1. Sammendrag

    Forslagsstilleren viser innledningsvis til eksempler på utilstrekkelig informasjon mellom lege og pasient og på dårlig kontinuitet og manglende oppfølging såvel fra lege som fra pasient i norsk helsevesen.

       Det framholdes videre at organiseringen av helsetilbudene på ulike nivåer, økende sektorisering av tilbudene, arbeidstidsforkortelser, avspaseringer og permisjoner har forsterket preget av manglende personlig kontinuitet i helsetjenesten.

       Pasientene som er storforbrukere av helsetjenester, vil ha mer eller mindre dekkende journalopplysninger spredt på en rekke legekontorer, sykehus, poliklinikker og avdelinger eller bare være registrert på et regningskort.

       For legen som skal stille en korrekt diagnose og gi en adekvat behandling, er det viktig å få en fullstendig oversikt over pasientens tidligere sykdommer, undersøkelser med resultater samt medisinsk behandling og medikamenter som tidligere er gitt.

       For å kompensere for manglende personlig kontinuitet kan pasienten selv bringe med seg viktige journalopplysninger i kronologisk rekkefølge når lege konsulteres.

       Forslagsstilleren påpeker at bruk av egenjournal er en enkel og billig løsning på informasjonsbehovet. Den synes også å ha en positiv oppdragende effekt på den som etterspør og den som tilbyr helsetjenester. Det vises til erfaringer med bruk av egenjournal til barn i Telemark.

       Som positive konsekvenser for pasientene anføres bl.a. at pasientene føler at de ved en egenjournal har god orden på egne helseopplysninger. Utover å fungere som huskeliste for tidligere sykdommer i kronologisk rekkefølge og eventuelt medikamenter relatert til disse, gir journalen en trygghet for at legens beskjed er riktig forstått. Kvitteringsplikten vil videre virke skjerpende på legens bevissthet om kvaliteten og forpliktelsene i det arbeidet som gjøres. Egenjournalen gir også en ekstra sikkerhet mot at viktige helseopplysninger går tapt ved f.eks. henvisning/tilbakeføring mellom ulike nivåer i helsetjenesten.

       Som positive konsekvenser for legen påpekes at enhver lege i egenjournalen raskt vil kunne få den nødvendige orientering om hva slags kategori pasient man har foran seg. Å lese andre legers vurderinger, kan virke opplærende på behandlende lege. Særlig gjelder dette primærleger som orienterer seg i spesialistvurderinger, og yngre leger som i alle fall har et opplæringsbehov.

       Innføring av egenjournal vil ifølge forslagsstilleren redusere overforbruk av helsetjenester og redusere overmedikasjon og feil bruk av medikamenter.

       Oppsummerende framholdes som umiddelbare effekter av bruk av egenjournal at en:

       Gjennom bruk av egenjournal vil en oppnå:

       På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fremme forslag om innføring av egenjournal i norsk helsevesen. »

       Sosialkomiteen ba i brev av 19. mai 1994 om helseministerens uttalelse til det foreliggende forslaget. Svarbrev av 29. september 1994 er vedlagt.

2. Komiteens merknader

    Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Bjørnstad, Bæivi, Hornslien, Kristoffersen og Øye, medlemmene fra Senterpartiet, Gløtvold, Kvalbukt og Viken, medlemmene fra Høyre, Gabrielsen og Høegh, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Sortåsløkken og medlemmet fra Kristelig Folkeparti, Svarstad Haugland, er enig med forslagsstilleren i at innføring av egenjournal kan være et positivt element for å bedre kommunikasjonen mellom lege og pasient, og derigjennom styrke pasientenes rettigheter.

       Flertallet har også merket seg at departementet ser positivt på egenjournal som et bidrag til en bedring av slik kommunikasjon.

       Flertallet er i tvil hvorvidt det på nåværende tidspunkt bør innføres egenjournal som en generell ordning for alle innbyggere. Kostnadene ved innføring av en generell egenjournal må vurderes opp mot antatt gevinst ved en eventuell innføring. I likhet med departementet ser komiteen først og fremst behovet for egenjournal innført for begrensede grupper med et spesielt kommunikasjonsbehov.

       Selv om man eventuelt ikke innfører egenjournal generelt, bør det likevel være den enkelte pasients rett å få egenjournal hvis vedkommende ønsker det.

       Den eksakte utforming av en slik journal bør også vurderes ut fra hvilke grupper den er tenkt å skulle dekke.

