Spørsmålet om det skal innføres en ordning med åpne komitéhøringer i Stortinget har vært reist flere ganger de senere år, dette både etter initiativ fra enkeltrepresentanter og som ledd i reglementskomiteers arbeid med revidering av Stortingets forretningsorden.

       Dette spørsmålet ble bl.a. behandlet av reglementskomiteen av 1983, som vurderte spørsmål av formell karakter samt foretok en gjennomgang av de argumenter som hadde vært anført for og imot en ordning med åpne komitéhøringer. Komiteen avga sin innstilling 5. juni 1984, hvor komiteen etter en samlet vurdering konkluderte med at åpne høringer ikke burde innføres. Dette fikk tilslutning i Presidentskapet, jf Innst.S.nr.98 (1984-1985). Reglementskomiteen uttalte likevel at den kunne se positive sider ved en egnet form for åpne høringer og anmodet derfor Presidentskapet om å finne en tjenlig form for videre utredning av de spørsmål som var knyttet til saken, bl.a.

-	om det burde innføres plikt for personer til å møte til en høring

-	om komiteene fritt skulle kunne velge å holde åpen høring eller bare i tilknytning til spesielle saker

-	om spørsmål knyttet til organiseringen av en høring

-	om det kunne åpnes for ad hoc-komiteer med eneste oppgave å holde høringer innenfor et område.

       Spørsmålet ble neste gang behandlet av en reglementskomité oppnevnt av Presidentskapet 6. februar 1986, oppnevnt for å utrede spørsmål om endringer i Stortingets forretningsorden og fremme forslag om nødvendige endringer. Denne komiteen avga sin innstilling 17. april 1989, og et flertall konkluderte med at det burde gjennomføres en ordning som innebar at den enkelte komité med alminnelig flertall kunne beslutte at en høring helt eller delvis skulle holdes for åpne dører. Flertallet la bl.a. vekt på at åpne høringer kan øke borgernes innsyn i den politiske beslutningsprosessen, de vil kunne stimulere den offentlige debatt og gi et bedre grunnlag for debatten, og åpne høringer vil øke allmennhetens forståelse for det viktige arbeid som drives i komiteene, og derved også øke interessen for stortingsarbeidet i sin helhet. Det ble likevel påpekt situasjoner som tilsier at høringer skjer for lukkede dører.

       Mindretallet viste til at en slik ordning ville kunne trekke interessen bort fra plenumsbehandlingen, at offentligheten ville kunne bidra til å forsterke motsetninger i en tidlig fase av saksbehandlingen, og dessuten til at slike høringer kunne bidra til å forlenge saksbehandlingen i komiteene.

       Reglementskomiteens innstilling ble behandlet i Stortingets presidentskap, jf. Innst.S.nr.232 (1988-1989). Et flertall i Presidentskapet fant ikke å kunne tilrå en slik ordning, mens et mindretall gikk inn for at det ble åpnet adgang for offentlige komitéhøringer. Ved den etterfølgende stortingsbehandling ble forslaget om åpne høringer forkastet med 71 mot 54 stemmer.