1. Sammendrag

     Som bakgrunn for meldingen, vises til at konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) ble innledet på 1970-tallet i forbindelse med arbeidet for avspenning. Målsettingen for KSSE-prosessen var å utvikle et konkret samarbeid over et bredt saksregister med sikte på en gradvis nedbygging av blokkene og av øst/vest-skillet. Små skritt og konkrete tiltak skulle legge grunnlaget for opphevelsen av Europas deling. Sluttakten fra Helsingfors 1975 ble den første og grunnleggende byggestein. En bærende tanke i denne var at sikkerhet og fredelig utvikling i Europa var avhengig av at statene overholdt forpliktelsene i forhold til hverandre og overfor landets egne borgere.

       Det vises til at KSSE-prosessen hadde stor og til dels avgjørende betydning for utviklingen av øst/vest-forholdet. Den var en kontinuerlig kontaktflate, også i perioder preget av kjølig politisk klima. Til tross for den kalde krigens skarpe todeling av Europa, ble det oppnådd vesentlige resultater. Den enighet som ble oppnådd under Stockholm-konferansen (1984-86) om tillits- og sikkerhetsskapende tiltak ble et gjennombrudd i arbeidet med rustningskontroll og nedrustning i Europa, bl.a. fordi man på østlig side her for første gang aksepterte prinsippet om kontroll med etterlevelsen av en avtale gjennom stedlig inspeksjon i eget land. Kontakt mellom militære representanter fra blokkene bidro til at den sterkt befestede mistilliten gradvis ble redusert. Tilsvarende betydning har senere KSSE-dokumenters bestemmelser om menneskerettighetene og de grunnleggende friheter hatt for utviklingen som førte til de demokratiske revolusjoner i Sentral- og Øst-Europa. KSSE ble en vesentlig inspirasjonskilde for opposisjonelle og systemkritikere i de totalitære stater. Samtidig var KSSE utgangspunkt for vestlig press for å få de daværende regimer til å bedre sin etterlevelse av de forpliktelser de hadde påtatt seg, heter det i meldingen.

       KSSE-prosessen ble etter sluttakten fra Helsingfors i 1975 videreført ved periodiske oppfølgingsmøter og egne ekspertmøter viet spesielle temaer. Fram til 1990 fant det sted tre oppfølgingsmøter: i Beograd (1977-78), i Madrid (1980-83) og i Wien (1986-89).

       Angående de politiske rammebetingelser, vises det i meldingen til at disse for KSSE under den kalde krigen lå mer eller mindre fast. Formålet med KSSE var å endre disse, KSSE skulle være en bredt anlagt samarbeidsprosess på tvers av skillelinjene med sikte på en fredelig omforming av Europa.

       Avslutningen av den kalde krigen førte til at rammebetingelsene for KSSE ble endret. Trusselen om en storkonflikt i Europa ble fjernet, men samtidig oppsto det nye risikofaktorer, bl.a. som følge av etniske motsetninger en rekke steder innenfor KSSE-området. For KSSE ble det viktig å tilpasse seg de nye rammebetingelser og sammen med andre organisasjoner bidra til å påvirke den omformingsprosess som ble satt i gang i Europa, slik at stabiliteten og sikkerheten ikke ble svekket.

       KSSE var i 1970- og 80-årene en diplomatisk konferanse sammenkalt til ulike tider på ulike steder for å forhandle frem felles normer som skulle være styrende for deltakerstatenes atferd både når det gjaldt sikkerhetssamarbeidet, menneskerettighetene, det økonomiske og ikke minst det politiske samarbeidet. Etter KSSEs toppmøte i Paris høsten 1990 og særlig toppmøtet i Helsingfors sommeren 1992, har KSSE utviklet seg til å bli en mer operativ organisasjon med institusjoner og fast møtestruktur. Samtidig har man bevart og styrket KSSE som forhandlingsforum og som aktør i den internasjonale politiske prosess. « Paris-pakten for et nytt Europa » og erklæringen fra NATO og Warszawapaktlandenes toppledere om ikke bruk av makt og at etterkrigstidens rivalisering og konfrontasjon skulle avløses av vennskap og samarbeid om felles mål markerte den kalde krigens slutt. Parispakten betegnes i meldingen som et historisk dokument, der KSSE-landene slo fast at deres innbyrdes samarbeid skulle intensiveres og utbygges på basis av felles bekjennelse til demokratisk styreform, rettsstatens idealer, respekt for menneskerettighetene og sosialt ansvarlig markedsøkonomi. Dette ga grunnrisset til den nye europeiske sikkerhetsstruktur. Kanskje viktigst var beslutningen om etablering av regelmessige KSSE-møter på politisk nivå (toppmøter og utenriksministermøter samt en embetsmannskomité).

