Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, viser til Dokument nr. 12:1 (2003-2004) - grunnlovsforslag fra Jørgen Kosmo, Inge Lønning, Lodve Solholm, Ågot Valle, Odd Holten, Berit Brørby og Carl I. Hagen om endringer i Grunnloven §§ 20, 30, 86 og 87 og nye §§ 15 og 82 (Riksretten) og Innst. S. nr. 94 (2006-2007). Det foreliggende forslag til endringer i ansvarlighetsloven og riksrettergangsloven, fremmes under forutsetning av at Stortinget vedtar endringene i Grunnloven.
Komiteen støtter forslaget
om at Riksrettens kompetanse bør strammes inn og presiseres
slik at det bare er straffbare handlinger som alene statsråder, stortingsrepresentanter
og høyesterettsdommere kan begå, og som innebærer
et brudd på en konstitusjonell plikt, som skal påtales
ved riksrett. Lovbrudd av annen karakter skal håndteres
på samme måte som for andre borgere, dvs. gjennom
de ordinære bestemmelsene i straffeloven. Komiteen er
også enig i at man forsøker å unngå strafferegler
som knytter straffansvaret til svært vidtfavnende og utpreget
politiske vurderingstemaer, jf. endringen i ansvarlighetsloven § 11.
Komiteen har merket seg at det foreslås
en ny strafferegel i ansvarlighetsloven § 15 for
de tilfeller der et medlem av regjeringen ikke søker avskjed
etter at Stortinget har vedtatt forslag om mistillit, eller hvor
vedkommende går ut over sine fullmakter etter at mistillitsvedtak
er fattet. Bestemmelsen utfyller den nye § 15
i Grunnloven. Strafferammen for brudd på § 15
er foreslått satt til 10 års fengsel. Komiteen viser
til at dette er i tråd med det som ellers er høyeste
strafferamme i ansvarlighetsloven. Forslaget til strafferamme er
også i samsvar med en tilsvarende bestemmelse foreslått
i straffeloven av Frøiland-utvalget, jf. Dokument nr. 14
(2002-2003).
Komiteen vil vise til at det i ansvarlighetsloven
er flere henvisninger til straffeformen "hefte". Denne straffeformen
er nå fjernet i den nye straffelovens alminnelige del.
Disse endringene er vedtatt av Stortinget, men har foreløpig
ikke trådt i kraft. Ettersom det er klart at hefte skal
utgå som straffeform, bør betegnelsen etter komiteens mening
tas ut av alle de bestemmelsene i ansvarlighetsloven som nå skal
endres.
Komiteen støtter forslagene
til endringer i riksrettergangsloven, og viser til at det som følge
av den nye riksrettsordningen er behov for endringer i sammensetningen
av selve Riksretten, samt nye regler om påtalemyndigheten
og etterforskningsstadiet i prosessen. Komiteen er
enig i at det legges vekt på en utforming som sikrer en
uavhengig og upartisk rettergang. Uavhengighet innebærer
at anklagemyndigheten skal være klart skilt fra domsmyndigheten.
Komiteen viser til at Riksretten etter forslaget til
ny riksrettsordning skal bestå av 5 dommere fra Høyesterett
og 6 medlemmer valgt av Stortinget. Komiteen understreker
at det vil være opp til Stortinget - når det velger
medlemmer til Riksrettsutvalget - å vurdere hvor tung politisk
forankring de enkelte medlemmer skal ha. Sittende medlemmer av regjeringen
eller møtende stortingsrepresentanter kan etter forslaget
til ny sammensetning av Riksretten ikke velges til medlem eller
stedfortreder. Selv om vararepresentanter til Stortinget ikke er
utelukket fra å bli valgt - med mulig forbehold for fast
møtende vararepresentanter for statsråder og statssekretærer
- bør man slik komiteen ser det, unngå å velge
disse.
Komiteen finner at gjeldende riksrettergangslov
danner et godt utgangspunkt for den fremtidige lovgivning og at
det - bortsett fra de nye reglene om Stortingets ansvarskommisjon
- derfor hovedsakelig er snakk om endringer av redaksjonell art.
Når det gjelder rettergangsbestemmelsene
i riksrettssaker, mener komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, at
vedtak i Riksretten, i tråd med forutsetningen til utvalget
som utredet den nye riksrettsordningen, bør fattes ved
simpelt flertall. Det kreves med andre ord ikke kvalifisert flertall
for at fellende dom kan avsies.
Medlemene i komiteen frå Kristeleg Folkeparti
og Senterpartiet viser til at voteringsreglar i Riksretten
ikkje vart drøfta i Dokument nr. 19 (2003-2004). Det vart
ikkje spesielt utgreidd om det skal krevjast kvalifisert fleirtal
for å kjenna tiltalte skuldig.
Ordinær norsk straffeprosess er i hovudsak basert på tanken
om at fellande dom bør støtta seg på meir enn
eit knapt fleirtal. I lagmannsretten er fleirtalskravet for fellande
dom 70 pst. ved jury og 71,4 pst. ved meddomsrett. Desse fleirtalskrava
kan seiast å spegla det ålment godkjente rettstryggleiksprinsippet
i straffeprosessen om at rimeleg tvil skal koma tiltalte til gode. Desse
medlemene meiner det er rimeleg at tilsvarande rettstryggleik
skal gjelda for dei som vert stilte for riksrett. Desse medlemene går
difor inn for at fleirtalskravet som skal krevjast for å kjenne
tiltalte skuldig, vert heva frå simpelt til kvalifisert
fleirtal.
