Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil understreke behovet for adgangen til å innvilge opphold her i landet på humanitært grunnlag. Den største delen av de som får oppholdstillatelse i Norge, får det nettopp på humanitært grunnlag. Ved en vurdering av om et menneske skal få oppholdstillatelse, er det helt nødvendig også å legge vekt på sterke menneskelige hensyn som for eksempel familiegjenforening og tilknytning til landet vårt.

       Flertallet støtter derfor dagens praksis hvor humanitære årsaker står sentralt som grunnlag for opphold. Flertallet mener det er riktig at det blant annet blir lagt stor vekt på hvor lenge asylsøkeren har oppholdt seg i landet. Flertallet mener at i tilfeller hvor det er barn involvert, kan dette i seg selv være grunn til å legge avgjørende vekt på de menneskelige sidene ved saken.

       Den direkte foranledningen til forslaget i Dok.nr.8:45 er at den svenske regjeringen har besluttet at familier med barn og mindreårige enslige som har søkt asyl i Sverige før 1. januar 1993, og som ikke har fått endelig vedtak på asylsøknaden, skal gis oppholdstillatelse i Sverige dersom ikke særskilte forhold taler imot det. Dette innebærer at det i Sverige, slik praksisen er i Norge, vil bli foretatt en individuell vurdering av hver asylsøknad. Dersom særskilte forhold taler imot, vil også barnefamilier i Sverige få avslag og bli returnert.

       Flertallet mener at det vil være hensiktsmessig at Norge og Sverige fører en relativt lik flyktningpolitikk. Det er to naboland med sammenlignbare forhold. Landene er i stand til å gi den samme beskyttelsen flyktninger kan trenge, og kan gi flyktninger forholdsvis likt tilbud. Den nordiske passkontrolloverenskomsten tilsier også at vi fører en relativt lik politikk på flyktningområdet. Dette betyr ikke at det er et mål i seg selv at alle regler og retningslinjer er identiske i de to landene, men at vi følger de samme hovedprinsipper.

       Flertallet ser derfor positivt på at dagens flyktningpolitikk og praktiseringen av denne generelt er relativt lik mellom de to landene. Spesielt ser flertallet positivt på Sveriges ovenfor nevnte forslag, som innebærer at Sveriges praktisering på dette området blir mer i samsvar med Norges.

       Flertallet kan ikke støtte forslaget om at barn og barnefamilier som omfattes av den såkalte kirkeavtalen skal gis umiddelbart opphold uten noen form for vurdering av asylsøknadene. Fellesuttalelsen av 19. november 1993 mellom kirken og Justisdepartementet innebærer at samtlige som omfattes av avtalen skal få sin sak behandlet på nytt. Direkteankomne asylsøkere fra Kosovo skal gis en generøs vurdering der det blant annet blir lagt stor vekt på barnas situasjon, helsemessige forhold og oppholdstiden i Norge. For kosovoalbanske asylsøkere som er kommet fra Sverige etter å ha fått avslag der, vil de samme momenter som for direkteankomne bli tillagt vekt i den fornyede behandlingen. Flertallet peker på at i praksis har dette medført at over 800 hittil har fått opphold, dvs. bortimot alle som er vurdert. Flertallet forutsetter at en slik generøs praksis gjøres gjeldende også for de gjenværende, noe som vil være i tråd med intensjonene i Fellesuttalelsen. Flertallet mener at det er galt å begrense en slik praksis til å gjelde bare for barn og barnefamilier, slik forslagsstillerne foreslår. Flertallet ville vurdere det som en tolking av kirkeavtalen som er nær opp til brudd med avtalen, og vil følgelig ikke gå inn for det.

       Videre vil flertallet vise til at vi i Norge har nedfelt et prinsipp om individuell behandling av alle asylsøknader. Flertallet mener det er et verdifullt prinsipp. Alle har krav på å få sin sak konkret vurdert. Saker som i utgangspunktet kan se like ut, kan likevel ha individuelle forskjeller som kan være avgjørende for utfallet av saken. Det er også viktig at myndighetene kjenner til hvem som gis opphold. Flertallet vil derfor ikke gå inn for å gi en gruppe som omfattes av kirkeavtalen umiddelbart opphold uten noen vurdering av asylsøknadene.

