Det vises i meldingen til at omformingen av NATO, som begynte etter toppmøtet i London i 1990, fortsatte også i 1993. Prosessen har resultert i en ny militær strategi, et formalisert sikkerhetspolitisk samarbeid med de nye demokratier i Sentral- og Øst-Europa gjennom det Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC) og gjennom initiativet om etablering av Partnerskap for fred (PFP). I tillegg kommer nye oppgaver i sammenheng med fredsbevarende operasjoner under overordnet politisk kontroll av FN/KSSE.

       Det påpekes at samtidig med denne fornyelsesprosessen, har en sørget for at Alliansens kjerneoppgave, sikring av den territorielle integriteten til medlemslandene, har vært fullt ut ivaretatt. NATO er fremdeles den eneste organisasjonen som kan gi medlemsstatene tilfredsstillende garantier for sikkerhet og stabilitet.

       Det fremholdes at en nå klarere ser konturene av en sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet innenfor EU. Det er vedtatt at VEU, som EUs sikkerhetspolitiske arm og Alliansens europeiske pilar, skal få anledning til å benytte NATOs militære struktur til operasjoner der USA og Alliansen ikke ønsker å engasjere seg militært. Dette gjelder operasjoner som ikke hører inn under artikkel 5 i Washington-traktaten. USA støtter denne utviklingen, og NATOs toppmøte i Brussel i januar 1994 slo fast at de allierte ønsker en europeisk sikkerhetspolitisk identitet innen Alliansen. Man står her foran en prosess der hensynet til en balansert utvikling av Alliansens to pilarer sannsynligvis vil stå sentralt.

       Det vises til at Alliansen også i 1993 har vært konfrontert med de mange uløste problemer i deler av Sentral- og Øst-Europa som ble avdekket etter at den kalde krigen tok slutt. NATOs nye rolle i fredsbevarende operasjoner og forholdet til FN som oppdragsgiver for støttetiltak i det tidligere Jugoslavia har stått sentralt i drøftingene innad i Alliansen.

       Det påpekes i meldingen at Norge har støttet arbeidet med å gi Alliansen nye og bedre virkemidler til å fremme fremveksten av et stabilt og tillitskapende sikkerhetssystem for hele Europa. Norge har støttet initiativet til Partnerskap for fred med landene i Sentral- og Øst-Europa, og gitt sin tilslutning til at Alliansen bør ta på seg fredsbevarende oppdrag på vegne av FN eller KSSE innen KSSEs geografiske område. Det har vært viktig for Norge å fremheve at slike engasjement må ha et klart mandat enten fra FN, som i det tidligere Jugoslavia, eller fra KSSE. Samtidig har det fra norsk side vært viktig å legge vekt på at behovet for å opprettholde Alliansens strategiske enhet, det integrerte forsvarssamarbeidet og de transatlantiske båndene fremdeles må støttes. Det understrekes at det er en klar grense for hvor mye som kan oppnås gjennom omfordelinger og omprioriteringer om en ikke skal rokke ved Alliansens kjernefunksjoner.

       Det vises til at Norge har stilt seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet. For Norge har det vært viktig å kunne konstatere at dette arbeidet styrker det europeiske bidraget til det transatlantiske samarbeidet og således er godt forankret i det atlantiske fellesskapet. Gjennom en nærmere tilknytning til Den vesteuropeiske union har Norge fått anledning til aktivt å fremme nasjonale synspunkter i saker av sikkerhetspolitisk interesse for Norge.

       De politiske konsultasjoner var i 1993 sterkt preget av de regionale konflikter i Alliansens nærområder, særlig konflikten i det tidligere Jugoslavia. Situasjonen i Russland og i andre områder av det tidligere Sovjetunionen stod også sentralt i drøftingene innen Alliansen. Forholdet til Russland har også spilt en viktig rolle i drøftelsene om de fremtidige relasjonene mellom NATO og landene i Sentral- og Øst-Europa. Samarbeidet med de tidligere Warszawa-paktlandene i Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC) ble videre utbygget i 1993. Forberedelser til felles fredsbevarende operasjoner kom inn som nytt element. Samtidig var det klart at NACC ikke kunne tilfredsstille de kravene som ble stilt til Alliansen særlig fra de sentraleuropeiske land. Blant de allierte var det bred enighet om at NATO ikke var en lukket organisasjon, men at tiden ikke var inne for en utvidelse. Det ble lagt vekt på at utvidelse nå ville kunne skape nye skillelinjer i Europa.

       Det vises til at en ny etappe i forholdet mellom Alliansen og de sentral- og østeuropeiske landene ble innledet med det amerikanske forslaget om Partnerskap for fred (PFP), som fikk sin endelige utforming på toppmøtet i januar 1994. Partnerskapet er en invitasjon til alle sentral- og østeuropeiske land, inkl. statene i det tidligere Sovjetsamveldet, og til europeiske KSSE-land utenfor NACC om å gå inn et tettere og mer forpliktende samarbeid med NATO. PFP vil ikke gi deltakerne sikkerhetsgarantier i samsvar med artikkel 5 i Washington-traktaten, men vil gi rett til konsultasjoner med NATO når deltakerlandene kjenner sin sikkerhet direkte truet.

