Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Søketips
Til forsiden
Søketips
PDFVis hele publikasjonen på en side

6. Skatte- og avgiftspolitiske spørsmål

Skatte- og avgiftsreglene bør i hovedtrekk ligge fast gjennom året. Regjeringens forslag til skatte- og avgifts­endringer i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett begrenser seg til:

  • – Det foreslås økt fradrag for fagforeningskontingent mv. fra 1 100 kroner til 1 450 kroner for 2003. Dette er varslet i brev av 2. april 2003 fra statsministeren til partene i arbeidslivet. Forslaget gir et provenytap på om lag 110 mill. kroner påløpt og 100 mill. kroner bokført i 2003. Regjeringen er også innstilt på å foreslå at fradraget heves ytterligere til 1 800 kroner i budsjettet for 2004. Forslaget til lovendring er fremmet i Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 5.

  • – På grunn av reduserte markedsrenter foreslås det at normalrentesatsen for beregning av skattepliktig fordel av lån i arbeidsforhold reduseres med 1,5 prosentpoeng til 5 pst. med virkning fra 1. juli 2003. For nærmere omtale av saken vises det til St.prp. nr. 65 (2002-2003) kap. 2.

  • – Det foreslås innstramming i NOKUS-reglene (regler for beskatning av norskkontrollerte selskaper i lavskatteland) slik at underskudd i NOKUS-selskap ikke løpende kan fradras i alminnelig inntekt, men kun framføres mot senere overskudd i samme selskap. Dette vil redusere mulighetene for skattemotiverte tilpasninger og gi administrative forenklinger. På svært usikkert grunnlag anslås provenyet av å stramme inn fradragsordningen til om lag 500 mill. kroner påløpt i 2003 og om lag 500 mill. kroner bokført i 2004. Forslaget er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 2.

  • – Det foreslås et eget inntektsfradrag for reindriftsnæringen. Fradraget vil bli tilsvarende det som gis for jordbruket. Provenytapet anslås til om lag 6 mill. kroner påløpt og bokført i 2003. For nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 3.

  • – Det foreslås et inntektsfradrag for skifernæringen i Finnmark og Nord-Troms. Provenytapet anslås til om lag 3 mill. kroner påløpt og bokført i 2003. For nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 4.

  • – Det foreslås at Postens omsetning av masseforsendelser av brev til utlandet blir fritatt fra merverdiavgift (nullsats) fra 1. juli 2003. Dette er i tråd med prinsippet om at eksport av varer og tjenester er fritatt fra merverdiavgift. Forslaget anslås å gi et provenytap på om lag 3 mill. kroner påløpt og om lag 2 mill. kroner bokført i 2003. For nærmere omtale vises det til Ot.prp. nr. 93 (2002-2003) kap. 1.

  • – Det foreslås å gi lettelser i omregistreringsavgiften for tyngre kjøretøy. Det foreslås dessuten at kjøretøy med flere seterader ikke lenger blir godkjent som avgiftsfrie lastebiler. Samtidig økes vektgrensen for avgiftsfrie kombinertbiler til 7500 kg. Forslagene er nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2002-2003) kap 2.

  • – Omlegging av avgiften på forbrenning av avfall til en utslippsavgift foreslås utsatt i påvente av avklaring fra ESA om tilskuddsordningen for levert energi fra avfallsanlegg. En utsettelse av ordningen til 1. januar 2004 gir isolert sett et provenytap på 35 mill. kroner påløpt og 30 mill. kroner bokført. Samtidig innebærer utsettelsen at det ikke blir bevilget midler til tilskuddsordningen i 2003 (40 mill. kroner). Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2002-2003) kap 2.

  • – Det foreslås at korn- og soyabaserte melkeerstatningsprodukter blir avgiftsmessig likestilt med melk og andre melkeprodukter. Dette innebærer at det gis fritak for produktavgiften på alkoholfrie drikkevarer og fritak for avgiftene på drikkevareemballasje. Den nærmere avgrensingen av fritakene vil bli gitt i forskrift. Forslaget er nærmere omtalt i St.prp. nr. 65 (2002-2003). kap. 2.

Samlet gir de foreslåtte endringene en bokført lettelse på om lag 140 mill. kroner og en påløpt innstramming på om lag 340 mill. kroner.

Sammen med allerede vedtatte endringer, gir dette samlede skatte- og avgiftslettelser for 2003 på knapt 8,6 mrd. kroner påløpt og knapt 11,8 mrd. kroner bokført (ekskl. barnetrygd). Av dette betyr regelendringer i 2003 en lettelse på vel 3,1 mrd. kroner påløpt og knapt 1,8 mrd. kroner bokført. Hoveddelen av lettelsene skyldes med andre ord virkninger av endringer som ble vedtatt for 2002.

Stortingsflertallet har vedtatt å utvide skattefritaket for barnehageplasser. Det er ikke anvist hvordan provenytapet skal dekkes inn. Regjeringen foreslår at vedtaket reverseres.

Utover dette foreslås enkelte endringer av teknisk karakter som ikke har provenyvirkning.

Komiteen viser til sine merknader nedenfor og i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) samt Innst. O. nr. 122 (2002-2003).

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003 vedtok Stortinget å innføre et skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn, jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003) punkt 21.1. Skattefritaket ble forutsatt gjennomført ved forskriftsendringer, og det ble vedtatt hjemmel for slike forskriftsbestemmelser i skatteloven § 5-15 andre ledd andre punktum. Det ble forutsatt at hjemmelen skulle benyttes. Stortinget fattet ikke vedtak om inndekning for provenytapet ved skattefritaket.

Den 14. februar 2003 sendte Finansdepartementet ut et høringsbrev hvor det ble vurdert to ulike modeller for skattefritak for arbeidsgiverbetalte barnehageplasser:

  • – En begrenset modell som bygger på samme avgrensning som gjeldende regler om begrenset skattefritak for arbeidsgivers tilskudd til bedriftsbarnehager, men der det gis fullt skattefritak. Dette innebærer at arbeidsgiver må ha en aktiv rolle i forhold til barnehagen, bl.a. ved å yte kapitaltilskudd e.l. som står i forhold til antall plasser arbeidsgiveren disponerer.

  • – En generell modell som innebærer skattefritak for enhver form for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter, herunder også arbeidstakers egne utgifter. Det vil si at det åpnes for utgiftsdekning/- refusjon også uten at arbeidsgiver har noe direkte forhold til barnehagen.

I høringsbrevet anses en begrenset modell med fullt skattefritak for plass i bedriftsbarnehage å være i samsvar med punkt o) i barnehageavtalen, jf. Innst. S. nr. 255 (2001-2002) punkt 10.4.2.

Videre antas det at den generelle modellen trolig er mest i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med statsbudsjettet for 2003, jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003) punkt 21.1.

Etter Regjeringens syn er det en rekke sterke hensyn som taler mot å innføre et fullt skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn. I tillegg til at skattefritaket innebærer et betydelig provenytap, som Stortinget ikke har funnet inndekning for, vil et slikt skattefritak også virke usosialt. Skattefritaket strider dessuten mot et sentralt prinsipp om at alle fordeler vunnet ved arbeid bør beskattes som lønn. Slike fritak uthuler skattegrunnlaget og svekker effektiviteten i økonomien. Disse motforestillingene har også blitt påpekt i flere av høringsuttalelsene. Etter departementets syn er det nødvendig å trekke et skattemessig skille mellom arbeidstakerens mer private utgifter og arbeidsgiverens betaling for arbeidsinnsats. Skattesystemet bør ikke motivere arbeidsgivere til å dekke arbeidstakers private utgifter framfor å tilby tilsvarende i lønn. Et utvidet skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansatte skiller seg således fra skattefritaksordninger som er begrunnet ut fra virksomhetens behov.

