2. Sammendrag av årsmeldingen
2.1 Generelle merknader om ombudsmannens virksomhet
Sivilombudsmannens kontor hadde pr. 31. desember 1994 i alt 27 stillinger, hvorav 3 kontorsjefstillinger, 1 ass. kontorsjef og 13 juridiske saksbehandlerstillinger. Saksbehandlingen lå i 1994 på omtrent samme nivå som i 1993. Sivilombudsmannen opplyser imidlertid at saksbehandlingstiden for den enkelte klagesak har vært redusert. I 1994 har det imidlertid ikke vært mulig å utvide virksomheten når det gjelder saker som tas opp av eget tiltak. Med hensyn til ombudsmannens saksbehandlingsprosedyre blir det opplyst at enhver klage som finnes å høre under ombudsmannens arbeidsområde blir undergitt en foreløpig undersøkelse og behandling. En slik foreløpig undersøkelse er også nødvendig for å kunne ta stilling til om klagen gir tilstrekkelig grunn til ytterligere behandling. Dette gir samtidig klagerne en orientering og veiledning om de spørsmål klagene gjelder. Selv om klagene ikke leder frem til nærmere undersøkelser eller forelegges forvaltningen, innebærer en slik foreløpig behandling at det i et stort antall saker gis uttalelser om realiteten i de klager som fremsettes. Slike foreløpige undersøkelser krever ofte grundige undersøkelser både av rettslige og faktiske spørsmål, og ombudsmannen gjør oppmerksom på at denne del av virksomheten innebærer en ikke ubetydelig grad av rettshjelp overfor publikum.
Ombudsmannen opplyser at han siden 1960-årene har hatt anledning til selv å foreta inspeksjoner og besøk i lukkede institusjoner, hvilket særlig har vært foretatt i fengsler og psykiatriske institusjoner, i de senere år også i HVPU-institusjoner, alders- og sykehjem og asylmottak. Slike besøk er av rent orienterende art og har således ikke karakter av inspeksjoner. Ombudsmannen uttaler at det er ønskelig å kunne utvide besøksvirksomheten slik at den i større grad kan danne grunnlag for vurderinger og overveielser om behov for endring av praksis eller regelverk, i tillegg til at det kan være et egnet middel til å spre mer informasjon om ombudsmannens virksomhet til særlig svakstilte grupper. En slik utvidelse av besøksvirksomheten vil imidlertid nødvendiggjøre en bemanningsøkning.
I tillegg til ovennevnte typer besøk har ombudsmannen i 1994 også avlagt besøk til flere forvaltningsorganer.
Interessen for ombudsmannsordningen er stor i utlandet. Ombudsmannen får således mange anmodninger fra utlandet om å bidra med informasjon og veiledning om ombudsmannsordningen. I tillegg til en rekke reiser til utlandet, er det også mottatt flere besøk fra utenlandske lovkommisjoner, folkevalgte, representanter for offentlige myndigheter m.v.
2.2 Opplysninger om sakstilgangen
Det fremgår av meldingen at i perioden 1980 til 1990 lå klagetallet stabilt rundt 1450 - 1600 klager pr. år. I 1991 skjedde det en forholdsvis stor økning i klagetallet, da det i alt ble mottatt 1734 klager. I 1994 ble det mottatt i alt 2134 klager.
Avvisningsprosenten var på 49,8, mens tilsvarende tall for 1992 og 1993 var henholdsvis 48,8 og 47,0. Beholdningen av uavsluttede saker utgjorde 399 ved årsskiftet 1994/95, mens tallet ett år tidligere var på 354.
Klagene var i 1994 relativt jevnt fordelt på alle saksområder, med en viss overvekt av tilsettingssaker. Gruppene trygd og sosiale tjenester utgjorde også et betydelig antall, mens klager over saksbehandlingstiden utgjorde et meget stort antall saker.
Av meldingen fremgår at i alt 1058 saker ble realitetsbehandlet, hvilket innebærer at sakene ikke ble avvist, slik at ombudsmannen har gitt uttrykk for et standpunkt i saken eller fått saken ordnet. Dette behøver ikke nødvendigvis referere seg til innholdet i en forvaltningsavgjørelse, men kan også være knyttet til selve saksbehandlingen. Av de realitetsbehandlede saker resulterte totalt 457 i at den innklagede sak enten ble ordnet eller ledet til kritikk mot forvaltningen på ett eller flere punkter. Av de forhold som ble ordnet eller kritisert, gjaldt 107 selve avgjørelsen i saken, 296 behandlingstiden og 54 saker forhold vedrørende saksbehandlingen ellers.
