Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigvald Oppebøen Hansen, Dagny G. Hovig, Tom Thoresen og Rita Tveiten, fra Senterpartiet, Edvard Grimstad og Marit Tingelstad, fra Høyre, lederen og Jan P Syse, fra Sosialistisk Venstreparti, Kjellbjørg Lunde, og fra Kristelig Folkeparti, Dag Jostein Fjærvoll, viser til at det foreliggende forslag er identisk med Dok.nr.13:10 (1979-1980), Dok.nr.10:09 (1983-1984) og Dok.nr.12:13 (1987-1988). Forslaget ble siste gang forkastet i Stortinget den 7. april 1992 mot 16 stemmer.

       Flertallet viser til at forslaget var gjenstand for en omfattende drøfting og gjennomgang ved behandlingen i 1992, bl.a. ved en egen utredning iverksatt av Presidentskapet.

       Flertallet viser til at flertallet i utenriks- og konstitusjonskomiteen i Innst.S.nr.133 (1991-1992) om det foreliggende forslag uttalte at det « innebærer en innføring av bindende folkeavstemning i Grunnloven ved at 1/3 av Stortingets medlemmer gis adgang til å kreve folkeavstemning i visse saker for å overprøve vedtak gjort av Stortinget ».

       Flertallet viser til at den daværende komité uttalte at den « mener det kan oppstå situasjoner av en slik art at det kan være naturlig og riktig at velgerne ved en folkeavstemning blir gitt anledning til å uttale seg før vedtak gjøres i Stortinget ».

       Flertallet viser i denne sammenheng til at det siden 1905 er blitt avholdt fem landsomfattende folkeavstemninger i Norge, og at det er bred enighet om at også spørsmålet om norsk tilslutning til Den europeiske union skal legges ut til en rådgivende folkeavstemning.

       Når det gjelder folkeavstemningers plass i vår forfatning viser flertallet til at flertallet i utenriks- og konstitusjonskomiteen uttalte følgende i Innst.S.nr.133 (1991-1992):

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Gundersen og Hagen, anser imidlertid at folkeavstemninger i slike situasjoner bør være rådgivende. Flertallet understreker videre at bruken av slike rådgivende folkeavstemninger bør begrenses til unntakstilfeller og særlig viktige spørsmål. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er enig i dette.

       Flertallet viser videre til at flertallet i den daværende utenriks- og konstitusjonskomité pekte på at konstitusjonell praksis viser at den eksisterende Grunnlov allerede gir Stortinget adgang til bruk av rådgivende folkeavstemninger.

       Flertallet slutter seg også til flertallets uttalelser fra Innst.S.nr.133 (1991-1992) der man understreker

« de prinsipielt betenkelige sider forbundet med mindretallets rettigheter ved bruk av folkeavstemninger. Religiøse og moralske spørsmål, samvittighetssaker, spørsmål om åndsfrihet så vel som spørsmål forbundet med minoritetsgruppers rettigheter, er etter komiteens mening ikke egnet for avgjørelse ved rene flertallsvedtak i folkeavstemning. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet, Carl I Hagen, fastslår at det offentliges andel av BNP har økt drastisk siden vår Grunnlov ble til. Det samme gjelder den enkeltes avhengighet av offentlige beslutninger enten disse har lovs innhold eller er enkeltvedtak. Dette medlem finner det derfor viktig å sikre at det enkelte individ får størst mulig anledning til å påvirke samfunnsutviklingen både som forbruker på markedet og som velger på den politiske arena. I en periode da politikere og byråkraters makt stadig har vokst, er det viktig å utvikle rettsregler som er egnet til å tilbakeføre innflytelse til den enkelte. Dette medlem ser folkeavstemninger som et viktig instrument i utviklingen av et mer direkte demokrati. Samtidig har dette medlem full forståelse for at det etablerte politiske miljø ser med skepsis på at folkeavstemninger skal kunne gripe inn i politikernes maktsfære og omstøte deres vedtak.

