1. Innstilling fra næringskomiteen

   Til Stortinget.

       Stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Øystein Hedstrøm fremmer følgende forslag i dokumentet:

       « Stortinget ber Regjeringen oppheve inndragelse av fartøykvoter for fartøyeiere over 70 år og med mindre fangst enn 40 %. »

2. Komiteens merknader

    Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre viser til komiteens spørsmål og svaret fra departementet som følger vedlagt innstillingen som trykt vedlegg.

       Flertallet har merket seg at det ved flere anledninger i 1993 fra fiskerhold ble fremsatt ønske om at en måtte stille strengere krav om kvoteutnyttelse for fortsatt å kunne få delta i fartøykvoteordningen innen det konvensjonelle torskefisket nord for 62 °N.

       Hensikten ville være å frigjøre kvantum slik at nye og yngre fiskere kunne tildeles kvote i fartøykvoteordningen.

       Flertallet har merket seg at de fleste høringsinstansene støttet forslaget og at Norges Fiskarlag ønsket å sette kravet til 50 % av fartøykvoten, mot departementets forslag om 40 %

       Kravet om 40 % har ført til at det ble frigjort et kvantum på ca 3.000 tonn til fordeling blant mere aktive og yngre fiskere.

       Flertallet vil spesielt peke på at de fartøyene som på bakgrunn av kravet faller utenfor fartøykvoteordningen vil kunne delta innenfor maksimalkvoteordningen.

       Hjemmelsgrunnlaget er fastsatt i medhold av § 6 og § 8 i deltakerloven og § 5 i saltvannsfiskeloven av 1983.

       Flertallet viser til at de tilgjengelige ressurser, til tross for økte totalkvoter, er knappe i forhold til fangstkapasiteten i den konvensjonelle fiskeflåten. Dette gjør fordelingsspørsmålet svært vanskelig. I en slik situasjon er det viktig at forholdene legges til rette for at de mest aktive fiskerne kan komme inn under fartøykvoteordningen.

       Flertallet er kjent med at det pågår et kontinuerlig arbeid for å forenkle og systematisere fiskerilovgivningen. Flertallet finner det riktig at departementet sørger for at fiskerinæringa er åpen for en viss rekruttering av yngre fiskere som ønsker å satse på fiskeryrket.

       En står her overfor svært vanskelige fordelingsspørsmål og det er derfor riktig å nedprioritere de som oppebærer full pensjon. Flertallet ser derfor ikke grunn til at Regjeringen skal oppheve inndragningen av fartøykvote for fartøyeiere over 70 år.

       Flertallet viser til at en samlet Sjøfarts- og fiskerikomité i B.innst.S.nr.10 (1992-1993) fremmet følgende forslag som også ble vedtatt i Stortinget:

       Flertallet anser at reguleringssystemet må inngå i en slik gjennomgang slik at også kvoterettigheter og rettigheter til deltakelse i fiske blir evaluert på bakgrunn av de senere års erfaringer med lave kvoter og strenge reguleringer. Flertallet vil derfor avvise Dok.nr.8:27 i påvente av Regjeringens svar på Stortingets vedtak, samtidig som flertallet vil understreke at dette forutsettes å kunne bli behandlet i denne stortingssesjonen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at Fiskeridepartementet er delegert ansvar for reguleringene i fiskeriene i medhold av fiskerilovgivningen. Enkelte prinsipielle spørsmål og konkrete bestemmelser har vært drøftet ved behandlingen av meldinger til Stortinget og av lovproposisjoner. Sist Stortinget behandlet reguleringene i fiskeriene var i forbindelse med behandlingen av Strukturmeldingen, St.meld. nr. 58 (1991-1992), Innst.S.nr.50 (1992-1993).