       Flertallet ser det som riktig at praktiseringen av flyktningpolitikken følger lover vedtatt av Stortinget, og inngåtte avtaler på tvers av landegrensene.

       Når det gjelder asylsøkere som er kommet fra Sverige til Norge, og som har fått avslag i Norge, er flertallet enig i Regjeringens praksis om at den nordiske passkontrolloverenskomsten må legges til grunn. Skulle disse asylsøkerne få bli i landet fra nå av, ville det fremtre som svært urettferdig både i forhold til asylsøkere som tidligere er returnert til Sverige, og i forhold direkte ankomne. Videre er sjansene for å få bli i Sverige etter retur fra Norge nå større etter det omtalte vedtaket som svenskene nå har gjort.

       Flertallet vil for øvrig vise til utlendingsloven § 17 annet ledd, som bestemmer at returnering av en asylsøker etter den nordiske passkontrolloverenskomsten ikke skal finne sted dersom vedkommende har en tilknytning til Norge som gjør at vi er nærmest til å gi asylsøkeren beskyttelse.

       Flertallet viser videre til regelen vi har praktisert i Norge siden mars 1989, med endring av 15. september 1992, om at alle asylsøkere som ikke har fått svar på sin asylsøknad innen 15 måneder, i utgangspunktet skal få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Flertallet mener dette er en viktig regel av humanitære årsaker. Når en asylsøker har ventet så lenge på et vedtak, vil asylsøkeren svært ofte ha slått seg ned i Norge, og fått tilknytning til landet og etablert bånd til nærmiljøet. Det kan være pinefullt for asylsøkeren da å måtte bryte opp til en ny skjebne. Det kan også være hardt å leve i uvisshet om myndighetenes vurdering av asylsøknaden over uforholdsmessig lang tid.

       Humanitære hensyn knyttet til oppholdstillatelsens lengde vil ofte være sterkere når det gjelder barnefamilier og enslige mindreårige. Flertallet mener likevel det er galt å innskrenke denne regelen til å gjelde bare barn og voksne med barn, slik forslagsstillerne foreslår. Flertallet ser behovet for at også voksne og voksne uten barn får rett til opphold etter så lang tid i landet. Tilknytningen kan være like sterk, og påkjenningen ved uvisshet like stor for voksne som for barn.

       Etter dette kan flertallet ikke gå inn for forslaget. Flertallet mener det er gale signaler å anbefale at en del av dagens praksis skal innskrenkes til å gjelde bare for barnefamilier. For øvrig mener flertallet at forslaget ikke er egnet til å bidra til å løse de utfordringene vi står overfor på flyktningområdet. Forslaget vil medføre en tilfeldig og urettferdig praktisering ved vurdering av asylsøknader.

       Komiteens mindretall, medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at forslagene i Dok.nr.8:45 i stor utstrekning vil angå kosovoalbanere. Disse medlemmer vil vise til sitt primære standpunkt om at kosovoalbanerne som er kommet til landet bør få midlertidig opphold fordi de er forfulgt som etnisk gruppe. Disse medlemmer viser til tidligere uttalelser og forslag om dette fra disse partier bl.a. etter justisministerens redegjørelse i Stortinget 18. juni 1993, i debatten om trontalen og etter at en parlamentarikergruppe fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Rød Valgallianse, besøkte Kosovo i januar 1994.

       Disse medlemmer vil vise til at da Regjeringa i februar 1993 på nytt begynte å returnere kosovoalbanere, var en vesentlig del av årsaken at Sverige hadde gjenopptatt tilbakesending og at Regjeringa vil begrense massetilstrømming til Norge. Disse medlemmer viser til at Norge er rask til å følge opp når Sverige strammer inn flyktningpolitikken. Disse medlemmer mener Regjeringa nå må følge opp svenskenes mer sjenerøse behandling av barn og barnefamilier.

       Disse medlemmer har her fremmet et avgrenset forslag for konkrete grupper som ligger tett opp til innholdet i det svenske forslaget om, ut fra humanitære grunner, å gi barn og barnefamilier som har vært lenge i Sverige oppholdstillatelse. Disse medlemmer vil vise til at Sverige i 1993 innvilget opphold til ca 60.000 asylsøkere og flyktninger.

