Komiteen, medlemmene Breimo, Fevåg, Frøiland, Gaundal, Gjul og Hegna fra Arbeiderpartiet, lederen, Enoksen og Giil fra Senterpartiet, Fatland og Finstad fra Høyre, Chaffey fra Sosialistisk Venstreparti, Frafjord Johnson fra Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, er enig med Regjeringens mål om at petroleumsressursene på kontinentalsokkelen skal komme hele det norske samfunnet til gode, noe som innebærer at en stor del av det overskuddet som skapes, i første hånd må tilfalle staten.

       Det er videre et mål at ressursene skal forvaltes med sikte på å oppnå høyest mulig verdiskapning og slik at fellesskapet sikres en høy andel av inntektene fra virksomheten. Komiteen er derfor enig i at rammevilkårene må tilpasses slik at den samfunnsøkonomiske lønnsomheten sikres ved den videre utvinning av ressursene.

       Komiteen har spesielt merket seg prognosene for utviklingen av olje- og gassproduksjonen. Dette gjelder også investeringene. For oljeproduksjonens vedkommende er dagens produksjonsnivå et resultat både av teknologisk utvikling og av tidligere stortingsvedtak over et langt tidsrom. Denne produksjonen vil om relativt få år være sterkt nedadgående.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar, viser til at de problemstillinger som Stortinget står overfor, derfor ikke er hvorvidt økningen i oljeproduksjonen skal fortsette, men hvilke tiltak som eventuelt skal settes i verk for å møte nedgangen. Flertallet har i den forbindelse merket seg at oljeproduksjonen i år 2005 anslagsvis vil ligge på 1991-nivå. At produksjonen i økende grad ventes å komme fra mellomstore og små felt betyr en strukturendring, som innebærer store utfordringer.

       Når det gjelder styringen av framtidig omfang av virksomheten, har komiteen merket seg at konsesjonspolitikken ikke er et treffsikkert virkemiddel for å få et bestemt nivå på utvinningen. Andre forhold synes å ha større innvirkning. Ikke minst gjelder dette utviklingen av ny teknologi. Det vil derfor være en stor utfordring å finne fram til virkemidler som kan sikre et nivå som gir stabilitet for norsk økonomi og for norske arbeidsplasser, og som samtidig ivaretar miljøperspektivet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, og medlemmet Hillgaar, anser åpning av nye områder for leteaktivitet som et nødvendig tiltak for å oppnå denne stabiliteten.

       Spørsmålet om petroleumsaktiviteten i et formuesforvaltningsperspektiv reiser etter flertallets syn flere interessante problemstillinger. Flertallet støtter Regjeringens mål om å forvalte petroleumsformuen på en slik måte at hensynet til de framtidige generasjoner ivaretas. Flertallet er videre enig i at dette må være et spørsmål om den samlede økonomiske politikk. Formuesforvaltningen må ikke begrenses til å gjelde en isolert vurdering av olje- og gassproduksjonen.

       Det relativt høye produksjons- og investeringsnivået fører til at Norge som nasjon blir stadig mer petroleumsavhengig. Siden det her er snakk om ressurser som ikke fornyes, er det etter flertallets syn viktig at det videreføres en politikk som medfører at avhengigheten ikke blir større enn at bortfall av inntekter kan håndteres uten at det blir nødvendig med vesentlige endringer i politikken.

       For øvrig viser flertallet til sammendraget og sine bemerkninger under de enkelte kapitler.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, og medlemmet Hillgaar vil - når det gjelder EØS-avtalen - vise til at vi nå har tre norske oljeselskaper som er fullt kvalifiserte til å påta seg oppgaver i alle deler av petroleumsvirksomheten og som er godt konkurransedyktig mht. å søke om blokker på norsk sokkel. Vi har også en betydelig leverandørindustri som dekker rundt 50-60 % av leveransene til norsk sokkel. Denne industrien oppnår nå slike andeler i kraft av egen konkurransedyktighet. Lovbestemmelsene, som nå er endret, har ikke hatt praktisk betydning på dette punkt på mange år.

       Dette flertallet viser videre til at innkjøpsdirektivene som inngår i EØS-avtalen, skal sikre at selskapene i sine innkjøp skal velge de beste tilbud uten hensyn til nasjonalitet innenfor EØS-området. Dette er allerede situasjonen på norsk sokkel. Verdiskapningen for samfunnet blir størst ved at kostnadene blir minst. Direktivet sikrer imidlertid også norske bedrifter like konkurransevilkår i resten av EØS-området. Dette anser vi som en fordel.

