Komiteen viser til at forslaget i Dok.nr.8:11 (1994-1995) konkluderer med at Regjeringen bes « oppnevne en granskningskommisjon til å granske og vurdere alle aspekter i forbindelse med justismordet mot P.K.L ». Det pekes i forslaget ikke på noen konkrete sider ved den aktuelle straffesak som bør granskes, og det er således tale om en bredt anlagt granskning.

       Komiteen vil innledningsvis understreke at P.K.L-saken heldigvis er enestående i norsk rettspraksis. Aldri har noen i Norge sonet 14 år i fengsel og 10 års sikring for deretter å bli blankt frikjent. Således har retten fastslått at P.K.L uskyldig har vært undergitt frihetsberøvelse og har utholdt sikring i frihet i til sammen 24 år.

       Komiteen mener på denne bakgrunn at de forbehold som normalt kan anføres mot å nedsette offentlige granskningskommisjoner, bl.a presedensvirkninger, jf Innst.S.nr.123 (1993-1994), må vike i forhold til å kunne avdekke eventuelle klanderverdige forhold i forbindelse med det offentliges håndtering av P.K.L-saken.

       Komiteen har ellers ikke registrert at noen sider av P.K.L-saken er blitt gjort til gjenstand for offentlig granskning utover det som følger av domstolenes overprøving av gjenopptakelsesspørsmålet og behandling av erstatningssaken som P.K.L reiste mot staten. En eventuell granskning vil således ikke kunne komme i konflikt med allerede pågående undersøkelser eller representere et ressursødende dobbeltarbeid.

       Komiteen vil peke på at Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse om å gjenoppta P.K.L-saken ikke minst var basert på at det var lagt frem nye sakkyndige erklæringer som måtte anses som nye bevis i saken. Dermed forelå det en rimelig mulighet for at P.K.L kunne bli frifunnet ved en ny behandling av saken. Komiteen viser til at P.K.L som resultat ble frikjent for å ha begått drapene han ble dømt for i 1970. Dermed var det også fastslått at P.K.L var blitt offer for et justismord.

       Komiteen vil understreke den sentrale rolle politi og påtalemyndighet har spilt i P.K.L-saken - helt frem til den endelige frikjennelse av P.K.L i 1994. Det er fremsatt påstand om at påtalemyndigheten i svært mange år skal ha sittet inne med informasjoner som ville ha ført til frikjennelse av P.K.L på et langt tidligere tidspunkt. Det er også inngitt anmeldelse mot politi- og påtalemyndighet i forbindelse med behandlingen av saken. Riksadvokaten har henlagt disse anmeldelsene. På denne bakgrunn finner komiteen at en granskning må foretas av en annen enn Riksadvokaten som dermed oppfattes som inhabil i denne saken.

       Komiteen mener således at det er ønskelig at en eventuell granskning av påtalemyndighetens håndtering av saken gjøres av en uavhengig instans.

       Komiteen vil generelt understreke at et hovedmål i straffeprosessen er å gjøre reglene om behandling av straffesaker så betryggende og tillitsvekkende som mulig. Derfor har også Stortinget nylig vedtatt å innføre den såkalte to-instansreformen som innebærer at skyldspørsmålet i straffesaker blir prøvet to ganger. Dette vil ytterligere redusere faren for et galt utfall i straffesaker.

       Komiteen vil påpeke at i en rettsstat er det et overordnet mål å ha et rettssystem som så langt som mulig kan sikre mot at uskyldige blir dømt. Men intet system der menneskelige handlinger og vurderinger står sentralt, kan garantere mot menneskelige feil.

       Komiteen mener derfor at det i tiden fremover bør følges nøye både hvordan reglene for gjenopptagelse av straffesaker virker og også om reglene om erstatning for uberettiget straffeforfølgelse er hensiktsmessige.

       Komiteen viser til at Stortinget relativt nylig har behandlet ulike sider av lovreglene om gjenopptakelse. Adgangen til å innvilge gjenopptakelse er blitt myket noe opp, og Stortinget har bedt Regjeringen utrede alternative behandlingsmåter for gjenopptakelse. Komiteen vil understreke at behandlingsprosedyren i saker der det er reist tvil om riktigheten av en rettskraftig dom, må utformes slik at den inngir størst mulig tillit til at man får en uhildet og reell ny overprøving.

       Komiteen vil peke på de konstitusjonelle begrensninger som Stortinget må iaktta når det gjelder å skulle initiere en granskning av rettsapparatet. I denne sammenheng vil komiteen minne om at ifølge det maktfordelingsprinsipp som Grunnloven bygger på, er domstolene en selvstendig og uavhengig statsmakt. Derfor kan hverken Stortinget eller Regjeringen overprøve eller ta stilling til domstolenes domsavgjørelse.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil på denne bakgrunn understreke at en eventuell granskning vanskelig vil kunne omfatte rettsapparatet uten å komme i konflikt med prinsippet om domstolenes selvstendighet og uavhengighet. Følgelig vil i hvert fall selve domstolens behandling av P.K.L-saken måte utelukkes fra en granskning iverksatt av en statsmakt utenfor den dømmende makt.

       Flertallet er samtidig klar over at i P.K.L-saken - som i straffesaker ellers - har det deltatt en rekke aktører i tillegg til politi og påtalemyndighet; som forsvarer, sakkyndige, fagdommere og jurymedlemmer. Det vil således alltid være vanskelig å granske enkelte aktørers rolle uten samtidig å gå inn på andre aktørers befatning med saken. Derfor vil det være vanskelig å unngå å komme inn på domstolens behandling av P.K.L-saken ved en granskning på de premisser som fremgår av Dok.nr.8:11.

