1. Sammendrag

     I proposisjonen legger Regjeringen fram resultatet av forhandlingene i den åttende forhandlingsrunde innenfor rammen av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT), Uruguay-runden. Uruguay-runden startet i september 1986, og ble formelt avsluttet 15. april 1994. 111 land undertegnet Sluttakten med innholdet av alle forhandlingsresultatene.

       Det vises til at forhandlingsresultatet er det mest omfattende i GATTs historie. Resultatet vil medføre ytterligere utvikling og styrking av de internasjonale regler for handel på globalt nivå. Avtaleverket fra forhandlingene etablerer for første gang et globalt regelverk for handel med tjenester og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. Videre etableres det regelverk for handel med jordbruksvarer og tekstiler som i praksis ikke har vært omfattet av det nåværende GATT-regelverk. Resultatet innebærer også videre nedbygging av eksisterende tollsatser og andre handelshindringer, heter det i proposisjonen.

       Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) betyr at man får en omfattende, multilateral institusjon for både varehandel, tjenestehandel og immaterielle rettigheter, og et styrket regelverk knyttet sammen av felles overordnede organer og et felles tvisteløsningssystem.

       Avtalene som krever Stortingets samtykke til ratifikasjon er Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som inneholder de multilaterale avtalene om varer, tjenester og immaterielle rettigheter samt tvisteløsningssystemet, Avtalen om offentlige innkjøp, Den internasjonale meieriavtale og Den internasjonale avtale om storfekjøtt.

       Målet er at WTO-avtalen skal tre i kraft 1. januar 1995, eller så snart som mulig etter dette tidspunkt. Den endelige fastsetting av ikrafttredelsestidspunktet vil bli bestemt på en såkalt gjennomføringskonferanse mot slutten av 1994 og vil blant annet avhenge av ratifikasjonsprosessen, heter det i proposisjonen.

       Det vises til at verdensøkonomien i begynnelsen av 1980-årene gikk inn i den til da alvorligste stagnasjonsperioden i etterkrigstiden, og man opplevde en økende tendens til bilateralisering av handelsforbindelsene som følge av sterke proteksjonistiske strømninger. Flere land inngikk bilaterale løsninger om eksport/importbegrensninger i gråsonen av og ofte i strid med GATTs bestemmelser, og GATT-systemet hadde ikke tilstrekkelig styrke til å motstå en gradvis utvikling i proteksjonistisk retning. I tillegg ble det stadig klarere at manglende og/eller ikke-fungerende GATT-regler på sentrale sektorer kunne føre til handelskonflikter, f.eks. når det gjaldt handelen med landbruksvarer, med tjenester eller handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter.

       De overordnede målsettinger for Uruguay-runden var 1) å fremme videre nedbygging av eksisterende handelsbarrierer, 2) å styrke og videreutvikle de deler av GATTs eksisterende regelverk som ikke fungerte tilfredsstillende, samt 3) å tilpasse og utvide GATT-systemet til områder av sentral betydning for verdenshandelen der det ikke eksisterte et multilateralt regelverk.

       Det understrekes at Regjeringen hele tiden har hatt som hovedmål å styrke det multilaterale handelssystem. Dette anses viktig for å sikre rettferdige konkurranseforhold mellom små og store land og for å ivareta våre eksport/import-interesser. I forhandlingene om videre nedbygging av eksisterende handelsbarrierer var det for Norge naturlig å legge vekt på å redusere de hindringer som norske produkter møter på markeder utenfor Europa, i første rekke USA, Canada, Japan, andre ikke-europeiske OECD-land, samt i de mest avanserte utviklingslandene, heter det i proposisjonen.

       Med hensyn til landbruksforhandlingene, var det på den ene siden utstrakt enighet om å bedre forholdene på verdensmarkedet gjennom å redusere overproduksjon og salg av landbruksprodukter til sterkt subsidierte priser. Dette har bl.a. svært negative konsekvenser for utviklingslandenes eksportmuligheter og har bidratt til stadige handelskonflikter mellom særlig USA, Japan og EU. På den annen side var det et mål for Norge å sikre den nasjonale handlefriheten i landbrukspolitikken, samt å etablere et importvern for landbruksvarer som var uomtvistet i GATT, blant annet i lys av panelsaken om epler og pærer mellom Norge og USA i 1988/89 som Norge tapte.

       For tekstilsektorens vedkommende var det politisk enighet i Norge om at siktemålet burde være å reintegrere tekstiler i GATT-avtalen og sikre multilateral disiplin for vern mot lavprisimport, heter det i proposisjonen.

       Når det gjaldt regelverket i GATT, var det et viktig mål å styrke og klargjøre regelverket for anti-dumping, subsidier samt systemet for tvisteløsning, slik at mulighetene for nasjonale fortolkninger av regelverket og unilateral bruk av sanksjoner kunne minskes eller elimineres.

       På viktige områder i verdenshandelen der det manglet et multilateralt regelverk var det fra norsk side et høyt prioritert mål å nå fram til en avtale om handel med tjenester, samt en avtale om handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter.

       Det vises i proposisjonen til at det har vært bred nasjonal enighet om betydningen av GATT for å ivareta Norges handelspolitiske interesser, jf. Innst.S.nr.253 (1987-1988) og Innst.S.nr.181 (1989-1990) der det var enstemmighet om følgende:

       Det fremholdes at et av Regjeringens sentrale mål i forhandlingene har vært å styrke GATT-systemet og regelverket i en tid med økende proteksjonistiske strømninger i internasjonal handelspolitikk. Dermed vil usikkerheten som har preget handelssystemet bli mindre, og stabiliteten i verdenshandelen øke. En styrking av handelssystemet innebærer også at den regionalisering man har sett og som utvilsomt vil fortsette, vil være gjenstand for kontroll i forhold til det styrkede regelverket innenfor GATT/WTO. Når WTO-avtalen trer i kraft er norsk næringsliv sikret større stabilitet og forutsigbarhet i sine globale rammebetingelser, og det er Regjeringens vurdering at dette vil skape tryggere vilkår for norske bedrifter og arbeidsplasser. Styrkingen og utvidelsen av GATT-systemet vil også gi en viktig impuls til verdensøkonomien og dermed øke mulighetene for investeringer og etablering av nye arbeidsplasser, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes videre at det også er grunn til å understreke GATT-systemets betydning for reguleringen av de handelspolitiske forbindelser mellom de store handelsmakter, særlig USA, EF og Japan. Et effektivt multilateralt regelverk gjør at man kan håndtere tvister eller uoverensstemmelser innenfor et rammeverk som er basert på visse grunnleggende globale prinsipper, og som er helt nødvendig for at fordypningen av regionale samarbeidsordninger kan skje til gjensidig fordel for alle land, også for utviklingsland og land utenfor de regionale samarbeidsordninger.

       Opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil etter Regjeringens oppfatning bidra til å sikre en bedre håndhevelse, gjennomføring og etterlevelse av det nye GATT-regelverket. WTO vil sikre at hele handelspolitikken ses i sammenheng, enten det dreier seg om varehandel, tjenestehandel eller handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. GATT har fra 1948 til i dag formelt sett vært iverksatt på midlertidig basis. Dannelsen av WTO vil gjøre handelssystemet permanent, og gi det økt autoritet. WTO anses som en videreføring og en forbedring av GATT-avtalen. Den nåværende praksis med konsensusbeslutninger videreføres. Som under GATT-avtalen av 1947 åpnes det for unntak fra dette generelle prinsipp. Det er imidlertid ventet at unntakene fra reglene vil benyttes i liten grad, slik praksis har vært i GATT.

       I forbindelse med muligheten til å gjøre unntak fra regelverket, som var et vanskelig tema under forhandlingene, mener Regjeringen at løsningen med en generell unntaksregel som åpner for adgang til vedtak med tre fjerdedels flertall av samtlige medlemsland er tilfredsstillende. En slik løsning gir et bedre grunnlag for å ivareta små lands interesser. Det vil fortsatt være nødvendig med konsensus i de tilfeller det dreier seg om unntak fra forpliktelser under en særskilt overgangsperiode eller i forbindelse med en gradvis iverksettelse. Dette forhindrer enkelte land i overgangsperioden fra å omgå de forpliktelser de har påtatt seg, heter det i proposisjonen.

       WTO-avtalen er en vanlig folkerettslig avtale. Vedtak i WTOs organer vil dermed kreve nasjonal oppfølging.

       Behovet for en effektivisering av tvisteløsningssystemet var en av de bakenforliggende årsaker til at forhandlingene i Uruguay-runden ble innledet. Et velfungerende og sterkt tvisteløsningssystem utgjør selve kjernen i et regelbasert system. Tvisteløsningssystemet knytter de ulike deler av GATT-systemet sammen. Effektiviteten i tvisteløsningen har direkte betydning for økonomiske aktører, og er derfor viktig for tilliten til systemet. Viktige norske mål har bl.a. vært en effektivisering av tvisteløsningsmaskineriet gjennom innføring av mer automatikk, like rettigheter for alle og klare tidsfrister for et panels arbeid. Det er Regjeringens vurdering at resultatet i tvisteløsningsforhandlingene vil bidra til en styrking av det multilaterale handelssystemet, heter det i proposisjonen.

       Innføringen av den nyopprettede ankeinstans anses som en viktig sikkerhetsventil i forhold til det automatiske tvisteløsningssystemet. Dette innebærer at dersom man er uenig i de juridiske vurderinger et panel har foretatt, kan man anke disse inn for ankeinstansen.

       Regjeringen mener det er viktig for små land at det nå fastsettes klare tidsfrister for nasjonal oppfølging av panelrapporter.

       De nye reglene vil gi økt tillit til og effektivitet i gjennomføringen av regelverket. Dette øker sannsynligheten for bedre etterlevelse av regelverket, gir større forutsigbarhet i systemet og bidrar til å sikre et likeverdig regelverk for alle. Automatikken i tvisteløsningssystemet, kombinert med klarere materielle regler vil bidra til en mer effektiv løsning av tvister mellom landene, heter det i proposisjonen.

       Målet med tollforhandlingene var en gjennomsnittlig tollreduksjon på samme nivå som det som ble oppnådd i Tokyo-runden, dvs. 33 1/3 %. Samtidig skulle høye tollsatser reduseres mer enn lave, tolleskalering skulle reduseres og man skulle vurdere mulighetene for å fjerne lave tollsatser.

       Målsettingen med forhandlingene må sies å være nådd, heter det i proposisjonen. Resultatet representerer den mest omfattende reduksjon av tollsatser i GATTs historie. Industrilandene vil etter forhandlingene forplikte seg til å redusere importtollen med mellom 35 og 40 %. Japan vil få en reduksjon på hele 60 % i sitt generelle tollnivå. Også mange utviklingsland har bidratt med tollreduksjoner, f.eks. Korea med 40 % reduksjon.

       Tollreduksjonene vil i all hovedsak bli gjennomført i årlige etapper over 5 år, hvorav den første ved WTO-avtalens ikrafttredelse. For enkelte varegrupper er det etablert 10-årige iverksettelsesperioder for tollreduksjonene.

       Det vises i proposisjonen til at Regjeringen i forhandlingene har hatt som et utgangspunkt at en vesentlig del av norsk import kommer fra land vi har frihandelsavtaler med, først og fremst fra EØS-området. De fleste norske industriprodukter er derfor allerede i dag utsatt for tollfri konkurranse i dette området. Tollsatsene på det norske marked vil etter implementeringsperioden er over, ha blitt redusert med et aritmetisk gjennomsnitt på 42,6 % eller et handelsveiet gjennomsnitt på 39,7 %. Resultatet av forhandlingene vil føre til økt konkurranse på hjemmemarkedet fra landene utenfor frihandelsområdet. Det er Regjeringens vurdering at disse reduksjonene vil kunne gjennomføres uten vanskeligheter for norske næringsinteresser. Nedgangen i tollsatsene vil også være til fordel for forbrukerne, spesielt for de grupper som forbruker de varegrupper der tollbelastningen har vært høyest, heter det i proposisjonen.

       Når det gjelder tollforhandlingene mht. eksportsiden har viktige mål vært å redusere de høyeste tollsatsene, utvide bindingsnivået samt å oppnå reduserte tollsatser på viktige norske eksportmarkeder. Siden eksporten til EØS-området og de viktigste land i Øst-Europa er dekket av frihandelsavtaler, har oppmerksomheten fra norsk side vært konsentrert om ikke-europeiske OECD-land, i første rekke USA og Japan, samt mer avanserte utviklingsland som ASEAN-landene og Korea samt visse land i Latin-Amerika. Landprioriteringen er i tråd med Innst.S.nr.253 (1987-1988) fra utenrikskomiteen og med de prioriteringer som har kommet fram gjennom et fortløpende samarbeid med norsk industri. Regjeringen mener utfallet av markedsadgangsforhandlingene tjener norske eksportinteresser. Gjennom økt bindingsgrad er forutsigbarheten i rammebetingelsene for norske eksportbedrifter økt betydelig. De fleste industriland vil etter forhandlingene ha nærmere 100 % bindingsgrad, i Latin-Amerika og Korea vil bindingsgraden gå opp mot 90 %, og den vil stige til 60 % eller mer i ASEAN-landene.

       Det er oppnådd enkelte gode resultater for norsk fiskeindustri. Japan har bl.a. senket tollene med 30 % på de fiskeslag som er viktige for Norge, og USA har forpliktet seg til å avvikle tollen for flere fiskeprodukter.

       Angående landbruk, vises det i proposisjonen til at målet med landbruksforhandlingene var å legge grunnlaget for en reformprosess for handel med landbruksvarer, slik at man på lang sikt får et mer markedsorientert handelssystem. Reformprosessen skal iverksettes gjennom forpliktelser mht. beskyttelse og støtte og gjennom etableringen av styrkede og mer effektive GATT-regler og disipliner. Beskyttelse og støtte skal gradvis reduseres når det gjelder markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidiering. Reduksjonsforpliktelsene er gjenspeilet i det enkelte lands bindingslister for landbruk. Bindingslistene utgjør en del av selve landbruksavtalen. Gjennomføringsperioden for avtalen er 6 år.

       Alle avtalelandenes importvern skal omgjøres til et tollbasert vern som er et grunnprinsipp i GATT, fra det tidspunkt avtalen trer i kraft. Dette betyr at produkter som til nå har vært beskyttet av andre former for grensevern enn toll skal tariffiseres, dvs. tidligere grensevern skal erstattes med tollsatser. Etter dette skal alle tollsatser, både de man har hatt tidligere og de man har fått etter tariffisering, reduseres med 36 % i gjennomsnitt over en periode på 6 år. Minimumssatsen for reduksjon på hvert enkelt produkt må være 15 %

       Avtalen innfører begrepene eksisterende markedsadgang og minimum markedsadgang.

       Eksisterende markedsadgang forutsettes opprettholdt med minst like gode vilkår som i en 3-årig basisperiode (1986-88). Minimums markedsadgang innebærer at det for de produkter hvor det hittil ikke har vært noen import, eller importen har ligget under 5 % av innenlandsk forbruk i basisperioden, skal det etableres tollkvoter på 3 % av innenlandsk forbruk som skal økes til 5 % i løpet av gjennomføringsperioden. Tollsatsen innenfor kvoten forutsettes å være lav eller minimal.

       En egen regel om spesielle beskyttelsestiltak gir tillatelse til å innføre tilleggstoll for alle produkter hvor tollvern er innført enten der hvor importen skjer til en verdi som ligger under et spesielt referansenivå, eller i tilfelle av en brå økning av importen. Det er også en egen regel om utsettelse av tariffisering for spesielt sensitive produkter hvor det gis anledning til å vente med innføring av tollvern i opptil 6 år (10 år for utviklingsland), men hvor man da forplikter seg til en større minimum markedsadgang enn avtalen ellers forplikter til, heter det i proposisjonen.

       Avtalen introduserer begrepet samlet mål for støtte (AMS) for å komme frem til grunnlaget for reduksjonsforpliktelsene på internstøtte. Denne skal reduseres med 20 % over en periode på 6 år og skal deretter fryses på dette nivå (såkalt « gul » støtte). Visse typer støtte kan likevel unntas reduksjonsforpliktelsene (såkalte « blå » kriterier). Dette dreier seg om direkte utbetalinger under produksjonsbegrensende programmer, og som er basert på faste arealer eller avlinger eller på et fast antall dyr. Hvilke støtteformer som skal unntas vil fremgå av de årlige notifikasjoner til WTO.

       Støtte som har minimal eller ingen innflytelse på handel (såkalt « grønn » støtte) er ikke underlagt reduksjonsforpliktelsene ovenfor. Dette dreier seg f.eks. om støtte til miljø, distrikt, direkte inntektsstøtte, generell støtte til forskning, matvarelagring og krisehjelp.

       Eksportsubsidiebeløpene skal i løpet av 6 år reduseres med 36 % og mengden subsidiert eksport skal reduseres med 21 %. Basisperiode for beretning av reduksjonsforpliktelsene er 1986-90, men det er åpnet for fleksibilitet når det gjelder utgangspunkt for reduksjonene i selve gjennomføringsperioden.

       Det er inntatt spesielle kriterier for matvarehjelp for å unngå at matvarehjelp blir brukt som en omgåelse av eksportstøtteforpliktelsene. Når det gjelder eksportstøtte til ferdigvarer gjelder reduksjonsforpliktelsen bare subsidiebeløp, og ikke mengde.

       Avtalen inneholder en såkalt « fredsklausul » om at tiltak under subsidieavtalen ikke skal anvendes når det gjelder såkalt grønn støtte, samt internstøtte og eksportsubsidier som håndheves i samsvar med forpliktelsene. Reglene skal gjelde i 9 år.

       Avtalen utgjør en del av en videre prosess med det langsiktige mål å sikre gradvise og reelle reduksjoner når det gjelder beskyttelse og støtte. Avtalen krever videre forhandlinger i det 5. året under gjennomføringsperioden som sammen med en vurdering av erfaringer fra disse 5 årene bl.a. skal ta hensyn til ikke-økonomiske faktorer, spesiell og differensiert behandling for utviklingslandene og målet om å etablere et mer rettferdig og markedsorientert handelssystem for landbruksprodukter, heter det i proposisjonen.

       Angående avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen), vises det i proposisjonen til at bruk av veterinære og plantesanitære bestemmelser overfor import, er begrunnet i behovet for å beskytte menneskers, dyrs og planters liv og helse. Konfliktsituasjoner oppstår når slike bestemmelser hindrer handel. SPS-avtalen omhandler hvordan konflikt mellom beskyttelsesinteresser og handelsinteresser skal avveies. Bakgrunnen for at området ble trukket inn i Uruguay-rundeforhandlingene var at handelstiltak begrunnet i nettopp sanitære og plantesanitære bestemmelser var blitt et tiltagende problem, og det internasjonale regelverk ga få holdepunkter for en internasjonal disiplin.

       Avtalen slår fast at hvert land selv kan fastsette sitt sikkerhetsnivå, dvs. hvor store risiki man aksepterer. Et land kan dermed legge til grunn strengere standarder enn de som er fastsatt av internasjonale organisasjoner. Det valgte sikkerhetsnivået må imidlertid anvendes på en konsistent måte, slik at det ikke urettmessig legges ulike standarder til grunn for innenlandsk og importert vare.

       Det er Regjeringens vurdering at Norge innenfor de rammer som settes av resultatet i Uruguay-runden i det alt vesentlige vil kunne gjennomføre norsk landbrukspolitikk etter retningslinjene i St.prp. nr. 8 (1992-1993) om Landbruk i utvikling. Målet om å kunne opprettholde og videreutvikle et levedyktig landbruk som også ivaretar viktige ikke-økonomiske faktorer som miljø, distrikt, sosiale hensyn og matvaresikkerhet, er oppnådd gjennom tilpasning av interne støtteordninger, kombinert med et GATT-legalt importvern vil Norge ha den sikkerhet som er nødvendig for å planlegge og utvikle et levedyktig norsk landbruk. Strategien i St.prp. nr. 8 om å skape et mer robust og konkurransedyktig landbruk i fremtiden vil være sentral i denne sammenheng, heter det i proposisjonen.

