EØS, EU og norsk petroleumspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at konsekvensene av EØS-avtalen og av et eventuelt medlemsskap i EU ikke er behandlet spesielt i meldingen. Disse medlemmer mener at dette er en svakhet i og med at både EØS og et EU-medlemskap får en meget stor innvirkning på rammevilkårene for norsk petroleumsvirksomhet. Dette illustreres best ved det faktum at Norge er det eneste landet i Vest Europa som er netto eksportør av energi. Mens de øvrige landene har interesse av en samordnet opptreden med sikte på å holde importprisene lave og ubegrenset adgang til oppdrag for egen industri i andre lands energisektor, har Norge helt andre interesser.

       Disse medlemmer vil peke på at EU er i ferd med å gjøre energipolitikken til et område underlagt flertallsavgjørelser og felles politiske lovregler. Vedtak av et lisensdirektiv, et gassdirektiv og et kraftdirektiv fører sammen med direktivene om offentlige innkjøp til at petroleumspolitikken på helt vesentlige områder ikke vil være underlagt regjeringer og folkevalgte.

       Disse medlemmer vil peke på at norsk petroleumspolitikk har hatt som sitt utgangspunkt petroleumsloven § 3,2 som lyder:

« Petroleumsforekomstene skal forvaltes slik at de kommer hele det norske samfunnet til gode. Forvaltningen skal bidra til utviklingen av norsk næringsliv og ivareta nødvendige hensyn til annen virksomhet, distriktspolitiske interesser og natur- og miljøvern. »

       Disse medlemmer vil videre peke på at de virkemidlene som er nødvendige og fornuftige dersom en skal virkeliggjøre en slik målsetting kommer i strid med EUs markedsliberalisme og forbud mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. I EUs hvitbok om det indre markedet heter det blant annet at:

« ... dette ekspanderende markedet blir et fleksibelt marked, hvor ressursene, det være seg mennesker eller materielle ressurser eller kapital og investeringer, strømmer til de områder som tilbyr de største økonomiske fordelene. »

       Disse medlemmer ser det som en helt sentral politiske utfordring å virkeliggjøre målsettingen i petroleumsloven. Det kan en bare oppnå gjennom konkrete tiltak som styrer petroleumsvirksomheten slik at både aktiviteten og inntektene kommer det norske samfunnet til gode og ikke slik at en utelukkende tar hensyn til hvordan avkastingen for oljeselskapene skal bli størst mulig.

       Disse medlemmer viser til at EU-kommisjonen siden 1988 har hatt som målsetting at dagens sterk regulerte energimarked i de fleste EU-land skal erstattes med et felles deregulert energimarked. De sentrale elementene i EUs handlingsplan er:

-	Opphevelse av særrettigheter og svekkelse av monopolenes stilling innenfor energiforsyningen i medlemslandene.

-	Sikre energiproduktene mulighet til fri flyt innenfor EU gjennom bl.a. eliminering av særrettigheter til import, eksport, overføring og distribusjon.

-	Harmonisering av avgifter på de enkelte energibærerne.

-	Utvidelse av EUs regler for offentlige innkjøp til også å omfatte energisektoren.

-	Anvendelse av vedtatte direktiver om konkurransebestemmelser, statsstøtte og avgifter også på energiområdet.

       Disse medlemmer viser til at det første steget mot en slik felles energipolitikk er gjennomført gjennom vedtak av direktiver om transitt gjennom tredjeland og offentlige innkjøp til energisektoren. Innenfor EØS-avtalen er Norge underlagt bestemmelser om at alle anbud over 40 mill. kroner og alle innkjøp over 2 mill. kroner skal ut på åpent anbud i EØS. Disse medlemmer vil peke på at det tidligere var lovfestet at norske varer og tjenester skulle prioriteres og at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte mot da Stortinget vedtok å fjerne denne bestemmelsen fra § 54 i petroleumsloven ( Ot.prp. nr. 82 (1991-1992) og Innst.O.nr.17 (1992-1993)).

