2. Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen
Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken er arbeid til alle, økt verdiskaping, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og bærekraftig utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse målene.
På lang sikt er det vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer utviklingen i velferden i Norge. Den økonomiske politikken må derfor legge avgjørende vekt på å fremme verdiskaping og produktivitet både i offentlig og privat sektor.
Regjeringen vil følge retningslinjene for en forsvarlig, gradvis innfasing av oljeinntektene i økonomien som det var bred enighet om ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2000- 2001). Den økonomiske politikken må samtidig bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting. Retningslinjene innebærer at pengepolitikken rettes inn mot lav og stabil inflasjon. På den måten har pengepolitikken fått en klar rolle i å stabilisere den økonomiske utviklingen.
Regjeringen har forbedret rammevilkårene for næringsvirksomhet og vil fortsette arbeidet med å redusere skatter og avgifter og iverksette andre tiltak som kan øke vekstevnen i økonomien. Siktemålet er å ha en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor.
Regjeringen legger vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Moderate inntektsoppgjør er nødvendig for å sikre en fortsatt sterk konkurranseutsatt sektor og lav arbeidsledighet.
Et flertall i Stortinget sluttet seg våren 2001 til følgende retningslinjer for budsjettpolitikken:
– Petroleumsinntektene fases gradvis inn i økonomien, om lag i takt med utviklingen i forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
– Det legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien, for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
Handlingsregelen sikter mot en langsiktig forsvarlig innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi. Olje og gass er ikke-fornybare ressurser. Statens inntekter fra petroleumsvirksomheten har dermed sitt motstykke i en reduksjon i statens petroleumsformue, og kan ikke betraktes som inntekter i vanlig forstand. Ved å overføre netto kontantstrømmen til Statens petroleumsfond, og bare bruke realavkastningen av fondet, unngår en å tære på formuen.
Det er få eksempler på land som har klart å håndtere en så stor naturressursrikdom på en måte som gjør at den er blitt til varig glede. Manglende evne til å holde igjen i offentlige budsjetter og for liten oppmerksomhet mot verdiskaping er åpenbare fallgruver.
Med høye inntekter fra olje- og gassvirksomheten anslås Petroleumsfondet å vokse i årene framover. Etter hvert vil imidlertid petroleumsinntektene avta, samtidig som utgiftene til pensjoner, helse og omsorg vil vokse kraftig. Det er derfor viktig å holde fast ved de retningslinjene som er etablert for bruken av oljeinntektene og for forvaltningen av Petroleumsfondet. Fram mot 2050 vil det være nødvendig med betydelige innstramminger for å møte veksten i utgiftene til pensjoner og omsorg for eldre. Dette må vurderes på grunnlag av Pensjonskommisjonens innstilling. Men også på andre områder kan det være nødvendig å sette i verk tiltak som begrenser veksten i statens utgifter. Nye befolkningsframskrivninger fra Statistisk sentralbyrå, som indikerer at levealderen øker sterkere enn tidligere anslått, forsterker de langsiktige budsjettutfordringene.
Hensynet til en balansert utvikling i økonomien, der konkurranseutsatt sektor opprettholdes i et tilstrekkelig omfang, tilsier også at en sikter mot en gradvis og opprettholdbar innfasing av oljeinntektene. Holden II-utvalget, som avga sin rapport rett før påske, advarer mot en systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntekter enn det som følger av handlingsregelen, pga. de alvorlige konsekvensene dette kan få for industrien og annen konkurranseutsatt virksomhet.
Budsjettpolitikken må innrettes slik at den styrker grunnlaget for et vekstkraftig næringsliv og øker effektiviteten i offentlig virksomhet. En reduksjon i skatte- og avgiftsnivået kan bidra til å øke arbeidstilbudet, styrke kapitaltilførselen og bedre utnyttelsen av våre samlede ressurser. I tillegg er det viktig å prioritere tiltak for å forbedre infrastrukturen, styrke kunnskapsgrunnlaget og fremme teknologiutvikling. Moderniseringsarbeidet i offentlig forvaltning må ha som siktemål at produktiviteten øker, kvaliteten og brukervennligheten bedres og ressursene kanaliseres til de områdene der behovene er størst.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens omtale av hovedtrekkene i den økonomiske politikken. Disse medlemmer vil understreke at det på lang sikt er vekstevnen i fastlandsøkonomien som vil være avgjørende for velferden i Norge, og viser til at Regjeringen er opptatt av å gi gode og forutsigbare rammevilkår for næringslivet. For å få til en slik utvikling er det bl.a. viktig med moderate lønnsoppgjør, et rimelig skatte- og avgiftsnivå og en budsjettpolitikk som legger til rette for lav inflasjon.
Disse medlemmer vil også understreke at inntektene fra petroleumssektoren ikke er inntekter i vanlig forstand, da de har sitt motstykke i en redusert petroleumsformue. Handlingsregelens retningslinjer er derfor viktig for å ta vare på denne arven også for fremtidens generasjoner. Denne formuen må også ses i sammenheng med at veksten i pensjonsutbetalinger og omsorgsbehov vil øke sterkt frem mot 2050. I tillegg vil en for sterk innfasing av disse inntektene være negativt for den konkurranseutsatte industrien som er drivkraften i fastlandsøkonomien.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det går dårligere i norsk økonomi enn det Regjeringen antok i Nasjonalbudsjettet for 2003. Ved utgangen av mai var det registrert totalt 87 200 helt ledige arbeidssøkere (3,7 pst. av arbeidsstyrken). Sammenlignet med mai i fjor har den registrerte ledigheten økt med hele 29 pst. Disse medlemmer ser det som en hovedutfordring å snu denne utviklingen, og mener at det er nødvendig med andre grep enn det Regjeringen legger opp til.
