Regjeringen sikter mot at Norge skal være et foregangsland
i klimapolitikken og en pådriver i arbeidet for en ny og mer ambisiøs
internasjonal klimaavtale. Utgangspunktet for en slik avtale bør
være at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke mer
enn 2°C fra førindustrielt nivå. Dette vil kreve en stor reduksjon
i de globale utslippene av klimagasser fram mot midten av dette
århundret.
Norge har satt opp et forpliktende mål om karbonnøytralitet
innen 2030 som del av en global og ambisiøs klimaavtale, og innen
2050 uavhengig av utformingen av en slik avtale. I Kyoto-perioden,
som omfatter årene 2008–2012, vil Norge redusere sine utslipp med
10 prosentpoeng mer enn det som følger av Kyoto-avtalen. Overoppfyllelsen
vil skje gjennom utslippsreduserende tiltak i andre land.
I Regjeringens tiltakspakke gikk hver femte
krone til miljøformål, i hovedsak ved økte tilskudd til energiøkonomisering
og utbygging av miljøvennlig energi, mer miljøvennlig transport,
mer miljøvennlig og energieffektiv bygningsmasse og mer miljørettet
forskning. Den grønne satsingen er relativt stor i internasjonal
sammenheng. Det vises til nærmere omtale av Regjeringens klimapolitikk
i pkt. 3.8 i meldingen.
Komiteen tek omtalen
til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
klimapolitikken må legge vekt på troverdige tiltak med bred og langsiktig
nytteverdi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
i 2007 fremmet et omfattende forslag med CO2-reduserende tiltak,
med sikte på å bruke fellesskapets ressurser der de gir størst langsiktig
nytte, uavhengig av bransjer og geografisk plassering. Dette ble
fulgt opp av en rekke positive og fornuftige "grønne tiltak" i Fremskrittspartiets
krisepakke.
Disse medlemmer er skeptiske
til Regjeringens pekefingerpolitikk, hvor man baserer seg på forbud,
restriksjoner og høyere avgifter for å innfri sine mål. Det hjelper
heller ikke i miljøpolitikken når miljøvernministeren på Dagsnytt18
26. mai 2009 mente det var nødvendig å skremme landets befolkning
vedrørende konsekvensene av mulige klimaendringer, og hvor statsråden
så på det som en hedersbetegnelse å være svovelpredikant i klimadebatten. Disse
medlemmer vil understreke at norsk næringsliv og industri
i stor grad allerede bruker beste tilgjengelige teknologi, og at
strenge særnorske utslippskrav vil påføre næringslivet betydelige
kostnader med marginale miljøeffekter. Verken Norge eller miljøet
er tjent med at disse flagger ut til land uten tilsvarende strenge miljøkrav. Disse
medlemmer vil advare mot å innføre stadig nye skatter og
avgifter i miljøets navn, som ikke har annen effekt enn å fylle
statskassen.
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr.
34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og eget forslag i Dokument nr.
8:97 (2007–2008) om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet
og nytte for miljøet.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til felles merknad med Høyre og Kristelig Folkeparti under pkt.
2.2 hvor det framgår at disse partier ønsker en ny kurs for Norge,
bl.a. for å sikre en bærekraftig utvikling gjennom en mer offensiv
miljøpolitikk.
I dag er vår velstandsutvikling basert på utvinning
og forbrenning av fossil energi; kull, olje og gass. Dette er i
ferd med å endre klimaet på jorda dramatisk, og Norge har som leverandør
av kull, olje og gass et stort ansvar.
Dette medlem vil at Norge skal
ta de avgjørende stegene fra å være en fossilnasjon til å bli et
samfunn basert på fornybar energi. Dette medlem vil
at Norge skal være i tet med å utvikle og ta i bruk ny teknologi,
skape nye miljøarbeidsplasser og gjøre omstillinger på alle samfunnsområder
som har konsekvens for klimaet. Det krever mindre skatt på arbeid
og mer skatt på miljøfiendtlig atferd (fra "rød" til "grønn" skatt).
Vi må også gradvis redusere utvinning av olje og gass til fordel
for en stadige sterkere satsing på fornybar energi. Slik sikrer
vi at Norge opprettholder sin velstand og vår posisjon som energinasjon
også i en ny, fossilfri tidsalder.
Dette medlem mener videre det
er svært viktig å beskytte våre mest sårbare havområder mot olje-
og gassaktivitet, til fordel for bærekraftig ressursutvinning gjennom
fiskeri og fornybar energi, og viser til at dette er et område der
det dessverre er svært usikkert hvordan Regjeringen vil konkludere.