Komiteen har i arbeidet med å utforme forslag til instruks for Stortingets kontrollutvalg for EOS-tjenesten valgt å ta utgangspunkt i forslaget til instruks fremmet av det såkalte « Skauge-utvalget » i NOU 1994:4 . Komiteen viser til at lovforslaget fremmet i denne utredning er tilnærmet identisk med lovutkastet fremmet av departementet i Ot.prp. nr. 83 (1993-1994) , og vedtatt av Stortinget i henhold til Innst.O.nr.11 (1994-1995). Den eneste forskjellen mellom forslaget fra Skauge-utvalget og Stortingets endelige lovvedtak gjelder § 5 om forklaring og møteplikt. Denne forskjellen har komiteen tatt hensyn til ved utarbeidelse av instruksens § 9 om saksbehandling. Komiteen viser for øvrig til at Skauge-utvalget var bredt politisk sammensatt, hadde nødvendig fagekspertise til hjelp under sitt arbeid, og kom frem til en enstemmig innstilling. I tillegg til komiteens egne kommentarer til hver enkelt paragraf, vises det til kommentarene i NOU 1994:4 , sidene 62-65.

§ 1 Om kontrollutvalget

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalget skal ha 7 medlemmer medregnet leder og nestleder, alle valgt av Stortinget for et tidsrom av inntil 5 år. Det bør unngås at flere enn 4 medlemmer skiftes ut samtidig.

       De som velges skal være klarert for høyeste sikkerhetsgrad nasjonalt og etter traktat Norge er tilsluttet. Etter valget gis autorisasjon i samsvar med klareringen.

       Presidentskapet oppnevner sekretær(er), antar eventuell kontorbistand og anordner lokaler for utvalget og sekretariatet. Annet ledd gjelder tilsvarende. »

       Komiteen viser til at kravet om forhåndsklarering i annet ledd er i samsvar med rutinene i forvaltningen. Det vil være til skade for både innstillingsmyndighetene og kandidatene om de som innstilles ikke kan klareres.

       Komiteen mener at sittende stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke bør velges som medlemmer av utvalget, og finner det naturlig at utvalgets leder ikke er et medlem som er foreslått av et parti som er representert i Regjeringen. Selv om medlemmene velges for et tidsrom på 5 år bør ikke det være til hinder for at utvalget kan skifte leder dersom det forekommer endringer av Regjeringens partipolitiske sammensetning i løpet av perioden. Dersom lederen er medlem av et parti som blir med i Regjeringen, vil det være naturlig å la et annet valgt medlem av utvalget overta som leder. Komiteen vil for øvrig bemerke at det vil være ønskelig å gi utvalget en bredest mulig partipolitisk sammensetning.

       Komiteen viser til instruksens § 2 som slår fast at tidligere tjenestemenn i EOS-tjenestene ikke kan brukes som bistandspersoner for utvalget. Det samme bør nødvendigvis gjelde i forbindelse med utvalgets sammensetning. Tidligere medlemmer av de hemmelige tjenestene vil selv kunne komme i søkelyset gjennom utvalgets arbeid, og vil dessuten kunne ha kollegiale hensyn å ivareta på en måte som kan reise spørsmålstegn ved deres evne til uhildete vurderinger. Selv om komiteen ikke ønsker å mistenkeliggjøre tidligere medlemmer av EOS-tjenestene, og sette deres hederlighet i tvil, er det viktig å forhindre at slike spørsmål kan reises av publikum. Komiteen regner utelukkelse av tidligere og nåværende EOS-tjenestemenn som så selvfølgelig at det ikke er nødvendig å ta det med i instruksen.

§ 2 Beslutningsdyktighet og arbeidsform

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalget er beslutningsdyktig når 5 medlemmer er til stede. Utvalget skal som hovedregel opptre samlet, men kan dele seg under inspeksjon av tjenestesteder eller anlegg. Ved særlig omfattende undersøkelser kan innhenting av forklaringer, besiktigelser på stedet m.v. overlates til sekretæren og ett eller flere medlemmer. Det samme gjelder dersom slik innhenting ved det samlede utvalg vil kreve uforholdsmessig arbeid eller kostnad. Ved avhør som nevnt i dette ledd kan utvalget anta bistand. Det er da tilstrekkelig at sekretæren eller ett medlem deltar.

