Komiteen har innhentet følgende uttalelse, datert 8. mars 1995, fra Samferdselsdepartementet:

« Vi viser til komiteens brev av 1. desember 1994 hvor komiteen ber om Samferdselsdepartementets uttalelse til overnevnte dokument. Komiteen ber i brevet spesielt om å få opplyst om praksis/erfaring med vegloven § 33, antall klagesaker og hvordan disse er løst.

1.

Vegloven § 33 ble endret ved lov 17. desember 1993 nr. 129. Endringsloven trådte på dette punkt i kraft 1. januar 1994. Om bakgrunnen for den endring som i 1993 ble foretatt i paragrafen som tidligere har stått uendret, vises til Ot.prp. nr. 5 (1993-1994) , jf Innst.O.nr.2 (1993-1994). Hensikten med lovendringen i 1993 var å bringe ordlyden i paragrafen bedre i samsvar med den rettspraksis som hadde utviklet seg med utgangspunkt i den tidligere ordlyd. Dessuten ble det ansett ønskelig å harmonisere reglene i vegloven § 33 med bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 107 (skilt og reklame) og naturvernloven § 15 (reklameskilt reklameinnretning).

2.

Hovedregelen i vegloven § 33 er et forbud mot plassering av reklameskilt o.l. ved offentlig veg eller slik at det er rettet mot vegtrafikken eller er synlig for de som benytter vegen, med mindre det er gitt tillatelse til slik plassering. Når vegmyndighetene skal avgjøre en sak etter vegloven § 33, er skjønnstemaet om skiltet er farlig for trafikken, se § 33 første ledd siste punktum og annet ledd, jf også utformingen av tredje ledd. I annet ledd annet punktum er regnet opp hva som menes med trafikkfarlig reklame « ... innretning som kan takast for trafikksignal, vegskilt eller vegmerking, eller hindre den frie sikta langs vegen, eller som kan trekkje dei vegfarande si merksemd vekk frå vegen eller trafikken. »

Dersom vegmyndighetene mener det er nødvendig å fjerne ulovlig oppsatt reklame, skal det i utgangspunktet gis forhåndsvarsel. Dette kan unnlates dersom det er nødvendig av hensyn til trafikksikkerheten.

Slik vegloven § 33 nå er formulert gir den etter Samferdselsdepartementets mening en bedre informasjon om den rettslige situasjonen når det gjelder reklame langs offentlig veg. Det fremgår klarere av bestemmelsen hvilken myndighet vegmyndighetene har i slike saker, jf opplysningen under avsnitt 1 om andre lovbestemmelser som også rammer reklameskilt o.l.

3.

Følgende vurderinger ligger til grunn for vegloven § 33 - såvel i sin opprinnelige som i nålydende utgave - og er bakgrunnen for vegmyndighetenes praksis i saker etter vegloven.

Reklame tar sikte på å påvirke publikum til en bestemt atferd. Reklame har vanligvis et kommersielt formål, men kan imidlertid også ha til hensikt å påvirke publikum til å støtte en organisasjon, et formål eller en bestemt mening. Reklame kan ønskes satt opp av såvel private som offentlige interesser. Begge typer reklame kan imidlertid distrahere den vegfarende slik at trafikksikkerheten forringes såvel for vedkommende selv, som for andre. I sin vurdering av reklame langs vegen er det hensynet til trafikksikkerheten som vegvesenet skal tillegge avgjørende vekt.

I hver enkelt sak må vegvesenet vurdere om vedkommende reklameinnretning vil kunne påvirke trafikksikkerheten. Dersom innretningen konkurrerer om trafikantenes oppmerksomhet slik at den må antas å kunne påvirke deres kjøring i negativ retning, er den trafikkfarlig. Dersom størrelsen på en reklameinnretning eller plasseringen av den hindrer sikten langs vegen, kan den også være trafikkfarlig. Videre kan en reklameinnretning være utformet slik at det er mulighet for forveksling med offentlige vegskilt. Distraksjonsfaren, faren for hindring i sikten og forvekslingsfaren er alle momenter som må tas med i vurderingen av en reklameinnretnings farlighet.

Som nevnt i Ot.prp. nr. 5 (1993-1994) , er det ikke påvist vitenskapelig i hvilken grad reklame har vært årsak eller medvirkende årsak til trafikkulykker. Det er imidlertid allment godtatt at reklame kan ha virkning som nevnt foran.

Norge er tilsluttet en europeisk avtale om internasjonale hovedtrafikkårer (den såkalte AGR-avtalen av 15. november 1975). Avtalen forplikter Norge til å søke å hindre kommersiell reklame som kan forveksles med offentlige skilt eller distrahere trafikantenes oppmerksomhet langs Europaveger, se St.prp. nr. 73 (1991-1992) Om samtykke til tiltredelse til en europeisk avtale om internasjonale hovedtrafikkårer (AGR-avtalen) av 15. november 1975.

4.

Statens vegvesen har et klart ansvar for helheten i trafikksikkerhetsarbeidet. Trafikkulykker medfører som kjent årlig milliardbeløp i kostnader for samfunnet. Intensivt trafikksikkerhetsarbeid har ført til at ulykkestallene har gått ned. Det kan påvises en statistisk sammenheng mellom ulykker, årsdøgntrafikk, vegstandard, vegtype og fartsgrenser. Det er også en statistisk sammenheng mellom distraksjon og ulykker. Som fagetat plikter vegvesenet å bidra til at kravene fra vegen/trafikkmiljøet ikke overstiger det man kan forvente at trafikanten kan mestre.

5.

