Til Stortinget.

       Stortingsrepresentantene Jan Tore Sanner og Siri Frost Sterri satte den 31. mai 1994 frem følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om ikke å foreta endringer i praktiseringen av privatskolelovens bestemmer, før Stortinget har fått anledning til å behandle evt. forslag til endring i privatskoleloven. »

       I begrunnelsen for forslaget vises det til at departementet nå tolker privatskoleloven § 3 b slik at Montessori-skolene ikke lenger kan godkjennes med rett til statstilskudd. Departementet har tidligere godkjent fire Montessori-grunnskoler. Disse er godkjent som et faglig pedagogisk alternativ.

       Videre viser forslagsstillerne til Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1993-1994) om å fjerne tilskuddet til de private videregående skolene som er godkjent etter privatskoleloven § 3 d om kvantitativt behov. Dette forslaget ble avvist av Stortingets flertall.

       Forslagsstillerne viser også til grunnskolen Oslo Kristne Senter, som fikk statstilskudd fra 1. januar 1994. Skolen mister statstilskuddet for 1995 da de ønsker å flytte skolen fra Groruddalen i Oslo til Skedsmo.

       Forslagsstillerne mener at departementets praktisering av privatskoleloven fører til at det blir færre private skoler og at skolenes pedagogiske frihet innskrenkes. De ønsker derfor en nærmere vurdering av om denne nye og strengere praktisering er i overensstemmelse med privatskolelovens bestemmelser og med lovgivernes intensjoner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kjell Engebretsen, Ottar Kaldhol, Trond Mathisen, Tomas Norvoll, Marit Nybakk og Oddbjørg Ausdal Starrfelt, fra Senterpartiet, Jørgen Holte, Sigurd Manneråk og Rita H Roaldsen, fra Høyre, Jan Tore Sanner og Siri Frost Sterri, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, og fra Kristelig Folkeparti, lederen Jon Lilletun, ønsker at enhetsskoletanken må danne grunnlaget for norsk skolepolitikk. Å opprettholde et likeverdig skoletilbud uavhengig av geografi, sosial status og økonomi må være hovedmålet i norsk utdanningspolitikk.

       Som et supplement til det offentlige skoleverket kan en godkjenne private skoler som kommer inn under privatskoleloven.

       Komiteen viser til privatskoleloven § 3, hvor det står følgende:

« For å bli godkend med rett til tilskott etter denne lova må skulen anten vera:

a)	Skipa av religiøse og/eller etiske grunnar,

b)	eller skipa som eit fagleg-pedagogisk alternativ,

c)	eller skipa for undervisning av norske born/norsk ungdom i utlandet,

d)	eller skipa for å fylle eit kvantitativt undervisningsbehov,

e)	eller å ha til føremål å gje vidaregåande yrkesretta undervisning som ikkje vert gjeven ved vidaregåande offentlege skular ».

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer en økning av antallet private grunnskoler og elevplasser i Norge. Flertallet mener en slik utvikling er uheldig og vil kunne undergrave og føre til et brudd med enhetsskoletanken. Etter flertallets syn skal det private skoletilbudet kun være et supplement til det offentlige skoleverket og de private skolenes pedagogikk representere et klart alternativ til pedagogikken i den offentlige skolen. Flertallet er kjent med at departementet arbeider med revisjon av lovverket.

       Flertallet vil be departementet under arbeidet med endring av privatskoleloven forta en juridisk vurdering av grenseoppgangen til annen lovgivning, jf. bl.a. grunnskoleloven og likestillingsloven.

       Komiteen ser på Montessori-skolene som et alternativt faglig/pedagogisk tilbud. Skolene gir et helhetlig tilbud fra barnehage til ungdomskole basert på pedagogikk utviklet av Maria Montessori. Det fins fire Montessori-skoler i Norge som er godkjent etter § 3 b i privatskoleloven.

