Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune E. Kristiansen og Leif Lund, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, viser til at Norge som et lite land har særlig stor interesse av internasjonal frihandel og internasjonale avtaler som sikrer lik og rettferdig behandling av partene og forutsigbarhet for bedriftene i internasjonalt økonomisk samkvem. Av den grunn har Norge hatt frihandelsavtaler med EF som nå er avløst av EØS-avtalen, Norge har aktivt deltatt i bl.a. OECD, GATT og har tiltrådt den nye WTO-avtalen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at den økende internasjonalisering av næringslivet, noe som blant annet kommer til uttrykk i de multinasjonale konsernenes stadig større rolle i verdensøkonomien, har skapt nye utfordringer for fagbevegelser som har kjempet gjennom rettigheter på nasjonalt nivå.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, ser derfor positivt på at Norge gjennom internasjonale avtaler bidrar til å sikre fagbevegelsens rettigheter i forhold til de flernasjonale konsern, slik intensjonen er med EØS-komiteens vedtak nr. 55/95 av 22. juni 1995 om endring av vedlegg XVIII til EØS-avtalen.

       I lys av den omfattende internasjonalisering som gjennom lengre tid faktisk har funnet sted på arbeidsgiversiden, vil et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, videre understreke betydningen av den utbygging av det internasjonale samarbeid på arbetidstakersiden som er i gang.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser for øvrig til at Stortinget deltar på flere trinn i behandlingen av EØS-direktivet om konsernfaglig samarbeid. For det første har direktivet blitt forelagt Stortingets konsultasjonsorgan på et tidligere tidspunkt. For det andre behandles nå spørsmålet om Stortingets samtykke til godkjenning av EØS-komiteens vedtak nr. 55/95 av 22. juni 1995 om endring av vedlegg XVIII til EØS-avtalen, noe som gir Norge en folkerettslig forpliktelse til å følge direktivet. Og for det tredje vil Stortinget få saken til behandling gjennom en odelstingsproposisjon når direktivets innhold skal tas inn i norsk rett. Det forventes at fagdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, vil fremme en egen odelstingsproposisjon om saken i løpet av vårsesjonen.

       Dette flertallet understreker betydningen av at Stortinget som folkevalgt organ kommer så tidlig som mulig inn i prosessen i internasjonale avtalesaker, slik intensjonen også er med den saksbehandlingsprosedyre som Stortinget selv har lagt opp til i EØS-samarbeidet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det i norsk arbeidsliv er lange tradisjoner for at arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene løser utfordringene i arbeidslivet gjennom avtaler.

       Dette flertallet viser til at siden konsernfaglig samarbeid er et område som tradisjonelt har vært løst gjennom tariffavtaler, ønsker LO/NHO i samråd med KAD å gjennomføre direktivet ved avtale. Dette flertallet har merket seg at dersom partene lykkes i å komme frem til en avtale som tilfredsstiller kravene i direktivet, så vil avtalen bli lagt til grunn for det videre arbeidet fra myndighetenes side.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, ser dette direktivet som en ytterligere styrking av de faglige rettighetene for arbeidstakere i større konsern. Dette flertallet vil vise til at dette direktivet er et minimumskrav og at partene i EØS-landene står fritt til å etablere en høyere standard når det gjelder arbeidsrettslig regulering. EØS-reglene berører ikke nasjonale forhandlingsordninger, tariffavtaler, tvisteregler eller ordninger for lønnsfastsettelse. Verken EU eller EØS-organene har formell rett til å gripe inn i disse forhold (Sosialprotokollen art. 2.6). Dette flertallet vil videre peke på organisasjonsfriheten som vi har i Norge. Denne bestemmelsen er laget for at det skal være opp til den enkelte å bestemme om de vil slutte seg til en organisasjon eller ikke.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at når det gjelder Odda-vedtaket ble det satt som vilkår for å komme i betraktning i anbudsrunden at det i anbyderens bedrift var tariffavtale, og at vilkårene var lik de som følger av landsomfattende norske overenskomster. Dette flertallet vil her peke på at dette ikke bare vil være i strid med art. 4, art. 28 og art. 36 i EØS-loven, men at det antagelig også i praksis vil være i strid med organisasjonsfriheten her i landet. Dette flertallet peker på at når dette er satt som vilkår, vil det bety at bedrifter i andre EØS-land må benytte norske vilkår i sine tariffavtaler for å kunne komme i betraktning i anbudskonkurransen. Dette flertallet viser for øvrig til lov om allmenngjøring av tariffavtaler hvor formålet er å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdig med de vilkår som følger av landsomfattende norsk tariffavtale. Det er i denne forbindelse på det rene at det i forhold til EØS-avtalen er anledning til å gjøre norske regler om lønns- og arbeidsvilkår gjeldende overfor arbeidstakere fra andre EØS-land dersom de utfører arbeid her i landet.

