Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Breimo, Frøiland, Gaundal, Gjul, Hegna og Bekkemellem Orheim; fra Høyre, Fatland og Finstad; og medlemmet Hillgaar, viser til at det for å sikre verdier som sysselsetting, miljø og velferd i en videre sammenheng, kreves utvikling av et forpliktende internasjonalt samarbeid både på regionalt og globalt plan.

       Flertallet ser EØS-avtalen som et viktig bidrag til å fjerne markedssplittelsen i Vest-Europa, ved at den gir felles handels- og konkurranseregler for alle land i denne regionen. EØS-avtalen vil sikre norsk næringsliv bedre markedsadgang. Den gir også Norge en ny plattform for deltakelse i utformingen av de internasjonale spilleregler som staten og næringslivet i alle fall må ta hensyn til.

       Flertallet peker på at Norge med sin utadvendte økonomi er sterkt integrert i verdensøkonomien og at denne integrasjonen har lagt forholdene til rette for effektiv ressursbruk og utnyttelse av komparative fortrinn.

       Flertallet viser til at bakgrunnen for å få konsesjonsdirektivet inn i EØS-avtalen er at det er enighet mellom EU- og EFTA-pilaren i EØS om at konsesjonsdirektivet er relevant for EØS og skal inngå i EØS-avtalen. Ved vurderingen av spørsmålet om innlemmelse av konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen har det vært viktig for Norge å ivareta de hensyn som lå til grunn i Protokoll 4 til Tiltredelsestraktaten mellom EU og Norge. Denne protokollen var et viktig grunnlag for Norges aksept av konsesjonsdirektivet ved et medlemskap. Fra norsk side har en derfor sikret at relevante deler av protokollen blir ivaretatt i EØS-sammenheng. Dette er gjort i form av en felles erklæring avgitt av EØS-komiteen i forbindelse med vedtaket om å innlemme konsesjonsdirektivet i EØS-avtalen. Erklæringen er et politisk dokument og inngår ikke som del av EØS-avtalen.

       Energiprotokollen anerkjenner petroleumssektorens vesentlige betydning for Norge og norsk økonomi og stadfester bl.a at:

-	medlemslandene har overhøyhet og suverene rettigheter over petroleumsressursene

-	EF-traktaten berører ikke på noen måte medlemsstatenes regler om eiendomsretten

-	medlemslandene har rett til statsdeltagelse og oppnevnelse av forretningsfører

-	medlemslandene har eksklusiv rett til ressursforvaltning og beskatning.

       Flertallet viser til at norsk petroleumspolitikk i all hovedsak kan føres videre under konsesjonsdirektivet. Direktivet har som utgangspunkt at medlemslandene selv skal bestemme hvilke områder som skal gjøres tilgjengelig for leting etter og produksjon av petroleum. Konsesjonsdirektivet fastslår at ressursforvaltningen i videste forstand er et nasjonalt anliggende. Etter direktivet skal myndighetenes konsesjonstildeling og bruk av vilkår og krav skje på grunnlag av prinsippet om ikke-diskriminering. Flertallet vil understreke at nivået på den samlede statlige deltagelse fortsatt vil bli fastsatt av norske myndigheter. Norske myndigheter står også fritt til å fastsette størrelsen på statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) ved tildeling av den enkelte utvinningstillatelse.

       Flertallet har merket seg at direktivet vil medføre enkelte endringer i petroleumspolitikken. Bl.a. vil Statoil søke om og konkurrere for sin økonomiske andel og eventuelle operatørskap i den enkelte utvinningstillatelse. Statoil, de andre oljeselskapene på kontinentalsokkelen og staten kan vurdere mulighetene i de ulike blokkene ulikt. Statoil har i dag betydelig kompetanse og vil stå sterkt i konkurransen med andre selskaper. Større fleksibilitet vil gi selskapet større kontroll over og forutsigbarhet i ressursbruken, samt bidra til at selskapet kan foreta de etter selskapets vurderinger mest lønnsomme disponeringer innenfor alle områder av selskapets aktiviteter.

