4. Utfordringene i den økonomiske politikken
Retningslinjene for budsjettpolitikken sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Statens petroleumsfond (handlingsregelen). Retningslinjene bygger på at budsjettpolitikken må være opprettholdbar over tid. Samtidig skal budsjettpolitikken bidra til en stabil økonomisk utvikling. I denne sammenhengen er det viktig å unngå at store svingninger i oljeprisen eller avkastningen i Petroleumsfondet forplanter seg til fastlandsøkonomien gjennom store svingninger i den årlige bruken av oljeinntekter over statsbudsjettet.
Budsjettpolitikken og pengepolitikken må virke sammen for å bidra til en stabil utvikling i produksjon og etterspørsel. Retningslinjene for den økonomiske politikken gir budsjettpolitikken en mellomlangsiktig forankring, samtidig som pengepolitikken har fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen. Pengepolitikkens langsiktige oppgave er å gi økonomien et nominelt ankerfeste. På kort og mellomlang sikt må imidlertid pengepolitikken avveie hensynet til lav og stabil inflasjon opp mot hensynet til stabilitet i produksjon og sysselsetting.
I perioder med høy ledighet åpner retningslinjene for at den handlefriheten i budsjettpolitikken som oljeinntektene gir, kan utnyttes til å stimulere produksjon og sysselsetting. Motsatt vil det være behov for å holde igjen i finanspolitikken i perioder med høy kapasitetsutnyttelse og presstendenser i økonomien. Med utsikter til fortsatt sterk vekst gjennom inneværende og neste år må hensynet til en stabil utvikling i økonomien, og spesielt behovet for å opprettholde et sterkt, konkurranseutsatt næringsliv, tillegges stor vekt ved revisjonen av statsbudsjettet for 2005. Kostnadsnivået i de konkurranseutsatte sektorene i økonomien er høyt. Til tross for relativt moderate lønnsoppgjør de to siste årene er mange norske virksomheter sårbare etter flere år med sterkere kostnadsvekst enn hos våre viktigste handelspartnere.
Budsjettpolitikken står overfor betydelige langsiktige utfordringer. Aldringen av befolkningen og økende tilleggspensjoner vil gi et sterkt underliggende press i retning av økte utgifter framover. Høy yrkesdeltakelse og store oljeinntekter gir oss et godt utgangspunkt for å møte en slik utvikling. Likevel vil veksten i utgifter knyttet til en økende andel eldre være så sterk at den bare i begrenset grad kan finansieres av kapitalen som bygges opp i Petroleumsfondet. Beregningene i Perspektivmeldingen 2004 viser et betydelig innstrammingsbehov i offentlige finanser framover, også dersom Regjeringens forslag til pensjonsreform får fullt gjennomslag i Stortinget. I tillegg til pensjonsreform vil det over tid være nødvendig med reformer også på andre områder i offentlig sektor for å sikre langsiktig bærekraft i statsfinansene.
Skattereformen og et lavere skatte- og avgiftsnivå kan bidra til å øke arbeidsstyrken, styrke kapitaltilførselen til næringslivet og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. Forskning og utvikling (FoU), utdanning og godt fungerende markeder er viktig for å sikre langsiktig vekst i økonomien. I samsvar med dette har Regjeringen bl.a. økt den statlige finansieringen av FoU, gjennomført reformer i utdanningssektoren og lagt fram en ny konkurranselov som styrker konkurransemyndighetenes stilling. Reformer i offentlig sektor er nødvendig for å gi et bedre og mer kostnadseffektivt tjenestetilbud. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å modernisere offentlig sektor. Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Det er derfor av stor betydning å gjennomføre tiltak som sikrer en høy og effektiv arbeidsstyrke. Regjeringen har i den forbindelse bl.a. endret reglene for uførestønad, dagpengeordningen og sykepengeregelverket. Det vises til kapittel 3 i meldingen, jf. kapittel 5 til 10 nedenfor i denne innstillingen der den økonomiske politikken er nærmere redegjort for.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstreslutter seg til Regjeringens vurderinger og viser for øvrig til sine merknader nedenfor under punkt 5.2, 6.2, 7.2, 8.2, 9.2 og 10.2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til sine merknader under 3.2, 5.2 og 9.2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Regjeringens omtale av retningslinjene for budsjettpolitikken, som sikter mot en langsiktig forsvarlig innretning av oljeinntektene i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet hele tiden har vært mot handlingsregelen, og mener at Regjeringen gjennom denne stortingsperioden har vist at også den egentlig er motstander av den. Helt siden innføringen våren 2001 har handlingsregelen vært brutt, avhengig av Regjeringens behov for å løse ulike budsjettutfordringer. Hovedproblemet med handlingsregelen er at den sterkt begrenser det finanspolitiske handlingsrommet. En vesentlig svakhet er at regelen ikke forholder seg til hvor, når eller hvordan oljeinntektene skal brukes, og at den ikke skiller mellom oljepenger brukt til skatte- og avgiftslettelser, offentlige investeringer eller offentlig forbruk. Bruken av oljepenger overstiger i stor grad de retningslinjer som handlingsregelen legger til grunn. Dermed er regelen i praksis ikkeeksisterende.