       Flertallet vil henstille til departementet å gjennomgå de prøveprosjekt som har vært gjennomført, for å se på de erfaringer som er gjort, og komme tilbake til Stortinget med saken senest i forbindelse med statsbudsjettet for 1996.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Alvheim, vil bemerke at den utforming av egenjournal som ligger i forslaget, vil dekke behovet for egenjournal for alle pasientkategorier.

       Dette medlem vil understreke at innføring av egenjournal bør være en ordning som alle fremtidige pasienter kan benytte, uavhengig av diagnose og hyppigheten av legekonsultasjoner. Dette medlem sier seg enig i at enkelte grupper pasienter vil ha større behov for egenjournal enn andre, særlig gjelder dette barn og eldre, men barn blir eldre, og det er derfor viktig at en så tidlig som mulig har etablert ordningen med egenjournal for den enkelte.

       Dette medlem vil presisere at innføring av egenjournal vil medføre relativt ubetydelige kostnader for sykehus, leger og helsepersonell, og vil på ingen måte i noen grad av betydning øke helsepersonellets arbeidsbyrde, snarere tvert om, idet konsulterende eller behandlende lege av pasient med egenjournal raskt vil være i stand til å sette seg inn i pasientens tidligere sykdommer og behandlingsopplegg og tidligere tatte prøver.

3. Komiteens tilrådning

     Komiteen viser for øvrig til dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.8:44 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentant John Alvheim om å be Regjeringen å fremme forslag om innføring av egenjournal i norsk helsevesen - oversendes Regjeringen til utredning og uttalelse.

Vedlegg Brev fra helseministeren til sosialkomiteen, datert den 29. september 1994.

       Jeg viser til Sosialkomiteens brev av 19 mai d.å.

       Egenjournal er et interessant tiltak som har vært utprøvd flere steder i helsevesenet i Stjørdal kommune, der egenjournal ble utprøvd på hjemmesykepleiens pasienter. Sosial- og helsedepartementet har bl.a. gitt støtte. Prosjektet ble ledet av daværende fylkessjef Paul Hellandsvik. Det finnes flere lignende forsøk rettet mot ulike pasientgrupper. Ved Det Norske Radiumhospital utprøves egenjournal som ledd i behandlingen og oppfølgingen av kreftpasienter.

       Egenjournal representerer et nytt kommunikasjonsmiddel mellom pasient og lege, mellom leger og annet helsepersonell. Hovedfordelen er at en lege, f.eks. ved hjemmebesøk, raskt kan orientere seg om pasientens tidligere kontakter med helsevesenet. Dette vil kunne bidra til å sikre at pasienten får korrekt diagnose og behandling, samtidig som det vil kunne redusere muligheten for overforbruk av helsetjenester. Jeg ser derfor positivt på egenjournal som nytt virkemiddel for kommunikasjon innen helsetjenesten.

       For at egenjournalen skal bli hensiktsmessig må det imidlertid legges meget stor vekt på utformingen. Bl.a. må den være slik at den er enkel å ta med seg slik at pasienten virkelig kan benytte den. Den må også være enkel å finne fram i og ikke kunne bli overlesset med overflødig informasjon. Det er sannsynligvis slik at egenjournal gir best effekt når den er laget for en definert og begrenset type pasienter med definerte problemstillinger. Eksempler kan være barn de første leveår, eldre hjemmeboende med tunge pleiebehov, pasienter med sykdommer som krever god kontakt mellom deler av spesialisthelsetjenesten og allmennlegetjenesten, o.a. Egenjournal for alle norske borgere uansett kommunikasjonsbehov med helsetjenesten, oppfattes derimot som lite hensiktsmessig. Dette vil både bli kostbart og selve hensikten med dette kommunikasjonsmediet blir borte. Det vil redusere verdien av egenjournalen som informasjonsmedium for spesielle behov.

       Sosialkomiteen ber i sitt brev om en vurdering av forholdet mellom forslaget og stortingsmeldingen om helsepolitikken. Ettersom forslaget ble oversendt relativt sent i arbeidet med meldingen, samt at departementet følte det var uavklart forhold i avgrensingen av bruken av egenjournal, valgte vi ikke å behandle forslaget i meldingen.

       Jeg ser imidlertid positivt på muligheten for å benytte egenjournal i helsetjenesten, men det bør reserveres for pasient- /klientgrupper som har spesielle kommunikasjonsbehov innen og med helsetjenesten. Jeg vil derfor be Statens helsetilsyn om å utrede hvilke grupper dette er med tanke på å få innført systemet med egenjournal for disse.