Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Roger Gudmundseth, Rolf Terje Klungland, Rune Kristiansen og Leif Lund, viser til at hovedformålet med arbeidsmarkedstiltak er å gi arbeidsledige relevant arbeidspraksis og opplæring.

       Disse medlemmer finner flere grunner til at den foreslåtte ordningen med omsorgspermisjon ikke vil bygge opp under dette hovedformålet.

       En ordning med omsorgspermisjon vil forsterke flaskehalsproblemer på arbeidsmarkedet ved at den effektive arbeidsstyrken reduseres. Det vil kunne gi høyere lønnsvekst, svekket konkurranseevne og på lengre sikt redusert sysselsetting og økt ledighet.

       For norsk arbeidsmarkedspolitikk har det vært viktig at ledige gjennom deltakelse på arbeidsmarkedstiltak opprettholder kontakten med arbeidslivet og bedrer muligheten for arbeid. Personer som får permisjon, det være seg ledige eller sysselsatte, vil derimot svekke sine kvalifikasjoner og redusere muligheten på arbeidsmarkedet.

       En utvidelse av vikarplass for ledige til også å omfatte omsorgspermisjon vil være lite målrettet og ikke tilpasset de utfordringer som norsk arbeidsmarkedspolitikk er stilt overfor. I tillegg reduseres det samlede omfanget av arbeidsmarkedstiltak på grunn av bedringen i arbeidsmarkedet, og det er ikke behov for nye tiltaksformer for å nå de målgruppene arbeidsmarkedspolitikken er rettet mot.

       Disse medlemmer vil advare mot å tro at omsorgsvikariater vil redusere arbeidsledigheten. Det vil etter disse medlemmers mening være problemer med å få fagpersonell i de ledige stillingene. Eksempelvis vil disse medlemmer vise til at dersom arbeidstakere innenfor omsorgsyrkene ønsker å ta permisjon, så vil det ifølge foreliggende statistikker være store problemer mange steder i landet med å skaffe kvalifiserte vikarer.

       Disse medlemmer mener at omsorgsvikariater vil skape problemer for arbeidsgivere mange steder og vil skape forskjeller mellom grupper av arbeidstakere.

       Det er disse medlemmers oppfatning at barnefamiliens situasjon er betydelig bedret i løpet av det siste tiåret gjennom bl.a. forlengelse av fødselspermisjon og innføring av en ordning med tidskonto. Danmark, der ordningen med tidskonto er innført, har bare 28 ukers svangerskapspermisjon. Derfor er det i Danmark i all hovedsak kvinner som bruker ordningen med omsorgspermisjon for å få et helt år sammenhengende svangerskapspermisjon, slik som alle i Norge allerede har rett til. Disse medlemmer kan derfor ikke se at familiepolitiske hensyn skulle tilsi en slik ordning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Terje Riis-Johansen, Eva Lian og Morten Lund, fra Høyre, Tore A. Liltved og Arild Lund, og fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, viser til at hovedformålet med det foreslåtte omsorgsvikariat er:

1.	Å gi utearbeidende foreldre med barn under skolepliktig alder større mulighet til å ha mer tid til omsorg for sine barn.

2.	Stille arbeidsplasser til disposisjon for arbeidsledige, noe som vil kunne gi dem nyttig arbeidstrening og erfaring.

       Disse medlemmer er kjent med at Danmark innførte en liknende ordning fra 1. januar 1994, og at i løpet av 1994 benyttet vel 80.000 seg av ordningen, hvorav 35.670 arbeidsledige fikk slik bevilling. På slutten av 1994 og først på 1995 ble det innført en del innstramminger i den såkalte «orlovsordningen», og derfor har det i 1995 vært et fall i antall som har søkt om orlov. Til og med september 1995 har 38.892 tatt ut orlov, hvorav 16.168 var arbeidsledige. Grunnen til dette fall skyldes i vesentlig grad at tilskuddet til de som gikk ut i orlov, falt fra 80 % til 70 % av dagpengene.

       Disse medlemmer viser til at den norske modell avviker vesentlig fra den danske lov om « Børnepasningsorlov » både når det gjelder vilkår og kostnader. Den norske modell omfatter kun foreldre med barn under skolepliktig alder. Den setter dessuten krav til at en arbeidsledig skal settes inn som vikar.

       Disse medlemmer vil peke på at utdanningsvikariatet i første halvår 1992 ble utprøvd i tre fylker, og at det var en øvre ramme på totalt 2.000 plasser, samt at rammen for antall plasser ble tatt bort da tiltaket ble gjort landsomfattende fra andre halvdel av 1992.

       Disse medlemmer er også kjent med at Orskaug-utvalget ( NOU 1993:6 ) gikk gjennom arbeidsmarkedspolitikken og foreslo bl.a. å avvikle SKAP (Skap kommunale arbeidsplasser) og i stedet innføre KAJA. Ordningen med utdanningsvikariat ble foreslått videreført, sammen med « innbyttemodellen » fra SKAP og et nytt opplegg med prosjektledervikariat, hvor den som er ansvarlig for å administrere et arbeidsmarkedstiltak i mellomtiden kan få inn en arbeidsledig som vikar i jobben sin. De som benytter seg av denne ordningen, inkluderes i den ordinære ordningen.

