Omfang, skader og bivirkninger av seksuelle overgrep mot barn

       Komiteen vil understreke at seksuelle overgrep mot barn ser ut til å være et større samfunnsproblem enn man har vært klar over før søkelyset i de senere år har blitt rettet mot dette problemområdet.

       Likevel vet vi at det bare er avdekket en liten del av all den lidelsen barn daglig utsettes for gjennom overgrep fra voksne. Disse overgrepene er for barna forbundet med angst, smerte, sinne, fortvilelse og skyldfølelse.

       I hvilken grad barn lider som følge av seksuelle overgrep er avhengig av mange forhold: Hvor mange overgrep barnet blir utsatt for, overgrepenes art og omstendighetene rundt dem, barnets forhold til overgriper, barnets generelle livssituasjon, hvilken hjelp og støtte barnet evt. får fra omgivelsene og offentlige myndigheter m.m. I tilfeller der lidelsene er store, er det ingen overdrivelse å si at barndommen på mange måter blir frarøvet disse barna, og overgrepene får ofte alvorlige langtidsvirkninger for dem.

       Overgrepene fører til at barna både mister troen på seg selv - og de voksne. Dette mismotet og hatet mot omgivelsene kan gi livslang lidelse som kan føre til lærevansker, depresjoner, selvmord, prostitusjon og andre problemer.

       Komiteen vil spesielt fokusere på at de seksuelle overgrepene ofte får som konsekvens at offeret på grunn av den skyldfølelsen som skapes, skjuler at overgrepene har skjedd, og dermed bærer byrden ved overgrepet alene gjennom livet. I de tilfellene der overgrep blir avdekket kan den behandling saken får gjennom hjelpeapparatet og mediafokuseringen føre til en ytterligere belastning på offeret i stedet for å bli en hjelp.

       Komiteen mener at i det videre arbeid med seksuelle overgrep mot barn er det viktig å styrke samfunnets ansvarsfølelse, øke kunnskapsnivået og styrke hjelpeapparatet, slik at seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og behandles på en måte som plasserer ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen. Dette arbeidet kan ikke gjøres bare gjennom tiltak som Barne- og familiedepartementet rår over. Hele bredden av samfunnsområder berøres, og mange departementer bør involveres og ansvarliggjøres i forhold til de tiltak som må settes i verk. For at ansvaret ikke skal pulveriseres mellom de ulike fagområdene, bør likevel Barne- og familiedepartementet ha et overordnet ansvar for samordning av det arbeidet som videre skal skje. Her er det, etter komiteens mening, viktig å bygge videre på de erfaringer og samarbeidsprosjekter som allerede er gjennomført. Komiteen mener det haster med å iverksette tiltak som kan hjelpe ofrene.

Oppbygging av tiltak for barn som er utsatt for seksuelle overgrep. Hva slags modeller skal vi bruke på ulike nivåer

       Komiteens hovedmål er at hjelpeapparatet skal yte rask og relevant hjelp til de barn som trenger det. Organiseringen av hjelpeapparatet, omfanget og kapasiteten må rettes inn slik at overgrep blir raskest mulig avdekket og satt en stopper for. Offeret må få den nødvendige hjelp og behandling. Overgriper må straffes for overgrepet, samtidig som at vedkommende også får den nødvendige behandling.

       Komiteen mener at dette arbeidet krever et nettverk av fagmiljøer og tilbud både på lokalt, fylkeskommunalt og sentralt nivå. Det er etter komiteens mening viktig at « førstelinjetjenesten » er så desentralisert som mulig. Nærhet til dem det angår er av vital betydning for kvaliteten i det arbeidet som skal gjøres. Tverrfaglig samarbeid både på lokalt og regionalt nivå er viktig både fordi det gir konkrete fordeler i enkeltsaker, og fordi det bygger opp kompetanse hos de etater og instanser som deltar i samarbeidet.

       Komiteen vil peke på at i de kommuner og regioner der dette er ønskelig, kan det opprettes tverrfaglige team der barneverntjenesten, helsetjenesten, politi- og lensmannsetaten og pedagogisk-psykologisk tjeneste er representert. Disse teamenes oppgaver bør være informasjon og opplæring til kommunale etater, konsultasjon i mistankesaker og samarbeid om konkrete saker. Samarbeid i et tverrfaglig team vil i seg selv være kompetanseoppbyggende samtidig som saken belyses fra flere sider.

       Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, mener at alle fylker bør ha tverretatlige konsultasjons- og veiledningsteam som er sammensatt med psykolog, barnelege, sosionom, jurist, etterforsker og barnevernfaglig ekspert. Disse teamenes oppgaver bør være konsultasjonsorganer for de kommunale samarbeidsteamene i vanskelige saker. Det er en selvfølge at det på fylkesnivå finnes kompetanse og utstyr som er nødvendig for behandlingen av slike saker.

       Komiteen vil understreke at god kompetanse på området seksuelle overgrep forutsetter erfaring fra arbeid med en viss mengde slike saker. Det kan derfor i enkelte deler av landet være mest tjenlig å organisere disse teamene på regionbasis.

       På det sentrale nivå bør det nasjonale ressurs- og kompetansesenter etter komiteens mening ligge til Aker sykehus i Oslo. Dette sykehusets Seksjon for seksuelt misbrukte barn har allerede opparbeidet seg spisskompetanse, og denne bør utbygges videre.

       Senteret bør ha ansvar for å holde seg orientert om og skaffe seg erfaringer fra internasjonale fagmiljøer og internasjonal forskning. Denne kunnskapen bør senteret videreføre ved å arrangere konferanser for ulike fagmiljøer i Norge med jevne mellomrom. Senteret bør samarbeide med de andre miljøer som også arbeider med seksuelle overgrep mot barn for å få bredest mulig kompetanse på høyt nivå.

       Det er behov for økte bevilgninger for å opprettholde nåværende virksomhet, midler til nye stillinger, til endel reisevirksomhet for å kunne drive undervisning og til rettledning og forelesningsvirksomhet. Ansvarsfordeling mellom Sosial- og helsedepartementet og BFD samt nødvendige bevilgninger må avklares i forbindelse med statsbudsjettet for 1995.

       Etter komiteens mening bør senteret stimuleres til geografisk spredning av kunnskapene, knytte faglige kontakter til de andre kompetansesentrene i barnevernet, regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien og universitetssykehusene.

       Komiteen mener at det også må være et mål å styrke kompetansen i de ulike helseregionene slik at det blir et godt tilbud i alle deler av landet.

       Komiteen mener det er nødvendig at medisinerstudentenes mulighet til en god opplæring når det gjelder seksuelle overgrep, styrkes. Komiteen mener videre at en raskest mulig tilrettelegging av et godt faglig undervisningstilbud ved landets universitetssykehus er viktig, bl.a. med sikte på en god klinisk erfaring.

       Komiteens medlem Roy N Wetterstad mener hovedvekten må legges på å etablere en sterk førstelinjetjeneste lokalt og et solid ressurs- og kompetansesenter på sentralt nivå. Dersom det viser seg nødvendig med et mellomledd med tverrfaglige konsultasjons- og veiledningsteam bør opprettelse av 4-6 slike vurderes på et senere tidspunkt.

Forebygging av seksuelle overgrep mot barn

       Komiteens hovedmål for å forebygge seksuelle overgrep mot barn er å hindre at overgrep skjer. I tillegg er det viktig å plassere ansvaret for dette hos den potensielle overgriper. Barn har under ingen omstendighet noe ansvar i denne sammenheng. Tiltak må bygge på kunnskap og verdimessige forankringer. En slik verdi er at barn har rett til å bli beskyttet mot overgrep.

       Forebyggende tiltak bør rettes mot å få forsterket folks holdninger mot seksuelle overgrep mot barn. Det vil virke forebyggende at overgripere vet at samfunnet ikke aksepterer slike handlinger. Holdninger og ideer på dette området som bryter med samfunnets verdisyn må motarbeides gjennom holdningsskapende arbeid som bør nå alle, både kvinner og menn. Etter komiteens oppfatning må menn imidlertid ta et spesielt ansvar, ettersom det er stor overvekt av mannlige overgripere. Det bør, både i videregående skole og i førstegangstjenesten, legges inn bevisstgjøring om kjønnsroller og samfunnsansvar og grundig informasjon om de konsekvenser seksuelle overgrep har både for offeret og overgriperen. Komiteen vil understreke viktigheten av at alle nås i dette arbeidet, og det må derfor også vurderes hvilke tiltak som må settes i verk for å nå de en ikke får kontakt med gjennom førstegangstjenesten eller videregående skole.

