10.1 Sammendrag

En høy avgang fra arbeidslivet til ulike trygdeordninger vil begrense mulighetene for videre vekst i norsk økonomi, og svekke grunnlaget for velferdsordningene. Regjeringen er opptatt av å motvirke en utvikling der det effektive arbeidstilbudet reduseres. Skattesystemet bør stimulere til arbeidsinnsats. I tillegg bør også pensjons- og trygdeordningene inneholde incentiver som stimulerer til å stå i arbeid. En høy arbeidsstyrke og en effektiv bruk av arbeidskraftressursene er avgjørende for fortsatt god utvikling i norsk økonomi.

Gjennom 2002 og hittil i år har sysselsettingen avtatt, og arbeidsledigheten har økt. I første kvartal 2003 utgjorde arbeidsledigheten, målt ved Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse, 4,1 pst. av arbeidsstyrken. Fram til i fjor sommer var ledighetsøkningen i hovedsak konsentrert til deler av privat tjenesteyting, bl.a. innen IKT-sektoren, og i det sentrale østlandsområdet. Siden har imidlertid ledigheten økt på bredere basis, både geografisk og bransjevis. Tall fra Aetat viser bl.a. at ledigheten den siste tiden har økt markert blant industriarbeidere og bygge- og anleggsarbeidere.

Arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at ledige raskt kommer tilbake i arbeid og ikke støtes ut av arbeidsmarkedet. Den skal stimulere ledige til aktiv jobbsøking og overgang til ordinært arbeid. For en del av de ledige vil det være behov for informasjon, rådgiv­ning og oppfølging fra Aetat etter en periode med jobbsøking på egen hånd. Hvis ledige ikke lykkes med å komme i ordinært arbeid etter en periode med jobbsøking, vil mange få tilbud om å delta på arbeidsmarkedstiltak. Studier fra OECD underbygger at økt oppfølging fra arbeidsmarkedsetaten, forbedret jobb­søking og egenaktivitet er viktige og effektive elementer i en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

I budsjettet for 2003 ble Aetat styrket med om lag 220 årsverk, og de ordinære arbeidsmarkedstiltakene ble økt med om lag 450 plasser til et gjennomsnittlig nivå i 2003 på 8 650 plasser. For å møte den svakere utviklingen i arbeidsmarkedet ble det i februar 2003 fremmet forslag (St.prp. nr. 44 (2002-2003)) om å styrke bemanningen i Aetat med ytterligere 200 årsverk og etablere 1 000 flere tiltaksplasser. Ved behandlingen i Stortinget ble det plusset på ytterligere 2 500 tiltaksplasser, slik at nivået i andre halvår 2003 kan bli om lag 12 150 plasser. Den økte tiltaksinnsatsen vil rette seg inn mot prioriterte grupper i arbeidsmarkedet, som innvandrere, ungdom og langtidsledige. Økningen i tiltaksnivået er tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet og ledighetens sammensetning. Regjeringen vil fortløpende vurdere situasjonen på arbeidsmarkedet og behovet for arbeidsmarkedstiltak.

Innenfor økningen på 3 500 nye tiltaksplasser i 2003 er det lagt opp til å øke tilbudet om målrettet jobbsøkertrening i jobbklubber med 1 000 plasser. Det legges opp til rask gjennomstrømming, slik at en innenfor disse 1 000 plassene kan gi tilbud om jobbklubb til vesentlig flere personer i løpet av året. Deltakelse i jobbklubb vil sette ledige i stand til drive mer intensiv og effektiv jobbsøking, og kan dermed øke mulighetene for overgang til arbeid. En vil i tillegg prøve ut en resultatbasert ordning for kjøp av jobbklubbplasser. I tillegg til en fast betaling pr. deltaker vil kursarrangørene i denne ordningen motta bonus for hver deltaker som formidles til jobb innenfor en fastsatt tidsramme etter avsluttet kurs.

