I dokumentet fremmer stortingsrepresentantene Erling Folkvord, Edvard Grimstad, Øystein Hedstrøm og Magnar Sortåsløkken forslag om å foreta en oppløsning av Fredrikstad kommune med sikte på å etablere sammen inndeling av kommunene Borge, Fredrikstad, Kråkerøy, Onsøy og Rolvsøy som før sammenslåingen 1. januar 1994.

       Forslagsstillerne viser til at sammenslutningen ble vedtatt av Stortinget 14. februar 1991. Som bakgrunnen for vedtaket om sammenslåing vises det til NOU 1989:16 « Kommuneinndelingen for byområdene Sarpsborg, Fredrikstad, Arendal, Hamar og Hammerfest » (Buvik-utvalget).

       8. mai 1990 ble det holdt folkeavstemning i de berørte kommunene i Fredrikstad-distriktet. Forslagsstillerne påpeker at majoriteten av de avgitte stemmene viste et klart nei til sammenslåing, selv om det tildels var store forskjeller på stemmegivning og frammøte i de ulike kommuner og valgkretser. I dokumentet presenteres en tabell som viser avstemningsresultatet i de ulike kommunene.

       Som begrunnelse for forslaget om oppløsningen av Fredrikstad kommune anfører forslagsstillerne at vedtaket om sammenslåing har ført til økt splittelse og kamp kommunene imellom. Mange regner med negative økonomiske konsekvenser for de berørte kommunene. Det vises til at staten på langt nær dekker engangsutgiftene til etableringen. Fredrikstad kommune antas å ha en udekket utgift ved sammenslåingen på ca 15. mill. kroner. Det opplyses at det etter 1. januar 1994 har kommet mange klager fra innbyggerne særlig hva angår sentralisering av tjenester.

       Forslagsstillerne viser til at arealsituasjonen for den tidligere Fredrikstad kommune ikke kan være god nok begrunnelse for sammenslåingen, da Fredrikstad har en reell arealreserve for ytterligere 10 år med dagens utbyggingstakt. Det påpekes at Buvik-utvalget uttalte at byens arealsituasjon ikke var like vanskelig som for de øvrige byene som ble vurdert av utvalget.

       Forslagsstillerne har full forståelse for behovet for bedre samordning av alle utfordringer en møter omkring næringsutvikling, teknisk infrastruktur, miljøvern, kollektivtrafikk, boligbygging, sikring av friluftsområder osv. Men dette må kunne løses ved et frivillig samarbeid over kommunegrensene.

       Forslagsstillerne omtaler den rådgivende folkeavstemningen nærmere, og anfører at det må vises respekt for avstemningsresultatet, når resultatet er så entydig. Velgernes klare nei må tas alvorlig og imøtekommes med oppfinnsomhet og mer tilpassede løsninger.

       Forslagsstillerne viser til rapporten fra det regjeringsoppnevnte Christiansen-utvalget, NOU 1992:15 « Kommune- og fylkesinndeling i et Norge i forandring », hvor en av av hovedkonklusjonene er at kommunesammenslåinger gir minimale kostnadsbesparelser. Utvalget har kommet fram til at ingen kommuner bør ha færre enn 5.000 innbyggere. De aktuelle fem kommunene i Fredrikstad-distriktet hadde ved folkeavstemningen et innbyggertall som varierte fra 7.458 til 26.485, tilsammen 64.635 innbyggere.

       Forslagsstillerne viser til at Stortinget 29. oktober 1993 avviste et privat forslag om opphevelse av vedtaket om sammenslåing av kommunene i Fredrikstad-distriktet. Som eksempler på nye argumenter som kan danne grunnlag for en ny vurdering nevner forslagsstillerne følgende:

1.	Fortsatt sterk motstand mot sammenslåingen i befolkningen.

2.	Uttalelser kan tyde på at det nåværende Storting har et annet syn på kommunesammenslåinger enn det forrige.

3.	Med et flertall på 58 mot 5 stemmer har det nye kommunestyret vedtatt å foreta en henvendelse til Stortinget med sikte på oppløsning av storkommunen.

4.	Nyere undersøkelser tilbakeviser påstander om stordriftsfordeler i større kommuner.