       Selv om de umiddelbare effekter av landbruksavtalen ikke vil bli dramatiske, vil Regjeringen peke på at avtaleverket legger en klar føring mot et fremtidig kostnadseffektivt og mer konkurransedyktig norsk landbruk. Et tollbasert importvern vil over tid føre til sterkere innslag av markedssignaler utenfra og prisene på importerte produkter vil få økende betydning for det prisnivå som vil råde i Norge. I tillegg vil forpliktelsene om å redusere støttetiltak som har handelsvridende effekter føre til at utformingen av støtten vil måtte endres i mer produksjonsnøytral retning.

       Landbruksavtalen vil også ha betydning for næringsmiddelindustrien som i stor grad har vært skjermet fra internasjonal konkurranse pga. importvernet for norsk jordbruk. Forpliktelsene om å opprettholde nåværende markedsadgang, samt å åpne for minimums markedsadgang for varer hvor importen har vært liten eller ikke-eksisterende, vil føre til økt import av både jordbruks-råvarer og ferdigvarer, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes at det er den utstrakte bruk av eksportsubsidier som i stor grad er årsaken til problemene i internasjonal jordbrukshandel, bl.a. ved at subsidiert eksport utkonkurrerer utviklingslands eksport og derved fratar dem viktige eksportinntekter. Det er Regjeringens vurdering at avtalens forpliktelser ikke i vesentlig grad vil påvirke norske eksportinteresser.

       Et viktig resultat er etter Regjeringens syn at et GATT-legalt norsk importvern for jordbruksprodukter sikres. Eple- og pæresaken demonstrerte at dagens importvern ikke var holdbart. For epler og pærer innebærer forhandlingsløsningen at Norge opphever den produksjonsregulering som de seneste år har vært i kraft. Uten en løsning i Uruguay-runden kunne ikke Norge ha foretatt en slik omlegging av importvernet uten å gi kompensasjon i forhold til våre handelspartnere fordi viktige tollsatser var bundet på et lavt nivå i GATT. Løsningen vil også gjennom omleggingen til et tollbasert vern gjøre det enklere å utforme ordninger for å gi utviklingslandene et reelt fortrinn på det norske marked, heter det i proposisjonen.

       Tollsatsene som er utregnet for de produkter som tidligere har vært underlagt importregulering er gjennomgående svært høye pga. de betydelige prisforskjeller mellom prisene på verdensmarkedet og de interne norske priser. Selv etter reduksjonen på gjennomsnittlig 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter vil nivåene for de fleste varer gi en sterk beskyttelse mot import. Forhandlingsresultatet vil gi et større innslag av markedssignaler utenfra gjennom økt import. Regjeringen ser det som en forutsetning at det nye tollvernet ikke skal føre til økte matpriser for forbruker, påpekes det i proposisjonen.

       Angående tekstiler og klær, var det generelle mål for tekstilforhandlingene å integrere denne sektoren innenfor nye og styrkede GATT-regler. Internasjonal tekstilhandel har siden 1960-årene i realiteten vært unntatt fra GATT-regelverket ved at den har vært dekket av egne avtaler som har gitt adgang til tosidige forhandlinger om kvoter, den såkalte Multifiberavtalen.

       Fra norsk side var det naturlig å ta utgangspunkt i Stortingets innstilling om å arbeide for en snarlig global integrering av tekstilhandelen under det regulære regelverket i GATT. Tekstil-avtalen fra Uruguay-runden betyr at alle mengdebaserte restriksjoner under multifiberavtalen (MFA) skal være avviklet i løpet av maksimalt 10 år, og at tekstilsektoren vil bli underlagt GATTs regelverk. Liberaliseringen av eksisterende kvoter skjer i hovedsak ved en progressiv økning av gjeldende vekstrater. Tekstilavtalen betyr at man har fått et forpliktende globalt regelverk for utfasing av MFA-kvotene, heter det i proposisjonen. Avtalen gir norsk industri tilnærmet like konkurranseforhold som øvrig europeisk industri. Samtidig er det ikke noe i regelverket som forhindrer en liberalisering på et tidligere tidspunkt dersom nasjonale vurderinger tilsier dette. Dette innebærer at man på norsk side kan følge opp intensjonene fra flertallet i Stortinget om en avvikling av kvoteordningene i løpet av en femårsperiode, dersom utviklingen i andre europeiske land tilsier dette.

       Angående regelverket og anti-dumping, heter det i proposisjonen at norske mål i forhandlingene var å styrke og klargjøre regelverket som grunnlag for sterkere disiplin i anvendelsen av anti-dumpingtiltak, for å unngå vilkårlighet og begrense mulighetene for bruk av anti-dumpingtiltak i proteksjonistisk øyemed.

       Forhandlingene i Uruguay-runden har resultert i revisjon av Tokyo-runde-avtalen om anti-dumpingtiltak. I henhold til artikkel VI i GATT-avtalen, kan et land innføre anti-dumpingtiltak mot en vare som forsøkes innført til en lavere pris enn det som er normalt for varen, dersom slik dumpingimport medfører skade for den innenlandske industri. Den nye avtalen gir regler for fastsettelse av normalpris og styrkede krav m.h.t. påvisning av klar sammenheng mellom dumping og den skade denne volder for innenlandsk industri.

       Den nye avtalen om anti-dumping innebærer en klargjøring av regelverket ved at reglene og begrepene på endel felter er strammet opp og gitt en mer presis utforming. Det er videre et viktig element at den nye avtalen vil bli gjort gjeldende for alle WTOs medlemsland i motsetning i Tokyo-avtalen som hadde tilslutning av 25 land.

       Angående subsidier og utjevningsavgifter, vises det til at norske mål i forhandlingene var å styrke og klargjøre reglene for bruk av statsstøtte, samtidig som det ble prioritert at enkelte typer subsidier skal kunne anvendes uten risiko for mottiltak.

       Avtalen om subsidier og utjevningsavgifter bygger på art. VI, XVI og XXIII i GATT-avtalen. I motsetning til avtalen fra Tokyo-runden inneholder den nye avtalen en definisjon av subsidier, som omfatter finansielle bidrag fra det offentlige i form av tilskudd, lån, dekning av driftsunderskudd, skattefordeler eller andre offentlige bidrag.

       Ifølge den nye avtalen deles subsidier inn i tre hovedgrupper:

       Forbudte subsidier omfatter subsidier som er knyttet til eksport. Subsidier som det kan treffes mottiltak overfor (pålegges utjevningsavgifter), omfatter alle spesifikke subsidier som medfører skade for et annet lands industri eller direkte eller indirekte opphever fordeler bundet under GATT 1994. Det er nytt i avtalen at skade for et annet lands industri skal anses å foreligge bl.a. når den totale subsidiering av et produkt overstiger 5 % ad valorem. Subsidier som det ikke kan tas mottiltak mot, omfatter subsidier som ikke er spesifikke. Spesifikke subsidier faller inn under denne kategori når de oppfyller visse betingelser og er notifisert på forhånd til subsidiekomiteen. Dette omfatter subsidier til følgende formål:

       I takt med økt subsidiedisiplin gir avtalen også økt disiplin når det gjelder bruken av utjevningsavgifter. I forhold til Tokyo-runde-avtalen stilles det nå strengere krav til innføring og varighet av utjevningsavgifter (5 år). Avtalen er begrenset til statsstøtte til industriprodukter og omfatter således ikke landbruk og tjenester. For landbruk gjelder regelverket i landbruksavtalen. For tjenester er det ikke utarbeidet noe regelverk om subsidier, men det vil bli innledet forhandlinger for å se om det er behov for slike regler, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes videre at forhandlingsresultatet ligger nær opp til norske mål i forhandlingene da det omfatter klarere regler for bruk av statsstøtte, samtidig som det åpner for bruk av bestemte typer subsidier uten fare for mottiltak. Norge fikk imidlertid ikke gjennomslag for alle sine mål; det ble ikke enighet om at befolkningstetthet skulle inngå som ett av kriteriene i forbindelse med distriktsstøtte som det ikke kan tas mottiltak overfor. I avtalen benyttes i stedet kriteriene sysselsetting og inntekt i forhold til landsgjennomsnittet. Det åpnes imidlertid også for bruk av andre kriterier. Innenfor distriktstøtteordningen viser foreløpige beregninger at regioner som Nord-Norge, store deler av Vestlandet og indre deler av Østlandet oppfyller kriteriene mht. inntekt og sysselsetting. Støtteordningene innenfor norsk regionalpolitikk er i prinsippet åpen for alle bedrifter i de regionalpolitisk prioriterte soner. Et viktig element i vurderingen av avtalen er at den vil dekke alle WTOs medlemsland, mens Tokyo-runde-avtalen kun var undertegnet av 27 land. Regjeringen mener at det vil være en udelt fordel for Norge at alle land gjennom det nye regelverket vil måtte forholde seg til den samme subsidiedisiplin.

       Med hensyn til beskyttelsestiltak, vises det til at Norges mål i forhandlingene var å få til en avtale om beskyttelsestiltak med omfattende dekning.

       Hovedproblemet i forhandlingene var hvorvidt beskyttelsestiltak skulle gjøres gjeldende overfor alle eksportører uten noen form for forskjellsbehandling, eller om man selektivt skulle kunne « straffe » de eksportører som importlandets myndigheter mente forårsaket mest skade på den innenlandske industri. Regelverket er nå presisert, og alle slike tiltak skal gjennomføres på bestevilkårsbasis, dvs. at beskyttelsestiltaket skal ramme alle leverandørland, dog slik at man ved fastsettelse av importkvoter kan ta hensyn til uforholdsmessig stor importøkning fra enkelte leverandørland. Med regelverksendringene innføres klarere kriterier for vurdering av skade på innenlandsk industri, klare tidsgrenser, regler om at beskyttelsestiltak skal gjøres til gjenstand for gradvis nedtrapping eller liberalisering og klare konsultasjonsmekanismer.

       Avtalen inneholder også forbud mot såkalte gråsonetiltak og pålegg om utfasing av eksisterende slike tiltak.

       Regjeringens vurdering er at avtalen om beskyttelsestiltak ivaretar norske interesser bl.a. ved at det er presisert at gråsonetiltak er forbudt. Avtalen vil bidra til at beskyttelsestiltak i fremtiden treffes på basis av et åpent og forutsigbart multilateralt regelverk, noe som vurderes som en fordel for små land som Norge, med en utpreget eksportorientert økonomi, heter det i proposisjonen.

       Angående tjenester, vises det til at ifølge forhandlingsmandatet, skulle det etableres en rammeavtale for handel med tjenester i GATT. Enkelte sentrale utviklingsland gikk i utgangspunktet sterkt imot at handel med tjenester skulle inngå i forhandlingene. De mente dette forhandlingsområdet kun var av interesse for industrilandene og at det i tillegg ville trekke oppmerksomheten bort fra forhandlingen om markedsadgang for varer der utviklingslandenes hovedinteresser lå. Handel med tjenester ble derfor gitt særskilt status i forhold til varer ved at forhandlingene skulle foregå separat, men parallelt. Forhandlingsresultatene skulle imidlertid betraktes som en helhet (« single undertaking »).

       Det norske hovedmål var en sterkest mulig rammeavtale for tjenestehandel, kombinert med nasjonale forpliktelser om markedsadgang som ville føre til bedre rammebetingelser for norske tjenesteeksportører. Videre var det viktig at alle tjenestesektorer skulle omfattes av avtalen.

       Tjenesteforhandlingene omfattet alle tjenestesektorer, bl.a. skipsfart, finansielle tjenester, forsikring, telekommunikasjoner, veitransport og turisme.

       Resultatet av forhandlingene ble en rammeavtale som omfatter « enhver tjeneste i en hvilken som helst sektor, med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet ». Avtalen etablerer et regelverk for tjenestehandel med generelle og spesifikke forpliktelser, og inkluderer vedlegg for luftfart, telekommunikasjonstjenester, finansielle tjenester og personbevegelser, med særskilte bestemmelser for disse områdene.

       Ved ikrafttredelsen av Generalavtalen for handel med tjenester vil det for første gang bli innført omfattende multilaterale regler og disipliner for alle tjenestesektorer. Man står nå godt rustet til fremtidige forhandlinger vedrørende en mer forutsigbar og rettferdig handel med tjenester og til å hindre en utvikling hvor det enkelte lands regulering av tjenestesektoren medfører urettferdige konkurranseforhold. Regjeringen anser det som spesielt viktig at avtalen er bygget på bestevilkårprinsippet.

       Tjenesteavtalen vil gjøre det enklere for en tjenesteeksportør å gjøre seg kjent med sine rettigheter i et annet medlemsland. Tjenesteavtalen, med bindingslister, gir norske tjenesteeksportører et sikrere multilateralt rammeregelverk, heter det i proposisjonen.

       Regjeringen er lite tilfreds med at det ikke var mulig å oppnå enighet på skipsfartssektoren. Det er imidlertid positivt at sektoren er inkludert i rammeavtalen. Regjeringen har som mål for de videre forhandlinger at det foretas en reell liberalisering innen skipsfartssektoren med klare forpliktelser og med færrest mulig unntak fra bestevilkårsbehandlingen, heter det i proposisjonen.

       Angående de handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter, vises det til at på grunn av manglende håndhevelse av beskyttelsesreglene i internasjonale konvensjoner om immaterielle rettigheter, var det et viktig mål for forhandlingene å skape regler innenfor handelssystemet som ville hindre at land gikk til ensidige handelstiltak mot handelsparter som ikke respekterte de internasjonale konvensjoner. Avtalen om immaterielle rettigheter (TRIPS) representerer et nytt område i GATT-sammenheng, og etablerer forbedret beskyttelse for de aller fleste rettigheter av denne typen, som varemerker, geografiske varebetegnelser, industrielle mønstre, patenter m.m.

       Første del av avtalen nedfeller generelle prinsipper og hovedregler hvor blant annet prinsippet om nasjonal behandling og bestevilkårsbehandling inngår, med visse unntak. Annen del av avtalen tar for seg de enkelte rettighetene og graden av beskyttelse. Avtalens tredje del angir nærmere partenes forpliktelser til å innarbeide bestemmelser i nasjonal lovgivning som sikrer en effektiv håndhevelse av TRIPS-regelverket. Dette skal blant annet motvirke lange og kostbare prosedyrer. Det nyopprettede tvisteløsningssystemet under WTO skal også gjelde for TRIPS-avtalen.

       Det er lagt opp til at industrilandene skal gjennomføre avtalen innen ett år etter ikrafttredelsen, mens det er en glidende overgangsperiode for andre land, hvor utviklingslandene får 5 år og de minst utviklede land får 11 år på gjennomføringen av de rettslige og strukturelle endringene.

       Det vises i proposisjonen til at TRIPS-avtalen innebærer en høyst påkrevet utvidelse av GATT-systemet. Det er oppnådd viktige målsettinger på områder hvor Norge har hatt sentrale eksportinteresser. Dette gjelder først og fremst etableringen av standarder og regler for industrielle mønstre, patenter og varemerker. Norge har her gått inn for at det etableres en høy beskyttelse for å sikre våre industriprodukter mot ulovlig kopiering på eksportmarkedene.

       Det var spesielt vanskelige forhandlinger om patenter. Sluttresultatet er at det skal gis minimum 20 års patentbeskyttelse. Utviklingslandene, og spesielt de minst utviklede landene, får lengre overgangsperioder.

       Adgangen til å unnta vesentlige biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr reiser de samme fortolkningsproblemer som den tilsvarende bestemmelsen i den norske patentloven. Etter norsk oppfatning kan TRIPS-avtalen på dette punkt fortolkes på samme måte som patentloven fortolkes, dvs. som en generell bestemmelse for alle fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr.

       Når det gjelder annet naturlig forekommende biologisk materiale enn planter og dyr, så som mikroorganismer og genetisk materiale, vil disse etter norsk patentpraksis som regel ikke anses for å være oppfinnelser. Det vil her dreie seg om rene oppdagelser. Biologisk materiale som har vært underlagt en viss bearbeiding eller isolering, er imidlertid i visse tilfeller å betrakte som oppfinnelser som kan patenteres. TRIPS-avtalen pålegger ikke Norge å endre praksis på disse punkter.

       Et annet norsk interesseområde har vært rettigheter forbundet med opphavsrett. Det var et viktig norsk forhandlingsmål at det eksisterende regelverk i Bern-konvensjonen, som spesielt regulerer opphavsrettigheter, og Roma-konvensjonen, som gjelder utøvernes rettsstilling, ikke blir undergravet. Dette gjelder spesielt lengden av vernet. Avtalen innebærer at de norske kollektive ordninger vedrørende kassettavgiften og bibliotekvederlag ikke blir berørt. Videre gis datamaskinprogrammer en høy beskyttelsesgrad.

       De internasjonale konvensjoner på immaterialrettens område har vært preget av mangel på effektive håndhevelsesmekanismer. Det var hele tiden et norsk forhandlingsmål å få innført klare og effektive sanksjons- og tvisteløsningsregler da dette er spesielt viktig for små land med begrenset handelspolitisk tyngde.

       De muligheter til en effektiv håndhevelse som nå ligger inne i TRIPS-avtalen er etter Regjeringens syn et meget viktig element når det gjelder immaterielle rettigheter. Foruten å få samlet alle de materielle bestemmelsene i en avtale, har man fått et effektivt system for overholdelse av de forpliktelser som er nedfelt i avtalen, heter det i proposisjonen.

       Angående offentlige innkjøp vises det til at parallelt med Uruguay-runden har det funnet sted forhandlinger om en ny, utvidet og forbedret GATT-avtale for offentlige innkjøp. Avtalen vil tre i kraft 1. januar 1996.

       I forhold til den tidligere GATT-avtalen om offentlige innkjøp innebærer den nye avtalen en kraftig utvidelse mht. dekkede etater. Avtalen regulerer større anskaffelser foretatt av offentlig sektor av myndigheter sentralt, regionalt eller lokalt samt av virksomheter og organer som er kontrollert av det offentlige.

       Forhandlingene om en utvidelse og forbedring av regelverket for offentlige innkjøp har hatt bred støtte fra Norge. Avtalen, som innebærer at betydelige offentlige anskaffelsesmarkeder åpnes for internasjonal konkurranse, forventes å bidra til mer effektive offentlige innkjøp. Samtidig vil avtalen medføre økte markedsmuligheter for norske leverandører og eksportbedrifter på andre lands offentlige innkjøpsmarkeder. Det norske offentlige innkjøpsmarked er relativt åpent og vil ved avtalens ikrafttredelse allerede være utsatt for konkurranse gjennom EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, slik at avtalen ikke antas å innebære vesentlige endringer for innenlandske leverandører på det norske markedet. Norske forpliktelser etter avtalen går ikke lengre enn i EØS-sammenheng mht. hvilke etater og anskaffelser som dekkes, heter det i proposisjonen.

       Det ble ansett som hensiktsmessig å sikre en størst mulig grad av overensstemmelse mellom avtalen og EØS-reglene for offentlige anskaffelser. Dette har man i det alt vesentlige oppnådd, noe som bidrar til å gjøre regelverket enklere å administrere for etater og myndigheter samtidig som muligheten for oversikt bedres for leverandører og andre som berøres av avtalen.

