Til Stortinget.

       Forslagsstilleren viser i dokumentet til at etter at energiloven trådte i kraft 1. januar 1991, har loven gradvis fått økende betydning for de ulike kundegrupper. For større næringskunder tok det ca et år før konkurransen førte til leverandørskifte (desember 1991), for mindre næringskunder og husholdningskunder tok det fire år (1. januar 1995) før det reelt ble mulig å skifte kraftleverandør. Totalt sett er det så langt få kunder som har skiftet leverandør. Videre vises det til at før 1. januar 1995 var kostnaden ved å skifte leverandør hos de fleste e-verk kr 4.000 pr. år, som nå er redusert til kr 200 pr. leverandørskifte. Men tregheten i markedet skyldes ikke kostnadene alene, den skyldes etter forslagsstillers mening også en generell uvilje hos de ulike energiverkene til å åpne for konkurranse i eget område. Dette har så langt i mange tilfeller vært gjort gjennom høye overføringstariffer og lave totaltariffer, strenge krav til eksterne leverandører med hensyn til sikkerhet m.m.

       Forslagsstilleren mener at det neste skritt mot et fullstendig konkurranseutsatt energimarked nå bør være et klart skille slik at de juridiske enheter som driver produksjon av og/eller handel med elektrisitet ikke har adgang til nettransport for kraft.

       Forslagsstilleren fremmer følgende forslag, datert 27. mars 1995:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å oppnå et selskapsmessig skille mellom produksjons- og omsetningsvirksomheten og nettvirksomheten for elektrisk kraft. »