       Disse medlemmer vil peke på at i perioden januar - august 1995 har gjennomsnittlig 3.192 til enhver tid benyttet den norske ordningen med vikarplass for arbeidsledige, som også inkluderer ordningen med prosjektledervikariat. 74 % av alle vikarplassene er i den offentlige sektor. Disse medlemmer mener derfor at det burde være et potensiale ved å utvide den norske ordningen til også å omfatte omsorgspermisjon.

       Videre vil disse medlemmer peke på at ordningen med omsorgsvikariat bygger på vilkår om at en arbeidsledig skal settes inn som vikar i den permittertes sted. Disse medlemmer viser til at store grupper unge har vært utestengt fra arbeidsmarkedet over lengre tid, og at disse således mangler nødvendig yrkeserfaring. Disse medlemmer mener at en ordning med omsorgspermisjon med krav om at en arbeidsledig skal settes inn som vikar, kan bidra til å gi en del av disse ungdommer nyttig arbeidstrening og erfaring.

       Disse medlemmer viser til at ordningen ikke skal være en rettighetsordning, men en ordning basert på en avtale mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Videre legger disse medlemmer til grunn at arbeidsgiveren i forståelse med Arbeidsformidlingen må ha adgang til å gi dispensasjon fra kravet til kompetanse for den arbeidsledige som skal vikariere i stillingen.

       Det må også være anledning til interne opprykk i en virksomhet - etter nærmere bestemte forskrifter - for å løse vikarspørsmålet når bare dette fører til at en arbeidsledig får vikariere i bedriften under omsorgspermisjonen.

       Disse medlemmer viser til at utdanningsvikariatet først ble utprøvd i 3 fylker, og mener at omsorgsvikariatet også bør utprøves i et begrenset område, f.eks. at ordningen fortrinnsvis iverksettes i kommuner med høy arbeidsledighet, og som har lav barnehagedekning.

       Disse medlemmer forutsetter at ordningen skal inkludere så vel heltids- som deltidsansatte, og vil derfor foreslå at den månedlige utbetalingen settes til 65 % av lønnen, maksimalt kr 8.000.

       Videre mener disse medlemmer at godtgjøringen til arbeidsgiver bør bestå av et engangsbeløp på kr 6.000 til dekning av administrasjonskostnader og et månedlig beløp på kr 1.500. I tillegg kommer utgifter til sosiale utgifter som arbeidsgiveravgift, feriepenger og yrkesskadetrygd.

       Disse medlemmer viser til at dette skal være en prøveordning for 1996, og at den skal evalueres. Til gjennomføring av ordningen foreslås det benyttet inntil 100 mill. kroner av budsjettmidler under kap. 591 Arbeidsmarkedstiltak.

       På denne bakgrunn og med de premisser som er lagt til grunn i foranstående tilrår disse medlemmer:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen « Vikarplass for arbeidsledige » til også å omfatte en forsøksordning med omsorgspermisjon for ansatte som har omsorgen for barn under skolepliktig alder i samsvar med de premisser som ligger til grunn i innstillingen. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i sitt « Alternative budsjett » forslår tre ulike typer prøveprosjekter for å vinne erfaring med nye og mer utradisjonelle tiltak som kan bidra til å redusere den høye arbeidsledigheten i Norge. Ett av prøveprosjektene er rettet mot kombinasjon arbeid/omsorg og her inngår utvidelse av ordningen vikarplass for arbeidsledige til å omfatte permisjon for foreldre med omsorg for små barn som ett av virkemidlene. Andre virkemidler i dette prosjektet er gjeninnføring av adgangen til permisjon for omsorgspersonell som vil fullføre utdanning/fagbrev, forsøk med 6-timersdag i omsorgsyrker, deling av arbeid, økt adgang for kommunene til å etablere faste omsorgsstillinger ved alternativ bruk av tiltaksmidler og støtte til etablering av hjemmearbeidsplasser.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti Børre Rønningen er positiv til et forsøksprosjekt med omsorgsvikariater. Dette medlem mener det bør være tre forutsetninger knyttet til ordningen:

1)	Sikre at også lavlønnsgrupper kan få økonomisk mulighet til å delta,

2)	ordningen må være lagt opp ut fra et likestillingsperspektiv, slik at også fedre i praksis kan delta, og

3)	ordningen må utformes slik at den ikke bidrar til ytterligere stigmatisering eller utstøting av arbeidsmarkedet, ved at den benyttes av enkelte grupper i større utstrekning enn andre.

       Dette medlem viser for øvrig til utfyllende merknader og forslag fremmet i B.innst.S.nr.5 (1994-1995) der Regjeringen bes legge fram forslag til en ordning med omsorgsvikariater i tråd med ovennevnte i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett for 1996.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, kan under henvisning til sine merknader ikke slutte seg til forslaget, og vil derfor foreslå dokumentet vedlagt protokollen.