       Innkjøpsdirektivet inngår som nevnt i EØS-avtalen. På dette punktet blir det følgelig ingen endring som følge av eventuelt EU-medlemskap.

       Dette flertallet viser til at det eksisterer to store offshoremarkeder i EØS-området, det britiske og det norske. Det britiske markedet har vært, er og forventes å være, større enn det norske i overskuelig fremtid. I 1993 utgjorde lete-, utbyggings- og driftsmarkedet totalt 9,4 mrd. GBP i Storbritannia og 80 mrd. NOK i Norge. Aktiviteten forventes totalt sett å avta i begge markeder. Dette betyr at konkurransen på grunn av ledig kapasitet blir større i de to markeder i årene som kommer, og at norske selskaper konkurrerer om oppdrag i Storbritannia på samme måte som britiske selskaper konkurrerer om oppdrag i Norge. Hittil har britisk industri oppnådd større markedsandel på norsk sokkel enn omvendt. En naturlig videreutvikling av denne industrien vil være å øke innsatsen i andre sokkelmarkeder verden over.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at olje- og gassvirksomheten i løpet av en 30-årsperiode har utviklet seg til å bli en sentral næring i Norge. Næringen har stor betydning for såvel statsfinanser, utenriksøkonomi som næringsutvikling. Statens netto petroleumsinntekter i 1993 utgjorde nær 10 % av statens samlede inntekter. Eksport fra sektoren utgjorde om lag 33 % av norsk eksport og investeringene utgjorde om lag 34 % av samlede investeringer i Norge. Samtidig er aktiviteten knyttet til vare- og tjenesteinnsats til sektoren betydelig. Samlet innebærer dette betydelige positive impulser fra olje- og gassvirksomheten til norsk økonomi. Viktig i denne sammenheng er også at de teknologiske og organisatoriske krav som oljevirksomheten stiller, har medført sterk kompetanseoppbygging på mange felter i norsk næringsliv og forvaltning.

       For Regjeringen er arbeid for alle et overordnet mål i politikken. Olje- og gassvirksomheten gir viktige bidrag i arbeidet for å nå dette målet. Uten økningen i utvinningen av olje og gass de siste årene, må vi regne med at arbeidsledigheten hadde vært større enn den er. Uten beslutninger om nye utbyggingsprosjekter må vi anta at det blir vanskeligere å få redusert ledigheten. Dette skyldes for det første at investeringer i petroleumsvirksomheten i seg selv øker etterspørselen og dermed bidrar til å skape arbeidsplasser, spesielt i leverandørindustrien. Videre skyldes det at investeringene gir fremtidige inntekter som gjør det mulig å skape flere arbeidsplasser bl.a. i den offentlige sektor. Dette gjør også at petroleumsvirksomheten er et vesentlig bidrag til videreutviklingen av det norske velferdssamfunnet ved at staten, fylker og kommuner får større inntekter enn de ellers ville ha hatt.

       Når det gjelder produksjonstempo mener disse medlemmer det er viktig å understreke det lange tidsperspektiv som knytter seg til forvaltningen av petroleumsressursene. Dagens produksjonstempo og produksjonsutviklingen i de neste 2-3 årene er i all hovedsak resultat av beslutninger som er truffet tidligere, og som er truffet over et langt tidsrom. Det har vært stor grad av politisk enighet om denne politikken. Beslutninger som i dag treffes, vil tilsvarende først få betydning for produksjon og investeringer om flere år. Samtidig vil det være knyttet usikkerhet til en rekke forhold omkring disse beslutningene. Eksempelvis har de utvinnbare reservene i de største oljefeltene vist seg å være gjennomgående betydelig høyere enn anslått da feltene ble besluttet utbygget. Dette er en viktig årsak til produksjonsøkningen i de siste årene.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at petroleumsaktiviteten i for liten grad er vurdert i eit formuesforvaltningsperspektiv. Desse medlemene viser til at med det høge utvinningstempoet vi har hatt og som vi framleis vil få dei næraste åra, vil vår generasjon ha brukt opp ein for stor del av petroleumsformuen. Ein for liten del vert att til komande generasjonar. Desse medlemene meiner at dersom Regjeringa får fleirtal for sitt opplegg, vil ikkje omsynet til framtidige generasjonar vere ivareteke på ein framtidsretta måte.