Disse medlemmer vil understreke at finanspolitikken, pengepolitikken og det inntektspolitiske samarbeidet alle er viktige elementer i den økonomiske politikken. Det vises til Arbeiderpartiets merknader til pengepolitikken i kap.7 og til inntektspolitikken i kap.10. Disse medlemmer mener imidlertid at finanspolitikken må ha et hovedansvar for å stabilisere den økonomiske utviklingen. Dette er bakgrunnen for at handlingsregelen ikke skal anvendes mekanisk, men at det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. På denne bakgrunn er disse medlemmer enige i Regjeringens vurdering av at det er forsvarlig å bruke mer enn forventet realavkastning av petroleumsfondet i årets budsjett.
Disse medlemmer viser til at det er en markant vekst i arbeidsledigheten i industrien. Lav vekst i internasjonal økonomi, sterk kronekurs og høyere lønnsvekst enn våre handelspartnere, har bidratt til lav lønnsomhet i konkurranseutsatte næringer. Industribedriftene rapporterer nå om fall i produksjonen, sysselsettingen og ordrereservene. Industrien reduserer bruken av varer og tjenester fra norske underleverandører. Dette presser lønnsomheten også i næringer som betraktes som skjermet fra internasjonal konkurranse. Det er derfor grunn til å regne med en betydelig reduksjon i sysselsettingen i industrien framover, og at dette vil få ringvirkninger for det øvrige næringsliv.
Disse medlemmer mener at det er viktig å føre en økonomisk politikk som hindrer en rask og kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor. Det er derfor nødvendig å føre en finanspolitikk som legger til rette for at rentenedgangen kan fortsette, og bidra til at krona kan svekke seg, noe som vil styrke norske bedrifters konkurranseevne. I dagens situasjon er det fare for å svekke konkurranseutsatt næringsliv ytterligere gjennom en for ekspansiv finanspolitikk. Disse medlemmer vil også vise til Holden II-utvalget, der det advares mot en systematisk sterkere økning i bruken av oljeinntektene enn det som følger av handlingsregelen, pga. de alvorlige konsekvensene dette kan få for konkurranseutsatt virksomhet. Disse medlemmervil understreke at en fleksibel anvendelse av handlingsregelen ikke bare må benyttes når det er behov for ekstra stimulans i økonomien, men også når situasjonen tilsier at det bør strammes inn.
Disse medlemmer vil peke på at den store utfordringen i et lengre tidsperspektiv vil være å oppnå full sysselsetting samtidig som en tilstrekkelig stor del av arbeidstakerne arbeider i lønnsomme, internasjonalt konkurranseutsatte bedrifter. Det er nødvendig med en konkurranseutsatt sektor av en viss størrelse for å ha balanse i utenriksøkonomien på lang sikt. Disse medlemmermener at dette langsiktige perspektivet gjør det ekstra viktig å føre en økonomisk politikk som ikke svekker konkurranseutsatt næringsliv.
Disse medlemmer mener at økningen i ledigheten er så alvorlig at det er nødvendig med en langt mer aktiv politikk enn det Regjeringen legger opp til. Dette er bakgrunnen for at det foreslås omprioriteringer innenfor budsjettrammen, der det viktigste elementet er en tiltakspakke mot økende ledighet og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Tiltakspakken består dels av generelle virkemidler og dels av virkemidler rettet mot prioriterte bransjer. De generelle virkemidlene er i særlig grad rettet mot forskning, innovasjon, kompetanseutvikling og risikokapital til bedrifter i oppstartsfasen. Dette er områder der den samfunnsøkonomiske avkastningen ofte er høyere enn den bedriftsøkonomiske, noe som også ble tatt opp av Holden II-utvalget. De næringsrettede tiltakene er rettet inn mot bransjer der det er grunn til å tro at Norge har spesielle forutsetninger for å gjøre det bra, som offshore leverandørindustri, fiskeflåten og fiskeindustrien, maritime næringer og reiseliv. Disse medlemmer mener det er nødvendig å satse aktivt på å opprettholde og videreutvikle norsk industri knyttet til olje- og gassvirksomheten. Det vises til Holden II-utvalget som pekte på videreutvikling av Norge som olje- og gassnasjon som et viktig satsingsområde.
Disse medlemmer mener at den sterke økningen i ledigheten gjør det nødvendig å opprette flere tiltaksplasser, og foreslår 3 000 nye plasser, hvorav 2 000 skal være innenfor bedriftsintern opplæring.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det nå er et stort gap mellom Regjeringens uttalte målsettinger for den økonomiske politikken og den politikken som Regjeringen fører i praksis. Disse medlemmer er enig i at det er vekstevnen som avgjør velferdsutviklingen i Norge og at det derfor er avgjørende å fremme verdiskapning og produktivitet både i offentlig og privat sektor. Disse medlemmer undrer seg derfor over Regjeringens manglende interesse for en aktiv næringspolitikk og en offensiv og vekstskapende økonomisk politikk som er viktig for å nå de skisserte mål.
Etter disse medlemmers oppfatning er det fortsatt ingen grunn til å ha et tilnærmet manisk forhold til verken budsjettbalansen eller handlingsregelen, all den tid statsbudsjettet går med et enormt overskudd. Det er langt viktigere å holde fokus på vekstevnen i BNP for fastlandsøkonomien og tiltak som kan bidra til større produktivitet og effektivitet over tid. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen likevel velger å forholde seg til regnskapsteknikk, og betrakter størrelser som finanspolitikken faktisk kan påvirke, som eksogent bestemte faktorer. Så lenge dette vedvarer, er det disse medlemmers oppfatning at man ikke klarer å bruke finanspolitikken til verken å fremme vekst eller verdiskapning som er helt grunnleggende for norsk økonomi over tid. Disse medlemmer mener at Regjeringens salderingsopplegg for revidert budsjett illustrerer med all tydelighet at handlingsregelen nå er moden for gravlunden.