       Flertallet har merket seg at Statoil fremdeles vil kunne være forretningsfører for SDØE. Videre har flertallet merket seg at dersom staten deltar direkte i virksomheten, blir den pålagt visse stemmebegrensinger gjennom dette direktivet. De hensyn som i dag kan ivaretas gjennom generalforsamlingsklausulen vil i hovedsak være tilfredsstillende dekket gjennom statens vetorett etter konsesjonsdirektivet, samt gjennom forvaltningens generelle adgang til utøvelse av forvaltningsmyndighet.

       Etter flertallets vurdering vil direktivets stemmeregler derfor ikke gi noe vesentlig utslag for den stemmetyngde staten har. Flertallet har merket seg at petroleumsvirksomheten i dag i hovedsak blir styrt gjennom forvaltningen og ikke gjennom den forretningsmessige deltagelse.

       Flertallet har merket seg at det er nødvendig å foreta enkelte mindre tekniske endringer i petroleumsloven bl.a. for det som gjelder § 8 om tildeling av utvinningstillatelser.

       Flertallet har for øvrig ingen merknader og tilrår konsesjonsdirektivet innlemmet i EØS-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, lederen, Enoksen og Giil; og fra Sosialistisk Venstreparti, Chaffey, viser til at EUs konsesjonsdirektiv etter en langvarig behandling ble endelig vedtatt i ministerrådet 30. mai 1994 og at det skal gjennomføres i alle EUs medlemslands nasjonale lovgivning innen 1. juli 1995. Disse medlemmer viser videre til at EØS-komiteen 5. april 1995 besluttet å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Disse medlemmer mener en rekke forhold taler for at Norge ikke burde underlegge seg EUs konsesjonsdirektiv og at Stortinget derfor bør gå imot Regjeringens anbefaling om å samtykke til EØS-komiteens beslutning.

Konsesjonsdirektivets virkeområde

       Disse medlemmer viser til at EØS-avtalen i utgangspunktet er en avtale som regulerer en del forhold innenfor medlemslandenes territorier. Kontinentalsokkelen er ikke definert som en del av EØS-avtalens virkeområde. Det betyr at en ikke uten videre kan legge til grunn at konsesjonsdirektivet skal inngå i EØS-forpliktelsene, selv om de saksområdene det omhandler er EØS-relevante. Ved å akseptere konsesjonsdirektivet aksepterer en samtidig en stor geografisk utvidelse av avtalens virkeområde. Dette forhold er ikke diskutert i proposisjonen.

       Disse medlemmer vil også vise til at EUs konsesjonsdirektiv ikke ser ut til å føre til betydelige endringer i lov- og regelverket på et viktig samfunnsområde i andre land enn Norge. De fleste EU-land vil overhodet ikke omfattes av direktivet fordi de ikke har noen olje- og gassproduksjon. Av EU-landene er det bare Storbritannia som har en stor petroleumsvirksomhet. Konsesjonsdirektivet er utformet på en slik måte at Storbritannia ikke behøver å endre sitt lovverk, mens Norge som står utenfor EU blir tvunget til å endre politikken på et svært viktig område. Det at EU har laget et eget direktiv som er spesielt rettet mot Norge er i seg selv ganske oppsiktsvekkende. Det at verdens nest største eksportør av råolje frivillig legger om sine konsesjonsregler og fratar staten styringsmuligheter som et resultat av vedtak i en internasjonal organisasjon vi ikke engang er medlem i er sannsynligvis en handling som savner sidestykke i verdenshistorien.

       Disse medlemmer vil også minne om at Norge som produsent og eksportør av petroleumsprodukter har grunnleggende interesser som er helt forskjellige fra de importørlandene i EU har. Norge har interesse av høyest mulige priser og av at offentlig skattlegging av petroleumsvirksomhet gir produsentlandet høyest mulig inntekter. EU har interesse av lave importpriser og av at skattlegging skjer på en sånn måte at inntektene tilfaller det landet der oljen og gassen forbrukes. Disse medlemmer vil peke på at innholdet i konsesjonsdirektivet ikke er nøytralt i forhold til en slik interessemotsetning. Konsesjonsdirektivet er utformet slik at det bidrar til å svekke statens mulighet til å styre og regulere oljevirksomheten gjennom et aktivt eierskap.