       Desse medlemene ser det som viktig at den samla petroleumsutvinninga vert redusert til eit nivå som er betre tilpassa eit overordna forvaltningsperspektiv. Desse medlemene ser det som ei utfordring at dei verdfulle petroleumsressursane vert nytta slik at dei i større grad skaper positive ringverknader og sysselsetjing på fastlandet. I den samanheng er konsesjonspolitikken eit viktig verkemiddel. Desse medlemene ser det som viktig at den framtidige petroleumsaktiviteten i større grad vert styrt utfrå omsynet til kva som tener samfunnet, og i mindre grad etter marknadsliberalistiske prinsipp. Eit globalt og nasjonalt miljøforvaltningsomsyn må liggje til grunn for denne aktiviteten.

       Disse medlemmer viser til at den rike delen av verden er i ferd med å bruke opp verdens forråd av ikke-fornybare energikilder. Samtidig er problemene knyttet til utslipp av drivhusgasser og forurensning økende. Norge har som energistormakt et spesielt ansvar for å snu denne utviklingen. Disse medlemmer støtter Brundtlandkommisjonens og FNs klimapanels målsetting om en reduksjon i de rike landenes energiforbruk med 50 % innen år 2025 for å skape rom for en økning i energibruken i utviklingsland med 30 %.

       Disse medlemmer er enig med meldingen i at målet må være å forvalte petroleumsressursene på en slik måte at hensynet til framtidige generasjoner ivaretas. Disse medlemmer kan ikke slutte seg til en konkretisering av dette målet som legger ensidig vekt på at olje og gass blir påvist og produsert på en effektiv måte. Å ta hensyn til kommende generasjoner betyr å forvalte ressursene slik at også framtidige generasjoner får ta del i beslutninger om norsk petroleumspolitikk og ressursforvaltning. Det forutsetter et utvinningstempo som gir framtidige generasjoner råderett over petroleumsressurser og ikke over tomme oljebrønner og en nedbygget næring.

       Disse medlemmer mener derfor at den totale olje- og gassutvinningen må reduseres og at Norge gradvis bør bli mindre avhengig av inntektene fra denne virksomheten.

       Disse medlemmer vil understreke at en reduksjon i oljeutvinningstempoet må få konsekvenser for holdningen til åpningen av nye leteområder og nivået på statens investeringer i oljevirksomheten. Men det må også få konsekvenser for holdningen til utbygging av konkrete olje- og gassfelt.

       Disse medlemmer viser til at meldingen slår fast at det er mulig å redusere oljeutvinningstempoet ved å regulere produksjonen direkte slik det ble gjort i årene 1986-90. Det heter videre i meldingen at dette er et tiltak som er uaktuelt i et aktivitetsperspektiv, uten at det sies noe om hvorfor det er uaktuelt. Disse medlemmer mener at en direkte regulering av petrolums- virksomheten slik petroleumsloven gir anledning til, er et svært aktuelt virkemiddel som ofte benyttes av f.eks. OPEC-land. Fordi verdensmarkedet er svært følsomt for endringer i tilbudet, kan en reduksjon i produksjonen bidra til et økt prisnivå. Disse medlemmer mener derfor at det er svært viktig at Norge ikke fraskriver seg muligheten til en myndighetsregulering av oljeproduksjonen.

       Disse medlemmer viser også til at meldingen framhever utsatt godkjenning av feltutbygginger som et annet virkemiddel for å redusere investeringsnivået, og med noen års etterslep også produksjonen. Dette virkemiddelet ble anvendt i 1988. Disse medlemmer ser også en slik utsatt godkjenning der en skaper en form for « køordning » for feltutbygginger som en egnet måte å holde norsk oljeproduksjon på et mer stabilt nivå. Dagens politikk fører til en kraftig vekst i oljetempoet hvert år i noen år, og så en betydelig reduksjon i aktiviteten dersom en ikke åpner for oljevirksomhet også i svært sårbare områder.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til de problemstillinger som sokkelens petroleumsmessige modningsprosess og økt internasjonal konkurranse om knappe økonomiske og personellmessige ressurser reiser. Synkende funnrater, mindre petroleumsforekomster pr. funn, økende letekostnader pr. petroleumsenhet, er med på å svekke norsk sokkels konkurransemessige posisjon. I tillegg til at mer enn 30 nye land har åpnet sine petroleumsregioner for internasjonale selskaper, vil disse utviklingstrekkene kreve tilpasninger som i mest mulig grad kan opprettholde investeringsnivå, letenivå og sysselsetting. Dette kan best oppnås gjennom tilpasninger av rammevilkår, herunder bortfall av glideskala, lavere statsdeltakelse generelt og et forutsigbart og konkurransedyktig skattenivå. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at Regjeringen i denne meldingen foreslår flere justeringer i det gjeldende konsesjonspolitiske rammeverk. Disse medlemmer er imidlertid lite tilfreds med at Regjeringen ikke har foreslått å avskaffe glideskalaordningen også for eldre lisenser.

