Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, anser Iran i dag for å være et diktatur som bryter elementære menneskerettigheter og reglene for internasjonalt samkvem. I de siste år er det dødsdommen mot den britiske forfatteren Salman Rushdie som har fått mest oppmerksomhet. Flertallet vil imidlertid understreke at de menneskerettighetsbrudd som skjer innenfor landets grenser også er meget alvorlige. Flere menneskerettighetsorganisasjoner, deriblant Amnesty International, melder om utstrakt bruk av tortur, fengsling uten dom og henrettelser. I tillegg undertrykkes ytringsfriheten og organisasjonsfriheten i landet.

       Flertallet er generelt skeptisk til å bryte fullstendig med noe land og mener et minimum av kontakt kan gjøre det lettere å påvirke landets politikk. Men dette forutsetter at kontaktene brukes til å legge et press på det aktuelle lands myndigheter for å sikre en demokratisk utvikling. Flertallet viser til at Norge har vært tilbakeholdende med bruk av full handelsboikott som reaksjonsmiddel fordi mye tyder på at slike tiltak bare unntaksvis har hatt påviselig effekt. Sør-Afrika-boikotten viste imidlertid at boikott kan gi virkninger når sentrale forutsetninger er på plass.

       Flertallet mener forslag om å ta i bruk økonomiske sanksjoner mot Iran, et regime som er skyld i grove og systematiske brudd på menneskerettighetene, må vurderes ut fra hvilke faktiske virkninger boikotten vil gi for landet. For at full handelsboikott skal gi virkning må det være en rimelig bredde i den internasjonale tilslutningen.

       Iran-regimets brudd på elementære menneskerettigheter og på reglene for internasjonalt samkvem gjennom dødsdommer og terrorhandlinger som retter seg mot andre lands borgere på andre lands territorium er helt uakseptabelt. Iran-regimets fatwa er en trussel også mot norske borgere, slik attentatforsøket på William Nygaard gir begrunnet mistanke om. Flertallet har merket seg at utenriksministeren i sitt brev til komiteen datert 7. august 1995, opplyser at Utenriksdepartementet ikke kjenner til at andre land vil slutte seg til USAs handelsblokade av Iran.

       Flertallet mener derfor at det er viktig at den norske regjering engasjerer seg aktivt for å overbevise andre regjeringer om nødvendigheten av å sette i verk omfattende sanksjoner med rimelig bred internasjonal støtte. Særlig viktige er de europeiske land som i dag har betydelig handel med Iran, samt de muslimske land som står i en særstilling når det gjelder påvirkningsmuligheter overfor Iran. Spørsmålet om norske økonomiske sanksjoner mot Iran, må bl.a. ses i lys av oppslutningen fra andre land.

       På denne bakgrunn avviser flertallet det fremlagte forslaget.

       Flertallet vil videre vise til at norske reaksjoner mot Iran ble diskutert i Stortinget under behandlingen av Dok.nr.8:20 (1993-1994). En enstemmig komité påla i forbindelse med behandlingen « Regjeringen å arbeide for at Verdensbanken stopper lån så lenge menneskerettighetssituasjonen i landet (Iran) er uakseptabel ».

       Flertallet vil vise til at omfanget av det norske økonomiske samkvemmet med Iran er forholdsvis lite, hvis en ser bort fra skipsfarten. Ifølge brev fra utenriksministeren av 7. august 1995 opplyses det at den norske vareeksporten til Iran utgjorde 40 mill. kroner i 1994 mens importen var på 48 mill. kroner. I tillegg ligger det totale bruttofraktbeløpet av iransk olje for norske skip i størrelsesorden 550-600 mill. kroner.

       Flertallet viser også til at det i brevet fra utenriksministeren sies at når det gjelder handelsfremmende tiltak i forhold til Iran vil følgende linjer gjelde:

1.	Garanti-Instituttet for Eksportkreditt (GIEK) er av departementet oppfordret til ikke å gi garantier for handel med og investeringer i Iran.

2.	Det vil ikke bli inngått noen økonomisk samarbeidsavtale mellom Norge og Iran.

3.	Norske myndigheter vil ikke legge opp til offisiell besøksutveksling for å fremme samhandel.

4.	Norge vil i samråd med andre nærstående land fortsette å bruke de multilaterale økonomiske fora som Verdensbanken for å påvirke utviklingen i Iran dersom landet søker om nye lån.

       Flertallet støtter de retningslinjer som utenriksministeren skisserer. Flertallet ser positivt på opplysningene fra utenriksministeren om at det for tida ikke foreligger planer fra Verdensbanken om å gi nye lån til Iran. Flertallet viser dessuten til Dok.nr.7 A (1995-1996), hvor det refereres til at Utenriksdepartementet i brev av 25. juli uttaler følgende:

« Norge vil motsette seg at Verdensbanken gir lån til Iran, og vil i samråd med andre nærtstående land fortsette å bruke multilaterale økonomiske fora som Verdensbanken for å påvirke utviklingen i Iran dersom landet søker nye lån. »

       Flertallet er enig i at Norge fortsatt skal motsette seg at Verdensbanklån gis til Iran.