       Komiteen mener at arbeidet med forebygging bør skje på flere måter. Tidligere overgripere må hindres i å gjenta overgrepene. Overgripere må derfor gis behandling som forebygger mot gjentakelse.

       Komiteen vil understreke behovet for og viktigheten av behandling av unge overgripere. Det virker som om det er større muligheter for å nå gode resultater når en behandler unge overgripere tidlig. Det er viktig at det gis langtidsbehandling og oppfølging dersom dette er nødvendig. Komiteen har merket seg at departementet drøfter behovet for endring av regler for ansettelse i yrker der voksne kommer i direkte kontakt med barn. Komiteen har videre merket seg at departementet ønsker at det skal kreves politiattest ved tilsetting i barnehager.

       Komiteen viser til at Ot.prp. nr. 68 (1993-1994) om endringer i barnehageloven er til behandling i komiteen, og at dette vil bli drøftet i den forbindelse.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser nødvendigheten av å ta utradisjonelle metoder i bruk for å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn.

       Det er viktig å nå potensielle overgripere, de som begår overgrep og å bevisstgjøre personer i det sosiale miljø der overgrep finner sted. En slik utfordring, i en helhetlig strategi for arbeidet med seksuelle overgrep mot barn, bør innebære at fjernsyn som viktig formidlingskanal blir benyttet.

       Nedbygging av tabuer og en større grad av bevisstgjøring rundt problematikken kan vanskelig få full effekt uten å nyttiggjøre seg vår tids kanskje viktigste medium for kunnskaps- og informasjonsformidling.

       Statens Informasjonstjenestes regelmessige program « Fulle fem » på NRK bør vurderes som et av flere tiltak i en mer pågående og aktiv kampanje med sikte på å nå de ovennevnte målgrupper.

       Myndighetene bør vurdere å benytte de kommersielle kanalene med sikte på å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn.

Behandling og hjelp

       Komiteens hovedmål er at alle barn som er utsatt for seksuelle overgrep i en eller annen form skal få tidlig hjelp med minst mulig tilleggsbelastning ut over den overgrepet allerede har påført dem. Det må legges spesiell vekt på å hindre gjentakelse av overgrepene. Langtidsvirkningene etter overgrep er ofte store, og komiteen mener derfor det må vurderes om ytterligere tiltak kan settes i verk for å lindre og reparere langtidsskadene.

       Komiteen vil understreke betydningen av at også barn som er innblandet i såkalte uavklarte saker får nødvendig hjelp i etterkant av en slik prosess. Med uavklarte saker menes saker der det er vanskelig å fastslå entydig om overgrep har funnet sted, saker der overgriper ikke er kjent, eller saker der indikasjonene på overgrep ikke er sterke nok i strafferettslig forstand.

       Komiteen vil derfor fokusere på betydningen av at hjelpetilbudene er brukerorienterte. Dette innebærer også at hjelpen barnet får må integreres i den helheten som familie og nærmiljø utgjør. Barnehage, skole og fritidsaktiviteter må ofte trekkes med i et behandlingsopplegg.

       Overgriperens rolle i et behandlingsopplegg er vanskeligst i de tilfeller der overgriperen tilhører familien. Hovedkriteriet for valg av behandlingsopplegg må være at barnets behov skal stå i høysetet.

       Komiteen vil peke på selvhjelpsorganisasjoner som krise- og incestsentra som medvirker med hjelp og støtte til både barn og omsorgspersoner som er ikke-overgripere. Denne hjelpen er også viktig for barnet, og komiteen mener derfor at disse organisasjonene er svært viktige i det videre arbeidet.

       Komiteen vil også understreke behovet for å styrke barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien og øke kapasiteten ved behandlingsinstitusjonene. Barnevernsinstitusjonene må også videreutvikles på dette feltet, og rekrutteringen av og støtteapparatet rundt fosterhjem må bedres.

       De frivillige organisasjonene som for eksempel Redd Barna, gjør en stor og viktig innsats i arbeidet for å forebygge og avhjelpe de negative konsekvensene av seksuelle overgrep.

       Komiteen vil understreke at innvandrergrupper med annen kulturell og religiøs bakgrunn nås best via sine egne organisasjoner. Tilnærmingen til denne gruppen vil være forskjellig fra andre grupper i Norge.

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til at man f.eks. i Danmark har gode erfaringer med å behandle seksuelle overgripere medisinsk for å dempe deres seksuelle drifter.