       Utvalget kan også ellers anta bistand når det krever særlig kyndighet.

       Personer som tidligere har virket i EOS-tjenestene kan ikke antas som bistandspersoner. »

       Komiteen mener at det ikke er nødvendig med varamedlemmer så lenge utvalget er beslutningsdyktig selv om 2 medlemmer er fraværende. Varamedlemmer vil lett komme i en vanskelig stilling når utvalget undersøker omfattende saker som kan strekke seg gjennom flere måneder.

       Komiteen viser til at det i paragrafens siste ledd blir slått fast at tidligere tjenestemenn i EOS-tjenestene ikke kan brukes som bistandspersoner. Komiteen vil understreke at dette ikke gjelder andre tjenestemenn i politiet eller Forsvaret i og utenfor aktiv tjeneste. Tvert imot vil forsvarspersonell og polititjenestemenn ofte inneha viktig faglig ekspertise, eksempelvis i avhørsteknikk. Komiteen mener det er viktig at utvalget ikke blir avskåret fra å dra nytte av denne kompetansen.

§ 3 Ordensforskrifter

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Sekretariatet fører sakjournal og møteprotokoll. Beslutninger og dissenser skal framgå av protokollen.

       Uttalelser og bemerkninger som framkommer eller protokolleres under kontroll, anses ikke avgitt uten at de er meddelt skriftlig. »

       Komiteen har ingen kommentarer til denne paragrafen, men viser til NOU 1994:4 , kap. 4.3 om kontrollfasene, side 32-33.

§ 4 Begrensning m.v. i kontrollen

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Kontrolloppgaven omfatter ikke virksomhet som angår personer som ikke er bosatt i riket og organisasjoner som ikke har tilhold her, eller som angår utlendinger hvis opphold er knyttet til tjeneste for fremmed stat. Utvalget kan likevel utøve kontroll i tilfeller som her nevnt når særlige grunner tilsier det.

       Kontrollen bør innrettes slik at den er til minst mulig ulempe for tjenestenes løpende virksomhet. Det departement Kongen bestemmer kan helt eller i deler suspendere kontrollen under krise og krig inntil Stortinget bestemmer annet. Ved slik suspensjon skal Stortinget straks underrettes. »

       Komiteen vil understreke at det kan tenkes tilfeller der norske hemmelige tjenester samarbeider med utenlandske statsborgere og utenlandske diplomater på en slik måte at et unntak fra paragrafens første punktum er nødvendig. Første avsnitts annet punktum hjemler en slik adgang.

       Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at det fra tid til annen, eksempelvis i forbindelse med viktige internasjonale begivenheter på norsk jord, er så avgjørende viktig at spesielt E-tjenestene og O-tjenestene kan arbeide uforstyrret, at dette hensynet bør nevnes i instruksen, slik det er gjort i første punktum i annet ledd.

§ 5 Begrensninger i innsyn

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalget skal ikke søke et mer omfattende innsyn i graderte opplysninger enn det som er nødvendig ut fra kontrollformålene. Det skal såvidt mulig iaktta hensynet til kildevern og vern av opplysninger mottatt fra utlandet.

       Mottatte opplysninger skal ikke meddeles annet autorisert personell eller andre offentlige organer som er ukjente med dem uten at det er tjenestlig behov for det, er nødvendig ut fra kontrollformålene eller følger av saksbehandlingsreglene i § 9. I tilfelle tvil bør avgiveren av opplysningene forespørres. »

       Komiteen viser til at denne paragrafen tar sikte på å redusere risikoen for eksponering av gradert informasjon, noe komiteen anser for å være et viktig hensyn. Spesielt viktig er det etter komiteens oppfatning å verne opplysninger fra utlandet, slik at EOS-tjenestene kan opprettholde et troverdig forhold til viktige samarbeidspartnere. Komiteen viser for øvrig til NOU 1994:4 kap. 4.4 om gradering og taushetsplikt, og skadevirkninger ved sikkerhetsbrudd.

       Komiteen viser til Skauge-utvalgets tolkning av paragrafens annet ledd, som innebærer at eksempelvis E-tjenestens opplysninger normalt ikke kan gis videre til O-tjenesten, og som dessuten verner mot unødig spredning innenfor en og samme etat.