       Det vises videre, vedrørende utviklingslandene og Uruguay-runden, til at det i den opprinnelige erklæringen ble tatt inn spesielle henvisninger til behovet for særbehandling av utviklingslandene. Industrilandene skulle i forhandlingene bare kreve innrømmelser som var i tråd med utviklingslandenes utviklingsnivå. Samtidig er det tatt inn en henvisning til at utviklingslandene selv forventer at deres evne til å gi bidrag i forhandlingene vil bedres i tråd med deres økonomiske utvikling og at de følgelig forventer å delta i større grad innenfor rammen av rettigheter og forpliktelser under GATT-systemet. Det skulle videre tas spesielt hensyn til de minst utviklede land og til behovet for å fremme positive tiltak som kan lette en utvidelse av deres handelsmuligheter.

       Fra norsk side ble det i forhandlingen lagt opp til større muligheter for å differensiere mellom utviklingsland. Regjeringens mål for import av landbruksvarer fra utviklingsland er å gi slik import bedre importvilkår til det norske marked enn det industriland generelt har, når dette er mulig sett i forhold til handelspolitiske og avtalemessige forpliktelser.

       Det vises videre til at utviklingslandene gjennom forhandlingsperioden har lagt stadig større vekt på GATT-samarbeidet. Siden forhandlingene startet opp i 1986 har 24 nye utviklingsland sluttet seg til GATT. Til forskjell fra tidligere forhandlingsrunder har utviklingslandene deltatt svært aktivt i forhandlingene. Bakgrunnen for den økte vektleggingen av GATT er utviklingslandenes økte deltakelse i internasjonal handel, spesielt med ferdigvarer. Mellom 1970 og 1990 økte utviklingslandenes andel av ferdigvarehandelen fra mindre enn 10 % til nærmere 20 %. Forbedret markedsadgang og et resultat som ville beskytte utviklingslandene fra diskriminerende eller ensidige handelspolitiske tiltak fra større lands side var blant de tema utviklingslandene la størst vekt på i forhandlingene.

       Som et resultat av Uruguay-runden forutsettes alle deltakere å akseptere forhandlingsresultatet i sin helhet, dvs. å slutte seg til alle avtaler. Dette innebærer for utviklingslandene økte forpliktelser siden de aller fleste ikke sluttet seg til de særavtalene som ble fremforhandlet i Tokyo-runden. Utviklingslandene vil derfor etter ikrafttredelsen av WTO-avtalen være omfattet av hele forhandlingspakken. Eventuell særbehandling av utviklingslandene må derfor fremgå av de enkelte avtalene.

       Den konkrete utforming av bestemmelsene om særbehandling av utviklingsland varierer fra avtale til avtale. I WTO-avtalen er det ikke tatt inn noen spesielle regler om særbehandling av utviklingsland, utover at det skal opprettes en komité for handel og utvikling som bl.a. skal vurdere gjennomføringen av særbehandling overfor de minst utviklede land. De minst utviklede land kan bare anmodes om å påta seg forpliktelser og innrømmelser i overensstemmelse med sitt utviklingsnivå. De minst utviklede land ble videre innvilget ett års utsettelse i overlevering av bindingslister både for varer og tjenester.

       GATT/WTO-avtalens økonomiske virkninger for utviklingsland er det vanskelig å beregne. Studier indikerer at avtalen vil være til fordel for utviklingslandene samlet. Det er særlig Asia og Latin-Amerika som vil tjene på avtalen og da spesielt på en åpning fra handel med jordbruksprodukter. For land i Afrika er virkningene mer varierende, heter det i proposisjonen.

       Siden utviklingslandene ikke er en ensartet gruppe, vil ikke en vurdering av forhandlingsresultatet for utviklingslandene under ett ha noen mening. Vurderingen av forhandlingsresultatet vil variere mellom de ulike grupper land, avhengig av utviklingsnivå og økonomisk struktur, f.eks. i eksportsammenheng. Det er Regjeringens vurdering at utviklingslandene vil nyte godt av den generelle etterspørselsvekst med økninger i handelsstrømmene, i inntekter og investeringer som en følge av Uruguay-runden. Bedring i ressursutnyttelsen som et resultat av markedsåpning virker positivt inn sammen med styrkingen av det multilaterale regelverket, og håndhevelse av dette gjennom det integrerte tvisteløsningssystemet. Regjeringen vil søke å utnytte de muligheter til særbehandling av utviklingsland som ligger i regelverket. Et viktig element i dette arbeid vil være en gjennomgang av ordningen med generelle tollpreferanser (GSP), heter det i proposisjonen.

       Angående de økonomiske virkninger, vises det til at gjennom nedbygging av toll og andre handelshindringer vil GATT/WTO-avtalen bidra til økt internasjonal handel og dermed være en viktig drivkraft for økonomisk vekst og velferd. Økende utenrikshandel har vært en viktig forutsetning for den økonomiske og sosiale velstandsutviklingen som Norge og andre GATT-land har opplevd i etterkrigstiden. Internasjonal handel muliggjør spesialisering. De ulike land produserer det de har best forutsetninger for å produsere, og importerer varer og tjenester som andre land har bedre forutsetninger for å produsere. Gjennom dette skjer det en internasjonal arbeidsdeling og en global effektivisering av produksjonen. Små land med åpen økonomi har som oftest særlig nytte av handel med andre land. Dette har sammenheng med at deres ressurser ofte er begrensede eller ensidige, slik at det er mange produkter de ikke har forutsetninger for å produsere, heter det i proposisjonen.

       For at et land skal kunne utnytte fordelene av lavere handelshindre må økonomien omstilles til produksjon som landet har relativt gode forutsetninger for. Dette innebærer normalt at produksjon og sysselsetting over tid reduseres i de importkonkurrerende næringene som får redusert skjermingen mot utenlandsk konkurranse og som samtidig er lite konkurransedyktige. Samtidig får eksportnæringene bedret sine muligheter til å ekspandere. Videre bidrar redusert proteksjonisme via bedret ressursutnyttelse og lavere priser til økt realinntekt og økt kjøpekraft hos husholdningene. Den økte etterspørselen som dette fører til, vil rette seg både mot import og hjemmeproduserte varer og tjenester, og dermed bidra til å styrke sysselsettingen. De omstillingene som må til for å utnytte fordelene av en friere verdenshandel kan forbigående gi en viss reduksjon i sysselsettingen. På noe sikt vil imidlertid virkningene på sysselsettingen bli positive, heter det videre.

       Internasjonalt er det laget en del tallmessige anslag for de økonomiske virkningene av GATT/WTO-avtalen. I beregningene sammenliknes Uruguay-runden med en videreføring av dagens GATT-avtale. Disse anslagene indikerer at den nye avtalen vil bidra til en økning i nivået på produksjonen og realinntektene for verden som helhet på rundt 1 % når alle elementene i avtalen er iverksatt fullt ut og økonomiene har tilpasset seg disse, dvs. om 7-10 år. Det er imidlertid flere grunner til å anta at disse beregningene undervurderer de gunstige økonomiske virkningene av avtalen, heter det i proposisjonen.

       For de vestlige industrilandene sett under ett antas de positive virkningene av GATT/WTO-avtalen å bli noe større enn for resten av verden. Dette skyldes blant annet at disse landene vil få en økning i nasjonalproduktet som følge av at de bygger ned den omfattende beskyttelsen og subsidieringen av sin egen landbruksproduksjon, påpekes det i proposisjonen.

       Blant utviklingslandene vil særlig de land i Asia og Latin-Amerika som eksporterer landbruksprodukter og tekstilvarer tjene på avtalen. I Afrika er virkningene mer varierende, og de afrikanske land må fortsatt måtte basere seg på GSP-ordningen og tradisjonell bistand. De fleste utviklingslandene har liten økonomisk makt og antas derfor å tjene på styrkingen av de nye ordningene for kontroll og tvisteløsning.

       En del av de tidligere COMECON-landene er medlemmer av GATT. En rekke andre av disse landene, samt Kina, har søkt om medlemskap. Det antas at medlemskap samt den nye avtalens utvidelse av landenes forpliktelser vil påskynde reformprosessen i disse landene. Også for disse landene antas ordningene for kontroll og tvisteløsning å være viktige, bl.a. fordi disse landene har vært mye rammet av anti-dumpingtiltak, « frivillige » eksportbegrensninger o.l.

       Det vises i proposisjonen til at for Norge vil de økonomiske virkningene av GATT/WTO-avtalen være positive. Gevinstene kan imidlertid bli litt mindre enn for verden sett under ett. Dette har sammenheng med at mesteparten av Norges utenrikshandel er med land i EØS-området eller andre europeiske land som vi har frihandelsavtaler med. Denne delen av utenrikshandelen påvirkes i hovedsak ikke direkte av avtalen. Norge har dessuten i utgangspunktet relativt lav toll på import fra øvrige land og eksporterer for en stor del varer som i liten grad møter tollbarrierer ute, heter det i proposisjonen.

       På den annen side vil Norge som et lite land være særlig tjent med et sterkt og omfattende regelverk for internasjonal handel, noe GATT/WTO-avtalen vil bidra til. Dette vil føre til mindre usikkerhet i de internasjonale rammebetingelsene for norske bedrifter med positive økonomiske virkninger. Disse virkningene er imidlertid svært vanskelige å kvantifisere, heter det i proposisjonen.

       Når det gjelder enkeltsektorer, vil bl.a. teko-næringen bli påvirket av opphevelse av importkvotene i Multifiberavtalen. Kvantitative restriksjoner, herunder importforbud, på landbruksimporten bli likeledes avviklet, og erstattet av tollsatser. Næringer som mottar mye budsjettstøtte og skjermingsstøtte, herunder landbruket og deler av næringsmiddelindustrien, vil bli påvirket av at støtten legges om og delvis trappes ned. Fiskerisektoren oppnår sikrere og bedret markedsadgang til enkelte markeder utenfor EØS-området.

       For tjenesteytende næringer er det for tidlig å si hvordan virkningene blir. Dersom landene kommer til enighet om reduserte handelshindringer for skipsfarten, vil dette få positive virkninger for Norge. Skipsfartsnæringen vil imidlertid nyte godt av en økning i verdenshandelen som følge av resultatet av Uruguay-runden. Ulike anslag indikerer at GATT/WTO-avtalen alene vil kunne gi en økning i nivået på verdenshandelen på 12-20 %, heter det i proposisjonen.

       Angående fremtidige forhandlingsområder, vises det i proposisjonen til at utviklingen videre av det internasjonale handelssystem vil preges av ytterligere nye emner som i økende grad vil få betydning for internasjonale handelsrelasjoner.

       Miljø omtales i flere sammenhenger i Sluttakten fra Uruguay-runden. Bl.a. er målet om en bærekraftig utvikling tatt med i formålsparagrafen for WTO. Ved avslutningen av Uruguay-runden ble det vedtatt at en egen komité for handel og miljø skal opprettes i WTO. Regjeringen legger vekt på at det foretas en gjennomgang av relevante deler av handelsregelverket med sikte på å komme fram til eventuelle fortolkninger/endringer for å unngå konflikter mellom miljømål og handelsregelverket og for å sikre at handelspolitikken i fremtiden bidrar til bærekraftig utvikling.

       Det vises videre til at Regjeringen vil arbeide for at arbeidstakerrettigheter skal inngå i regelverket for det multilaterale handelssystemet. Spørsmålet om arbeidstakerrettigheter i handelssammenheng er kontroversielt. Det har vært hevdet, da særlig fra utviklingslandenes side, at det foreligger en mulighet for at dette spørsmål kan bli brukt i proteksjonistisk øyemed. Etter Regjeringens oppfatning må denne motstand ikke hindre en grundig og bred diskusjon som kan bidra til en omforent forståelse av hvilke problemer man står overfor. Når WTO er etablert som organisasjon vil man videre arbeide for å få spørsmålet om arbeidstakerrettigheter på WTOs fremtidige dagsorden, heter det i proposisjonen.

       Vedrørende forholdet til medlemskap i EU, vises det i proposisjonen til at Regjeringen 3. juni 1994 la fram St.meld. nr. 40 Om medlemskap i Den europeiske union, hvor det bl.a. framgår at « Norge vil ved medlemskap i EU overta de forpliktelser og rettigheter EF har som følge av Uruguay-runden. Norge og EU har undertegnet Sluttakten (Marrakesh, 15.4.94) og blir ved ratifikasjon og ikrafttredelse bundet av de forpliktelser som er nedfelt i dette avtaleverk. » Rettigheter og forpliktelser i henhold til Uruguay-rundens Sluttakt er i denne proposisjonen beskrevet ut fra dagens tilknytning til EU. Både Norge og EU blir bundet av disse rettigheter og forpliktelser når avtaleverket trer i kraft. Ved et eventuelt medlemskap i EU vil Norge bli omfattet av EFs felles handelspolitikk innenfor de rammer som gjelder i GATT. Dette innebærer at Norges bindingsliste over tollsatser for varer vil bli erstattet av EFs tilsvarende liste. For tjenester vil den norske bindingslisten bli innarbeidet i EFs felles liste. Regjeringens vurderinger av Uruguay-rundens resultater er i tråd med en langsiktig norsk politikk når det gjelder betydningen og utviklingen av det multilaterale handelssystem. Denne politikken vil være rettesnor for norske standpunkter i forhold til arbeidet i WTO også dersom Norge blir EU-medlem.

       Regjeringen viser til St.meld. nr. 40 når det gjelder virkningene ved norsk deltakelse i EFs felles handelspolitikk og forholdet til det multilaterale handelssystem. Det slås bl.a. fast at det er betydelig grad av samsvar mellom Norges og EFs handelspolitikk. Begge baserer seg på GATTs regelverk, og likhetstrekkene ble ytterligere bekreftet under Uruguay-runden, hvor både Norge og EU la vekt på å styrke og utvikle det multilaterale handelssystem og fremme disiplinen innenfor GATT.

       Norge vil ta stilling til resultatet av Uruguay-runden uavhengig av norsk medlemskap i EU. De endringer i rettigheter og forpliktelser som vil følge av et EU-medlemskap vil bli tatt opp i en egen proposisjon dersom medlemskap i EU blir besluttet, heter det i proposisjonen.

       Angående administrative og budsjettmessige konsekvenser, vises det i proposisjonen til at generelt og isolert sett vil ikke ikrafttredelsen av WTO-avtalen nødvendiggjøre store endringer i administrative ordninger og arbeidsmåter i statsforvaltningen. I forhold til oppfølging av avtaleverket under WTO vil det være viktig å bygge videre på det samarbeidsmønster som eksisterer under forhandlingene, og som bør utvikles videre. Når det gjelder følgene av det nye importregimet på landbrukssektoren vil det imidlertid bli vesentlige forandringer i visse administrative ordninger. En forutsetter imidlertid at endringer i de administrative forhold og eventuell styrking på enkelte områder vil skje ved omdisponering av ressurser som brukes til andre administrative formål.

       I henhold til GATT/WTO-avtalen skal handelsvridende jordbruksstøtte (« gul støtte ») reduseres med 20 % i gjennomføringsperioden. Regjeringens oppfølgning av denne reduksjonsforpliktelsen og inndeling av støtte i ulike støttekategorier vil skje i tilknytning til utarbeidelsen av de årlige statsbudsjett og i de årlige jordbruksforhandlinger. Det er imidlertid Regjeringens mål å redusere nivået på de totale jordbruksoverføringene i tråd med de retningslinjer som er trukket opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og Stortingets innstilling til denne.

       GATT/WTO-avtalen vil medføre budsjettmessige endringer på statsbudsjettets inntekt- og utgiftsside. Ved iverksettelse av avtalen vil dagens kvantitative vern på jordbruksvarer bli erstattet av et tollbasert vern. Inntektene fra et tollbasert importvern vil være avhengig av hvor stor importen vil bli og nivået på tollsatsene. Videre vil det skje endringer på statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside som følge av at utgifter og inntekter ved dagens ordninger med importavgift på bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-ordningen) og prisutjevningen på kjøtt, egg og poteter vil bli ført over statsbudsjettet. De budsjettmessige endringene som følge av disse forhold vil imidlertid balansere, og vil således ikke påvirke statsbudsjettets balanse. Et konkret anslag for tollinntekter på landbruksvarer er vanskelig å foreta. Et usikkert anslag kan være 1.h10 mill. kroner, heter det i proposisjonen.

       Tollsatsene for jordbruksvarer som er bundet i Landbruksavtalen i GATT, vil inngå i den årlige tollproposisjonen til Stortinget fremmet av Finansdepartementet. Regjeringen legger opp til at Stortinget gjør vedtak om maksimalsatsene slik de fremgår av bindingslisten til GATT, samt de generelle retningslinjer for når tollsatsen kan avvike fra maksimalsatsene.

       Tollinntekter inntektsføres i dag på Finansdepartementets budsjett. Dagens avgifter på importert kraftfôr, samt prisutjevningsavgiftene på importert matkorn inntektsføres på Landbruksdepartementets budsjett. Prisutjevningsavgifter for importregulerte jordbruksvarer og importavgifter under ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK-ordningen) går i dag inn i egne fond som administreres av Statkorn. Inntektene fra prisutjevningsavgifter og RÅK-avgifter finansierer i dag eksportrestitusjoner for tilsvarende bearbeidede produkter.

       Ved omleggingen til et tollbasert importvern vil disse avgiftene falle bort og bli erstattet med tollsatser. Imidlertid vil det fortsatt være behov for å finansiere de nevnte ordningene som er sentrale deler av landbrukspolitikken. Inntektene fra toll på jordbruksvarer vil i sin helhet tilfalle statskassen. Regjeringen vil komme tilbake med konkrete og detaljerte anslag på inntekts- og utgiftssiden knyttet til importvernet og ordningene for næringsmiddelindustrien, og komme med forslag til endelig opplegg ved framleggelsen av salderingsproposisjonen for 1995. I denne sammenheng vil det spesielt være viktig å ha systemer som gir fleksibilitet og forutsigbarhet i korn- og kraftfôrpolitikken og ordningene for næringsmiddelindustrien.

       Ved omlegging av importvernet vil det kunne være aktuelt å opprette et importråd for hele sektoren med representasjon fra partene i jordbruksavtalen, næringsmiddelindustrien, handelen, arbeidstakersiden og Forbrukerrådet. Et slikt råd bør ha en rådgivende funksjon, og i mindre grad enn nåværende råd under jordbruksavtalen behandle enkeltsaker. Regjeringen vil vurdere organiseringen av dette når en får bedre erfaringsgrunnlag, heter det i proposisjonen.

       Regjeringen vil fremlegge en egen tilleggsproposisjon til Statsbudsjettet for 1995 om omorganiseringen av Statkorn, samt en egen odelstingsproposisjon med forslag om de nødvendige endringer i lovgrunnlaget.

       Regjeringen legger opp til at dagens system med administrerte priser slik de fastsettes i Jordbruksavtalen skal videreføres. Produksjonsavhengig støtte til jordbruket må endres og reduseres i tråd med den nye GATT/WTO-avtalen. Regjeringen ser det som en forutsetning at endret importregime ikke skal føre til økte matvarepriser.

       Angående rettslige spørsmål, vises det i WTO-avtalen til at det er en vanlig folkerettslig avtale, og de vedtak som treffes i WTO retter seg mot Norge som stat og vil måtte gjøres gjeldende internt ved nasjonalt vedtatte gjennomføringstiltak. Det følger av WTO-avtalens hovedregel om beslutningstagning at praksis under GATT-1947 med vedtak etter konsensus skal videreføres. Dette skal være eneste fremgangsmåte for vedtak av grunnleggende betydning. Norsk ratifikasjon av WTO-avtalen vil måtte skje med Stortingets samtykke i henhold til Grunnlovens § 26 annet ledd om inngåelse av traktater av særlig viktighet.