Disse medlemmer vil understreke behovet for større strukturelle reformer som i langt større grad bidrar til å effektivisere offentlig sektor og økonomiens virkemåte som helhet. Stortinget og Regjeringen må legge til grunn klarere prioriteringer og et ønske om en nasjonal rasjonell ressursanvendelse.
Disse medlemmer har sett seg svært lei på den unyanserte finanspolitiske debatt som oppstår som en konsekvens av at økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område, uavhengig av hvordan kronen brukes og hvordan den både isolert og samlet sett påvirker utviklingen i norsk økonomi. Budsjettbalansen, den såkalte stramheten i budsjettet og ikke minst handlingsregelen har for det politiske flertallet nå blitt viktigere enn de reelle utfordringer og problemer som eksisterer i flere deler av samfunnet.
Etter disse medlemmers oppfatning er en krone ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn innkjøp av utstyr til helsesektoren fra utlandet. Den politiske økonomiske debatten er preget av fravær av evne til å skille mellom hva pengene brukes til over statsbudsjettet. En krone brukt i utlandet har ikke samme effekt som en krone brukt i Norge. En krone brukt til investeringer har ikke samme effekt som en krone brukt til drift, og en krone brukt i en del av økonomien med ledig kapasitet har ikke samme effekt som en krone brukt i en del av økonomien med sprengt kapasitet. Disse medlemmer mener konsekvensene av slike manglende avveininger nettopp blir de store krisene vi ser i store deler av økonomien. Det blir umulig å forstå hvordan et av verdens rikeste land har omfattende kriser både i helsevesen og eldreomsorg, manglende ressurser til politi og forsvar, manglende veiinvesteringer og økende arbeidsledighet og resesjon.
Disse medlemmer vil videre understreke at mange av problemene i norsk økonomi er myndighetsskapte og det derfor er større systemendringer som er mest nødvendig, fremfor forsøk på å detaljstyre den økonomiske utviklingen gjennom stadige og mindre endringer i skatter og avgifter.
Offentlig sektor har over lang tid vokst seg stor og ineffektiv. Et omfattende byråkrati fører til rigide systemer, og lov- og forskriftsjungelen setter i mange sammenhenger sterke begrensninger på en naturlig utvikling. Disse medlemmer registrerer at Regjeringen påstår å ha vilje til å effektivisere offentlig sektor, men er skuffet over at dette ikke synliggjør seg i handling. Disse medlemmer vil understreke behovet for en finanspolitikk som er innrettet slik at konkurranseevnen for vårt fremtidige næringsliv ikke svekkes, og slik at skatte- og avgiftsnivået ikke er vesentlig høyere enn i andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Disse medlemmer er svært fristet til å foreslå en rekke avgiftsreduksjoner og endringsforslag i tilknytning til det reviderte budsjett, men vil vise til at hensikten med revidert budsjett primært er å revidere budsjettet og ikke kjøre omkamp på utallige politiske spørsmål. Videre vil en slik praksis føre til svært uforutsigbare forhold for alle dem som forventer at politikken i hvert fall ligger fast et år av gangen. Disse medlemmer har derfor begrenset seg til å fremme forslag på de områder problemene er mest akutte og noen forslag som legger premisser foran høstens budsjettbehandling.
Når den økonomiske utviklingen er preget av lavere sysselsetting, høyere ledighet og svak, ja, faktisk negativ vekst i økonomien, er det viktig at den økonomiske politikken både innrettes med kortsiktige og langsiktige virkemidler som innebærer større strukturelle endringer for økonomien. Norsk økonomi er overmoden for et systemskifte, med et langt kraftigere fokus på tilbudssiden i økonomien, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for ved flere anledninger. Det er nødvendig med en markedsøkonomisk tilbudssidepolitikk som vektlegger grunnlaget for økt verdiskaping gjennom betydelige struktur- og finanspolitiske reformer. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiets hovedmålsetninger for den økonomiske politikken er økt velferd for folk flest gjennom høyere økonomisk vekst, lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet, lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. I sitt alternative statsbudsjett for 2003 la Fremskrittspartiet særlig vekt på:
– avgiftsreduksjoner som øker økonomiens effektivitet og som på kort sikt får direkte virkning på prisstigningen og dermed også på renten.
– skattereduksjoner som øker økonomiens effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften og dermed også på lønnsoppgjørene.
– investeringer som bidrar til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse.
– lovendringsforslag og reformer som over tid virker effektiviserende og produktivitetsfremmende på norsk økonomi.
Fremskrittspartiet understreket også behovet for en tilbudssidepolitikk som særlig vektlegger følgende forhold:
– aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet sektor.
– aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået og innovasjonsevnen i alle deler av næringslivet.
– en utdanningspolitikk som gir oss et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem.
– en forskningspolitikk som skaper forutsetninger for ny verdiskaping.
– en infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for.
– en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør som sikrer fleksibilitet og omstilling.