       Disse medlemmer finner det også sterkt beklagelig at Regjeringen gjennom sine skattepolitiske utspill i den senere tid har skapt stor usikkerhet og dermed ytterligere svekket selskapenes tillit til at myndighetene har den nødvendige tilpasningsevne som stadig raskere endringer i ytre rammevilkår krever. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til den langsiktighet som preger planlegging, investering og drift i petroleumssektoren. Tidsspennet mellom investeringsbeslutning og produksjon fører derfor til at manglende tilpasning av rammevilkår nå, først blir synlig gjennom fallende investeringer og sysselsetting om 5 til 10 år. Disse medlemmer vil videre peke på at dette forholdet i liten grad blir tatt hensyn til i den aktuelle debatt om lete- og utvinningstempo.

       Disse medlemmer vil videre vise til at det er en klar sammenheng mellom hvilke lete-, utbyggings- og sysselsettingsmål som forventes i den petroleumsrettede virksomhet på den ene side og tilstrekkelig tilpasning av rammevilkår på den annen side. Disse medlemmer vil i den forbindelse peke på at bortfall av glideskala for gamle lisenser og eventuelle skattepolitiske tilpasninger vil gi preferanse for leting og bringe frem nye prosjekter innenfor tidligere åpnede områder. Dermed vil presset mot nye leteområder bli redusert samtidig som aktivitets- og sysselsettingsmålene kan nås.

       Disse medlemmer konstaterer også at signalene fra bransjen peker i den retning. Høyres forslag om opphevelse av glideskala gir derfor økt handlefrihet til å dempe interessekonfliktene mellom petroleumsaktivitet og fiskeri- og miljøinteresser samtidig som lete- og aktivitetsmålene kan oppnås. Incitamenter som kan stimulere til økt utvinning, bedre « støvsuging » i tidligere åpnede områder og optimal utnyttelse av eksisterende infrastruktur, gir dermed også en bedre ressursforvaltning enn uten slike stimuli. Større fleksibilitet og tilpasningsevne når det gjelder rammevilkår vil dermed kunne bidra til å redusere interessekonfliktene mellom petroleumsvirksomheten og f.eks. fiskeri- og miljøinteresser.

       Disse medlemmer vil ellers vise til at de formuesforvaltningsmessige sider ved å hente ut petroleumsressursene i høyt eller lavt tempo ikke gir noe entydig svar på om petroleumsformuen forvaltes godt eller mindre godt. Disse medlemmer har i den forbindelse merket seg at de partier som taler varmest for lavt utvinningstempo samtidig går lengst i å øke statens utgifter. Etter disse medlemmers oppfatning er aktivitetene knyttet til petroleumssektoren i all hovedsak av det gode. Det er forvaltningen av inntektsstrømmen som har, og fortsatt vil kunne skape problemer, dersom flertallet ikke makter å føre en budsjettpolitikk som reduserer underskuddet på statsbudsjettet. Dette er nødvendig for å gi rom for i større grad å omplassere petroleumsformuen gjennom langsiktige investeringer og finansplasseringer. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til at den årlige avkastning av en omplassert petroleumsformue som beskrevet ovenfor, ville kunne langt overstige dagens inntektsstrøm samtidig som selve formuesverdien i seg selv forble inntakt. Det er derfor en meget tvilsom påstand å hevde at generasjonsregnskapet vil bli bedre med et lavt utvinningstempo enn med et høyere. Påstanden kan bare bli riktig dersom man forutsetter at inntektsstrømmen utelukkende skal finansiere forbruk istedenfor å gå til investeringer.

       Disse medlemmer mener derfor at spørsmålet om en forsvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen er mer et spørsmål om en forsvarlig budsjettpolitikk enn et spørsmål om utvinningstempo. En petroleumsformue som består av ikke-produsert olje og gass for produksjon om 20-30 år, gir ingen avkastning nå, og vil kreve mangedoblet oljepris for å kunne gi tilnærmelsesvis samme avkastning som en riktig forvaltning av løpende produksjonsinntekter i dag. Forutsatt en forsvarlig budsjettpolitikk, vil det derfor både være bedrifts- og samfunnsøkonomisk riktig å produsere oppdagede ressurser etter hvert som funnene kan utvinnes lønnsomt.

       Disse medlemmer vil ellers vise til at de miljømessige sider ved ulike temponivåer vil måtte forbli belastningsmessig miljønøytrale fordi norsk olje- og gassproduksjon ved lav produksjon alternativt blir erstattet av andre produsentland. Høy norsk produksjon vil tilsvarende gå på bekostning av andre produsentland så lenge petroleumsmarkedet ikke er produksjonsbestemt, men derimot etterspørselsbestemt.