       Det understrekes at Generalavtalen om tolltariffer og handel av 1994, GATT 1994, er en integrert del av WTO-avtalen og er juridisk adskilt fra Generalavtalen om tolltariffer og handel av 1947, GATT 1947. Rettigheter og plikter under WTO-avtalen vil kun få virkning mellom parter som har godkjent avtalen. Mellom parter i WTO som trekker seg fra GATT 1947 og medlemmer av GATT 1947 som ikke slutter seg til WTO, vil det således ikke eksistere noe avtaleforhold.

       Tidspunktet for ikrafttredelsen av WTO-avtalen skal bestemmes på en gjennomføringskonferanse som skal sammenkalles senest innen utgangen av 1994.

       WTO-avtalen med tilhørende avtaler kan sies opp med seks måneders varsel ved skriftlig underretning til WTOs generaldirektør.

       Av WTO-avtalens art. XVI fremgår at « Hvert medlem skal sørge for at dets lover, forskrifter og administrative prosedyrer er i samsvar med dets forpliktelser i henhold til de vedlagte avtaler ». For Norges del vil blant annet lovene om mellombels innførsleforbod og mellombels utførsleforbod måtte justeres. De mest vidtrekkende endringer i lovreglene som følger av avtaleverket under WTO gjelder landbrukssektoren. Med overgang til et tollbasert vern for alle produkter innenfor landbruksområdet vil det være behov for endringer av lovene om importregulering.

       Det vil dessuten være nødvendig med visse endringer i tollregelverket, samt endringer i visse lover og forskrifter når det gjelder finansielle tjenester, immaterielle rettigheter og offentlige innkjøp. Når det gjelder anvendelsen av WTO med tilhørende avtaler på Svalbard, har man fra norsk side tatt visse forbehold i forbindelse med avtalen om handelen med tjenester og avtalen om offentlig innkjøp, heter det i proposisjonen.

       Det vises til at i GATT har det tradisjonelt eksistert et meget nært samarbeid mellom de nordiske EFTA-landene, Finland, Island, Norge og Sverige. Dette har gjort det mulig for de nordiske land å oppnå en helt annen innflytelse i forhandlingene enn om de hadde opptrådt alene. På basis av handelsstatistikk utgjør Norge, Sverige, Finland og Island den femte største « handelsgruppering » i verden, etter EF, USA, Japan og Canada. Det sier seg selv at de nordiske land ikke har vært enige om alle punkter i forhandlingene gjennom de syv år forhandlingene varte. Likevel er det gjennom et samarbeid at det har vært mulig å nå de beste resultater med utgangspunkt i hvert enkelt lands nasjonale interesser. Samarbeidet i Uruguay-runden har fungert meget godt, heter det i proposisjonen.

       Utenriksdepartementet har stått som hovedansvarlig for gjennomføringen av forhandlingene. Departementet har samarbeidet meget nært med andre berørte departementer, i første rekke Finansdepartementet, Landbruksdepartementet, Justisdepartementet, Kulturdepartementet, Nærings- og energidepartementet og Administrasjonsdepartementet.

       Etter forhandlingenes avslutning 15. desember 1993 og før undertegning av avtaleverket 15. april 1994 sendte Utenriksdepartementet 22. februar ut et høringsnotat til en rekke organisasjoner/institusjoner med anmodning om deres uttalelser om forhandlingsresultatet.

       Uttalelser har kommet fra følgende organisasjoner og institusjoner: Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Bank, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Den norske Bankforening, Norges Rederiforbund, Norges Fiskarlag, Forum for Utvikling og Miljø, Idégruppen om Nord/Sør, Den norske GATT-kampanjen og Mellomkirkelig Råd.

       De fleste organisasjoner er tilfreds med at det lyktes å komme frem til et forhandlingsresultat etter syv års forhandlinger og at dette vil ha en positiv effekt på verdensøkonomien. Likeledes ser de fleste det som betydningsfullt at nye områder som tjenester, jordbruk, tekstiler og immaterielle eiendomsrettigheter nå er omfattet av et forbedret multilateralt regelverk.

       Det fremkommer imidlertid en del spørsmål bl.a. vedrørende jordbruk, regionalstøtte og handel og miljø.

       Norsk Bonde- og Småbrukarlag er den eneste organisasjonen som fraråder at Norge slutter seg til forhandlingsresultatet av Uruguay-runden.

       Høringsuttalelsene i sin helhet fremgår av vedlegg 12 i proposisjonen.

2. Komiteens merknader

     Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, lederen, Bakke, Kullmann Five, Kolle Grøndahl, Gundersen, Hoel, Jagland, Berget Jørgensen, Petersen og Talleraas, understreker at fremveksten av et globalt regelverk for handel innen rammen av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT) har vært en viktig faktor i den enestående økonomiske fremgangen verden har opplevd i etterkrigstiden. GATT har bidratt til å legge rammene for en stadig økende verdenshandel - noe som igjen har ført til økt økonomisk vekst og økt velferd.

       GATT har siden opprettelsen i 1947 vært gjennom flere runder med forbedringer og utvidelser. Gjennom den siste forhandlingsrunden som pågikk fra september 1986 til april 1994 (Uruguay-runden) blir GATT videreutviklet og de internasjonale regler for handel på globalt nivå blir styrket. Denne forhandlingsrunden er den mest omfattende i GATTs historie.

       Som det eneste globale forum for handelssamarbeid spiller GATT en viktig rolle. Flertallet mener at resultatene fra Uruguay-runden er noe av det viktigste som har skjedd i forholdet mellom nord og sør på lang tid. At utviklingslandene selv legger stor vekt på GATT-samarbeidet vises gjennom en stadig økende tilslutning til avtalen fra utviklingslandene. I alt 90 av dagens 123 medlemsland i GATT er utviklingsland. Flertallet vil også understreke at gruppen av utviklingsland ikke er noen ensartet gruppe. Det er store forskjeller mellom utviklingslandene når det gjelder utviklingsnivå. Flertallet vil i denne sammenheng vise til at utviklingslandene som gruppe vil tjene på resultatet av Uruguay-runden, både som følge av bedre markedsadgang og reduserte tollsatser som vil øke eksporten og inntektene til utviklingslandene.

       Flertallet understreker at man i den alvorlige økonomiske stagnasjonsperioden i begynnelsen av 80-tallet opplevde økende tendens til bilateralisering av handelsforbindelser som følge av sterke proteksjonistiske strømninger.

       Flertallet vil vise til at det har vært bred nasjonal enighet om betydningen av GATT for å ivareta Norges handelspolitiske interesser. I Innst.S.nr.181 (1989-1990) uttalte komiteen enstemmig følgende:

       Flertallet vil spesielt understreke Norges avhengighet av å handle med andre land. Verdien av Norges eksport utgjør ca halvparten av hva som produseres. Et begrenset ressursgrunnlag gjør derfor små land spesielt avhengige av varebytte med andre land. Det internasjonale varebyttet har spilt en viktig rolle for velferdsutviklingen i Norge etter krigen. Flertallet mener at et lite land som Norge er avhengig av et begrenset antall eksportvarer. Dette gjør oss sårbare overfor endringer i markedsforholdene på de produkter landet eksporterer i og med at endringer i konjunkturer, importbestemmelser eller valutaforhold kan påvirke landets muligheter til å opprettholde sitt velferdsnivå. Det er derfor etter flertallets mening, svært viktig å ha felles regler som sikrer like vilår for alle landene, uten at noen fritt kan innføre vilkårlige bestemmelser som rammer andre lands eksport.

       Flertallet legger videre vekt på det overordnede mål om at handelspolitikken skal bidra til bærekraftig utvikling. Det er derfor viktig at med et sterkt multilateralt rammeverk som sikrer at handelspolitikken utformes slik at miljøhensyn ivaretas. Flertallet sier seg enig med Regjeringen i at dette må ligge til grunn for alt internasjonalt handelspolitisk samarbeid.

       Flertallet ser det som viktig at Norge arbeider som pådriver i arbeidet med å utforme internasjonale regler og avtaler som ivaretar arbeidstakernes rettigheter. Norges lange erfaringer med grunnleggende respekt for faglige og sosiale rettigheter, bør danne et positivt grunnlag for dette.

       Flertallet vil understreke betydningen av at nye områder som handel med tjenester og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter etter Uruguay-runden blir en del av GATT-regelverket. Uruguay-runden og GATT-regelverket gir nå klare regler for etableringen av regionale arrangementer. Dermed fanger det nye regelverket opp viktige utviklingstrekk i internasjonal handel. Utvidelsen av reglene for handel med jordbruksvarer og tekstiler er også et viktig element i Uruguay-runden. Likeledes er det av stor betydning at det nå oppnåes mer effektive tvisteløsningsmekanismer, og et styrket og klargjort regelverk som grunnlag for sterkere disiplin i anvendelse av anti-dumpingtiltak. Flertallet ser det som gledelig at miljøaspektene har blitt tatt inn i GATT-sammenheng for første gang.

       Flertallet vil peke på at det har vært et hovedmål for Norge i forhandlingene å styrke det mulitlaterale handelssystemet og vil understreke at dette målet er nådd. Norge som et lite land med stor utenrikshandel er tjent med klare, internasjonale regler for handel. Alternativet til en slik internasjonal avtale vil være en situasjon hvor handelsblokker og bilaterale avtaler dominerer. Verken verdenshandelen eller små land som Norge vil være tjent med slike forhold. Det er flertallets vurdering at når avtalen trer i kraft vil norsk næringsliv være sikret større stabilitet og forutsigbarhet i sine globale rammebetingelser.

       Flertallet ønsker velkommen den ytterligere nedbygging av internasjonale handelsbarrierer som ligger i den fremlagte avtale om tollreduksjoner. Lavere handelsbarrierer vil føre til økt handel, økt vekst og dermed økt velstand i verden. Både fattige og rike land fra alle deler av verden har stilt seg bak en slik nedbygging av verdens handelsbarrierer. Industrilandene vil etter forhandlingene forplikte seg til å redusere importtollen med mellom 35 og 40 %. Japan vil få en reduksjon på hele 60 % i sitt generelle tollnivå. Tollreduksjonene skal være gjennomført i løpet av 5 til 10 år avhengig av varegruppe.

       Flertallet har merket seg at det er Regjeringens vurdering at tollreduksjonene for industrivarer vil kunne gjennomføres uten vanskeligheter for norske næringsinteresser, og at utfallet av markedsadgangsforhandlingene tjener norske eksportinteresser. Gjennom økt bindingsgrad fra andre lands side, er forutsigbarheten i rammebetingelsene for norske eksportbedrifter økt betydelig.

       Flertallet ser det som gledelig at det er oppnådd enkelte gode resultater for norsk fiskeindustri. Japan har bl.a. senket tollen med 30 % på fiskeslag som er viktige for Norge og USA har forpliktet seg til å avvikle tollen for flere fiskeprodukter.

       Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) betyr at man får en omfattende, multilateral institusjon for varehandel, tjenestehandel og immaterielle rettigheter. Avtalen innebærer også et styrket regelverk knyttet sammen av felles overordnede organer og et felles tvisteløsningssystem. Flertallet ser opprettelsen av WTO som et stort fremskritt for ordnede forhold i verdenshandelen. Dannelsen av WTO vil gjøre handelssystemet permanent og gi det økt autoritet. WTO vil bidra til å sikre bedre håndhevelse, gjennomføring og etterlevelse av det nye GATT-regelverket. Som et eksempel kan nevnes at mulighetene til at ett eller flere land kan blokkere vedtak i en panelrapport blir borte med de nye reglene.

       Flertallet vil peke på at behovet for en effektivisering av tvisteløsningssystemet var en av de bakenforliggende årsaker til at Uruguay-runden ble innledet. Flertallet mener resultatet i tvisteløsningsforhandlingene vil bidra til en styrking av det multilaterale handelssystemet. Flertallet vil understreke at den nyopprettede ankeinstansen er en viktig sikkerhetsventil i forhold til det automatiske tvisteløsningssystemet.

       Flertallet mener det er viktig at avtalen styrker og klargjør regelverket i GATT som grunnlag for sterkere disiplin i anvendelsen av anti-dumpingtiltak. Den nye avtalen gir regler for fastsettelse av normalpris og styrkede krav m.h.t. påvisning av klar sammenheng mellom dumping og den skade denne volder for innenlandsk industri. Avtalen blir dessuten gjort gjeldende for alle WTOs medlemsland i motsetning til Tokyo-avtalen som bare hadde tilslutning fra 25 land.

       Flertallet har også med tilfredshet merket seg at det norske målet om å styrke og klargjøre reglene for bruk av statsstøtte synes nådd, samtidig som enkelte typer subsidier nå skal kunne anvendes uten risiko for mottiltak.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at det imidlertid er beklagelig at Norge ikke fikk gjennomslag for at befolkningstetthet skulle inngå som ett av kriteriene i forbindelse med distriktsstøtte som det ikke kan gjøres mottiltak overfor.

       Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, viser til at også denne delen av avtalen nå vil dekke alle WTOs medlemsland, mot tidligere 27 land. Flertallet er enig med Regjeringen i at det er en udelt fordel for Norge at alle land gjennom det nye regelverket vil måtte forholde seg til den samme subsidedisiplin.

       Flertallet merker seg videre at regelverket for beskyttelsestiltak nå er presisert og i all hovedsak skal gjennomføres på bestevilkårsbasis, og vil understreke betydningen av at avtalen nå presiserer at gråsonetiltak er forbudt.

       Flertallet ser meget positivt på at tjenestesektoren for første gang blir underlagt omfattende regler og forpliktelser. Avtalen dekker « enhver tjeneste i en hvilken som helst sektor, med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet » og er bygget på bestevilkårsprinsippet.

       Flertallet beklager at det ikke var mulig å oppnå enighet på skipsfartsektoren. Sektoren er imidlertid inkludert i rammeavtalen. Flertallet ser det som et svært viktig mål for videre forhandlinger på denne sektoren at det foretaes en rell liberalisering med klare forpliktelser og færrest mulig unntak fra bestevilkårsbehandling.

       Flertallet ser det som viktig at verdenshandelen med tekstilvarer blir friere, og ser det som et betydelig fremskritt at alle kvantitative restriksjoner under multifiberavtalen (MFA) skal være avviklet i løpet av 10 år. Handelen skal deretter være underlagt GATTs ordinære regelverk. Flertallet hadde ønsket et GATT-resultat med en avviklingstid på 5 år, men har notert seg at det ikke er noe i regelverket som forhindrer en liberalisering før 10 år er gått.

       Flertallet vil understreke at forhandlingene om landbruksdelen av avtalen var meget vanskelige. Utgangspunktet for forhandlingene var å legge grunnlaget for en reformprosess for handel med landbruksvarer, slik at man på lang sikt får et mer markedsorientert system. Flertallet er enig i behovet for en slik reformprosess og mener avtalen vil føre til at målet kan nåes ved at beskyttelse og støtte gradvis reduseres for markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier.

       Flertallet vil understreke at omleggingen av avtalestatenes importvern til et tollbasert vern betyr at eksisterende beskyttelsesordninger kommer klarere frem, og at det blir lettere å bygge disse ordningene ned. Støtteordninger i avtalestatene som har innflytelse på handel (« gul støtte ») skal reduseres med 20 % over en periode på 6 år og deretter fryses på dette nivå. En slik reduksjon vil bidra til økt handel på mer rettferdige betingelser.

       Flertallet vil peke på at det var et viktig mål for Norge i forhandlingene å få gjennomslag for ikke-økonomiske hensyn. Dette har man langt på vei lykkes med ved at støtte til miljø, distrikt, direkte inntektsstøtte, generell støtte til forskning, matvarelagring og krisehjelp ikke er underlagt reduksjonsforpliktelser (« grønn støtte »).

       Flertallet har merket seg at avtalen krever videre forhandlinger i det 5. året under gjennomføringsperioden der bl.a. hensynet til spesiell og differensiert behandling for utviklingsland, samt til ikke-økonomiske faktorer skal være med i vurderingen.

       Flertallet viser til Regjeringens vurdering der det heter at Norge innenfor de rammer som settes av resultatet i Uruguay-runden vil kunne gjennomføre norsk landbrukspolitikk etter retningslinjene i St.prp. nr. 8 (1992-1993) om Landbruk i utvikling. Målet er å opprettholde og videreutvikle et levedyktig landbruk som også ivaretar viktige ikke-økonomiske faktorer. Det vil imidlertid være sentralt å følge opp strategien om å skape et mer robust og konkurransedyktig landbruk. De ulike fraksjoner viser til sine merknader om dette i Innst.S.nr.92 (1992-1993).

       Flertallet vil understreke at avtalen legger klare føringer om et fremtidig kostnadseffektivt og mer konkurransedyktig norsk landbruk, og at et tollbasert importvern over tid vil føre til sterkere innslag av markedssignaler. Avtalen vil også ha betydning for næringsmiddelindustrien.

       Flertallet ser det som svært viktig at avtalen sikrer oss et GATT-legalt norsk importvern for jordbruksprodukter. Eple- og pæresaken viste at det var nødvendig med endringer.

       Flertallet viser til at avtalen om immaterielle rettigheter - TRIPS - i GATT representerer et nytt og viktig område, og ser det som positivt at avtalen gir forbedret beskyttelse for en rekke rettigheter som blant annet omfatter varemerker, opphavsrettigheter, geografiske varebetegnelser, design og mønster. For Norge er det særlig viktig at det blir etablert standarder og regler for industrielle mønstre, patenter og varemerker for å sikre våre industriprodukter mot ulovlig kopiering på eksportmarkedene.

       Flertallet har merket seg at det var spesielt vanskelige forhandlinger om patenter. Resultatet ble at det skal gies minimum 20 års patentbeskyttelse. Utviklingslandene, særlig de minst utviklede, får lengere overgangsperioder. Flertallet er tilfreds med dette.

       Flertallet vil understreke betydningen av at avtalen gir adgang til å unnta vesentlige biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr og at Regjeringen mener den kan fortolkes på samme måte som vår egen patentlov. Dette er en generell bestemmelse for alle fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr.

       Etter norsk patentpraksis vil annet naturlig forekommende biologisk materiale enn planter og dyr, som mikroorganismer og genetisk materiale ikke ansees for å være oppfinnelser. Biologisk materiale som har vært underlagt en viss bearbeiding eller isolering er i visse tilfeller å betrakte som oppfinnelser som kan patenteres. Regjeringen understreker at TRIPS-avtalen ikke pålegger Norge å endre praksis på disse punkter. Flertallet er fornøyd med dette.

       Flertallet vil videre peke på betydningen av den utvidete og forbedrete GATT-avtalen for offentlige innkjøp som er forhandlet frem. Den vil tre i kraft 1. januar 1996. Avtalen utvider området for hvilke etater som dekkes. Norske forpliktelser etter denne avtalen går imidlertid ikke lenger enn det Norge allerede har akseptert i EØS-avtalen mht. hvilke etater og anskaffelser som dekkes.

       Flertallet finner det gledelig at utviklingslandene gjennom forhandlingsperioden har lagt stadig større vekt på GATT-samarbeidet. Siden 1986 har 24 nye utviklingsland sluttet seg til. Flertallet har med interesse merket seg at utviklingslandenes andel av ferdigvarehandelen har økt fra under 10 % i 1970 til nærmere 20 % i 1990.

       Utviklingslandene har lagt særlig vekt på forbedret markedsadgang og et resultat som beskytter dem fra diskriminering eller ensidige handelspolitiske tiltak fra større lands side.

       Flertallet har merket seg at den konkrete utforming av bestemmelser om særbehandling av utviklingsland varierer fra avtale til avtale i det totale sluttresultat av Uruguay-runden. I WTO skal det opprettes en komité for handel og utvikling som bl.a. skal vurdere gjennomføringen av særbehandling overfor de minst utviklede land.

       Flertallet vil understreke betydningen av at Norge bidrar til at avtalen brukes aktivt til fordel for utviklingslandene.