Samtidig som den økonomiske politikken på kort sikt er rettet inn mot å motvirke økningen i arbeidsledigheten, er det avgjørende at innsatsen for å sikre et høyt arbeidstilbud fortsetter. Befolkningsutviklingen tilsier en begrenset vekst i arbeidsstyrken framover. I tillegg vil høy avgang til ulike tidligpensjons- og trygdeordninger redusere den effektive arbeidsstyrken og svekke mulighetene for økonomisk vekst. Dette vil gjøre det vanskeligere å dekke det økende arbeidskraftbehovet i offentlig og privat tjenesteyting vi vet vil komme i årene framover, uten betydelige avskallinger i konkurranseutsatte næringer. Det er i Norge i dag flere personer på uføretrygd enn det er sysselsatte i indust­rien. Etter en økning på hele 30 000 personer fra 1998 til 2000, var veksten i antall uførepensjonister mer moderat i 2001 og 2002. Antall personer på attføring og under rehabilitering økte imidlertid kraftig i disse to årene. Dette har bl.a. sammenheng med at en har skjerpet kravet til attføring før uførepensjon kan innvilges. I tillegg er det fortsatt betydelig innstrømming til AFP-ordningen. I 2002 ble det 8 300 nye AFP-pensjonister. Tilstrømmingen til trygdeordningene sett under ett har derfor fortsatt i et betydelig tempo. Tall fram til og med første kvartal i år kan tyde på at veksten i antall uførepensjonister er i ferd med å ta seg opp igjen. Ved utgangen av mars 2003 var det registrert 295 100 uførepensjonister. Dette er 8 200 flere personer enn på samme tid i fjor.

Siden 1994 har også økende sykefravær i betydelig grad bidratt til å redusere det effektive arbeidstilbudet. Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv har som en hovedmålsetting å redusere sykefraværet med 20 pst. fra 2. kvartal 2001 til utgangen av 2005. I tillegg har avtalen som mål å øke yrkesaktiviteten blant personer med redusert funksjonsevne og øke den reelle pensjoneringsalderen. Veksttakten i det legemeldte sykefraværet avtok noe gjennom 2002, mens veksten i det egenmeldte sykefraværet tiltok gjennom året. Alt i alt var det samlede sykefraværet i både 3. og 4. kvartal i 2002 om lag 4 pst. høyere enn på samme tid året før. Utviklingen i sykefraværet siden intensjonsavtalen ble inngått innebær­er at sykefraværet må reduseres med nesten 30 pst. de neste to årene for at målsettingen i avtalen skal oppfylles. Avtalen skal evalueres etter 2. kvartal 2003.

10.2 Komiteens merknader

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre slutter seg til Regjeringens vurdering. Disse medlemmer er bekymret over at arbeidsledigheten stiger som en følge av svake internasjonale konjunkturer og særnorsk svekkelse av konkurranseevne grunnet høy lønnsvekst over flere år, høy rente og sterk kronekurs. Disse medlemmer er fornøyd med Regjeringens økonomiske politikk som aktivt er rettet mot å reversere de særnorske problemene - en sterk krone, en høy rente og et høyt lønnspress.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens stramme budsjett har bidratt til at renten har gått ned med 2 pst. siden budsjettet ble vedtatt og at kronekursen har svekket seg den senere tid. Ytterligere rentekutt er signalisert av Norges Bank.

Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen har tatt initiativ til et samarbeid med partene i arbeidslivet om et moderat lønnsoppgjør. Dette har bidratt til at lønnsøkningene i år nærmer seg nivået hos våre handelspartnere, hvilket er nødvendig for å bedre den norske konkurranseevnen.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen har fått flertall for å redusere skatter og avgifter med om lag 20 mrd. kroner i de to siste budsjettene, hvorav brorparten har gått til næringslivet. Bedring av bedriftenes rammevilkår er etter disse medlemmers mening et målrettet tiltak for å vinne kampen mot arbeidsledigheten.

Disse medlemmer er positiv til at Regjeringen fortløpende vurderer situasjonen på arbeidsmarkedet og behovet for arbeidsmarkedstiltak. Disse medlemmer viser til at dette har gitt seg utslag i at Aetat i 2003 er blitt styrket med 420 årsverk, og at antall ordinære tiltaksplasser i andre halvdel av 2003 vil ha økt med om lag 50 pst. til 12 150 i forhold til årsstart. Disse medlemmer er også fornøyd med Regjeringens satsing på å øke tilbudet om målrettett jobbsøkertrening i jobbklubber da dette er et godt tilbud til høyt kvalifiserte arbeidsledige.

Disse medlemmer ser med bekymring på den sterke økningen i avgangen fra arbeidsmarkedet i form av tidlig pensjonering, uføretrygding, og vekst i sykefraværet de siste årene. Det er bekymringsfullt at det nå er flere personer på uføretrygd enn det er sysselsatte i industrien.

