1. Innledning

   Til Stortinget.

       Miljøverndepartementet viser i proposisjonen til Oslo-konvensjonen av 15. februar 1972 og Paris-konvensjonen av 4. juni 1974, som regulerer havforurensning i det nordøstlige Atlanterhav. I 1990 besluttet avtalepartene til disse konvensjonene å foreta en revisjon med sikte på å slå sammen de to konvensjonene til en ny felles konvensjon, som ble ferdigforhandlet på et ministermøte i Paris den 21.-22. september 1992. Konvensjonen ble undertegnet av alle parter til Oslo- og Paris-konvensjonene. Den vil tre i kraft tredve dager etter den dag hvor alle parter i Oslo- og Paris-konvensjonen har deponert ratifikasjons-, vedtakelses-, godkjennelses- eller tiltredelsesdokument hos den franske regjering.

       Konvensjonen bygger på erfaringene gjennom arbeidet i Oslo- og Paris-konvensjonene de siste 20 år. Konvensjonen vil være et viktig hjelpemiddel for Norge når det gjelder å påvirke andre land til å redusere sine forurensninger som har virkninger for Norge, som er et nedstrømsland. De miljømessige gevinstene antas å være betydelige, mens de økonomiske og administrative konsekvensene av selve konvensjonen vil være små, og vil måtte vurderes konkret i tilknytning til fremtidige vedtak.

       Konvensjonen er bygd opp med en hoveddel med generelle bestemmelser, og fire vedlegg som regulerer henholdsvis landbaserte utslipp, dumping og forbrenning, offshore aktiviteter og overvåkning.

       Spørsmål i tilknytning til dumping av skip og radioaktivt avfall, samt disponering av utrangerte oljeplattformer omtales spesielt i proposisjonen, da dette sett med norske øyne har vært de viktigste spørsmål i forbindelse med revisjonsprosessen. Forhandlingsresultatet om dumping av radioaktivt avfall innebærer at det blir et forbud mot å dumpe alle typer radioaktivt avfall innenfor konvensjonsområdet ihverfall i 15 år fremover (fra 1. januar 1993). Storbritannia og Frankrike skal rapportere igjen på et ministermøte i 1997 om utviklingen i landbaserte alternativer.

       Departementet viser til at det vanskeligste punktet for Norge under forhandlingene var spørsmålet om disponering av utrangerte oljeplattformer. Den løsning man har kommet frem til innebærer en avklaring/utvidelse av Kommisjonens kompetanseområde, at den nå kan fastsette miljøkrav for etterlatelse av utrangerte plattformer, og for dumping ved velting på stedet. Konvensjonen legger opp til et system hvor dumping av plattformer og rørledninger, og (hel eller delvis) etterlatelse av plattformer bare kan finne sted etter at tillatelse er gitt av de kompetente myndigheter i de enkelte land. Det oppstilles ikke noe krav om tillatelse når det gjelder etterlatelse av rørledninger. Tillatelse skal ikke gis hvis den utrangerte offshore-installasjonen eller offshore-rørledningen inneholder stoffer som kan medføre fare for menneskelig helse eller skade på miljøet. For plattformer som plasseres etter 1. januar 1998, skal det gis informasjon til de andre partene om bakgrunnen for at man akter å gi en dumpetillatelse, for å åpne mulighet for konsultasjon med andre parter. Men dette vil altså ikke bli aktuelt før i år 2020-30.

       Når det gjelder forholdet til norsk lovgivning, viser departementet til at konvensjonen gjør det nødvendig å revidere de eksisterende forskrifter om dumping og forbrenning av stoffer og gjenstander til sjøs, fastsatt av Miljøverndepartementet den 8. juli 1980. Det vil i denne forbindelse også bli nødvendig å endre håndhevelsesbestemmelsen i sjødygtighedslovens § 121, samt uttrykkelig fastslå at sjødygtighedsloven omfatter forbrenning til havs. For øvrig gjør ikke konvensjonen det nødvendig med andre endringer i norsk regelverk.

       De administrative og økonomiske konsekvenser av avtalen for Norge antas å være små, fordi det i første rekke dreier seg om en videreføring av to eksisterende konvensjoner. Det antas videre ikke å være nevneverdige administrative konsekvenser knyttet til den utvidede kyststatjurisdiksjonen, fordi dette er en overvåknings-/kontrolloppgave som vil bli utført av kystvakten.

2. Komiteens merknader

     Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Ranveig Frøiland, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna og Karita Bekkemellem Orheim, fra Senterpartiet, lederen, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R. Finstad, medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johanson, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, og medlemmet Oscar D. Hillgaar, viser til at konvensjonen berører et havområde hvor Norge som kyststat, og som forvalter av betydelige fiskeriressurser i norsk økonomisk sone og som eier av store verdier på kontinentalsokkelen, har store, direkte interesser.

       Komiteen peker på at det innføres et tidsbegrenset forbud mot dumping av alle typer radioaktivt avfall innenfor konvensjonsområdet og har merket seg at konvensjonen i forhold til franske og britiske reservasjoner fører til at det legges et sterkt press på disse til å utvikle landbaserte lagringsalternativer for denne type avfall.

       Komiteen har merket seg at lovendringen vil gjøre det nødvendig å revidere de eksisterende forskrifter om dumping og forbrenning av stoffer og gjenstander til sjøs, fastsatt av Miljøverndepartementet den 8. juli 1980. Videre vil det bli nødvendig å endre håndhevelsesbestemmelsen i sjødygtighedslovens § 121, samt uttrykkelig å fastslå at sjødygtighedsloven omfatter forbrenning til havs. Komiteen har også merket seg at konvensjonen ikke gjør det nødvendig med andre endringer i norsk regelverk.

       Komiteen har videre merket seg at konvensjonen åpner for alternative måter å behandle utrangerte plattformer på norsk sokkel så lenge tiltakene er miljømessig forsvarlig og godkjent av de kompetente myndigheter i de enkelte land.

       Komiteen viser til at dette havområdet preges av havstrømmer som medfører at virkningen av større forurensingskilder sjelden kan begrenses til en enkelt kyststats farvann. Komiteen er derfor tilfreds med de forpliktelser som fremkommer i konvensjonens artikkel 21 vedr. grenseoverskridende forurensing. Komiteen ser det også som helt sentralt at adgangen til informasjon er så klart slått fast.

3. Komiteens tilråding

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt

       Stortinget samtykker til ratifikasjon av en konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav undertegnet i Paris 22. september 1992.