       Flertallet er enig i Regjeringens vurdering når den sier at utviklingslandene vil nyte godt av den generelle etterspørselsvekst med økninger i handelsstrømmene, i inntekter og investeringer som følge av Uruguay-runden. Økt internasjonal handel vil være en viktig drivkraft for økonomisk vekst og velferd. Ulike anslag indikerer at GATT/WTO-avtalen vil kunne gi en økning i nivået på verdenshandelen på 12 - 20 %. De fleste utviklingsland har liten økonomisk makt og antaes derfor også å tjene på styrkingen av de nye ordningene for kontroll og tvisteløsning.

       Flertallet er klar over at virkningen for det enkelte utviklingsland varierer, men har med interesse notert at de aller fleste av de 30 land som hittil har ratifisert avtalen, er utviklingsland. Likeldes at det ved undertegningssermonien i Marakesh ble fremført svært få kritiske bemerkninger til avtaleverket som helhet fra utviklingslandene.

       Flertallet vil videre understreke det positive i at forholdet mellom miljøhensyn og handel ble tatt opp i GATT-sammenheng. Det vedtaket som inngår i Sluttakten varsler at dette settes på dagsorden i WTO.

       Flertallet legger vekt på at bl.a. målet om bærekraftig utvikling er tatt med i formålsparagrafen for WTO og at det er vedtatt å opprette en egen komit<22>e for handel og miljø i WTO. Målet må være å sikre at handelspolitikken i fremtiden bidrar til bærekraftig utvikling. Flertallet er samtidig klar over betydningen av å ha et nært samarbeide med utviklingslandene på dette feltet fordi disse frykter skjult proteksjonisme i form av miljøregler.

       Flertallet har også merket seg at Regjeringen vil arbeide for at arbeidstakerrettigheter skal inngå i regelverket, men at dette spørsmålet er kontroversielt, særlig for utviklingslandene. Også på dette feltet frykter de proteksjonisme fra andre land. Flertallet er enig i at Norge bør bidra til en grundig og bred diskusjon som kan legge grunnlaget for en omforenet forståelse av hvilke problemer man står overfor.

       Flertallet understreker at det er betydelig samsvar mellom Norges og EFs handelspolitikk. Likhetstrekkene ble ytterligere bekreftet under Uruguay-runden. Ved et eventuelt EU-medlemskap vil Norge bli omfattet av EFs felles handelspolitikk innenfor de rammer som gjelder i GATT. Norges bindingsliste over tollsatser for varer vil bli erstattet av EFs tilsvarende liste. For tjenester vil den norske bindingslisten bli innarbeidet i EFs felles liste.

       Flertallet har merket seg Regjeringens omtale av ulike administrative, juridiske og økonomiske forhold knyttet til oppfølgingen av avtalen og har ingen merknader til dette.

       Flertallet fremhever at det er den norske regjering som har forhandlet på Norges vegne i Uruguay-runden. Stortinget har ved flere anledninger blitt konsultert underveis i forhandlingene, og har stort sett enstemmig stilt seg bak ulike regjeringers forhandlingsmål. Norges første tilbud på det svært vanskelige landbruksområdet ble fremsatt av regjeringen Syse.

       Flertallet vil videre understreke at det har vært en omfattende høringsrunde og at kun én høringsinstans har gått mot norsk ratifikasjon av den fremforhandlede avtalen - Bonde- og Småbrukarlaget.

       Flertallet vil peke på at avtalen er en av de mest omfattende avtaler man noensinne har forhandlet frem i internasjonal sammenheng. 123 land har deltatt og antallet saksområder har vært betydelig. Flertallet vil fremheve at 111 land har undertegnet Sluttakten med innholdet av alle forhandlingsresultatene. Flertallet av verdens land har dermed gitt sin foreløpige tilslutning til avtalen. I likhet med andre lands politiske organer skal Stortinget enten godkjenne eller avvise norsk tilslutning til den fremlagte avtalen. Enkeltelementer i avtalen kan ikke endres.

       Flertallet viser til at det foreligger et forslag i FN-sekretariatet om at WTO gis status som særorganisasjon, s.k. UN Specialized Agency, på linje med f.eks. FAO, ILO og WHO. WTO skiller seg imidlertid på vesentlige punkter fra disse organisasjonene ved sin spesielle karakter. Samarbeidet i WTO er basert på et avtaleverk med rettigheter og forpliktelser partene imellom. Deltagerkretsen vil alltid være begrenset, da inntreden krever forhandlinger med de øvrige avtaleparter.

       Det kan også tenkes en tilknytningsform som f.eks. Verdensbanken (IBRD) og Pengefondet (IMF). Disse er knyttet til FN, men med en betydelig grad av autonomi og uavhengighet. Både IBRD og IMF har spesialstatus, og har eget budsjett.

       Flertallet mener det vil være uheldig om nye initiativ skulle vanskeliggjøre den pågående ratifikasjonsprosessen.

       Flertallet har merket seg at disse spørsmål nå er under vurdering.

       Flertallet vil gi sin tilslutning til norsk ratifikasjon av den fremlagte avtalen.

Særmerknad fra Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Enger Lahnstein, vil innledningsvis vise til at det ble avsatt svært kort tid til behandling av proposisjonen. Den korte behandlingstiden har umuliggjort en grundig gjennomgang av alle forhold knyttet til ratifikasjon av de framlagte avtalene.

       Disse medlemmer viser til at merknadene av denne grunn nødvendigvis må bli av mer prinsipiell og oppsummerende karakter.

Tidspunktet for ratifikasjon

       Disse medlemmer viser til at ingen av de store handelsaktørene har ratifisert avtalene og at det er usikkert om alle disse vil ratifisere avtalene. Disse medlemmer vil peke på at GATT-samarbeidet bygger på konsensus og at det er usikkert om de framlagte avtalene vil tre i kraft dersom en eller flere av de store handelsaktørene ikke ratifiserer avtalene.

       Disse medlemmer viser til at fristen for ratifikasjon av Uruguay-rundens Sluttakt er satt til 15. april 1996, jf. WTO-avtalens artikkel XIV.

       Disse medlemmer viser til at det bare er 25 land som har ratifisert avtalene pr. 2. november 1994. GATT-sekretariatet regner med at 60-70 land vil ha ratifisert pr. 1. januar 1995. 110 land samt EU har undertegnet Sluttakten.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen varsler en ny proposisjon om GATT/WTO dersom Norge sier ja til medlemskap i Den europeiske union. Et eventuelt medlemskap i EU vil endre Norges handelspolitiske situasjon.

       Disse medlemmer mener at disse forholdene tilsier at spørsmålet om ratifikasjon utsettes.

Senterpartiets generelle holdning

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av et forpliktende internasjonalt regelverk for handel på globalt nivå. Fornuftig internasjonal handel er viktig for en god ressursutnyttelse.

       Disse medlemmer vil påpeke at GATT-regelverket ble etablert og utformet i tiden rett etter andre verdenskrig. Dette var en tid preget av stor varemangel, gjenoppbygging, og utvikling av internasjonalt samarbeid og handel. Produktivitetsveksten var stor, det var mangel på arbeidskraft og gevinstene av å utvikle den internasjonale handelen var store. De viktigste utfordringene var økt produksjon og økt levestandard.

       I dag er situasjonen en annen. De viktigste utfordringene er knyttet til miljø, nasjonal og internasjonal solidaritet, og til å få flere hender i arbeid. Disse medlemmer vil understreke at dette stiller nye krav til utformingen av regelverket for verdenshandelen. Skal verdenshandelen fremme en bærekraftig utvikling, må regelverket ivareta miljø- og fordelingshensyn, framfor å opphøye frihandel til et overordnet mål.

       Disse medlemmer vil peke på at en ytterligere liberalisering av verdenshandelen - på enda flere områder - betyr mer av den « medisinen » som var riktig på den tiden GATT-regelverket ble etablert og utviklet. Disse medlemmer mener at mer liberalisering ikke er svaret på dagens utfordringer.

       Disse medlemmer vil påpeke at Senterpartiet av den grunn har vært sterkt kritiske til deler av Uruguay-runden og dens Sluttakt.

       Senterpartiet har ved flere anledninger i Stortinget framført kritikk mot foreslåtte forhandlingsløsninger og mot Sluttakten og har støttet en rekke forslag om forbedringer av avtaleverket. Disse medlemmer viser blant annet til debatten vedr. handelsministerens handelspolitiske redegjørelse 13. desember 1993.

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiets sentralstyre vedtok følgende uttalelse 28. august 1993:

       Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiet har tatt initiativ til et medlemsforslag i Nordisk Råd. I forslaget anbefaler forslagsstillerne:

       Disse medlemmer viser til at miljø- og fordelingshensyn, herunder sosiale og faglige rettigheter, ikke var forhandlingstema og således heller ikke er omhandlet i Uruguay-rundens Sluttakt, bortsett fra noen generelle og uforpliktende formuleringer i målsettingene for WTO. Disse medlemmer mener tiden er moden for å sette disse tema på dagsorden. Dette må innebære en gjennomgang av GATT/WTO-regelverket, der miljø- og fordelingshensyn blir reflektert i hele avtaleverket og ikke bare i fortaler (preambler) og målsettingsartikler.

       Disse medlemmer vil understreke at Uruguay-rundens Sluttakt ikke er til fordel for alle. Noen vil tjene og andre vil tape. Disse medlemmer viser til at dette underbygges i undersøkelser fra Verdensbanken og OECD, som viser at en beregnet gevinst vil bli meget skjevfordelt - i i-landenes favør. Mange afrikanske land vil tape på innføringen av avtalen. Disse medlemmer vil peke på at dette kan bidra til ytterligere vekst og miljøødeleggelser i den rike del av verden, samtidig som gapet mellom fattig og rik øker.

       Disse medlemmer vil peke på at opprettelsen av WTO betyr at det skapes en ny multilateral organisasjon med vidtrekkende mellomfolkelige forpliktelser. FN-pakten forutsetter at FN skal lede det globale samarbeidet om økonomiske og sosiale spørsmål. Disse medlemmer mener det derfor er naturlig at WTO innordnes FN-systemet og knyttes til FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC), i tråd med FN-paktens art. 17, 57, 63, 64 og 103. Det er spesielt viktig at tilknytningsavtalen til FN blir så entydig og klar at den sikrer FN reelt innsyn i WTO og at FN blir forelagt WTOs administrative budsjetter, med det formål å vedta anbefalinger til WTO.

       Disse medlemmer viser til at det i WTO-avtalens artikkel 3 heter at WTO skal samarbeide med Verdensbanken og Pengefondet « for å oppnå en mer konsekvent utforming av den økonomiske politikk i verden ». Disse medlemmer vil advare mot at WTO får en like løs og uforpliktende avtale med FN som Verdensbanken og Pengefondet.

       Etter disse medlemmers oppfatning er det både i verdenssamfunnets og Norges interesse å styrke FN-systemet.

Uruguay-runden

       Disse medlemmer viser til at Uruguay-runden er den hittil mest omfattende forhandlingsrunden i GATT, og at Uruguay-runden representerer en utvidelse av GATT.

       Disse medlemmer viser til at det skal opprettes en overgripende struktur i form av en Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Dette betyr at GATT-systemet får en fastere organisering og økt autoritet. Disse medlemmer viser til at WTO er en folkerettslig avtale der vedtak som hovedregel skal fattes ved konsensus, slik tilfellet er i dag i GATT. I visse tilfeller åpnes det for bruk av kvalifisert flertall.

       Disse medlemmer viser til at tvisteløsningssystemet endres. Enkeltstaters adgang til å blokkere, ved å nekte og godta anbefalinger fra GATT-paneler, blir redusert. Disse medlemmer viser til at særlig store land har neglisjert GATT-beslutninger, og ser det som positivt at denne muligheten nå blir eliminert - i hvert fall i teorien.

       Uruguay-runden innebærer ytterligere tollreduksjoner på industrivarer og fisk. Disse medlemmer viser til at det er oppnådd enkelte gode resultater for norsk fiskeindustri, gjennom store tollreduksjoner på viktige eksportmarkeder.

       Disse medlemmer viser til at avtalen medfører en total omlegging av det norske importvernet for landbruksprodukter, og at det legges begrensninger på internstøtte og eksportsubsidiering. Disse medlemmer finner det uheldig at anledningen til dumpingeksport ikke ble avskaffet, og at avtalen i realiteten innebærer at land som i dag er nettoimportører av mat får svekket sin mulighet til å produsere mat for egen befolkning. Kravet om minste markedsadgang vil innebære import også av produkter som landene er selvforsynte med. Dette vil spesielt bli et problem for mange fattige utviklingsland.

       Disse medlemmer vil peke på at en av våre største utfordringer er å skaffe nok mat til en raskt voksende verdensbefolkning.

       For disse medlemmer er sikkerhet for egen matforsyning et prioritert mål. Disse medlemmer viser til at en konsekvensvurdering fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (Rapport C-030-94) konkluderer slik:

       Verdens tekstilhandel har vært underlagt et omfattende system med handelshindringer, noe som særlig har rammet utviklingslandenes eksport. Disse medlemmer ser det derfor som positivt at handelshindringene i Multifiberavtalen skal avvikles. Det er imidlertid en svakhet ved avtalen at avviklingen kan løpe over en ti-årsperiode, at størstedelen av avviklingen kan utsettes til de tre siste årene, og at avtalen er utvannet gjennom ulike « beskyttelsesfotnoter ».

       Disse medlemmer viser til at den nye avtalen innebærer en viss skjerping av anti-dumpingregelverket, men at det fortsatt vil være betydelig rom for skjønn når anti-dumpingtiltak gjennomføres. Disse medlemmer finner det positivt at det er foretatt en skjerping av regelverket.

       Avtalen om immaterielle rettigheter (TRIPS) representerer et nytt område i GATT-sammenheng. Disse medlemmer viser til at mulighetene for unntak fra patentbarhet har fått stor oppmerksomhet. TRIPS-avtalen tillater et lands myndigheter å unnta fra patentering planter og dyr unntatt mikroorganismer, og vesentlige prosesser for framstilling av dyr og planter. Disse medlemmer vil påpeke at et samlet Storting har gått inn for å unnta fra patentering også « naturlig forekommende biologisk materiale ». Disse medlemmer mener det er uklart om avtalen tillater dette.

       Økt patentering og bruk av genmodifiserte arter kan utgjøre en trussel mot artsmangfoldet. Det er stor fare for at lokaltilpassede arter kan bli utkonkurrert av genmodifiserte arter. Disse medlemmer viser til at det har kommet sterke protester fra flere utviklingsland mot TRIPS-avtalen. Avtalen åpner for at multinasjonale selskaper kan ta patent på blant annet såkorn.

       TRIPS-avtalen innebærer for øvrig etablering av standarder og regler for industrielle mønstre, patenter og varemerker, noe som vil sikre norske industriprodukter mot ulovlig kopiering på eksportmarkedene. Disse medlemmer mener dette er positivt.

       Generalavtalen for handel med tjenester (GATS) medfører innføring av omfattende multilaterale regler og disipliner for alle tjenestesektorer. Avtalen er ikke ferdigforhandlet på alle områder. Liberalisering av handelen med tjenester vil medføre sterkere konkurranse. Disse medlemmer frykter at den økte konkurransen på hjemmemarkedet vil få større negative konsekvenser enn de positive virkningene av økte eksportmuligheter.

       Disse medlemmer viser til at Uruguay-rundens Sluttakt også innebærer felles regelverk på flere andre områder som investeringer, offentlige innkjøp og statsstøtte. Disse medlemmer vil peke på at denne utvidelsen av regelverket reduserer den nasjonale handlefriheten og på den måten legger begrensninger på virkemiddelbruk for å nå prioriterte mål.

Oppsummering og konklusjon

       Disse medlemmer viser til at Senterpartiet er kritisk til deler av de framlagte avtaler. Det eksisterende regelverket har betydelige mangler og forsterker en utvikling som går i feil retning. Disse medlemmer mener imidlertid at det er viktig å ha et internasjonalt regelverk for verdenshandelen.

       Disse medlemmer vil peke på at det er en økende internasjonal forståelse for at miljø- og fordelingshensyn, herunder sosiale og faglige rettigheter, må reflekteres i regelverket for internasjonal handel. Disse medlemmer mener at Norge bør være en pådriver i dette arbeidet. Som et lite og uavhengig land har Norge gode forutsetninger for å spille en brobyggerrolle mellom fattige og rike land, og på den måten bidra til å finne løsninger som også er gode for utviklingslandene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn gi sin tilslutning til norsk ratifikasjon av de framlagte avtalene.

Særmerknad fra Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, vil peke på at GATTs prinsipielle målsetning er å arbeide for avskaffelse av toll og andre handelsrestriksjoner. Det som kalles diskriminerende inngrep i den internasjonale arbeidsdelingen skal avskaffes. Likebehandling av handelspartnere sier at enhver tilstått handelsfordel automatisk skal gjelde alle, og skal hindre vilkårlighet og diskriminering. Avvikelser fra grunnprinsippene kan påberopes under henvisning til beskyttelsesklausulen. Denne kan bare brukes unntaksvis og da tidsbegrenset.

       Dette medlem erkjenner behovet for et forpliktende regelverk for regulering av verdenshandelen. Men Sosialistisk Venstreparti har vært kritisk til Uruguay-runden og de forhandlingene som har pågått, og i den forbindelse vises til merknader i Innst.S.nr.191 (1990-1991) og Innst.S.nr.188 (1993-1994). Gjennom interpellasjon og debatter om GATT i Stortinget, samt i flere uttalelser og artikler har Sosialistisk Venstreparti stilt krav til Uruguay-runden som i hovedsak går på sosiale standarder, miljø og rettferdig handel. Sosialistisk Venstreparti har tidligere krevd at det i forhandlingene i Uruguay-runden sikres krav om at handel underlegges miljøhensyn, at alle lands rett til å sikre egen matforsyning godkjennes og at patent på liv ikke aksepteres. Sosialistisk Venstreparti har ved alle anledninger understreket viktigheten av at Norge holder fast på § 9 i konsensusvedtaket fra Genève i april 1989 og stemmeforklaringen som ble gitt fra norsk side i forbindelse med dette vedtaket. Her slås det fast at man fra norsk side legger stor vekt på de « ikke-økonomiske » faktorer i jordbrukspolitikken - « Ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn », fordi disse forhold legger grunnlaget for muligheten en nasjonal landbrukspolitikk i framtida.

       Dette medlem vil påpeke at behandlingstiden for St.prp. nr. 65 (1993-1994) i Stortinget har vært svært kort. Dette er uheldig sett i lys av GATT-avtalens omfang og kompleksitet. Dette medlem vil vise til at det store flertall av GATTs medlemsland ikke har, og antakelig ikke vil, ratifisere avtalen før 1. januar 1995. Dette medlem viser videre til WTO-avtalens art. XIV der tidsfristen for godkjennelse av sluttakten er satt til 2 år.

       En konsekvens av behandlingsmåten er at en rekke viktige spørsmål knyttet til avtalen ikke er blitt tilstrekkelig klarlagt og utredet. Dette medlem har derfor som sitt primære standpunkt at hele behandlingen av St.prp. nr. 65 (1993-1994) utsettes til etter 1. januar 1995.

De negative konsekvenser av avtalen

       Dette medlem vil peke på at Uruguay-runden representerer en klar utvidelse av GATT. De viktigste områder som ikke har vært med i de foregående runder, men som nå er med, er:

Miljø

       Dette medlem vil understreke at miljø ikke har vært forhandlingstema i Uruguay-runden, bortsett fra noen uforpliktende formuleringer i målsettingsparagrafene i WTO-avtalen. Det er gjort en rekke modellberegninger av de økonomiske virkningene av GATT-94. De fleste konkluderer med en årlig vekst i BNP i GATT-området på 2-300 mrd. dollar fra år 2002. Dersom disse anslagene slår til, vil miljøkonsekvensene av GATT-avtalen kunne bli svært negative.

