1. Sammendrag

Det vises innledningsvis i meldingen til at åpningen av den 48. generalforsamling fant sted i en atmosfære av optimisme om mulighetene for fredsløsninger i Midt-Østen og Sør-Afrika. Samtidig var det uro over en rekke krigs- og voldssituasjoner, ikke minst i det tidligere Jugoslavia. Generaldebatten viste at miljøproblemer opptar stadig flere land. Fattigdom og underutvikling står fortsatt sentralt i drøftelsene. Mange politiske, sosiale og økonomiske problemer er fortsatt uløste. Av nye og viktige initiativer nevnes fredsprosessen i Midt-Østen, opphevelsen av sanksjonene av Sør-Afrika, styrking av kommando og kontroll med fredsbevarende operasjoner, opprettelsen av en høykommissær for menneskerettigheter og vedtak om internflyktninger. Vedtaket om menneskerettighetssituasjonen i Iran og mot dødsdommen mot Salman Rushdie var også viktig, og Norge sto sentralt i drøftelsene av alle disse sakene, heter det i innledningen til meldingen.

       Angående situasjonen i Midt-Østen sto Oslo-avtalen, eller prinsippavtalen mellom Israel og PLO av 13. september 1993 sentralt i drøftelsene. Fra norsk side ble engasjementet på dette feltet fulgt opp og man deltok aktivt i utarbeidelsen av en hovedresolusjon om fredsprosessen. Resolusjonen ble vedtatt med overveldende flertall, og markerte derved en ny fase i FNs behandling av Midt-Østen spørsmål. Det påpekes i meldingen at behandlingen av situasjonen i Sør-Afrika var preget av den positive utviklingen i landet. Generalforsamlingen vedtok 8. oktober uten debatt å oppheve de økonomiske sanksjonene, inkludert oljeembargoen. Det ble uttrykt bekymring over det høye voldsnivået. Norge støttet beslutningen om å sende valgobservatører samtidig som behovet for internasjonal bistand til Sør-Afrika i overgangsfasen etter valget ble understreket.

       Det vises i meldingen til at konfliktene i det tidligere Jugoslavia var gjenstand for behandling både i Sikkerhetsrådet og i Generalforsamlingen. Utestengningen av Serbia og Montenegro fra Generalforsamlingens arbeid ble bekreftet. Fra norsk side ble det lagt vekt på å støtte opp om den politiske forhandlingsprosessen under ledelse av fredsmeklerne Thorvald Stoltenberg og Lord Owen og forsøkene på å finne fredelige løsninger på konfliktene. Etnisk utrenskning og brudd på internasjonal humanitær rett ble generelt fordømt, men det var klare meningsforskjeller mellom muslimske og andre land. Sikkerhetsrådet ville ikke akseptere opphevelse av våpenembargoen for muslimene.

       Det hevdes i meldingen at hovedmotsetningene i nedrustnings- og sikkerhetsspørsmål etter den kalde krigens avslutning går mellom industriland og utviklingsland. Det lyktes Generalforsamlingen for første gang å vedta en resolusjon med konsensus om inngåelse av en kjernefysisk prøvestansavtale. Også en resolusjon om stans i produksjon av spaltbart materiale ble vedtatt for første gang. Norge deltok i tilretteleggelsen av en rekke resolusjonsforslag og norsk stemmegivning la vekt på å markere våre mål på det globale, multilaterale nedrustningsområdet, påpekes det i meldingen.

       Det vises i meldingen til at fredsbevarende operasjoner får en stadig mer fremtredende plass under drøftelsene i Generalforsamlingen. Utgiftene til disse nærmer seg 30 mrd. kroner pr. år. Mens det ved inngangen til 1992 var 11.500 personer i FNs fredsbevarende operasjoner, er det over 70.000 i dag. Av disse har Norge ca 1.700 personer fordelt på 7 operasjoner av i alt 17. De nordiske land tok under Generalforsamlingen initiativet til en resolusjon om styrking av kontroll og ledelse av FNs fredsbevarende styrker etter at dette var blitt tatt opp av Norge på det nordiske utenriksministermøtet i august 1993. Det ble fra norsk og nordisk side understreket at koordineringen i forhold til de sivile og humanitære aspektene må bedres, og at ordningene for konsultasjoner og informasjonsutveksling mellom Generalsekretæren, de troppebidragsytende land og medlemmene av Sikkerhetsrådet må styrkes. Resolusjonen ble vedtatt med konsensus.

