1. Innledning

   Forsvarsdepartementet legger i denne melding fram sitt syn på diverse problemstillinger i forbindelse med bruk av norske styrker i utlandet. Formålet med meldingen er å presentere en helhetlig politikk for slik bruk hvor oppmerksomheten rettes både mot hvilke typer operasjoner Norge kan og bør delta i og hvilke konsekvenser dette vil ha for personell, materiell og den nasjonale beredskap. Det tas sikte på å utarbeide hovedprinsipper for framtidig bruk av norske styrker i utlandet.

       Meldingen er både en oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 14 (1992-1993) Beredskap for fred, jf. Innst.S.nr.135 (1992-1993), og en videreføring av hvilke krav og konsekvenser Norges deltakelse i NATOs nye utrykningsstyrker (IRF) innebærer, jf. St.prp. nr. 83 (1992-1993) og Innst.S.nr.241 (1992-1993).

2. Bakgrunn

2.1 FN-beredskapsstyrken

       Den framtidige norske FN-beredskapsstyrke vil omfatte 2.022 personer og bli organisert som følger:

       Hæren - 1.600 personer:

       Sjøforsvaret - 250 personer:

       Luftforsvaret 92 personer:

       Felles: 80 personer

       Det bebudede nasjonale trenings- og kompetansesenter for FN-tjeneste er fremdeles under vurdering og behandles derfor ikke i denne melding.

2.2 NATO-utrykningsstyrken (IRF)

       Det norske bidraget til NATOs utrykningsstyrker (IRF) vil omfatte:

       Selv om NATOs utrykningsstyrker i første rekke er etablert for å ivareta alliansens ordinære forsvarsoppgaver, har NATO også åpnet for at styrken kan delta i fredsbevarende operasjoner etter anmodning fra KSSE eller FN. Stortinget har sluttet seg til at de norske avdelinger i IRF kan delta i fredsbevarende operasjoner i regi av NATO etter forhåndsgodkjenning av norske myndigheter.

       Når det skal foretas en omfattende og samlet vurdering av hvilken type internasjonale militære engasjementer norske avdelinger skal delta i, er det naturlig å behandle vår FN-beredskapsstyrke og de norske IRF-enhetene samlet siden det bare er disse som er spesielt tilpasset for å delta i militære operasjoner utenlands.

3. Internasjonale utviklingstrekk og norsk deltakelse i operasjoner utenlands

    I kap. 3 presenteres rammene for den videre drøfting basert på den endrede internasjonale situasjon og de utfordringer denne stiller Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk overfor. Videre redegjøres det for Norges internasjonale forsvars- og sikkerhetspolitiske engasjement slik det fortoner seg i dag sett bl.a. i relasjon til kravene om opprettholdelse av et tilstrekkelig nasjonalt forsvar og beredskap.

       Den endrede sikkerhetspolitiske situasjon i Europa etter avslutningen av den kalde krigen har konsekvenser for Norges forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer. NATOs nye strategiske konsept, bl.a. basert på etableringen av utrykningsstyrker, og FNs økte rolle og betydning i internasjonale fredsoperasjoner er to av de sentrale faktorer i denne sammenheng. Byrdefordelingsdebatten innad i NATO og oppblomstringen av etniske og regionale konflikter i Europa og i andre deler av verden bidrar til å understreke at også norske styrker i større grad enn før må vurderes innsatt utenfor landets grenser. De europeiske land må i framtiden ta et større ansvar for sin egen sikkerhet, og sikkerhet i framtidens Europa knytter seg ikke bare til trygging av egne grenser og egen integritet.

       En større innsats med norske styrker i utlandet vil i utgangspunktet ha en innvirkning på landets forsvarsevne. Norges internasjonale militære engasjement må derfor i så stor grad som mulig utformes slik at hensynet til opprettholdelsen av en tilfredsstillende forsvarsevne blir ivaretatt. Norge har imidlertid også en internasjonal forpliktelse til å delta i fredsoperasjoner utenfor Europa der Norge har forutsetninger for å kunne bidra positivt til å løse vanskelige konflikter.

       Ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er det av stor betydning at kommando- og ledelsesapparatet fungerer på en effektiv måte som ivaretar hensynet til personellets sikkerhet. I så måte er det positivt at FN har igangsatt et arbeid som tar sikte på å forbedre organisasjonens kommando- og ledelsesapparat.

4. Internasjonale fredsoperasjoner

     I kap. 4 rettes søkelyset på de ulike typer av internasjonale fredsoperasjoner vi i dag kan se konturene av. Hovedhensikten er å få fram de særpreg og kjennetegn ved de ulike operasjonstypene som har eller kan ha betydning for norske vurderinger av spørsmål om deltakelse. Redegjørelsen knyttes an til de begreper som over tid har blitt innarbeidet både i NATO- og i FN-sammenheng. Internasjonale fredsoperasjoner deles i denne melding inn i følgende kategorier: fredsbevarende, konfliktforebyggende, fredsopprettende og humanitære operasjoner. I tillegg kommer fredsskaping og fredsbygging som er aktiviteter av mer diplomatisk, politisk og økonomisk art iverksatt for å gjenoppbygge en stabil fred etter opphør av stridshandlinger. Drøftingen av norsk deltakelse i de ulike operasjonene foretas i kap. 8.

5. Personell- og organisasjonsmessige forutsetninger for tjeneste i utlandet

       Kap. 5 omhandler personellforhold spesielt knyttet til tjeneste i utlandet. Deltakelse i norske avdelinger utenlands gir det nasjonale forsvar verdifull erfaring innenfor en rekke områder, både på det operative og administrative plan. Denne type kompetanseheving er viktig og må gjøres meritterende i forhold til tjeneste i Norge. Status må heves for alle nivåer og faggrupper. I forbindelse med det nye lønnssystem i staten, med forenkling og reduksjon av særskilte ordninger, vil eksisterende avtaler med personellet blir reforhandlet med den hensikt å etablere et enkelt og forutsigbart lønnssystem med lang varighet og den nødvendige fleksibilitet.

       Det foreligger i dag ingen klar hjemmel for å kunne beordre vernepliktige og befal til tjeneste i internasjonale fredsoperasjoner. I enkelte situasjoner, der det ville være vanskelig å basere deltakelsen utelukkende på frivillighetsprinsippet, kan det oppstå et behov for å kunne beordre yrkesbefal til utenlandstjeneste utover den type tjeneste som allerede er hjemlet i vernepliktsloven. Hovedregelen vil imidlertid fortsatt være deltakelse basert på frivillighet. Forsvarsdepartementet har forberedt et lovforslag som vil kunne gi en klar hjemmel på dette området.

       Det vil ikke være aktuelt å beordre vernepliktige til slik tjeneste. Frivillighetsprinsippet bør fortsatt gjelde for denne gruppe personell. Imidlertid vil det være et behov for å ha muligheten til å kunne beordre vernepliktige til tjeneste i IRF-bataljonen. Dette bør baseres på prinsippet om såkalt « enkel frivillighet » der personellet frivillig sier seg villige til å la seg beordre i en gitt situasjon. For det personell som er tilknyttet FN-beredskapsstyrken bør prinsippet om « dobbel frivillighet » fortsatt gjelde, noe som betyr at vedkommende gis mulighet til å trekke seg fra tjeneste i det øyeblikk man blir forespurt.

       Som en overgangsordning hva angår yrkesbefal, bør det innføres et system der ett av kravene for tjeneste i IRF-bataljonen er at man lar seg beordre. Videre bør yrkesbefal oppfordres til frivillig å melde seg til slik tjeneste.