Regjeringen foreslår derfor at det ikke gjennomføres en utvidelse av skattefritaket for bedriftsbarnehager, og at lovendringen som åpner for et generelt skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn, reverseres.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2003 anslo departementet på skjønnsmessig grunnlag at en begrenset modell kunne gi et årlig provenytap på mellom 200 og 600 mill. kroner, jf. St.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte-, avgifts- og tollvedtak. Som presisert, ville provenytapet innenfor dette intervallet bl.a. avhenge av hvilket krav som stilles til arbeidsgivers økonomiske engasjement i barnehagen. Med den begrensede modellen for bedriftsbarnehager som departementet har skissert, jf. høringsbrevet av 14. februar 2003, antar departementet at provenytapet trolig ligger i nedre del av dette provenyintervallet. En generell modell ble videre på svært skjønnsmessig grunnlag anslått å gi et årlig provenytap på om lag 1 mrd. kroner. Provenyvirkningen for 2003 vil avhenge av hvor raskt skattyterne klarer å tilpasse seg skattefritaket, og i hvilken grad usikkerheten rundt utformingen av ordningen påvirker tilpasningene.

Departementet antar at antallet barnehageplasser vil øke over tid. Lavere foreldrebetaling og utvidet skattefritak vil dessuten gjøre arbeidsgiverbetalte barnehageplasser mer attraktive i forhold til andre omsorgsalternativer. Det årlige provenytapet ved et utvidet skattefritak vil derfor stige. På lang sikt antar departementet på svært skjønnsmessig grunnlag at et generelt skattefritak kan gi et årlig provenytap på 1-2 mrd. kroner. Øvre del av intervallet må ses på som en øvre grense på et mulig provenytap, hvor det er lagt til grunn en meget høy barnehagedekning.

Et utvidet skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn vil ha usosiale fordelingsvirkninger. For det første er det lønnstakere med relativt høy lønnsinntekt som vil tjene mest på skattefritaket. For det andre viser empiriske undersøkelser at naturalytelser i arbeidsforhold har størst omfang blant personer med høy arbeidsinntekt.

På grunn av det betydelige provenytapet og de usosiale virkningene er det etter Regjeringens syn sterke grunner for ikke å innføre et fullt skattefritak for arbeidsgivers dekning av barnehageutgifter for ansattes barn. En utvidelse av skattefritaket vil også bryte med helt sentrale prinsipper i skattesystemet. Regjeringen foreslår på bakgrunn av dette ikke å utvide gjeldende skattefritak for tilskudd til bedriftsbarnehager og å reversere lovendringen som hjemler et generelt skattefritak for arbeidsgivers dekning av ansattes utgifter til barnehage, jf. Innst. O. nr. 27 (2002-2003). Det vises til forslag til endring i skatteloven § 5-15 annet ledd annet punktum, jf. Ot.prp. nr. 93 (2002-2003).

Komiteenviser til at det 11. juni 2003 ble enighet om et bredt forlik om barnehagepolitikken i årene fremover og henviser i den forbindelse til Innst. S. nr. 250 (2002-2003) og Innst. O. nr. 128 (2002-2003) for en nærmere omtale av dette. Forliket er også omtalt i Innst S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr. 122 (2002-2003).

Komiteen viser til at barnehageforliket skattemessig for 2003 innebærer at gjeldende krav til arbeidsgivers engasjement, for at arbeidsgivers dekning ikke skal medføre skatteplikt for den ansatte, eller arbeidsgiveravgiftsplikt for arbeidsgiver, opprettholdes, men at kravene til minste foreldrebetaling settes ned fra dagens 18 000 kroner til 9 000 kroner. Komiteen ber Regjeringen gjennomføre dette ved forskriftsendring.

Komiteenviser videre til at for 2004 skal det oppstå rett til skattefrihet og frihet fra arbeidsgiveravgift for arbeidsgiverbetalt barnehageplass når barnehageplassen de facto er arbeidsgiverbetalt, og hvor det er arbeidsgiver selv som enten driver barnehageplassene, eller har kjøpt barnehageplasser i kommunal eller privat barnehage for aktivt å tilby disse til egne ansatte. Forutsetningen er at vilkårene om innskudd/depositum og vedtektsfestet innsynsrett mv. er oppfylt. Komiteen understreker at dette må utformes slik at små og mellomstore bedrifter også kan delta. Plasser som bedriftsbarnehagen tilbyr til andre enn bedriftens ansattes barn, omfattes ikke av skatte- eller avgiftsfrihet. Komiteen ber Regjeringen utforme forskrifter i tråd med dette, som forelegges Stortinget.

I brev av 25. september 2002 ble Norge bedt om å meddele ESA innen 25. mars 2003 hvilke endringer vi ville gjøre for å bringe ordningen i samsvar med EØS-regelverket. I svarbrevet ble det vist til at Norge tar sikte på å opprettholde nullsatsen for arbeidsgiveravgift for ansatte bosatt i tiltakssonen (Nord-Troms og Finnmark). Norge ønsker å benytte artikkel 1(2) tredje ledd i Protokoll 3 til Overvåkings- og domstolsavtalen (ODA-avtalen) som grunnlag for en videreføring av 0-satsen i tiltakssonen. En slik fremgangsmåte forutsetter at det foreligger usedvanlige omstendigheter som rettferdiggjør videreføring av 0-satsen, og dessuten at Island og Liechtenstein gir sitt samtykke til at ordningen skal anses å være forenlig med EØS-avtalen. I brevet til ESA ble det også gjort klart at Norge vil beholde den graderte arbeidsgiveravgiften for ansatte i fiskeri og landbruk. Videre ble det søkt om (notifisert) en overgangsordning på tre år for sone 3 og 4, for å unngå at næringslivet i de berørte områdene opplever en brå kostnadsøkning. Det er også søkt om (notifisert) en ordning med direkte transportstøtte.

Regjeringen fører en aktiv næringspolitikk og har gjennomført store forbedringer i rammebetingelsene for næringslivet. Det kommer også næringslivet i distriktene til gode. Omleggingen av arbeidsgiveravgiften bør skje på en måte som underbygger denne politikken. Regjeringens utgangspunkt er derfor at de økte avgiftsinntektene ved en endring av dagens ordning skal tilbakeføres til de områdene som blir berørt. Regjeringen har i tillegg lagt vekt på at de alternative ordningene skal være kostnadseffektive og målrettede i forhold til bosetting og sysselsetting i distriktene.

Situasjonen i tiltakssonen (Finnmark og Nord- Troms) er spesiell. En økning i ordinær arbeidsgiveravgiftssats fra 0 til 14,1 pst. ville være dramatisk. Bedriftene i tiltakssonen har i gjennomsnitt svært lave profittmarginer, og vil derfor i liten grad være i stand til å bære økte kostnader. Fraflyttingstallene for Finnmark er i tillegg spesielt høye. De store avstandene, den svært lave befolkningstettheten, klimaet og hensynet til samisk bosetning er forhold som begrunner at omstendighetene i tiltakssonen er usedvanlige. Dette er bakgrunnen for at Regjeringen tar sikte på å videreføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i tiltakssonen. Det legges opp til å bruke ODA-avtalen, Protokoll 3.

Det er viktig at den rettslige begrunnelsen for å beholde redusert avgift er god når man vurderer anvendelse av Protokoll 3. Dersom Protokoll 3 skulle ha vært anvendt også utenfor tiltakssonen, måtte det blitt dokumentert at det foreligger slike usedvanlige omstendigheter som protokollen krever, også i områdene utenfor tiltakssonen. Regjeringens klare vurdering er at en ikke ville fått gjennomslag for en slik påstand. Regjeringen har imidlertid godt håp om at unntak for tiltakssonen kan bli godtatt.