I revidert budsjett har handlingsregelen satt nye og ferske spor. Uavhengig av hva man mener om prioriteringene på budsjettet er det verdt å forstå hvor stor makt denne særnorske regel har fått. Etter disse medlemmers oppfatning synes man å tro at handlingsregelen ikke bare er en garanti, men også en forutsetning for en sunn økonomi. Faktum er at handlingsregelen er en kunstig oppkonstruert regel som i seg selv har liten basis innen sosialøkonomisk teori. Resultatet er blitt lite annet enn en tvangstrøye. Stortinget godtar å overlate kontrollen over finanspolitikken til handlingsregelen ved at grensen for det strukturelle budsjettunderskuddet defineres til 4 pst. av innestående beløp på petroleumsfondet ved inngangen til budsjettåret. Det er synd at det politiske flertallet, uten diskusjon, ikke vil ha et mer aktivt forhold til utviklingen i norsk økonomi. Disse medlemmer er meget godt innforstått med at man skal være forsiktig med å love penger til alle gode formål. Motivasjonen i å påvise handlingsregelens håpløshet er således ikke ønsket om å bruke hver krone som kommer inn i statskassen, enten det er skatter fra fastlandsindustrien, enkeltmennesker eller petroleumsvirksomheten. Petroleumsformuen vi nå bygger opp, er et kjærkomment redskap for å sikre velstand både for dagens og fremtidens pensjonister så vel som de kommende generasjoner. Men denne finansielle formuen må forvaltes, og det er slett ikke opplagt at det eneste riktige er å investere den i utenlandske verdipapirer. Ingen ansvarlige politikere bør derfor sette seg på sidelinjen og overlate finanspolitikken og vår økonomiske fremtid til en oppkonstruert handlingsregel. Det er store mangler i argumentasjonen rundt konsekvenser av å bryte handlingsregelen. Det politiske flertall henviser til handlingsregelen og advarer mot å bruke en eneste oljekrone utover det handlingsregelen tillater. Men samtidig er det uproblematisk for det samme flertall å forbruke hver eneste skatte- og avgiftskrone som hentes inn fra fastlandsøkonomien. Man kan undre seg over hva det er som gjør skattekronene mindre inflasjonsskapende enn oljekronene.
Disse medlemmer viser til tall fra SSB av 5. juni 2003 som tegner et meget dystert bilde av norsk økonomi. BNP for fastlands- Norge hadde en negativ vekst på 0,6 pst. første kvartal i år. Siste kvartal i fjor hadde vi en tilsvarende negativ vekst. Dermed er fastlandsøkonomien inne i en resesjon, det vil si en dyp konjunkturnedgang. Disse medlemmer vil peke på at dette er den største resesjonen som har vært registrert av SSB siden 1988. Fra slutten av 1988, hvor ledigheten var på samme nivå som nå, det vil si 105 000 personer, økte ledigheten med 40 000 personer til utgangen av 1991 (AKU-tall fra SSB).
Disse medlemmer mener at Regjeringen ikke tar den økonomiske krisen på alvor. Det er helt meningsløst å klamre seg til mantraet om en "stram finanspolitikk" når produksjonen faller og ledigheten øker. Det er etter disse medlemmers oppfatning også helt forfeilet å innkassere fallende rentenivå som belønning for en fornuftig økonomisk politikk. Sentralbanksjef Svein Gjedrem ga nylig klart signal om at renten kan komme til å bli satt ytterligere kraftig ned. Men dette er en konsekvens av de dårlige tidene, ikke et resultat av en sunn økonomisk politikk. Regjeringen snur saken helt på hodet når den fremholder lav rente som et mål i seg selv. Målet må være å få flere i arbeid og gjenreise norsk verdiskaping. Faren nå, er etter disse medlemmers oppfatning, at ledigheten vil akselerere og legge seg på et høyt nivå i flere år fremover. Samtidig kan næringslivet komme til å forvitre.
Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett for 2003 advarte mot at norsk økonomi ville kunne gå inn i en resesjon, og disse medlemmer anbefalte en omlegging av den økonomiske politikken, med blant annet store skatte- og avgiftslettelser og økte statlige realinvesteringer. Men tonen da som nå var at det var viktig å ikke "overopphete" økonomien. Disse medlemmer lurer nå på hvor kjølig det skal bli i norsk næringsliv før også Regjeringen får en fornemmelse av den økonomiske kulden. Nå hadde Regjeringen en sjanse til å justere kursen i forbindelse med behandlingen av revidert budsjett, men denne sjansen lar de altså gå fra seg, med svært alvorlige konsekvenser for norske bedrifter og norske arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at dette er en revisjon av budsjettopplegget for 2003. Disse medlemmers hovedprioriteringer i det økonomiske opplegget framgår derfor av merknadene i Budsjett-innst. S. I (2002-2003) og de øvrige budsjettdokumentene. Merknader i denne innstillingen er derfor begrenset til saker der endrede forutsetninger gjør endringer nødvendig, og forhold Regjeringen har tatt opp.
Disse medlemmer understreker at den sterke økningen i arbeidsledigheten er svært bekymringsfull. For dem som rammes, er dette et stort problem i forhold til privatøkonomi og sosialt nettverk, og erfaringsmessig medfører dette økt risiko for en rekke problemer. For landet betyr dette alvorlig sløsing med vår viktigste og knappeste ressurs - arbeidskraften.
Disse medlemmer ser dette som den viktigste utfordringen i norsk politikk nå. For å bekjempe dette problemet må vi ta i bruk de mest effektive virkemidlene vi har til rådighet. Men samtidig må man sikre at det ikke ødelegger muligheten til å nå viktige mål på lang sikt. Disse medlemmer vil særlig peke på behovet for å redusere rentenivået og redusere kronens verdi. Gjennom en kombinasjon av høy kostnadsvekst og kontraktiv pengepolitikk har norsk konkurranseutsatt sektor opplevd en kraftig svekkelse av konkurranseevnen de siste årene. Sjøl om pengepolitikken det siste halve året er lagt om i mer ekspansiv retning, er kronekursen fremdeles langt unna sitt historiske nivå det siste tiåret. Stor rentedifferanse til våre handelspartnere er en viktig del av forklaringen på dette. En økonomisk politikk som legger til rette for fortsatt rentenedgang er derfor viktig.