       Den 14. april i år fattet så den svenske regjering et vedtak om at alle barnefamilier som hadde søkt opphold i Sverige før 1. januar 1993 skulle få opphold på humanitært grunnlag dersom det ikke var spesielle forhold som talte imot det. Ifølge pressemeldinga fra det svenske Kulturdepartementet innebærer dette vedtaket at drøyt 20.000 personer - halvparten av dem barn - får oppholdstillatelse.

       Til sammenligning ga Norge i 1993 oppholdstillatelse til i alt 9.104 personer. Norge har tatt imot og tar imot langt færre asylsøkere enn Sverige. Dette er en del av bakgrunnen for forslaget. Når Sverige nå skjærer igjennom usikkerhet og utrygghet for asylsøkere som har vært lenge i Sverige og gir 20.000 personer oppholdstillatelse, burde et beskjedent bidrag fra norsk side iallfall være å gi oppholdstillatelse til de grupper forslaget i Dok.nr.8:45 omfatter. Det dreier seg om under 4.000 personer.

       Disse medlemmer konstaterer med bekymring at den norske Regjeringa ikke har fulgt opp det svenske vedtaket. Tvert imot ser det ut til at Regjeringa har satset på at svenskene også skal akseptere flyktninger som Norge ifølge den nordiske passoverenskomsten kan returnere til Sverige. Dette har ført til at fra 19. november 1993 til 25. mai 1994 er nesten 1.600 mennesker returnert til Sverige, og at det i dag er under 400 asylsøkere som kom etter 19. november 1993 som fortsatt er i Norge. Disse medlemmer viser til at passoverenskomsten ikke er til hinder for at asylsøkere som kommer til Norge etter å ha fått avslag i et annet nordisk land, kan få sin sak behandlet i Norge. Disse medlemmer vil påpeke at en slik praksis i denne situasjonen ville være til flyktningbarns og familienes beste, og det ville være et bidrag til en litt mer rettferdig byrdefordeling mellom de nordiske landene. Norges rigide praktisering av passoverenskomsten har medført ekstra belastning for familiene og gitt en ytterligere skjev byrdefordeling mellom Norge og Sverige.

       Disse medlemmer stiller seg uforstående til flertallets kommentar om at de ikke kan støtte et forslag om at de som omfattes av kirkeavtalen normalt skal gis opphold. Disse medlemmer viser til samme begrunnelse som den svenskene gir for sitt « amnesti », at hensynet til barna tilsier at de etter så lang tid bør få trygghet for videre opphold. Disse medlemmer viser til at kirkeavtalen ble inngått 19. november 1993, og at det fortsatt - over 6 måneder etter at kirkeavtalen ble inngått, er omtrent 2.200 som ikke har fått sin søknad vurdert. Flertallet forutsetter at den samme praksis som har ført til at bortimot alle som hittil er vurdert har fått innvilget opphold, skal gjøres gjeldende overfor de gjenværende. Medlemmene fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti ser da ikke rimelige grunner til at de over 2.000 fortsatt skal vente på ubestemt tid på oppholdstillatelsene. Det er sterkt ønskelig å skjære igjennom som den svenske Regjeringa har gjort og innvilge opphold med øyeblikkelig virkning i det minste til barnefamiliene.

       Flertallet viser til at vi i Norge har nedfelt prinsippet om individuell behandling av alle asylsøknader. Disse medlemmer viser i den sammenheng til at Regjeringa har innført et prinsipp om gruppebeskyttelse for flyktninger fra Bosnia. Dette er også gjort uten at utlendingsloven som fastslår prinsippet om individuell behandling av søknader om opphold er endret. Disse medlemmer finner det riktig å kunne gi gruppebeskyttelse, men viser til at Regjeringa ikke har lagt fram et slikt forslag til lovendring, og heller ikke har lagt fram en stortingsmelding om flyktningpolitikken slik Stortinget har bedt om og Regjeringa lovet å legge fram våren 1993.

       Disse medlemmer slutter seg til flertallets argumentasjon om behovet for 15-måneders regelen. Det kan som flertallet påpeker være hardt å leve i uvisshet om myndighetenes vurdering av asylsøknaden over uforholdsmessig lang tid. Disse medlemmer viser til at denne belastninga også vil gjelde for asylsøkere som kommer fra områder der norske myndigheter er usikker på om den situasjon de flyktet fra vil vedvare, eller om situasjonen vil bli slik at flyktningene kan vende tilbake. Disse medlemmer viser til at det i dag sitter mange bl.a. fra Sri Lanka som har ventet i opptil 3 år uten å ha fått svar på asylsøknaden angivelig fordi myndighetene er usikre på hvordan forholdene i heimlandet vil utvikle seg. Disse medlemmer viser til at de humanitære grunner for 15-måneders regelen også gjelder for disse asylsøkere og mener at de burde få opphold i henhold til 15-måneders regelen slik den ble utformet i mars 1989.