       Det vises til at de sentrale politiske saker som ble drøftet i denne perioden var situasjonen i henholdsvis Baltikum, Jugoslavia og andre regionale konfliktområder innenfor KSSE-området. Det ble skapt presedens for at situasjonen innenfor medlemslandene kunne drøftes i KSSE, men uttalelsene fra KSSE om støtte til en demokratisk utvikling i Jugoslavia, full respekt for menneskerettighetene og en fredelig løsning av krisen fikk ikke noen praktisk betydning, heter det i meldingen. Drøftelsene avslørte at KSSEs institusjoner og strukturelle utvikling ikke var i samsvar med de behov for praktisk handling som forelå. KSSE manglet den fleksibilitet og de operative strukturer som var nødvendige for å gjøre mer enn å komme sammen en gang i blant og vedta politiske resolusjoner, heter det i meldingen. Det ble på bakgrunn av krisen i Jugoslavia sett som helt nødvendig at KSSEs muligheter til krisehåndtering ble videreutviklet og at samarbeidet med de øvrige internasjonale organisasjoner ble styrket. Det viktigste var KSSEs muligheter til å engasjere seg i krisehåndtering og i konfliktforebygging. Det ble også vedtatt å etablere offisielle forbindelser med en rekke andre internasjonale organisasjoner, herunder FN, Europarådet, NATO, OECD m.fl.

       Endringene hadde flere virkninger for KSSE-prosessen. Deltakerkretsen ble utvidet fra 35 til 53 land. Warszawa-pakten og Sovjetunionen ble oppløst, samarbeidet i gruppen av nøytrale og alliansefrie land opphørte gradvis, og samarbeidet i NATO endret karakter. I denne situasjon utviklet etter hvert Den europeiske union (EU) seg til å bli den mest innflytelsesrike gruppen innenfor KSSE-samarbeidet. EU opptrer i dag med felles standpunkter i de fleste saker, og deres holdning blir derfor svært avgjørende for utfallet av de saker som behandles i KSSE. Dette forholdet understrekes ytterligere ved at de sentral- og østeuropeiske stater søker et stadig nærmere samarbeid med EU, ikke minst på det politiske området, heter det i meldingen.

       De nye rammebetingelser satte nye krav til KSSE. Det var enighet om at samarbeidet skulle intensiveres og utbygges på grunnlag av demokratisk styreform, rettsstatens prinsipper og respekt for menneskerettighetene. Til tross for dette, var det sterk uro og bekymring i forhold til nasjonalistiske strømninger, rasisme og fremmedhat innenfor KSSE-området. KSSE måtte ta et større ansvar i arbeidet med å bekjempe disse holdningene og med å forebygge og løse de kriser og konflikter som oppsto innenfor sitt eget geografiske område. Dette forutsatte en utvikling av KSSEs institusjoner og strukturer, samt at samarbeidet med øvrige internasjonale organisasjoner ble styrket. Konsultasjonsprosessen ble forbedret, og det ble opprettet en permanent komité i Wien som møtes ukentlig for å behandle aktuelle saker. KSSE har dermed fått et konsultasjonsorgan som gjør det mulig å opptre fleksibelt og på kort varsel treffe beslutninger.

       Konsensusprinsippet er blitt oppmyket, bl.a. er det mulig å fatte vedtak rettet mot en stat som begår klare, grove og gjentatte overgrep mot KSSEs normer, selv om denne staten går mot en slik beslutning. Samtidig har KSSE bevart konsensusprinsippet som hovedregel. Dette gir en garanti for at beslutninger har oppslutning fra alle medlemsland, hvilket er viktig siden KSSE mangler sanksjonsmidler for å iverksette flertallsvedtak. Sommeren 1992 ble det vedtatt at Jugoslavia (Serbia og Montenegro) skulle suspenderes fra deltakelse i KSSEs besluttende organer under henvisning til slike overgrep mot KSSEs normer.