       Debatten om opprettelse av en høykommissær for menneskerettigheter dominerte på det sosiale felt, i en debatt som illustrerte motsetninger mellom nord og sør i synet på menneskerettighetsspørsmål. Det lyktes likevel å nå fram til enighet. Høykommissærens oppgave skal være å fremme og beskytte alle menneskerettigheter og fundamentale friheter ut fra en erkjennelse av at dette angår hele det internasjonale samfunn. Norge tok initiativ til en resolusjon om internflyktninger, personer som er fordrevet i sitt eget land. Stort sett har disse mellom 25 og 30 millioner flyktninger falt utenfor internasjonale hjelpetiltak. Resolusjonen oppfordrer alle regjeringer til i større grad å bistå FNs spesielle representant for internflyktninger.

       Det ble videre under Generalforsamlingen vedtatt en reform av FNs sosial- og økonomiske sektor som innebærer en bedre arbeidsdeling mellom Generalforsamlingen og ECOSOC og en styrking av det økonomiske og sosiale råd. Angående skillelinjene mellom nord og sør gjør det seg gjeldende mer pragmatisme enn for noen år tilbake, og motsetningene har mer preg av gradsforskjeller enn av konfrontasjon. De fleste land har innsett at Generalforsamlingen i praksis ikke er det viktigste internasjonale forum for utforming av internasjonal politikk på dette området, men den er fortsatt det forum der utviklingslandene har bredest representasjon. For mange av disse landene framstår den som en viktig talerstol også i økonomiske spørsmål, heter det i meldingen. Det ble vedtatt å videreføre arbeidet med FNs « program for utvikling » så snart en sluttrapport fra Generalsekretæren foreligger. Det var ellers bred enighet på Generalforsamlingen om at FNs nødhjelpsinnsats må koordineres bedre. Nødhjelp er blitt en stadig viktigere del av FNs engasjement og tar en stor del av organisasjonens ressurser.

       Det vises til at det i debatten om miljøspørsmål ble gitt uttrykk for stor interesse for oppfølgingen av FNs konferanse for miljø og utvikling (UNCED). Utviklingslandene ga uttrykk for økende utålmodighet angående økte overføringer av finansielle ressurser og teknologi.

       Angående FNs finansielle situasjon, var den også i 1993 prekær og usikker. Medlemslandene skyldte ved årets slutt over 10 mrd. kroner. Summen var høyere enn i 1992 men det var bedring i betalingsmønsteret, etter som de pliktige bidragene til de fredsbevarende operasjoner økte i 1993. USA betalte det meste av sitt ordinære bidrag og en betydelig del av utestående gjeld. 18 av FNs medlemsland, deriblant de nordiske, betalte sitt pliktige bidrag til det regulære budsjett fullt ut og i tide. Største utestående beløp har USA, fulgt av Sør-Afrika og Russland. Generalforsamlingen vedtok et programbudsjett for 1994-95 på i overkant av 17 mrd. kroner. Dette innebærer ingen vekst sammenlignet med forrige budsjett og var en klar reduksjon i forhold til Generalsekretærens forslag.

       Det understrekes i meldingen at hovedutfordringen for FNs Generalforsamling i årene fremover blir å fokusere på færre antall aktuelle saker og heller legge større vekt på å oppnå resultater på de områder kreftene settes inn. Antall dagsordenspunkter har økt jevnt år for år og mange saker gis en rutinemessig behandling. Resolusjoner gjentas fra generalforsamling til generalforsamling. I stedet for at Generalforsamlingen driver utviklingen fremover, er det i praksis slik at det reageres i ettertid på begivenheter som påvirkes først og fremst av andre internasjonale fora, heter det i meldingen.

