre enn de energikilder som i dag dominerer det globale energimarkedet.

       Sett i sammenheng med de fornybare energikilder som biobrensel, vind-, sol- og vannkraft er Norge godt posisjonert for å møte fremtidens krav til ren energi. For de fleste andre europeiske land er utgangspunkt mer krevende. Norge, og norsk gass og kraftproduksjon har en meget viktig rolle å spille som energipolitisk brobygger mellom et ikke bærekraftig energiregime og et fremtidig mer bærekraftig energibilde. Det er viktig at Norge er med i fremste rekke i en slik utvikling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at naturgass representerer den mest aktuelle « energibro » mellom en « fossil » tidsalder og et fremtidig energibilde dominert av fornybare energibærere og hydrogen. I så måte stiller Norge i en gunstig situasjon f.eks. ved at hydrogen kan fremstilles tilnærmet CO₂ fritt både fra naturgass og ved elektrolyse av vann hvor prosessen kan drives av vannkraft. Hydrogen fremstår i dag som det mest realistiske alternativ til dagens fossile drivstoffer i transportsektoren.

       Dette flertallet viser for øvrig til ulike forslag om mer satsing på hydrogen og fornybare energikilder i forbindelse med behandlingen av klimameldingen.

       Komiteens medlem Hillgaar vil peke på at miljøeffekten og økonomien knyttet til produksjon av hydrogen ved bruk av vannkraft påvirkes sterkt av de alternative bruksmuligheter for den samme vannkraftenergien.

2. Hovedmålsettinger i gasspolitikken

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at Regjeringas grunnleggende målsetninger for å oppnå en langsiktig utvikling av gassressursene er basert på å:

       Flertallet er enig i at dette er viktige målsettinger for utviklingen av gassressursene, og vil poengtere at innenlands bruk av naturgass må være i samsvar med disse målsettingene. Videre må innenlands bruk av naturgass ses i sammenheng med Norges totale energisituasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at følgende målsettinger skal legges til grunn for bruken av gassressursene:

       Disse medlemmer mener derfor at det fra Regjeringens side må legges en klar strategi for hvordan en vil bidra til en slik utvikling, der målet om større gassutnyttelse følges opp av et sett av virkemidler.

3. Gass og miljø

       Komiteen mener det er viktig å klarlegge hvor tiltak må settes inn og hvilke virkemidler som må brukes. Med målsetting om økt bruk av naturgass og de påviselige sterke miljøeffekter den har, er det nødvendig å se dette i et langsiktig perspektiv ut i fra samfunnsøkonomiske avveininger. Samfunnsøkonomisk vil de offentlige og private investeringer kunne forsvares ut fra muligheten for reduserte utgifter til helse, bedre miljø, ny og bedre teknologi, reduserte drifts- og vedlikeholdskostnader, styrket konkurranseevne, økt verdiskaping, flere og tryggere arbeidsplasser.

       Komiteen vil imidlertid framheve betydningen av en ambisiøs satsning på rene energikilder og ENØK, og viser til egne merknader om dette i innstilling til Klimameldinga (jf. Innst.S.nr.114 (1995-1996)).

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at utviklingen av energiforbruket i Europa ligger på et stabilt nivå, mens el-forbruket stiger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine fellesmerknader i Innst.S.nr.114 (1995-1996) vedkommende bruk av naturgass.

       Disse medlemmer mener at det må være en målsetting å sikre at norsk gasseksport ikke fører til økt energiforbruk og nedprioritering av energisparetiltak og utvikling av fornybare energikilder i landene vi eksporterer til. Det er derfor viktig at gassen blir brukt til å erstatte eksisterende og mer forurensende energiproduksjon i mottakerlandene samtidig som det blir satset aktivt på energisparetiltak.

       Med tanke på det høye volumet på inngåtte avtaler og en langsiktig ressursdisponering, vil disse medlemmer gi uttrykk for at en i denne situasjonen bør være varsom med å inngå nye eksportavtaler.

       Disse medlemmer vil minne om at verdens kullreserver er langt større enn verdens gassreserver og at gass derfor ikke kan erstatte kull på varig basis. Naturgass må derfor sees på som en overgangsenergibærer som kan gi en del kortsiktige miljøgevinster. På lengre sikt er det bare fornybar energi som kan erstatte kull. Norsk politikk må derfor ha som målsetting å fremme bruk av fornybar energi og forvalte gassressursene på en slik måte at de ikke bidrar til å hindre ENØK-tiltak eller introduksjon av fornybare energikilder som bioenergi, solenergi eller vindkraft.