Det er gått for kort tid etter at endringen i vegloven § 33 trådte i kraft til at det kan trekkes noen konklusjoner av de erfaringer som er gjort i vegvesenet med praktiseringen av den endrete ordlyden.

Det er vegsjefen som er tillagt myndighet etter bestemmelsen i første instans. Departementet har ikke mottatt samlet oversikt over antall saker etter paragrafen. I årene 1992, 1993 og 1994 har imidlertid Vegdirektoratet som klageinstans mottatt henholdsvis 40, 45 og 50 klager. Det er bare i et mindre antall saker hvor klager har fått medhold, dvs. hvor Vegdirektoratet har gjort om vegsjefens avgjørelse. Etter det vi har fått opplyst fra Vegdirektoratet gjelder sakene i hovedsak vanlig kommersiell reklame. Det er tilfelle for såvel primærsakene ved vegkontorene og klagesakene. I 1994 behandlet Vegdirektoratet bare én sak vedrørende ikke-kommersiell ytring, nemlig saken vedrørende den såkalte EU-kua i Valdres.

6.

På bakgrunn av « EU-kua »-saken anfører forslagsstillerne at praktiseringen av vegloven § 33 kan være i strid med den private eiendomsretten og grunneiers ønske om å benytte egen grunn til private meningsytringer.

Samferdselsdepartementet kan ikke se at ytringsretten krenkes av vegvesenets forvaltning av § 33. Vi viser her til at vegloven § 33 fastsetter grenser for reklame langs offentlig veg. Vi har lagt til grunn at et slikt forbud ikke i seg selv kan anses som et lovstridig inngrep i ytringsfriheten. Når det gjelder den konkrete sak, viser vi for øvrig til at Valdres namsrett i sin kjennelse av 8. november 1994 kjente vegmyndighetenes vedtak om fjerning av bildet ulovlig. Retten kom under tvil til at bildet på låveveggen ikke kunne regnes som reklame i veglovens forstand. I sin lovfortolkning bygget retten bl.a. på en analogi til definisjonen av reklame i naturvernloven, som etter rettens syn er fyldigere. Som kjent er avgjørelsen ikke påkjært. Saken vil således fremover bli stående som et tolkningsmoment i forståelsen av yttergrensene for reklamebegrepet i vegloven § 33. »

       Komiteen konstaterer at avgjørelsen i saka om « EU-kua » vil være et moment i forståelsen av hvordan reklamebegrepet i veglovens 33 skal praktiseres.

       Komiteen viser ellers til følgende merknad fra komiteen i Innst.S.nr.232 (1992-1993) om Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994-97:

« Komiteen vil vise til at vegen med tilhørende servicetilbud og landskapsopplevelse kan være en viktig del av et reiselivsprodukt. Komiteen vil særlig peke på at skilting, informasjon og forskjellige typer serviceanlegg langs vegen og rutebeskrivelser er viktige elementer i en produktutvikling av slike « grønne ruter ». Komiteen viser til sine tidligere merknader bl.a. omtalen av « Golden Route »-(Trollstigen-Geiranger).

Komiteen vil derfor be departementet vurdere å ta initiativ til et nærmere samarbeid mellom reiselivsnæringen, bilorganisasjonene og vegmyndighetene med sikte på å finne fram til tjenlige måter å videreutvikle og markedsføre vegen som ledd i et reiselivsprodukt. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til merknadene i Innst.O.nr.2 (1993-1994) i forbindelse med endringen av veglovens § 33.

       Flertallet viser til at § 33 i sin nåværende form bare har vært i funksjon siden 1. januar 1994. Dette er for kort tid til at det kan trekkes konklusjoner knyttet til vegvesenets praktisering av den endrede ordlyden. Det er f.eks. slik at saka om « EU-kua » er den eneste saka av ikke-kommersiell art som til nå er behandla i Vegdirektoratet.

       Flertallet vil peke på at endringen av veglovens § 33 i 1993 hadde som formål å lovfeste gjeldende rettspraksis. Flertallet vil be departementet følge nøye praktiseringen av loven i de ulike fylker slik at det legges til grunn en lik lovforståelse i hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til Høyres merknader ved behandlingen av Ot.prp. nr. 5 (1993-1994) og Innst.O.nr.2 (1993-1994) der det fremgikk følgende:

« Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at en i dag har de nødvendige lover for å regulere oppsetting av reklame langs vegene.

Disse medlemmene mener den nye loven går for langt hva angår vegmyndighetenes generelle adgang til å forby oppsetting av reklameskilt og nedtaking av skilt fra private bygg.

Disse medlemmene vil spesielt peke på at forslaget inneholder en særskilt hjemmel som setter til side forvaltningslovens hovedregel om varsling før tiltaket settes i verk. Disse medlemmene kan ikke se behovet for en særskilt hjemmel.

Disse medlemmene vil videre peke på at praktiseringen av loven vil innebære skjønnsavgjørelser som forutsetter en kompetanse i forholdet mellom distraksjon og trafikkfare som det er tvilsomt om vegmyndighetene besitter.

Disse medlemmene vil derfor be departementet, om de har behov for en endring av loven, å komme tilbake med en lovtekst som gir en mer begrenset lovanvendelse.

Disse medlemmene vil stemme i mot forslaget til endring av § 33. »

       Disse medlemmene vil understreke at ovennevnte innvendinger har vist seg å være berettigede. Disse medlemmene vil derfor gå inn for at veglovens § 33 utvides.

       Disse medlemmene vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring av veilovens § 33 slik at adgangen til å sette opp skilt, reklame o.l. utvides. »