       I Norge er det også anledning til å gi slik behandling på frivillig basis, men det blir ytterst sjelden benyttet. Bruken av medisinsk behandling bør økes for å redusere risikoen for seksuelle overgrep.

       Dette medlem mener også det bør vurderes om medisinsk behandling for å dempe kjønnsdrift skal kunne idømmes som straff for seksuelle overgrep.

Forskning og kompetanseoppbygging.

Hva slags forskning trenger vi.

Hva slags grunn- og etterutdanning trenger de ulike gruppene

       Komiteen mener at forskningen omkring seksuelle overgrep mot barn må ha som målsetting å skaffe bedre oversikt over de tiltak som kan være til hjelp i både det forebyggende og det reparerende arbeidet. Forskningen må være mest mulig praktisk rettet, slik at resultatene munner ut i tiltak som kommer ofrene til gode.

       Komiteen mener at kompetansen på dette feltet kan deles inn i 3 områder: Forebygging av overgrep, avdekking av overgrep og oppfølging og behandling av overgrep. Kompetansen på disse 3 områdene omfatter både kunnskap om omfanget av overgrep og atferden i forbindelse med overgrep og kunnskap om hjelpeapparatet. Det er ulike behov for kunnskap i de forskjellige yrkesgruppene som kommer i kontakt med barn som kan være utsatt for seksuelle overgrep.

       Komiteen vil peke på viktigheten av at mange yrkesgrupper får kunnskaper om seksuelle overgrep både som et obligatorisk ledd i grunnutdanningen, og gjennom kurs og etterutdanningstiltak. Ledere i frivillige organisasjoner er også naturlige målgrupper i denne sammenheng.

       Komiteen mener at kompetansestyrking på alle plan er det viktigste middelet for å bekjempe de negative reaksjoner hjelpeapparatet kan oppleve som en konsekvens av avdekking av og fokusering på seksuelt misbruk av barn, såkalt tilbakeslag. Tverrfaglige og tverretatlige nettverk og team som fungerer godt vil kunne gi de som arbeider med overgrepssaker støtte og råd for å motvirke tilbakeslagstendenser.

       Komiteen ser det som viktig at framtidig tverrfaglig arbeid og etterutdanning som tar for seg seksuelle overgrep mot barn, også bør ta opp andre former for barnemishandling og omsorgssvikt samtidig.

       Komiteen vil understreke at også på dette området må Barne- og familiedepartementet ha et ansvar for å være pådrivere i det videre arbeidet, men understreker at de andre berørte departementene selv må følge opp og fremme forslag til nye tiltak.

       Det er komiteens oppfatning at alle kommuner må ta et særlig ansvar for at skolens og barnehagens personale samt helsesøstertjenesten har kunnskaper på dette området, da disse institusjoner er de som er i kontakt med de fleste barn over lengre tidsrom og derfor lett kan observere ulike former for atferdsendring. Kommunene bør derfor stimulere til at en i forbindelse med skolens og barnehagens planleggingsdager tar opp temaet seksuelle overgrep mot barn. Flere yrkesgrupper bør trekkes inn som forelesere, og hensikten må også være å bedre samarbeidet om disse sakene mellom de ulike etater og yrkesgrupper i kommunen. Komiteen mener at det er den enkelte kommunes og fylkes ansvar selv å foreta en konkret vurdering av etterutdanningsbehovet.

       Komiteen mener at de som skal virke som sakkyndige i overgrepssaker som verserer for rettsapparatet, må ha hatt grunnleggende innføring i rettssikkerhetsprinsipper.

Taushetsplikten. Begrensning eller beskyttelse

       Komiteen vil understreke viktigheten av å ivareta personvernet spesielt til ofrene, men også til andre som er involvert i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Den enkeltes visshet om at personvernet blir ivaretatt i de etater som kommer i berøring med slike saker, er en grunnleggende forutsetning for tilliten til det offentlige hjelpeapparatet og de offentlige etater, og dermed for at disse skal fungere etter sitt formål.

       Komiteen mener likevel at ettersom målet for arbeidet med seksuelle overgrep mot barn er å forebygge overgrep og hjelpe ofrene så tidlig som mulig, må ikke taushetsplikten brukes som et hinder i arbeidet for å trygge barnet.