4. Bruk av gass

       Komiteen viser til at 96 % av all gass som brukes i Europa brukes til energiformål. Så godt som all naturgassen transporteres og distribueres i rør. Selv i de befolkningskonsentrerte områder i Europa er dette svært kostbart, og undersøkelser dokumenterer klart at med Norges spredte bosetting, lange avstander og tynne befolkningsgrunnlag vil investeringene i slik distribusjon ikke kunne nedbetales dersom gass skal selges i konkurranse med andre energiformer. I Norge dekker vannkraft 70-80 % av det stasjonære energiforbruket.

       Når det gjelder gass til transportformål reduserer gass utslippene av CO₂ i liten grad, men utslippene av NO_x reduseres betydelig og utslipp av partikler elimineres sammenliknet med diesel og bensin. Også støy til omgivelsene reduseres betydelig ved slik overgang. Dermed er miljøbegrunnelsen for overgang til naturgass eller propan i transportsektoren svært god. Naturgass fra avfallsplasser har et potensial innen småskala kraftproduksjon og som drivstoff innen transportsektoren.

       Det må legges til rette for at markedene for gassbruk skal få mulighet til å modnes slik at det kan etableres lønnsomme bedrifter og nye arbeidsplasser rundt de store norske gassreservene. I første omgang vil slik virksomhet lettest kunne bli etablert ved ilandføringsstedene for norsk gass.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at mulighetene for bruk av gass i Norge i første rekke knytter seg til kraftproduksjon, ulike industrielle anvendelser og transportsektoren.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener det er viktig at en intensiverer arbeidet med å finne fram til miljøvennlig, innenlands bruk av naturgass. Staten bør medvirke til å få nye tiltak i gang. I tillegg til et generelt aktivt engasjement der en bruker det offentlige tiltaksapparatet og etablerte støtteordningene, bør en også vurdere nye tiltak. Ved fastsetting av rammevilkår for aktiviteten, bør en legge til rette for at bruk av gass gir økt sysselsetting på fastlandet.

       Disse medlemmer vil peke på at mulighetene for bruk av gass i Norge i første rekke er knyttet til områder der en erstatter mer forurensende alternativer basert på oljeprodukter. Dette kan dreie seg om ulike industrielle anvendelser i tillegg til transportsektoren. Disse medlemmer mener at det ikke er tilstrekkelig å vente til slike markeder dukker opp av seg selv, men vil gå inn for en aktiv offentlig støtte til ulike prosjekter i Norge der bruk av gass bidrar til å redusere forurensning og klimagassutslipp.

       Disse medlemmer vil påpeke at en av de viktigste forutsetningene for å kunne ta i bruk gass som energikilde i Norge er knyttet til prisspørsmålet og avgiftsmessige forhold.

4.1 Bruk av gass i industrien

       Komiteen viser til at den overveiende delen av gassen som brukes i verden anvendes til energiformål. I Europa brukes kun 4 % av gassen som råvare i industrien. Dersom industriprosessen ender i mellomprodukter eller sluttprodukter som er billigere å transportere enn gass, møter man konkurranse på verdensbasis. Flere steder i andre verdensdeler finnes gass med svært lave produksjonskostnader og uten åpenbar alternativ anvendelse. Denne gassen kan brukes som råvare til svært lave priser/kostnader, og vil være i sterk konkurranse til industriell anvendelse og gassbasert industriproduksjon i Norge.

       Komiteen vil påpeke at industriell utnyttelse av gass er interessant ut fra hensynet til verdiskaping, arbeidsplasser og som erstatning for andre og mer forurensende fossile brensler. Det er imidlertid to sentrale forutsetninger for en slik gassutnyttelse. Den første er knyttet til den pris kundene må betale for gassleveransene. Den andre forutsetningen er at det legges til rette for etablering av distribusjonsnett i tilknytning til de tre ilandføringsstedene i Norge. Etter komiteens vurdering krever dette en fortsatt satsing fra norske myndigheters side.