       Disse medlemmer er ellers tilfreds med at komiteen samlet ber Regjeringen fremme en egen gassmelding med en helhetlig gjennomgang og debatt om innenlandsk bruk av gass. Siden gassanvendelse tradisjonelt ikke har hatt noen plass i det norske energi- og industri-billedet, er behovet for å bringe klarhet i hva som er realistisk ambisjonsnivå sterkt til stede. Disse medlemmer forventer derfor at gassmeldingen vil legge grunnlaget for en « gass-strategi » som inneholder målformuleringer, klarere rollefordeling mellom de offentlige og private aktører, avklarer organisatoriske spørsmål, virkemiddelbruk, m.v.

       Disse medlemmer vil ellers vise til tidligere påpekninger av de økende interessekonflikter Statoil etter hvert er brakt opp i, eksempelvis:

-	Gjennom sin rolle som forvalter av SDØE.

-	Gjennom sin internasjonaliseringsstrategi.

-	Gjennom sin leder- og sekretariatsrolle i GFU.

-	Gjennom sin leder og sekretariatsrolle i Forsyningsutvalget.

       Disse medlemmer ser klare behov for å vurdere om interessekonflikter, og i enkelte sammenhenger Statoils dominerende rolle, bør tilsi organisatoriske endringer som bringer selskapet i en mer balansert posisjon - både i forhold til SDØE og i forhold til de andre selskapene som har engasjement på norsk sokkel.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil også peke på at oljeutvinningstempoet ville vært lavere dersom et flertall i Stortinget hadde fulgt Sosialistisk Venstrepartis anbefalinger i forhold til en del konkrete feltutbygginger. Dette medlem viser blant annet til at Sosialistisk Venstreparti som eneste parti i forrige Stortingsperiode, gikk imot utbygging av Sleipner Vest og Heidrun og imot at Brage- utbyggingen skulle tas ut av køen og igangsettes i 1990.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at også forvaltningen av petroleumsressursene må innordnes rammene for en bærekraftig utvikling og sees både i et globalt perspektiv og i et generasjonsperspektiv. Dette medlem vil vise til de særskilte utfordringer Norge står overfor som miljønasjon og som oljenasjon. Dette innebærer at vi må finne et balansepunkt mellom hensynet til miljøet, enten det er spesielt sårbare områder nasjonalt eller miljøproblemer globalt, og hensynet til en forvaltning av våre ressurser som tjener norsk næringsliv og sysselsettingen også i et langsiktig perspektiv.

       Etter dette medlems vurdering bidrar tilrådingene i St.meld. nr. 26 til en større ubalanse i prioriteringene. Dette inkluderer både ytterligere oljeavhengighet i norsk økonomi med svingninger i sysselsettingen og større risiko i forhold til sårbare økologiske områder langs kysten. Også målsetningen om å begrense utslippene av CO₂ må bringes inn i vurderingen av aktivitetsnivået på sokkelen.

       Dette medlem viser til at oljeproduksjonen i løpet av få år er blitt mer enn doblet. Dette illustreres bl.a. ved at den i dag ligger på det nivå Tempoutvalget (NOU 1983:27, s. 24) i sin tid satte opp som høyeste fremskrivningsalternativ for år 2010. Etter dette medlems vurdering er dagens oljeutvinningstempo for høyt. En erkjenner at utvinningstakten for en stor del er resultat av beslutninger som er fattet av Stortinget over et langt tidsrom, men vil samtidig peke på at en har virkemidler til rådighet som også på noe kortere sikt kan påvirke aktivitetsnivået.

       Dette medlem mener at dagens høye utvinningstempo representerer en uttapping av en nasjonalformue som burde komme også senere generasjoner til del. Formuens verdi på sikt vil selvsagt variere med pris og etterspørsel på det internasjonale markedet, gitt ulike scenarier for ulike energibærere.

       Dette medlem vil peke på at slike vurderinger og disposisjoner derfor alltid vil være forbundet med usikkerhet. Dagens prioritering, der en kombinerer høy utvinningstakt og høyt nasjonalt forbruk med en over tid forventet svært lav oljepris kan imidlertid ikke sies å være en fornuftig og ansvarlig ressursforvaltning. Tempoutvalget (NOU 1983:27) slår i alle fall fast et enkelt faktum, og det er at høyere utvinningstempo vil føre til at de gjenværende ressursene tar raskere slutt.