Det følger av ombudsmannsloven § 5 at ombudsmannen kan ta opp saker av eget tiltak. Helt siden opprettelsen av institusjonen har det overveiende antall saker sitt utgangspunkt i klager fra publikum. Det blir redegjort for at det i 1994 ble tatt opp 18 saker av eget tiltak, hvilket er noe færre enn året før. Ombudsmannen uttaler i meldingen at det hadde vært ønskelig å kunne ta opp flere saker, men at bemannings- og ressurssituasjonen ikke gir rom for dette.
2.3 Uttalelser om generelle forvaltningsrettslige spørsmål av alminnelig interesse
Ombudsmannen fremhever i sin årsmelding noen sakstyper som antas å ha generell forvaltningsrettslig interesse, samt saker hvor mer generelle spørsmål er gjenstand for omtale.
Det blir vist til at klagesaker ombudsmannen har hatt til behandling har vist at det er behov for en gjennomgang og klargjøring av saksbehandlingsreglene for statlige granskingsutvalg, særlig med tanke på hvilke krav som skal stilles til kontradiksjon og partsoffentlighet. I ett tilfelle som har vært behandlet av ombudsmannen ble det anvist kritikk for at vedkommende departement ikke hadde fulgt de krav som må stilles til kontradiksjon; klager var ikke blitt gjort kjent med eller gitt mulighet til å imøtegå det grunnlag og de beviser som granskingsutvalget bygget sin kritikk på. Forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser ble dessuten ikke ivaretatt fra utvalgets side. I en annen sak ble det konkludert med at vedkommende granskingsutvalg ikke hadde fulgt opp de krav til partsoffentlighet som følger av Justisdepartementets rundskriv om saksbehandlingsregler for granskingsutvalg, jf. rundskriv G-18/75 av 4. mars 1975. Ombudsmannen konkluderer med at klagesakene har vist at det bl.a. er uklart m.h.t. overfor hvem, og hvor langt, reglene om kontradiksjon og innsyn gjelder, og i hvilken utstrekning det er adgang til å gjennomføre fortrolige samtaler for å få et saksforhold belyst. Ombudsmannen har på denne bakgrunn tatt et initiativ overfor Justisdepartementet og bedt departementet vurdere behovet for en gjennomgang og klargjøring av regelverket som gjelder for slike utvalg.
Ombudsmannen viser videre til at det jevnlig mottas klager på ligningsmyndighetenes saksbehandling og avgjørelser. Behandlingen av disse sakene har avdekket til dels mangelfulle og sviktende saksbehandlingsrutiner, noe som er uheldig både for den enkelte skattyter og for forvaltningen selv. Det blir vist til at det er mottatt flere klager over at ligningskontorene ikke sender bekreftelse på at en klage over ligningen er mottatt, bl.a. er referert en sak hvor skattyter og hans advokat flere ganger hadde henvendt seg til ligningskontoret i forbindelse med en klage over ligningen for 1989, som etter over tre år ennå ikke var ferdigbehandlet, og hvor ligningskontoret heller ikke hadde besvart henvendelser vedrørende saksbehandlingstiden. Ombudsmannen uttaler til dette at selv om ligningsloven ikke har noen tilsvarende regel som forvaltningsloven § 11a, er det grunn til å påpeke at også ligningsmyndighetene må anses forpliktet til å sende et foreløpig svar dersom det vil ta tid før en sak kan ventes avgjort.
Det er i de senere år mottatt stadig flere klager som gjelder toprisordningen for melk, hvorav de fleste saker har sin bakgrunn i at de tildelte kvoter hevdes å være for lave. Ombudsmannen viser til at regelverket om toprisordningen er komplisert, og at enkelte bestemmelser i dette regelverket i tillegg har vært for uklare, slik at det har oppstått tolkningsproblemer, som igjen medfører at det stilles store krav til landbrukskontorenes veiledningsplikt. De sakene ombudsmannen har undersøkt kan tyde på at landbrukskontorene ikke fullt ut har maktet å fylle sine informasjonsoppgaver, og ombudsmannen har i flere saker påpekt at den informasjon og veiledning klagerne har fått ikke har vært tilfredsstillende. I tillegg har behovet for å gjøre regelverket klarere og enklere å forstå vært tatt opp med myndighetene.