6. Materiellkrav og logistikk

       Kap. 6 tar for seg materiellmessige og logistiske konsekvenser av deltakelse i ulike operasjoner både hva angår FN-beredskapsstyrken og de norske avdelingene i NATOs utrykningsstyrker. Som det framgikk av St.meld. nr. 14 (1992-1993), er det blant annet av økonomiske årsaker ikke aktuelt å opprette egne materiellagre for FN-beredskapsstyrken. Materiell vil fortsatt bli tatt fra de ordinære mobiliseringslagrene i den grad det er tilgjengelig og anvendelig for det enkelte oppdrag.

       IRF-bataljonen til NATOs utrykningsstyrker vil i stor grad bli oppsatt som de øvrige motoriserte infanteribataljoner i det norske forsvar. For Sjøforsvarets vedkommende vil deltakelsen i utrykningsstyrkene være omtrent i samme omfang som i dag i de stående flåtestyrker, men nye krav til materiell og drift kan ikke utelukkes i framtiden. For IRF-skvadronen er den viktigste kostnadsdriveren antall flytimer.

       De beredskapsmessige og økonomiske konsekvenser ved innsetting i en operasjon er noe vanskelig å anslå på forhånd. I fredstid er ikke rekvisisjonsloven trådt i kraft, og det er derfor viktig å vurdere hvordan Forsvaret kan sikres den nødvendige støtte og bistand fra det sivile samfunn for eksempel i forbindelse med transport av IRF-bataljonen. Forsvaret har innledet kontakter med sivile selskaper og foretak med sikte på å få til frivillige avtaler som kan sikre den nødvendige støtte. Full kompensasjon for de tjenester som ytes er naturligvis en forutsetning for inngåelse av slike avtaler.

       Norske FN-enheter bør så langt det er mulig benytte FNs eget forsynings- og vedlikeholdssystem. Dersom det er snakk om materiell og utstyr som har betydning for personellets sikkerhet eller annet viktig materiell, og FN ikke er i stand til å levere dette, må de nasjonale myndigheter sørge for at utstyr og materiell blir anskaffet. For de norske avdelinger i NATOs utrykningsstyrker følges de prinsipper og retningslinjer som er fastsatt av NATO.

7. Kostnadsberegning av norsk internasjonal militær innsats

     Kap. 7 tar sikte på å gi en oversikt over økonomiske forhold knyttet til norsk militær innsats internasjonalt. Kostnadene må betraktes som anslag da det har vært vanskelig å framskaffe tilfredsstillende grunnlagsdata på alle områder.

       De samlede driftsutgiftene for FN-beredskapsstyrken vil være om lag 1 mrd. kroner pr. år dersom hele styrken ble utplassert samtidig. Driftsutgiftene ved deployering av F-16 skvadronen og IRF-bataljonen antas å bli av omtrent samme størrelsesorden.

8. Bruk av norske styrker i utlandet - forutsetninger og anbefalinger

     Kap. 8 behandler de ulike forutsetninger for norsk deltakelse i forskjellige operasjoner og konkluderer med departementets anbefalinger:

9. Komiteens merknader

      Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Brenden, Eriksen, Hauglid og Skaug, fra Senterpartiet, Hope Galtung og Jakobsen, fra Høyre Godal og Hernæs, fra Sosialistisk Venstreparti, Bjørn, fra Kristelig Folkeparti, Næss og fra Fremskrittspartiet, lederen Røsjorde, viser til Innst.S.nr.135 (1992-1993) hvor komiteen behandlet prinsippene for Norges militære FN-engasjement på grunnlag av St.meld. nr. 14 (1992-1993). En samlet komité ga uttrykk for at Norge i prinsippet måtte være åpen for også å kunne vurdere norsk deltagelse i fredsskapende FN-operasjoner. Komiteens flertall mente imidlertid at slik tjeneste reiser en rekke politiske og praktiske problemstillinger som måtte utredes nærmere og forelegges Stortinget før en kunne ta endelig stilling til norsk deltagelse i slike operasjoner. Komiteen har merket seg at departementet ser den foreliggende stortingsmelding som en utredning av de forhold komiteen ønsket nærmere belyst.