       Disse medlemmer vil også vise til at det samtidig ble vedtatt endringer i petroleumslovens § 8, § 23 og § 26. Disse endringene avskaffet bestemmelsen om at en søknad om konsesjon skal inneholde en plan for det samarbeid søkeren vil gjennomføre med norsk industri og bestemmelsen om at produsert petroleum som hovedregel skal ilandføres i Norge.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag til endringer i petroleumsloven som gjeninnfører bestemmelser om at:

-	søknader om konsesjoner skal inneholde en plan for samarbeid med norsk industri.

-	norske varer og tjenester skal prioriteres.»

       Disse medlemmer viser til at et forslag til lisensdirektiv er til sluttbehandling i EUs politiske organer. Dette direktivet vil ha begrenset betydning i de fleste EU- land, men av vital betydning for et lite oljeproduserende land som Norge. Disse medlemmer vil videre vise til at hovedsiktemålet med direktivet er å sikre åpne, objektive og ikke-diskriminerende regler for tildeling av lisenser og dermed oppheve ordninger som favoriserer nasjonale oljeselskap. Direktivet skal forhindre at det stilles andre vilkår enn dem som fremmer større effektivitet i utvinning av petroleumsforekomster.

       Disse medlemmer vil peke på at lisensdirektivet vil gjøre det betydelig vanskeligere for staten å vedlikeholde ordninger som sikrer oppdrag til nasjonal industri, bruk av norsk arbeidskraft eller krav om visse typer avsetningsordninger. Det er også hensikten. Det vil også være vanskelig å beholde retten til å godkjenne transportløsninger for olje og gass og å stille krav om bruk av særskilte baser på land, krav om levering til nasjonale behov, krav om deltagelse i forsknings og utviklingskontrakter og krav om bruk av norsk språk.

       Disse medlemmer vil også peke på at det i lisensdirektivet forutsettes at det bygges opp en mur mellom Statoils interesser som selskap og Statoil som forvalter av statens interesser. Dette skillet skal hindre sammenblanding av de økonomiske interessene til Statoil og staten. Hensikten er at staten skal være en passiv partner så lenge virksomheten skjer innenfor rammen av lov- og regelverk. Dette vil også forhindre at staten bruker Statoil til å prioritere norske interesser. Disse medlemmer vil også peke på at statens og Statoils stemmer i en lisensgruppe ikke skal kunne tvinge igjennom vedtak som er av sentral betydning for samfunnet, slik regelverket er i dag.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge ned veto mot EUs lisensdirektiv i EØS-komiteen og hindre at dette direktivet blir en del av EØS-avtalen. »

       Disse medlemmer vil vise til at EUs ministerråd også er i ferd med å sluttbehandle et forslag til gassdirektiv som har som målsetting å innføre frikonkurranse på gassområdet. Dette gassdirektivet beskrives slik av Regjeringen i en delrapport til Europautredningen:

« Hovedelementene i forslaget til gassdirektiv er en lik og ikke-diskriminerende adgang til å bygge, drive, kjøpe og selge bl.a. overførings- og lageranlegg samt til å betjene kunder på tvers av landegrenser. Forlaget medfører at det innføres begrenset tredjepartsadgang i høytrykksystemer og at overføringsselskapene ikke kan diskriminere mellom brukere eller grupper av brukere. »

       Disse medlemmer viser til at det i den samme delrapporten til Europautredningen heter at:

« Kommisjonen ønsker å etablere en markedsstruktur med mange kjøpere og selgere og håper på denne måten å øke konkurransen i gassmarkedene. Dette vil føre til økt usikkerhet for investorer og nasjonale myndigheter både mht. prisutvikling og avsatte volumer. Dette kan føre til redusert investeringsomfang i nye feltutbygginger og transportsystemer og vil kunne redusere leveringssikkerheten fra norsk kontinentalsokkel. »

       Disse medlemmer vil understreke den store betydningen gasseksport har for norsk økonomi og de betydelige problemene et fritt gassmarked vil kunne skape for Norge. Et oppsplittet gassmarked slik EU-kommisjonen og ministerrådet ønsker vil sterkt redusere mulighetene til politisk styring og rive vekk grunnlaget for en langsiktig planlegging.