Ombudsmannen uttaler videre at de sentrale myndigheter for toprisordningen har praktisert dette regelverket meget strengt, hvilket har bidratt til å forsterke de uheldige følgene av manglene ved regelverket og informasjonssvikten. De avgjørelser som blir truffet i denne type saker kan få store økonomiske konsekvenser, og det er da også viktig at myndighetene praktiserer regelverket med fornuft og lempe.
Ombudsmannen omtaler videre en rekke klager over forvaltningens saksbehandlingstid. I den forbindelse blir spesielt nevnt at det i flere tilfelle er tatt opp at saksbehandlingstiden ved statsborgerskapssaker ved Oslo Politikammer er opp mot to år - i tillegg kommer behandlingstiden ved Utlendingsdirektoratet. Dette betyr i realiteten at botidskravet i statsborgerskapssaker forlenges fra 7 til 9 år. I svar fra Justisdepartementet blir det opplyst at departementet i samarbeid med politiet, Utlendingsdirektoratet og Kommunal- og arbeidsdepartementet har startet et arbeid for å redusere saksbehandlingstiden i utlendingssaker, hvor det vil bli vurdert en rekke ulike tiltak, som f.eks. mal for saksavviklingen, maksimal saksbehandlingstid, ressurstilførsel, forenklinger i regelverket m.v.
I meldingen er det referert en del saker knyttet til spørsmål rundt offentlighet i forvaltningen. I en av disse sakene ble det klaget over at de kopier som ble lagt ut i Regjeringens pressesenter av Utenriksdepartementets postjournaler var opp mot 3-4 uker gamle, samt at opplysningene i journalene ofte var mangelfulle i den forstand at opplysninger var nøytralisert eller slettet, med den følge at dokumentene ble vanskelig identifiserbare. Ombudsmannen uttalte her at postjournalene så raskt som mulig må gjøres tilgjengelige for innsyn. I noen grad må det imidlertid aksepteres at arbeidspress kan medføre at muligheten for innsyn kan bli forsinket. Ombudsmannen uttaler videre at hensynet til effektiv bruk av innsynsretten tilsier at forvaltningen har en plikt til å sørge for at postjournalene er mest mulig oppdaterte, noe annet ville føre til en uheldig uthuling av lovens offentlighetsprinsipp, i strid med Stortingets forutsetninger. Forsinkelser på opptil flere uker kan etter ombudsmannens oppfatning vanskelig aksepteres.
Ombudsmannen uttaler videre i samme sak at det er i dårlig samsvar med loven og dens intensjoner dersom et departement, i tillegg til restansetiden for fremleggelse av postjournalene for innsyn, bruker opp til flere måneder før det tas stilling til en begjæring om dokumentinnsyn, jf. offentlighetsloven § 9. Ombudsmannen viser til at det i forarbeidene til loven var vurdert å sette en fast frist på 10 dager for behandling om begjæring om innsyn, og uttaler at denne fristen vil kunne tjene som en veiledende norm.
Om innholdet i postjournalen uttaler ombudsmannen at det bør gis opplysninger om dokumentet som gir et egnet grunnlag for å fastslå hva dokumentet inneholder/gjelder, og nøytrale kjennetegn, utelatelser eller overstrykninger skal bare nyttes så langt det er nødvendig for ikke å røpe opplysninger som er unntatt offentlighet.
I en annen sak, hvor det var klaget over at et departements uttalelse til et annet departement var unntatt offentlighet med hjemmel i offentlighetsloven § 5 annet ledd bokstav c), uttalte ombudsmannen at denne bestemmelsen ikke ga hjemmel for å unnta uttalelsen fra offentlighet. Under henvisning til lovens forarbeider ble det lagt til grunn at lovens uttrykk « for et organs interne saksforberedelse » ikke uten videre omfattet uttalelser som var avgitt som følge av en lovbestemt plikt til å avgi slik uttalelse (i dette tilfelle plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger).
2.4 Påviste mangler ved lover, forskrifter, praksis mv.
Det fremgår av ombudsmannens årsmelding at i flere saker er vedkommende departementet blitt bedt om å vurdere endringer eller tilføyelser til lover og forskrifter eller omlegging av administrativ praksis. Slike anmodninger er også rettet til andre forvaltningsorganer; direktorater, fylkes- og primærkommuner. En gir i det følgende en oversikt over noen av disse sakene:
En ligningssjef påklaget at det sentrale tilsettingsrådet ikke hadde tatt hans søknad om stilling som ligningssjef i en annen kommune til behandling, idet han hevdet at personer som nylig var tilsatt i en annen stilling i etaten ikke kom i betraktning i forhold til nye utlysinger. Ombudsmannen stilte overfor Finansdepartementet spørsmålstegn ved praksis med å unnlate å vurdere stillingssøkere som nylig var tilsatt i etaten, og fremhevet at det bør foretas en skjønnsmessig sammenlignende vurdering av alle søkere.