       Komiteen viser til at NATOs utenriksministermøte i Oslo i juni 1992 fattet en prinsippbeslutning om at Alliansen skulle kunne bistå KSSE i fredsoperasjoner og at det tilsvarende møte i Brussel i desember 1992 utvidet dette til også å gjelde FN. NATO har også åpnet for at NATOs utrykningsstyrker kan delta i slike operasjoner. Dette innebærer at også den norske IRF-styrken kan brukes i FN-oppdrag. Dette aktualiserer etter komiteens mening en ytterligere klargjøring av prinsippene for bruk av norske styrker i utlandet. Da det bare er Norges IRF-styrke og FN-beredskapsstyrke som er aktuelle for FN-tjeneste utenlands, legger komiteen, som departementet, til grunn at disse styrkene behandles under ett.

       Komiteen viser til at den nye internasjonale situasjonen er preget av regionale og etniske konflikter i Europa som stiller FN og medlemsslandene overfor nye og krevende utfordringer. Komiteen viser til Innst.S.nr.135 (1992-1993) hvor komiteen uttalte at Norge måtte være villig til å øke sin innsats når det gjelder fredsoperasjoner i FN-regi. Komiteen mener fortsatt at Norge, innenfor de rammer som er fastlagt, skal legge vekt på aktiv medvirkning i operasjoner som skjer på grunnlag av mandat fra FN eller KSSE. Komiteen har merket seg departementets uttalelse om at deltagelse i operasjoner under KSSE og VEU foreløbig er mindre aktuelt, selv om muligheten for dette holdes åpen.

       Komiteen viser til St.meld. nr. 16 (1992-1993) om hovedretningslinjene for Forsvarets virksomhet, hvor det slås fast at NATO-styrker vil kunne benyttes utenfor NATOs tradisjonelle ansvarsområde i regi av og med mandat fra KSSE eller FN. Komiteen viser videre til at Norges assosierte medlemskap i VEU gir mulighet for norsk deltagelse også i VEU-operasjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti mener Norge må stå fast på prinsippet om at norsk deltagelse i militære operasjoner utenfor NATO's og VEUs ansvarsområde, bare skal kunne skje på grunnlag av en anmodning fra FN eller KSSE, og etter samtykke av Stortinget i hvert enkelt tilfelle.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Norsk deltakelse i militære operasjoner utenfor NATOs og Vestunionens ansvarsområder(« out of area ») skal bare kunne skje på grunnlag av en anmodning fra FN eller KSSE (Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa), og etter samtykke av Stortinget i hvert enkelt tilfelle. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mener Norge må stå fast på prinsippet om at norsk deltakelse i militære operasjoner utenfor NATOs og VEUs ansvarsområder, skal skje på grunnlag av vedtak i FN eller KSSE. Eventuell norsk militær deltakelse i humanitære operasjoner, redningsaksjoner eller fredsoperasjoner uten formelt mandat fra FN eller KSSE, men i samsvar med prinsippene i De forente nasjoners pakt samt prinsippene i sluttakten fra Helsingfors og Paris-erklæringens formål, vil måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle og forelegges Stortinget.

       Et annet flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at vår IRF-styrke er den som ligger nærmest opp til de krav som må stilles til en fredsopprettende styrke.

       Komiteen har merket seg at departementet i meldingen gir uttrykk for at deltagelse i militære operasjoner utenfor landets grenser som hovedregel vil bli basert på frivillighet, men at det, etter departementets mening, vil være nødvendig med en lovhjemmel for å kunne beordre yrkesbefal til slik tjeneste for å kunne oppfylle Norges internasjonale forpliktelser.

