I Dok.nr.8:65 (1993-1994) frå stortingsrepresentant Anneliese Dørum til Stortinget, oversent Regjeringa til vurdering i brev av 17. juni 1994, er det gjort slikt framlegg:

« Det gis billighetserstatning på 150.000 kroner til alle husstander som må flytte fra egen bolig på Gardermoen i forbindelse med utbygging av ny hovedflyplass. Dette må gjelde både for boliger innenfor området og i vei- og jernbanetraseen. Dessuten bør slik erstatning tilkjennes husstander med bolig i det nære naboskap til flyplassen som vil bli tilbudt innløsning. »

       Grunngjevinga frå stortingsrepresentant Anneliese Dørum for at det skal bli gitt velferdsvederlag (billighetserstatning) til alle husstander som må flytte frå eigen bustad på Gardermoen er i hovudsak knytta til følgjande påståtte forhold:

-	«Lokalsamfunnet går i oppløsning»

-	«Bruktboligmarkedet i distriktet fungerer ikke»

-	«Hovedflyplassen gir staten betydelige fremtidige inntekter»

       I proposisjonen kommenterer Samferdselsdepartementet kvar av desse påstandane.

       Når det gjeld påstand om at lokalsamfunnet går i oppløysning, kan ikkje departementet sjå at dei vanskane som blir påførte den einskilde på Gardermoen er større enn i andre tilfelle der det blir skaffa grunn til offentlege utbyggingsføremål. Departementet vil i denne samanheng også nemne at det på Gardermoen blir gitt eit betre servicetilbod enn det som er vanleg i andre saker der det offentlege skaffar seg grunn for utbyggingsføremål. Døme på dette er gjennomføring av ei rask innløysning med spesiell prioritering av utsette grupper (familiar med skuleborn, helsemessige forhold m.v.), samt erstatningsbustadprosjektet, medrekna informasjonstenesta.

       Når det gjeld påstand om at marknaden for brukte bustadar i distriktet ikkje fungerer, opplyser departementet om at i dei innleiande prinsippforhandlingane om erstatningar kom partane til at uvissa ved å basere erstatningsoppgjeret på marknaden for brukte bustader kunne bli for stor. På denne bakgrunn har Luftfartsverket under forhandlingane teke utgangspunkt i prisane på nye, likeverdige bustader, basert på Luftfartsverkets erstatningsbustader.

       Med eit slikt utgangspunkt er tilgangen på brukte bustadar mindre interessant i erstatningssamanheng. Departementet kommenterer i proposisjonen det forholdet at erstatningsoppgjeret er basert på kjøp av ny, likeverdig bustad, og kommenterer vidare påstanden om at marknaden for brukte bustadar i området ikkje fungerer.

       Når det gjeld prisane for brukte bustader på Romerike og kjøp av brukte bustader, har Byggbransjenes kompetansesenter, OPAK AS, gjort undersøkingar for Luftfartsverket.

       Undersøkingar syner at prisane i marknaden for brukte bustader ikkje har gått opp. Tvert imot har prisane gått ned med 6 % i perioden frå Stortinget sitt vedtak i oktober 1992 til september 1994.

       For kjøp av brukte bustader er det på grunnlag av undersøkinga av 170 bustadeigarar, registrert at 82 har kjøpt brukt bustad. Av desse har OPAK skaffa fram konkrete opplysningar frå 71 bustadeigarar. OPAK har på denne måten kunna samanstille areal og oppgjer frå fråflytta bustad mot areal og kostnad ved kjøp av brukt bustad.

       Samla sett har dei 71 bustadeigarane i gjennomsnitt oppnådd følgjande:

-	Arealet på brukte bustader som er kjøpt er i gjennomsnitt ca 15 % større enn arealet på dei fråflytta bustadene.

-	I gjennomsnitt har bustadeigarane betalt ca 17 % mindre for dei nye bustadane enn den erstatning dei fikk.

-	Bustadeigarane har kjøpt bustad som i gjennomsnitt er ca 20 år nyare enn fråflytta bustad.

-	For dei nye, brukte bustadene er tomtearealet i gjennomsnitt ca 23 % mindre enn fråflytta tomteareal.