Regjeringen går inn for å beholde dagens differensierte arbeidsgiveravgift for primærnæringene fiskeri og landbruk. En nærmere oversikt over hvilke typer foretak innenfor landbruks- og fiskerisektoren som vil kunne beholde dagens graderte arbeidsgiveravgift, vil bli presentert i forbindelse med statsbudsjettet for 2004. I utgangspunktet vil den graderte arbeidsgiveravgiften bli videreført for dem som produserer varer som faller utenfor statsstøtteregelverket i EØS-avtalen.

I utformingen av en alternativ ordning for privat næringsvirksomhet har Regjeringen lagt vekt på at en så langt som mulig skal opprettholde den fordelen som ligger i dagens differensierte arbeidsgiveravgift. For privat næringsliv lokalisert i sonene 2, 3 og 4, legges det derfor opp til en ordning for differensiering av arbeidsgiveravgiften innenfor det fribeløpet for statsstøtte som statsstøtteregelverket tillater. Fribeløpet er på 100 000 euro over tre år, eller om lag 250 000 kroner pr. foretak pr. år. En slik ordning vil kunne kompensere foretak med inntil om lag 10 ansatte i sonene 3 og 4, og inntil om lag 20 ansatte i sone 2. Detaljene i ordningen er ikke fastsatt, men vil bli framlagt i forbindelse med statsbudsjettet for 2004. ESAs retningslinjer for bagatellmessig støtte tillater imidlertid ikke et slikt fribeløp for transportsektoren.

For å unngå at næringslivet i de berørte områdene skal oppleve en brå og sterk kostnadsøkning, har Regjeringen overfor ESA søkt om (notifisert) en overgangsperiode for sonene 3 og 4. For sone 3 legges det opp til at satsen økes årlig med 1,9 prosentpoeng med unntak for 2007, da satsen økes med 2 prosentpoeng. For sone 4 legges det opp til at satsen økes årlig med 2,2 prosentpoeng, med unntak for 2007 da satsen økes med 2,4 prosentpoeng. Overgangsordningen vil ha betydning for de virksomhetene i sonene 3 og 4 som ikke blir kompensert fullt ut av fribeløpet.

Det er usikkert om ESA vil godkjenne en overgangsperiode. Ifølge ESA vil overgangsordningen innebære statsstøtte i strid med statsstøtteregelverket i overgangsperioden. ESA har derfor varslet at det må åpnes formell prosedyre. På grunn av prosedyreregler om uttalelsesrett mv. innebærer dette at endelig vedtak fra ESA sannsynligvis ikke foreligger før sent høsten 2003. Statsbudsjettet for 2004 må derfor baseres på at den notifiserte overgangsperioden blir godtatt.

For offentlig sektor legger Regjeringen opp til en kompensasjonsordning gjennom økte rammeoverføringer. Dette vil i hovedsak gjelde kommunesektoren, men også en del statlige virksomheter i de berørte sonene, for eksempel de statlige helseforetakene. Kompensasjonsordningen for kommunesektoren er nærmere beskrevet i St.prp. nr. 66 (2002-2003) Kommuneproposisjonen.

Regjeringen har notifisert en ordning med direkte transportstøtte basert på retningslinjene for transportstøtte i EØS-området. Transport av varer utover 350 km til og fra virkeområdet vil etter forslaget kunne motta støtte. Transport over 350 km innenfor virkeområdet vil også kunne få transportstøtte. For transport mellom 350 km og 700 km legges det opp til en støtteintensitet avhengig av foretakets lokalisering. For transport utover 700 km økes støtteintensiteten. Ordningen vil bli nærmere vurdert i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.

Regjeringen legger dessuten opp til å avvikle el-avgiften for all næringsvirksomhet, jf. like nedenfor under punkt 6.4. Dette kommer også næringslivet i de berørte sonene til gode.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at den differensierte arbeidsgiveravgiften har vært en treffsikker, administrativ enkel og god ordning for å opprettholde næringsaktivitet i distriktene. Disse medlemmer viser til at ESA har fått medhold av EFTA-domstolen i at den differensierte arbeidsgiveravgiften er ulovlig statsstøtte og at ESAs godkjennelse av slik støtte bortfaller 1. januar 2004. Disse medlemmer viser til at Regjeringen har vurdert ulike kompenserende tiltak ogat Regjeringen hele tiden har holdt en åpen linje i denne saken og har invitert til synspunkter og forslag fra dem som berøres av endringer. Regjeringens utgangspunkt er at de økte avgiftsinntektene ved en endring av dagens ordning skal tilbakeføres til de områdene som blir berørt. De alternative ordningene skal i tillegg være kostnadseffektive og målrettede i forhold til bosetting og sysselsetting i distriktene.

Disse medlemmer vil vise til St.meld. nr. 2 (2002-2003) Revidert nasjonalbudsjett 2003 der det er gjort rede for de ulike alternative ordningene Regjeringen tar sikte på å innføre som erstatning for den differensierte arbeidsgiveravgiften. Regjeringen har blant annet varslet videreføring av dagens ordning innenfor et fribeløp på om lag 250 000 kroner pr. bedrift pr. år slik statsstøtteregelverket tillater, innføring av en direkte transportstøtteordning, fortsatt fritak for elektrisitetsavgiften for næringslivet, kompensasjonsordning for offentlig sektor, og at de næringene som ikke er omfattet av EØS-avtalens statsstøtteregelverk, skal beholde differensiert arbeidsgiveravgift.

Disse medlemmer viser videre til at det blir tatt sikte på å videreføre den differensierte arbeidsgiveravgiften i tiltakssonen ved å bruke en spesialbestemmelse i EØS-reglementet (ODA-avtalen, protokoll 3).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at virkningene av økt arbeidsgiveravgift vil kunne få alvorlige konsekvenser for det næringsliv som rammes. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i et brev til statsministeren 12. mars 2003 ba om at Regjeringen la opp til en bredere drøfting av situasjonen med partiene i Stortinget utenom orienteringen i Stortingets EØS-utvalg. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen ikke fulgte opp denne henstillingen, som kunne gitt et bedre grunnlag for å vurdere muligheten for å utnytte EØS-avtalens unntaksbestemmelse som gir rom for en politisk vurdering av unntak fra statsstøtteregelverket.

Disse medlemmer viser til at mulighetene for å benyttes ODA, protokoll 3 i andre soner enn Finnmark og Nord-Troms heller ikke synes tilstrekkelig klarlagt.

Disse medlemmer vil også peke på at Regjeringen i sin orientering ikke presenterer et opplegg for hvordan den vil sikre full kompensasjon for høyere arbeidsgiveravgift til næringslivet i de regionene som rammes.

Disse medlemmer vil understreke at de økte avgiftsinntektene som følge av økt arbeidsgiveravgift i store deler av dagens unntakssoner fullt ut skal benyttes til tiltak i de enkelte regioner hvor avgiften skal økes. Disse medlemmer vil peke på at mulighetene for å beholde lavere arbeidsgiveravgift for bransjer hvor dette ikke virker konkurransevridende må utnyttes. Mulighetene for å bruke transportstøtte som alternativt tiltak må utnyttes i alle regioner, og det må legges opp til næringspolitiske tiltak der hvor det ikke er mulig å finne løsninger som kan avhjelpe kostnadsøkningen i bransjer og enkeltbedrifter. Disse medlemmer vil videre understreke at de tiltak det legges opp til må være varige og ikke bare overgangsordninger.