§ 6 Tvist om innsyn og kontroll

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalgets beslutninger om hva det skal søke innsyn i og om omfanget og utstrekningen av kontrollen er bindende for forvaltningen. Mot slike beslutninger kan det ansvarlige personell på vedkommende tjenestested kreve inntatt begrunnet protest i møteprotokollen. Etterfølgende protest kan gis av forsvarssjefen og overvåkingssjefen.

       Protester som her nevnt skal inntas i eller følge utvalgets årsmelding. »

       Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at avgjørelsen av omfanget av innsyn nødvendigvis må tas av kontrollutvalget, men at det dreier seg om såpass viktige spørsmål at det bør formaliseres en adgang til protest.

§ 7 Generelt om kontrollen og uttalelser

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalget skal følge prinsippet om etterfølgende kontroll. Utvalget kan likevel kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker.

       I gjennomføringen av kontrollen og utformingen av uttalelser skal utvalget bygge på prinsippene i sivilombudsmannsloven § 10 første ledd, § 10 annet ledd, første, tredje og fjerde punktum, og § 11. Utvalget kan også gi forslag til forbedringer i administrative og organisatoriske ordninger og rutiner når det kan tjene til å lette kontrollen eller verne mot at det øves urett.

       Før det gis uttalelse i saker som kan munne ut i kritikk eller meningsytringer rettet mot forvaltningen, skal den ansvarlige sjef ha hatt anledning til å uttale seg om de spørsmål saken reiser.

       Uttalelser til forvaltningen rettes til sjefen for vedkommende tjeneste eller organ eller til forsvarssjefen eller vedkommende departement hvis det gjelder forhold disse bør kjenne til som instruks- og kontrollmyndighet.

       Ved uttalelser som gir oppfordring til å iverksette tiltak eller treffe beslutninger skal mottakeren bes om å gi tilbakemelding om hva som blir foretatt.

       Hvis utvalget anser at det er tvil om riktigheten av rettslige beslutninger og kjennelser, kan utvalget erklære unntatt annet kjæremål. »

       Komiteen viser til at lovens § 7 gir utvalget rett til å påkjære rettslige kjennelser og beslutninger om straffeprosessuelle inngrep når siktede selv ikke er kjent med dem. Det gjør det nødvendig å kreve innsyn i og uttale seg om løpende saker, selv om utvalget skal følge prinsippet om etterfølgende kontroll. Paragrafens annet ledd innebærer at kontrollutvalget bør vise varsomhet med å gå inn i skjønnsutøvelse som må regnes som forsvarlig. Det er viktig at utvalget ikke går så langt i sin kontroll at det kan nærme seg styring. I paragrafen henvises det til sivilombudsmannslovens §§ 10 og 11. Sivilombudsmannen kan ikke endre trufne vedtak eller gi forvaltningen pålegg. Det han gjør er å uttale sin mening, jf. lovens § 10. Det er imidlertid begrensninger ettersom han ikke kan kritisere forvaltningens skjønnsutøvelse såfremt den ikke er klart urimelig. Finner han at det er begrunnet tvil om forhold av betydning i saken, kan han i tillegg gjøre oppmerksom på det.

       Komiteen viser til at komiteen i Innst.O.nr.11 (1994-1995) forutsatte at kontrollutvalget bare vil påkjære saker hvor det mener at det foreligger et åpenbart galt skjønn, og ikke fungere som bedreviter på nyanser og i detaljspørsmål.

       Komiteen viser til at det i henvisningen til sivilombudsmannens beføyelser i annet ledd er unntatt hans adgang til å rapportere til påtalemyndigheten og tilsettingsmyndigheten. Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at det ikke bør være noen oppgave for kontrollutvalget å gi melding til påtalemyndigheten om straffbare forhold. Kontrollutvalget uttaler seg til det kontrollerte organ, eller om nødvendig til dets overordnede myndighet. Resultatet av undersøkelsene blir dermed kjent for tilsettingsmyndigheten/ledelsen eller overordnet myndighet. Det er deres oppgave å avgjøre hva som videre skal foretas. Komiteen minner for øvrig om at det i forbindelse med pliktmessig avgitte forklaringer kan komme frem opplysninger om straffbare forhold som det er umulig å avskjære politiet og påtalemyndigheten fra å få innsyn i, og at komiteen i Innst.O.nr.11 derfor slår fast at pliktmessig avgitte forklaringer må kunne brukes i forbindelse med etterforskning.