       Det vises i meldingen til at KSSEs utøvende funksjoner er bygget ut ved en formannskapsordning, der medlemslandene på omgang (1 år om gangen) leder arbeidet, med en troikaordning for å gi kontinuitet. I Warszawa er det etablert et kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter, i Wien et sekretariat med en generalsekretær som øverste administrative leder og med en stilling som høykommissær for nasjonale minoriteter for å drive konfliktforebyggende virksomhet. Organisasjonsutviklingen er ikke avsluttet. Erfaringene fra konfliktforebyggende virksomhet i flere områder har vært bestemmende for den institusjonelle og strukturelle utvikling.

       Det heter videre i meldingen at det politiske samarbeidet i KSSE i perioden har vært preget av de mange konflikter innenfor KSSE-området. Situasjonen i det tidligere Jugoslavia har vært gjenstand for særlig omfattende drøftelser, men også situasjonen i Nagorno-Karabakh, Georgia, Moldova, Tadsjikistan og forholdet i og mellom de baltiske land og Russland har vært viet stor oppmerksomhet. I tiden etter toppmøtet i Helsingfors (1992) har KSSE vært engasjert konkret i arbeidet med å forebygge konflikter, hindre spredning av og bidra til å løse alle pågående konflikter i disse områdene.

       I sitt konfliktforebyggende arbeid har man innen rammen av KSSE tatt i bruk høykommisæren for nasjonale minoriteter, personlige utsendinger og utplassering av sendelag til ulike spennings- og konfliktområder. De to første sendelagene ble vedtatt utplassert i september 1992, ett i Kosovo, Sandjak og Vojvodina og et annet i den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Sendelagene skulle ikke bare passivt observere, men aktivt bidra til at befolkningsgruppene kunne leve sammen i fred. På grunn av at KSSE ikke gikk med på det serbiske kravet om å oppheve suspensjonen av Jugoslavia, ble sendelaget til Kosovo, Sandjak og Vojvodina bedt om å forlate landet i juli 1993. De måtte derfor trekke seg ut. Sendelaget til Makedonia hadde som hovedoppgave å forhindre at konflikten i det tidligere Jugoslavia spredte seg til landet. Dette sendelaget er fortsatt i virksomhet. Det legges særlig vekt på å overvåke de grenseområder som påvirkes av konflikten i det tidligere Jugoslavia, heter det i meldingen. Det har også vært utplassert et sendelag i Georgia siden 1992 og i Moldova siden april 1993 og det er besluttet å plassere et sendelag i Tadsjikistan. Det foreligger også planer for en større fredsbevarende operasjon i KSSE-regi i Nagorno-Karabakh, men partene har ikke ennå gitt sin tilslutning til dette. Sendelag er også utplassert i Estland og i Latvia, og det fremholdes i meldingen at erfaringene fra sendelagsvirksomheten har vært gode. Det påpekes at det likevel er av avgjørende betydning at partene selv har vilje til å finne politiske løsninger. Det innrømmes at det er et problem at mange land ikke ser på sendelagsnærvær i sitt eget land som et samarbeidstiltak, men nærmest som en fiendtlig handling fra KSSEs side, og det arbeides aktivt for å endre disse holdningene. KSSE har i samarbeid med EU også engasjert seg i arbeidet med å overvåke at FN-sanksjonene mot Serbia og Montenegro blir overholdt.

       KSSEs rolle har ikke vært å påtvinge partene noe bestemt utfall, men å dempe konfliktene og dermed skape klima for politisk løsning. Man har lykkes best i de områder hvor spenningen har vært lavest, og hvor man har kommet inn på et tidligst mulig stadium. Dette har ført til at tidlig varsling med sikte på tidlig inngripen er blitt et viktig prinsipp i KSSEs arbeid.

       Det vises i meldingen til at de virkemidler KSSE har vedtatt som aktuelle å ty til i arbeidet med å løse konflikter, også omfatter fredsbevarende operasjoner. På dette felt vil likevel FN fortsatt måtte være det sentrale organ, basert på den myndighet som tilligger FNs Sikkerhetsråd. Fredsbevarende operasjoner i KSSE-regi er ennå ikke blitt iverksatt.