       Komiteen viser til at naturgass er et godt egnet råstoff i enkelte typer petrokjemisk industri. Den kan også være velegnet som reduksjonsmiddel i jern- og stålindustrien. Ved mange av produksjonsprosessene kan det også bli produsert bi- og avfallsprodukter. Et eksempel på slike biprodukter er overskudd på hydrogen eller oksygen. Utnyttelse av slike ressurser kan gi ekstra verdiskaping ved samlokalisering av gassbasert industri. Som aktuelle områder som må vurderes videre, kan ellers nevnes produksjon av bioprotein til fiske og dyrefor, framstilling av svampjern som et miljøvennlig råstoff i stålindustrien, produksjon av hydrogen (carbon black-metoden) og bearbeiding av naturgass. Dette avhenger av industrielle investeringer på kommersielt grunnlag.

       Rogaland har som eneste ilandføringsregion hatt naturgass i 10 år. Det er utviklet betydelig gassrelatert kompetanse i FoU-miljø, leverandør-, service- og konsulentvirksomheter med et lokalt nasjonalt og internasjonalt marked. Først i 1994 ble det tatt i bruk gass i industrien. Denne gassen erstatter oljeprodukter. Gasnor AS leverer nå til 4 bedrifter, og erfaringene med hensyn til bedre miljø, økonomi og drift er gode.

       Interessen for naturgass er økende, og Gasnor AS har vedtatt å legge rørledning til Nord-Karmøy og Haugesund. Naturgass Vest AS er nylig stiftet, og har som målsetting å distribuere naturgass fra Kollsnes ilandføringsanlegg, som settes i drift sommeren 1996. Denne regionen vil prioritere levering av naturgass til tomter i Kollsnes Næringspark, bl.a. et gasslaboratorium for utvikling av norsk teknologi i tilknytning til gass. Det arbeides også med planer om produksjon og distribusjon av CNG med trailer til kunder i Bergensområdet, bl.a. til busser i påvente av en eventuell gassledning til Bergen.

       Komiteen vil særlig peke på muligheten for produksjon av bl.a. LNG på Tjeldbergodden.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, vil vise til den positive betydning etableringen av metanolfabrikken på Tjeldbergodden har hatt for området. Etableringen har gitt ringvirkninger, særlig i anleggsperioden, men det vil også gi positive ringvirkninger i driftsperioden. Det bidrar til økt verdiskapning og sysselsetting i området.

       Flertallet vil her vise til at volumet i Haltenpipe ikke på langt nær er fullt utnyttet til metanolfabrikken. Flertallet konstaterer videre at med nåværende reservoarstyring, vil Heidrunfeltet ikke kunne fylle kapasiteten i Haltenpipe. Flertallet forutsetter i den forbindelse at det for planleggings- og investeringsformål likevel må kunne forventes at tilstrekkelig gass vil kunne fremskaffes. Flertallet mener det er viktig å sikre gassmengder gjennom ledningen når eventuelle nye etableringer blir aktuelle. Ilandføring av gass fra Haltenbanken og bygging av metanolfabrikken har medført betydelige investeringer i offentlig infrastruktur på Tjeldbergodden. Flertallet mener det er viktig for gassbasert industri å ha nærhet til gassressursene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at forbruket av elektrisitet i Norge har økt de siste årene og at det i enkelte år er en tilnærmet balanse mellom forbruk og produksjon. Det er imidlertid ikke lenger mulig å se på det nasjonale kraftmarkedet som et lukket og isolert marked fordi det foregår en omfattende krafthandel over landegrensene. Disse medlemmer vil likevel peke på at det må være en målsetting å utnytte norske energiressurser bedre enn i dag, og at dette best kan gjøres gjennom en omfattende satsing på ENØK og på introduksjon av fornybare energikilder.

       Disse medlemmer vil understreke at mengden energi en kan frigjøre på denne måten er langt større enn det en vil produsere i to gasskraftverk. Disse medlemmer vil også peke på at bygging av to gasskraftverk som er subsidiert gjennom fritak fra CO₂-avgift, kan være til hinder for en nødvendig ENØK-innsats og for introduksjon av nye energikilder.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til at Sosialistisk Venstreparti stemte mot utbygging av Heidrunfeltet og mot etablering av en metanolfabrikk på Tjeldbergodden. Metanolfabrikken er umulig å forsvare både ut fra økonomiske og ut fra miljømessige vurderinger.

4.2 Bruk av gass i transportsektoren

       Komiteen viser til de store miljømessige fordelene ved overgang fra fossile brensler som diesel og bensin til naturgass. Både i USA og i Europa satser busselskaper og andre målbevisst på overgang til gass, og det er ambisiøse mål om et betydelig økt antall naturgasskjøretøyer. Også i Norge øker satsingen på alternativt drivstoff.