       Komiteen viser til at tredje til femte ledd gir saksbehandlingsregler lik de ombudsmannen har. Komiteen er for øvrig enig med Skauge-utvalget i at det er naturlig at kontrollutvalget gir forvaltningen frister for å avgi uttalelse eller foreta tilbakemelding, men at det er unødvendig å ta regler om det inn i instruksen.

§ 8 Særlig om klager

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Ved mottakelse av klager foretar utvalget de undersøkelser i forvaltningen som klagen tilsier. Utvalget avgjør om klagen gir tilstrekkelig grunn til ytterligere behandling før uttalelse avgis.

       Uttalelser til klagere bør være så fullstendige som det er mulig uten å gi graderte opplysninger. Ved klager mot overvåkingstjenesten om overvåkingsmessig virksomhet skal det likevel bare uttales om klagen har gitt grunn til kritikk eller ikke. Mener utvalget at en klager bør gis en fyldigere begrunnelse, gir det forslag om det overfor vedkommende departement.

       Hvis en klage gir grunn til kritikk eller meningsytringer for øvrig, skal begrunnet uttalelse herom rettes til sjefen for den tjeneste det gjelder eller vedkommende departement. Også ellers skal uttalelser i klagesaker alltid meddeles sjefen for den tjeneste klagen er rettet mot. »

       Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at kontrollutvalget skal ha plikt til å behandle klager som faller innenfor kontrollområdet, hvis annet ikke følger av instruksens § 4, og i at minstekravet må være at det foretas de nødvendige undersøkelser i forvaltningen. Om det skal gå videre med ytterligere undersøkelser, eksempelvis med avhør av klageren eller vitner, må bli opp til utvalgets egen vurdering basert på hva det mener trengs av bevis.

       Komiteen vil i forbindelse med paragrafens annet ledd vise til at justiskomiteen i Innst.S.nr.246 (1992-1993) ga uttrykk for at komiteen var fornøyd med praksisen til Regjeringens kontrollutvalg, som går ut på at klageren blir gjort kjent med en ubegrunnet konklusjon om hvorvidt klagen gir eller ikke gir grunnlag for kritikk. Komiteen foreslår den samme praksisen for Stortingets kontrollutvalg.

§ 9 Saksbehandling

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Samtaler med privatpersoner skal skje i avhørs form hvis de ikke bare er av orienterende art. Samtaler med forvaltningens personell skal skje i avhørs form når utvalget finner grunn til det eller tjenestemannen ber om det. I saker som kan munne ut i kritikk mot bestemte tjenestemenn, bør avhørs form i alminnelighet nyttes.

       Den som avhøres skal gjøres kjent med sine retter og plikter, jf. kontrollutvalgsloven § 5. Forvaltningens personell og tidligere ansatte kan under avhør i saker som kan munne ut i kritikk mot dem, også la seg bistå av en tillitsvalgt som er autorisert etter sikkerhetsinstruksen. Forklaringen skal oppleses til vedtakelse og undertegning.

       Personer som kan bli utsatt for kritikk fra utvalget, bør varsles om de ikke allerede kjenner til saken. De har rett til å gjøre seg kjent med utvalgets ugraderte materiale og med gradert materiale som de er autorisert for, alt såframt det ikke vil skade undersøkelsene.

       Enhver som gir forklaring skal foreholdes beviser og påstander som ikke samsvarer med vedkommendes egne, såframt de er ugradert eller vedkommende er autorisert for dem. »

       Komiteen viser til at de reglene for saksbehandling som blir foreslått i denne paragrafen bygger på saksbehandlingsreglene for granskningskommisjoner, med nødvendige tilpasninger. Granskningskommisjoner bruker alltid avhørs form når de mottar opplysninger fra personer. Kontrollutvalgets tilsynsfunksjon gjør en slik regel umulig. Det åpnes derfor for at både tjenestemenn og kontrollutvalg skal kunne velge avhørs form, men at denne formen skal velges av kontrollutvalget i saker som kan munne ut i kritikk mot bestemte tjenestemenn.