       De reguleringsbestemmelser som er tatt opp i Dok.nr.8:27 kan etter disse medlemmers syn få vidtgående økonomiske konsekvenser for det fiskefartøy som blir fratatt sine fangstrettigheter. Disse medlemmer vil her spesielt vise til at spørsmålet om å frata et fartøy fartøykvoten når eieren har oppnådd alderspensjon, ikke ble drøftet ved behandlingen av Strukturmeldingen og er heller ikke nedfelt i fiskerilovgivningen.

       Disse medlemmer har med bakgrunn i den noe uklare hjemmel, spesielt for å frata et fartøy fartøykvoten når eieren er fylt 70 år, sendt følgende spørsmål til Fiskeridepartementet:

       Fiskeriministeren har i møte med komiteen redegjort for departementets syn på de spørsmålene som var reist av komiteen. Departementets skriftlige svar ble etter dette møtet oversendte komiteen 13. mai. d.å.

       Svaret fra departementet følger innstillingen som trykt vedlegg.

       Disse medlemmer har merket seg departementets redegjørelse der det går fram at hjemmelsgrunnlaget for reguleringsbestemmelsene følger av § 6 og § 8 i deltagerloven og § 5 i saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983. Disse medlemmer har videre merket seg at fartøy mister fartøykvoten som følge av Fiskeridepartementets endring av manntallsforskriften § 6 pkt. 2, fastsatt i medhold av § 2 i lov av 11. juni 1982 om rettledningstjenesten i fiskerinæringen.

       Disse medlemmer viser til at ingen av de refererte lover og forskrifter omtaler de reguleringsbestemmelser som er tatt opp i Dok.nr.8:27. Disse medlemmer vil spesielt vise til at manntallsforskriftene har som hovedhensikt å regulere fiskernes sosiale rettigheter og viser her til departementets begrunnelse i Strukturmeldingen for å opprette et eget blad C, for å skille grunnlaget for sosiale rettigheter fra grunnlaget for erverv av fiskefartøy.

       Disse medlemmer vil peke på at det innebærer betydelige investeringer og innsats av egenkapital ved anskaffelse og drift av et fiskefartøy. Disse medlemmer finner det derfor urimelig at en gjennom reguleringsvedtak kan frata et fartøy det driftsgrunnlag fartøyet har hatt gjennom tid og som har vært grunnlag for rettigheter i tidligere års reguleringer, fordi eieren fyller 70 år. Den bestemmelse i deltakerloven det vises til fra departementets side, setter kriterier som må være oppfylt for å erverve et fiskefartøy. Men bestemmelsen gir ikke adgang til å treffe slike reguleringstiltak som i realiteten vil frata en fisker retten til å eie et fiskefartøy som er i aktivt fiske. De forhold knyttet til reguleringene som er tatt opp i Dok.nr.8:27, synes etter disse medlemmers mening å ha juridiske sider som bør vurderes nærmere.

       Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Strukturmeldingen, der departementet bl.a. uttaler i tilknytning til konsesjonsordningen:

       I Ot.prp. nr. 22 (1971-1972) om deltakerloven heter det bl.a. om erstatningsrettslige spørsmål:

       Disse medlemmer er enig i de vurderinger som er gjort av departementet, men mener dette ikke bare kan gjelde den havgående flåte som er underlagt konsesjonsordninger for sin deltakelse i fisket. Også de øvrige fartøyene, som tilhører kyst og bankfiskeflåten som ikke er underlagt konsesjon, må ha den samme rettsbeskyttelse for sin deltakelse i fiskerier de har hatt som grunnlag for sin virksomhet, som den konsesjonsbelagte havgående flåten.

       Disse medlemmer har forståelse for intensjonene med å skape grunnlag for rekruttering til næringen, som bl.a. er anført som begrunnelse for de nevnte reguleringsbestemmelser. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at behovet for reguleringer av fiske i norske fiskeriområder, og i norske fiskerier, er hensynet til ressursgrunnlaget. Disse medlemmer kan ikke se at de reguleringene Dok.nr.8:27 foreslår opphevet, har betydning for vern av fiskeressursene. Disse medlemmer viser her til at kvoten for torsk nord for 62. breddegrad er tredoblet siden 1990 da fartøykvoteordningen ble innført. Før 1993 hadde 70-åringene samme rettighetene som andre til fartøykvoter.