Desse medlemene vil visa til at Riksretten i framtida
skal ha elleve medlemer; fem høgsterettsdommarar og seks
medlemer som skal veljast av Stortinget. Krav om simpelt fleirtal
inneber såleis at fellande dom skal avseiast med seks mot
fem røyster. Med andre ord kan tiltale dømmast
til straff sjølv om alle dei fem høgsterettsdommarane
røystar for frikjenning. Det er ikkje utenkjeleg at tiltalte
i riksrettssaker kan hevda at tiltalen er politisk motivert. I fall vil
det vera uheldig om fellande dom ikkje vert avsagt med støtte
frå nokon av høgsterettsdommarane. Krav om kvalifisert
fleirtal vil hindra slike utfall, auka rettstryggleiken og minimera
sannsynet for at Riksretten vert nokon politisert domstol. Desse medlemene går
inn for at minst 7 av dei 11 medlemene i Riksretten må stemma
for å kjenna tiltalte skuldig. Desse medlemene ynskjer å presisera at
andre vedtak i Riksretten skal - som fram til no - kunne gjerast
med simpelt fleirtal.
Desse medlemene viser elles til USA, der Grunnlova
krev at 2/3 av medlemene i Riksretten (Senatet) må røysta
for fellande dom. Dette er bortimot jamgodt med kravet om 7 av 11
røyster for fellande domar i den norske Riksretten, som
gjev eit fleirtalskrav på 63,6 pst.
På denne bakgrunn fremjar desse medlemene fylgjande
forslag:
"I lov 5. februar 1932 nr. 2 om rettergangsmåten i riksrettssaker
vert det gjort fylgjande endring:
§ 11 fyrste lekk skal lyde:
For at straff skal kunne ilegges ved dom av Riksretten, må minst
7 av den dømmende retts medlemmer ha stemt for fellelse.
Ved avgjørelsen av om skadeserstatning eller erstatning
for saksomkostninger skal idømmes, må et flertall
av den dømmende retts medlemmer ha stemt for fellelse.
Ved andre avgjørelser gjør presidentens stemme
utslaget dersom stemmene står likt."
Når det gjelder forslaget til nytt kapittel
3 om Stortingets ansvarskommisjon, er komiteen enig
i at det bør etableres en permanent etterforskningsenhet
bestående av 5 medlemmer som velges av Stortinget for 6 år
om gangen. Dette vil etter komiteens syn kunne effektivisere
etterforskningsstadiet i riksrettssaker. Komiteen peker
på at det i flere tilfeller har vært oppnevnt
særskilte granskingskommisjoner der det har vært
aktuelt for Stortinget å vurdere spørsmålet
om konstitusjonelt ansvar. Stortinget har begrensede ressurser til å kunne
foreta en omfattende etterforskning av mulige konstitusjonelle lovbrudd, og
både av kompetanse- og kapasitetshensyn er det derfor gunstig
at det finnes et hjelpeorgan Stortinget kan benytte når
man finner grunn til det. Ved å opprette et permanent organ,
vil det administrative apparatet i større grad være
på plass om behovet skulle oppstå, og prosessen
vil derfor kunne iverksettes raskere. Komiteen peker
på at dette også vil være en fordel for
den/de som undersøkelsene vil være rettet mot.
I den forbindelse viser komiteen også til
at vedkommende vil ha rett til offentlig oppnevnt forsvarer straks
vedtak om å be ansvarskommisjonen iverksette undersøkelser
er fattet.
Ansvarskommisjonen skal tre sammen på anmodning fra
Stortinget og vil først tre i funksjon når det
er saker å arbeide med. Komiteen har merket seg
at kommisjonen i likhet med tilsvarende kontrollorganer for Stortinget,
skal ha en uavhengig stilling.
Komiteen har for øvrig, i samråd
med Stortingets konstitusjonelle kontor, foreslått enkelte
lovtekniske endringer riksrettergangsloven i forhold til forslaget
i Dokument nr. 19 (2003-2004):
I riksrettergangsloven § 30 tredje ledd er
det foreslått en hjemmel for Stortinget til å gi
nærmere regler om ansvarskommisjonens sammensetning, arbeidsmåte
og administrasjon. For øvrig skal kommisjonen selv bestemme
sin arbeidsmåte og den kan ikke instrueres om sin myndighetsutøvelse.
Hjemmelen er ment som en mulighet for Stortinget til å gi
utfyllende bestemmelser hvis det skulle vise seg å være
behov for det. I stedet for uttrykket Stortinget "fastsetter" nærmere
regler, foreslår komiteen at Stortinget
"kan fastsette" nærmere regler.
I riksrettergangsloven § 30 er gitt en hjemmel for at
vitner som møter for kommisjon skal ha rett til vitnegodtgjørelse.
Av hensyn til en bedre sammenheng i reglene, bør bestemmelsen
etter komiteens syn flyttes til § 33
hvor møteplikten for kommisjonen er behandlet.