I meldingen er videre referert en sak hvor en kommunalt ansatt, uorganisert renholdsarbeider etter lokale forhandlinger ikke fikk tilsvarende lønnsopprykk som de organiserte renholdsarbeiderne. Ombudsmannen pekte i saken på at kommunen som arbeidsgiver har en plikt til å ivareta alle arbeidstakeres interesser også i lønnsspørsmål, uavhengig av om og eventuelt hvor de ansatte måtte være organisert. Ombudsmannen uttalte at prinsippet om organisasjonsfrihet talte for at lønns- og arbeidsvilkårene til de ansatte i det offentlige ikke bør være avhengig av arbeidstakernes organisasjonsforhold, og at i en kommune - som i den offentlige forvaltning for øvrig - gjelder det forvaltningsrettslige prinsipp om likebehandling. Slik ombudsmannen så det hadde kommunen ikke opptrådt i samsvar med god forvaltningspraksis, og kommunen ble derfor bedt om å se på lønnsspørsmålet på nytt.
Et foreldrepar henvendte seg til ombudsmannen etter at en kommune i et budsjettvedtak hadde vedtatt å opppheve reglene om redusert oppholdsbetaling i kommunal barnehage på grunnlag av dokumentert funksjonshemming hos barnet. Denne endringen medførte over 400 % økning av oppholdsavgiften for de aktuelle foreldre, og ble gjort gjeldende fra og med 1. januar påfølgende år, etter at foreldrene var blitt gjort kjent med dette den 21. desember i et felles skriv til alle foreldre til barn i barnehagen. Ombudsmannen fant at kommunens informasjon om regelendringen på det aktuelle punkt ikke hadde vært god nok, og at det ville samsvare best med god forvaltningsskikk om kommunen særskilt hadde informert dem det angikk om muligheten for regelendring i god tid før oppsigelsesfristen 1. desember.
I tilknytning til en klage på standpunktkarakter i den videregående skolen, der faglærers og rektors anbefaling ikke ble etterkommet av klagenemnda, med den begrunnelse at det ikke forelå brudd på forskriftene som gjelder karaktersetting, tok ombudsmannen på generelt grunnlag opp med departementet spørsmålet om faglærer har adgang til å endre standpunktkarakterene etter reglene i forvaltningsloven § 33 annet ledd, samt spørsmålet om det i slike tilfeller foreligger omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35. Departementet viste til at de gjeldende forskrifter på dette området, fastsatt med hjemmel i forvaltningslovens kap. VI, var ment å være uttømmende, og at faglæreren ikke hadde adgang til å endre karakteren til gunst for en elev utover det forskriftene hjemlet. Ombudsmannen tolket regelverket slik at det ikke var åpenbart at underinstansens omgjøringsadgang skulle avskjæres. Det kunne dessuten spørres om departementets forutsetning om at underinstansens (lærerens) omgjøringsadgang skulle være avskåret var kommet tilstrekkelig til uttrykk i klageforskriften. Ombudsmannen karakteriserer rettstilstanden som tvilsom, og departementet ble anbefalt å supplere regelverket med en uttrykkelig bestemmelse om dette. Ombudsmannen fant det videre tvilsomt om omgjøringsadgangen etter forvaltningsloven § 35 kunne anses avskåret, og departementet ble bedt om å se nærmere på dette spørsmålet.
En privatskole hadde søkt departementet om adgang for sine elever til å søke om utdanningsstøtte fra Lånekassen, hvilket ble avslått fra departementet under henvisning til at de oppgitte elevkostnader var for høye, og at det ikke syntes å være særlig behov for utdanningen ved skolen. Ombudsmannen fant det vanskelig å godta at alle elevene ved skolen ble nektet å søke utdanningsstøtte på dette grunnlag. På denne bakgrunn ble det konkludert med at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, og departementet ble bedt om å ta saken opp til ny vurdering.