Statens framtidige rolle

       Disse medlemmer vil vise til at lisensdirektivet sikrer staten eierskapet over petroleumsressursene som ligger under havbunnen, men at det i det øyeblikket de utvinnes legges sterke begrensninger på statens rolle. Konsesjonsdirektivet pålegger staten å legge objektive og ikke-diskriminerende kriterier til grunn for tildelingen av eierskap i lisenser på norsk sokkel. Det betyr i praksis at verken Statoil eller andre norske oljeselskaper kan tildeles eierandeler eller operatøransvar i en lisens uten at slike kriterier er oppfylt. Selv om både regjering og et enstemmig Storting ønsker å gi for eksempel Statoil en bestemt eierandel eller operatøransvaret i en lisens, vil det i henhold til oljedirektivet være EØS-organer som har det avgjørende ordet dersom andre oljeselskaper eller andre land er misfornøyd med en slik beslutning.

       Disse medlemmer vil minne om at Statoil gjennom mange år har blitt tildelt både eierskap og operatøransvar langt utover det som ville vært situasjonen dersom en la til grunn objektive kriterier. Operatøransvar har ved flere anledninger blitt overført fra utenlandske oljeselskaper til norske selskaper for at disse skulle få utvikle seg og bli tilført kunnskaper og erfaring. Det har også vært slik at Statoil har deltatt som eier i alle lisenser på norsk sokkel. En slik aktiv styring av norsk oljepolitikk vil være helt umulig dersom Stortinget godkjenner konsesjonsdirektivet.

       Disse medlemmer vil også peke på at statens styringsmuligheter blir innsnevret også på andre måter dersom konsesjonsdirektivet vedtas. Staten vil ikke lenger kunne stemme i henhold til statens eierandel i de ulike lisensene, og vil heller ikke ha positiv beslutningsmyndighet sammen med Statoil eller Norsk Hydro. Det betyr at selv om staten sammen med Statoil eller Hydro eier godt over 50 % av en lisens så vil ikke dette eierskapet gi noen avgjørende innflytelse over viktige beslutninger som tas. I dag inneholder petroleumsloven en generalforsamlingsklausul som bestemmer at Statoils generalforsamling kan ta avgjørelser alene i spørsmål som er viktige for samfunnet. Dette vil ikke lenger være mulig.

       Disse medlemmer vil videre vise til at SDØE eller den som er forretningsfører for statens eierskap ikke vil kunne motta informasjon om eller stemme ved valg av leverandører til petroleumsvirksomheten. Det at staten ikke kan delta i selve leverandørvalget selv om staten eier minst halvparten av en lisens, er en stor innskrenking av statens mulighet til å oppfylle petroleumslovens målsetting om at denne virksomheten skal komme hele det norske samfunnet til gode. Det er også merkelig rent prinsipielt at en gjør det ulovlig å la den største eieren og investoren i petroleumsvirksomheten få ta del i beslutninger om et så viktig spørsmål som valg av leverandører til virksomheten.

Felleserklæringen fra EØS-komiteen

       Disse medlemmer viser til at det i forbindelse med EØS-komiteens behandling av EUs konsesjonsdirektiv også ble vedtatt en felleserklæring om deler av petroleumspolitikken. Denne felleserklæringen har samme innhold som den protokollen som ble forhandlet fram i de norske medlemskapsforhandlingene med EU. Forskjellen er at en protokoll i en medlemskapsavtale som er inngått mellom medlemslandene i EU og Norge har en juridisk status i forhold til EUs rettssystem og medlemsland. Felleserklæringen er en intensjonserklæring som EU-kommisjonen og Norge har utarbeidet og som derfor ikke har noen rettslig status.