Disse medlemmer viser til sitt forslag om å fjerne el-avgiften for all næringsvirksomhet og at dette også kommer næringslivet i de berørte soner til gode. Disse medlemmer vil peke på at en slik reduksjon ikke skal dekkes inn gjennom de økte inntektene fra arbeidsgiveravgiften, og viser for øvrig til sine merknader og forslag i Budsjett-innst. S. II. kap. 6.4.2.

Disse medlemmer vil videre peke på at det forutsettes at offentlig sektor i alle berørte områder fullt ut kompenseres for bortfallet av lavere arbeidsgiveravgift.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser til at differensiert arbeidsgiveravgift har vært en treffsikker, administrativt enkel og god ordning for å opprettholde aktivitet i usentrale deler av Norge.

Selv om overgangsordninger, fribeløp og transportstøtte vil redusere de negative konsekvensene omleggingen gir, frykter disse medlemmer likevel at omleggingen kan skape store problemer for mange bedrifter som blir berørt.

Disse medlemmer er også kritisk til om Regjeringen har gjort det som er mulig for å forhindre bortfallet av differensiert arbeidsgiveravgift.

Disse medlemmer viser for øvrig til at denne problemstillingen også var aktuell under regjeringen Stoltenberg og at heller ikke denne regjeringen gjorde en tilstrekkelig innsats i forhold til å finne alternative løsninger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kystpartiet viser til at Regjeringen legger opp til å bruke ODA, Protokoll 3, for å beholde 0-sats i Finnmark og Nord-Troms, samtidig som det ikke gjøres forsøk på å benytte samme protokoll på andre soner i landet som blir berørt av denne omleggingen.

Disse medlemmer synes dette er en alfor passiv holdning og mener at Regjeringen på nytt må vurdere en utvidet bruk av ODA, Protokoll 3, med sikte på at dagens differensierte arbeidsgiveravgift kan beholdes i sin helhet.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil understreke den sentrale plassen den differensierte arbeidsgivaravgifta har i norsk distriktspolitikk. EFTA-domstolen sitt vedtak av 20. mai 1999 slo fast at den geografisk differensierte arbeidsgivaravgifta er å sjå på som statsstøtte i samsvar med EØS-avtalen. Desse medlemene vil peike på at både EU og EØS-tilhengarane har hevda at differensiert arbeidsgivaravgift var norsk skatte- og avgiftspolitikk og dermed unntatt frå EØS-avtalen. Dette var altså feil og Noreg er no pliktig å gjennomføre dei endringane i arbeidsgivaravgifta som endringar i EU sitt regelverk for regionalstøtte etter artikkel 61 (3)c krev. EU sitt regelverk for støttenivå, innretning og geografisk virkeområde har med dette fått direkte verknad på, og styring over, norsk politikk på eit av dei viktigaste områda innanfor norsk distrikts- og næringsstøtte.

Desse medlemene vil peike på at dommen fører med seg fundamentale og prinsipielle endringar som tar ordninga ut av nasjonale hender og overfører avgjerdene til EU. Desse medlemene har fremja fleire forslag for å få klargjort dei langsiktige verknadane dommen vil få for den differensierte arbeidsgivaravgifta og norsk distriktspolitikk. I samband med budsjetthandsaminga i kommunalkomiteen hausten 1999 fremja Sosialistisk Venstreparti forslag om å få utgreidd langsiktige konsekvensar av dommen, og pålegg om at Regjeringa måtte arbeide fram alternativ. Forslaget falt. Under handsaminga av budsjett for 2000, sendte Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe brev til dåverande kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad, og frå svaret går det fram at dette viktige og vanskelige arbeidet ikkje har starta enno. Fordi Regjeringa ikkje hadde byrja på dette omfattande, vanskelege og viktige arbeidet, fremja Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet igjen forslag i Stortinget om å be Regjeringa seinast i Distrikts- og regionalpolitisk melding våren 2001 klargjere dei langsiktige verknadane EFTA-dommen ville få for den differensierte arbeidsgivaravgifta og norsk distriktspolitikk, og om å førebu arbeidet med ein notifikasjon slik at geografisk differensiering og støttenivå i distriktspolitikken kunne oppretthaldast òg etter 2003.

Under handsaminga av saka sendte finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen brev til komiteen der det blant anna står:

"Regionalstøtteregelverket som ESA la til grunn for sin vurdering av ordningen gjelder fram til 31. desember 2006. Det bør derfor ikke være problematisk å få videreført ordningen etter 31. desember 2003, gitt at Norge fortsatt kan dokumentere at næringslivet har transportmerkostnader som overstiger fordelene med nedsatt arbeidsgiveravgift."

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti vil peike på at Regjeringa gikk ut frå at intensjonane vart ivaretatt gjennom det arbeid Regjeringa hadde sett i verk. Dette har no vist seg å ikkje stemme, og vi har eit halvår på oss til å tilpasse oss EU sitt regelverk for støttenivå, innretning og geografisk virkeområde.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil hevde at Regjeringa sitt arbeid på dette viktige området er kritikkverdig. Særleg vil desse medlemene peike på at Regjeringa sitt forslag til transportstøtte ikkje omfattar ein einaste av kommunane i Aust-Agder, Telemark, Buskerud, Hordaland, Oppland eller Hedmark, trass i at regelverket gir høve til det, samstundes som Regjeringa har søkt om unntak for andre kommunar som ikkje fyller kriteria. Dette er så oppsiktsvekkande at ESA har påtalt det i sitt svar. Desse medlemene vil òg vise til at Regjeringa heller ikkje har sannsynleggjort kvifor ein ikkje vil vurdere om eit vedtak etter ODA protokoll 3. art. nr. 2 tredje ledd kan rekke lenger enn til å oppretthalde nullsats for arbeidsgivaravgift i sone V, slik Regjeringa no varslar.

Desse medlemene viser vidare til at Regjeringa går inn for å oppretthalde den differensierte arbeidsgivaravgifta for primærnæringane fiskeri og landbruk, men enno ikkje kan sei noko om kva type føretak innanfor fiskeribasert næringsmiddelindustri og landbruksbasert næringsmiddelindustri som kan komme inn under unntaket.

Desse medlemene vil finne det totalt uakseptabelt om Noreg ikkje nyttar sjansane som finst i regelverket maksimalt. Det vil vere katastrofalt for næringslivet i distrikta om Regjeringa fortsetter å ignorere problema desse får ved bortfallet av den differensierte arbeidsgivaravgifta. Desse medlemene viser òg til at Sosialistisk Venstreparti har sendt brev til Statsministeren og bedt om grunngjeving for Regjeringa sin handlemåte i saka, og om at Stortinget no vert orientert fullt og heilt om vår posisjon i denne saka fram til no, og kva som vil vere våre posisjonar framover.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kystpartietvil understreke at Norge vil stå politisk og juridisk sterkt i en sak for å opprettholde hele virkeområde for den differensierte arbeidsgiveravgiften. En juridisk utgreiing fra Norges fremste eksperter på EØS-rett, ved advokatkontoret Thommesen, Krefting Greve og Lund AS, datert 13. mai 2003, konkluderer med at Norge har svært gode og saklige argumenter på vår side. Utredningen konkluderer med at ODA protokoll 3 art. 1 nr. 2 tredje ledd neppe kan gjøres til gjenstand for kontroll ved EFTA-domstolen, og at prøvingsintensiteten under alle omstendigheter vil være temmelig begrenset.

Utredningen viser også til at bruk av adgangen etter ODA protokoll 3 art. 1 nr. 2 tredje ledd neppe må ha EØS-komiteens samtykke.