Disse medlemmer påpeker at en budsjettpolitikk som er bærekraftig på lang sikt er en forutsetning for at det skal lykkes. Det innebærer at vi må føre en økonomisk politikk som sikrer balanse mellom generasjoner. Disse medlemmer understreker at dette ikke er til hinder for å bruke budsjettpolitikken som virkemiddel for å bekjempe arbeidsledighet.
Gjennom automatiske stabilisatorer skjer dette til en viss grad automatisk. I nedgangstider går skatteinntektene ned, mens offentlige utgifter til bl.a. dagpenger øker. Med aktivitetskorrigeringen av budsjettet fjerner man effekten av dette på budsjettet slik at man unngår å stramme inn når konjunkturene peker nedover, eller å gi gass i gode tider. Disse medlemmer påpeker at dette er fornuftig politikk.
Dessverre har Regjeringen valgt en linje i forhold til kommunenes skatteinntekter som gjør dette til en automatisk destabilisator i norsk økonomi. Ved å la være å kompensere kommunene for skatteinntekter som er lavere enn forventet, tvinges også kommunesektoren til nedskjæringer. Dette kommer i tillegg til næringslivets problemer, og bidrar til å forsterke disse siden kommunesektoren er en viktig kunde for store deler av næringslivet. Disse medlemmer understreker at dette i tillegg til å bidra til dårligere kvalitet på offentlige tjenester, også forsterker problemene norsk økonomi opplever. Disse medlemmer foreslår derfor å kompensere kommunene for sviktende skatteinngang.
Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre at variasjoner i kommunal skatteinngang blir utjevnet av staten. Regjeringen bes presentere et opplegg for dette i forbindelse med framleggelsen av Nasjonalbudsjettet for 2004."
En målrettet satsing på investeringer i offentlig infrastruktur i en tid med ledig kapasitet i bygg- og anleggsbransjen, er åpenbart fornuftig. Tilrettelegging for nyskaping og innovasjon er alltid fornuftig, og ekstra viktig i nedgangstider. Disse medlemmer viser til sine merknader til kapittel 10 i denne innstillingen for en detaljert gjennomgang av tiltakene som disse medlemmer vil gjennomføre for å få flere hender i arbeid. Størstedelen av disse tiltakene er finansiert innenfor samme ramme som Regjeringens forslag til revidert budsjettopplegg. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at det i dagens alvorlige situasjon på arbeidsmarkedet er riktig også å bruke noe mer penger for å få mer kraft i kampen mot ledighet. Det innebærer et strukturelt, oljekorrigert budsjettunderskudd som er omkring 1 mrd. kroner større enn i Regjeringens forslag.
Disse medlemmer henviser til "Drivkrefter bak konjunkturforløpet på 1990-tallet" av Per Richard Johansen og Torbjørn Eika, SSB, i Vedlegg 11 i NOU 2000:21. En strategi for sysselsetting og verdiskaping, der man har gått gjennom de siste 25 års forsøk på å drive motkonjunkturpolitikk i Norge. Konklusjonen er at man konsekvent har kommet for seint i gang - både med å øke pengebruken i nedgangstider, og med å stramme inn i gode tider. Disse medlemmer er bekymret for at man er i ferd med å gjøre den samme feilen enda en gang.
Disse medlemmer understreker at økt pengebruk i nedgangstider også må følges av strammere budsjetter i gode tider. Når indikasjoner på ny oppgang melder seg, bør derfor pengebruken begrenses tilsvarende. Disse medlemmer påpeker at manglende innstramming i oppgangstidene fram til 2001, sannsynligvis er en medvirkende forklaring til problemene vi opplever nå, sjøl om dette ble benektet av Regjeringen gjentatte ganger.
Disse medlemmer viser til at det er grundig dokumentert at forskjellene øker, bl.a. i Sosialistisk Venstrepartis rapport "Forskjells-Norge 2002". Dette skjer først og fremst fordi de aller rikeste har fått kraftige inntektsøkninger. Toppledere i de største bedriftene har mer enn doblet lønna si siden 1995. Disse medlemmer utfordrer de andre partiene: Stortinget må forplikte seg til å redusere forskjellene i løpet av denne stortingsperioden.
Disse medlemmer påpeker at 700 av Norges rikeste mottok over en firedel av alt aksjeutbyttet som ble utbetalt i 2001. De som innkasserer millioner i aksjeutbytte er ofte de samme som hever de høyeste lønningene. Svært gunstige skatteregler for kapitalinntekter og aksjeutbytte gjør at de virkelig rike betaler mindre skatt som andel av inntekten enn vanlige lønnstakere. Beskatningen av aksjeutbytte ble fjernet av de borgerlige partiene, inkludert Fremskrittspartiet.
Disse medlemmer understreker at den økende arbeidsledigheten vil skape økte forskjeller. I tider med høy ledighet er det de med svakest utgangspunkt som får størst problemer. Blant yrkeshemmede og minoriteter har ledigheten steget enda mer enn det generelle nivået. Erfaringer fra tidligere perioder med høy ledighet tyder på at mange av disse blir varig utstøtt fra arbeidslivet. Samtidig vet vi at manglende tilknytning til arbeidslivet er en av de viktigste indikasjoner på fattigdomsproblemer.
Egenandelene på helse- og sosialtjenester i kommuner og fylker har økt nesten tre ganger mer enn prisstigningen på under ti år. Allikevel foreslår Regjeringen nok en gang å øke egenandelene i helsesektoren. I tillegg presser dårlig økonomi kommunene til å øke egenbetalingene på mange tilbud.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen gir uttrykk for at de ønsker utjevning, men fokuserer utelukkende på tiltak mot fattigdom. Disse medlemmer understreker at Sem-erklæringen er en oppskrift for økte forskjeller. Høyres store skattelettelser gir mest til dem som har mye fra før. Kristelig Folkeparti har fått gjennomslag for at det skal gjøres noe for de aller fattigste. Problemet er at det skal finansieres gjennom kutt for de som har litt.