       Komiteen viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 14 (1992-1993) la til grunn at det ikke var aktuelt å fravike prinsippet om frivillighet ved å beordre personell til deltagelse i freds- og tvangsoperasjoner, og at komiteens flertall sluttet seg til dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, alle unntatt Brenden, fra Høyre og fra Fremskrittspartiet, viser til at FN-medlemsskapet innebærer forpliktelser for Norge til å delta i militære FN-operasjoner. I slike operasjoner skilles det mellom fredsbevarende operasjoner og fredsopprettende operasjoner. Tilsvarende skilles det mellom operasjoner med henvisning til prinsippene i FN-paktens kapittel VI om fredelig bileggelse og operasjoner med hjemmel i kapittel VII om bruk av makt i tilfelle av trusler eller brudd på freden.

       Flertallet viser til at det lovmessige grunnlaget for å beordre offiserer og soldater til tjeneste utenfor NATO-området til nå har vært uklart. Dette har også vært tilfelle der NATO har påtatt seg oppgaven med å gjennomføre et mandat på vegne av FN. Norsk personell som har tjenestegjort i utenlandske krise- og hjelpeoppdrag, har således kun vært rekruttert på frivillig basis.

       Flertallet viser til at Stortinget i sin behandling av St.meld. nr. 14 (1992-1993), Innst.S.nr.135 (1992-1993), ba om en særskilt utredning av spørsmålet om beordring av personell. St.meld. nr. 46 utreder disse forhold. Flertallet viser også til at departementet forbereder et lovforslag som gir hjemmel for å kunne beordre yrkesbefal til utenlandsoperasjoner når det er nødvendig, og at lovforslaget vil bli fremmet for Stortinget i en odelstingsproposisjon.

       Flertallet viser til at i henhold til vernepliktslovens paragraf 2 er det militært personells plikt « ...å tjene til forsvar av landets interesser hvor som helst det kreves ».

       Flertallet mener at selv om NATOs nye strategiske konsept først og fremst er utformet for å ivareta alliansens ordinære fredsoppgaver i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, ble det etter NATO-rådsmøtet i Oslo sommeren 1992 åpnet for at NATO også kan delta i utførelsen av fredsbevarende operasjoner etter anmodning fra KSSE og FN. Flertallet viser videre til at det etter dette i NATO er blitt utarbeidet ulike planer for hvordan alliansen kan støtte FN, eventuelt selv gjennomføre fredsbevarende operasjoner etter mandat fra FNs Sikkerhetsråd.

       Flertallet viser til at Stortinget tidligere har gitt sin tilslutning til at de norske avdelinger i NATOs utrykningsstyrker kan delta i fredsbevarende operasjoner i regi av NATO etter forhåndsgodkjenning av norske myndigheter.

       Når NATO og eventuelt også andre organisasjoner bidrar til å løse de samme oppgaver med samme formål som FN, mener flertallet at det er de samme prinsipielle hensyn som tilsier norsk deltakelse.

       Flertallet konstaterer at NATOs rolle og funksjoner er i endring. Prosessen startet med London-erklæringen fra NATO-toppmøtet i juli 1990 og fortsatte med toppmøtet i Roma i november 1991 der alliansens nye strategiske konsept ble vedtatt. Det angir prinsippene for NATOs rolle og funksjoner i det nye Europa og fastslår at NATOs virksomhet nå skal baseres på dialog, samarbeid og kollektivt forsvar. Evne til krisehåndtering står særlig sentralt og NATO har bl.a. sagt seg villig til å påta seg fredsbevarende oppdrag også utenfor alliansens ansvarsområde på vegne av FN eller Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE). Flertallet vil understreke at eventuell norsk deltakelse i slike operasjoner vil bli vurdert i hvert enkelt tilfelle.

       Ved NATOs toppmøte i januar 1994 ble konseptet om Combined Joint Task Forces (CJTF) vedtatt. Etter flertallets syn er det å betrakte som et svar på behovet for økt fleksibilitet og evne til krisehåndtering slik dette ble nedfelt i alliansens nye strategiske konsept vedtatt på NATOs toppmøte i 1991.