       Dette medlem vil understreke at dette ikke minst har konsekvenser for sysselsettingen. Dess hurtigere uttapping en foretar av olje- og gassressursene, dess tidligere vil avviklingen av petroleumsvirksomheten komme og desto brattere blir den nedadgående kurven. Etter dette medlems vurdering er det maktpåliggende å forhindre den type svingninger i sysselsettingen som en slik utvikling vil føre til. Det vil derfor være ønskelig med en flatere utvinningstakt og et jevnere investeringsnivå. Dette vil etter alt å dømme bidra til en mer balansert utvikling for Fastlands-Norge og bedre mulighetene for redusert oljeavhengighet i norsk økonomi. Når petroleumsproduksjonen på sikt går ned vil dette kunne føre til en mer gradvis sysselsettingsreduksjon enn det som ellers ville være tilfellet.

       Dette medlem vil vise til at inntektsstrømmen fra petroleumsvirksomheten i dag i stor grad går til å dekke et stigende nasjonalt forbruk og i mindre grad til investeringer. Dette medlem har liten tro på at dette vil endre seg vesentlig og at en forsvarlig og langsiktig forvaltning av petroleumsformuen derfor kan gjennomføres utelukkende med en forsvarlig budsjettpolitikk. En vil i denne sammenheng vise til at de virkemidler som har vært foreslått, både et oljefond og etablering av egne « sikkerhetsmarginer » i budsjettsammenheng (jf. petroleumsmeldingens kap. 16 og Tempoutvalgets innstilling NOU 1983:27), ikke er blitt gjennomført. Dagens store underskudd på statsbudsjettet vitner i stedet om det motsatte. Dette illustrerer problemene med å basere seg på en omplassering av petroleumsformuen som virkemiddel for en mer langsiktig forvaltning av ressursene på sokkelen.

       Dette medlem erkjenner medansvaret for denne situasjonen. En har derfor også gjennom budsjettsamarbeid bidratt til reduserte underskudd på statsbudsjettet. Dette er likevel marginalt i forhold til den oljeavhengighet vi ser i norsk økonomi. Med fortsatt høye petroleumsinntekter og økende behov i befolkningen er det liten grunn til å tro at en omplassering av en større del av petroleumsformuen vil være realistisk. I erkjennelsen av disse problemene ser dette medlem en forlengelse av aktivitetsperioden og en avdemping av aktivitetsnivået som et mer egnet virkemiddel for å redusere oljeavhengigheten i norsk økonomi (jf. petroleumsmeldingens kap. 16 s. 132) og bidra til at også fremtidige generasjoner får forvalte større deler av den nasjonalformue som olje- og gassressursene utgjør.

       Dette medlem vil i så måte vise til Kristelig Folkepartis målsetning om en stabilisering og på sikt reduksjon av utvinningstempoet. Med de produksjonsprognoser som nå foreligger er det ikke usannsynlig at denne målsetningen kan bli innfridd i løpet av 5-10 år. Også disse prognosene er imidlertid forbundet med stor usikkerhet. Dette gjelder blant annet utviklingen i gassproduksjonen og ny teknologi som fører til en mer effektiv utvinning på hvert enkelt felt, noe dette medlem ser positivt på. Etter dette medlems vurdering vil det derfor være mest hensiktsmessig å påvirke aktivitetsnivået gjennom konsesjonspolitikken. Dette gjelder først og fremst i spørsmålet om omfanget av åpning av nye områder, men også muligheten for utsetting av utbyggingsvedtak. Dette medlem vil komme tilbake til disse forhold, bl.a. i kap. 7.

       Dette medlem vil vise til det høye kostnadsnivå innen petroleumsvirksomheten og de problemer dette representerer i en tid med større konkurranse, lave oljepriser og et større antall attraktive petroleumsprovinser internasjonalt. Dette medlem ser et behov for at tiltak iverksettes for at norsk sokkels konkurranseposisjon kan opprettholdes internasjonalt. Her vil rammevilkårene for de selskaper som investerer i norsk petroleumsvirksomhet være av stor betydning. Etter dette medlems oppfatning må en sørge for rammevilkår som sikrer best mulig stabilitet og forutsigbarhet for investeringene på sokkelen. Dette vil bidra til å sikre arbeidsplasser i Norge.

       Komiteens medlem Hillgaar viser til at Norge i løpet av de siste par årene har utviklet seg til å bli den største oljeeksportøren utenfor OPEC.

       Petroleumsreservene utgjør en stor del av den norske nasjonalformuen. Dette medlem mener at en i prinsippet bør forvalte denne formuen slik at en får størst mulig verdi av uttakene av olje og gass over feltenes levetid, når det tas hensyn til den usikkerheten som eksisterer bl.a. med hensyn til prisutvikling, framtidige funn og teknologisk utvikling. For å oppnå dette er det avgjørende at aktører på sokkelen har like rammebetingelser og som ansporer til en mest mulig effektiv ressursutnyttelse.