Disse medlemmer påpeker at Norge er et av verdens rikeste land. Vi har større handlefrihet enn de aller fleste. Denne handlefriheten kan enten brukes til å øke det private forbruket for de fleste av oss litt mer og mye for dem som har mest fra før, eller den kan brukes til å ruste opp de felles arenaene som inkluderer alle. Disse medlemmer legger vekt på at vi trenger alternativer utenfor markedet - der ungdom kan leie til en rimelig pris mens de bygger seg opp egenkapital, eller der folk som har dårlig råd kan få seg et stabilt tak over hodet. Norge skiller seg i dag ut i Europa som et land med mangel på en sosial boligpolitikk. Vi ligger langt etter "land det er rimelig å sammenligne oss med".
Disse medlemmer viser til samfunnsforskning som viser at samfunn med forholdsvis små forskjeller gir mer lykke til flere. Helsa er bedre, tryggheten større og kriminaliteten lavere i et samfunn der det ikke er store forskjeller mellom folk. Det blir færre som faller utenfor i et samfunn der den offentlige skolen er gratis, der barnehager ikke er priset som et luksusgode, og der den økonomiske terskelen for å delta i ulike fritidsaktiviteter eller på skolefritidsordninger er lav. Oppskriften på mindre forskjeller blir derfor enkel: Gjør skolen og SFO gratis. Gjør barnehager og fritidsaktiviteter billigere. Dette er brede og treffsikre tiltak, men de krever vilje til omfordeling.
Disse medlemmer er glade for at tre av fire nordmenn ønsker seg et samfunn med mindre forskjeller mellom folk. Denne regjeringen gir dem noe annet. Høyres skatteprosjekt vil ikke bare øke forskjellene mellom folk, men hindrer også at de store pengene brukes til å ruste opp velferdsgodene som når oss alle. Dermed blir det flere som må fanges opp av finsiktede fattigdomstiltak. I sum gir det et dårligere samfunn.
Disse medlemmer vil advare mot en slik utvikling, og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som sikrer at de økonomiske og sosiale forskjellene skal være mindre ved utgangen av denne stortingsperioden enn de var ved periodens begynnelse."
"Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av utviklingen av økonomiske og sosiale forskjeller i Norge i de årlige budsjetter."
Disse medlemmer viser til at staten har en betydelig portefølje av aksjer i en rekke selskaper. Mange av de fremste selskapene i Norge har staten eierskap i. Disse medlemmer mener dette er en fornuftig plassering av statens formue som sikrer verdiskaping, arbeidsplasser og forvaltning av ressurser. Disse medlemmer registrerer at det gjennom de siste åra har blitt en allmenn oppfatning at staten som eier ikke skal bruke eierskapet sitt. Disse medlemmer viser til at dette fører til en betydelig maktforskyving til fordel for øvrige aksjonærer, og styrket makt til administrasjonen. Disse medlemmer mener at staten ikke skal detaljstyre selskaper, og at selskapene naturlig nok skal ha stor grad av frihet til å styre bedriftene. Disse medlemmer viser videre til at det er avgjørende viktig at selskapene drives rasjonelt og bedriftsøkonomisk lønnsomt. Samtidig er det viktig å understreke at disse selskapene har en spesiell forpliktelse i å ivareta og utvikle seg også i Norge. Halvstatlige bedrifter som Norsk Hydro har gjennom snart 100 år forvaltet naturressursene i mange norske lokalsamfunn. Dette er små industriplasser som er bygd opp rundt industrien og er oftest totalt avhengig av fortsatt levedyktige industriarbeidsplasser. Spesielt aluminiumsverkene i Sogn er sterkt utsatt dersom ikke Hydro investerer i ny og mer miljøvennlig og kostnadsdrivende teknologi. Bedriftene har derfor også en forpliktelse overfor disse samfunnene. Disse medlemmer vil understreke at kortsiktige hensyn til profitt ikke må gå på bekostning av langsiktige investeringer og langsiktig forvaltning av bedriften og samfunnets interesser.
Disse medlemmer viser til at en rekke statlige selskap er børsnotert de siste åra og at den høyredominerte Regjeringa har en målsetting om å privatisere mer av nasjonens eierskap. Disse medlemmer tror det kan være nyttig å høste erfaringer om de privatiseringene vi har sett de siste årene har vært vellykket; om bedriftene har blitt bedre, om de tjener samfunnet bedre, om de har blitt mer lønnsomme og om de føler den samme forpliktelsen overfor lokalsamfunn og ansatte.
Disse medlemmer fremmer forslag om en evaluering av store statlige nedsalg de siste åra.
"Stortinget ber Regjeringa iverksette en evaluering av salget av Kredittkassen, Statoil og Telenor, for å se om salget har bidratt til å fylle de mål Stortinget satte."
Medlemen i komiteen frå Senterpartiet viser til Senterpartiet sine merknader i Budsjett-innst. S. I (2002-2003) og Budsjett-innst. S. nr. 1 (2002-2003), der hovudlinene i Senterpartiets økonomiske politikk er gjort greie for.