       Komiteen er kjent med at det drives forsøk med naturgass i busser i Trondheim og Haugesund. I Bergen samarbeider Naturgass Vest A/S med tre lokale busselskap for at halvparten (20) av de nye bussene som kjøpes inn skal benytte gass. Ifølge fylkeskommunen og Naturgass Vest A/S trenger prosjektet ikke støtte i driftsfasen, men kun til investeringer.

       Komiteen viser til den økende andel drosjer bl.a. i Oslo og Stavanger som benytter propan som drivstoff.

       Komiteen er også kjent med at drosjenæringen i Grenlandsområdet arbeider for overgang til propandrevne drosjer. Her kan det også ligge til rette for gassdrevne busser. Overgangen til gassdrevne busser og drosjer reduserer utslipp og støy og vil ha stor betydning for det lokale miljø. Erfaringene fra disse forsøkene må kunne brukes til å igangsette lignende prosjekter i andre tett befolkede områder.

       Komiteen vil her vise til de muligheter som ligger innenfor etablerte ordninger f.eks. med storbymidler i Samferdselsdepartementets budsjett og de muligheter som er etablert innenfor Nærings- og energidepartementets budsjett. Det er etter komiteens vurdering nødvendig at Staten bidrar til igangsetting av gass/propan-distribusjon i storbyområdene. Når det gjelder propan viser komiteen til prosjekter som allerede er i gang. Men det er nødvendig at distributørene også gjør dette tilgjengelig for brukerne.

       Komiteen viser videre til at etterspørselen etter gassbusser i den senere tid har økt og det har ført til reduserte priser på gassbusser. Norske bedrifter som Marintek og Raufoss, eksporterer avansert teknologi og kompetanse, men trenger et norsk marked og leverandøravtaler for ytterligere utvikling. Det samme gjelder for Ulstein-Bergen og selskapets gassmotorer.

       Det vil også bli iverksatt forsøk med naturgass i en ferge i Boknafjorden i Rogaland. Forsøkene med buss har så langt vært vellykkede, og tiden er nå inne til å avslutte prøvedriften og komme igang med permanent drift.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og medlemmet Hillgaar, viser til at bruk av gass i kollektivsektoren gir store lokale miljøforbedringer i forhold til bensin/diesel. Når det gjelder gass til bruk i privat bil, vil kostnadene ved overgang til gass ikke stå i forhold til de miljømessige gevinster.

       Flertallet viser også til merknadene i innstillingen til klimameldingen, hvor det påpekes at overgang til el-biler har en langt større miljøeffekt enn overgang til gass.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil påpeke at de miljømessige gevinstene ved anvendelse av naturgass synes store i transportsektoren. Dette har bl.a. medført at det satses offensivt på naturgass som drivstoff både i USA og Europa, både gjennom ambisiøse mål om en betydelig økning i antall naturgasskjøretøyer, gjennom strengere utslippskrav og investeringer. I tillegg satses det betydelig på overgang til propan (LPG) i privatbiler.

       Dette flertallet vil påpeke at en på norsk side også bør foreta et bevisst politisk valg når det gjelder satsing på naturgass og tilsvarende drivstoff i transportsektoren, både kollektive transportmidler som buss og ferje og den private bilparken.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at vi må bygge videre på forsøk med bruk av gass i busser og drosjer i byområder. Disse medlemmer går inn for at Regjeringa bør utarbeide en strategisk plan for bruk av gass i transportsektoren og legge denne fram for Stortinget. Her bør en blant annet vurdere scenarier for overgang fra bensin og diesel til gass og el-bil/elektrisk drift i byområdene. Her bør en også vurdere hvilken gass en bør satse på, LPG, CNG eller LNG, for å finne fram til en utslippsoptimal løsning.

       Disse medlemmer viser til at den europeiske naturgasskonferansen i Amsterdam så tidlig som i 1993 drøftet ulike scenarier for å finne fram til modeller for optimal utslippsreduksjon innen transportsektoren til lands. Disse medlemmer ser det som viktig at en plan for økt bruk av gass også inneholder en strategi for utbygging av en infrastruktur for gassforsyninga til transportsektoren.