       Disse medlemmer vil for øvrig ta opp forslagene i Dok.nr.8:45.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at Norge fortsatt bør følge det prinsipp at alle asylsøkere som ankommer Norge direkte fra sitt hjemland skal få sine søknader individuelt vurdert. Søkere som kommer fra tredjeland, f.eks. Sverige, skal avvises og sendes tilbake til dette landet i samsvar med internasjonale regler. Dette medlem mener at kriteriet for å få opphold i Norge skal være at søkeren er flyktning og at det derfor er forbundet med fare å sende søkeren tilbake til sitt opprinnelige hjemland.

       Dette medlem har merket seg at forslagsstillerne foreslår at asylsøkere med barn og mindreårige asylsøkere som har oppholdt seg mer enn 15 måneder i Norge, skal gis opphold. Dette medlem mener at dette prinsippet vil fravike kravet om at asylsøkeren, for å få fast opphold i Norge skal defineres som flyktning. En slik løsning gjør det i praksis mulig for hvem som helst som måtte ønske det å reise til Norge, søke om asyl, og håpe på sommel hos norske saksbehandlere. Dette medlem beklager derfor sterkt at myndighetene allerede praktiserer en 15-måneders regel, og at den ifølge brev til komiteen fra Justisdepartementet gjelder samtlige asylsøkere, og dermed går vesentlig lengre enn det som foreslås. Personer som får opphold i Norge av humanitære grunner vil som regel være en betydelig økonomisk belastning for norske skattebetalere fordi det ikke finnes tilgjengelige arbeidsplasser. Disse personene vil derfor i de fleste tilfeller være avhengig av sosialstøtte eller andre økonomiske støttetiltak bekostet av norske borgere.

       Dette medlem har merket seg at den nåværende praksis gjelder i de tilfeller der det er gått 15 måneder og søkeren ikke har fått behandlet sin søknad. Dette medlem vil påpeke at en så lang behandlingstid er uakseptabel. Det er en psykisk belastning for søkerne, og det belaster det offentlig unødvendig med utgifter til personer som får sine søknader avvist. Flere saksbehandlere og raskere saksbehandling, med kortere oppholdstid for asylsøkere som ikke er reelle flyktninger som resultat, vil sannsynligvis spare det offentlige for utgifter.

       Dette medlem vil minne om at forslagsstillernes forslag gjelder personer som har oppholdt seg mer enn 15 mnd. i Norge. I så fall vil forslaget også gjelde personer som ulovlig har motsatt seg vedtak om hjemsendelse ved å gjemme seg vekk for myndighetene. I praksis vil det innebære en forskjellsbehandling i forhold til lovlydige asylsøkere, og belønne ulovlig opptreden.

       Dette medlem har også merket seg at forslagsstillerne vil at alle barn og barnefamilier som omfattes av Kirkeavtalen skal gis umiddelbart opphold i Norge. Forslaget synes noe unødvendig ettersom Justisdepartementet i brev til komiteen opplyser at dette langt på vei er gjeldende praksis. Over 800 kosovoalbanere har hittil fått opphold i Norge som følge av den fornyede vurderingen som avtalen mellom Kirken og Regjeringen åpner for. Dette medlem finner både forslaget og gjeldende norsk praksis svært kritikkverdig fordi det gir en særfordel til asylsøkere som har forsøkt å unndra seg et utvisningsvedtak, og fordi de vanlige kriteriene for å få fast oppholdstillatelse i Norge ikke lenger gjøres gjeldende for den gruppen asylsøkere som har oppholdt seg i norske kirker.

       Dette medlem er også imot forslaget om at barn og barnefamilier som tidligere har søkt opphold i Sverige og nå oppholder seg i Norge skal gis oppholdstillatelse i Norge. Det bryter klart med prinsippet om at søknadene skal behandles i førsteland.