Disse medlemmer har også merket seg at utredningen viser til at dersom det legges til grunn at EØS-komiteens samtykke er nødvendig, vil EU ikke ha saklig grunn til å stemme mot at støtte vedtatt av EFTA-landene etter ODA protokoll 3 art. 1 nr. 2 tredje ledd er forenlig med EØS-avtalen, bortsett fra i de tilfeller et tilsvarende vedtak etter EU artikkel 88 nr. 2 tredje ledd ville blitt undererkjent av EF-domstolen. Og det har til nå ikke skjedd.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen på grunnlag av ODA protokoll 3 artikkel nr. 2 tredje ledd, overfor ESA søke unntak for hele virkemiddelområdet for den differensierte arbeidsgiveravgiften."

EFTAs overvåkingsorgan, ESA, vedtok 23. mai 2001 nye retningslinjer for miljøstøtte. ESA åpnet en formell undersøkelsesprosedyre av enkelte av de norske miljøavgiftene 26. juli 2002. Saken ESA behandler gjelder forbruksavgiften på elektrisk kraft (el-avgiften), CO2-avgiften og SO2-avgiften slik de har vært utformet etter 1. januar 2002. Mye tyder på at industriens fritak for el-avgift vil bli ansett som statsstøtte, og at el-avgiften må legges om. For å redusere risikoen for eventuelle krav fra ESA om tilbakebetaling av støtte, bør avgiften legges om fra 1. januar 2004.

Administrative, kontrollmessige og samfunnsøkonomiske hensyn taler etter Regjeringens vurdering for at den beste løsningen på problemet er å frita all næringsvirksomhet fra el-avgift. Dette vil gi en varig løsning av saken ovenfor ESA, og sikre bedre og mer stabile rammebetingelser for næringslivet. Et fritak for el-avgift for all næringsvirksomhet kan innebære et netto provenytap på i størrelsesorden 1,8-1,9 mrd. kroner dersom bevilgningene til offentlig virksomhet blir redusert tilsvarende besparelsen i el-avgift. Regjeringen vil foreslå endringer i el-avgiften i budsjettet for 2004.

Endringer i elektrisitetsavgiften kan gjøre det relativt sett mindre lønnsomt å bruke andre energibærere, enn elektrisitet. Dette vil spesielt ramme overgangen til alternativ oppvarming og utbyggingen av vannbåren varme. Regjeringens ambisjoner og mål om energiomlegging står fast. Ved en utvidelse av fritaket vil Regjer­ingen vurdere avbøtende tiltak for å motvirke uheldige virkninger for energiomleggingen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de alvorlige innvendinger som er kommet i høringene mot Regjeringens forslag om å fjerne el-avgift for all næringsvirksomhet når det gjelder overgang fra andre energibærere til elektrisk kraft og en alvorlig forverring av konkurranseforholdene for andre oppvarmingsformer og energikilder. Disse innvendingene bekreftes i svar fra Finansdepartementet, hvor det pekes på at endringene kan innebære en økning i elektrisitetsforbruket over tid på inntil 3 TWh.

Disse medlemmer viser til at en slik økning i strømforbruket vil forsterke den underbalansen som allerede eksisterer og gi ytterligere prispress på strøm. Like alvorlig er det at endringen vil svekke det økonomiske grunnlaget for utbygging av fjernvarmesystemer, noe som ytterligere vil svekke det økonomiske grunnlaget for utbygging av fjernvarmesystemer, noe som ytterligere vil svekke kraftbalansen. Disse medlemmer kan ikke se at Regjeringen har presentert tiltak som kan møte dette og sikre økonomisk grunnlag, verken for dagens fjernvarmeproduksjon eller en videre utbygging.

Disse medlemmer kan ikke se at de innvendinger Regjeringen reiser mot en opplegging av dagens el-avgiftsfritak for industrien i tråd med det danske systemet, er av en slik karakter at dette bør avvises. Etter disse medlemmers syn er konsekvensene av Regjeringens opplegg langt alvorligere, spesielt i forhold til svekkelsen av kraftbalansen og mulighetene for økt utbygging og overgang til fjernvarme basert på andre energibærere.

På denne bakgrunn vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

"Dagens fritak for el-avgift til industrien legges om i tråd med det danske avgiftssystemet fra 1. januar 2004.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Kystpartiet slutter seg til Regjeringens vurderinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er positiv til Regjeringens vurdering vedrør­ende fritak for el-avgift for all næringsvirksomhet. En løsning hvor deler av konkurranseutsatt næringsliv ville fått økte kostnader gjennom pålegg om el-avgift ville forverret en allerede vanskelig konkurransesituasjon.

Samtidig må det tas hensyn til at kraftbalansen i Norge allerede er meget stram, noe situasjonen i vinter illustrerte tydelig. Disse medlemmer mener derfor et fritak for el-avgiften også må innebære at det gjøres nødvendige avgiftsmessige tilpasninger i andre deler av kraftforsyningen. Flere instanser har påpekt faren for at energifleksibiliteten blir svekket ved at elkraft alene får redusert avgiftene.

Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil vurdere avbøtende tiltak for å motvirke uheldige virkninger for energiomleggingen, og at Regjeringen nevner spesielt alternativ oppvarming og utbygging av vannbåren varme. Disse medlemmer forventer at Regjeringen har et bredere syn på energiforsyningen, og blant annet også justerer grunnavgiften på olje slik at man unngår sterk konkurransevridning mellom forskjellige energibærere.

Disse medlemmer viser til at grunnavgiften på olje ble innført for å balansere en økning i el-avgiften. Økt bruk av olje i vinter var en viktig kilde til å unngå kraftrasjonering. Dersom Regjeringen gjennom redusert el-avgift forverrer oljens konkurranseevne til oppvarmingsformål ytterligere, vil dette redusere olje som et alternativ til el-oppvarming. Dette vil gjøre Norge ytterligere avhengig av el-kraft, hvor kraftunderskuddet i dag må dekkes av blant annet kullkraft fra Danmark.

Dersom de avbøtende tiltak ikke er tilstrekkelige til å hindre en konkurransevridning til fordel for elektrisitet, frykter disse medlemmer at konsekvensene av en allerede stram kraftbalanse og for lav overføringskapasitet kan bli høyere pris til husholdningene. Dette må unngås.

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet peikar på at det norske systemet med fritak for el-avgift i industrien har fungert føremålstenleg. Spesielt har det styrka den kostnadsmessige konkurranseevna til sentrale verksemder i den konkurranseutsette industrien. Denne ordninga lyt Noreg ideelt sett krevje vert halden ved like. Regjeringa bør også leggje til rette for at fleire produksjonsverksemder kan kome innunder fritaket.

Denne medlemen meiner derimot at eit generelt fritak for el-avgift, slik Regjeringa går inn for, har ei rekkje negative sideverknader. Både fjernvarmebransjen, bioenergibransjen og naturvernorganisasjonar åtvarar mot den foreslegne endringa. For det fyrste vil incitamenta til substitusjon av el med andre varmekjelder i næringsverksemder verte svekka. Til dømes har Enova varsla at avgiftskuttet vil gjere det umogeleg å oppnå målet om 4 TWh vassboren varme innan 2010, utan omsyn til om målet står fast. For det andre tilseier avgiftsfritaket isolert sett auka etterspurnad etter el. I ein situasjon kjenneteikna ved stram kraftbalanse, vil brorparten av denne auken sannsynlegvis verte stetta gjennom import av elektrisitet frå utlandet, til dømes kolkraft. Denne medlemen vil peike på at framlegget til Regjeringa dermed vil kunne ha ein negativ miljøeffekt.