       Disse medlemmer vil også vise til at departementet ikke anfører hensynet til ressursene som begrunnelse for å frata 70-åringene fartøykvoten, men søker gjennom denne bestemmelsen å skape mulighet til rekruttering til yrket ved å refordele kvoter som blir inndratt. Mao. trekker man inn kvoten fra en person som er fylt 70 år og tildeler den en annen. Etter disse medlemmers syn virker dette forhold meget urimelig sett i en rettslig sammenheng.

       Disse medlemmer vil peke på at det å frata et fiskefartøy en viktig del av inntektsgrunnlaget også vil ha betydelige negative konsekvenser som tap av inntekt for eier og mannskap, reduserte leveranser til det lokale fiskemottak og ulønnsom drift av fartøyet. I verste fall vil fartøyet kunne bli solgt ut av kommunen eller hjemstedet, slik at viktige arbeidsplasser går tapt i lokalsamfunnet, fordi det ikke er kjøpere lokalt.

       Til departementets begrunnelse om at en person som har oppnådd full alderspensjon ikke har behov for ekstrainntekt, vil disse medlemmer peke på at bestemmelsen kun rammer retten til å eie et fiskefartøy, ikke retten til å delta i fisket som mannskap eller skipper. Bestemmelsen har derfor etter disse medlemmers mening liten innvirkning på rekrutteringen til fiskeryrket, så lenge det ikke er et generelt yrkesforbud for pensjonister det dreier seg om.

       Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å legge til rette for rekruttering til fiskeryrket, men det må skje på et annet grunnlag. Disse medlemmer vil også understreke at det i første rekke er viktig å legge til rette for at ungdom velger fiskeryrket og gjennom skole og praksis i fisket opparbeider kompetanse til ledende stillinger og til å anskaffe eget fartøy. Finansieringsmulighetene vil sannsynligvis være det største hinder for ungdom til å skaffe seg eget fartøy.

       Disse medlemmer vil med bakgrunn i det som er nevnt foran at bestemmelsen i forskriftene om regulering av torskefisket nord for 62. breddegrad, at fartøy med fartøykvote mister fartøykvoten når eieren fyller 70 år, oppheves.

       Disse medlemmer finner det rimelig at det stilles visse krav til aktivitet i torskefisket som grunnlag for tildeling av fartøykvote og for å opprettholde retten til fartøykvoten. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det bør være åpning for å dispensere fra bestemmelsene i forskriftene når spesielle grunner er årsak til lav fangst i årene som teller som grunnlag. Disse medlemmer viser her til at grunnlaget for inndraging av konsesjoner i fisket er at de ikke har vært benyttet de to siste årene. Disse medlemmer er av den mening at inndraging av kvoter og konsesjoner i prinsippet bør følge den samme linje. Disse medlemmer vil også peke på at strenge regler som legger til grunn fisket kvantum for å opprettholde retten til fartøykvote, vil føre til et sterkt press til å ta ut optimalt av sine kvoterettigheter. Mere liberale regler vil etter Disse medlemmers mening lette fiskepresset og skape grunnlag for mer fleksibel regulering innenfor fartøykvotesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Innst.S.nr.50 (1992-1993) hvor Høyre påpekte at St.meld. nr. 58 (1991-1992) Strukturmeldingen i for liten grad tok opp grunnleggende problemer i næringen knyttet til flåte- og industristrukturen, forvaltningssystemet og lovverket. På denne bakgrunn har Høyre ved flere anledninger senere reist forslag om å innføre et system med omsettelige kvoter basert bl.a. på at kvoten skal følge fartøyeieren og ikke fartøyet, og at kvoter skal eies av aktive i fiskerinæringen, jf. forslag 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.50 (1992-1993):

       Disse medlemmer vil påpeke at dersom Høyres anbefalinger hadde blitt fulgt ville problemstillingen som Dok.nr.8:27 reiser vært uaktuelt.