Disse medlemmer viser til at det ut over Regjeringens satsingsområder har blitt funnet rom til å øke forskningsfondet ytterligere med 1 mrd. kroner, opprettholde den næringsrettede forskningen under forskningsområdet, satse på reiselivet gjennom styrking av den internasjonale markedsføringen, styrke satsingen på rassikring og styrke satsingen på kommersialisering av forskningsresultater, kompetanseutvikling og støtte til nyetablerere gjennom SND. Dette bidrar sammen med bedringer i rammebetingelsene til å skape og sikre arbeidsplasser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Dokument nr. 8:101 (2002-2003) om tiltak mot den økende arbeidsledigheten og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. Disse medlemmer konstaterer at de vanskelige tidene for norsk økonomi fører til at det stadig er flere uten arbeid. Ved utgangen av mai var det registrert totalt 87 200 helt ledige arbeidssøkere, noe som tilsvarer 3,7 pst. av arbeidsstyrken. Disse medlemmer vil påpeke at sammenlignet med mai i fjor har den registrerte ledigheten økt med hele 29 pst. Arbeidsledigheten øker i alle yrkesgrupper, og det er en markant vekst i arbeidsledigheten i industrien. Uten omfattende tiltak, vil ledigheten fortsette å øke, slik Regjeringen varsler i sitt budsjettopplegg.

Disse medlemmer mener at den viktigste oppgaven nå er å redusere arbeidsledigheten og skape grunnlag for nye arbeidsplasser. Disse medlemmer har derfor lagt fram forslag til omprioriteringer på statsbudsjettet som innebærer tiltak på over 1,2 mrd. kroner for å bekjempe den økende arbeidsledigheten og nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv. I tillegg foreslår disse medlemmer at det opprettes et nytt statlig investeringsselskap for bygging av infrastruktur for gassen med en egenkapital på 3 mrd. kroner. Videre foreslår disse medlemmer å øke utlånsrammen i Husbanken med 2 mrd. kroner for å få fart i boligbyggingen og å utvide lånerammen i SIVA med 300 mill. kroner.

Disse medlemmer viser til at Statistisk sentralbyrå har analysert virkningen av ordinære tiltaksplasser i 2001. Resultatet var at 43 pst. av deltakerne på arbeidsmarkedstiltak var i arbeid 6 måneder etter avsluttet tiltak, mens bare 27 pst. av dem som ikke hadde vært på tiltak hadde fått arbeid. Etter disse medlemmers vurdering viser dette at arbeidsmarkedstiltak er et effektivt virkemiddel.

Disse medlemmer mener at antall tilgjengelige arbeidsmarkedstiltak må stå i et rimelig forhold til antall arbeidsledige. I dag er det mange ledige som skal kjempe om relativt få tiltaksplasser, selv med den økningen i antall plasser Stortinget vedtok tidligere i vår. Disse medlemmer foreslår derfor å bevilge midler til å opprette 3 000 flere tiltaksplasser.

Disse medlemmer er av den oppfatning at bedrifter som i en periode har problemer, bør få muligheter til utvikle kompetansen til de ansatte sammen med Aetat og utdanningssystemet. På den måten kan bedriftene utvikle seg videre og ha større mulighet for å klare seg. Disse medlemmer foreslår derfor at 2 000 av tiltaksplassene skal være innenfor bedriftsintern opplæring.

Disse medlemmer vil peke på at lovverket åpner for at arbeidsmarkedsopplæring i regi av Aetat kan anvendes for lengre permitteringstid enn 26 uker, og disse medlemmer mener at denne muligheten må brukes.

Disse medlemmer viser til at bedriftene i dag har mulighet til å permittere de ansatte i 26 uker. Noen bransjer har unntak og kan permittere de ansatte lenger. Disse medlemmer mener at normalt bør en periode på 26 uker være lang nok, men det er behov for å tillate en lengre permitteringsperiode i noen bransjer for å hindre at bedriftene i disse bransjene må si opp personer med verdifull kompetanse, som dermed kan forsvinne fra bransjen. Disse medlemmer fremmer derfor forslag om lovendringer slik at Regjeringen i forskrift kan gi unntak fra 26-ukers-regelen.

Disse medlemmer viser til at Regjeringen i fjor høst fikk flertall for omfattende innstramninger i dagpengeordningen. Ferietillegget ble fjernet, antall ventedager økte fra 3 til 5, maksimal stønadsperiode ble redusert fra 3 til 2 år, kravet til ledighet økte fra 40 til 50 pst. og kravet til minsteinntekt økte fra 1,25 G til 1,5 G. Disse medlemmer synes disse endringene er usosiale og gikk imot dem. Nå foreslår disse medlemmer å reversere endringene, slik at de arbeidsledige kan få de samme ytelsene som de hadde tidligere.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Dokument nr. 8:92 (2002-2003) hvor stortingsrepresentantene Carl I. Hagen, Siv Jensen og Per Sandberg foreslår tiltak for å bedre økonomiens virkemåte, øke den økonomiske veksten og redusere arbeidsledigheten.

