Ansvarlighetsloven

Komiteen støtter forslaget om at Riksrettens kompetanse bør strammes inn og presiseres slik at det bare er straffbare handlinger som alene statsråder, stortingsrepresentanter og høyesterettsdommere kan begå, og som innebærer et brudd på en konstitusjonell plikt, som skal påtales ved riksrett. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres på samme måte som for andre borgere, dvs. gjennom de ordinære bestemmelsene i straffeloven. Komiteen er også enig i at man forsøker å unngå strafferegler som knytter straffansvaret til svært vidtfavnende og utpreget politiske vurderingstemaer, jf. endringen i ansvarlighetsloven § 11.

Komiteen har merket seg at det foreslås en ny strafferegel i ansvarlighetsloven § 15 for de tilfeller der et medlem av regjeringen ikke søker avskjed etter at Stortinget har vedtatt forslag om mistillit, eller hvor vedkommende går ut over sine fullmakter etter at mistillitsvedtak er fattet. Bestemmelsen utfyller den nye § 15 i Grunnloven. Strafferammen for brudd på § 15 er foreslått satt til 10 års fengsel. Komiteen viser til at dette er i tråd med det som ellers er høyeste strafferamme i ansvarlighetsloven. Forslaget til strafferamme er også i samsvar med en tilsvarende bestemmelse foreslått i straffeloven av Frøiland-utvalget, jf. Dokument nr. 14 (2002-2003).

Komiteen vil vise til at det i ansvarlighetsloven er flere henvisninger til straffeformen "hefte". Denne straffeformen er nå fjernet i den nye straffelovens alminnelige del. Disse endringene er vedtatt av Stortinget, men har foreløpig ikke trådt i kraft. Ettersom det er klart at hefte skal utgå som straffeform, bør betegnelsen etter komiteens mening tas ut av alle de bestemmelsene i ansvarlighetsloven som nå skal endres.

Rettergangsreglene

Komiteen støtter forslagene til endringer i riksrettergangsloven, og viser til at det som følge av den nye riksrettsordningen er behov for endringer i sammensetningen av selve Riksretten, samt nye reg­ler om påtalemyndigheten og etterforskningsstadiet i prosessen. Komiteen er enig i at det legges vekt på en utforming som sikrer en uavhengig og upartisk rettergang. Uavhengighet innebærer at anklagemyndigheten skal være klart skilt fra domsmyndigheten.

Komiteen viser til at Riksretten etter forslaget til ny riksrettsordning skal bestå av 5 dommere fra Høyesterett og 6 medlemmer valgt av Stortinget. Komiteen understreker at det vil være opp til Stortinget - når det velger medlemmer til Riksrettsutvalget - å vurdere hvor tung politisk forankring de enkelte medlemmer skal ha. Sittende medlemmer av regjeringen eller møtende stortingsrepresentanter kan etter forslaget til ny sammensetning av Riksretten ikke velges til medlem eller stedfortreder. Selv om vararepresentanter til Stortinget ikke er utelukket fra å bli valgt - med mulig forbehold for fast møtende vararepresentanter for statsråder og statssekretærer - bør man slik komiteen ser det, unngå å velge disse.

Komiteen finner at gjeldende riksrettergangslov danner et godt utgangspunkt for den fremtidige lovgivning og at det - bortsett fra de nye reglene om Stortingets ansvarskommisjon - derfor hovedsakelig er snakk om endringer av redaksjonell art.

Når det gjelder rettergangsbestemmelsene i riksrettssaker, mener komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at vedtak i Riksretten, i tråd med forutsetningen til utvalget som utredet den nye riksrettsordningen, bør fattes ved simpelt flertall. Det kreves med andre ord ikke kvalifisert flertall for at fellende dom kan avsies.

Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet viser til at voteringsreglar i Riksretten ikkje vart drøfta i Dokument nr. 19 (2003-2004). Det vart ikkje spesielt utgreidd om det skal krevjast kvalifisert fleirtal for å kjenna tiltalte skuldig.

Ordinær norsk straffeprosess er i hovudsak basert på tanken om at fellande dom bør støtta seg på meir enn eit knapt fleirtal. I lagmannsretten er fleirtalskravet for fellande dom 70 pst. ved jury og 71,4 pst. ved meddomsrett. Desse fleirtalskrava kan seiast å spegla det ålment godkjente rettstryggleiksprinsippet i straffeprosessen om at rimeleg tvil skal koma tiltalte til gode. Desse medlemene meiner det er rimeleg at tilsvarande rettstryggleik skal gjelda for dei som vert stilte for riksrett. Desse medlemene går difor inn for at fleirtalskravet som skal krevjast for å kjenne tiltalte skuldig, vert heva frå simpelt til kvalifisert fleirtal.