       Samarbeidet innenfor den såkalte menneskelige dimensjon har i løpet av perioden kommet svært langt. Samarbeidet omfatter individuelle menneskerettigheter og fundamentale friheter, beskyttelse av nasjonale minoriteter, bekjempelse av diskriminering, rasisme, antisemittisme, fremmedhat og aggressiv nasjonalisme samt etablering av felles normer for pluralistisk demokrati og befestelse av rettsstatens prinsipper. KSSEs normgivende arbeid på disse områder anses langt på vei fullført. Hovedproblemet nå er landenes politiske vilje og KSSEs kapasitet til effektivt å overvåke landenes overholdelse av de forpliktelser som foreligger. Ved å akseptere KSSEs prosedyrer for overvåking av overholdelse av KSSE-forpliktelsene, har KSSE-statene anerkjent at menneskerettigheter, fundamentale friheter, demokratiske og rettslige forhold berører det internasjonale samfunn direkte og at brudd på forpliktelsene knyttet til den menneskelige dimensjon i én stat er av direkte og legitim interesse for andre KSSE-stater, og derfor ikke kan avvises som et indre anliggende.

       Det påpekes i meldingen at det i KSSE er uttrykt stor bekymring med hensyn til de mange utstrakte brudd på menneskerettighetsforpliktelsene innenfor KSSE-området, og særlig overgrepene mot sivile i krigssoner - til tross for de inngåtte forpliktelser og vedtatte overvåkingsmekanismer. Etterlevelse av de inngåtte forpliktelser skal være en integrert del av mandatet for de sendelag som blir sendt til konfliktområder.

       Det vises videre til at de militære sider av sikkerheten fortsatt tillegges stor betydning innenfor KSSE-samarbeidet. De tillits- og sikkerhetsskapende tiltak som ble vedtatt under Stockholm-konferansen i 1986, er i løpet av perioden blitt vesentlig utbygget. Sammen med bestemmelsene i avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE) som ble inngått i 1990 og avtalen om åpne luftrom som ble inngått i 1992, har de tillits- og sikkerhetsskapende tiltak resultert i en åpenhet i militære spørsmål og disposisjoner, som på en avgjørende måte har bidratt til å fjerne trusselen om en storkonflikt etter den tradisjonelle øst-vest-skillelinjen i Europa. Likevel arbeides det fortsatt med å forbedre de tiltak som allerede er inngått, samt etablere nye. Forhandlingene foregår i et nytt forum for sikkerhetssamarbeid som ble opprettet på KSSEs toppmøte i Helsingfors, men arbeidet har vært preget av begrensede resultater. Siktemålet har derfor vært rettet mot å løse de pågående konflikter og sikre etterlevelsen av allerede inngåtte avtaler, heller enn å utarbeide nye omfattende tiltak.

       Det heter i meldingen at KSSE-samarbeidet samlet sett har blitt sterkt utvidet i de senere år. Det kan likevel ikke erstatte det samarbeidet som finner sted i NATO, VEU og EU foruten Europarådet. Men sammen med disse organisasjonene er KSSE en del av den atlantiske og europeiske sikkerhetsarkitektur, og har en viktig rolle å spille, heter det i meldingen.

       Det vises til at samarbeidet i KSSE tidligere er beskrevet i egne meldinger til Stortinget, senest i St.meld. nr. 46 (1989-1990), som dekket perioden 1986-90. Dessuten er deler av samarbeidet omtalt i de årlige meldinger om samarbeidet i NATO. Denne Stortingsmeldingen dekker perioden 1990-93.

2. Komiteens merknader

      Komiteen vil understreke at KSSE har hatt en stor og økende politisk betydning som ramme for drøftinger og for tiltak med sikte på opphevelse av Europas deling.

       En bærende tanke i dette arbeidet var at sikkerhet og fred i Europa er avhengig av at statene overholder forpliktelsene seg imellom og respekterer menneskerettighetene.

       Komiteen mener at KSSE i så måte har hatt stor betydning bl.a. gjennom Helsingfors-erklæringen og de oppfølgings- og overvåkingsmekanismer som er utviklet. KSSE ble bl.a. en inspirasjonskilde for opposisjonen og systemkritikerne i de totalitære stater i Europa.

       Videre vil komiteen understreke verdien i at KSSE var et forum for de fleste land i Europa og Nord-Amerika da revolusjonen i Øst- og Sentral-Europa la grunnlaget for at jernteppet og Berlin-muren falt. Dermed hadde de nye og skjøre demokratier fra første stund av KSSE som en kontaktflate og et møtested med de etablerte demokratiene i vest.

       Komiteen vil også peke på den store betydning KSSE har hatt som forum for arbeid med rustningskontroll og nedrustning.