       Flertallet er også klar over at i P.K.L-saken har spørsmål i tilknytning til bevisførsel og bevisvurdering stått særlig sentralt. Ifølge straffeprosesslovens § 294 har retten under hovedforhandlingene plikt til å påse at en sak blir fullstendig belyst. En så omfattende granskning som forslagsstiller ønsker vil bl.a. måtte fokusere på hvordan P.K.L-saken fremsto i 1969-70, og hvilke forutsetninger og muligheter de ulike aktørene den gang hadde for å vurdere saksforholdet annerledes og hvilke etterforskningsmetoder som var disponible.

       Flertallet har, ut fra at P.K.L-saken er helt spesiell og på grunnlag av en samlet vurdering, kommet til at det bør gjennomføres en granskning av P.K.L-saken. Granskningen forutsettes imidlertid begrenset til politi og påtalemyndighetens - herunder også de sakkyndiges - arbeid med saken. Flertallet vil understreke at en granskning av politi og påtalemyndighetens befatning med P.K.L-saken vil kunne styrke tilliten til vårt straffesystem. Spesielt vil dette være tilfelle dersom en granskning kan gjøre det uomtvistelig at ingen innenfor politi eller påtalemyndighet har handlet mot bedre vitende.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at Regjeringen for tiden utreder de spørsmål som knytter seg til behandlingen av saker om gjenopptakelse. Flertallet vil ta stilling til hvilken behandlingsmåte som bør velges når saken fremmes for Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet mener at den kritikk som har vært reist i P.K.L-saken illustrerer noen av svakhetene ved gjeldende ordning, og ønsker en drøfting av behandlingsprosedyrene for gjenopptakelse så snart som mulig. Disse medlemmer mener det vil være en rettssikkerhetsgaranti at den instans som behandler selve gjenopptakelsesspørsmålet er organisert utenfor domstolsvesenet.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet kan ikke se at det er noe behov for å avgrense mandatet til en granskningskommisjon fra forslagets ordlyd idet en granskningskommisjon selv bør sammensettes slik at den selv kan foreta en eventuell avgrensning som måtte følge av norsk konstitusjon. Dette medlem vil understreke at domstolsavgjørelsene etter Grunnlovens klare bestemmelser bare kan omstøtes og gjøres til gjenstand for overprøving av høyere domstoler. En granskning av alle aspekter av P.K.L-saken vil derfor selvsagt dreie seg om alt annet enn selve domsavsigelsene som etter Grunnloven er overlatt eksplisitt for domstolene.

       Når det imidlertid gjelder dommernes forvaltningsmessige arbeid og utøvelse av embetsgjerning reguleres dette av de normale lovbestemmelser og ansvarsforhold og bør derfor kunne granskes og vurderes på lik linje med andre embetsmenns embetsutførelse. Dette fremgår helt klart bl.a. av Frede Castbergs « Norges Statsforfatning » hvor det heter:

« Derimot er Grunnloven ikke til hinder for at Kongen og Justisdepartementet instruerer dommerne angående den rent forvaltningsmessige side av deres virksomhet. »

       Når så de rent forvaltningsmessige gjøremål følger de ordinære ansvarsforhold i statsforvaltningen må også de ordinære vurderinger av utførelse av forvaltningsmessige oppgaver kunne gjøres gjeldende.

       Det står videre:

« Heller ikke er Grunnloven til hinder for at Regjeringen øver kontroll med domstolenes utøvelse av sin myndighet, slik at spørsmålet om ansvar for misbruk eller forsømmelse kan bli reist og finne sin avgjørelse på lovmessig måte. En slik kontrollmyndighet hører naturlig med til den utøvende myndighet og tilligger Kongen i henhold til den alminnelige regel i Grunnlovens § 3. »

       Videre fremgår det at dommere i likhet med andre embetsmenn bare kan avsettes ved dom, men det i seg selv forutsetter at ordinære myndigheter kan reise sak om avsettelse f.eks. som følge av embetsforsømmelse eller misbruk av stilling.

       En granskningskommisjon for P.K.L-saken hvor domstolene har vært klart inne i bildet kan derfor ikke ekskluderes fra å undersøke og vurdere om det kan ha vært embetsforsømmelse eller misbruk av stilling fra en dommers side. Det er nettopp for å bringe på det rene hvilke feil som måtte være begått av hvem og når en granskningskommisjon bør nedsettes. Det faktum at dersom en granskning avdekker forhold, eventuelt forsømmelser som eventuelt kan rammes av straffeloven tilsier at alle personer omfattes av granskningen. Det faktum at det vil være påtalemyndighetene som eventuelt vurderer og avgjør om der eventuelt skal reises sak tilsier også at ingen spesiell embetsmannsgruppe i P.K.L-saken i utgangspunktet blir avskåret fra granskningen.

       Den normale gangen i en slik granskning vil være et åpent og omfattende mandat for kommisjonen. Når resultatet foreligger vil dets innhold danne grunnlag for en vurdering av påtalemyndighetene om noen bør straffeforfølges og regjering og nasjonalforsamling vil vurdere behov for eventuelle lovendringer eller andre vanlige politiske, organisatoriske eller finansielle tiltak som kan bedre rettssikkerheten og redusere mulighetene for nye feil i rettspleien.

       Dette medlem mener det bør gjennomføres en granskning i samsvar med forslaget i Dok.nr.8:11 og vil derfor ta opp forslag i samsvar med det. Subsidiært vil dette medlem slutte seg til flertallets forslag om en noe mer begrenset granskning.