Departementet har tidligere ved flere anledninger orientert Stortinget om vanskelighetene ved omleggingen av NATO's fellesfinansierte infrastrukturprogram, senest i St.prp. nr. 1 (1993-1994). Omleggingen har sammenheng med de omfattende endringer Alliansen i dag er i ferd med å sette i verk. Gjennomføringen av vedtakene fra NATO's toppmøte i Brussel i januar 1994, særlig når det gjelder Partnerskap for fred, innføringen av de flernasjonale og kombinerte styrkegrupper (CJTF) og øket integrasjon og samarbeid mellom VEU OG NATO vil forsterke omfanget i endringsprosessen.

       Omleggingen, som ennå ikke er avsluttet, tar i første rekke sikte på å nå prioriterte mål i tilpasningen av NATO og innstramminger av budsjettene etter avslutningen av den kalde krigen. Det er stadig nye oppgaver som krever større ressurser, og problemene med gjennomføring og videreføring av vedtatte prosjekter er fremdeles store. Departementet ser infrastrukturprogrammet som et av de viktigste samarbeidsområdene i NATO og som en forutsetning for at Alliansen skal være i stand til å ivareta sine kjerneoppgaver. Programmet er særlig viktig for å kunne opprettholde den integrerte militære kommandostruktur og forberede overføring av forsterkninger. Det bør derfor videreføres på et tilstrekkelig økonomisk nivå av hensyn til Alliansens troverdighet som kollektiv forsvarsorganisasjon også på lengre sikt.

       Som tidligere gjort rede for er de årlige programmene som var Stortingets grunnlag for sin godkjenning av arbeider i Norge, avviklet. Disse blir nå lagt fram i samlede pakkeløsninger (Capability Packages) som skal synliggjøre de ressursmessige følger av de enkelte oppgaver som ligger i Alliansens operativer planer. De skal inneholde både nasjonalfinansierte og fellesfinansierte nye prosjekter og liste opp eksisterende nasjonale eller tidligere fellesfinansierte anlegg som kan nyttes til de aktuelle formål. Det er da meningen at både den enkelte nasjon og Alliansen skal forplikte seg til å gjennomføre sine deler før pakken som helhet kan bli realisert. Utviklingen av dette konseptet har vist seg vanskeligere enn forutsatt og foreløpig er ingen pakker godkjent. Som følge av skiftet i Alliansens fokus til Middelhavsområdet, har omfanget av Alliansens investeringer i Norge falt mer enn det totale omfanget av programmet. En må derfor regne med at Norges tilskudd til programmet kan bli større enn omfanget av programmet i Norge, og dette vil få konsekvenser for budsjettet som i 1992 og 1993 hadde en netto inntekt på hhv. 358 og 450 mill. kroner.

       På grunn av problemer med gjennomføringen av flere store infrastrukturprosjekter de senere år, har det vært svært vanskelig å lage pålitelige forbruksprognoser. Tidligere innsendte prognoser til NATO har vist seg å være for høye og har ført til at statskassen har fått inntekter uten at forbruket faktisk har skjedd. Departementet har beregnet at 400 mill. kroner som er innbetalt til statskassen i 1993 eller tidligere, vil bli fratrukket de midler Norge skulle ha mottatt i 1994. Inntekter fra infrastrukturprogrammet må ses over flere år for å få et riktig bilde.

       Den minkede prosjektmengde i Norge og forannevnte forhold kan medføre at Norge blir netto bidragsyter til infrastrukturprogrammet i 1994. Dette vil kreve en omlegging av dagens budsjettsystem. Dekning av mindreinntektene i 1994 vil bli foreslått i omgrupperingsproposisjonen til høsten.

       Etter omleggingen vil infrastrukturprogrammet bare inneholde prosjekter som det ikke er rimelig at nasjonene dekker selv, dvs. rene allianseoppgaver og de behov eksterne forsterkningsoppgaver vil ha. Uten fellesfinansiering vil ikke disse prosjekter bli gjennomført. Andre prosjekter vil være en naturlig del av de nasjonale prosjekter som dekkes under kap. 1760 post 47. Departementet har vurdert behovet for å etablere et gjennomgående prioriteringssystem for nasjonale og fellesfinansierte prosjekter, spesielt i lys av at mange prosjekter er forhåndsfinansiert av nasjonale midler, men er kommet til at dette ikke er nødvendig.