       Flertallet har videre notert seg at Utenriksdepartementet i samme brev opplyser at « Norge vil motsette seg iransk medlemskap i Asiabanken ». Flertallet mener Norge bør fastholde denne innstilling dersom ikke menneskerettighetssituasjonen i Iran blir klart forbedret.

       Flertallet vil understreke at kampen for demokratiet i Iran bare kan vinnes av iranerne selv, innenfor landets grenser.

       Flertallet vil også vise til behandlingen av Dok.nr.8:20 (1993-1994) og Innst.S.nr.111 (1993-1994). I innstillingen skrev en enstemmig komité:

« Komiteen mener det er viktig med en bred kontakt med den demokratiske opposisjonen i eksil. Komiteen vil be Regjeringen vurdere økonomisk støtte til humanitære prosjekter og informasjonsspredning i regi av disse. »

       Flertallet ber Utenriksdepartementet intensivere arbeidet med å finne støtteverdige prosjekter, både i og utenfor Iran for menneskerettigheter og demokrati i landet.

       Flertallet ber Utenriksdepartementet intensivere sin dialog med alle demokratiske opposisjonsgrupper.

       Flertallet forutsetter at Regjeringen vil ta opp Norges forhold til Iran med Stortingets organer dersom den finner at utviklingen gir grunn til å endre de retningslinjer for politikken som er lagt til grunn i denne innstilling.

       Flertallet vil stemme mot forslaget i Dok.nr.8:73 (1994-1995) om å sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Enger Lahnstein, vil i tråd med flertallets hovedsynspunkt, understreke behovet for å få avklart om det er mulig å skape bred internasjonal støtte for å iverksette en boikott overfor Iran. Dersom denne linjen ikke fører fram, mener disse medlemmer det er viktig at Norge har full handlefrihet til å velge alternative handlingsmønster. Norge bør i en slik situasjon ta opp til vurdering spørsmålet om en norsk tilslutning til USAs boikottlinje.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Gundersen, vil først komme med en del prinsipielle bemerkninger når det gjelder internasjonal økonomisk boikott. Dette medlem minner om at et hovedhensyn bak opprettelsen av GATT etter den annen verdenskrig var et ønske om å holde utenrikspolitikk og handel adskilt bl.a. med sikte på å unngå at store land benyttet handelsrestriksjoner for å påvirke mindre lands utenrikspolitikk.

       Dette medlem mener det er riktig å holde fast ved denne sondringen mellom handel og utenrikspolitikk og vil i slike tilfeller ikke gå inn for boikott. Enkelte land har imidlertid alt i utgangspunktet gjennomført sammenblandingen ved å legge utenrikshandelen helt eller delvis under statlig kontroll, slik at de kan gjøre handelen til et utenrikspolitisk redskap. Dette er f.eks. tilfelle i China og Iran. I slike tilfeller er det prinsipielle argument mot økonomisk boikott svekket. Dette medlem vil likevel peke på at boikott også i slike tilfeller vil kunne ramme private i det boikottende land økonomisk. Derfor er boikott heller ikke her ubetenkelig, i alle fall hvis det ikke ytes økonomisk kompensasjon.

       Dette medlem legger også vekt på hvilke varer en boikott skal omfatte, og vil peke på at det er stor forskjell på eksport av våpen og eksport av medisiner. Dersom boikotten etter stor sannsynlighet vil ramme sivilbefolkningens livsviktige behov, er dette et sterkt argument mot boikott. I denne forbindelse vil dette medlem vise til at flyktninger erfaringsmessig lettere går inn for boikott mot sitt hjemland enn de som fremdeles bor i landet, sannsynligvis fordi de førstnevnte ikke vil bli rammet av den.

       Dette medlem legger vekt på hva som er årsaken som ligger bak et ønske om boikott. Dersom det dreier seg om politisk uenighet, f.eks. når det gjelder atomprøvesprengninger, finner dette medlem mindre grunn til boikott, enn når det gjelder direkte brudd på de fundamentale menneskerettighetene. Dødsdommer eksekvert eller forsøkt eksekvert mot andre lands borgere på deres eget territorium, anser dette medlem for å være en særdeles sterk boikottgrunn.

       Dette medlem vil også legge vekt på hvem som står bak et boikottinitiativ. Det vil for det første ha betydning for hvorvidt boikotten blir effektiv, eller om den bare først og fremst vil ramme den eller de stater som boikotter. For det annet er det større grunn til å boikotte dersom en slik oppfordring kommer fra en nær alliert som vi er sikkerhetsmessig avhengig av, først og fremst USA.

       Dette medlem henviser til at president Clinton 30. april d.å. kunngjorde sin beslutning om å kutte alle handels- og investeringsbånd mellom De forente stater og Iran. Disse nye sanksjonene representerer amerikansk villighet til å handle, selv om de kan skade amerikanske handelsinteresser. Hensikten er å øke presset på Iran. Iran engasjerer seg i terrorisme. Iran skader også den arabisk-israelske fredsprosessen, prøver å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen og fortsetter en truende militær oppbygning i den persiske Gulf. Landet krenker også innbyggernes menneskerettigheter. Irans politikk truer ikke bare USAs interesser, men også interessene til USAs allierte i Europa.