       Komiteen viser til at lovens § 5 gir klagere og andre privatpersoner i partsliknende stilling, samt forvaltningens personell og tidligere ansatte, i saker som kan munne ut i kritikk mot dem, anledning til å la seg bistå av advokat. Skauge-utvalget foreslo denne regelen tatt inn i instruksens § 9, mens Odelstinget, etter forslag fra Regjeringen, valgte å ta med bestemmelsen i lovteksten. Skauge-utvalget foreslo også i utkastet til instruks at forvaltningens personell og tidligere ansatte skal kunne la seg bistå av en tillitsvalgt som er autorisert etter sikkerhetsinstruksen under avhør i saker som kan munne ut i kritikk mot dem. Denne bestemmelsen er ikke tatt inn i loven og komiteen mener derfor den bør tas med i instruksen, som § 9 andre ledd andre punktum.

       Komiteen minner om at lovens § 5 slår fast at prosessfullmektigen ikke kan gjøres kjent med graderte opplysninger. Dersom en tjenestemann gir sin prosessfullmektig taushetsbelagte opplysninger vil det være et straffbart forhold. Komiteen vil understreke at tjenestemannens svekkede mulighet til å få bistand fra sin prosessfullmektig som følge av at enkelte opplysninger ikke kan drøftes med fullmektigen, gjør det ekstra viktig at han kan få assistanse fra lokale tillitsvalgte som vil være autoriserte. Eventuelt kan departementet autorisere en sentral tillitsvalgt.

§ 10 Undersøkelser hos departementene

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Utvalget kan ikke kreve innsyn i departementenes interne dokumenter.

       Dersom utvalget ønsker opplysninger eller uttalelser fra et departement og dets personell i andre saker enn slike som gjelder departementets befatning med klarering og autorisasjon av personer og bedrifter, innhentes disse skriftlig fra departementet. »

       Komiteen viser til lovens § 6 som unntar statsrådene, departementene og deres embets- og tjenestemenn fra reglene i lovens § 4 om innsynsrett og § 5 om forklaringer og møteplikt, unntatt i forbindelse med klarering og autorisasjon av personer og bedrifter for behandling av graderte opplysninger. Det vises også til NOU 1994:4 , kap. 4.5.5 om kontroll med statsrådene og departementene.

§ 11 Tilsyn

       Komiteen foreslår følgende formulering:

«1.	Tilsynsoppgaven er:

a)	For etterretningstjenesten: å sikre at virksomheten holdes innen rammen av tjenestens fastlagte oppgaver og at det ikke utøves urett mot noen.

b)

For sikkerhetstjenesten: å sikre at virksomheten holdes innen rammen av tjenestens fastlagte oppgaver, å føre kontroll med klareringssaker for personer og bedrifter hvor klarering er frarådet av sikkerhetsstaben, eller nektet eller tilbakekalt av klareringsmyndigheten og for øvrig å påse at det ikke utøves urett mot noen.

c)

For overvåkingstjenesten: å føre kontroll med overvåkingssaker, operasjoner og tiltak til bekjempelse av terrorvirksomhet, med avlytting og postkontroll og med at innsamling, behandling, registrering og arkivering av opplysninger om norske innbyggere og organisasjoner skjer etter det gjeldende regelverk og tilfredsstiller krav til gode rutiner, alt innen rammen av formålet i lovens § 2.

d)	For alle: å påse at samarbeidet og informasjonsutvekslingen mellom tjenestene holdes innen rammen av de tjenestlige behov.

2.	Tilsynsvirksomheten skal minst omfatte:

a)	halvårlige inspeksjoner av etterretningsstaben sentralt med innføring i den løpende virksomheten og slik besiktigelse som finnes nødvendig.

b)	kvartalsvise inspeksjoner av sikkerhetsstaben med gjennomgåelse av saker som nevnt under 1 b og slik besiktigelse som finnes nødvendig.

c)	6 inspeksjoner årlig av Overvåkingssentralen med gjennomgang av nye saker og løpende avlytting- og postkontroll, samt minst 10 stikkprøver i arkiver og registre i hvert møte, og med gjennomgang av alle løpende overvåkingssaker minst 2 ganger årlig,

d)	årlig inspeksjon av minst 4 tjenestesteder i den ytre overvåkingstjeneste, av minst 2 tjenestesteder i etterretningsstaben lokalt og/eller etterretnings/sikkerhetstjeneste ved militære staber og avdelinger og av personellsikkerhetstjenesten ved minst 2 departementer/etater.

e)	inspeksjon av eget tiltak av det øvrige politi og andre organer eller institusjoner som bistår overvåkingstjenesten.

f)	forøvrig slik inspeksjon som lovens formål tilsier. »

       Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at disse fastsatte minstekravene ikke bør overskrides nevneverdig uten at erfaringer viser at det er grunn til det. Komiteen viser til at en enstemmig komité i Innst.O.nr.11 (1994-1995) understreket at det merarbeidet EOS-tjenestene får i forbindelse med utvalgets kontroller, blant annet i form av tilrettelegging, må kompenseres i form av økte ressurser.