Regjeringen fremholder videre at olje og gass ikke er fornybare ressurser og at man derfor ikke kan betrakte innbetalingene fra petroleumsvirksomheten som inntekter i vanlig forstand. Disse medlemmer mener at oljeinntektene i bunn og grunn er inntekter på lik linje med alle andre inntekter fra norsk produksjon. Det særegne med oljeinntektene er den høye avkastningen, relativt til ressursinnsatsen i form av arbeidskraft og investert kapital. I tillegg tilfaller det aller meste av oljeinntektene staten direkte som grunneier og skatteoppkrever og indirekte via statlig eide oljeselskap. Disse medlemmer mener at en ansvarlig og langsiktig forvaltning av oljeformuen må fokusere på å maksimere økonomisk vekst, og at oljeinntekter i større grad dermed kan konverteres til real- og humankapital fremfor finanskapital. Det hjelper svært lite for kommende generasjoner at de arver oljeformuen i form av et oljefond, men samtidig avspises med mye mindre real- og humankapital.
Regjeringen vil innrette budsjettpolitikken slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. Disse medlemmer er enig i denne målsettingen, men etterlyser konkrete tiltak for å realisere målene. Det er et betydelig effektiviseringspotensial i offentlig sektor. Offentlig sektor har over tid, og også under sittende regjering, hatt en sterk ekspansjon og legger beslag på stadig mer av BNP. Det har ført til et uakseptabelt høyt skatte- og avgiftstrykk, samtidig som det i mange tilfeller ikke er god nok kvalitet på de tjenester som offentlig sektor produserer. Hittil har løsningen vært å putte mer penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen og effektiviteten. Dette har opprettholdt ineffektive strukturer og gitt samfunnsøkonomisk suboptimale løsninger. Disse medlemmer vil bruke virkemidler som konkurranseutsetting og anbudsrunder for å øke effektiviteten i statlig og kommunal forvaltning.
Grunnlaget for norsk verdiskapning er den produksjonen som skjer i private bedrifter. Disse medlemmer vil hevde at tilbudssidepolitikk vil legge forholdene bedre til rette for privat næringsvirksomhet, ved å øke tilbudet av arbeidskraft, dempe lønnsøkninger, senke avgifter, legge om skattesystemet og redusere skattetrykket, samt øke investeringer i forskning, samferdsel og annen offentlig tjenesteyting som kommer næringslivet til gode. Etter disse medlemmers oppfatning er det også behov for stabile, langsiktige og internasjonalt konkurransedyktige rammebetingelser for næringslivet. En reduksjon i landbrukssubsidiene og annen næringsstøtte vil også legge forholdene bedre til rette for privat lønnsom næringsdrift. Privat næringsvirksomhet er hemmet av en rekke lover og reguleringer som legger en sterk demper på nyskapning, omstillinger og effektiv drift. Lov- og forskriftsjungelen må ryddes opp i slik at hverdagen for bedrifter og entreprenører kan bli enklere.
Norske myndigheter har alt for lenge vegret seg i forhold til å definere og utnytte de komparative fortrinn Norge har, med andre ord hvor vi som nasjon er relativt bedre enn andre nasjoner.
Utenlandsk kapital er skeptisk til Norge, grunnet uforutsigbarhet i politisk bestemte rammebetingelser. Når man fra utsiden opplever brå skift er ikke dette tillitsvekkende for investeringer i Norge. Derfor er det også svært sentralt at både næringspolitikken og finanspolitikken spiller på lag.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader til kapittel 2.2.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener at en sentral utfordring i den økonomiske politikken er å legge forholdene til rette for en bedre infrastruktur, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling og -innføring. Utgangspunktet er at forsking og ny teknologi er allment akseptert som viktige drivkrefter for økonomisk utvikling i moderne (post-)industrielle samfunn. Samtidig viser økonomisk forskning at hele 99 pst. av produktivitetsveksten i Norge skyldes FoU utført i utlandet (Økonomiske analyser 2/2004). Dette innebærer bl.a. at utdanningsnivå i befolkningen og egne forskingsinvesteringer er avgjørende for å sikre oss tilgang til den internasjonale forskningsfronten og sørge for en effektiv innførsel av FoU til innenlandsk bruk og videreutvikling. Dette medlem mener derfor at det er behov for betydelig økning på FoU-budsjettene. Å nå OECD-snittet er et viktig mål. Samtidig er det nødvendig at regelverket for tildeling av FoU-støtte ikke praktiseres slik at gründere og FoU-bedrifter blir forsinket eller endog påført økonomiske tap som alt for mange media-innslag om SkatteFunn har avdekket. Dette medlem vil også vise til den uheldige praktisering av skattelovens § 14-4 sjette ledd som har ført til at FoU-utgifter av skattemyndighetene er nektet utgiftsført i langt mindre grad enn intensjonene har vært. Dette medlem mener det har tatt for lang tid å rette opp slike uheldige forhold, og viser til privat forslag fra Marit Arnstad, Morten Lund og Odd Roger Enoksen i Dokument nr. 8:90 (2004-2005) som behandles samtidig med denne innstillingen.