Desse medlemene vil visa til at Riksretten i framtida skal ha elleve medlemer; fem høgsterettsdommarar og seks medlemer som skal veljast av Stortinget. Krav om simpelt fleirtal inneber såleis at fellande dom skal avseiast med seks mot fem røyster. Med andre ord kan tiltale dømmast til straff sjølv om alle dei fem høgsterettsdommarane røystar for frikjenning. Det er ikkje utenkjeleg at tiltalte i riksrettssaker kan hevda at tiltalen er politisk motivert. I fall vil det vera uheldig om fellande dom ikkje vert avsagt med støtte frå nokon av høgsterettsdommarane. Krav om kvalifisert fleirtal vil hindra slike utfall, auka rettstryggleiken og minimera sannsynet for at Riksretten vert nokon politisert domstol. Desse medlemene går inn for at minst 7 av dei 11 medlemene i Riksretten må stemma for å kjenna tiltalte skuldig. Desse medlemene ynskjer å presisera at andre vedtak i Riksretten skal - som fram til no - kunne gjerast med simpelt fleirtal.

Desse medlemene viser elles til USA, der Grunnlova krev at 2/3 av medlemene i Riksretten (Senatet) må røysta for fellande dom. Dette er bortimot jamgodt med kravet om 7 av 11 røyster for fellande domar i den norske Riksretten, som gjev eit fleirtalskrav på 63,6 pst.

På denne bakgrunn fremjar desse medlemene fylgjande forslag:

"I lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker vert det gjort fylgjande endring:

§ 11 fyrste lekk skal lyde:

For at straff skal kunne ilegges ved dom av Riksretten, må minst 7 av den dømmende retts medlemmer ha stemt for fellelse. Ved avgjørelsen av om skadeserstatning eller erstatning for saksomkostninger skal idømmes, må et flertall av den dømmende retts medlemmer ha stemt for fellelse. Ved andre avgjørelser gjør presidentens stemme utslaget dersom stemmene står likt."

Når det gjelder forslaget til nytt kapittel 3 om Stortingets ansvarskommisjon, er komiteen enig i at det bør etableres en permanent etterforskningsenhet bestående av 5 medlemmer som velges av Stortinget for 6 år om gangen. Dette vil etter komiteens syn kunne effektivisere etterforskningsstadiet i riksrettssaker. Komiteen peker på at det i flere tilfeller har vært oppnevnt særskilte granskingskommisjoner der det har vært aktuelt for Stortinget å vurdere spørsmålet om konstitusjonelt ansvar. Stortinget har begrensede ressurser til å kunne foreta en omfattende etterforskning av mulige konstitusjonelle lovbrudd, og både av kompetanse- og kapasitetshensyn er det derfor gunstig at det finnes et hjelpeorgan Stortinget kan benytte når man finner grunn til det. Ved å opprette et permanent organ, vil det administrative apparatet i større grad være på plass om behovet skulle oppstå, og prosessen vil derfor kunne iverksettes raskere. Komiteen peker på at dette også vil være en fordel for den/de som undersøkelsene vil være rettet mot. I den forbindelse viser komiteen også til at vedkommende vil ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer straks vedtak om å be ansvarskommisjonen iverksette undersøkelser er fattet.

Ansvarskommisjonen skal tre sammen på anmodning fra Stortinget og vil først tre i funksjon når det er saker å arbeide med. Komiteen har merket seg at kommisjonen i likhet med tilsvarende kontrollorganer for Stortinget, skal ha en uavhengig stilling.

Komiteen har for øvrig, i samråd med Stortingets konstitusjonelle kontor, foreslått enkelte lovtekniske endringer riksrettergangsloven i forhold til forslaget i Dokument nr. 19 (2003-2004):

I riksrettergangsloven § 30 tredje ledd er det foreslått en hjemmel for Stortinget til å gi nærmere regler om ansvarskommisjonens sammensetning, arbeidsmåte og administrasjon. For øvrig skal kommisjonen selv bestemme sin arbeidsmåte og den kan ikke instrueres om sin myndighetsutøvelse. Hjemmelen er ment som en mulighet for Stortinget til å gi utfyllende bestemmelser hvis det skulle vise seg å være behov for det. I stedet for uttrykket Stortinget "fastsetter" nærmere regler, foreslår komiteen at Stortinget "kan fastsette" nærmere regler.

I riksrettergangsloven § 30 er gitt en hjemmel for at vitner som møter for kommisjon skal ha rett til vitnegodtgjørelse. Av hensyn til en bedre sammenheng i reglene, bør bestemmelsen etter komiteens syn flyttes til § 33 hvor møteplikten for kommisjonen er behandlet.