       Det har så langt vært en klar sammenheng mellom økonomisk vekst og veksten i forbruk av ikke fornybare ressurser, veksten i utslipp av drivhusgasser, osv. Med GATT-avtalen vil denne sammenhengen fortsatt eksistere, og forsterkes i negativ retning gjennom økende varetransport som vil føre til større CO₂-utslipp og forurensning.

       Dette medlem viser til at siden 1986 har flere internasjonale miljøavtaler, som hjemler handelsrestriksjoner som viktig virkemiddel, trådt i kraft. Både Montreal-protokollen, Basel-konvensjonen og de konvensjoner som ble inngått på Rio-konferansen i 1992.

       Dette medlem forstår det slik at vanlig praksis når internasjonale avtaler inngås, er at sist vedtatt avtale blir gjort operativ. Dette kan medføre at GATT-94 får forrang foran disse miljøvernavtaler, da GATT-94 ikke har noen bestemmelse som regulerer forholdet til andre internasjonale avtaler.

       Dette medlem erkjenner behovet for bærekraftig økonomisk vekst for å løse verdens fattigdomsproblemer, men denne veksten må forbeholdes landene i den 3. verden. Modellberegninger foretatt av Verdensbanken og OECD viser imidlertid at 2/3 av veksten som følge av GATT vil komme i i-landene. Dette vil måtte bli en miljøfiendtlig vekst, som ytterligere vil forsterke forskjellene i verden, og representerer derfor et sentralt ankepunkt mot avtalen.

Jordbruk

       Dette medlem viser til at avtalen representerer en overgang fra mengdebasert til tollbasert importvern, samt et krav om minste markedsadgang for alle vareslag, og dermed en svekking av landenes muligheter til å beskytte egen matforsyning. Kravet om minste markedsadgang vil også gjelde for de vareslag landene er selvforsynt med og har ressursmessige forutsetninger for å produsere selv. Dette vil kunne skape problemer for Norge, men vil ikke minst være problematisk for en del u-land, som nå vil tvinges til å importere mat de med fordel kunne vært selvforsynt med.

TRIMS, TRIPS og GATS

       Dette medlem påpeker at det er viktig å se TRIMS og GATS i en helhet. For å få frihandel med tjenester, må det bli frihandel med investeringer. Dersom servicebedrifter skal få anledning til å etablere seg i andre land, må utenlandske selskaper få samme vilkår å opptre under som nasjonale selskaper. I dag har mange u-land regler som sikrer en viss kontroll med utenlandske investeringer. TRIMS-avtalen (avtalen om investeringer) slår derimot fast at et land ikke må pålegge investorer handelsrestriksjoner som ikke er forenelig med regelverket i UR-94. MUL-landene har fått 7 år til å eliminere nasjonale handelsrestriksjoner, mens andre u-land har fått 5 år. Muligheten til å knytte krav om bruk av lokale tjenester og varer reduseres gjennom TRIMS i UR-94.

       GATS-avtalen (avtalen om tjenester) er ikke ferdigforhandlet på alle punkter. Viktige områder som skipsfart, audiovisuelle tjenester og finansielle tjenester, er delvis unntatt avtalen. Disse områder vil ferdigforhandles senere.

       Dette medlem er sterkt kritisk til TRIPS (avtalen om immaterielle rettigheter) som åpner for patentering av bioteknologiske oppfinnelser. Økt patentering og bruk av genmodifiserte arter kan utgjøre en trussel mot artsmangfoldet, både innen landbruk som i naturmiljøet selv. Faren er stor for at lokale tilpassede arter kan bli utkonkurrert av genmodifiserte arter. Land i 3. verden har protestert kraftig mot å akseptere patentrettigheter for trans-nasjonale selskaper (TNS) til bl.a. såkorn. Gjennom TRIPS-avtalen tvinges de til å akseptere dette og TNS vil dermed få økt kontroll med såkorn og innsatsvarer til jordbruket. Dette vil kunne føre til høyere priser og svekking av småbønders livsgrunnlag. Vernetiden for patenter er 20 år. Patentrettigheten skal gjøres uavhengig av om produktet er av lokalt opphav eller er importert. Det betyr at for mange u-land vil utenlandske selskaper kunne kontrollere og selge ulike artstyper der u-landa selv har bidratt til det genetiske materialet.

       Gjennom TRIMS, TRIPS, og GATS får de trans-nasjonale selskaper (TNS) større makt vis-à-vis nasjonale regjeringer gjennom UR-94.

WTO

       Dette medlem viser til at WTOs regelverk i mange sammenhenger vil være bindende for medlemslandene.

       Dette medlem vil peke på at suverenitetsavståelsen til WTO er relativt stor. Avtalen krever nasjonal oppfølging gjennom lovendringer slik det fremgår av art. XVI.4 i WTO-avtalen. For Norges del betyr det endringer i lover og forskrifter innen Landbrukssektoren, finansielle tjenester, immaterielle rettigheter og offentlig innkjøp.

       Dette medlem har merket seg at det også skal kunne fattes flertallsvedtak som blir bindende for medlemslandene. Ifølge Regjeringens vurdering er WTO-avtalen en internasjonal sammenslutning som har folkerettslig virkning og skal ratifiseres i henhold til Grunnlovens paragraf 26 annet ledd.

       Dette medlem har merket seg at proposisjonen (s. 167) gir uttrykk for at først etter at endringer er gjennomført, vil det skape rettigheter og plikter for norske borgere og foretak.

       Dette medlem mener dette skaper uklarhet om WTO-avtalen kan fatte vedtak som direkte binder norske enkeltpersoner og foretak. Likeledes er det uklart om flertallsvedtak fattet i WTO vil være overordnet beslutninger fattet i Stortinget.

       Dette medlem mener at dette ikke kommer klart nok frem i St.prp. nr. 65.

De positive konsekvenser av avtalen

       Dette medlem vil understreke at det generelt er en stor fordel for små land og fattige land at man kan påberope seg et internasjonalt regelverk og internasjonale organisasjoner i handelskonflikter. Det reduserer muligheten for å bli utsatt for vilkårlig forskjellsbehandling.

       Dette medlem mener GATTs regelverk vil være viktig for Norge dersom vi blir stående utenfor EU og eventuelt EØS, fordi GATT-regelverket vil gi oss en del viktige rettigheter overfor land som deltar i disse organisasjonene. Norge vil bli mindre utsatt for proteksjonistiske tiltak rettet mot næringslivet. Et eksempel på dette er at EU ikke kan innføre toll på fiskeprodukter som eksporteres til Sverige og Finland selv om disse landene går inn i EU. Dette fordi det ifølge GATT-regelverket er ulovlig å innføre nye tollbarrierer. Den tollen som pålegges må ifølge GATT-reglene kompenseres av EU.

       Norge har i dag lavere tollsatser på import av industrivarer enn de fleste andre land. I GATT-avtalen forplikter industrilandene seg til å redusere tollen på industrivarer med 35-40 %. Japan vil redusere sin toll med hele 60 %. Dette betyr mer like vilkår for norsk industri og bedre muligheter for eksport. I norsk økonomi er omkring 50 % eksport. Det sier seg selv at det vil få konsekvenser dersom en står utenfor en avtale og et institusjonelt rammeverk som nesten alle andre land i verden deltar i.

       Dette medlem vil understreke at det er positivt at GATT-avtalen innebærer at importrestriksjonene i Multifiberavtalen (MFA) skal avvikles innen en ti-års periode. Fram til år 2000 kan vestlige land imidlertid beskytte det viktigste av sin kles- og tekstil-industri uten å måtte sette i verk tilpasningstiltak til GATT-94. 49 % av avviklingen av MFA behøver ikke å skje før de siste 3 årene. Sammen med ulike « beskyttelsesfotnoter » i avtaleteksten, er allerede MFA-delen i GATT blitt noe utvannet. Tollsatsene synes derfor ikke å bli vesentlig redusert. Avtalen er imidlertid langt bedre enn ingen avtale.

       Dette medlem vil vise til at avtalen om nedbygging av eksportsubsidier til landbruket er meget viktig fordi slike eksportsubsidier i USA og EU er en viktig årsak til at bønder i u-land blir utkonkurrert på sine egne hjemmemarkeder. Avtalen går ikke langt nok i å avvikle subsidier, men den er et viktig skritt i riktig retning.

       Dette medlem vil også si at det er positivt at regelverket om anti-dumpingtiltak er mer presist og derfor noe bedre enn det tidligere regelverket. Men fremdeles er muligheten til ensidige dumpingtiltak for stor.

Sosialistisk Venstrepartis forslag og konklusjoner

       Dette medlem ser en stor fare for at WTO skal innføre et tettere samarbeid med Verdensbanken og IMF. Intensjonen ifølge art. III. 5. i WTO er å oppnå en mer « konsekvent utforming av den økonomiske politikken i verden ». Et slikt nært samarbeid kan få negative følger for utviklingslandene.

       Dette medlem viser til at disse særorganisasjonene i sin tid fikk for uforpliktende avtaler med FN, så de i praksis har vært fristilt fra FNs innsyns- og styringsmuligheter.

       Dette medlem vil peke på at WTO-avtalen etablerer en ny multi-lateral organisasjon med vidtrekkende folkerettslige forpliktelser på det handelsøkonomiske og sosiale område. Derfor vil Sosialistisk Venstreparti foreslå at WTO bør innordnes i FN-systemet og knyttes til det samordningsansvar FNs økonomiske og Sosiale Råd (ECOSOC) har for særorganisasjoner, i tråd med FN-paktens artikler 17, 57, 63, 64 og 103.

       Dette medlem mener tilknytningsavtalen til FN må være såpass entydig at FN får reell demokratisk kontroll og får samordnet diskusjonen om handel, miljø og utvikling.

       Dette medlem vil peke på at det i flere land har vært betydelig skepsis mot å ratifisere Uruguay-runden. Utgangspunktet for kritikken har vært at naturen, miljøet og rettferdig handel må ha forrang framfor handelsliberalisering. Sosialistisk Venstreparti har vært enig denne kritikken og har derfor støttet kravet om 3 års utsettelse av Uruguay-rundens avslutning for å få utarbeidet en miljøkonsekvensanalyse.

       Dette medlem vil vise til at miljøorganisasjoner nasjonalt og internasjonalt er enige om at UR-runden ikke er ideell i kravet om en bærekraftig utvikling. Et krav som samler de fleste organisasjoner er å legge beslutningsmyndigheten vedrørende samordning av handel og miljøinteressene til et organ utenfor WTO, fordi WTO vil sitte med all autoritet innen tvisteløsningsprosedyren og avgjøre om et miljøproblem er reelt eller ikke.

       Dette medlem vil vise til at utviklingen på 1980-tallet helt entydig har vært at fjerning av begrensninger på den frie handelen skal overordnes alle andre hensyn. Kravet om miljøtiltak og sosiale tiltak i handelspolitikken står imidlertid sterkere nå enn for noen år siden. Ministermøtet i Marrakech vedtok en egen erklæring, samt å sette ned en komité i WTO som skal behandle handel og miljø. Miljøbevegelsen har også gjort en ny « Grønn-runde » i GATT til en viktig kampsak i mange land.

       Dette medlem mener en slik runde i GATT bør være et hovedmål for Norge. Poenget må være å slå fast at det er tillatt å styre og begrense handel når det er gode miljøpolitiske eller sosiale grunner tilstede. Den frie konkurransen må underordnes hensynet til en bærekraftig utvikling, hensynet til menneskerettighetene og hensynet til bekjempelse av fattigdom.

       Dette medlem vil på bakgrunn av de ovennevnte merknader og på grunnlag av de forslag som fremmes gi sin tilslutning til norsk ratifikasjon av den framlagte avtalen. Dette medlem viser til at WTO bygger på konsensus. På denne bakgrunn mener dette medlem at Stortinget må behandle hele avtalen på nytt dersom den forandres.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det igangsettes en ny forhandlingsrunde i WTO. Denne runden må ha som målsetting å omdanne WTO til et handelsregime som innarbeider nødvendige hensyn til økologi, menneskers rett til mat og sosial sikkerhet, og ILOs grunnregler for arbeid og arbeidsforhold. En slik runde må også legge vekt på ikke-økonomiske faktorer i jordbrukspolitikken, som omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn. »

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil fremme følgende forslag:

       « Stortingets behandling av St.prp. nr. 65 utsettes til våren 1995. »

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ for å innordne WTO sterkere i FN-systemet og underlagt demokratisk kontroll i FNs regi og med en ansvarlig tilknytning til FNs institusjoner. »

       « Stortinget forutsetter at dersom avtalen reforhandles fordi ett eller flere land ikke ratifiserer avtalen slik den foreligger, må et nytt utkast til avtale forelegges Stortinget til ordinær behandling. »

Særmerknad fra Kristelig Folkeparti

Innledning

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti, Bondevik, vil understreke betydningen av et multilateralt handelssystem som gir kjøreregler for internasjonal handel og har derfor støttet arbeidet for en reforhandling av GATT-avtalen. Dette medlem er derfor også enig i mange av merknadene fra flertallet, der behovet for og fordelene med en reforhandlet GATT-avtale understrekes. Dette medlem ser det som viktig at Norge ratifiserer den nye GATT-avtalen etter Uruguay-runden, selv om den inneholder betydelige svakheter.

       Dette medlem vil innledningsvis også understreke at det er beklagelig at komiteens flertall ikke har gått med på å avsette noe mer tid til behandlingen av denne svært omfattende og viktige saken. Det ville etter dette medlems syn ikke rokket ved det faktum at det er massiv støtte til ratifisering i Stortinget, men det ville gitt utenrikskomiteen og Stortinget en bedre anledning til grundig saksbehandling og til å gi føringer for det videre arbeid med de mange vanskelige og uløste sider knyttet til det internasjonale avtaleverk på handelsområdet.

Utviklingen av GATT-systemet

       Etter dette medlems vurdering er det ingen tvil om at det er spesielt viktig for utviklingslandene og for små land som Norge at en med et multilateralt handelssystem unngår en bilateralisering og regionalisering av internasjonal handel. Uten et slikt felles regelverk blir disse landene mer sårbare for proteksjonistiske tiltak, anti-dumpingtiltak og andre handelsrestriksjoner. Handelskonflikter, der den sterkestes rett råder, vil raskt kunne bli resultatet. Med sitt regelverk har Generaltariffen om tolltariffer og handel (GATT) bidratt til å forhindre slike utslag.

       Dette medlem vil også påpeke at GATT-avtalen har utviklet seg fra å være en avtale i stor grad dominert av vestlige handelsinteresser til å få et stadig sterkere preg av å være et globalt organ. 123 land er nå medlemmer, hvorav en rekke u-land. Medlemskap fra Kinas side er nært forestående.

       Den gamle GATT-avtalen har bidratt til å legge rammene for internasjonal handel med industrivarer, men dette medlem viser til at avtalen ikke har fungert tilfredsstillende i forhold til åpning av internasjonale markeder for varer fra utviklingsland. Den har heller ikke fungert tilfredsstillende når det gjelder tvisteløsningsmekanismer og sikkerhet for etterleving av avtaleverket, der det i stor grad har vært de store handelsnasjonene som har dominert.

Uruguay-runden

       Dette medlem vil vise til at Uruguay-runden innebærer en omfattende utvidelse av omfanget av GATT-regelverket. GATT-regelverket omfatter nå en rekke nye saksområder, blant annet:

       Resultatet av Uruguay-runden bærer etter dette medlems vurdering preg av å være et omfattende, men skjørt kompromiss mellom ulike interesser, fremforhandlet gjennom en lang prosess over 7-8 år. Det forhold at det til slutt ble en forhandlingsløsning er i seg selv viktig, da alternativet var økt fare for ustabilitet og handelskonflikter.

       Resultatet av Uruguay-runden kan etter dette medlems syn oppsummeres som et framskritt på flere saksområder av betydning både for verdenshandelen generelt og for Norge spesielt. Opprettelsen av en permanent organisasjon for handelsspørsmål og utviklingen av bedre tvisteløsningsmekanismer er viktige gjennombrudd som kan styrke muligheten for en konsekvent gjennomføring av regelverket. Av konkrete framskritt på dette område vil dette medlem peke på den endring at muligheten for et land til å blokkere vedtak i en panelrapport vil bortfalle med de nye reglene.

       Plasseringen av den nye organisasjonen WTO i forhold til Bretton Woods-institusjonene og FN-systemet er et komplisert spørsmål. Dette medlem ser at det kan gis en idealistisk begrunnelse for at WTO burde vært integrert i FN-systemet, men ut fra en realistisk bedømmelse av muligheten til å få organisasjonen til å fungere effektivt og med disiplinert tilslutning fra de store handelsnasjonene vil en mer frittstående stilling mellom FN-systemet og Bretton Woods-institusjonene i dagens situasjon være det som best sikrer at organisasjonen klarer å håndheve det regelverk som avtalen bygger på.

       Samtidig kan det etter dette medlems syn ikke underslås at avtalen også har store svakheter. Dette gjelder særlig konsekvensene for matvareimporterende, fattige u-land, manglende miljøhensyn og regelverket for immaterielle rettigheter (TRIPS).

       På andre punkter gir avtalen visse framskritt, uten at de går langt nok. Det gjelder for eksempel arbeidet for å stanse industrilandenes subsidierte eksport av landbruksvarer, som medfører dumping og fall i prisene som rammer en rekke u-land. Det er ikke minst EU og USA som står for mye av denne virksomheten, og det var etter dette medlems syn også nettopp EU som i forhandlingenes sluttfase hindret at det her ble gjort større framskritt.

       Etter dette medlems syn burde det blitt satt en kortere frist for avvikling av Multifiber-avtalens adgang til kvotereguleringer av import av TEKO-varer. Det er nå gitt en avviklingsfrist fram til år 2004, med adgang til å utsette mye av nedtrappingen til de siste årene før tiårsperioden går ut.

       Dette medlem vil i denne sammenheng minne om at utenrikskomiteens flertall ved behandlingen av Nord/Sør-meldingen for et par år siden gikk inn for at Norge skulle avvikle restriksjonene på TEKO-import fra u-land innen fem år, og vil understreke at denne tidsplanen må overholdes. Dette medlem er imidlertid klar over at denne mulighet har Norge bare dersom landet står utenom Den europeiske union. Som EU-medlem vil Norge ikke kunne bestemme dette selv, men må følge Unionens felles handelspolitikk og dermed vente med den endelige avviklingen av disse importrestriksjonene.

GATT og u-landene

       Dette medlem vil vise til at det er industrilandene som får den største gevinsten av Uruguay-runden. Utviklingslandene omfatter storparten av verdens befolkning, men vil samlet bare sitte igjen med 1/3 av gevinsten. Verdens rike mindretall industrilandene vil på sin side få 2/3 av den økonomiske gevinsten som GATT-94 beregnes å gi.

       En bør imidlertid, etter dette medlems syn, være klar over at en viktig grunn til denne skjeve gevinstfordelingen er den reduksjon i eksportsubsidiene og overføringene til beskyttelse av egne næringer som industrilandene må gjennomføre. Dette medlem vil også påpeke at gevinsten av tollreduksjonene blir svært skjevt fordelt mellom de ulike u-landene. Beregninger som er utført av virkningene i år 2002, tyder på at hele 90 prosent av gevinsten vil tilfalle Asia (unntatt India) og Latin-Amerika (unntatt Brasil og Mexico). Afrika får ingen økonomisk gevinst av avtalen på kort sikt. Tvert imot vil de godt og vel 100 matvareimporterende u-land - som vi finner mange av i Afrika sør for Sahara og i Karibien - tape, mens matvareeksporterende u-land vil vinne på den nye GATT-avtalen.