       Disse medlemmer ser det dessuten som viktig at en også legger til rette for en betydelig overgang til økt gassdrift innen ferjedrift og båttransport på kysten.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en strategisk plan for bruk av gass i transportsektoren, og legge denne fram for Stortinget. »

5. Gasskraftverk

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, er kjent med at kraftetterspørselen i Norden øker. Ny atomkraft er omstridt i alle nordiske land. Kull er det mest aktuelle alternativet. Det er stor grad av fleksibilitet mht. lokaliseringen av et kullkraftverk, mens gasskraftverk må legges der gassen ilandføres. I Norden er overføringsnettet for elektrisk kraft godt utbygget, og krafteksport krever ikke store investeringer i overføringskapasitet. Gasskraftverk på ilandføringsstedene i Norge kan derfor være et realistisk alternativ til nye kullkraftverk i Norden. Gjennom vår kraftutveksling med utlandet er det norske kraftsystemet integrert med andre lands kraftsystemer, som i de fleste tilfeller baserer sin kraftproduksjon på ikke-fornybare, fossile brensler. I mange tilfeller vil det være kull som danner basisen for kraftproduksjonen i disse landene. Det avgjørende for miljøgevinsten ved bygging av gasskraftverk er ikke i hvilket land gasskraftverket er plassert, men hvilke energibærere som blir erstattet av den kraft vi produserer i Norge. Økt tilgang på kraft i Norge vil derfor både gjennom kortsiktig utveksling eller basert på langsiktige avtaler kunne erstatte kull-/atomkraftbasert produksjon i andre land.

       Flertallet konstaterer at det nå foreligger søknad om gasskraftverk. Det vises til hva meldingen sier om gasskraftproblematikken.

       Flertallet konstaterer videre at det nå ligger til rette for en konsesjonsbehandling av de foreliggende gasskraftverksøknader. Det er varslet egen sak om den videre behandling av søknaden. Flertallet vil komme tilbake til saken i den forbindelse

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til at Naturkraft A/S har søkt om konsesjon for bygging av to gasskraftverk i Norge med en total elektrisitetsproduksjon på om lag 5,5 TWh. Disse medlemmer vil minne om at Sveriges totale kjernekraftproduksjon er på om lag 70 TWh i året og at norsk el-eksport ikke vil være et særlig virkningsfullt bidrag dersom en ønsker å bidra til en nedlegging av svensk kjernekraft. Disse medlemmer vil peke på at eksport av gass til Sverige vil være et langt bedre alternativ fordi det vil være snakk om langt større volumer og fordi en da kan utnytte gassen langt mer effektivt i gass/varmekraftverk eller direkte i husholdninger og industri.

       Disse medlemmer vil videre minne om at to norske gasskraftverk vil øke de nasjonale utslippene av CO₂ med om lag 6 %, noe som tilsvarer utslippene fra om lag 650.000 personbiler med gjennomsnittlig kjørelengde. Dette utgjør i tonn CO₂ om lag halvparten av det den samlede norske bilparken slipper ut i løpet av ett år. Det er vanskelig å se noe tiltak i samferdselspolitikken som ville gi så store utslippsreduksjoner til så lav kostnad som det er å la være å bygge gasskraftverk i Norge. I forhold til en internasjonal klimaavtale basert på nasjonale utslippsmål, er en så stor økning i CO₂-utslippene ikke noe godt bidrag, verken til å få fortgang i de videre internasjonale klimaforhandlingene eller til å påvirke andre land til å redusere sine utslipp. Disse medlemmer vil dessuten påpeke at en ikke har noen garanti for at norsk gasskraft levert til våre naboland vil føre til en total reduksjon i de samlede CO₂-utslippene.

       Disse medlemmer vil også vise til at det er et stort ENØK-potensial i det norske markedet, på mellom 15 og 25 TWh, som fremdeles står uutnyttet. Gjennom en omfattende ENØK-offensiv i det norske energimarkedet, som foreslått bl.a. ved behandlingen av klimameldingen ( Innst.S.nr.114 (1995-1996)), ville en kunne frigjøre energi for innenlandsk forbruk og redusere behovet for kullbasert og kjernekraftbasert import fra våre naboland. Disse medlemmer kan derfor heller ikke se at et stramt norsk energimarked kan være et argument for bygging av gasskraftverk i Norge.

       Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har varslet en egen stortingsproposisjon som omhandler bygging av gasskraftverk. Disse medlemmer forutsetter at Stortinget ikke ferdigbehandler denne saken før alle høringsinstansene har hatt anledning til å uttale seg. Disse medlemmer vil derfor komme tilbake med ytterligere merknader og forslag når Stortinget skal ta endelig stilling til om det skal bygges gasskraftverk i Norge.