       Størrelsen av framtidige inntekter fra norsk olje- og gassproduksjon avhenger av en rekke usikre faktorer som olje- og gassprisene (notert i US dollar), valutakursen, ressursgrunnlaget, anslagene for produksjonen og kostnadene ved investering og drift. Oljeinntektene har i 1980-årene variert fra nærmere 20 % av bruttonasjonalproduktet til 10-11 % av bruttonasjonalproduktet, vesentlig som følge av svingninger i oljeprisen og valutakursene. Det betyr at usikkerheten i oljesektoren får langt større betydning i en makroøkonomisk sammenheng enn usikkerheten i andre sektorer.

       Dette medlem viser til at i teorien skal oppdagelsen av en petroleumsformue gi grunnlag for større økonomisk velferd på varig basis, men dette setter store krav til en rasjonell og langsiktig strategi for den økonomiske politikken. Dette har vist seg å være vanskelig å få til i vårt politiske system hvor fremtidige generasjoners interesser lett blir den tapende part når politiske kompromisser skal utformes og politisk sterke særinteresser skal tilgodeses.

       En indirekte virkning av petroleumsformuen har derfor vært at den har gjort det vanskeligere for politikerne å motstå presset fra organiserte særinteressegrupper som ønsker gunstige offentlige støtte- og overføringsordninger og andre selektive tiltak.

       Dette medlem vil derfor understreke at det nå er viktig, av hensyn til senere generasjoner, at det bygges opp annen formue når petroleumsvirksomheten går tilbake i den siste fasen av oljealderen. Bruken av oljeinntektene bør derfor underlegges dette hensynet.

       Dette medlem vil peke på at de ulike avgifter og skatter for oljevirksomheten danner grunnlaget for en total vurdering av hvilken avkastning man kan ha på en evt. utbygging etter at funn er foretatt.

       Dette medlem vil også peke på at det er letekostnader for en rekke « tørre » hull som også skal inndekkes på det totale investeringsbudsjettet for ethvert selskap enten det er Statoil eller andre selskaper som er aktører, kan se hva man totalt har igjen for sin virksomhet i Norge. Dette medlem vil videre peke på at det stadig oppdages nye områder som utforskes og at investeringer derved blir lokalisert til på andre kontinentalsokler utenfor Norges grenser. Dette medlem vil påpeke at det er myndighetenes oppgave og plikt til å legge forholdene til rette for at investeringer fortsatt blir lokalisert på norsk kontinentalsokkel, gjennom å lette skatte- og avgiftstrykket.

       Dette medlem viser til at St.meld. nr. 26 er et nødtvunget forsøk på å tilpasse norsk sokkel-energipolitikk til nye rammebetingelser. De internasjonale energipriser har ikke utviklet seg i pakt med det kortvarige prishopp som fulgte i oljekrisens kjølevann. Samtidig har norsk skattepraksis bidratt til en noe mer dempet interesse fra risikovillig kapital, til å gå inn i norsk oljesektor. Norsk oljebeskatning kan sies å ha bidratt til at norsk sokkel ikke uten videre drar nytte av varemerkene « politisk stabilitet » og « forutsigbare rammevilkår ». Selv en rekke politisk ustabile oljeproduserende land har oppnådd høyere tiltro hva angår økonomisk stabilitet i forhold til oljeselskapenes risikovillige aksjonærer og långivere.

       Dette medlem mener at Regjeringen derfor nå må ta de entydige signalene fra norsk oljemiljø alvorlig og sikre rammevilkår som kan stimulere til fortsatte investeringer og god aktivitet på norsk sokkel. Det er her ikke lengre godt nok å henvise til at oljeindustrien har hatt bedre rentabilitet enn landbasert norsk virksomhet. Norsk industri som kan sikre tilstrekkelig avkastning på investert kapital har vært sjelden vare, noe som også vises i den høye arbeidsledighet og manglende økonomisk styrke til å finansiere omstillinger i mange sektorer. I fremtiden må vi stille internasjonale krav til avkastning både i energisektoren i tradisjonell industri og konkurranseutsatt næringsvirksomhet.