       Etter dette medlems vurdering er det urimelig at industrilandene skal hente inn en betydelig nettogevinst av den nye GATT-avtalen uten at de fattigste u-landene tilgodeses med kompensasjonsordninger for sitt inntektstap.

       Dette medlem mener derfor at en fra norsk side bør arbeide for unntaks- og kompensasjonsordninger som tilgodeser disse landene spesielt. Dette bør skje både innenfor GATT/WTO, i andre multilaterale fora og gjennom bilaterale tiltak. Dette medlem vil særlig vise til at omleggingen til tollsatser i GATT/WTO innebærer at GSP-systemet må revideres. Dette kan slå uheldig ut for mange av de fattigste u-landene (MUL), men overgangen fra mengderestriksjoner til tollbaserte virkemidler kan spesielt på landbruksområdet gi muligheter for et mye mer effektivt GSP-system - om den politiske vilje er tilstede i industrilandene.

       Dette medlem vil understreke at tapene for MUL-landene som følge av GATT-runden må kompenseres også med andre virkemidler. Dette gjelder ikke minst på områder som gjeldssanering og økte bistandsoverføringer.

       Landene i Afrika sør for Sahara er i ferd med å bli økonomisk marginalisert. Det er disse landene som er minst integrert i internasjonal handel og som samtidig taper mest på sine store gjeldsbelastninger. Dersom de i tillegg får svekket sin betalingsbalanse som resultat av Uruguay-runden krever det spesielle tiltak.

       Dette medlem vil derfor understreke at Norge i de internasjonale finansieringsinstitusjonene IMF og Verdensbanken arbeider for tiltak som spesielt kan tilgodese disse landene. Likeledes bør en fra norsk side i Parisklubben arbeide for at gjeld ettergis etter Trinidad-vilkår (80 prosent gjeldslette).

       Dette medlem vil også fremholde betydningen av at Norge vurderer gjeldslettetiltak på dette nivå ensidig, slik Storbritannia og Sveits allerede har gjennomført. Likeledes vil økte bistandsoverføringer til disse landene på bilateral og multilateral basis være viktig.

Handel og miljø

       Dette medlem vil vise til at miljødimensjonen har vært fraværende i Uruguay-runden. Selv om en egen arbeidsgruppe har arbeidet med spørsmål knyttet til handel og miljø, har miljø-hensyn ikke vært integrert i forhandlingene. Etter dette medlems vurdering er dette en vesentlig svakhet.

       Den økning i internasjonal handel som forventes på grunn av Uruguay-runden vil bidra til økt ressursuttak, økt forbruk, økt transport og dermed også økt miljøforringelse. Det er imidlertid klart at en inkludering av dette problemkomplekset i sluttforhandlingene ville gjort det svært vanskelig å komme frem til enighet om en avtale.

       Dette medlem vil derfor understreke betydningen av at miljøhensynet får en fremtredende plass i de videre forhandlinger i WTO. Det skal opprettes en egen komité i WTO for handel og miljø. Det er viktig at forhandlingene i denne sammenheng legger grunnlaget for en såkalt « grønn » forhandlingsrunde. Her vil innregning av miljøkostnader i prisingen av varer og tjenester i internasjonal handel være et viktig forhandlingstema.

       Dette medlem er klar over at en i arbeidet for en « grønn GATT-runde » vil støte an mot u-landenes frykt for såkalt « grønn » proteksjonisme i vestlige industriland. Etter dette medlems vurdering har Norge mulighet til å spille en brobygger- og pådriverrolle i denne sammenheng. Dette medlem vil understreke at målet om en bærekraftig utvikling også er tatt med som et formål for WTOs virksomhet, og vedtaket som inngår i sluttakten varsler at forholdet mellom handel og miljøhensyn må settes på dagsordenen i WTO.

       Dette medlem vil vise til de positive erfaringer med « klimapanelet » (IPCC), og går inn for at Norge tar initiativ til en vurdering av hvorvidt det kan være formålstjenlig med et lignende « panel for handel og miljø ». Dette bør i så fall være et faglig organ, og ikke et konkurrerende forhandlingsorgan.

GATT og reglene for bioteknologi og patenter

       Dette medlem mener at avtalen om immaterielle rettigheter (TRIPS) dekker et felt hvor det både av etiske, politiske og økonomiske grunner er svært viktig med internasjonale regler. Dette avtalefeltet er preget av interessemotsetninger på mange plan, og har også vært et spesielt vanskelig forhandlingsområde.

       Dette medlem vil peke på at de land og firmaer som ligger teknologisk lengst fremme gjennom patentreglene har fått sikret sine interesser bedre ved den nye avtalen. Den har svakheter i vernet av økologisk artsmangfold og når det gjelder grensesettingen mot etisk uforsvarlig genmanipulering. Det er særlig utviklingslandene som risikerer å tape på det nye regelverket for immaterielle rettigheter.

       Omfattende bruk av genmodifiserte organismer, slik utvidete patentregler stimulerer til, kan utgjøre en trussel mot naturens artsmangfold. Økt patenteringspraksis kan påføre fattige u-landsbønder og andre produsenter økte kostnader i form av patentavgifter. U-land, som med sine genressurser har bidratt til fremstillingen av produkter, kan oppleve å selv måtte betale royalty ved kjøp av dem.

       Etter dette medlems vurdering vil det derfor være en viktig oppgave å arbeide for kompensasjonsordninger for u-landenes leveranser av genressurser, samt for de tap mange u-land påføres som resultat av høyere priser for patenterte produkter. Det bør være aktuelt både innenfor WTO og innenfor rammen av protokollforhandlingene under konvensjonen om biologisk mangfold.

       Avtalen innebærer også at en kan patentere genmodifiserte organismer, noe som dette medlem ser svært kritisk på. Det må imidlertid understrekes at Regjeringen mener at avtalens prinsipper kan fortolkes på samme restriktive måte som vår egen patentlov. Dette medlem vil i denne sammenheng understreke betydningen av at Norge kan og må opprettholde en restriktiv praksis når det gjelder patentering på det bioteknologiske felt.

Investeringer og handel med tjenester

       Avtalen om investeringer (TRIMS) innebærer at landene ikke kan pålegge investorer handelsrestriksjoner som ikke er forenlig med regelverket i den nye avtalen. De minst utviklede land (MUL-gruppen) har fått 7 år på å avvikle slike handelsrestriksjoner, mens andre land har fått 5 år. Avtalen innebærer også begrensninger av adgangen til å sette krav om bruk av lokale tjenester og varer i forbindelse med investeringer.

       Dette medlem vil peke på at mens mange industriland har brukt slike virkemidler for å sikre oppbyggingen av egen industri og kompetanse, vil utviklingsland som ennå ikke har kommet så langt få begrenset sin adgang til å nytte slike virkemidler.

       Avtalen om tjenester (GATT-avtalen) er ikke blitt så omfattende som ønskelig fra norsk side. Viktige områder som skipsfart, audiovisuelle tjenester og finansielle tjenester er delvis unntatt fra avtalen, og skal ferdigforhandles seinere.

Norske interesser

       Dette medlem vil peke på at mens tollreduksjonene for industrivarer kan gjennomføres i Norge uten særlige problemer, vil endringene på landbruksområdet være mer krevende. Også næringsmiddelindustrien blir berørt. Norges erfaringer med eple- og pære-saken i GATT har vist at det har vært behov for endringer, og dette medlem anser det viktig at den nye avtalen sikrer muligheten for et GATT-legalt importvern for jordbruksprodukter.

       For norsk fiskeeksport er det etter dette medlems syn gledelig at Japan vil senke tollen med 30 prosent for fiskeslag som er viktige for oss, mens USA har forpliktet seg til å avvikle tollen for flere fiskeprodukter.

       Det er positivt at reglene om statsstøtte er blitt klarere, men dette medlem mener det er beklagelig at Norge ikke fikk gjennomslag for at befolkningstetthet skulle inngå som et av de kriterier i forbindelse med distriktsstøtte som skal kunne anvendes uten risiko for mottiltak. Norsk eksportindustri i Distrikts-Norge - f.eks. møbelindustrien - vil på den annen side være blant dem som nyter godt av reglene om patentbeskyttelse.

       GATT/WTO-avtalen setter rammer for den framtidige ordning med råvarepriskompensasjon for bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-ordningen). Dette medlem vil understreke betydningen av at Regjeringen arbeider grundig med det framtidige systemet slik at ikke avtalen reduserer den frihandel landbruksbaserte næringsmiddelprodusenter har i dag.

       Dette medlem vil for øvrig vise til at alle norske høringsinstanser med ett unntak har anbefalt norsk ratifikasjon av den nye GATT/WTO-avtalen, og ser det som et uttrykk for at tilslutning til det nye avtaleverket har bred oppslutning i norsk næringsliv og organisasjonsliv. Dette medlem legger også vekt på dette når Kristelig Folkeparti anbefaler at Stortinget gir sin tilslutning til norsk ratifikasjon av den framlagte avtalen.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at det igangsettes en ny forhandlingsrunde i WTO. Denne runden må ha som målsetting å omdanne WTO til et handelsregime som innarbeider nødvendige hensyn til økologi, menneskers rett til mat og sosial sikkerhet, og ILOs grunnregler for arbeid og arbeidsforhold. En slik runde må også legge vekt på ikke-økonomiske faktorer i jordbrukspolitikken, som omfatter ikke bare matvaresikkerhet, men også elementer som miljø, distriktspolitikk og sosiale hensyn.

Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortingets behandling av St.prp. nr. 65 utsettes til våren 1995.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen ta initiativ for å innordne WTO sterkere i FN-systemet og underlagt demokratisk kontroll i FNs regi og med en ansvarlig tilknytning til FNs institusjoner.

Forslag 4

       Stortinget forutsetter at dersom avtalen reforhandles fordi ett eller flere land ikke ratifiserer avtalen slik den foreligger, må et nytt utkast til avtale forelegges Stortinget til ordinær behandling.

       Komiteen viser til trykt vedlegg til innstillingen, med spørsmål til Regjeringen og Regjeringens svar.

4. Komiteens tilråding

    Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen, og rår Stortinget til å fatte følgende

       Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Avtale om offentlige innkjøp, Den internasjonale meieriavtale og Den internasjonale avtale om storfekjøtt, alle undertegnet i Marrakech, 15. april 1994.

Vedlegg 1: Brev fra Utenriksdepartementet, Handelsministeren, datert 28. oktober 1994, til utenrikskomiteen.

Spørsmål:

       Hvilke endringer i rettigheter og forpliktelser i henhold til Uruguay-rundens Sluttakt må foretas dersom Norge blir medlem i EU?

Svar:

       Både Norge, EU og de enkelte EU-land undertegnet i Marrakech 15. april i år Avtalen om opprettelse av Verdens handelsorganisasjon (WTO-avtalen) med forbehold om godkjenning/ratifikasjon.

       Norge vil ved medlemskap i EU overta de rettigheter og forpliktelser EU har som følge av Uruguay-runden. Norge vil følgelig fra 1.1.95 - såfremt EU har ratifisert WTO-avtalen før denne dato - bli bundet av WTO-avtalen i den form EU har ratifisert denne.

       Generelt vil det bare bli begrensede endringer av norske rettigheter og forpliktelser i forhold til resultatet av Uruguay-runden som følge av et norsk EU-medlemskap. På varesiden vil Norge omfattes av EUs felles handelspolitikk. Dette innebærer at de forpliktelser EU har påtatt seg med hensyn til tollnivå og som er reflektert i EUs bindingslister for industrivarer og jordbruksvarer, vil bli bindende for Norge. Norges bindingslister for varer vil følgelig bli erstattet med EUs tilsvarende bindingslister for varer. Det fremgår eksempelvis av St.meld. nr. 40 (1993-1994) - kap. 5.9.2.3 at gjennomsnittlig tollnivå for industrivarer i EU fra WTOs ikrafttreden blir 3,6 % mens tilsvarende tall for Norge utenfor EU blir 2 %. Uruguay-runden har bidratt til å minske forskjellen i veiet gjennomsnittlig tollnivå for industrivarer mellom Norge og EU. Som følge av WTO-avtalen vil både EU og Norge foreta en omlegging til et tollbasert importvern for jordbruksvarer. EUs bundne tollsatser for jordbruksvarer er gjennomgående lavere enn de norske.

       Når det gjelder Norges bindingsliste for tjenester vil denne ikke bli endret, men bli innarbeidet i den listen som EU har lagt frem i forhandlingene. Både Norges og EUs bindingslister for tjenester går ut på at man binder seg til ikke å innføre mer restriktive tiltak enn det som er nedfelt i listene.

       EUs bindingslister for varer og tjenester finnes som utrykt vedlegg til St.prp. nr. 65 (1993-1994) og er blitt overlevert til Stortinget.

Vedlegg 2: Brev fra Utenriksdepartementet, Handelsministeren, datert 8. november 1994, til utenrikskomiteen.

Spørsmål 1:

       Hvor mange land har pr. i dag ratifisert avtalen om WTO, og hvor mange land tror Regjeringen vil ratifisere avtalen før 1.1.95?

Svar:

       Pr. 2. november har 25 land ratifisert og deponert sine ratifikasjonsdokumenter. Det er ikke mulig å angi hvor mange land som vil ha ratifisert pr. 1.1.95. Anslag fra GATT-sekretariatet går ut på ca 60-70.

Spørsmål 2:

       Fra Regjeringen og UD er det blitt hevdet at de 7 foregående operative rundene automatisk opphører når UR-94 trer i kraft. Dette framkommer ikke klart i St.prp. nr. 65. Av proposisjonen framgår det at UR-94 er en integrert del av WTO og er juridisk adskilt fra det øvrige GATT-regelverket. Både EØS-avtalen og WTO-avtalen kan sies opp med 6 måneders varsel. Når det gjelder EØS-avtalen vil handelsavtalen av 1973 gjøres operativ dersom EØS sies opp.

       Hvilket avtaleverk vil land som ikke ratifiserer UR/TWO ha overfor GATT i fremtiden?

Svar:

       Dagens GATT-avtale, Generalavtalen om tolltariffer og handel 1947, (GATT 1947) og den nye WTO-avtalen av 1994 er juridisk adskilte og selvstendige folkerettslige avtaler. Rettigheter og forpliktelser under WTO-avtalen vil kun eksistere mellom parter som har sluttet seg til denne avtalen og ikke gjelde i forhold til medlemmer av GATT 1947 som ikke har sluttet seg til WTO. GATT 1947 vil ikke automatisk opphøre som følge av at WTO-avtalen trer i kraft. GATT 1947 kan imidlertid sies opp med to måneders frist, og ettersom formålet med Uruguay-runden og resultatet av denne, WTO-avtalen, er et mer omfattende og styrket regelverk enn GATT 1947 forutsettes det at GATT-medlemmene etterhvert som de slutter seg til den nye WTO-avtalen vil trekke seg fra GATT 1947 (bl.a. fordi det vil være uholdbart å forholde seg til to sett avtaleverk samt måtte opprettholde to sett institusjoner m.v. for samme område). For tiden pågår det diskusjoner i WTOs Forberedende komite med sikte på å etablere visse overgangsordninger i en kortere periode i forbindelse med overgangen fra GATT 1947 til WTO av hensyn til enkelte land. Spørsmålet om en eventuell kollektiv uttreden av GATT 1947 har vært reist i denne forbindelse. Dette er ikke avklart.

       Land som er medlem av GATT 1947 og som ikke ratifiserer GATT/WTO-avtalen, vil fortsatt ha et avtaleforhold til det stadig synkende antall land som måtte være medlem av GATT 1947. Disse vil imidlertid stå uten noe avtaleforhold til land som har sluttet seg til WTO-avtalen etterhvert som disse trekker seg fra GATT 1947.

       Det kan opplyses at EØS-avtalen kan sies opp med 12 måneders varsel.

Spørsmål 3:

       Ifølge St.prp. nr. 65 er WTO en internasjonal sammenslutning hvis beslutninger bare har folkerettslig virkning. I henhold til art. XVI.4 i WTO vil det kreve nasjonal oppfølging gjennom lovharmonisering og innarbeidelse av bestemmelser i nasjonal rådgivning. I henhold til art. IX skal WTO kunne treffe flertallsvedtak som blir bindende for medlemslandene. Ifølge proposisjonen, side *165, innebærer avtalen « at enkelte av de forpliktelser som Norge påtar seg må gjennomføres ved at det gis særlige interne regler i norsk rett. Først når slike regler er gitt vil avtalens innhold skape rettigheter og plikter for norske borgere og foretak. » Dette kan tyde på en uklarhet om WTO-avtalen kun har folkerettslig virkning for Norge.

       Vil flertallsvedtak i WTO være overordnet beslutninger fattet i Stortinget, og dermed stå over norsk rett?

       Vil Stortingets ratifisering av WTO-avtalen bety så stor suverenitetsavståelse at grunnlovens paragraf 93 må tas i bruk, da vedtak i WTO direkte binder norske borgere og foretak?

Svar:

       I St.prp. nr. 65 (1993-1994) vises det til at GATT/WTO-avtalen er en vanlig folkerettslig avtale som regulerer forholdet mellom medlemsstatene. Det følger av WTO-avtalen at beslutninger i WTOs organer ikke vil få noen direkte virkning internt i de enkelte medlemsland, slik at det vil være opp til medlemsstatene selv å sørge for gjennomføring gjennom nasjonale vedtak for at tiltak skal få direkte virkning i forhold til landets borgere og foretak.

       Det følger av WTO-avtalens hovedregel om beslutningstaking, Art. IX, at praksis under dagens GATT-avtale med vedtak etter konsensus skal videreføres. Dette vil være eneste fremgangsmåte for vedtak av grunnleggende betydning. f.eks. om bestevilkårsbehandling. Det åpnes også for en viss adgang til flertallsbeslutninger i enkelte angitte tilfeller. Beslutning om fortolkning kan tas med 3/4 flertall, men det presiseres at denne adgang ikke må undergrave de meget strenge regler for endring av Avtalen, omtalt nedenfor. Tilsvarende kan Ministerkonferansen i eksepsjonelle tilfeller med 3/4 flertall beslutte å gi et medlem unntak fra en forpliktelse under Avtalen under nærmere angitte forutsetninger. Det dreier seg m.a.o. om en svært begrenset adgang til flertallsbeslutninger.

       Når det gjelder adgangen til å endre Avtalen fastslår art.X at endringer av grunnleggende regler kun kan fremlegges for ratifikasjon dersom samtlige medlemsland er enige om dette og at slike endringer først vil tre i kraft etter ratifikasjon av alle medlemsland. Endringer som ellers måtte innebære forandring av medlemslands rettigheter og forpliktelser, trer i kraft etter ratifikasjon av 2/3 flertall, men kun med virkning for de land som har ratifisert. Endringer som ikke innebærer forandring i medlemslands rettigheter og forpliktelser, trer i kraft for alle medlemsland etter ratifikasjon av 2/3 av medlemslandene. De endringer som vil kunne tre i kraft gjennom denne fremgangsmåte vil gjelde mindre sentrale deler av regelverket; f.eks. gis Ministerkonferansen en viss adgang til å vedta endringer med bindende virkning for medlemmer som ikke har vedtatt disse, når det gjelder visse institusjonelle og avsluttende bestemmelser i tjenesteavtalen/GATS. Denne adgang er således svært begrenset og anses ikke å gå lengre enn tilsvarende myndighet gitt organer under andre folkerettslige avtaler som Norge har sluttet seg til, f.eks. WHO og UNESCO.