       Under Stockholm-konferansen (1984-86) om tillit- og sikkerhetsskapende tiltak aksepterte man på østlig side for første gang prinsippet om kontroll med etterlevelse av en avtale gjennom stedlig inspeksjon i eget land. Mistilliten ble gradvis bygd ned bl.a. gjennom kontakt mellom militære representanter fra « begge sider ».

       Komiteen viser til at KSSE startet som en forhandlingsprosess, men har etter hvert fått en stadig fastere form som organisasjon med sekretariater, institusjoner og regelmessige møter. Utfordringene for KSSE har endret seg de siste årene fra å fjerne grunnlaget for den kalde krigen, til nå å møte de nye risikofaktorene, ikke minst etniske motsetninger, en rekke steder innenfor KSSE-området.

       Men KSSE har etter komiteens vurdering i denne situasjon også vist sine begrensninger: Dette har bl.a. kommet fram i KSSEs håndtering av konflikten i det tidligere Jugoslavia. KSSEs institusjoner og struktur var ikke i samsvar med behovene for praktisk handling, særlig når det gjelder krisehåndtering og samarbeid med andre internasjonale organisasjoner.

       Komiteen mener derfor det er av stor viktighet at KSSE har vedtatt å styrke kontakten og samarbeidet med en rekke andre internasjonale organisasjoner som De forente nasjoner, Europarådet, NATO, OECD, EU og VEU.

       Komiteen mener at Norge må arbeide for ytterligere å forsterke disse samarbeidsordningene. KSSE har jevnlig forbindelse til FN gjennom formannskapets FN-delegasjon i New York. Det bør vurderes om ikke FN kunne få en permanent representasjon til KSSE i Wien.

       Komiteen vil generelt understreke betydningen av å se KSSE og De forente nasjoner i sammenheng. På samme måten som FN er et forum for så å si alle verdens nasjoner, er KSSE tilsvarende for Europa og Nord-Amerika. På samme måte som FN skal være et redskap for en fredelig løsning av konflikter, skal KSSE være det samme for sitt område. I så måte kan KSSE også være « avlastende » for FN, fordi konflikter innenfor KSSE-området primært bør søkes løst gjennom denne regionale samarbeidsorganisasjonen. Dersom dette ikke lykkes, kan konflikten « løftes opp » til FNs sikkerhetsråd, som er en mer etablert institusjon og med mulighet for flere virkemidler. Holdningen bør således være: « KSSE først - deretter FN ».

       Konsensusprinsippet som ligger til grunn for KSSEs virksomhet, legger begrensninger på organisasjonens handlekraft og effektivitet. På den annen side har dette prinsippet vært viktig for at alle medlemsland skulle få den nødvendige tillit til organisasjonen i en oppbyggingsfase.

       Komiteen vil peke på at konsensusprinsippet er myket opp, bl.a. ved at det nå er mulig å fatte vedtak rettet mot en stat som begår klare, grove og gjentatte overgrep mot KSSEs normer, selv om denne staten går mot en slik beslutning. Komiteen mener det bør vurderes å myke opp konsensusprinsippet også på flere områder, f.eks. i situasjoner der medlemsland truer fred og stabilitet i forholdet til andre KSSE-land.

       Komiteen vil be Regjeringen også arbeide for andre former for en styrking av KSSEs posisjon og handlekraft. Bl.a. bør det vurderes å gi formannskapet i KSSE større mulighet til å ta initiativ og initiere aksjoner. I dag er det mangel på redskaper og ressurser for formannskapet til effektivt å utøve en slik funksjon.

       Spørsmålet er også reist om å etablere et « sikkerhetsråd » for KSSE med f.eks. 10 medlemmer. Blant KSSEs medlemsland er det en utbredt skepsis til en slik ordning, fordi det lett svekker tanken om en likeverdig deltakelse av alle medlemsland og gir stormaktene i Europa/Nord-Amerika uforholdsmessig stor innflytelse, fordi disse antas å bli faste medlemmer av et eventuelt « sikkerhetsråd ». Komiteen konstaterer at tanken om et « sikkerhetsråd » i KSSE for tiden er lite aktuell.

KSSE i en framtidig « europeisk arkitektur »

       Komiteen vil understreke den nøkkelrolle KSSE spiller når det gjelder å integrere de tidligere kommunistland i et demokratisk Europa. Av spesielt stor betydning er det at KSSE er et forum hvor Russland føler seg som en likeverdig partner og har et møtested og en plattform for samarbeid med USA.