       Komiteen har merket seg departementets ønske om å høste erfaringer med tverretatlig samarbeid. I et slikt tverretatlig samarbeid vil etatene som deltar bli definert som ett forvaltingsorgan og dermed få anledning til å utveksle opplysninger i ulike barnevernssaker som er underlagt taushetsplikten. Komiteen viser i den forbindelse til de forslag som er fremmet i Ot.prp. nr. 71 (1993-1994) om endringer i barneverntjenesteloven, der spørsmålet om felles register og arkiv tas opp. Komiteen vil komme tilbake til disse spørsmålene i sin behandling av lovproposisjonen.

Den rettslige behandling av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn

       Komiteens hovedmål for rettslig behandling av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn er å trygge barnas rettssikkerhet. Dette gjør en best ved å bedre kunnskapene til jurister, dommere, politifolk og andre som er aktører i slike saker.

       Komiteen er enig med Barne- og familiedepartementet i at det er behov for spisskompetanse i arbeidet med etterforskning av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Komiteen er kjent med at det fra 1. juli 1994 er etablert 7 nye stillinger i Kripos. Disse skal spesielt arbeide med kriminalitet knyttet til barnepornografi og seksuelle overgrep. 5 av stillingene er spesielt avsatt til spisskompetanse i forbindelse med saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Komiteen vil understreke viktigheten av at lokale politikamre som etterforsker slike saker kan søke hjelp hos denne spisskompetanseenheten når de står overfor særlig vanskelige saker.

       Komiteen viser til justiskomiteens innstilling ( Innst.O.nr.39 (1993-1994)) til Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) Om lov om endringer i straffeprosessloven m.v. (styrking av kriminalitetsofres stilling) vedrørende dommeravhør i sedelighetssaker.

       Komiteen vil spesielt peke på viktigheten av utstrakt samarbeid mellom de berørte instanser i slike saker.

       Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot behovet for en presisering og grenseoppgang mellom kravene til bevis i en straffesak og barns opplagte rett til beskyttelse mot fortsatte overgrep etter lov om barneverntjenester og etter lov om barn og foreldre.

       Komiteen vil peke på at etter barneverntjenesteloven og lov om barn og foreldre, er det « barnets beste » som skal ivaretas. Komiteen er enig i de strenge kravene til tiltaltes rettssikkerhet i straffesaker. Komiteen vil imidlertid understreke at de strenge kravene som stilles i straffesaker, ikke må smitte over på sivil- og forvaltningssaker på en slik måte at barnets beste ikke blir ivaretatt i disse sakene.

       Komiteen mener det er viktig at barn gis beskyttelse mot mulige overgrep mens en sak undersøkes. Komiteen vil peke på problemet med å trygge barn i denne fasen, spesielt når det er mor eller far som er mistenkt for overgrep. Komiteen vil be departementet se nærmere på denne problemstillingen og komme med forslag til løsninger.

Rettslig håndtering av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn

       Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad vil peke på at det også ligger visse farer i en sterkere fokusering på dette problemområdet. Rettssikkerhetsaspektet kan lett komme i bakgrunnen når groteske overgrep blir beskrevet. Falske overgrepsanklager vil alltid kunne bli fremsatt. Det er derfor viktig å ha et apparat med kompetanse og erfaring som har gode forutsetninger for å skille mellom realiteter og « falske alarmer ». Den anklagedes rettssikkerhet må også ivaretas, og prinsippet om at ingen er skyldig før man er dømt må også gjelde i slike saker. Ett seksuelt overgrep mot barn er ett for mye, men en uskyldig dømt person er også en for mye.

       Dette medlem mener det må arbeides videre med å forbedre dommeravhør av barn som vitner i overgrepssaker. Det må stilles strenge krav til sakkyndige som skal utføre slike avhør. Dette medlem er enig i at det bør etableres et sentralt register med sakkyndige i ulike deler av landet med særskilt kompetanse på området, slik at man ikke skal behøve å bruke det lokale barnevernet eller BUP som sakkyndige.

       Dette medlem viser til at det er reist spørsmål ved om det strider mot den europeiske menneskerettighetskonvensjonen at det i Norge ikke er anledning for siktedes forsvarer å stille spørsmål til barn som vitner i overgrepssaker. Dette medlem støtter Straffeprosesslovkomiteen i at en representant for påtalemakten og den siktedes forsvarer skal ha rett til å være tilstede under slike avhør.