Senterpartiet mener det er en klar offentlig oppgave å bidra til økt satsing på FoU, infrastruktur og humankapital. Slike investeringer har et betydelig samfunnsøkonomisk potensial, og vil styrke både omstillingsevnen og bidra med vekstimpulser til norsk økonomi. På sikt er dette avgjørende for å opprettholde og videreutvikle både levestandard og livskvalitet i Norge. Dette medlem mener at en offentlig satsing på disse områdene kan medføre at skattefinansierte offentlige utgifter i visse perioder bør vokse sterkere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Ulempene ved en slik utvikling er likevel overdrevne. Selv om innkreving av skatter partielt sett kan medføre effektivitetstap, viser det seg at et høyt samlet skattenivå ikke nødvendigvis virker hemmende på produktivitetsutvikling og økonomisk vekst dersom skattene for det første er effektivt utformet (brede skattegrunnlag, relativt lave satser), og dernest blir brukt til finansiering av velferdsfremmende offentlige goder som f.eks. utdanning, forsking og utvikling.
Medlemen i komiteen frå Kystpartiet konstaterer at landet står andsynes store utfordringar i den økonomiske politikken ikkje minst på grunn av den venta aldringa av folkesetnaden. Dette vil føre til auka press mot større kostnader frametter ved auka pensjonskostnader og høgre etterspørsel etter helse- og omsorgstenester. Denne medlemen meiner at ei sentral utfordring i den økonomiske politikken er skipa økonomisk rom for å løysa desse. Det bør førast ein politikk som fører til god og høg utnytting av arbeidsresursane i samfunnet. I dette ligg og at færrast mogleg av arbeidsstyrken fell ut av arbeidslivet grunna uførleik, men at arbeidsmarknaden vert lagt til rette for at dei som kan arbeide kan få det på sine premissar.
Denne medlemen meiner at ei anna utfordring er å leggja tilhøva til rette for å betra infrastrukturen, styrkja kunnskapsgrunnlaget og fremja teknologiutvikling og innføring. Forsking og utvikling av ny teknologi vil vera viktuge drivkrefter i utviklinga av samfunnet frametter og for auken i produksjonen og ikkje minst produktiviteten. Dette fører til at satsing på utdanning av folkesetnaden og forskingsinvesteringar vert sers viktug for å tryggja tilgjenge til den internasjonale forskingsfronten og syte for ein effektiv innførsel av FoU til innanlandsk bruk og vidareutvikling. Denne medlemen ynskjer difor å auka løyvingane til FoU, og styd millom anne framlegget til skatteendring, jf. Dokument nr. 8:90 (2004-2005). Som fyrste steg på vegen ynksjer denne medlemen at Noreg skal nå OECD-snittet. Samstundes er det turvande et regelverket for tildeling av FoU-støtte ikkje vert praktisert på ein slik måte at verksemdgrunnleggarar og FoU-verksemder vert seinka eller får økonomiske tap. Dette hev mange mediainnslag om SkatteFUNN diverre synt. Denne medlemen vil syna til den uheldige praktiseringa av skattelovas § 14-4 sjette lekk som har ført til at FoU-utlegg hev vorte nekta kostnadsført i langt mindre grad enn det som var meininga.
Denne medlemen meiner det hev teke for lang tid å retta opp slike uheldige tilhøve. Kystpartiet meiner det er ei offentleg oppgåva å gjera sitt til auka satsing på infrastruktur og humankapital. Slike investeringar vil gjera det lettare å få til omstilling og føra til vekstimpulsar i norsk økonomi. Samfunnet sin kapital i oljesektoren vert berre småpengar i høve til den kapital som er samla humankapital i samfunnet vårt. Denne medlemen meiner at ei offentleg satsing på desse områda fører til at offentlege utlegg i visse periodar bør veksa sterkare enn veksten i BNP for Fastlands-Noreg.