       Komiteen ber departementet om å godkjenne etablering av tilsvarende skoler når søkere kan godtgjøre et helhetlig tilbud med nødvendige kvalifikasjoner i denne pedagogikken.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Christiansen vil understreke at bakgrunnen for at dokumentet ble fremmet, er departementets nye og mer restriktive praksis når det gjelder godkjennelse av private skoler, og da særlig skoler basert på Montessori-pedagogikk. I Stortingets spørretime onsdag 4. mai 1994, uttalte statsråd Hernes:

« Til grunn for departementets avslag på godkjenningssøknadene ligger en drøfting av Montessori-pedagogikken og hvorvidt denne representerer et faglig-pedagogisk alternativ til offentlig grunnskole i privatskolelovens forstand. Departementet har i denne drøftingen kommet frem til at det ikke ligger elementer til grunn i Montessori-pedagogikken som skulle tilsi at denne ikke skal kunne drives innenfor de rammer som er trukket opp i Mønsterplanen for grunnskolen. ..... Jeg kan derfor ikke se at Montessori-pedagogikkens prinsipper avviker fra Mønsterplanens prinsipper i en slik utstrekning at de kan kalles faglig-pedagogiske alternativer, jf. privatskoleloven § 3 b. »

       Disse medlemmer viser til at departementet har godkjent 4 Montessori grunnskoler siden 1989. I et brev til « Styringsgruppen for en Montessori-skole i Bærum » (19. mai 1994) bekrefter departementet at det er innført ny praksis når det gjelder godkjennelse av nye skoler etter § 3 b:

« Ved klagebehandling av 2 Montessori-skoler som søkte godkjenning og fikk avslag på sine søknader, ble det av Kongen i statsråd fattet følgende som Kongelig resolusjon av 6. mai 1994:

« Departementets nye tolkning av privatskoleloven § 3 b utgjør ikke usaklig forskjellsbehandling for nye søknader om godkjenning med rett til statstilskudd etter privatskoleloven av Montessori skoler. »

       Disse medlemmer er uenig i at Montessori-pedagogikken, som er et helhetlig pedagogisk alternativ, faller utenfor privatskoleloven § 3 b, fordi elementer av pedagogikken kan benyttes innenfor den offentlige skolen. Disse medlemmer viser til at Stortinget ved behandling av « lov om tilskot til private grunnskular og private skular som gjev vidaregåande opplæring » (Ot.prp. nr. 58 (1983-1984)) understreket betydningen av samspillet mellom pedagogiske alternativer og den offentlige skolen. I Innst.O.nr.52 (1984-1985) , s. 6, uttalte komiteens flertall (Høyre, KrF og Senterpartiet):

« Privatskular som er skipa som eit fagleg-pedagogisk alternativ kan tilføra det offentlege skuleverket verdfull røynsle, og det pedagogiske utviklingsarbeidet som vert drive i det offentlege skuleverket, gjer ikkje trongen for ein klår tilskotsheimel til friskular med eit alternativt pedagogisk opplegg mindre aktuell. »

       Disse medlemmer konstaterer at en samlet komité understreker at Montessori-skolene er et faglig-pedagogisk tilbud, og at departementet bes om å godkjenne nye skoler som oppfyller kravene.

       Komiteen er kjent med at grunnskolen Oslo Kristne Senter fikk statsstøtte fra 1. januar 1994. Komiteen er videre kjent med at statsstøtten faller bort ved overflytting av skolen til Skedsmo kommune. Komiteen ber departementet opprettholde nåværende praksis ved flytting av private grunnskoler over kommunegrenser.

       Komiteen mener at det faglig/pedagogiske innholdet i grunnskolen må gis innenfor rammer som skaper likeverdige tilbud til alle skoleelever i landet. Godkjenning av fagplan til alternative faglig/pedagogiske tilbud må allikevel ikke bli så snever at de utelukker et reelt faglig/pedagogisk alternativ etter privatskoleloven.

       Departementet sa i St.prp. nr. 1 (1993-1994) at det ønsket å komme tilbake med forslag om endringer av privatskoleloven.

       Komiteen sine medlemer frå Høgre og Kristeleg Folkeparti ønskjer at einskapskuletanken skal danne grunnlaget for norsk skulepolitikk. Å oppretthalde eit likeverdig skuletilbod uavhengig av geografi, sosial status og økonomi skal vera hovudmålet i norsk utdanningspolitikk.