Sivilombudsmannen har i løpet av 1994 behandlet flere saker i tilknytning til straffedømtes soningsforhold, hvorav først nevnes en klage over at det i to av våre kretsfengsler ble stilt krav om avgivelse av negativ urinprøve for deltakelse i det alminnelige, daglige fellesskap i fengslene. Ombudsmannen uttalte i den forbindelse at ordningen ved ett av de to fengslene syntes å være i dårlig samsvar med fengselsreglementets bestemmelser, som gir innsatte rett til alminnelig daglig fellesskap, samt Fengelsstyrets rundskriv om avgivelse av urinprøver, hvor det heter at for de goder som de innsatte ikke har krav på, kan det settes som generelt vilkår at de som skal ta del i godet skal avgi negativ urinpørve. Ombudsmannen mente det kunne anføres at denne praksisen representerte en tvilsom og betenkelig uthuling av det alminnelige fritidsfellesskapet som i utgangspunktet alle fanger har krav på, og at det er tvilsomt om fengselsmyndighetene i forhold til gjeldende regler har adgang til å etablere en slik ordning som i realiteten innebærer en forskjellsbehandling av de innsatte. Det ble videre anført at det var tvilsomt om det var adgang til å etablere en slik ordning ut fra ressursmessige hensyn, samt at også rettssikkerhetshensyn talte mot en slik ordning. På denne bakgrunn ble Fengselsstyret bedt om å vurdere å etablere en ordning som er i bedre harmoni med fengselsreglementet eller evt. sørge for å få en klar hjemmel for den praksis som følges.
I en annen sak var det klaget over at en innsatt hadde blitt utsatt for eneromsbehandling med narkotikatoalett. Ombudsmannen mente det i den foreliggende sak var adgang til å nytte slik behandling og fant ikke grunnlag for å rette kritikk for behandlingen av saken. Det ble imidlertid påpekt at det var klart ønskelig at Fengselsstyret utarbeidet nye retningslinjer for hvordan fengselsloven § 30 a er å forstå og hvordan praktiseringen av tiltak etter bestemmelsen skal skje.
I meldingen er det videre referert en sak hvor Utlendingsdirektoratet hadde truffet et utvisningvedtak som var blitt påklaget, men hvor det over ett år etter at klagen var fremsatt ennå ikke var mottatt noe svar, heller ikke på klagerens purringer. Departementet viste til den store saksmengden og det store arbeidspresset, men ombudsmannen påpekte at en slik praksis ikke var rettslig holdbar. Departementet ble videre kritisert for å ha brukt uforklarlig og uforholdsmessig lang tid på å behandle denne saken, og desto mer kritikkverdig ble det når departementet også unnlot å gi underretning om forsinkelsene, jf. forvaltningsloven § 11 a, som krever at det gis underretning der det ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares.
I en annen sak ble det klaget til ombudsmannen etter at Utlendingsdirektoratets avslag på søknad om statsborgerskap og tilbakekall av oppholdstillatelse hadde blitt innklaget til Justisdepartementet, og det var gått nesten ett år uten at klagen var besvart, selv etter gjentatte purringer. Justisdepartementet ble av Ombudsmannen kritisert for at det unnlot å underrette parten om at det ville ta uforholdsmessig lang tid før klagen ville bli behandlet, jf. forvaltningsloven § 11 a, at departementet helt unnlot å besvare advokatens purringer og at det ikke hadde gitt saken prioritet etter sitt innhold. Ombudsmannen viste til at departementet hadde opplyst at det hadde tatt kontakt med direktoratet for å gjennomgå rutiner og vurdere hvorvidt disse kunne forbedres, og ombudsmannen ba om å bli informert om hvor langt dette arbeidet var kommet.
Videre er referert en sak hvor en klager hadde fått avslag på sin søknad om asyl i første instans, men hvor Justisdepartementet ønsker å se an utviklingen i hjemlandet før en ferdigbehandlet klagen på avslaget. Over ett og et halvt år senere var klagen ennå ikke behandlet, hvoretter saken ble brakt inn for ombudsmannen. Han uttalte at selv om det ikke er ønskelig å sette noen øvre frist for behandlingen av slike saker, tilsier hensynet til den enkelte asylsøker at det må være en grense for hvor lang tid som kan medgå før en avgjørelse blir tatt. Ombudsmannen viste videre til at situasjonen for klageren er at han i ventetiden ikke får rettigheter som f.eks. rett til arbeid eller familiegjenforening. Departementet uttalte i sitt svar at det etter utlendingslovens regler ikke var adgang til å gi midlertidig arbeidstillatelse i ventetiden når søknad om asyl var avslått i første instans. Ombudsmannen ba likevel departementet vurdere regelverkets hensiktsmessighet på dette punktet.