       Disse medlemmer vil også vise til at Høyre fremmet følgende forslag i B.innst.S.nr.10 (1991-1992):

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til Innst.S.nr.50 (1992-1993) om struktur- og reguleringspolitikk overfor fiskeflåten og forslag fra stortingsrepresentantene Jens Marcussen og Paal Bjørnestad om endringer i fiskeripolitikken.

       Fremskrittspartiet reiser bl.a. problemstillingen med omsettelige kvoter i Dok.nr.8:55 (1990-1991) og anbefaler at fiskeriene skal reguleres med fritt omsettelige kvoter for hvert fiskeslag, samtidig som konsesjonsplikten oppheves.

       Dette medlem viser for øvrig til forslag 1 fra Høyre og Fremskrittspartiet i Innst.S.nr.50 (1992-1993):

       Dette medlem vil hevde at dersom Høyre og Fremskrittspartiets anbefalinger med omsettelige kvoter var realisert, ville spørsmålet om inndragelse av fartøykvoter for de over 70 år og for de som utnytter mindre en 40 % av fartøykvoten vært uaktuelt.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen oppheve inndragningen av fartøykvoter for fartøyeiere over 70 år.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen sette ned et offentlig utvalg med oppdrag å gå gjennom alle lover og forskrifter som har med reguleringene i fiskeriene, med sikte å få klarlagt fiskernes juridiske rettigheter i forbindelse med reguleringene, samt å gjøre lovgivningen mere oversiktlig både for næringen og myndighetene.

       Regjeringen fremmer en melding for Stortinget om fiskerilovgivningen, med grunnlag i utvalgets innstilling.

4. Komiteens tilråding

    Komiteen viser til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre følgende

       Dok.nr.8:27 (1993-1994) om forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Øystein Hedstrøm om at Stortinget skal be Regjeringen oppheve unndragelse av fartøykvoter for de over 70 år og for de som utnytter mindre enn 40 % av fartøykvoten, bifalles ikke.

Vedlegg: Brev til Stortingets næringskomité fra Fiskeridepartementet av april 1994:

Dok.nr.8:27 (1993-1994)

       Det vises til Næringskomiteens brev av 24. mars 1994 og til min redegjørelse for komiteen 20. april 1994.

Vedrørende kravet om 40 % utnyttelse av fartøykvoten

       Ved flere anledninger i 1993 ble det fra fiskerihold fremsatt ønske om at en måtte stille strengere krav om kvoteutnyttelse for fortsatt å kunne få delta i fartøykvoteordningen innen det konvensjonelle torskefisket nord for 62 °N. Hensikten ville være å frigjøre kvantum slik at nye og yngre fiskere kunne tildeles kvote i fartøykvoteordningen, altså en refordeling av kvoter.

       På bakgrunn av dette foreslo Fiskeridirektøren i sitt høringsnotat om adgangen til å delta i dette fisket i 1994, at en minst måtte ha fisket 40 % av fartøykvoten i ett av årene 1992 eller 1993 for å kunne delta i fartøykvoteordningen i 1994. De fleste av høringsinstansene støttet forslaget. Norges Fiskarlag foreslo endog at en skulle sette kravet til 50 %.

       Kravet ble fastsatt til 40 %, noe som førte til at det ble frigjort et kvantum på ca 3000 tonn. De kvotene som har blitt frigjort på denne måten har blitt nyttet til en rekrutteringsordning. Det skjer altså en refordeling fra mindre aktive til presumptivt mer aktive fiskere. Dette har blitt gjort fylkesvis, slik at en kvote er refordelt i samme fylke som den er frigjort.