Denne medlemen seier seg samd med Regjeringa si vurdering av at omsynet til ei balansert økonomisk utvikling tilseier at konkurranseutsett sektor (heretter K-sektor) vert oppretthalden i eit tilstrekkeleg omfang. Problemet er derimot at Regjeringas finans- og pengepolitikk ikkje er optimal i så måte: Konkurranseevna til norsk industri har vorte monaleg forverra dei siste åra, og har no byrja materialisere seg i form av både nedleggingar, utflaggingar og aukande arbeidsløyse. Det siste året har avskalinga frå industrien auka markert, og ligg vesentleg over "trendnivået". Meir presist har den gjennomsnittlege nedgangen i industrisysselsetjinga i perioden 1970-2002 vore på 3000 personar i året. Frå 4. kvartal 2001 til 4. kvartal 2002 fall industrisysselsetjinga derimot med 8000 personar. Mykje av nedgangen er i tillegg geografisk lokalisert i distrikts-Noreg all den tid fylka på det sentrale Austlandet for lengst er å rekne som avindustrialiserte. Bak desse makrotala skjuler det seg derimot ei rekkje "mikrotragediar" i form av tap av inntekt, personleg prestisje og sosiale nettverk. Denne medlemen meiner at dette aktualiserer behovet for ein meir aktiv næringspolitikk i høve til næringar der Noreg har både naturlege og komparative fordelar.
Reint definisjonsmessig er K-sektor kjenneteikna ved eit sett lønsame og internasjonalt konkurranseutsette verksemder. Eksistensen av slike er viktig både med tanke på ein langsiktig balanse i utanriksøkonomien, og utsiktene Noreg som ein liten og ressursspesialisert økonomi har til å hauste av føremonene ved internasjonalt byte av varer og tenester. Innfasinga av oljepengar i norsk økonomi har like fullt kravd, og vil i tida frametter sannsynlegvis fordre, ei overføring av ressursar frå K-sektor til næringar som kan stette auka etterspurnad etter varer og ikkje minst tenester som i større grad er unnateke internasjonal konkurranse. Denne medlemen meiner derimot at Regjeringa sin politikk inneber ei for rask avvikling av K-sektor. Problemet med denne negative trenden er tredelt. For det fyrste tenderer nedbemanninga til å skje i område av landet der arbeidskrafta har avgrensa sysselsetjingsalternativ, noko som aukar sannsynet for langtidsarbeidsløyse og redusert arbeidstilbod. Vidare er K-sektor spesiell av di aktivitet i industrisektoren i større grad enn til dømes tenesteytande næringar gjev opphav til læringseffektar og teknologiutvikling, som i neste omgang typisk stimulerer til økonomisk vekst. For det tredje, og mest alvorleg, aukar sannsynet for hollandsk sjukeliknande problem: Overføringar av ressursar til K-sektor må reverserast, men omstillinga er kostesam. Dette gjeld spesielt dersom oppbygginga av sektoren må skje frå låge nivå og innanfor ein kontekst kjenneteikna ved mangel på både kompetanse og eigna "industrielt miljø".
Konkurranseevna til K-sektor har forverra seg markert etter dei siste åra, fyrst og fremst på grunn av realappresieringa til den norske krona. Statistisk sentralbyrå har i Økonomiske analyser 1/2003 dessutan peika på at den noverande pengepolitikken har hatt utilsikta konsekvensar for konkurranseevna til norsk næringsliv. Den høge rentedifferansen i høve utlandet stordelen av fjoråret var i utgangspunktet meint som ein reaksjon på lønsoppgjeret, som isolert sett svekka lønsemda i K-sektor. Problemet er at denne sektoren også vart råka indirekte av Noregs Banks rentepolitikk ved at kronekursen styrka seg, noko som jo svekka innteninga og lønsemda i K-sektor målt i norske kroner. Denne medlemen meiner at den omtalte mekanismen aktualiserer ein debatt om i kva grad ei einsidig fokusering på inflasjonsmål er veleigna for ein liten, open økonomi der omsynet til konkurranseevne har stått - og typisk kjem til å stå - sentralt i den økonomiske politikken. Eit relatert poeng er at Noregs Bank i ettertid knapt kan seiast å ha innfridd den delen av målfunksjonen sin som tilseier ei stabil utvikling i høve produksjon og sysselsetjing. Senterpartiet har elles fremja forslag om at mandatet til Noregs Bank bør presiserast i forhold til nett desse målsetjingane, jf. Dokument nr. 8:4 (2002-2003).
Senterpartiet meiner at den altfor raske endringa i samansetjinga mellom K-sektor og skjerma sektor på sikt kan kome til å medføre balanseproblem i utanriksøkonomien. Dette er primært ei langsiktig utfordring, men den bør ideelt sett møtast med ein meir aktiv næringspolitikk alt no. Meir konkret bør rammevilkåra leggjast spesielt til rette for næringar som både kan generere valuta og som er kjenneteikna ved naturlege og komparative føremoner. Senterpartiet tek såleis til motmæle mot prinsippet om næringsnøytralitet. Det heftar minst to mogelege problem ved ein slik politikk. Det eine er argumentet om at private aktørar og/eller entreprenørar i større grad enn folkevalde representantar evnar å identifisere profitable næringsprosjekt. Denne medlemen tykkjer at omfanget til denne forma for informasjonsasymmetri er overdrive. Spesielt gjeld den ikkje ålment. I høve petroleumssektoren var det i si tid openbert også for og i det politiske miljøet at investeringar i utvinning av olje og gass med stort sannsyn ville implisere hausting av omfattande grunnrente utover ei gjeve normalavkastning.
