Offentlige (åpne) komitéhøringerj

       Presidentskapet har behandlet komiteens brev datert 24. mars 1994.

       Presidentskapet viser til at spørsmålet om åpne komitehøringer er behandlet av reglementskomiteen som ble oppnevnt av Presidentskapet i 1983, se vedlegg til Innst.S.nr.98 (1984-1985) s. 10-16, og debatten i Stortinget 29. januar 1985 (Tidende S. s. 2473-2498).

       Senere er spørsmålet behandlet av reglementskomiteen som ble oppnevnt av Presidentskapet i 1986 - se vedlegg til Innst.S.nr.232 (1988-1989) s. 24-30 - og av Presidentskapet i samme innstilling s. 3-4. Spørsmålet var et viktig punkt under debatten om innstillingen i Stortinget 15. juni 1989 (Tidende S. s. 4695-4736), der forslaget om adgang til åpne komitehøringer ble forkastet, med 54 stemmer for og 71 stemmer mot.

       Etter Presidentskapets oppfatning ble spørsmålet om åpne komitehøringer grundig vurdert i Stortinget ved den siste behandlingen.

       Et nytt moment nå er selvsagt opprettelsen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, som har fått en nærmere bestemt myndighet til å iverksette undersøkelser på eget initiativ. I prinsippet må imidlertid avveiningen av de grunner som taler for og mot åpne komitehøringer bli den samme for saker som kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler på eget initiativ, som for andre saker komiteen behandler og for andre komiteers saker. Etter Presidentskapets mening bør således en eventuell bestemmelse om åpne komitehøringer gjelde generelt for alle Stortingets komiteer og for alle saker disse behandler.

       Mange vil trolig mene at de grunner som taler for adgang til åpne komitehøringer, generelt er sterkere i saker som gjelder Stortingets kontroll med forvaltningen, enn i andre slags saker. Men slike saker ble behandlet av Stortinget også tidligere, bl.a. av kontrollkomiteen, og problemstillingen var derfor ikke ukjent ved den omtalte behandlingen i Stortinget i 1989. Hvor stor vekt man vil tillegge « kontrollsakene » i forbindelse med en vurdering av innføring av adgang til åpne komitehøringer, beror etter Presidentskapets mening i første rekke på overveielser av politisk art.

       Reglementskomiteen av 1986 vurderte hvilke endringer i Stortingets forretningsorden som ville være nødvendig for å innføre åpne komitehøringer, og fremmet forslag om en tilføyelse i § 21 tredje ledd. Det samme forslag ble fremmet av Presidentskapets mindretall.

       I Innst.S.nr.232 (1988-1989) er omtalt de regler som ble gitt Sverige i desember 1987 om adgang til offentlige « utskottsutfrågningar » og forarbeidene til disse regler. Et av grunnlagene for eventuelle nye overveielser i Stortinget om åpne komitehøringer vil naturligvis være de erfaringer som er høstet i Sveriges Riksdag på dette området. Materiale om dette antas å kunne skaffes ved direkte henvendelse til Riksdagen.

       Presidentskapet vil peke på visse praktiske konsekvenser av eventuelle åpne komitehøringer:

       1. En « åpen » komitehøring bør innebære at høringen kunngjøres offentlig på forhånd, og at publikum og massemedia får anledning til å overvære høringen. Antall tilhørere må kunne begrenses av praktiske grunner, men et visst antall vanlig publikummere bør det alltid være plass til, i tillegg til massemedia.

       Man må også ha for øyet sikkerhetshensynene når « utenforstående » skal få adgang til Stortingets lokaliteter.

       Ingen av de nåværende faste komiterom har plass til et antall tilhørere som omtalt. Noen av de møterom som brukes som grupperom for partigruppene, er store nok, men vil være vanskelige å bruke til komitehøringer fordi gruppene bør ha adgang til å disponere dem til møter på kort varsel. Dessuten ligger de slik i huset at det vil være vanskelig å ivareta sikkerhetshensynene.

       I de lokaler som Stortinget nylig har ervervet i Nedre Vollgate, vil det bli istandsatt to rom som trolig kan egne seg for åpne komitehøringer, og som dessuten kan tilfredsstille kravene til sikkerhet ved at de har egen inngang fra gaten. Disse rommene vil trolig først bli ferdigstilt høsten 1995.