       Når det gjeld staten sine framtidige inntekter på hovudflyplassen og erstatningar til grunneigarar, blir dette i proposisjonen drøfta i forhold til jernbanelovgivinga, reglar i vassdragslovgivinga og lov om grunnavståing til mineralutvinning.

Samferdselsdepartementet konkluderer med og tilrår følgjande:

       Både faktisk og rettsleg er Gardermoutbygginga ei vanleg ekspropriasjonssak som må handsamast etter vanlege reglar for ekspropriasjon. Velferdsvederlag i dette tilfellet vil utan tvil måtte få konsekvensar for all framtidig ekspropriasjon. Spesiallovgivinga for utbygging av vasskraft og mineralutvinning kan ikkje tene som grunngiving for velferdsvederlag.

       Det er eit hovudprinsipp i norsk rett at avtalar skal haldast. Det dreier seg her om 170 bustadeigarar, som alle har hatt fagleg hjelp av erfarne ekspropriasjonsadvokatar, og som staten har betalt for. Alle har hatt full rett til å velje å få si sak avgjort ved skjønn. Luftfartsverket har ikkje pressa nokon til å inngå avtaler, tvert imot er det dei busette som har bedt om å få avtalar. Fleire har på dette grunnlag fått si sak handsama « utanom tur ».

       Etter ei samla vurdering kan ikkje departementet sjå at det er grunnlag for å gje bustadeigaraene på Gardermoen ei anna handsaming enn det som har vore vanleg i andre ekspropriasjonssaker.

       Departementet vil og syne til at det for Gardermoprosjektet er sett i verk avbøtande tiltak i samband med ekspropriasjonen:

-	Luftfartsverket tilbyr nye bustader på Luftfartsverket sitt erstatningsbustadsområde.

-

Luftfartsverket har i forhandlingar med bustadeigarane teke utgangspunkt i at bustadeigarane skal få ei erstatning som gjer dei i stand til å kjøpe ein ny bustad, om ikkje identisk bustad, på Luftfartsverket sitt bustadsområde. Dette gjer at tilgangen på brukte bustader er mindre interessant i erstatningssamanhang.

-	Luftfartsverket har gjennom erstatningsbustadprosjektet gitt dei busette på Gardermoen tilbod om å slå seg saman i naboskapgrupper, slik at dei kan oppretthalde fellesskapet om dei ønskjer det.

       Samferdselsdepartementet sin konklusjon er difor at ein ikkje kan tilrå at det blir gitt velferdsvederlag for busette som må flytte frå Gardermoen i samanheng med utbygging av ny hovudflyplass.

Komiteens merknader

       Komiteen er enig med departementet i at Gardermoutbyggingen er en ekspropriasjonssak som må behandles etter vanlige regler for ekspropriasjon.

       Komiteen ser positivt på at det er lagt opp til erstatningsoppgjør basert på kjøp av « ny » likeverdig bolig, og at det er etablert erstatningsprosjekt og informasjonstjeneste, for å gi et best mulig servicetilbud.

       Komiteen viser til at svært mange har måttet flytte fra heimene sine på grunn av utbygging av hovedflyplass på Gardermoen.

       Komiteen vil vise til at Grunnlovens § 105 garanterer at den som blir gjenstand for ekspropriasjon skal ha « full erstatning fra statskassen ». Komiteen anser det som en selvfølge at dette rettsprinsipp ligger til grunn for Regjeringens håndtering av de grunneiere som berøres av Gardermoenutbyggingen. I den utstrekning ovennevnte rettsprinsipp skulle være krenket, vil komiteen peke på at det påligger Regjeringen å sørge for at de som ikke måtte ha oppnådd en erstatning på det nivå loven foreskriver - snarest mottar den aktuelle merkompensasjon.

       Komiteen vil vise til at billighetserstatning bare kan gis på individuelt grunnlag og kan derfor ikke gå inn for at disse som gruppe får slik erstatning slik det er fremmet i Dok.nr.8:65 (1993-1994).

       Komiteen finner derfor - i likhet med departementet - ikke å kunne tilrå at det gis generell billighetserstatning til boligeiere på Gardermoen.

       Komiteen forutsetter at Stortinget blir orientert på en egnet måte om erstatningsoppgjøret når saken er avsluttet.