12. Regjeringa sin klimapolitikk
Regjeringen sikter mot at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken og en pådriver i arbeidet for en ny og mer ambisiøs internasjonal klimaavtale. Utgangspunktet for en slik avtale bør være at den globale gjennomsnittstemperaturen ikke skal øke mer enn 2°C fra førindustrielt nivå. Dette vil kreve en stor reduksjon i de globale utslippene av klimagasser fram mot midten av dette århundret.
Norge har satt opp et forpliktende mål om karbonnøytralitet innen 2030 som del av en global og ambisiøs klimaavtale, og innen 2050 uavhengig av utformingen av en slik avtale. I Kyoto-perioden, som omfatter årene 2008–2012, vil Norge redusere sine utslipp med 10 prosentpoeng mer enn det som følger av Kyoto-avtalen. Overoppfyllelsen vil skje gjennom utslippsreduserende tiltak i andre land.
I Regjeringens tiltakspakke gikk hver femte krone til miljøformål, i hovedsak ved økte tilskudd til energiøkonomisering og utbygging av miljøvennlig energi, mer miljøvennlig transport, mer miljøvennlig og energieffektiv bygningsmasse og mer miljørettet forskning. Den grønne satsingen er relativt stor i internasjonal sammenheng. Det vises til nærmere omtale av Regjeringens klimapolitikk i pkt. 3.8 i meldingen.
Komiteen tek omtalen til orientering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener klimapolitikken må legge vekt på troverdige tiltak med bred og langsiktig nytteverdi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i 2007 fremmet et omfattende forslag med CO2-reduserende tiltak, med sikte på å bruke fellesskapets ressurser der de gir størst langsiktig nytte, uavhengig av bransjer og geografisk plassering. Dette ble fulgt opp av en rekke positive og fornuftige "grønne tiltak" i Fremskrittspartiets krisepakke.
Disse medlemmer er skeptiske til Regjeringens pekefingerpolitikk, hvor man baserer seg på forbud, restriksjoner og høyere avgifter for å innfri sine mål. Det hjelper heller ikke i miljøpolitikken når miljøvernministeren på Dagsnytt18 26. mai 2009 mente det var nødvendig å skremme landets befolkning vedrørende konsekvensene av mulige klimaendringer, og hvor statsråden så på det som en hedersbetegnelse å være svovelpredikant i klimadebatten. Disse medlemmer vil understreke at norsk næringsliv og industri i stor grad allerede bruker beste tilgjengelige teknologi, og at strenge særnorske utslippskrav vil påføre næringslivet betydelige kostnader med marginale miljøeffekter. Verken Norge eller miljøet er tjent med at disse flagger ut til land uten tilsvarende strenge miljøkrav. Disse medlemmer vil advare mot å innføre stadig nye skatter og avgifter i miljøets navn, som ikke har annen effekt enn å fylle statskassen.
Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 34 (2006–2007) Norsk klimapolitikk og eget forslag i Dokument nr. 8:97 (2007–2008) om Kyoto-tiltak med vekt på kostnadseffektivitet og nytte for miljøet.
Komiteens medlem fra Venstre viser til felles merknad med Høyre og Kristelig Folkeparti under pkt. 2.2 hvor det framgår at disse partier ønsker en ny kurs for Norge, bl.a. for å sikre en bærekraftig utvikling gjennom en mer offensiv miljøpolitikk.
I dag er vår velstandsutvikling basert på utvinning og forbrenning av fossil energi; kull, olje og gass. Dette er i ferd med å endre klimaet på jorda dramatisk, og Norge har som leverandør av kull, olje og gass et stort ansvar.
Dette medlem vil at Norge skal ta de avgjørende stegene fra å være en fossilnasjon til å bli et samfunn basert på fornybar energi. Dette medlem vil at Norge skal være i tet med å utvikle og ta i bruk ny teknologi, skape nye miljøarbeidsplasser og gjøre omstillinger på alle samfunnsområder som har konsekvens for klimaet. Det krever mindre skatt på arbeid og mer skatt på miljøfiendtlig atferd (fra "rød" til "grønn" skatt). Vi må også gradvis redusere utvinning av olje og gass til fordel for en stadige sterkere satsing på fornybar energi. Slik sikrer vi at Norge opprettholder sin velstand og vår posisjon som energinasjon også i en ny, fossilfri tidsalder.
Dette medlem mener videre det er svært viktig å beskytte våre mest sårbare havområder mot olje- og gassaktivitet, til fordel for bærekraftig ressursutvinning gjennom fiskeri og fornybar energi, og viser til at dette er et område der det dessverre er svært usikkert hvordan Regjeringen vil konkludere.