Merverdiavgiftssystemet gir konkurransevridninger mellom offentlig forvaltning og private tilbydere. Konkurransevridningene skyldes at offentlig forvaltning som regel er utenfor merverdiavgiftssystemet, og dermed ikke kan fradragsføre merverdiavgiften på anskaffelser. Merverdiavgiften kan dermed gi et motiv til egenproduksjon av avgiftspliktige tjenester i offentlig forvaltning. Regjeringen nedsatte i januar 2002 et utvalg som skulle vurdere løsninger som virker nøytralt for kommunenes beslutninger i forhold til merverdiavgiften. Utvalget la fram sin utredning 18. desember 2002, jf. NOU 2003: 3 Merverdiavgiften og kommunene – Konkurransevridninger mellom kommuner og private.

Utvalget har vurdert ulike løsninger for å motvirke konkurransevridningene og anbefaler en overgang fra dagens begrensede kompensasjonsordning til en generell kompensasjonsordning for kommuner og fylkeskommuner. En generell kompensasjonsordning vil innebære at kommunesektoren får kompensasjon for merverdiavgiften på alle innkjøp av varer og tjenester hvor det ikke foreligger rett til fradrag. Siden kommunene får kompensert all merverdiavgift, vil avgiften dermed ikke påvirke om kommunen produserer tjenester med egne ansatte eller kjøper dem fra andre. Etter utvalgets forslag skal en generell kompensasjonsordning, i likhet med dagens begrensede ordning, ligge utenfor merverdiavgiftssystemet.

Utvalgets utredning ble sendt på høring 16. januar 2003 med frist 16. april 2003. Høringsinstansene slutter seg i stor grad til utvalgets forslag om å innføre en generell kompensasjonsordning utenfor merverdiavgiftssystemet.

Med utgangspunkt i utvalgets forslag og høringsinstansenes innspill vil Finansdepartementet, i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet, vurdere nærmere en ordning som kan nøytralisere merverdiavgiften for kommunene.

En ordning som sikrer nøytralitet, skal etter planen innføres fra 2004. Regjeringen legger vekt på ordninger som totalt sett er robuste, og som kan håndteres uten unødige administrative kostnader. Ved utarbeiding av forslag til administrative løsninger som berører kommunesektoren, bl.a. i forhold til håndteringen i kommunale regnskaper, vil departementene ha kontakt med representanter for kommunal sektor. Regjeringen vil legge fram sitt forslag til løsning i budsjettet for 2004 med sikte på at ordningen trer i kraft fra 1. januar 2004.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003) og budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet om 2003-budsjettet, og ser frem til at Regjeringen vil legge frem forslag til løsning i budsjettet for 2004.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet viser til at Regjeringens opplegg for endringer i momskompensasjonen er en oppfølging av budsjettavtalen mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet. Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet stemte mot forslaget om utvidelse av ordningen ved behandlingen av finansinnstillingen. Disse medlemmer ser ikke grunn for nå å foreta slik utvidelse som Regjeringen legger opp til.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for øvrig til at partiet flere ganger har fremmet forslag om avgiftsmessig likestilling av kjøp fra private bedrifter og offentlig egenproduksjon av tjenester.

I forbindelse med omtalen av løsninger som nøytraliserer merverdiavgiften for kommunesektoren i Revidert nasjonalbudsjett 2002, er det uttalt at videre utredning av løsninger for statsforvaltningen vil skje parallelt med at det arbeides med løsninger for kommunene, og at Regjeringen vil komme tilbake med eventuelle forslag til endringer også for statsforvaltningen tidligst i budsjettet for 2004.

Finansdepartementet har vurdert alternative løsninger som motvirker konkurransevridningen i statsforvaltningen. Departementet anbefaler en ordning med nettobudsjettering av merverdiavgift, dvs. at virksomhetene ikke belastes betalt merverdiavgift i regnskapet. Dette vil i utgangspunktet være en enkel og oversiktlig ordning med lave administrative kostnader.

Finansdepartementet har lagt til grunn at en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen, i utgangspunktet bør begrenses til ordinære forvaltningsorganer som rapporterer til statsregnskapet.

For å sikre en provenynøytral omlegging til en nettoordning, må alle budsjettposter renses for utgifter til merverdiavgift som i dag ligger inne i budsjettrammene. Størrelsen på disse utgiftene er imidlertid meget usikker siden det ikke finnes tall over betalt merverdiavgift for forvaltningsorganene.

Regjeringen vil gå inn for at en baserer trekk på regnskapsmessig grunnlag. Dette forutsetter at det gjennomføres en regnskapsmessig omlegging slik at utgifter til merverdiavgift synliggjøres i regnskapene. En slik regnskapsmessig omlegging kan tidligst gjennomføres for budsjettåret 2004 og foreligge i mars 2005. Nettobudsjetteringsordningen kan dermed tre i kraft fra og med budsjettåret 2006.

Regjeringen vil foreslå at regnskapsførte utgifter til merverdiavgift legges til grunn for trekk ved innføring av en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for staten i 2006. Den enkleste utformingen av ordningen vil være at den gjelder all merverdiavgift som forvaltningsorganene betaler på sine innkjøp.

Regjeringen vil komme tilbake på et senere tidspunkt med et konkret forslag til innføring av en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for ordinære forvaltningsorgan. Det legges opp til at ordningen kan innføres fra 2006.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter innføringen av en ordning som nøytraliserer merverdiavgiften for statsforvaltningen, men mener at Regjeringen har hatt god tid på seg til å finne frem til en hensiktsmessig ordning, og at en innføring fra 2006 er unødvendig sent.

I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003 ble det lagt til grunn at tjenester innen alternativ behandling skal unntas fra merverdiavgift, og at dette skal iverksettes senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003 innenfor de rammer Stortinget trekker opp.

I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget 2003 - lovendringer ble det foreslått en utvidelse av merverdiavgiftsloven § 5 b første ledd nr. 1 til også å omfatte helserelaterte tjenester. Stortinget har sluttet seg til forslaget. Det foreligger nå lovhjemmel for at Finansdepartementet i forskrift kan innføre ytterligere unntak også for alternativ behandling.

I samsvar med forslaget i Ot.prp. nr. 27 (2002-2003) Om lov om alternativ behandling av sykdom mv. har Finansdepartementet hatt på høring et forslag om å utvide unntaket for alternativ behandling med fem nye behandlingsformer.

Høringsfristen gikk ut 31. mars 2003. I samarbeid med Helsedepartementet foretar Finansdepartementet nå en vurdering og oppsummering av høringsrunden. Det er lagt opp til at utvidelsen vil bli fastsatt innen kort tid.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet viser til behandlingen av Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) hvor det ble vedtatt en utvidelse av merverdiavgiftslovens § 5 b første ledd nr. 1 til også å omfatte helserelaterte tjenester. Videre viser disse medlemmer til at det i forbindelse med budsjettet for 2003 ble lagt til grunn at tjenester innen alternativ behandling skal unntas fra merverdiavgift, og at dette skal iverksettes senest i Revidert nasjonalbudsjett 2003, og forutsetter at utvid­elsen blir fastsatt så raskt som overhodet mulig.

I Dokument nr. 8:40 (2002-2003) og Innst. S. nr. 135 (2002-2003) har Stortinget bedt Regjeringen om å utrede modeller for differensierte avgifter på strøm og legge fram eventuelle forslag om dette i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 2003. Modellen skulle inneholde incitamenter til strømsparing ved premiering av lavt forbruk og økt byrde ved høyere forbruk.