       Felleserklæringen har også den svakheten at de viktigste prinsippene som slås fast er rettigheter og plikter som ingen noen gang har stilt spørsmålstegn ved. Det at olje som ligger under havbunnen tilhører staten er uomstridt, men kanskje ikke særlig viktig i og med at det er når det utvinnes at den får noen verdi for samfunnet. Felleserklæringen slår også fast at staten har rett til å være deltager i petroleumsvirksomheten og rett til å utpeke en juridisk person til å forvalte denne deltagelsen. Det at staten kan delta som eier og deltager i næringsvirksomhet er ikke akkurat et ukjent fenomen i andre land heller, og derfor ikke særlig oppsiktsvekkende. Videre slås det fast at staten har eneretten til å fastsette og innkreve skatter og andre former for betalinger, noe som har vært vanlig i vår del av verden etter at kirkens og store jordeieres selvstendige rett til skattlegging ble avskaffet for flere hundre år siden.

Debatten om konsesjonsdirektivet

       Disse medlemmer vil minne om at det ikke bare er motstandere av norsk medlemsskap i EU som har advart mot konsekvensene av å vedta konsesjonsdirektivet. Daværende nærings- og energiminister Finn Kristensen uttalte i september 1992 at « Norge ikke trenger oljedirektivet ». Utenrikskomiteens leder Gunnar Skaug uttalte på samme tidspunkt at « Norsk olje og gass er ikke på billigsalg. Vedtar EU forslaget til oljedirektiv svarer Norge med et EFTA-veto i EØS-komiteen. » I februar 1993 uttalte handelsminister Bjørn Tore Godal til Verdens Gang at det ville være « utidig » av EU å vedta konsesjonsdirektivet, og i juni 1993 sa Godal til Arbeiderbladet at « Ingen folkevalgt eller statsråd med vettet i behold vil gå inn i en situasjon som innebærer salg av arvesølvet ». Så sent som i november 1993 uttalte statsministeren at « Oljedirektivet er mobbing ».

       Disse medlemmer vil også vise til at en rekke forbund og fagforeninger har anbefalt at Norge legger ned veto mot konsesjonsdirektivet. Så sent som 24. april 1995 vedtok årsmøtet i Oslo Faglige Samorganisasjon en uttalelse som slo fast at « Stortinget både må og kan legge ned veto mot oljedirektivet i EØS ».

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget samtykker ikke i EØS-komiteens beslutning nr. 19/95 om innlemmelse av Rådets direktiv 94/22/EF (konsesjonsdirektivet) i EØS-avtalen. »

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Frafjord Johnson, er enig i de positive vurderinger av EØS-avtalen som flertallet legger til grunn, men vil imidlertid vise til at EUs konsesjonsdirektiv (direktiv 94/22/EF ) foreløpig er det eneste omfattende direktiv på energiområdet som er vedtatt av den Europeiske Unions medlemsland. Øvrige direktivforslag på energiområdet (direktivet for kraftsektoren og gassdirektivet) er utsatt i påvente av ytterligere forhandlinger i forbindelse med Traktatkonferansen i 1996. I så måte er det grunn til å merke seg at konsesjonsdirektivet i motsetning til de to øvrige direktiver i svært liten grad berører flesteparten av EU-medlemmene. Direktivet berører derimot ikke-medlemmet Norge desto mer.

EØS-avtalens virkeområde

       Dette medlem viser til at EUs konsesjonsdirektiv i hovedsak omfatter betingelser for tildeling og bruk av tillatelser til å drive leting etter og utvinning av petroleumsressurser. Det berører med andre ord ikke råderetten over de norske petroleumsressursene. Konsesjonsdirektivet er en del av den nye rettsutvikling som skjer i EU. Dette medlem har imidlertid vanskelig for å forstå at konsesjonsdirektivet med sin regulering av leting og utvinning (oppstrømssiden) er blant de rettsakter som er nødvendig for å regulere det indre marked og således sikre den såkalte frie flyt av varer, tjenester, kapital og personer i EØS-området. Dette understrekes også av at Romatraktaten ennå ikke har noe eget energikapittel.

       Det såkalte innkjøpsdirektivet (Rådsdirektiv 93/38/EØF ) som samordner innkjøpsreglene for oppdragsgivere innen vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon, har derimot en klar relevans for EØS-avtalens funksjon. Dette direktiv er derfor også innlemmet i EØS-retten med Kristelig Folkepartis støtte. I tillegg legger konkurransereglene for EØS-området på tilsvarende måte til grunn en ikke-diskriminerende praksis for leveranser av varer og tjenester til norsk petroleumsvirksomhet.