       Det vises til at arbeidet med å avklare fordelingen av ansvar og oppgaver mellom NATO og Den vesteuropeiske union (VEU), Alliansens europeiske pilar, kom et langt steg videre i 1993. I drøftelsene fram mot toppmøtet i januar 1994 var det bred enighet om at VEU i gitte situasjoner skal ha anledning til å gjøre bruk av NATOs militære struktur. Slik vil en gjøre det mulig for de europeiske allierte å handle selv om USA og Alliansen ikke ville eller kunne. En ville også komme i møte USAs krav om at europeerne må ta på seg større ansvar for egen sikkerhet. Oppgavene til VEU er begrenset til oppdrag som ikke faller inn under artikkel 5 i Washington-traktaten, f.eks. fredsbevarende og humanitære operasjoner. NATO vil fremdeles være garantisten for medlemslandenes sikkerhet og territorielle integritet. Norge, Island og Tyrkia undertegnet 20. november 1992 dokumentet om assosiering med Den vesteuropeiske union. Da ratifikasjonsprosessen for avtalen om fullt VEU-medlemskap for Hellas ennå ikke er avsluttet, er avtalen om assosiert medlemskap formelt ikke trådt i kraft. I mellomtiden deltar Norge i VEUs arbeid som aktiv observatør. Assosiert medlemskap vil gi Norge anledning til å fremme nasjonale interesser gjennom aktiv deltakelse i arbeidet i organisasjonen, men man vil ikke kunne blokkere konsensus, heter det i meldingen.

       Det vises videre til at Alliansen, som svar på den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, i 1991 endret sitt strategiske konsept. Det nye konseptet bygger på at NATO også er forberedt på lite oversiktlige krisesituasjoner og på kriser som finner sted utenfor det egentlige allianseområdet. En endring av Alliansens struktur har derfor vært nødvendig. Strukturendringene går ut på å skape mobile og multinasjonale flerbruksenheter (Combined Joint Task Forces). Disse skal forberede seg bl.a. på fredsbevarende operasjoner og skal kunne benyttes av NATO, VEU eller en koalisjon av stater. Det skal være mulig for land utenfor Alliansen å delta i slike operasjoner, som skal ha mandat fra FN eller KSSE, og NATO har vedtatt at man kan stille ressurser til rådighet for operasjoner under ledelse og under overordnet ansvar av disse organisasjonene. Konflikten i Jugoslavia er det første eksemplet på denne typen oppdrag, et stabselement fra NATO støtter UNPROFOR II, opererer marinestyrker fra NATO sammen med VEU i Adriaterhavet og AWACS-fly fra NATO har overvåket bosnisk luftterritorium. NATOs råd har vedtatt at NATO-fly kan gå til angrep for å hindre blokade av Sarajevo eller andre såkalte sikre områder i Bosnia. Første bruk av slike flyangrep skal godkjennes av Generalsekretæren i FN. Dette innebærer at såvel NATO som FN kan ta initiativ til å iverksette angrep med fly og at begge sider må godkjenne en aksjon. NATO har også sagt seg villig til å medvirke når en evt. fredsplan skal settes ut i livet.

       Det heter i meldingen at i arbeidet med konvensjonell nedrustning, var gjennomføringen av CFE-avtalen en helt dominerende sak. De allierte gjennomførte i 1993 et særdeles omfattende og nøye koordinert inspeksjonsprogram. Inspeksjonene i de østlige landene viste at både viljen og evnen til å følge påleggene i avtalen var stor, selv om visse problemer ble avdekket i enkelte av landene.

       Den kjernefysiske nedrustningen tok et stort skritt framover da USA og Russland skrev under START II-avtalen. Denne viderefører reduksjonene i START I. Tiltak mot spredning av masseødeleggelsesvåpen var en annen hovedsak i nedrustningsarbeidet.

       Angående forsvarssamarbeidet, heter det i meldingen at Alliansen i 1993 fortsatte å arbeide med ny styrkestruktur, for å sette Alliansen i stand både til å bidra til løsninger i mindre, regionale kriser og større konflikter samtidig som NATOs kjernefunksjoner ivaretas fullt ut. Forsvarsministrene vedtok i mai 1993 nye politiske retningslinjer for Forsvarsplanleggingen innen Alliansen fram mot år 2000 og videre. Angående møtene i Den kjernefysiske planleggingsgruppen (NPG), vises det bl.a. til at Alliansen har redusert tallet på kjernefysiske stridshoder i Europa slik at det nå er nede på et nivå som ligger over 80 % under nivået i første halvdel av 1980-årene. Samtlige av Alliansens sjø- og bakkebaserte kjernevåpen med kort rekkevidde er nå trukket ut av Europa, de eneste kjernevåpen som er igjen er de luftleverte, men også de er redusert i mengde. Fra norsk side har det vært lagt stor vekt på å gjøre Alliansen mindre avhengig av kjernevåpen. Arbeidet med å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen var også et sentralt emne for virksomheten i NPG i 1993.

       Aktiviteten i den tidligere Eurogruppen er nå overtatt enten av NATO eller av VEU. De land som ikke er medlemmer av EU skal fortsatt ha fulle rettigheter i det framtidige samarbeidet i de overførte gruppene, hvilket innebærer at assosierte medlemmer og observatørland i VEU skal få de samme rettighetene som andre deltakere, heter det i meldingen.

       Det vises til at i militærkomiteen i 1993 har hovedsakene særlig vært militær planlegging av fredsbevarende operasjoner og håndteringen av de pågående operasjoner i det tidligere Jugoslavia, spørsmålet om mannskap til hovedkvarterene i den nye kommandoordningen i NATO, utvikling av styrkestrukturen og samarbeidet med partnere i Det nordatlantiske samarbeidsrådet.

       Det påpekes at i en krise- eller krigssituasjon vil Norge være avhengig av allierte forsterkninger også i framtiden. For at forsvarssamarbeidet skal være troverdig, er det fortsatt avgjørende at allierte forsterkningsstyrker kan delta regelmessig på øvelser i Norge. Man har kommet fram til en jevn fordeling av de store øvelsene, både geografisk og over tid. Alliert øvingsvirksomhet i Norge var i 1993 ca 30 % lavere enn i 1992, heter det i meldingen.