I ombudsmannens årsmelding er videre referert en sak hvor søknad om ettergivelse av restskatt var oversendt fra ligningskontoret til kommunens skatteutvalg uten at det var gitt noen saksfremstilling eller tilrådning i saken. Skatteutvalget anbefalte at skatten ble ettergitt, fortsatt uten at det ble gitt begrunnelse. Departementet avslo deretter søknaden og ga skattyter en standardbegrunnelse for avslaget. I Finansdepartementets rundskriv nr. 8/86 og nr. 17/93 er det gitt nærmere retningslinjer for saksbehandlingen i slike saker. Departementet viste til nevnte rundskriv og uttalte at selv om det av hensyn til avgjørelsesmyndighetens arbeid er å foretrekke at det foreligger en samlet saksfremstilling med konklusjon og tilrådning, er dette etter rundskrivet ikke å anse som noe absolutt krav.
Ombudsmannen fant grunn til å stille spørsmål ved om departementets forståelse på dette punktet var korrekt, men fant ikke grunn til å gå nærmere inn på dette spørsmålet utover å bemerke at det er i samsvar med god forvaltningsskikk at en slik saksfremstilling og tilrådning gis, særlig i større og og mer kompliserte saker. Et absolutt krav må være at avgjørelsesmyndigheten får seg forelagt oplysninger som gir et mest mulig fullstendig bilde av den skattepliktiges totale økonomiske situasjon samt av de billighetsgrunner som foreligger. Med bakgrunn i departementets rundskriv uttaler ombudsmannen videre at det synes å være i tvilsom harmoni med dette rundskrivet at det ikke var gitt begrunnelse fra noe organ da departementet mottok saken. Med hensyn til departementets standardbegrunnelse uttaler ombudsmannen at det kan stilles spørsmål ved om ikke her burde vært gitt en individuell begrunnelse. Ombudsmannen viser avslutningsvis til at han tidligere har tatt til orde for at det generelt i underretning til skattyterne ved avslag tas inn en passus om at det etter forespørsel kan opplyses hvilke faktiske forhold en avgjørelse er bygget på, og på bakgrunn av den utforming standardbegrunnelsen har fått ba ombudsmannen departementet vurdere om en slik passus også burde inntas i den meldingen skattyterne får om det vedtak som er truffet.
Av andre saker hvor det er påvist mangler ved regler, praksis m.v. kan nevnes:
| - | behandling av klage over standpunktkarakter i den videregående skole avdekket svakheter ved varslingsreglene i karakterforskriften, hvoretter departementet ble bedt om å vurdere en endring av forskriften som pålegger lik varslingsplikt uavhengig av om elevene gis vurderingsformen bestått/ikke bestått eller tallkarakterer |
| - | en privatisteksamen ved et musikkonservatorium ble vurdert av kun en sensor, noe som var i strid med eksamensreglementet. Behandlingen av saken avdekket en viss uklarhet m.h.t. avviklingen av eksamen for privatister, og ved brev til det regionale høgskolestyret ble det uttrykt ønske om at konservatoriet tok regelverket opp til vurdering med sikte på en klarere regulering av privatistenes rettsstilling i forbindelse med eksamensavviklingen |
| - | en sak i tilknytning til Statens helsetilsyn avdekket at dette forvaltningsorganet ikke sendte foreløpig underretning i.h.t. forvaltningslovens bestemmelser, og rutinene for foreløpig svar ble tatt opp med organet |
| - | Sosialdepartementet ble gjort oppmerksom på at lovteksten om tilleggstrygd for selvstendig næringsdrivende kunne gi grunnlag for uriktige forventninger, hvoretter departementet ga uttrykk for at det ville vurdere å endre lovteksten |
| - | Husbanken hadde med bakgrunn i bostøtteforskriften etablert en praksis for å innberegne studielån i den brutto inntekt som legges til grunn for beregningen av bostøtte. På bakgrunn av en klage ble det påpekt at ordlyden i bostøtteforskriften syntes mindre heldig, da det er lite naturlig å betegne studielån som inntekt, og Husbanken ble deretter anmodet om å endre regelverket med sikte på å finne et mer dekkende uttrykk for den praksis banken mener skal følges |
| - | det ble på bakgrunn av en konkret klagesak påpekt uklarheter i regelverket for toprisordningen for melk, og ombudsmannen ba Styringsgruppen for denne ordningen ha dette for øye ved senere revisjoner av regelverket. |