       Fiskeridirektøren er i særlige tilfeller gitt anledning til å dispensere fra kravet om at fartøyet i 1993 må ha vært med i fartøykvoteordningen og levert minst 40 % av sin fartøykvote i ett av årene i 1992 eller 1993. I forarbeidene til forskriften er det lagt til grunn at dispensasjonsadgangen bare bør benyttes ved tilfeller som langvarig sykdom, havari, tillitsmannsarbeid i fiskeriorganisasjon eller politisk verv. Slike tilfeller ble også foreslått av Norges Fiskarlag.

       I utgangspunktet var det 208 fartøy som tidligere hadde deltatt i fartøykvoteordningen som ikke oppfylte kravet. Det ble fattet enkeltvedtak om at disse ikke var berettiget til å delta i fartøykvoteordningen. 109 slike vedtak ble påklaget. Fiskeridirektoratet gjorde om 25 vedtak i forbindelse med forberedende klagebehandling, mens altså 84 saker er eller vil bli oversendt departementet for endelig klagebehandling. De langt fleste klagene er ferdigbehandlet, og 14 av disse er tatt til følge.

       Det må sterkt understrekes at de fartøyene som på denne måten nå faller utenfor fartøykvoteordningen vil kunne delta innenfor maksimalkvoteordningen, hvor de kan fiske et kvantum som i mange tilfeller er mer i samsvar med det de har fisket tidligere år (f.eks. 1992 og 1993). Til orientering kan opplyses at for et fartøy på mellom 8 og 9 meter lengste lengde, utgjør maksimalkvoten i 1994 ca 51 % av den garanterte fartøykvoten og konkurransekvoten frem til 21. august d.å. for det samme fartøyet. I 1993 utgjorde maksimalkvoten ca 60 % av fartøykvoten for et fartøy av denne størrelse, mens tallet for 1992 var ca 54 %.

Vedrørende pensjonister som oppebærer full alderspensjon

       I 1991 hadde departementet ute på høring et forslag om å skjerpe vilkårene for å stå i fiskermanntallet. Hensikten var blant annet å etablere et sterkere yrkesvern for fiskerne, da det var mange fra andre yrker, for eksempel oljearbeidere, som drev fiske i sine fritidsperioder og således konkurrerte med de som hadde fiske som hoved- eller kombinasjonsnæring. Disse kom også inn under økonomiske ordninger som var koblet til fiskermanntallet, og som i utgangspunktet var tiltenkt de som hadde fiske som hoved- eller kombinasjonsinntekt.

       Endringene gikk hovedsakelig på at en ikke kunne stå i manntallet dersom en hadde inntekt fra annet yrke som oversteg 3 ganger folketrygdens grunnbeløp (G), mot tidligere 4G. Det ble videre satt krav om at inntekt fra fiske måtte utgjøre minst 2/3 av samlet inntekt for å stå på blad B, mot tidligere 60 %. Det ble også tatt inn en ny regel i unntaksbestemmelser for blad B, som gikk ut på at personer som oppebærer full alderspensjon ikke kan stå på blad B. Tidligere kunne det gjøres unntak for den som hadde fylt 60 år og hadde hatt fiske eller fangst som hovednæring i minst de 10 siste foregående år, dersom det etter en samlet vurdering av vedkommendes ervervsforhold syntes rimelig.

       Den nye ordlyden i manntallsforskriften § 6 pkt. 2 er som følger:

       « Det kan gjøres unntak for § 5 nr. 1 og 2 for den som har fylt 60 år og som har hatt fiske eller fangst som hovednæring i minst de 10 siste foregående år. Det er et vilkår at vedkommende har fiskeriinntekt på 1/2 G.

       Bestemmelsen kan ikke anvendes på personer som oppebærer full alderspensjon. »

       Manntallsforskriften av 26 september 1983 er fastsatt i medhold av § 2 i lov av 11 juni 1982 om rettledningstjenesta i fiskerinæringa.

       Bakgrunnen for de nye reglene om at pensjonister som oppebærer full alderspensjon ikke kan stå på blad B, er at en er av den oppfatning at disse ikke har det samme behov for å oppebære en del rettigheter som yngre, fulltidsbeskjeftigede fiskere har. Dette omfatter blant annet retten til A-trygd (kun blad B).