       Komiteen sine medlemer frå Høgre, Kristeleg Folkeparti og og representanten Christiansen viser til B.innst.S.nr.12 (1993-1994), og det ein der uttaler om privatskular. Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke Sosialistisk Venstreparti, ser private skular som eit verdefullt supplement til den offentlege skule, og meiner det er riktig at lov om private skular blir praktisert etter intensjonane. Denne lova ivaretek skular som er etablert på grunnlag av livssyn eller som står for eit alternativt pedagogisk opplegg, samt skular som dekkjer kvantitative lærebehov. Fleirtalet meiner dei private skulane er eit verdefullt supplement og eit alternativ til den offentlege skulen, og representerer ei spennande utfordring. Fleirtalet er samd i at det vert arbeidd med å endra rutinar og retningsliner for å sikra betre oppfølging av dei private skulane. Det er ein føresetnad at endringar av retningslinjer for å sikre betre avgrensing mellom foreldreretten på den eine sida og dei unges rett til likeverdig utdanning og samfunnets rett til å forvalte offentlege midlar på den andre sida, ikkje er i strid med intensjonane i privatskulelova og med foreldreretten sjølv.

       Eit anna fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti, meiner at når det gjeld vekst i elevtal ved livssynsskular og skular med alternativ pedagogikk, må desse ha rett til å vidareutviklast som supplement til offentlege skular.

       Desse medlemene viser og til at statsråd Gudmund Hernes i interpellasjonsdebatten i Stortinget den 4. februar 1992 også ga klart uttrykk for mindretalet sin rett til alternative skular, først og fremst kva gjeld livssynsskular og fagleg pedagogiske alternativ. Her sa statsråden mellom anna at friskulane skulle sikre foreldra rett til å velge opplæring for borna sine. Og dette prinsippet vart kobla til offentleg finansiering. Vidare sa statsråden:

« Denne intensjon er at foreldrenes generelle rett til å velge annen skolegang for sine barn enn den som gis ved de offentlige skoler, skal gjøres reell ved at staten gir foreldrene økonomisk mulighet til å velge. Adgangen til å velge en privat skole skal med andre ord ikke være avhengig av økonomisk evne og forbeholdes høystatusgrupper, men skal gjelde også for barn og unge fra vanlige lønnsmottakerhjem. Intet tyder på at loven var ment å fremdrive et todelt utdanningssystem etter økonomiske skillelinjer i vårt land. Dette har etter mitt skjønn en helt klar kopling til skolepengenes størrelse, som derfor ikke bør settes så høyt at barn av vanlige lønnsmottakere ikke får råd til å søke slike skoler, som staten - når alt kommer til alt - dekker den vesentligste del av driftsutgiftene til. »

       Desse medlemene vil framleis forsvara denne retten, og meiner at privatskulelova er ein tenleg reidskap for å sikre foreldreretten ved etablering av friskular. Ein forutsetning for dette er at departementet forvaltar lova etter intensjonane slik fleirtalet i komiteen uttala som sitert ovanfor. Dette har ikkje alltid vore tilfelle. Både saksbehandlingstid og innsnevrande tolking av lov og regelverk er eksempel på dette, likeeins at ein har unnateke Montessori-pedagogikken som pedagogisk alternativ. Desse medlemene meiner sjølvsagt at denne pedagogikken må vera klart definert i søknadene, og at departementet kan stilla krav om naudsynt kompetanse hjå lærarane. På denne bakgrunn ser ikkje desse medlemene at det er naudsynt med endringar i privatskulelova, men at departementet i større grad praktiserer lova slik fleirtalet har bede om.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har en grunnleggende positiv holdning til private skoler fordi det etter disse medlemmers oppfatning er en demokratisk rettighet å kunne velge en annen løsning enn den offentlige. Disse medlemmer viser for øvrig til partiets merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994).

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine tidligere merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994) hvor Regjeringen bes legge fram en melding for Stortinget om forholdet mellom offentlige og private skoler. Dette medlem viser videre til sine merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994).

       Komiteens medlem Christiansen er opptatt av at alle barn får likeverdige muligheter til skolegang, men ser ikke på enhetsskoletanken som noe godt alternativ for å få dette til. Om barns skolegang skal skje på privat eller offentlig skole mener dette medlem det er opp til barnets foreldre å avgjøre. Dette medlem vil i denne forbindelse vise til egne merknader i B.innst.S.nr.12 (1993-1994).

       Dette medlem mener prinsipielt at alle private skoler skal godkjennes så sant de oppfyller faglige krav til hva et barn skal lære gjennom sin skolegang. Innenfor dagens privatskolelov mener dette medlem det er viktig at loven praktiseres på en slik måte at den er forutsigbar.

       Dette medlem har merket seg at departementet har varslet en revisjon av privatskoleloven. Dette medlem er derfor overrasket over at man velger å omgjøre praksis på et enkelt område før en slik revisjon er fremmet.