       Eventuelle flertallsvedtak i WTO vil ikke stå over beslutninger fattet av Stortinget. Norsk ratifikasjon av WTO-avtalen vil måtte skje med Stortingets samtykke i henhold til Grunnlovens § 26, annet ledd om inngåelse av traktater av særlig viktighet.

Spørsmål 4:

       I henhold til Lov av 1933 har USA kunnet opprettholde sine kvantitative importrestriksjoner på bomull, melk, peanut og sukker. USA har også hatt mulighet til å benytte seg av ensidige handelstiltak mot enkeltland under sine S.301 spesiallover. I henhold til et notat av 16.12.1993, « Administration outlines trade round agreement for Congress », fremlagt av en embedsmannskomité i den amerikanske administrasjon, fremgår det ikke klart om S.301 eller Section 22 fra 1993 blir satt ut av funksjon.

       Vil USA gjennom WTO og dens tvisteløsningsprosedyre, fortsatt ha mulighet til å bruke S.301 som ensidig handelsstraffetiltak på andre produkter mot land de er uenig med når det gjelder handelspolitikk?

Svar:

       Gjennom de nye reglene forplikter alle seg til å behandle alle WTO-relaterte tvister i tråd med det nye regelverket. Dette innebærer at USA ved fortsatt bruk av Section 301 må anvende denne i samsvar med tvisteløsningssystemet i WTO på alle områder som dekkes av WTO-avtalen.

Spørsmål 5:

       WTO blir en organisasjon med langt større innflytelse og autoritet enn GATT til nå har hatt. WTOs tvisteløsningsmekanisme vil nå kunne anvendes kryss-sektorielt, dvs. at brudd på en avtale kan møtes med tiltak innen alle avtalens områder. I dag er slik krysskobling ulovlig i GATT.

       Betyr det at u-land kan straffes, f.eks. gjennom markedsadgang for eksport av landbruksvarer til i-land, dersom noen u-land vegrer seg mot « harmonisering » av patentregler?

Svar:

       TRIPS-avtalen, som inneholder forpliktelsene om bl.a. patentbeskyttelse, gir overgangsbestemmelser for utviklingsland. De minst utvikle land får en periode på 11 år for å gjennomføre avtalens bestemmelser, mens øvrige u-land får en 5 års overgangsperiode. Dessuten innvilges de u-land som i dag ikke har et system for beskyttelse av produktpatent en 10 års overgangsperiode.

       Dersom et u-land, som er medlem av WTO, etter overgangstiden skulle opptre slik at det ikke har overholdt TRIPS-avtalens forpliktelser, vil et annet WTO-medlem kunne klage og forlange panelbehandling i henhold til tvisteløsningsprosedyrene. Skulle den klagende part få medhold gjennom tvisteprosessen, og den påklagede part ikke retter seg etter de anbefalinger som kommer ut av denne prosessen, vil den klagende part kunne gis adgang til, etter konsensusbeslutning i WTOs organer, å treffe mottiltak innenfor en annen avtale enn TRIPS-avtalen.

Spørsmål 6:

       Da Stortinget behandlet Ot.prp. nr. 15 (1992-1993) om planteforedlerrett, vedtok en enstemmig landbrukskomite at Norge slutter seg til UPOV-78. Komiteen understreket i Innst.O.nr.67 (1992-1993) at « dette ikkje inneber at ein automatisk vil slutta seg til 1991-konvensjonen ved et seinare høve ».

       Vil art. 27.3 i TRIPS-avtalens avsnitt 5 føre til at UPOV-78 bortfaller, slik at Norge blir nødt til å slutte seg til UPOV-91?

       Er Regjeringen enig i at en i så fall tilsidesetter et enstemmig Stortingsvedtak?

Svar:

       Norsk Lov om planteforedlerrettigheter bygger på UPOV-1978 konvensjonen, bl.a. fordi denne konvensjonen gir et effektivt vern for planter, som bygger på det s.k. « sui generis » prinsippet. I dette prinsippet ligger at det åpnes for alternative vernemetoder, noe som betyr at patentering ikke vil være alene retningsgivende for vern av planteforedlerrettigheter. Dette prinsippet er videreført i WTO-avtalen nærmere bestemt TRIPS-avtalens artikkel 27 (3) og innebærer at beskyttelse kan oppnås på annen måte enn ved kommersiell patentering. Det vil således ikke være konflikt på dette område. Det er heller ikke grunnlag for å så at TRIPS-avtalen gir føringer utover UPOV-1978.

Spørsmål 7:

       Den norske genteknologien sier at utsetting av genmodifiserte organismer bare kan godkjennes dersom det ikke er: « fare for miljø- eller helsemessige skadevirkninger ». Loven tar opp i seg « føre-var-prinsippet », et prinsipp få land utenom Norge har nedfelt i sin genteknologilovgivning.

       TRIPS-avtalens avsnitt 5 sier ikke noe om omsetting og regulering av produkter, bare om eierforhold. Hvilke muligheter får Norge til å hindre import av f.eks. genmodifiserte produkter som medlem av WTO?

Svar:

       Genteknologilovens formålsparagraf og dens intensjoner som gjenspeiles i en rekke paragrafer er bl.a. at den skal sikre at markedsføring og import samt bruk av genmodifiserte produkter, som inneholder levende organismer skjer uten helse- og miljømessige skadevirkninger. I tillegg presiseres det at slik overføring og bruk skal skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte og som er i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling. Når det gjelder eventuell risiko for miljøet, kan import og markedsføring av genmodifiserte levende produkter nektes i medhold av genteknologiloven, hvis spesielle miljøforhold i Norge skulle tilsi at det er nødvendig. Det er det enkelte land som foretar en vurdering av akseptabelt risikonivå og på denne bakgrunn kan nedsette et importforbud. Denne ordningen vil også være WTO-forenlig all den tid Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak også åpner for en nasjonal gjennomgang (« screening ») av produkter som tillates importert basert på en samfunnsmessig risikovurdering.

Spørsmål 8:

       UNCED-konferansen i 1992 vedtok Biodiversitetskonvensjonen. Spesielt ble satsing på lokale naturressurser, små bruksenheter og ivaretakelse av lokale matplanter og husdyrraser, vektlagt som viktige betingelser for å bevarer biologisk mangfold og tradisjonell avlingskunnskap i framtida.

       Vil patent på livsformer og gener i WTO bety dårligere vern og bruk av biologisk mangfold i landbruksproduksjonen?

       Vil WTOs regelverk minimalisere virkefeltet i Biodiversitetskonvensjonen?

Svar:

       Svaret er nei.

       Konvensjon om biologisk mangfold åpner for å regulere genmaterialet som en ressurs, underlagt nasjonalstatenes jurisdiksjonskompetanse, mens WTO-avtalens regulering av opphavsrett (TRIPS) åpner for at genmateriale likestilles med varer som kan opphavsrettsbeskyttes, eller underkastes lignende sterk åndsverksbeskyttelse. I TRIPS-avtalen er det klare begrensninger på hvilke oppfinnelser det kan søkes patent for. Landene kan utelukke fra patentering planter og dyr, men ikke mikroorganismer, samt hovedsakelige biologiske og mikrobiologiske fremgangsmåter.

       Hverken Konvensjon om biologisk mangfold eller TRIPS-avtalen er helt entydige når det gjelder regulering av eiendomsforhold og patenteringsrettigheter. Det vil derfor være behov for en hensiktsmessig samordning på dette området, som nødvendigvis også vil berøre de relevante områder som er dekket av WTO. Dette vil bli søkt sikret i forbindelse med en videreutvikling av protokoller under Konvensjonen om biologisk mangfold, samt under praktiseringen av bestemmelsene i TRIPS-avtalen. Målet må være å sikre samsvar mellom de to avtalene slik at de sammen bidrar til et bærekraftig vern av biologisk mangfold.

       Det er således regjeringens syn at WTO-avtalen og Konvensjonen om biologisk mangfold som retter seg mot nasjonal regulering og patentering av genmateriale ikke kommer i strid med de overordnede målsettingene i henholdsvis WTO-avtalen og Konvensjonen om biologisk mangfold.

Spørsmål 9:

       UNCED-konferansen i 1992 vedtok en klimakonvensjon. UR-94 og WTO baseres seg på større liberalisering av verdenshandelen, noe som vil medføre økt transport over større avstander. Økt transport vil føre til større CO₂-utslipp og annen forurensning.

       Er det foretatt noen konsekvensanalyser av størrelsesorden på utslipp av klimagasser?

       Vil større utslipp være i strid med klimakonvensjonen vedtatt av UNCED 1992?

Svar:

       Handel og miljø er allerede identifisert som et særskilt tema for videre utvikling av WTO-avtalen. Det er ikke gjennomført spesielle konsekvensanalyser rettet mot sammenhengen mellom WTO og utslipp av klimagasser. Det vil for øvrig være vanskelig å gjennomføre en slik konsekvensanalyse all den tid de samlede virkninger av en øket verdenshandel m.h.t. klimautslipp vil være meget vanskelig å måle.

       Når det gjelder konvensjonspartenes utslippsforpliktelser bør det bemerkes at Klimakonvensjonen pr. i dag ikke inneholder juridisk bindende forpliktelser. Den er heller ikke sektor spesifikk m.h.t. utslippsforpliktelser, dvs. det kan ikke gjøres direkte sammenligninger mellom utviklingen innen en enkelt-sektor og oppnåelse av konvensjonens overordnede mål som er en stabilisering av konsentrasjonene i klimagasser på et forsvarlig nivå. Det er de samlede utslippsnivåer som avgjør klimapåvirkningene.

Spørsmål 10:

       Vanlig praksis når internasjonale avtaler inngås, er at den senest vedtatte avtale gjelder. Hvilke avtaler må få forrang i en eventuell konflikt mellom UR-94/WTO og internasjonale miljøavtaler, som biodiversitets- og klimakonvensjonen?

Svar:

       Forrangsprinsippet vil komme til anvendelse i de tilfelle hvor avtaler, henholdsvis lover regulerer det samme materielle jurisdiksjonskompetanseområde. Når det gjelder forholdet mellom Biodiversitetskonvensjonen og Klimakonvensjonen sett i forhold til WTO-avtalen har disse instrumentene helt forskjellige kompetanseområder og de materielle rettsområdene vil derfor ikke kunne stilles opp mot hverandre i henhold til et bestemt forrangsprinsipp. Når det derimot gjelder internasjonale miljøavtalers forhold til handelssystemet på et generelt plan er dette også et tema som vil bli vurdert i WTO.

Spørsmål 11:

       Veksthormonet rBST er allerede godkjent i USA og NAFTA. Gjennom UR-94 kan ikke noe land forby stoffer som ikke er vitenskapelig bevist å være skadelig, samt at det er ulovlig å godkjenne prosess- og produksjonsmetoder som kriterier for å skille mellom produkter. Det godtas ikke ekstraterritoriale virkemidler, eller unilaterale strengere standarder.

       Betyr det at UR-94/WTO kan endre Norsk genteknologilov, selv om Stortinget enstemmig har vedtatt « føre-var »-prinsippet?

       Betyr dette at veksthormonet rBST blir godkjent til bruk i Norge, noe som i så fall er i strid med Stortingets tidligere vedtak?

Svar:

       Det melkestimulerende veksthormonet rBST inneholder ikke levende genmodifiserte organismer, og er derfor ikke dekket av den norske genteknologiloven.

       Derimot vil WTO-avtalens bestemmelser om veterinære og plantesanitære tiltak kunne komme til anvendelse. I henhold til denne avtale åpnes det for at « føre-var »-prinsippet kan være et tilstrekkelig grunnlag for å nekte import av et produkt, selv om det ikke er vitenskapelig bevist at produktet i seg selv innebærer en risiko.

Spørsmål 12:

       Hva vil tvungen import (markedsadgang) under WTO på alle jordbruksprodukter, dvs. økt import på 3 % umiddelbart ved iverksetting, og 5 % innen år 2000, bety for sysselsetting i Norge?

Svar:

       Kravet om såkalt minimum markedsadgang, som ikke er det samme som tvungen import, innebærer at for de jordbruksvarer hvor det hittil ikke har vært noen import, eller hvor importen har ligget under 5 % av innenlandsk forbruk, skal det etableres tollkvoter som i utgangspunktet tilsvarer 3 % av innenlandsk forbruk. Kvoten skal deretter økes til 5 % i løpet av en seks års periode.

       Det er ikke mulig å isolere effekten på sysselsettingen av kravet om minimum markedsadgang. Kravet avventes å føre til økt import av både jordbruksråvarer og ferdigvarer. Likevel vil det nye grensevernet fortsatt gi en meget sterk beskyttelse mot import. Når det gjelder de økonomiske virkninger av GATT/WTO-avtalen for landbruket vises til kap. 7.3.8 i St.prp. nr. 65 (1993-1994).

Spørsmål 13:

       Vil hensynet til miljø og bærekraftig utvikling ha forrang for handel innen WTO?

Svar:

       Det overordnede mål for Regjeringen er bærekraftig utvikling, og dette ligger også til grunn for det internasjonale arbeidet m.h.t. sammenhengen mellom miljøpolitikk og handelspolitikk. Målet må være at handelspolitikken i fremtiden underbygger og styrker ivaretakelsen av miljøhensyn. Målet om en bærekraftig utvikling er også tatt inn i den innledende tekst til WTO-avtalen. Det må sikres at multilaterale handelsregler ikke fremstår som urettmessige hindringer i miljøpolitikken og ikke bidrar til å forsterke negative miljøtendenser. Det må samtidig unngås at enkeltland bruker miljøhensyn som skalkeskjul for proteksjonistiske tiltak. Regjeringen legger vekt på at det foretas en gjennomgang av handelsregelverket med sikte på eventuelt å fremme forslag til fortolkninger/endringer av dette for å unngå konflikter mellom internasjonale miljømål og handelsregelverket og for å sikre at handelspolitikken bidrar til en bærekraftig utvikling.

Spørsmål 14:

       Kan Regjeringen legge fram en kort utgreiing om hva som er de positive konsekvensene for Norge av Uruguay-runden og avtalen om opprettelse av WTO?

Svar:

       Forhandlingsresultatet er det mest omfattende i GATTs historie. Resultatet vil medføre ytterligere utvikling og styrking av de internasjonale regler for handel på internasjonalt nivå. Avtaleverket fra forhandlingene etablerer for første gang et globalt regelverk for handel med tjenester og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. Videre etableres det regelverk for handel med jordbruksvarer og tekstiler som i praksis ikke har vært omfattet av det nåværende GATT-regelverk. Resultatet innebærer også videre nedbygging av eksisterende tollsatser og andre handelshindringer.

       Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) bestyr at man får en omfattende, multilateral institusjon for både varehandel, tjenestehandel og immaterielle rettigheter, og et styrket regelverk knyttet sammen av felles overordnede organer og et felles tvisteløsningssystem.

       Små land som er avhengige av et begrenset antall eksportvarer er sårbare overfor endringer i markedsforholdene på nettopp disse produktene. Endringer i konjunkturer, importbestemmelser eller valutaforhold kan gi store utslag på eksportinntektene, noe som påvirker landets muligheter til å opprettholde sitt velferds- og velstandsnivå. Derfor er det avgjørende å ha felles regler som sikrer like vilkår for alle uten at noen fritt kan innføre vilkårlige bestemmelser som rammer andre lands eksport. Alle land, men særlig de mindre land med liten forhandlingsstyrke, er tjent med et forutsigbart rammeverk for handelen med andre land. WTO-avtalen sikrer et slikt forutsigbart rammeverk.

       Når det gjelder de økonomiske virkninger for Norge vises til kap. 7.3 i St.prp. nr. 65 (1993-1994).

Vedlegg 3: Brev fra Utenriksdepartementet, Handelsministeren, datert 8. november 1994, til utenrikskomiteen.

Spørsmål 2:

       Hvilke land har til nå ratifisert de aktuelle avtalene (Avtale om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) m.fl.)?

Svar:

       Sluttakten etter Uruguayrunden ble undertegnet av 110 land samt EU. Av disse hadde 25 land ratifisert og deponert de nødvendige ratifikasjonsdokumenter pr. 2. november 1994:

Spørsmål 3:

       Hvilke land regner Regjeringen med at ikke vil ratifisere de aktuelle avtalene innen 1. januar 1995?

Svar:

       GATT-sekretariatet har meddelt at man antar at følgende land ikke vil ha ratifisert innen 1.1.1995: Kypros, Sveits og Liechtenstein. For Sveits' vedkommende skyldes dette at avtalen må legges frem for folket, som i henhold til de konstitusjonelle prosedyrer innen en viss tid, ved hjelp av et gitt antall underskrifter, vil avgjøre om avtalen skal underkastes en folkeavstemning. Liechtenstein har traktatrettslige forpliktelser i forholdet til Sveits, og på basis av tollunionen mellom de to landene må Liechtenstein utsette ratifikasjon i påvente av behandlingen i Sveits.

Spørsmål 4:

       Når regner Regjeringen med at USA, Japan og EU-landene vil ratifisere de aktuelle avtalene?

Svar:

       For USAs vedkommende forventes Kongressens endelige godkjennelse å foreligge 1., eventuelt 2. desember d.å.

       I Japan ble gjennomgangen av avtalen i nasjonalforsamlingen påbegynt 30.09. Japanske myndigheter opplyser at prosessen vil være avsluttet og ratifikasjon være klar innen 1.1.1995.

       Fra EU-kommisjonen blir det opplyst av EU vil ha avsluttet sin ratifikasjonsprosess tidsnok til at GATT/WTO-avtaleverket kan tre i kraft 1.1.95. Både de enkelte medlemsland og Kommisjonen ratifiserer avtalene.

Spørsmål 5:

       Hvilke lover må endres dersom Norge ratifiserer de aktuelle avtalene?

Svar:

       Det vises til St.prp. nr. 65 (1993-1994) kap. 10.3 med nærmere beskrivelse av rettslige konsekvenser, herunder endringer av norsk lovgivning, ved norsk tiltredelse av GATT/WTO-avtalene. Her fremgår at følgende lover vil måtte endres:

Spørsmål 6:

       Ville det være mulig for Norge å redusere tollsatsene på landbruksprodukter som det er betydningsfull produksjon av i Norge, med bare 15 %, og likevel tilfredsstille kravet om gjennomsnittlig reduksjon på 36 %?

Svar:

       Svaret er ja. Som det fremgår av boks 6.6 på side 104 i proposisjonen, som omtaler det norske landbrukstilbud i sluttfasen av forhandlingene, ble minimumssatsen på 15 % benyttet for særlig sensitive varer. Eksempler på slike er storfekjøtt, svinekjøtt, fjørfekjøtt, melk, ost og poteter.

Spørsmål 7:

       Ifølge Dagens Næringsliv 27. oktober 1994 mener EU-kommisjonen at RÅK-ordningen er i strid med GATT-regelverket. Hvordan vurderer Regjeringen de signaler som er kommet fra EU-kommisjonen?

Svar:

       Frihandelen med bearbeidede landbruksvarer mellom EFTA-landene og EU under ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK) har vært basert på bruk av variable avgifter ved import og støtte ved eksport. Den nye GATT/WTO-avtalen innebærer at EUs variable avgifter ved import av jordbruksvarer vil falle bort og bli erstattet med tollsatser. Dette vil også gjelde for de variable avgiftene under RÅK-ordningen. Tollsatsene kan bli høyere enn tilsvarende avgifter under dagens regime, og for land som møter dette nye tollvernet i EU vil GATT/WTO-avtalen legge begrensninger på i hvilken grad man kan kompensere ved hjelp av eksportstøtte.

       Når det gjelder de angivelige signaler fra Kommisjonen om at RÅK-ordningen Norge har hatt gjennom Frihandelsavtalen og EØS-avtalen vil måtte reforhandles dersom Norge ikke blir EU-medlem, er dette noe Regjeringen er i ferd med å undersøke nærmere.