       Komiteen viser til at i punkt 10 fra NATO-toppmøtet i januar 1994 heter det:

       Komiteen minner om at Norge var blant de første som tok til orde for å utarbeide prosedyrer og virkemidler for at KSSE skulle bli i stand til å engasjere seg i arbeidet med å forebygge, dempe og løse konflikter.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at det konfliktforebyggende arbeidet er spesielt viktig. Komiteen er også enig i at dette arbeidet lett blir undervurdert etter som det er vanskelig å måle.

       Komiteen er derfor enig med Regjeringen i at Norge fortsatt bør stille personer til rådighet for KSSE-sendelag.

       Det er viktig at slike tiltak i størst mulig grad fellesfinansieres slik at de som ønsker å delta, men som ikke har råd også kan delta, men også slik at de som unndrar seg pliktene må bidra etter økonomisk evne.

       Komiteen er videre enig med Regjeringen i at arbeidet for å forebygge konflikter med utgangspunkt i etniske motsetninger er svært viktig. I denne sammenhengen er det viktig at Høykommissæren for nasjonale minoriteter blir tilført økte ressurser.

       Komiteen vil understreke den viktige og vanskelige oppgaven det er å bidra til konfliktløsning og stabilisering i områder under det tidligere Sovjetunionen. På grunn av sin karakter vil KSSE her ha muligheter, men er samtidig avhengig av støtte fra medlemslandene og samarbeid med andre organisasjoner. I tilfeller hvor det er aktuelt med fredsbevarende styrker, er både etablering av flernasjonale styrker og « påkalling » av styrker fra NATO eller Vestunionen aktuelt.

       Komiteen har merket seg at det for tiden pågår diskusjoner om fredsbevarende styrker i KSSE-regi, særlig med tanke på behovet for innsats innen det såkalte SUS-området. Komiteen mener det er viktig at retningslinjene for bruk av fredsbevarende KSSE-enheter bygger på klare prinsipper om upartiskhet, multilateral sammensetning og oppdragets varighet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen, Berget Jørgensen, Kolle Grøndahl, Hoel og Jagland, fra Høyre, Kullmann Five, Petersen og Talleraas, og fra Fremskrittspartiet, Gundersen, viser til at deltakerstatene i KSSE på mange måter er svært ulike. KSSE omfatter alle land fra USA og Canada i vest, hele Europa (unntatt Serbia/Montenegro som er suspendert, og Makedonia), inkludert Russland og republikkene i det tidligere Sovjetunionen - såvel i Kaukasus som i Sentral-Asia.

       Forskjellene er således svært store f.eks. når det gjelder utviklingen av demokratiske institusjoner og strukturer. Også den økonomiske og politiske situasjonen er svært ulik. Ulikheten gjelder i høyeste grad også landenes sikkerhetspolitiske situasjon. Dette store mangfoldet av deltakerstater viser noe av styrken til KSSE.

       Flertallet mener imidlertid at disse ulikhetene i seg selv også setter grenser for hvor langt samarbeidet i KSSE kan gå.

       Flertallet vil likevel understreke at KSSE bør være en viktig del av den « sikkerhetspolitiske arkitekturen » i Europa også i framtiden.

       KSSE vil imidlertid ikke kunne erstatte noen av de andre organisasjonene i området i overskuelig framtid.

       Det kan heller ikke forventes at andre kan erstatte KSSE.

       Flertallet mener det er avgjørende å utvikle samspillet mellom KSSE og andre organisasjoner.

       Flertallet har merket seg at Europarådet har tatt opp mange land i Sentral- og Øst-Europa etter som disse oppfyller medlemskriteriene. NATO bygger ut samarbeidsordninger med landene i Øst- og Sentral-Europa gjennom NACC og Partnerskap for fred. EU har innført Europa-avtalene med sikte på medlemskap med en rekke land. EU har inngått andre samarbeidsavtaler med en rekke land i det tidligere Sovjetunionen. Også Vest-Unionen har inngått samarbeidsavtaler med en rekke land i Sentral- og Øst-Europa.

       Flertallet har merket seg at landene i EU samordner politikken sin i KSSE i stadig større grad og at EU vil være en av de dominerende gruppene i KSSE uavhengig av norsk medlemskap.