       Dette medlem viser til at norsk gasseksport til det europeiske marked er en næring med svært interessant potensiale, men også her gjelder at manglende trygghet og forutsigbarhet i rammebetingelsene kan gi et dårligere resultat enn ønskelig når høye investeringsbehov i marginale felt skal finansieres. Selv om energiforbruket i OECD området ventes å øke og at der ventes særlig sterk vekst i Kina og Sørøstasia, så vil Europa ikke mangle gassleverandører forutsatt et forsvarlig prisleie. Fra SUS-området skjer der kun en begrenset eksport, ca 10 % av produksjonen. Gjennom bedret markedstilknytning via nye rørsystemer, og gjennom utbedring av det eksisterende nett, kan denne eksport økes radikalt, med direkte konsekvenser for norsk gasseksport som resultat. Det gyldne håp en høyere pris på norsk gass med « trygghetsgaranti » pga. politisk stabilitet mv. er lite verd dersom Norge i markedet oppfattes som økonomisk ustabilt.

       Dette medlem har bl.a. merket seg at Regjeringen foreslår å åpne « Skagerrak » som et nytt leteområde. Først og fremst vil en peke på et denne spesielle bruk av betegnelsen Skagerrak for et leteområde som nesten i sin helhet ligger i Nordsjøen sør for Vest-Agder og øst av Ekofisk, har avstedkommet mye uklarhet og uro. Ikke minst i Sverige hvor svenske fiskeri- og miljøinteresser synes å forberede seg på oljeboring ved grensebøye 4 sørvest av Tisler. Dette medlem har ingen innvendinger mot letevirksomhet, også i det egentlige Skagerrak. Den største trussel mot fiskeriene, det marine miljøet og friluftslivet i området er i dag ordinære skip med lav sikkerhetsstandard, og kan senere vise seg å være bl.a. dumpede giftgass-skip fra 2. verdenskrig som befinner seg på store dyp utenfor Aust-Agder.

       Dette medlem har tidligere pekt på at CO₂-avgiften ikke har en miljøbegrunnelse, men utelukkende er et fiskalt virkemiddel. OECD har da også beregnet at en utflating av CO₂- tilførselen først skjer ved en tenkt avgift på hele USD 300 pr. tonn. Den ønskede effekt oppstår da ikke pga. et kvalitativt bedre samfunn, men fordi en så høy avgift vil iverksette en global lavkonjunktur med produksjonsopphør, massearbeidsledighet og sosialt kaos. Det er da heller ingen grunn til å tro at mange land vil følge det særnorske eksempel og iverksette næringspolitisk lemlestelse for egen hånd gjennom bl.a. høye CO₂-avgifter.

       Komiteens flertall bruker en del spalteplass på klimaproblematikken. Dette medlem har tidligere omtalt velkjente naturlige mekanismer som stiller sterke spørsmålstegn ved grunnlaget for dommedagsprofetiene knyttet til menneskelige utslipp av klimagasser. I tillegg vil dette medlem peke på betydningen av astronomiske forhold og deres konsekvenser for solintensiteten, og derved energitilførselen til jordens overflate, særlig til de viktige landmasser på den nordlige halvkule. Forandringer i helningsvinkelen skjer over en syklus på 41 tusen år. Solintensiteten på den nordlige, landrike halvkule er størst når helingsvinkelen øker, med konsekvens varmere somrer og kaldere vintrer. Forandringer i jordbanen mellom eksentrisk ellipse til mere sirkulær er også en påvirkningsfaktor i dette energiregnskapet. Samspillet mellom disse to forhold bestemmer hvorvidt sommeren i en gitt halvkule faller på et sol-nært eller fjernt punkt i banen. Ettersom det er bare på den nordlige halvkules nordlige landmasser at vesentlig oppbygging av kontinental landis kan finne sted gjennom kjølige, fuktige somrer og milde vintrer, så er de forhold som påvirker energiregnskapet her av stor interesse.

       Dette medlem viser til at klimaet på den nordlige halvkule har skiftet dramatisk åtte ganger i løpet av de siste rundt 800 tusen år. Hver istid har hatt en varighet på ca 100 tusen år og sluttet relativt hurtig. De milde, interglasiale perioder har vart 10-15 tusen år. Knyttet til disse skarpe forandringer skjer dramatiske endringer i varmetransportsystemet knyttet til havstrømmer. Basert på tidligere tiders klima må det kunne sies å være en betydelig større problemstilling å forholde seg til en ny, rutinemessig istid, som i dette perspektiv ikke kan være så veldig fjern, enn hypotesen om global oppvarming. Skulle den nesten ubetydelige, totale menneskelige aktivitet kunne bidra til å utsette den naturlige nedising, ville det i store trekk være positivt, så lenge tiltakene det er tale om for å hindre klimaforverringen, - som rutinemessig venter - ikke er direkte miljøskadelige.