Ein annan påstand er at aktiv næringspolitikk kjenneteikna ved målretta investeringar frå det offentlege si side opnar opp for suboptimal "rent-seeking" frå privat sektor. Eitt problem i så måte er at offentleg kapital ikkje nødvendigvis vert kanalisert til dei mest profitable prosjekta. Denne medlemen vil derimot snu dette på hovudet, og peike på at tilgang på langsiktig kapital kan vere - og typisk er - ein kritisk faktor når det gjeld nysatsingar innanfor ei rekkje næringssektorar. Dessutan har staten ein komparativ føremon i høve evne til å ta større - og gjerne andre former for - risiko enn mange (og relativt sett meir kortsiktige) private aktørar. All den tid omsynet til langsiktig balanse i utanriksøkonomien er eit (del-)mål for norsk økonomisk politikk, fylgjer det at det offentlege også bør nytte sine politikkinstrument for aktivt å innfri eit slikt mål. Nett som ein i bistandspolitikken vel samarbeidsland ut ifrå ei rekkje kriterium, kan næringspolitikken blinke ut - og evaluere satsing på - einskildsektorar på basis av eit veldefinert og gjennomdiskutert sett med retningsliner. Ein næringsnøytral politikk kan derimot degenerere til politikknøytral politikk.
I tråd med desse tankerekkjene tek Senterpartiet i sitt reviderte budsjettopplegg til orde for ei målretta satsing på forsking og utvikling, samt tiltak retta inn mot spesielt verftsindustri og maritime næringar. I tillegg ynskjer Senterpartiet i større grad å leggje til rette for kanalisering av statleg kapital til næringsutvikling i Noreg.
Komiteens medlem fra Kystpartiet ønsker å bidra til at revidert budsjett for 2003 får en verdikonservativ sentrumsprofil. Skatte- og avgiftslettelsene bør først og fremst komme på nødvendighetsgoder som bolig, mat og arbeid. På denne måten legges forholdene til rette for at den enkelte skal kunne klare seg på egen inntekt. Samtidig styrkes det norske næringslivets konkurranseevne overfor utlandet.
Dette medlem vil motarbeide den tendensen vi ser internasjonalt til å øke beskatningen av folks bolig. Trygghet i heimen er en forutsetning for et harmonisk familieliv og dermed for å gi barna en god oppvekst. Trygghet i heimen er også nøkkelen til å sikre den enkeltes arbeidsevne og helse. En god boligpolitikk er derfor av stor økonomisk betydning. Kystpartiet vil snarest mulig avvikle fordelsskatten på bolig. Kystpartiet foreslår å heve bunnfradraget til 200 000 kroner, noe som utgjør en betydelig besparelse for boligeierne.
Dette medlem vil understreke betydningen av full sysselsetting. Det å kunne klare seg på egen inntekt gjør at den enkelte får en bedre kontroll over sitt eget liv. Det reduserer også behovet for støtte fra det offentlige. Internasjonalt kan man merke tendenser til økonomiske nedgangstider. Men Norge har med sine store inntekter fra olje, gass, fisk og vannkraft helt spesielle forutsetninger for å håndtere en slik situasjon. Det største problemet er at det politiske flertall i Norge, og Samarbeidsregjeringen i særdeleshet, ser ut til å sette Norges gunstige posisjon på spill ved å tillate salg av norske nøkkelbedrifter og naturressurser til utlandet. På denne måten risikerer vi å miste kontrollen med og det økonomiske utbyttet av disse ressursene. Det er også sterkt beklagelig at utenlandske eierinteresser tar større utbytte ut av Norge enn de norske kapitalinvesteringer i utlandet inkludert Oljefondet, trekker inn i landet. Vi bør i større grad utnytte vår økonomiske handlefrihet til å investere i utbygging av infrastruktur i land og på kysten. Vi bør styrke vår finansnæring under norsk kontroll. Dette medlem viser til at Statistisk Sentralbyrå nå i vår konkluderte med at det var rom for å bruke betydelig mer til forbruk og investeringer enn det som var antatt tidligere.
Dette medlem vil peke på at det i et høykostland som Norge er spesielt viktig for sysselsettingen at norsk arbeidskraft ikke er for sterkt belastet med skatter og avgifter. Ved at flere kommer i arbeid og ved at arbeidstakerne får mer igjen i disponibel lønn, vil det kunne ligge til rette for gode forhandlingsløsninger mellom partene i arbeidslivet. En forutsetning for slike løsninger er at man tar i bruk de eksisterende arbeidskraftressurser i Norge fremfor å satse på import av arbeidskraft fra utlandet. Det er også viktig å hindre at det utvikler seg et illegalt arbeidsmarked i Norge som resultat av den manglende grensekontrollen mot Schengen.
Dette medlem vil peke på den samfunnsøkonomiske betydningen av å sikre en trygg og billig mat. Gjennom sin fiskeproduksjon bidrar Norge i betydelig grad til å gi verdens befolkning sunn mat. Det blir derfor av største viktighet å sikre at ressursene i havet ikke blir truet av forurensende utslipp fra Sellafield, oljevirksomhet og industri. Selve fisket og oppdrettsvirksomheten må selvsagt også drives på en slik måte at vi bevarer balansen i naturen og sikrer et maksimalt utbytte av ressursene innenfor disse rammene. Ressursene og kysten må fortsatt være under nasjonal kontroll. Skatten på mat bør avvikles. Det vil gi grunnlag for lavere lønnskrav og dermed bedre norsk næringslivs konkurransekraft.
Dette medlem viser til at det ofte viser seg at tiltak og avgifter som er ment å skulle minske presset i økonomien i pressområdene omkring Oslo, også fører til mindre etterspørsel i geografiske områder som ikke har samme press i økonomien som i Oslo-området. Dette medlem mener derfor at det er større grunn til å differensiere de økonomiske tiltakene etter hvor i landet utslagene gjør seg gjeldende.
Dette medlem mener at det i dagens situasjon er rom for et mer ekspansivt statsbudsjett, om en hadde differensiert bedre i forhold til hvor i landet den økonomiske virkningen hadde gjort utslag.
Dette medlem viser til sine merknader og forslag i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) og Innst. O. nr. 122 (2002-2003).