       Fiskeridepartementet fastsatte ovennevnte endringer 24 februar 1992, og de nye bestemmelsene trådte i kraft 1 januar 1993.

       I forbindelse med ovennevnte endringer vurderte en blant annet spørsmålet omkring pensjonister som oppebærer full alderspensjon og deres deltakelse i torskefiske. I 1993 dreiet det seg om 122 personer på 70 år og eldre som eide et fartøykvotefartøy og således ble rammet av de nye bestemmelsene, idet de ikke lenger oppfylte kravet om å være registrert på blad B. Det viste seg at mange pensjonister ikke visste om de nye bestemmelsene, og departementet besluttet derfor å fastsette en overgangsordning for 1993 for personer på 70 år og eldre, slik at disse likevel kunne delta i fartøykvoteordningen. Dette ble løst gjennom å ta inn en særbestemmelse i § 1 e) i deltakerforskriften for 1993. Departementet har i brev til Fiskeridirektoratet av 15. desember 1992 understreket at dette var en overgangsordning, som skulle gjelde for 1993.

       Overgangsordningen ble innført for å gi disse personene mulighet til enten å selge fartøyet, endre eierinteressene slik at majoriteten av eierinteressene ble ført på blad B eller eventuelt å kunne velge å godta at fartøyet ikke lenger ville oppfylle vilkårene for tildeling av fartøykvote. I sistnevnte tilfelle valgte de dermed å fiske innenfor maksimalkvoteordningen.

       Fiskeridirektøren sendte i januar d.å. ut beskjed til 68 personer på 70 år og eldre om at de ikke lenger kunne fiske torsk innenfor fartøykvoteordningen.

Eierforholdene til fartøykvotefartøy

       Når det gjelder eierforholdet til et fartøykvotefartøy er det krav om at majoritetsinteressene, det vil si minst 51 % av eierne, må stå på blad B i fiskermanntallet. Dette gjelder uavhengig av om fartøyet er personlig eiet, er partsrederi eller er eiet av et aksjeselskap. Det er altså andelen på minst 51 % av eierinteressene som er avgjørende for fartøyets rettigheter til å utøve et bestemt fiske. Dette er en innarbeidet praksis i fiskerilovgivningen, og kommer også til uttrykk i deltagerloven § 4 hvor det er snakk om at « storparten » av eierinteressene i et selskap må oppfylle visse vilkår.

Hjemmelsgrunnlag

       Adgangen til å drive fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper nord for 62 °N reguleres gjennom årlige forskrifter, hvor vilkårene for å delta i dette fisket fastsettes for ett år av gangen. Deltagerloven av 16. juni 1972 gir hjemmel for å fastsette slike reguleringer, og dersom vilkårene endres vil en person kunne oppleve at han eller hun ikke er berettiget til å delta i torskefisket neste år, enten ikke innenfor fartøykvoteordningen eller ikke i torskefisket nord for 62 °N i det hele tatt. Dette er selvsagt en konsekvens man vanligvis vil søke å unngå ved utformingen av vilkårene, men for eksempel ved innføringen av kravet om at man må ha tatt minst 40 % av kvoten i ett av de to foregående år, er hensikten med regelen nettopp å unngå påny å tildele fartøykvote til de minst aktive fiskerne.

       Forskriften er fastsatt i medhold av § 6 og § 8 i deltagerloven og § 5 i saltvannsfiskeloven av 3. juni 1983.

       I deltagerloven § 6 første og annet ledd heter det:

       En slik bestemmelse kan begrenses til bestemte fartøystørrelser, bestemte fiskerier, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom.

       I deltagerloven § 8 heter det:

       Det er ingen tvil om at deltagerloven gir adgang til å regulere igangværende fiskerivirksomhet. De bestemmelsene som her er sitert gir således grunnlag for å stille vilkår som får betydning også for fartøy og personer som i tidligere år har deltatt i det fisket som reguleres.