       Fremfor å utgjøre det rettslige grunnlag for det indre markeds funksjon, bidrar konsesjonsdirektivet imidlertid etter dette medlems vurdering til en utvidelse av EØS-avtalens virkeområde. Ut fra en juridisk vurdering kan det anføres at EØS-avtalen i folkerettslig forstand ikke gjelder kontinentalsokkelen. Det kan i denne sammenheng vises til artikkel 126 der avtalens virkeområde gjelder for landenes territorium (i folkerettslig forstand: landjorden og fire sjømil). Det kan derfor også anføres at aksept av konsesjonsdirektivet uten noen klausul om EØS-avtalens begrensede gyldighet, i realiteten kan innebære en ny tolkning av artikkel 126. Dette kan bety at Regjeringen gir avkall på muligheten for å kunne hevde at EØS-avtalens gyldighet på norsk sokkel kan begrenses. Uten nevnte forbehold vil EØS-avtalen dermed få full gyldighet på norsk kontinentalsokkel, herunder eventuell framtidig regelutvikling.

Virkninger for norsk petroleumspolitikk

       Dette medlem vil påpeke at dette ikke trenger å få dramatiske konsekvenser på kort sikt, men kan på lengre sikt frata Norge virkemidler en i gitte situasjoner kan få bruk for. Når det gjelder konsesjonsdirektivets innhold erkjenner dette medlem at direktivets regelverk ikke vil medføre vesentlige endringer i den praksis som i dag føres vedrørende tildeling og bruk av tillatelser for leting og utvinning av våre petroleumsressurser. Dette medlem vil imidlertid påpeke at konsesjonsdirektivet legger begrensninger på forvaltningen av petroleumsressursene. Dette gjelder særlig muligheten til å benytte seg av generalforsamlingsklausulen og de endringer en pålegges å gjøre i stemmerettsreglene, slik at staten (SDØE) sammen med Statoil eller annen offentlig enhet ikke lenger kan ha positiv beslutningsmyndighet i en tillatelse.

       Dette medlem er kritisk til de begrensninger for det statlige eierskap og for den statlige beslutningsmyndighet som disse endringene innebærer. Selv om disse reglene i liten grad benyttes i dag er det betenkelig at en med dette gir avkall på viktige virkemidler som det kan bli nødvendig å nyttiggjøre seg under gitte forutsetninger i framtiden. For øvrig vil dette medlem vise til merknader i Innst.S.nr.209 (1993-1994).

       Dette medlem vil understreke at det også er tilsvarende langsiktige vurderinger som ligger til grunn for Kristelig Folkepartis holdning til EØS-avtalens virkeområde. I denne sammenheng vil dette medlem påpeke at det kan bli utviklet nytt regelverk som berører forvaltningen av ressursene på norsk kontinentalsokkel. Likeledes kan det komme endringer i konsesjonsdirektivet som er i strid med norske interesser. Selv om en med EØS-avtalen kan benytte vetoretten i en slik situasjon, er det grunn til å tro at muligheten for å forhindre slike nye direktiver eller direktivendringer vil være større dersom en fra norsk side har gjort det klart at EØS-avtalens virkeområde ikke omfatter forvaltningen av ressursene på norsk sokkel ved at det allerede nå nedlegges veto mot konsesjonsdirektivet.

       Dette innebærer at en fra Kristelig Folkepartis side ikke samtykker i EØS-komiteens beslutning nr. 19/95 om innlemmelse av Rådets direktiv 94/22/EF (konsesjonsdirektivet) i EØS-avtalen.

Uttalelse fra utenrikskomiteen

       Komiteen har forelagt et utkast til innstilling for utenrikskomiteen til uttalelse. Denne komiteen uttaler:

« Utkast til innstilling til St.prp. nr. 40 (1994-1995) - Om konsesjonsdirektivet

Utenrikskomiteen viser til energi- og miljøkomiteens brev av 2. juni 1995 hvor en ber om uttalelse til ovennevnte utkast til innstilling.

Komiteen viser til de respektive fraksjoners merknader og slutter seg til innstillingen på dette grunnlag. »