6. Distribusjon av gass

       Komiteen viser til at for å dekke det potensielle gassmarkedet utover landet, må det bygges ut systemer for transport og distribusjon av gass. Utbygging av infrastruktur for å tilby naturgass i de større byområdene i vårt land vil på grunn av vår befolkningsstruktur og geografi nødvendigvis bli veldig mye dyrere enn i andre land. Det kan bli vanskelig å etablere et tilstrekkelig kommersielt økonomisk grunnlag for noen omfattende infrastruktur for distribusjon og transport utenom i ilandføringsregionene. Offentlig satsning og medvirkning er ikke ukjent fra investeringer i annen infrastruktur som f.eks. kraftutbygging og kommunikasjoner.

       Komiteen er likevel av den oppfatning at transport, distribusjon og omsetning av gass fortrinnsvis bør skje på forretningsmessig basis, men vil kreve et visst myndighetsengasjement i introduksjonsfasen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, mener at statlige selskaper må vurdere distribusjon og salg av gass på forretningsmessig basis og ikke pålegges spesielle oppgaver.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke at det er nødvendig med et statlig engasjement i form av støtte til investeringer i denne typen infrastruktur i start- og oppbyggingsfasen. Dersom denne typen drahjelp ikke blir gitt, vil investeringer i utbygging og distribusjon ta svært lang tid, noe som vil være lite hensiktsmessig, både ut fra målet om økt gassutnyttelse, og ut fra samfunnsøkonomiske og miljømessige vurderinger.

7. Forskning og utvikling

       Komiteen viser til det meget omfattende forsknings- og utredningsarbeidet som er utført gjennom en rekke år. SPUNG-prosjektet alene brukte 340 mill. kroner på å studere mulighetene for å anvende gass i Norge. En rekke andre prosjekter og utredninger har gjennomført lignende studier, og det er vanskelig å se konkrete resultater av dette utover forståelse for og kunnskaper om problemstillingene.

       Komiteen mener at det til tross for dette må satses på en tett oppfølging av utviklingen internasjonalt. Utviklingen av nye energiformer er en av de viktigste oppgaver i forhold til reduserte klimagassutslipp. Det må forsatt satses på forskning omkring bruk av gass og en mest mulig effektiv utnyttelse av denne energien, og det må gis støtte til pilotprosjekter og utvikling av gassrelatert utstyr. Mye er gjort fra myndighetenes side og det er fortsatt viktig med et offentlig engasjement for å finne fram til lønnsom anvendelse av naturgass for å utvikle norsk kompetanse og teknologi. Utviklingen av norsk teknologi og ekspertise på vannkraftsektoren for 70 år siden er en historisk parallell til dette.

       Hjemmebaserte virksomheter ville i enda større grad få leveranser knyttet til eksportert naturgass. FoU-miljøer og gassrelatert virksomhet utvikler seg best i et gjensidig avhengighetsforhold. Komiteen er kjent med gassrelaterte forskningsinstanser som K-labb, Statoil Kårstø og Christian Michelsens Research AS, FoU-miljø på våre universiteter, høyskoler, tekniske fagskoler og videregående skoler, og samarbeidet mellom disse og fagmiljøene. Utgangspunktet er bl.a. fagopplæring i gassteknologi, høyteknologi, styringssystemer, energi, miljøkontroll og gassrelatert industriell utvikling. Komiteen ser positivt på et bredt samarbeid, bl.a. i ilandføringsregionene om studie- og undervisningstilbud, kompetanseheving og informasjonsformidling.

       Komiteen vil vise til at det etter hvert er opparbeidet betydelig norsk kompetanse om gassrelaterte spørsmål, teknologiutvikling og til ulike former for gassanvendelse. Det kan imidlertid tenkes at organisatoriske forhold vil kunne begrense et ellers optimistisk videreutviklingspotensial i så måte. Komiteen vil derfor be departementet vurdere behovet for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for gass og gassanvendelse.