       Dette flertallet har ellers ingen kommentarer og slutter seg til Regjeringens framlegg.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis Johansen, og fra Sosialistisk Venstreparti, Børre Rønningen, viser til at det i EØS-komiteen 22. november 1994 ble gjort vedtak om å lage et felles lovverk for konsernfaglig samarbeid for EØS-området. Disse medlemmer har samtidig merket seg at de norske hovedavtalepartene, LO og NHO, 30. november 1995 kom fram til enighet omkring hvordan dette direktivet burde tilpasses norske forhold.

       Disse medlemmer viser til at det i mange europeiske land de siste åra har vært en tiltakende liberalisering og internasjonalisering. Disse medlemmer ser at dette er en utvikling som har medført press på de enkelte lands fagbevegelser. Disse medlemmer viser til at Norge med sitt medlemskap i EØS er en del av denne utviklingen. Disse medlemmer vil i den forbindelse henvise til den rapport som fagbevegelsens forskningssenter (FAFO) har utarbeidet omkring dette:

« Åpningen av et vesteuropeisk marked med fri bevegelse for varer, tjenester, arbeid og kapital i hele EØS-området, endrer rammene for faglig arbeid og nasjonal arbeidslivspolitikk. Skjerpet konkurranse og større muligheter for internasjonal kapital til å flytte produksjonen dit den finner det gunstigst, kan øke presset på nasjonale arbeidsvilkår, lønnskostnader og forhandlingssystem. I kampen om investeringer og arbeidsplasser kan arbeidstakerne i ulike land og regioner bli spilt ut mot hverandre i en ødeleggende alles kamp mot alle ».

       Disse medlemmer viser til at vi i Norge allerede ser at det er et press mot de faglige rettighetene. Odda kommune har, bl.a. som følge av EØS-avtalen, blitt nektet av Kommunal- og arbeidsdepartementet å sette krav om tariffavtale som et kriterium for hvem som skal få oppdrag i kommunen. Disse medlemmer er bekymret for at dette er begynnelsen på en utvikling der det blir stadig vanskeligere å fremme arbeidstakernes rettigheter.

       Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til det arbeidet som er gjort av den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen UNICE gjennom sin rapport « Making Europe more competitive ». Her beskrives følgende målsettinger:

« Nøkkelen til vår konkurransedyktighet er tilpasningsevne hos individ og styresmakter, så vel som på den enkelte bedrift. Dette kan bare nås ved å:

-	øke markedenes fleksibilitet, da særlig arbeidsmarkedene

-	redusere statens rolle i økonomien, ved å eliminere eller overføre aktiviteter fra offentlig til privat sektor

-	styrke næringslivet ved effektivisering av arbeidet med nyskapninger og heving av bedriftenes investeringsnivå.

For å oppnå et mer fleksibelt arbeidsmarked vil UNICE:

« -	redusere ikke-lønnsbaserte sysselsettingskostnader, inkludert trygdeinnbetalinger, særlig for lavtlønnede og ungdom

-	godkjenne nye arbeidskontrakter, inkludert mindre restriksjoner på arbeidsdagens lengde, for å fostre en mer produktiv organisering av arbeid

-	sikre at lønnsavtaler gir rom for differensiert lønn i samsvar med lokale forhold

-	sikre at lønnsøkninger ikke « spiser opp » økningen i produktivitet

-	øke differensieringen i lønn etter skatt, ved å redusere minstelønnen og senke marginalskatten