       Flertallet vil vise til at Regjeringen i St.meld. nr. 16 (1992-1993) sier at det må legges vekt på at tjeneste i utlandet også blir meritterende i forhold til tjeneste hjemme. Flertallet vil gi sin tilslutning til at status for slik tjeneste må heves for alle nivåer og faggrupper. Når det gjelder utvelgelsen av personell mener flertallet at den må bli optimal både med hensyn til faglige kvalifikasjoner og personlige egenskaper.

       Flertallet mener at et av nøkkelspørsmålene må være hvilke fagkategorier av personell det er behov for, og hvilke det faktisk er mulig å stille til disposisjon. Flertallet mener det i større grad enn tidligere må legges vekt på tilgjengeligheten av de enkelte fagkategorier.

       Flertallet mener at dersom det ikke åpnes for mulighet til i enkelte situasjoner å kunne beordre yrkesbefal, vil det kunne oppstå problemer med å stille komplette styrker til riktig tid. Dette vil etter flertallets mening få konsekvenser for løsningen av de enkelte oppdrag. Dette kan etter flertallets mening også få negative konsekvenser for personellets sikkerhet ved at nøkkelstillinger ikke blir besatt. Forsvaret kan etter flertallets mening ikke sende ut norske avdelinger uten et tilstrekkelig antall kvalifiserte befal til å lede avdelingene. Flertallet vil vise til at i de aller fleste vestlige land må offiserer godta beordring til tjeneste utenlands. Dessuten vil økt behov for nøkkelpersonell med spesialutdanning medvirke til at beordring kan bli mer aktuelt.

       Flertallet vil understreke at beordringsadgang kun vil gjelde befal som får yrkestilsetting etter at ny lov er trådt i kraft. Derfor vil det etter flertallets mening være behov for å etablere overgangsordninger som sikrer at Norge har et tilstrekkelig antall fast tilsatte yrkesbefal for å kunne være i stand til å oppfylle landets internasjonale forpliktelser.

       Flertallet vil derfor peke på behovet for å klargjøre hvor stor del av det fast tilsatte yrkesbefal som er villig til å ta tjeneste med utenlandsoppdrag. Flertallet mener derfor at Forsvaret bør klarlegge hvor mange i nåværende yrkeskorps som er villig til å ta slik tjeneste.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener fortsatt at deltagelse i fredsoperasjoner som ikke kommer inn under våre NATO-forpliktelser, må baseres på frivillighet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, finner det naturlig at det for personell som inngår i IRF-styrken avtalefestes at mannskapene er villige til å la seg beordre til tjeneste i utlandet, s.k. « enkel frivillighet ».

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til Innst.S.nr.136 (1992-1993) der norsk deltakelse i IRF ble behandlet. Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti går imot norsk deltakelse i IRF.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, kan ikke gi sin støtte til et lovforslag som gir en generell hjemmel for å beordre befal til militære operasjoner i utlandet, herunder operasjoner utenfor NATOs og VEUs ansvarsområde.

       Mindretallet mener det er viktig å kunne opprettholde prinsippet om frivillighet når norske mannskaper deltar i fredsoperasjoner i utlandet, og at dette er særlig viktig når det gjelder operasjoner « out of area ». Mindretallet mener ikke det er godtgjort at det vil oppstå problemer med å bemanne enheter det vil være aktuelt å sende ut av landet uten en hjemmel for å beordre befal.

       Mindretallet mener tvert om at en hjemmel for å kunne beordre befal til tjeneste utenfor Norge, utover vår NATO-forpliktelse, kan komme til å innsnevre og svekke rekrutteringen til befalsutdannelsen.

       Mindretallet viser til at proposisjonen slår fast som hovedregelen at det fortsatt skal være frivillighet når militære mannskaper skal delta i fredsoperasjoner. Men dette innebærer samtidig at beordring er forutsatt brukt overfor personell som ikke er motivert for slik tjeneste. Mindretallet mener det kan være uheldig at krevende fredsoperasjoner i FN-regi skal kunne utføres av personell som ikke er motivert for oppgaven.