       Dette medlem mener at Norge pga. landets tradisjonelle engasjement for menneskerettigheter og Irans dødsdom over norske borgere på norsk territorium, har en spesiell grunn til å støtte vår NATO-allierte, USA, når det gjelder den økonomiske boikott av Iran.

       Dette medlem synes meget tyder på at en slik boikott vil få positiv virkning og vil i det følgende begrunne hvorfor.

       Dette medlem henleder oppmerksomheten på at nedskjæringer i den amerikanske handel med og investeringer i Iran ble satt i verk for bare fem måneder siden, og at et slikt økonomisk press ikke gir umiddelbar virkning. Det er imidlertid tegn som tyder på at de amerikanske tiltakene allerede presser den iranske økonomien.

       Dette medlem henviser til tendensene som tyder på fundamental svekkelse i den iranske økonomi, og at USAs handelsboikott akselererer denne nedgangen.

       Dette medlem legger vekt på at USA ønsker at landets allierte deltar i sanksjonene mot Iran.

       Dette medlem gjør oppmerksom på at det største økonomiske problem Iran står overfor i dag er mangel på hard valuta, og at USAs Iran-politikk gjør det enda vanskeligere for Irans regjering å få tak i hard valuta. Derved svekkes Irans mulighet til å betale for den politikken som truer våre interesser.

       Dette medlem vil peke på at USAs sanksjoner som nettopp er trått i kraft, har på tre måter tatt en stor bit av Irans lommebok:

       For det første tapte Irans valuta, Rialen, 1/3 av sin verdi som en følge av president Clintons annonserte handels- og investeringsstopp mot Iran. Den strenge valutakontrollen som Iran innførte for å stabilisere Rialen vil føre til lavere vekst og nedgang over lengre tid.

       For det andre er resultatet et temporært fall i Irans inntekter fra råoljesalg fordi amerikanske firmaer nå har forbud mot å handle med iransk olje.

       Regjeringen har med nød og neppe vært i stand til å selge 400.000 ekstra fat pr. dag. Iran sto overfor valget mellom enten å selge oljen til redusert pris for å bli kvitt den, eller lagre den i håp om å kunne selge den senere til en bedre pris. Iran valgte å vente. Resultatet ble forsinkede oljeinntekter, økte chartringskostnader for tankfart og økte lagringskostnader for råoljen. Selv om disse omkostningene er kortsiktige utgifter, er det klart at USAs eksportforbud har redusert Irans valutalikviditet.

       USAs eksportforbud har også hatt en tredje virkning. Ved å redusere Irans likviditet, er regjeringens mulighet til å betjene sine eksterne utgifter svekket. Dessuten vil Irans finansielle rykte bli dårlig fordi regjeringens gjeldsbyrde er forventet doblet innen 1996.

       Dette medlem henviser til at USAs eksportforbud har gjort det vanskeligere for Iran å få tak i utenlandsk kapital. Før USA påla sanksjoner, pekte andre regjeringer på amerikansk handel med Iran som en begrunnelse for selv å fremme bilateral handel og for å gi finansiell støtte til Iran. Slik assistanse, som inkluderer ny statlig kreditt og utviklingshjelp, gir Iran nye finansielle ressurser.

       På grunn av USAs boikott av Iran, økes den politiske pris på slik handel med dette landet. Etter at USA påla eksportforbudet har Irans hovedhandelspartnere ikke fått utvidet nye offisielle kreditter. Selv om andre regjeringer i første omgang ikke har kopiert USAs politikk, har politikken bidratt til å begrense handelsforbindelsene med Iran. USAs investeringssanksjoner forbyr amerikanske firmaer å bidra til utviklingen av iransk økonomi, særlig på petroleumssektoren. Det var derfor presidenten blokkerte Conoco, et amerikansk firma, fra å samarbeide med Iran.

       Dette medlem viser til at Norge har en spesiell grunn til å slutte seg til USAs boikott siden regjeringen i Iran har avsagt dødsdom over norske borgere som oppholder seg her i landet og som opprettholder denne dødsdommen. Meget tyder på at dødsdommen er forsøkt fullbyrdet på norsk jord.

       Dette medlem mener at Norge bør slutte seg til USAs boikott og arbeide for å overbevise også andre regjeringer om ikke å bidra til å øke Irans mulighet for å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen og landets militære oppbygning for øvrig.

       Dette medlem tror at anstrengelser i å intensivere press mot Iran har fremgang, og at økonomisk boikott vil være et viktig bidrag.

       Dette medlem tar avstand fra forsøk på å vri seg unna et selvstendig norsk ansvar under henvisning til at andre land ennå ikke har sluttet seg til boikotten all den tid verdens største handelsmakt og vår nære allierte, USA, har gått i spissen for en boikott og har oppfordret Norge til å slutte seg til den.

       Dette medlem ber Regjeringen sørge for at Norge slutter seg til USAs handelsboikott av Iran.