-	bedre forholdene for rekruttering og redusere kostnadene forbundet med oppsigelser i de tilfeller hvor overdreven beskyttelse skremmer vekk arbeidsgiverne fra arbeidsmarkedet

-	lette yrkesmessig inntakskrav og øke gapet mellom arbeidsløshetstrygd og inntekter ved arbeid

-	redusere mulighetene for adgang til trygd. »

       Disse medlemmer ser det som særdeles viktig at en klarer å motvirke en slik utvikling på arbeidsmarkedet i Norge. Disse medlemmer mener det er viktig at de faglige rettighetene er ivaretatt på en slik måte at de ansatte har mulighet til å påvirke utviklingen på sin egen arbeidsplass. Disse medlemmer ser i den forbindelse på det arbeidet som er gjort innenfor EØS-systemet i forbindelse med direktivet om konsernfaglig samarbeid som ett skritt i riktig retning. Et samarbeid på tvers av landegrensene er nødvendig i en situasjon hvor virkningen av nasjonale virkemidler bevisst er redusert. Det er derfor positivt med tiltak som kan motvirke noe av den utviklingen som skjer som følge av at Norge er en del av EØS-avtalen.

       Disse medlemmer ser det også som positivt at det mellom avtalepartene i Norge er blitt enighet om at Bedriftsdemokratinemnda skal fungere som tvisteløsningsmekanisme i de tilfeller hvor det oppstår uenighet mellom avtalepartene. Det er på samme måte positivt at det er enighet om den praktiske gjennomføringen av det konsernfaglige samarbeidet når det gjelder antall møter pr. år, og kostnadsdeling ved gjennomføringen av dette samarbeidet. Disse medlemmer mener det er positivt hvis det mellom partene i Norge legges opp til et nivå på dette samarbeidet som overstiger de minstekrav som ligger i direktivet. Det er samtidig grunn til å peke på at de minstestandarder som ligger i direktivet vil tre i kraft ved at de vil være en del av Norges lovverk, hvis det skulle vise seg ikke å være mulig å oppnå denne type avtale mellom partene i arbeidslivet i framtida.

       Disse medlemmer er positive til at det gjøres forsøk på å gjøre dette avtaleverket gjeldende også for de delene av norsk arbeidsliv som ikke omfattes av den overenskomsten som er gjort mellom NHO og LO.

       Disse medlemmer vil avslutningsvis påpeke det problematiske i at Stortinget får svært kort tid til å behandle denne og lignende EØS-saker. En forutsetning for at EØS-avtalen skal fungere, er at Stortinget kommer inn på et tidligere tidspunkt i beslutningsprosessen enn hva tilfellet er i dag.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at direktivet tar sikte på å gi arbeidstakere i multinasjonale selskaper utvidet rett til informasjon av generell karakter samt mer spesifikt om selskapets aktiviteter og framtidsplaner. Dette illustrerer at EØS-avtalen kan være et aktivt virkemiddel for å øke arbeidstakernes rettigheter. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at arbeidstakerne er kjent med sin egen bedrifts situasjon og hovedstrategi og vil støtte Regjeringens framlegg. Disse medlemmer har videre merket seg at direktivet omhandler selskap eller grupper av selskap med mer enn 1.000 ansatte i medlemsstatene og som er representert med mer enn 150 ansatte i minst to land. Disse medlemmer har ikke merknader til dette.

       Disse medlemmer mener det er viktig å slå ring om arbeidstakernes grunnleggende rettigheter i et stadig mer komplisert samfunn. Arbeidstakernes interesser kan likevel være forskjellig fra fagforeningers interesser. Det er derfor viktig at lovgivere ikke bruker lovverket til de facto å fremme interessene til en bestemt eller noen bestemte fagorganisasjoner. Disse medlemmer vil peke på at den sittende Arbeiderpartiregjering ikke alltid har kunnet håndtere denne grensedragning.

       Komiteens utkast til innstilling har i samsvar med Stortingets beslutning av 28. november 1995 vært forelagt utenrikskomiteen til uttalelse. Utenrikskomiteen har meddelt følgende i brev til Kommunalkomiteen, datert 14. november 1995:

« Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader og slutter seg til utkastet til innstilling på dette grunnlag. »