Regjeringen legger betydelig vekt på energisparende tiltak. Regjeringen er imidlertid av den oppfatning at differensierte avgifter for strøm ikke er et særlig velegnet virkemiddel verken for å begrense energibruk eller redusere miljøproblemer. I tillegg kan slike systemer ha uheldige fordelingsmessige effekter. En eventuell innføring av et slikt virkemiddel vil måtte ledsages av tiltak for å oppveie både for de negative fordelingsmessige virkningene og uheldige miljøeffekter. En slik omlegging er etter Regjeringens syn ikke hensiktsmessig. Regjeringen vil i lys av dette ikke foreslå at el-avgiften differensieres.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, registrerer at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak om å foreslå modeller for differensiert el-avgift. Flertallet foreslår at det opprettes et nytt og bredt sammensatt utvalg bestående av representanter for strømleverandører, distributører, nettselskaper, samt representanter for forbruker- og miljøorganisasjoner. Flertallet viser for øvrig til Arbeiderpartiets forslag Dokument nr. 8:139 (2001-2002) om toveiskommunikasjon som vil gi forbrukerne anledning til å påvirke sin egen strømregning.

Flertallet fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen nedsette et bredt sammensatt nasjonalt utvalg bestående av representanter for strømleverandører, distributører, nettselskaper, samt representanter for forbruker- og miljøorganisasjoner som skal utrede ulike modeller for differensierte avgifter på elektrisitet. Utvalget skal legge fram en innstilling så snart det lar seg gjøre, men innen utgangen av 2003."

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurdering om ikke å differensiere el-avgiften. Disse medlemmer viser til de faglige innvendinger som er kommet mot forslaget om en differensiert el-avgift. Disse medlemmer tar inn over seg det faktum at en differensiert avgift ikke er et egnet virkemiddel verken for å gi incitamenter til å begrense energibruk eller redusere miljøproblemer. Disse medlemmer er også særlig opptatt av de negative fordelingsmessige effektene av et slikt forslag, samtidig som forslaget også vil kunne skape en ineffektivitet i kraftmarkedet, som er uheldig for totalvelferden i samfunnet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Olje- og energidepartementet har vurdert to-prissystem på strøm ved flere anledninger. Utredninger har vist at differensiert avgift har liten treffsikkerhet på inntektsfordelingen, og har stor usikkerhet vedrørende kraftforbruket. Det er mange praktiske vanskeligheter med en slik differensiering.

Disse medlemmer vil hevde at innføringen av to-prissystem med differensiert avgift er administrativt komplisert, og gir incentiver til kreative tiltak for å unngå det progressive leddet. Dette kan eksempelvis være å installere flere strømmålere, dele opp husstanden etc. Ordningen tar ikke hensyn til kraftbehovet i husholdningene, og kan derfor slå uheldig ut mht. store familier. Mange har i dag ikke alternativer til elektrisk oppvarming, og heller ikke muligheter for å installere dette.

Disse medlemmer vil arbeide for å redusere/fjerne el-avgiften generelt, og viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett hvor avgiften ble mer enn halvert. Som strakstiltak foreslo Fremskrittspartiet i nysalderingen av statsbudsjettet for 2002 å gi Regjeringen fullmakt til å tilbakeføre ekstrainntektene i form av økt moms, ved å redusere/fjerne el-avgift og moms i seks måneder.

I tillegg vil disse medlemmer vise til Dokument nr. 8:51 (2002-2003) om el-avgift og momsfritak som ble nektet behandling av Stortingets flertall.

Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 135 (2002-2003) hvor Fremskrittspartiet sluttet seg til forslaget om en ytterligere utredning av et to-prissystem, og vil nå som da understreke at det bør legges vekt på å få frem løsninger på de svakheter som er nevnt ovenfor.

I budsjettavtalen høsten 2002 mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ble det bestemt at det skulle settes ned et utvalg som skulle vurdere virkningene på statens inntekter av å endre avgiftene på grensehandelsutsatte varer, jf. Budsjett-innst. S. nr. I (2002-2003). Utvalget ble nedsatt 22. januar 2003 og la fram sin rapport 30. april.

Rapporten fra utvalget vil bli sendt ut på høring med det første.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Danmark, Sverige og Finland innfører EU-kvoter på alkohol fra 1. januar 2004.

EU-borgere vil da til disse landene kunne ta med 10 liter brennevin, 20 liter sterkvin, 90 liter vin og 110 liter øl ved hver grensepassering fra annet EU-land.

EU-kommisjonen krever at Sverige avgiftsbelegger øl og vin likt, noe som vil føre til en reduksjon i svenske vinavgifter. Videre vil budsjettforliket i Danmark føre til en kraftig reduksjon av de danske brennevinsavgiftene fra 1. oktober 2003.

Da vil de danske brennevinsavgiftene være 73 pst. lavere, og vinavgiftene hele 84 pst. lavere enn tilsvarende norske avgifter. Med de betydelige kvotene innen EU vil dette nødvendigvis måtte få en "dominoeffekt" også for Sverige og Finland og føre til at disse landene vil måtte ytterligere redusere sine avgifter.

De store forskjellene vil også få konsekvenser for grensehandelen mellom Norge og nabolandene. For 2003 er det anslått at nordmenn vil handle for ca. en milliard kroner på det svenske Systembolaget. Med ytterligere økte forskjeller i avgiftsnivået vil dette bare øke i tiden fremover.

Disse medlemmer mener derfor at for å motvirke en videre økning i grensehandelen, er det nødvendig å senke de norske alkoholavgiftene ned til svensk nivå i budsjettet for 2004.

Disse medlemmer viser til at Norge har verdens høyeste avgifter på alkohol.

Mens Regjeringen i Sem-erklæringen lovte at særavgiftene på grensehandelsutsatte varer skulle reduseres, har i stedet nesten alle grensehandelsrelaterte avgifter økt i stortingsperioden.

Avgiftene på drivstoff, tobakk, sukker, sjokolade og kullsyre er økt med 2,2 pst. siden 2001, mens emballasjeavgiften er økt med 4,3 pst. Avgiftene på øl og vin er redusert med beskjedne 2,9 pst. Bare for brennevin har avgiften blitt synlig redusert, med 22,7 pst.

Disse medlemmer viser til at ifølge Finansdepartementet på spørsmål i oktober 2002 ville provenytapet for en reduksjon av brennevinsavgiften med 10 pst. være 98 mill. kroner. Fra nyttår ble brennevinsavgiften redusert med 9 pst., og Vinmonopolets salg av brennevin viser at staten tar inn 20 mill. kroner mer i første kvartal i år enn i tilsvarende periode i fjor. Fortsetter denne trenden, vil inntektsøkningen bli hele 80 mill. kroner pluss moms på årsbasis. Altså det stikk motsatte av Finansdepartementets beregninger.

Dette viser at departementets anslag er helt ubrukelige som grunnlag å fatte vedtak på.

Nesten alle grensehandelsutsatte varer har altså fått økt prisforskjell mot Sverige i stortingsperioden. Aller mest har prisforskjellen økt for vin.

Sverige har redusert sin vinavgift med 18,8 pst. siden 2001, slik at avgiftsforskjellene for vin mellom Norge og Sverige har økt med om lag 15 pst. i perioden.

Resultatet er en sterk økning i grensehandelen med vin etter 2002 (grensehandelsutvalget side 66). Disse medlemmer viser også til at vi ikke har ferdigutvik­let et modellverktøy til å beregne forbruks- og inntektsvirkningene av tiltak på avgiftssiden. Det arbeidet som er iverksatt i SSB i.f.m. Grensehandelsutvalget, har resultert i en lovende tilnærming i form av beregningsmodellen Konsum. Dette arbeidet må videreføres slik at en revidert provenymodell kan være operativ i Finansdepartementet senest ved forberedelsen av Revidert nasjonalbudsjett 2004.

Videre vil disse medlemmer peke på at vi ikke har noen kunnskap om hvor mye alkohol nordmenn drikker. Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) måler totalforbruket av alkohol bare hvert femte år, sist i 1999. En ny måling i 2004 med rapportering i 2005 vil gjøre det umulig å fastsette avgifter som gir god tilnærming til situasjonen i Norden fra 2004.

Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fullføre utviklingsarbeidet med ny beregningsmodell for provenyberegningene i grensehandelsperspektiv, bygget på den modellutvikling Grensehandelsutvalget og SSB har igangsatt, slik at korrekte beregninger kan utføres senest i forarbeidet til Revidert nasjonalbudsjett for 2004."

"Stortinget ber Regjeringen foreta en kvantitativ måling av det totale alkoholkonsumet, med gjennomføring i løpet av 2003."

"Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag i budsjettet for 2004 som sikrer at Norge får de samme avgifter på alkohol og tobakk som er gjeldende i Sverige for 2004."

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet meiner ordskiftet om grensehandel på mange vis er perspektivlaust. I utgangspunktet er det ingen grunn til at import av brennevin, tobakk og ymse matvarer frå Sverige skal representere eit større samfunnsøkonomisk "problem" enn til dømes nordmenns konsum av ferietenester i Spania. Isolert sett medfører reiser til sudlanda attpåtil eit større "tap" for norsk økonomi enn den omtalte grensehandelen.

Denne medlemen tykkjer hovudproblemet er at diskusjonen om grensehandel overfokuserer på jamføringar av absolutte matprisnivå. I gjennomsnitt er norske matprisar om lag 60 pst. høgare enn det gjennomsnittlege nivået i dei 15 EU-landa. Eit stykke på veg kjem dette av skilnader i klima og topografi. Senterpartiet meiner det interessante er å samanlikne utgifter til mat i forhold til hushaldas disponible inntekt. Tal frå Statistisk sentralbyrå indikerer at nordmenn no i gjennomsnitt bruker 12 pst. av inntektene sine på mat. I 1960 var det tilsvarande talet 40 pst., medan det i 1980 hadde kome ned i 20 pst. Dette er elles i tråd med den såkalla "Engels lov": Utgiftene til mat minskar etter kvart som inntektsnivået stig. Denne medlemen noterer samstundes at hushalda i EU-landa bruker gjennomsnittleg 18 pst. av si disponible inntekt på mat.

Som en oppfølging av Stortingets anmodning i Budsjett-innst. S. nr. 1 (2000-2001), satte Regjeringen i fjor høst ned en arbeidsgruppe som skulle utrede et nytt engangsavgiftssystem for personbiler, og også se på forholdet mellom engangsavgiften og andre bilavgifter. Arbeidsgruppen avleverte sin rapport til Finansdepartementet 30. april 2003.

Arbeidsgruppen anbefalte, i tråd med EU-kommisjonens signaler, bl.a. at det i årene framover legges større vekt på årsavgift og drivstoffavgifter enn på engangsavgiften.

Rapporten blir sendt på høring, og Regjeringen vil komme tilbake med forslag til eventuelle endringer i bilavgiftene i budsjettet for 2004.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet, tar dette til orientering.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kystpartiet viser til at Regjeringen varsler at den vil komme tilbake med eventuelle forslag til endringer i bilavgiftene i forbindelse med budsjettet for 2004 som en oppfølging av arbeidsgruppens rapport.

Rapporten viser at en omlegging av avgiftene er problematisk når det forutsettes at omleggingen skal være provenynøytral. Arbeidsgruppens anbefaling om å legge en større vekt på årsavgift og drivstoffavgifter i årene fremover er i tråd med EU-kommisjonenes signaler, men vil gi dramatiske utslag i Norge fordi avgiftene i tilknytning til bil og bilbruk på alle områder ligger på eller nær Europatoppen.

Disse medlemmer viser til at en provenynøytral omlegging fra engangsavgift til årsavgift vil måtte gi en årsavgift som er høyere enn verdien på mange eldre bruktbiler, og vil i særlig grad ramme ungdom og småbarnsfamilier.

Det er derfor etter disse medlemmers syn nødvendig å vurdere bilavgiftene på et fritt grunnlag, hvor også et redusert proveny er med i vurderingen, for å skape et fornuftig system i tråd med Stortingets forutsetninger.

Etter disse medlemmers vurdering vil et system med lavere avgifter også ha noen dynamiske effekter, og føre til økt salg av nye biler. Dette vil bidra til en helt nødvendig fornyelse av den norske bilparken, hvor hver fjerde bil er over 16 år gammel og gjennomsnittsalderen er 10,2 år og stigende. Dette gjør den norske bilparken til en av Europas eldste, mest forurensende og trafikkfarlige.

Avgiftssystemet bør også legge opp til å oppmuntre bruk av ny og mer miljøvennlig teknologi.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2002 ble det vedtatt å etablere en formell regelfesting av den skattefrie trekkordningen for hjemme-PC, enten ved forskriftsendring eller ved lovendring, jf. St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) Om endring av St.prp. nr. 1 om statsbudsjettet medregnet folketrygden 2002.

Ny forskrift om trekkordningen for hjemme-PC ble gitt av Finansdepartementet 6. mai 2003. For å oppnå skattefritaket må avtalen om hjemme-PC være begrunnet i tjenstlig behov. Av forskriften framgår det at internettabonnement, herunder bredbåndtilknytning, er omfattet av skattefritaket som tilleggsutstyr i sammenheng med avtalen om hjemme-PC-ordning.

Den raske utviklingen i utbredelsen av bredbånd i tilknytning til hjemme-PC-avtaler, har medført at tapet av skatteinntekter som følge av fritaket for hjemme-PC vil bli større enn tidligere antatt.

Bredbåndstilknytning har dessuten i større grad enn annen internettilknytning (f.eks. ISDN-tilknytning) karakter av privat nytteverdi. Dette tilsier at langt flere over tid vil gå inn på avtale om hjemme-PC som inkluderer bredbåndstilknytning.

Anslått provenytap i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 4 (2001-2002) tok ikke hensyn til bredbåndstilknytning som tilleggsutstyr i sammenheng med avtale om hjemme-PC.

Provenytapet i 2003 anslås nå til i størrelsesorden 200 mill. kroner påløpt og 150 mill. kroner bokført høyere enn tidligere lagt til grunn. Provenytapet forventes å øke ytterligere i takt med økt utbredelse av denne typen utstyr og avtaler.

Komiteen tar dette til etterretning.

Grønn skattekommisjon foreslo å utrede mulighetene for å innføre en naturavgift, jf. NOU 1996: 9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting.

I St.meld. nr. 42 (2000-2001) varslet regjeringen Stoltenberg at Finansdepartementet og de berørte departementene skulle utrede spørsmålet om naturavgift/arealavgift, og komme med forslag eller anbefaling om muligheten for å innføre et system for en slik avgift.

En nærmere vurdering viser at det knytter seg en del problemer til innføring av en naturavgift. Blant annet vil det medføre både prinsipielle og metodiske problemer i å verdsette de berørte arealene. Det kan også være vanskelig å utforme avgiften slik at den virker etter hensikten, og avgiften vil også være kostbar å administrere.

Dette gjør at Regjeringen ikke ser det som realistisk at en naturavgift kan bli et egnet virkemiddel for å bevare det biologiske mangfoldet. Regjeringen foreslår derfor at utredningen av en naturavgift/arealavgift stilles i bero.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til Regjeringens vurdering om at utredningen av en naturavgift/arealavgift stilles i bero.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det påbegynte arbeidet med å utrede en såkalt naturavgift, som må betales når en omdisponerer friluftsområder og/eller gjennomfører ulike tiltak som er til ulempe for friluftslivet ikke er sluttført. Disse medlemmer er ikke enige i at dette arbeidet bør stilles i bero, og ber Regjeringen vurdere en slik avgift i forbindelse med statsbudsjettet for 2004.

Forrige kapittelNeste kapittel