       Mindretallet vil også peke på at FN-operasjoner kan være omstridte fordi de ofte dreier seg om politiske kontroversielle konflikter. Dette kan etter mindretallets mening føre til at personell kan oppleve tvangsbeordring som et etisk dilemma, noe som i verste fall kan gå ut over tjenestens kvalitet.

       Mindretallet vil også peke på de etiske problemer som er forbundet med å sende styrker til situasjoner hvor det kan bli aktuelt å ta liv - og selv utsette seg for livsfare. At fedrelandet og den forsvarsallianse vi står i, skal forsvares, vil det være allmenn enighet om, og befalet har gjort sitt yrkesvalg ut fra denne forutsetning. Fredsbevarende og fredsopprettende aksjoner i FN-regi har et annet siktemål. Mindretallet vil se det som uheldig med en beordringslov som stiller politiske tilleggskrav til framtidig befal, ut over det å forsvare fedrelandet og den allianse som trygger dette.

       Komiteens medlem fra Arbeiderpartiet, Brenden, vil understreke at hovedoppgaven for vårt militære forsvar er å beskytte vår frihet og vårt territorium. Vårt medlemskap i NATO har samme hensikt.

       Dette medlem vil også understreke det gjensidige ansvaret som er nedfelt i NATO-traktaten « en for alle, alle for en, » som gjør hele NATO-området til « vårt område ».

       Dette medlem mener dette prinsipp er en grunnfestet holdning i den norske befolkning der det ikke er tvil om at alle vernepliktige norske menn - menige som befal - har plikt til å stille opp for forsvarsalliansen i en krise- eller krigssituasjon.

       Dette medlem ser det økende behov for fredsoperasjoner utenom NATO-området, og mener Norge gjør en viktig innsats i oppdrag for FN. Men dette medlem vil peke på at dette er oppgaver som kommer i tillegg til Forsvarets hovedoppgaver, og mener tvang til deltakelse i slike styrker er et helt nytt prinsipp.

       Dette medlem mener at deltakelse i operasjoner utenom NATO-området fortsatt må baseres på frivillige mannskaper og forskjellige typer frivillig inngåtte bindende kontrakter for deltakelse i slike operasjoner.

       Dette medlem går derfor imot en lovhjemmel som åpner for beordring av yrkesbefal.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Brenden fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader foran og fremmer følgende forslag:

       « Stortinget gir ikke sin tilslutning til at yrkesbefal skal kunne beordres til utenlandstjeneste som går utover den tjeneste som er hjemlet i Vernepliktsloven. »

       Komiteen mener at bemanningen av aktuelle enheter til fredsoperasjoner vil kunne bli stimulert ved at tjeneste i ulike fredsoperasjoner tillegges vekt ved ansettelser i Forsvaret. Komiteen mener deltagelse i flernasjonale fredsstyrker gir kompetanse og erfaring som vil gjøre slikt personell bedre kvalifisert til ordinær tjeneste i det norske forsvaret.

       Komiteen vil vise til at det tas sikte på å etablere de nødvendige tariffavtaler i løpet av 1994. Videre vil komiteen understreke at forsikrings-, erstatnings- og velferdsordningene er et vesentlig element i de samlede betingelsene for personellet.

10. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Brenden fra Arbeiderpartiet:

Forslag 1

       Stortinget gir ikke sin tilslutning til at yrkesbefal skal kunne beordres til utenlandstjeneste som går utover den tjeneste som er hjemlet i Vernepliktsloven.

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 2

       Norsk deltakelse i militære operasjoner utenfor NATOs og Vestunionens ansvarsområder (« out of area ») skal bare kunne skje på grunnlag av en anmodning fra FN eller KSSE (Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa), og etter samtykke av Stortinget i hvert enkelt tilfelle.

11. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers intet å bemerke, viser til meldingen og rår Stortinget til å fatte slikt

       St.meld. nr. 46 (1993-1994) - Om bruk av norske styrker i utlandet - vedlegges protokollen.