       Deltagerloven § 6 første ledd gir blant annet hjemmel til å iverksette reguleringsbestemmelser med det formål å sikre en teknisk og rasjonell utnyttelse av fiskeressursene. Sammenholdt med adgangen etter § 8 til å legge vekt på tidligere deltagelse i fisket, gir dette adgang til å kreve en viss kvoteutnyttelse for å få tildelt ny fartøykvote, idet det i reguleringssammenheng er svært lite hensiktsmessig å tildele kvoter som faktisk ikke benyttes. Dette har også en fordelingspolitisk side.

       Videre er det vårt syn at adgangen etter § 8 til å ta hensyn til eierens avhengighet av å kunne drive fiske må gi tilstrekkelig hjemmel til å utelukke personer som oppebærer full alderspensjon fra fartøykvoteordningen, idet disse personene forutsetningsvis, pga. utbetalingen av alderspensjon, ikke har det samme inntektsbehovet som yngre fiskere, som gjerne i tillegg vil være i etableringsfasen, både sosialt og innen fiskerinæringen.

Forholdet til grunnlovens § 105

       Det må her sterkt understrekes at det ikke dreier seg om permanente rettigheter som noe har. Det er således ikke snakk om et konsesjonssystem og inndragning av konsesjoner.

       Ettersom adgangen til å drive fiske etter torsk med konvensjonelle redskaper nord for 62 °N reguleres gjennom årlige forskrifter, hvor vilkårene for å delta i dette fisket fastsettes for ett år av gangen med hjemmel i deltagerloven, vil en person som oppfyller vilkårene det ene året kunne risikere at han eller hun ikke gjør det neste år, enten fordi vilkårene er endret (40 %-regelen) eller fordi det har skjedd endringer på fiskerens side som gjør at vedkommende ikke lenger oppfyller vilkårene (de som nå oppebærer full alderspensjon eller av andre grunner slettes fra blad B i fiskermanntallet).

       Ingen av disse tilfellene kan karakteriseres slik at man tar fra noen rettigheter de har. I og med at vilkårene for å bli tildelt kvote utformes årlig, og ikke innebærer noen garanti for deltagelse i mer enn dette året, har man ikke gjennom kvotetildeling ett år ervervet en rettighet som man senere skulle kunne gjøre gjeldende i form av et krav om å få delta også senere år, eventuelt i form av et erstatningskrav.

       Det bør også i denne forbindelse påpekes at det at man ikke lenger oppfyller vilkårene for å bli tildelt fartøykvote, ikke innebærer at man er utestengt fra fisket for øvrig. Det man ikke lenger har, er den garanterte fartøykvoten av torsk. Dersom man oppfyller vilkårene for å delta i maksimalkvotefisket, vil man fortsatt kunne fiske torsk nord for 62 °N innenfor maksimalkvoten. Man vil også kunne drive fiske etter andre, ikke kvoteregulerte arter.

Avslutning

       Jeg vil til slutt understreke at jeg ikke oppfatter dette som en ønsket situasjon. Vi står imidlertid overfor svært vanskelige fordelingsspørsmål her, og når de tilgjengelige ressursene faktisk er knappe i det forhold til det kvantum den konvensjonelle fiskeflåten må ha for å kunne drive et tilnærmet fritt fiske, har jeg funnet det riktig å prioritere dette kvantumet slik at vi legger forholdene til rette for de mest aktive fiskerne. Dette kan vi ikke klare dersom vi gjennom reguleringene reserverer et ikke ubetydelig kvantum for fiskere som ikke utnytter kvoten. Dette medfører ofte at kvote må refordeles sent på året, som igjen fører til at mange har problemer med å utnytte eventuelle tilleggskvoter.

       Vi må også sørge for at fiskerinæringen er åpen for en viss rekruttering av yngre fiskere som ønsker å satse på dette yrket. I en slik prioriteringssammenheng må det være riktig å nedprioritere de som oppebærer full alderspensjon.