       Det påpekes også at Sikkerhetsrådet har fått økt betydning på bekostning på Generalforsamlingen, særlig i perioden etter Gulf-krigen i 1991. Likevel har Generalforsamlingen fortsatt stor verdi og samler normalt mange av verdens viktigste ledere. Det heter i meldingen at dette må være utgangspunktet for det langsiktige arbeidet med å revitalisere Generalforsamlingen som et retningsgivende og normativt forum som kan forholde seg til dagens mest aktuelle problemer.

       Tre hovedsaker i løpet av de nærmeste to år som Generalforsamlingen har tatt initiativ til er Befolkningskonferansen i Kairo, Kvinnekonferansen i Beijing og det sosiale toppmøtet i København. Disse vil omhandle helt vesentlige problemer for flertallet av verdens befolkning og burde bidra til å sette en mer fokusert dagsorden for de kommende sesjoner av generalforsamlingen, heter det i meldingen.

       Den 47. generalforsamling ble foreløpig avsluttet 23. desember 1992. Den kom sammen igjen med jevne mellomrom våren og sommeren 1993 for å drøfte utestående spørsmål på dagsordenen, og ble formelt avsluttet 20. desember 1993.

       Den 48. generalforsamling ble åpnet 21. september og foreløpig avsluttet 23. desember 1993. Dagsordenen for generalforsamlingen omfattet i alt 175 punkter, en økning på 23 dagsordenspunkter i forhold til den 47. generalforsamling.

       I meldingen redegjøres mer detaljert for de enkelte hovedsaker som preget sesjonen. De enkelte dagsordenspunkter og de vedtak som ble fattet i komiteene og i plenum er utførlig beskrevet i rapport om Norges deltakelse i De forente nasjoners 48. ordinære generalforsamling som følger som utrykt vedlegg til denne meldingen.

       Under gjenopptatte sesjoner av 47. generalforsamling ble følgende land tatt opp som medlemmer av FN: Andorra, Eritrea, Monaco, Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia og Den tsjekkiske republikk. FN hadde dermed 184 medlemmer.

       Under den 48. generalforsamlingen ble det innvalgt 5 nye ikke-faste medlemmer av Sikkerhetsrådet for perioden 1994-95: Argentina, Nigeria, Oman, Rwanda og Den tsjekkiske republikk.

       Som utrykte vedlegg følger Rapport fra behandling av de enkelte dagsordenspunkter under De forente nasjoners 48. generalforsamling, norske og nordiske innlegg, Generalsekretærens rapport om De forente nasjoners arbeid i 1992-93, Sikkerhetsrådets rapport for perioden 1992-93 og Det økonomiske og sosiale råds (ECOSOCs) rapport for perioden 1992-93.

2. Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, Gundersen, viser til ovenstående og til meldingen, og har for øvrig ingen merknader.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har merket seg at FN fortsetter våpenboikotten av Bosnia og derved fratar muslimer muligheten til å forsvare seg mot serbiske overfallsmenn med langt mer effektive våpen. Dette medlem har videre merket seg at FN-styrkene i Bosnia ikke har til oppgave å forsvare den sivile muslimske befolkning, men at de bare skal forsvare seg selv hvis de blir direkte angrepet. Dette medlem har videre merket seg at FN/NATOs ultimatum til serberne som beleiret Sarajevo først kom etter at titusener av sivile var blitt drept og befolkningen hadde vært skyteskive i månedsvis. Dette medlem har også merket seg at ultimatumet til serberne som beleiret Gorazde først kom etter at byen var skutt sønder og sammen, delvis ved hjelp av våpen som var flyttet fra Sarajevo.

       Dette medlem konkluderer med at FNs politikk i Bosnia har bidratt til å svekke tilliten til både FN og NATO, og at denne politikken har vært mer til hjelp for de serbiske aggressorene enn den har vært til støtte for de overfalte muslimer.

       Dette medlem tar avstand fra ethvert forsøk på å presse muslimene til å godta en fredsplan som innebærer at den angripende part får høste territoriale gevinster av sin aggresjon og systematiske brudd på menneskerettighetene.

3. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, og rår Stortinget til å fatte følgende

       St.meld. nr. 35 (1993-1994) om Norges deltakelse i De forente nasjoners 48. ordinære generalforsamling og gjenopptatte sesjoner av FNs 47. generalforsamling - vedlegges protokollen.