       Komiteen foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere behovet for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for gass og gassanvendelse. Det forutsettes at Regjeringen kommer tilbake til spørsmålet f.eks. i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet til høsten. »

8. Rammebetingelser

       Komiteen vil vise til at omfanget av innenlands gassanvendelse vil være avhengig av bl.a.:

8.1 Avgiftspolitikken

       Komiteen viser til at når det gjelder avgiftsnivået har Regjeringen konkret bedt om at Grønn Skattekommisjon vurderer endringer i CO₂-avgiftens struktur, grunnlag og nivå. Grønn Skattekommisjon utreder hvilken rolle skatte- og avgiftspolitikken kan spille for å oppnå økt sysselsetting og et bedre miljø i et langsiktig perspektiv. Kommisjonen skal bl.a. drøfte nærmere på hvilke områder det kan være nødvendig å endre/innføre miljøbegrunnede skatter og avgifter, og vurdere alle avgiftstyper/nivå på kort sikt og lang sikt. Komiteen forutsetter at konklusjonene fra Grønn Skattekommisjon blir vurdert allerede i Regjeringens forslag til langtidsprogram som legges fram i 1997, og at enkelte tiltak vurderes innarbeidet allerede i Statsbudsjettet for 1997.

       Det er fra i år, 1996, ilandføring av gass på 3 steder i Norge. Det bør derfor være store muligheter for økt anvendelse av denne gassen. Komiteen viser til at for å oppnå økt anvendelse av gass må avgiftssystemet være tilpasset innføring og bruk av gass ut fra kommersielle hensyn, også vurdert i sammenheng med utviklingen av avgifter internasjonalt på fossile energibærere.

       Komiteen vil vise til at innenlands gassanvendelse p.t. ikke er avgiftsbelagt. Erfaringene fra f.eks. Italia viser at avgiftsfri gass er det viktigste virkemiddel for å fremme en mer miljøvennlig transportsektor. Bruk av gass i transportsektoren er her i klar vekst med et foreløpig nivå på ca 300.000 gassdrevne busser og personbiler.

       Komiteen er derfor av den oppfatning at innfasingen av gass i transportsektoren i Norge vil være helt avhengig av et klart avgiftspolitisk signal. Komiteen forutsetter at Regjeringen legger til grunn at naturgass og propan (LPG) i transportsektoren blir avgiftsmessig prioritert i et lengre tidsperspektiv, enten ved avgiftsfritak eller klar avgiftsmessig favorisering av naturgass/LPG.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar vil ellers vise til at gass anvendt i gasskraftverk kan komme i en annen avgiftsmessig posisjon enn gass anvendt i transportsektoren. Norsk gasskraftproduksjon skal imidlertid omsettes i et nordisk og Nord-Europeisk kraftmarked hvor fossile energibærere som kull, olje og gass f.t. dels subsidieres, dels ikke avgiftsbelegges. Disse medlemmer forutsetter derfor at norsk gasskraftproduksjon ikke avgiftsbelegges med mindre dette skjer som et ledd i en større regional avgiftsforståelse.

       Komiteens medlem Hillgaar vil videre peke på at energibærere i tilfelle bør avgiftsbelegges ut fra reell forurensningsgrad. Dette tilsier en bred vurdering av alle typer fossile brensler.

8.2 Gasspris

       Komiteen er enig i at gassprisene til ulike anvendelsesområder blir å fastsette gjennom kommersielle pris- og leveringsforhandlinger mellom aktuell kjøper og gasselger.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og medlemmet Hillgaar viser til at gasskontrakter forhandles på forretningsmessig basis mellom de forskjellige aktørene. Gasselgerne søker å avsette gassen til en høyest mulig pris når det er tatt hensyn til transport- og lagerkostnader m.m. Uttak av gass på ilandføringsstedene vil innebære at en sparer transport til eksportmarkedene, men fleksibilitet, alternativer og avtakssikkerhet spiller også en rolle. Dette kan gi ulike priser og vilkår i ulike kontrakter. I salgsforhandlingene vil en søke å komme fram til betingelser i tråd med kjøpers avtaksbehov og selgers muligheter for å levere.

       Komiteen vil imidlertid forvente at kommersielt avtalte priser avspeiler nærheten til gassfeltene.

