Den 27. april 1994 ble det i London undertegnet en overenskomst til unngåelse av dobbeltbeskatning og forebyggelse av skatteunndragelse med hensyn til skatter av inntekt og av formue mellom Norge og Gambia. Samtykke til undertegning ble gitt ved kongelig resolusjon av 28. mai 1993.

       Overenskomsten vil tre i kraft på datoen for mottakelsen av den siste av underrettelsene om at de nødvendige konstitusjonelle skritt for overenskomstens ikrafttredelse er tatt i de to stater. Overenskomsten vil i Norge få virkning med hensyn til skatter av inntekt og formue som vedkommer det kalenderår som følger etter det år da overenskomsten trer i kraft.

       Gjeldende dobbeltbeskatningsavtale mellom Norge og Gambia er den tidligere gjeldende skatteavtale mellom Norge og Storbritannia av 2. mai 1951 som gjennom noteveksling 18. mai 1955 ble utvidet til å gjelde en rekke britiske kolonier. Avtalen har fortsatt å gjelde også etter at Gambia oppnådde full selvstendighet i 1965. Ved kongelig resolusjon av 24. april 1987 ble det gitt fullmakt til å si opp nevnte avtale med Storbritannia for så vidt angikk de fleste av de områder avtalen var gitt anvendelse overfor. I resolusjonen er det redegjort for at det ikke var ønskelig å si opp avtalen for så vidt angikk fire stater, deriblant Gambia. Overfor disse statene er det gitt uttrykk for at Norge burde ta initiativ til å innlede reforhandlinger.

       På denne bakgrunn kom forhandlinger om en nye skatteavtale med Gambia i gang i februar 1991.

       Overenskomsten følger i stor grad det mønster som er lagt til grunn i de dobbeltbeskatningsavtaler som Norge har inngått med andre u-land i de senere år. Som modell for disse har i store trekk vært lagt til grunn det mønsterutkast som ble utarbeidet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) i 1963, og revidert i 1977, men med visse modifikasjoner som er vanlig i avtaler mellom i-land og u-land. Modifikasjonene tar særlig hensyn til forskjellene i de to staters økonomier og i balansen i betalingene mellom de to stater. Et modifisert mønster for slike avtaler ble utarbeidet i regi av FN i 1980. Overenskomsten inneholder imidlertid på visse punkter avvikelser fra nevnte mønstre. Det vises til kommentarene til de enkelte artikler.

       Det bemerkes at avvikelsene fra de foran nevnte mønsteravtaler hovedsakelig er utarbeidet på grunnlag av bestemmelser inntatt i skatteavtaler mellom Norge og andre stater som det er naturlig å sammenlikne Gambia med, for eksempel i Norges skatteavtaler med Zimbabwe og Jamaica

       I overenskomsten har en tatt hensyn til den norske « Skattereformen 1992 », noe som har medført at enkelte bestemmelser avviker fra det som tidligere har vært vanlig i de norske skatteavtalene. Den viktigste av disse er bestemmelsen som regulerer metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning. Tidligere har Norge som hovedregel anvendt fordelingsmetoden. Etter denne metoden unngås dobbeltbeskatning ved at inntekter som etter avtalens bestemmelser kan beskattes i den annen stat, unntas fra beskatning i Norge. På bakgrunn av skattereformen har imidlertid Norge nå funnet det ønskelig å anvende godskrivelsesmetoden (credit-metoden) for å unngå dobbeltbeskatning. Etter denne metoden kan Norge, overfor personer bosatt i Norge, skattlegge hele inntekten, men må innrømme som fradrag i den utliknede skatt et beløp som svarer til den skatt som er betalt i Gambia. Se nærmere herom under merknadene til artikkel 25.

       Avtalen er inngått på engelsk. Den engelske teksten og norsk oversettelse følger som vedlegg 1 til proposisjonen.