§ 12 Meddelelser til offentligheten

       Komiteen foreslår følgende formulering:

       « Innen rammen av lovens § 9 tredje ledd, jf. § 8 nr. 1 bestemmer utvalget hva som skal meddeles offentligheten i saker som kommisjonen har uttalt seg om. Ved omtalen av personer skal hensynet til personvernet iakttas også om det ikke gjelder klagere. Tjenestemenn skal ikke navngis eller identifiseres på annen måte uten med vedkommende departements godkjennelse.

       Forøvrig kan lederen eller den utvalget bemyndiger i vedkommendes sted gi meddelelser til offentligheten om en sak er under undersøkelse og om den er ferdigbehandlet eller når den vil bli det. »

       Komiteen er enig med Skauge-utvalget i at det i den enkelte sak ofte vil være tvil om hvor langt personvernhensynene rekker. Det må foretas en avveining mot hensynet til at forhold som fortjener offentlig omtale også kan publiseres. Forbudet mot å navngi tjenestemenn uten departementets samtykke har sammenheng med tjenestens behov for å hemmeligholde sine tjenestemenns identitet.

§ 13 Forholdet til Stortinget

       Komiteen foreslår følgende formulering:

«1.	Bestemmelsen i § 12 første ledd gjelder tilsvarende for utvalgets meldinger og årsmeldinger til Stortinget.

2.

Hvis utvalget anser at hensynet til Stortingets kontroll med forvaltningen tilsier at Stortinget bør gjøre seg kjent med graderte opplysninger i en sak eller et forhold det har undersøkt, skal det i særskilt melding eller i sin årsmelding gjøre Stortinget oppmerksom på det. Det samme gjelder dersom det er behov for ytterligere undersøkelser om forhold som utvalget selv ikke kan komme videre med.

3.	Innen 1. april hvert år avgir utvalget melding til Stortinget om sin virksomhet i det foregående år.

Årsmeldingen bør omfatte:

a)	en oversikt over utvalgets sammensetning, møtevirksomhet og utgifter.

b)	en redegjørelse for utført tilsyn og resultatet av det.

c)	en oversikt over klagesaker fordelt etter art og tjenestegren og med angivelse av hva klagene har resultert i.

d)	en redegjørelse for saker og forhold tatt opp av eget tiltak.

e)	en angivelse av eventuelle tiltak som er bedt iverksatt og hva det har ført til, jf. § 6 femte ledd.

f)	en angivelse av eventuelle protester etter § 5.

g)	en omtale av saker eller forhold som bør behandles av Stortinget.

h)	utvalgets alminnelige erfaringer med kontrollen og regelverket og mulige behov for endringer. »

       Komiteen presiserer at utvalget bør ha en plikt til å varsle Stortinget hvis det mener det er graderte opplysninger som Stortinget bør kjenne til av hensyn til dets kontroll med forvaltningen, mest typisk dersom det kan komme på tale å gjøre gjeldende parlamentarisk eller konstitusjonelt ansvar.

§ 14 Utgiftene

       Komiteen foreslår følgende formulering:

«1.	Kontrollutgiftene dekkes over Stortingets budsjett.

2.	Godtgjørelsene til utvalgets medlemmer og sekretariat fastsettes av Stortinget.

3.	Enhver som blir innkalt til utvalget har krav på å få sine reisekostnader dekket etter det offentlige regulativ. Tap i inntekt erstattes etter reglene for vitner ved domstolene.

4.	Sakkyndige godtgjøres etter salærforskriftene ved domstolene. Høyere satser kan avtales. Andre bistandspersoner godtgjøres etter satsene i komitéregulativet dersom annet ikke blir avtalt. »

       Komiteen har ingen merknader til denne paragrafen.