       2. Av de nåværende lukkede komitehøringer har det bare i helt spesielle tilfelle blitt tatt stenografisk referat, det siste eksemplet er vel « Treholt-saken » (Innst.S.nr.250 (1988-1989)). Komiteens møter er lukket for offentligheten, og omtale eller offentliggjøring av komiteforhandlingene har i alminnelighet vært ansett å stride mot forutsetningene for komiteenes virksomhet. Som følge av dette bør - ifølge vanlig oppfatning hittil - heller ikke eventuelle referater av lukkede komitehøringer gjøres offentlige.

       Et unntak fra dette skjedde under Treholt-saken, der Presidentskapet og den daværende kontrollkomite, begge under dissens, imøtekom anmodning fra fire tidligere regjeringsmedlemmer som hadde forklart seg for komiteen, om at referatet av høringene med dem ble offentliggjort som vedlegg til innstillingen (med eventuelle strykninger som sikkerhetshensyn tilsa), og det samme ble gjort for tre av de øvrige personer som hadde forklart seg i saken.

       Det er ingen selvfølge at det skal tas stenografisk referat av alle åpne komitehøringer, men trolig vil det oppstå ønsker om referat av i det minste noen slike høringer. Man kan tenke seg at den enkelte komite skal avgjøre dette selv, eller at det skal være nødvendig med samtykke av Presidentskapet. I denne forbindelse må man ha for øyet at Stortingets referentkorps nå ikke er bemannet med sikte på å dekke komitehøringer (utover den utvidede utenrikskomite), og at det av den grunn kan bli vanskelig eller umulig for korpset å ta referat fra høringer i visse perioder.

       Presidentskapet finner også grunn til å peke på enkelte mulige « mellomløsninger » mellom åpne høringer og den nåværende ordning:

       1. Hittil har nesten alltid bare én organisasjon eller institusjon etc. vært til stede ved den enkelte høring. Allerede plassen i komiterommet har gjort dette nødvendig. Av og til har det imidlertid vært holdt seminarer e.l. med flere organisasjoner etc. til stede samtidig, utenom komiterommet. Trolig kan slike former for høringer være gunstige for komiteen i flere saker, fordi de gir de forskjellige organisasjoner m.v. mulighet til å høre på hverandre og kommentere de andres utsagn. For så vidt kan man oppnå noen av de samme fordelene som med åpne høringer.

       2. Man kunne tenke seg som en annen mulig mellomløsning at høringene fortsatt må holdes for lukkede dører, men at det i flere tilfelle enn de meget få hvor det har skjedd hittil, kan tas stenografisk referat av høringer som er lukkede, og at referatet kan offentliggjøres senere. Avgivelse av innstillingen synes i så fall å peke seg ut som et passende tidspunkt for offentliggjøring av referatene. Trolig bør slike offentlige referater trykkes som vedlegg til komiteens innstilling. Avgjørelsen om offentliggjøring av referatet bør i tilfelle tas før den enkelte høring begynner, fordi det kan være en vesentlig forutsetning for den som forklarer seg, om forklaringen skal offentliggjøres eller ikke. Kanskje bør det overlates til den enkelte komite å bestemme både om det skal tas stenografisk referat, og - i bekreftende fall - om referatet skal offentliggjøres, eventuelt med Presidentskapets samtykke.

       Det bør i tilfelle gis en regel om dette i f.o., fordi en slik praksis ville være i dårlig samsvar med den uskrevne regelen om lukkede komitemøter. En slik ordning vil åpenbart ikke ha en del av de samme fordeler som ordinære åpne komitehøringer, men heller ikke en del av ulempene. Det er imidlertid klart at systemet vil ha andre svakheter. F.eks. vil det bli vanskelig i praksis å overholde en regel om at offentliggjøring av referatet ikke skal skje før innstillingen blir avgitt, når det skriftlige referatet foreligger tidligere. Det kan også synes upraktisk og unødvendig å trykke en del referater som vedlegg til innstillinger. For øvrig vises til bemerkningen ovenfor om kapasiteten i Stortingets referentkorps, som - med nåværende bemanning - kan bli en hindring mot å gjennomføre ordningen.