       Andre sentrale aktører er USA og Russland. Det vil derfor være av stor betydning for Norge å kunne ha direkte innflytelse på EU-landenes KSSE-standpunkter slik medlemskap kan gi oss. Et medlemskap i EU kan dermed øke vår innflytelse på KSSEs utvikling.

       Flertallet konstaterer at KSSE ikke er en alternativ organisasjon til f.eks. EU, VEU eller NATO.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, Arnstad, Dale, Enger Lahnstein, Solheim og Bondevik, mener at KSSE må tjene som et rammeverk for det alleuropeiske samarbeid, samtidig som andre organisasjoner også vil spille en sentral rolle i den fremtidige « europeiske arkitektur ». Europarådet tar opp stadig nye medlemmer fra Øst- og Sentral-Europa, etterhvert som disse oppfyller medlemskriteriene. NATO bygger ut samarbeidsordninger med landene i Øst- og Sentral-Europa gjennom NACC og Partnerskap for fred. Den europeiske union, som i overskuelig framtid bare vil dekke en del av Europa, vil ikke kunne ivareta de alleuropeiske samarbeids- og sikkerhetsbehov.

       Disse medlemmer vil understreke at KSSE har fått en økende rolle og bør utvikles til å være det sentrale alleuropeiske forum i årene framover, samtidig som organisasjonens arbeid må koordineres med andre organisasjoners virksomhet.

       KSSE må også knyttes tett til De forente nasjoner som den sentrale organisasjon med tanke på globale sikkerhetsproblemer, bl.a. knyttet til fattigdoms- og miljøspørsmålene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på den helt sentrale rolle Den Europeiske Union vil spille i forhold til de nye demokratier i øst. Disse medlemmer viser til den vekt så vel de østeuropeiske land som Den Europeiske Union legger på dette perspektiv. Dette har fått uttrykk i de såkalte Europa-avtaler, som har medlemskap som et perspektiv, og i det stadig mer omfattende samarbeid mellom EU og disse land. Disse medlemmer viser videre til at EU etter all sannsynlighet står foran utvidelsesforhandlinger med østeuropeiske land. Dette samarbeidet vil selvsagt ha en helt annen bredde enn det KSSE tar sikte på. Disse medlemmer viser til at KSSE neppe blir styrket ved at den tillegges roller som den har små forutsetninger for å løse.

       Disse medlemmer finner grunn til å understreke at KSSE's medlemmer ikke ser på EU og KSSE som konkurrerende organisasjoner, men ser dem som komplementære.

       Komiteens medlem Hallvard Bakke vil understreke at den viktigste sikkerhetspolitiske oppgaven i Europa er å få til et alleuropeisk sikkerhetssamarbeid som også omfatter USA, slik det har vært drømt om i hele den kalde krigens periode. De senere årenes politiske utvikling i Europa har gjort at dette er en realistisk mulighet. Hvilken institusjonell ramme dette samarbeidet kommer til å få kan ingen si noe sikkert om i dag. Det er lite sannsynlig at EU kan danne en slik ramme bl.a. fordi det i overskuelig framtid ikke er trolig at EU vil omfatte store europeiske land som Russland, Ukraina og Hviterussland. De eksisterende organisasjoner som synes best egnet til å drive dette arbeidet fremover er NATO med sitt « Partnerskap for fred » og KSSE som har alle de aktuelle landene som medlemmer allerede. Det er viktig at alle europeiske stater, både de som er innenfor og de som er utenfor EU, bidrar aktivt til å få til en slik alleuropeisk sikkerhetsordning.

       Jeg støtter fullt ut den ovenfor siterte NATO-erklæringens understrekning av den betydning KSSE har som et forum som omfatter alle europeiske land pluss USA og Canada, og NATOs uttrykte vilje til å styrke KSSE. Dette står i sterk kontrast til den beskjedne betydning KSSE blir tillagt i vår hjemlige sikkerhetsdebatt. I den sikkerhetspolitiske debatt ellers i Europa legger man langt større vekt på KSSE. F.eks. vedtok det tyske sosialdemokratiske parti på sin kongress i 1993 at:

       Også EUs ministre i Vestunionens råd har uttalt:

3. Komiteens tilrådning

      Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å fatte følgende

       St.meld. nr. 37 (1993-1994) - om samarbeidet i Konferansen om Sikkerhet og Samarbeid i Europa (KSSE) - vedlegges protokollen.