Representanten Restad fremmer i dokumentet forslag om tiltak som tar sikte på å oppnå mer like priser på bensin og autodiesel i hele landet. Etter forslagsstillerens vurdering kan dette best oppnås ved hjelp av følgende to tiltak:

1.	Det opprettes et selvfinansierende fraktutjevningsfond.

2.	Oljeselskapene leverer drivstoff til reelt samme pris til alle sine drivstofforhandlere i landet.

       Det er svært ønskelig med større forutsigbarhet omkring drivstoffprisene, bl.a. av hensyn til næringslivets behov for stabile rammevilkår. Det må konstateres at det ikke er flertall i Stortinget for å opprettholde tilstrekkelige bevilgninger til en effektiv fraktutjevning. Det bør derfor etableres en fraktutjevningsordning som ikke er avhengig av de årlige bevilgninger fra Stortinget. Den beste løsningen vil etter forslagsstillerens vurdering være et selvfinansierende fraktutjevningsfond. Et slikt fond ville medføre:

-	full fraktutjevning,

-	fjerning av en betydelig utgiftspost på statsbudsjettet,

-	større forutsigbarhet om drivstoffprisene.

       Et selvfinansierende fraktutjevningsfond burde kunne administreres av oljeselskapene selv, men kan om nødvendig legges inn under et offentlig kontor/direktorat.

       Oljeselskapene må pålegges å kreve opp et beløp for hver omsatt liter drivstoff uansett salgssted, tilsvarende de gjennomsnittlige fraktutgifter pr. liter. Beløpet skal i prinsippet innbetales til fraktutjevningsfondet som så i sin tur skal dekke oljeselskapenes faktiske og dokumenterte fraktutgifter innenfor hensiktsmessige oppgjørsperioder, f.eks. kvartalsvise terminer. I praksis bør oljeselskapene terminvis levere en oppgave over henholdsvis omsatt kvantum drivstoff og påløpte fraktutgifter. Differansen mellom innkrevd beløp og faktiske fraktutgifter må så henholdsvis innbetales til-/refunderes fra fraktutjevningsfondet.

       En slik fraktutjevningsordning vil trolig medføre at en gjennomsnittsbilist må betale om lag 50 kroner pr. år som sin andel av fraktutgiftene uansett hvor vedkommende fyller drivstoff. Ved motsatt ytterlighet - at all fraktutjevning fjernes - vil den som bor sentralt slippe å betale fraktutgifter, mens den som bor i de mest avsidesliggende kommuner vil kunne få en merutgift til drivstoffrakt på 500-1.000 kroner pr. år, avhengig av vedkommendes årlige kjørelengde.

       For at oljeselskapet skal kunne yte rabatter til sine forhandlere i sentrale strøk og likevel opprettholde akseptable driftsresultater, må « normalprisen » ligge noe høyere enn ellers. Dette medfører at forhandlere og brukere i distriktene faktisk subsidierer noe av selskapenes salgsvirksomhet i sentrale deler av landet. Dette er urimelig. Det bør derfor nøye vurderes tiltak som medfører at oljeselskapene leverer drivstoff til reelt samme pris til alle sine forhandlere. Om nødvendig bør myndighetene gi pålegg som hindrer subsidiering av salgsvirksomheten i sentrale strøk.

       Priskonkurransen som det er av interesse å opprettholde av hensyn til forbrukerne, bør ikke bli påvirket av et slikt tiltak. For det første vil konkurransen selskapene imellom om å levere billigst mulig drivstoff til sine forhandlere fortsatt være til stede. Dernest vil konkurransen mellom forhandlerne kunne videreføres, men med den forskjell at de selv heretter må bære kostnadene ved prisnedslaget.

       I dokumentet fremmes følgende forslag:

« I.

       Stortinget ser det som ønskelig at drivstoffprisene kan bli mest mulig like i hele landet.

II.

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres et selvfinansierende fraktutjevningsfond som medfører full utjevning av fraktutgiftene for bensin og autodiesel.

III.

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at oljeselskapene for ettertiden leverer drivstoff til reelt samme pris til alle sine forhandlere.

IV.

       Tiltakene under II og III skal iverksettes 1. mars 1995. »