       Dette medlem vil understreke at saksorienterte folkeavstemninger vil være et hårdt tiltrengt bidrag til en saksrettet offentlig politisk debatt. I dagens politiske valg er de politiske saker kommet mer og mer i bakgrunnen. Det velgerne innbys til å ta standpunkt til er omfattende politiske programmer som svært få leser. Dertil kommer at programmene som oftest er rundt og uforpliktende formulert slik at de gir partiene svært romslige muligheter for å tolke dem i forskjellige retninger. Det mest uheldige er likevel at TV-alderen har bidratt til at valgene heller ikke i første rekke foregår på basis av runde programformuleringer, men på basis av en håndfull politikeres mediatekke. Dette medlem viser til at erfaringene fra Sveits viser at folkeavstemninger om enkeltsaker danner utgangspunkt for forutgående offentlige debatter på et høyt nivå. Dette medlem mener derfor at folkeavstemninger vil være et viktig bidrag til politisk folkeopplysning og velgerengasjement i enkeltsaker.

       Dette medlem er klar over at det ofte innvendes mot folkeavstemninger at det under tiden er lav valgdeltakelse. Denne innvending er imidlertid ikke særlig tungtveiende siden lav valgdeltakelse i en relativt opplyst befolkning først og fremst viser at det bare er en del av befolkningen som har en mening om saken. Det er fullt forsvarlig at det er de som føler seg berørt av saken og har interesse av den som har den største medinnflytelse.

       Dette medlem viser til at det siden 1905 bare er avholdt 5 folkeavstemninger i Norge, og er ikke enig i at folkeavstemninger bare skal benyttes i unntakstilfeller. Tvert imot bør folkeavstemninger være et supplement til den vanlige beslutningsprosess. Det er ikke tilstrekkelig at vår nuværende konstitusjonelle praksis gir Stortinget anledning til å gjøre bruk av rådgivende folkeavstemninger. Det har sammenheng med at Stortingets flertall normalt ikke vil vedta at en sak skal legges ut til folkeavstemning. Saken vil jo gå gjennom uten folkeavstemning, og en folkeavstemning kan gå flertallet imot. Dette medlem finner det derfor helt nødvendig at et mindretall på Stortinget gis adgang til å appellere til folket ved å kreve folkeavstemning om en konkret sak.

       Dette medlem viser til at det under tiden anføres mot folkeavstemninger at disse vil undergrave de demokratisk valgte organers mulighet til å utøve en helhetlig vurdering og styring av samfunnet. Dette medlem vil legge mer vekt på at folkeavstemninger er en verdifull sikkerhetsventil som kan forhindre at de folkevalgte fjerner seg for langt fra dem som har valgt dem. For øvrig er vel ikke helhetlige vurderinger noe som har særpreget vårt politiske liv, jf. f.eks. Maktutredningens påvisning av den såkalte forhandlingsøkonomi.

       Dette medlem kan ikke være enig med dem som hevder at det er prinsipielt betenkelig med folkeavstemninger i religiøse, moralske og samvittighetspregede saker. Dette medlem mener således at f.eks. abortsaken, spørsmål om statskirken og spørsmålet om vi skal ha dødsstraff i krig meget godt egner seg som grunnlag for folkeavstemninger. Nettopp i slike saker har den enkelte borger kanskje vel så godt grunnlag for å ha en mening som mange politikere.

       Dette medlem kan ikke se at det har noen stor praktisk betydning om en folkeavstemning er konstitusjonelt bindende eller bare rådgivende. I de aller fleste tilfeller vil nemlig de folkevalgte bøye seg for et velgerflertall, selv om dette ikke er en konstitusjonell nødvendighet.

       Dette medlem henviser til det som er uttalt foran og anbefaler at Stortinget treffer følgende beslutning:

       « Dok.nr.12:11 (1991-1992) til ny § 82, alternativt ny § 85 a i Grunnloven, alternativ A - bifalles. »