8.3 Infrastruktur/tilgjengelighet/brukermarkeder

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, deler den oppfatning at gassintroduksjon i første omgang lettest lar seg etablere ved ilandføringsområdene. Flertallet har imidlertid merket seg at det foreligger både nasjonale og internasjonale studier som gir grunnlag for optimisme for så vidt gjelder transport av gass over lengre strekninger og på kommersielle vilkår (komprimert gass, nedkjølt flytende gass og propan). Men distribusjonssystemene er relativt kapitalintensive og er derfor avhengig av at brukervolumene bygges raskt opp. Flertallet vil derfor vise til at en kombinasjon av f.eks. ulike former for introduksjonstilskudd, samordnede investerings- og/eller konverteringsprogrammer for større bilflåter som Teleselskapene, Postverket, NSB-buss, andre busselskaper etc., kan være aktuelle virkemidler. Flertallet mener at her vil det være en klar sammenheng mellom tempo i oppbygging av brukervolumer og behovet for bruk av spesielle finansieringsopplegg/tilskuddsordninger til oppbygging av distribusjonssystemer. Flertallet vil videre vise til at dersom viktige miljøpolitiske mål i transportsektoren ikke lar seg nå med positive virkemidler, kan eventuelt konsesjonsvilkår tas i bruk i forbindelse med ordinær myndighetsbehandling av rutekonsesjoner.

8.4 Myndighetenes rolle

       Komiteen viser til at generelle støtteordninger for næringsvirksomhet forvaltes av SND, og at disse ordningene kan komme gassprosjektene til gode.

       Komiteen viser til alle de utredninger og analyser som er gjennomført. På bakgrunn av disse og ønsket om å oppnå økt bruk av gass i Norge, ber komiteen om at departementet tilfører midler til igangsetting av prosjekter for bruk av gass, hvor det forutsettes at driften vil være lønnsom. På denne bakgrunn må departementet utarbeide en investeringsplan for en periode på 3-5 år, som også omfatter infrastruktur.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at meldingen skisserer tre områder som en overordnet ramme for myndighetenes fremtidige engasjement:

       Flertallet er enig i at dette er viktige satsingsområder, og deler for øvrig meldingens hovedlinje om et begrenset offentlig engasjement bl.a. med bakgrunn i vår spesielle energisituasjon med tilhørende infrastruktur.

       Flertallet har imidlertid ovenfor pekt på visse spesielle problemstillinger knyttet til selve introduksjonsfasen for økt bruk av gass i Norge, hvor miljøpolitiske, sysselsettingspolitiske og verdiskapingsbegrunnelser taler for enkelte myndighetsinitierte tiltak som:

       Flertallet foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en tilskuddsordning og foreslå tilskuddsnivå knyttet til introduksjonsfasen av innenlandsk bruk av gass, herunder infrastrukturelle tiltak, distribusjonsnett, investerings- og konverteringsprogrammer for overgang til gassdrift i ferjeflåter og i transportsektoren for øvrig. »

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at naturgass og propan (LPG) i transportsektoren blir avgiftsmessig prioritert i et lengre tidsperspektiv, enten ved avgiftsfritak eller klar avgiftsmessig favorisering av naturgass/LPG. »

       « Stortinget ber Regjeringen stimulere til samarbeidsløsninger, bl.a. ved investerings- og konverteringsprogrammer for buss-systemer, statseide bilflåter, bruk av drosjer o.l. for så snart som mulig å etablere større brukervolumer av naturgass/LPG, og derigjennom å legge et bedre grunnlag for infrastrukturelle investeringer. »

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en strategisk plan for bruk av gass i transportsektoren, og legge denne fram for Stortinget.

8. Komiteens tilrådning

  Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       St.meld. nr. 44 (1994-1995) - om Norge som gassnasjon, bruk av naturgass i Norge - vedlegges protokollen.

       Stortinget ber Regjeringen vurdere behovet for å etablere et nasjonalt kompetansesenter for gass og gassanvendelse. Det forutsettes at Regjeringen kommer tilbake til spørsmålet f.eks. i forbindelse med fremleggelsen av statsbudsjettet til høsten.

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en tilskuddsordning og foreslå tilskuddsnivå knyttet til introduksjonsfasen av innenlandsk bruk av gass, herunder infrastrukturelle tiltak, distribusjonsnett, investerings- og konverteringsprogrammer for overgang til gassdrift i ferjeflåter og i transportsektoren for øvrig.

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at naturgass og propan (LPG) i transportsektoren blir avgiftsmessig prioritert i et lengre tidsperspektiv, enten ved avgiftsfritak eller klar avgiftsmessig favorisering av naturgass/LPG.

       Stortinget ber Regjeringen stimulere til samarbeidsløsninger, bl.a. ved investerings- og konverteringsprogrammer for buss-systemer, statseide bilflåter, bruk av drosjer o.l. for så snart som mulig å etablere større brukervolumer av naturgass/LPG, og derigjennom å legge et bedre grunnlag for infrastrukturelle investeringer.