Disse medlemmer er bekymret for den voksende ledigheten. I Nasjonalbudsjettet for 2003 anslo Regjeringen ledigheten i 2003 til om lag 100 000 personer. Alt tyder på at dette var altfor optimistisk. Etter disse medlemmers oppfatning er norsk økonomi inne i en dyster utvikling. Veksten i BNP er svært lav, og anslagene er ytterligere nedjustert av Regjeringen i revidert budsjett. Arbeidsledigheten stiger blant annet på grunn av en rask og uheldig nedbygging og utflagging av norske industriarbeidsplasser. Lønnsomheten i næringslivet svikter og statens skatteinntekter svikter. Etter disse medlemmers oppfatning roper denne situasjonen på alt annet enn et stramt budsjett. Det er nettopp i en situasjon med lav vekst og ledig kapasitet, som blant annet illustreres av den økende ledigheten, at skatte- og avgiftslettelser vil være et effektivt og nødvendig bildrag til å gi de nødvendige tilbudssidestimulanser som kan gi ny vekst i BNP og dermed redusert ledighet, økt lønnsomhet og dermed også økte skatteinntekter på sikt. Etter disse medlemmers oppfatning bør hovedfokus i den økonomiske politikken være økt vekst i BNP, som betyr økt vekst i innenlands produksjon og inntekt på kort og lang sikt. Økt vekst i nasjonens inntekt er viktig for å opprettholde veksten i privat inntekt. Det er også viktig for å kunne opprettholde veksten i det offentlige tjenestetilbudet. Disse medlemmer mener det er galt å påstå at en såkalt stram finanspolitikk er nødvendig for å få lavere renter og kronekurs. Den såkalte handlingsregelen er også svært skadelig for norsk økonomi, både på kort og lang sikt. Handlingsregelen medfører en overfokusering på statsbudsjettets løpende overskudd og bidrar til å opprettholde et alt for høyt skatte- og avgiftstrykk, som legger en kraftig demper på den økonomiske veksten. Den statlige sparingen i Statens petroleumsfond er enorm. Disse medlemmer vil redusere sparingen i fondet noe for å kunne senke skatter og avgifter. Dette vil ikke redusere statens muligheter til å finansiere fremtidige pensjoner, da statens inntekter på sikt i mye større grad avhenger av veksten i innenlandsk produksjon og inntekt enn nivået på statlig sparing i petroleumsfondet. En reduksjon i skatter og avgifter vil føre til økt vekst i produksjon og inntekt, og dermed utvide skatte- og avgiftsgrunnlaget.

Disse medlemmer vil hevde at Regjeringen ikke har tatt inn over seg at norsk økonomi vokser svært lite, og at vekstutsiktene i et lengre perspektiv også er lave. Det er derfor nødvendig med større ambisjoner om vekst i BNP, og dette fordrer en økonomisk politikk som på kort og mellomlang sikt mobiliserer ressurser og øker effektiviteten, og som på lang sikt har ambisjoner om at Norge skal være ledende i produktivitetsutviklingen internasjonalt. Det er nå viktig å unngå at en midlertidig resesjon avløses av en langvarig stagnasjon. En langvarig stagnasjon kan i denne forbindelse defineres som en periode med en BNP-vekst under 1,5 pst.

Generelle og vedvarende lettelser i beskatningen av arbeidsinntekter er helt nødvendig for å få til betydelige tilbudssideeffekter i norsk økonomi. Det vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og vil også medføre mer moderate lønnsoppgjør, sysselsettingen vil øke og produksjonen vil øke. Samtidig vil privat sparing øke, og det vil bli lettere for næringslivet å få tilgang til ulike former for privat kapital.

Disse medlemmer vil i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2004 legge frem omfattende forslag til skatte- og avgiftsreduksjoner, og vil derfor i denne forbindelse fremme forslag som supplerer de nødvendige skatte- og avgiftslettelser som må komme. Forslagene fra disse medlemmer er til dels kortsiktige virkemidler og dels langsiktige virkemidler og de er i det alt vesentlige samfunnsøkonomisk lønnsomme og politisk nødvendige, også uavhengig av konjunktursituasjonen.

Disse medlemmer mener følgende tiltak bør realiseres snarest:

• – Bedre kapitaltilgangen til risikoprosjekter samt stimulere til fornuftig strukturutvikling og utvikling av kapitalmiljøer.

Kapitaltilgangen til risikoprosjekter er svært lav. Etablerte bedrifter sliter med finansiering av prosjekter og spesielt gründermiljøene mangler risikokapital. Et hovedproblem i Norge er at det i all hovedsak er staten som har betydelig formue, mens det i mindre grad er formue av betydning på private hender. Denne situasjonen er skapt ved at det gjennom lang tid er bygget opp statlig kapital, spesielt ved beskatning av petroleumsinntekter, samtidig som privat sektor er gjort kapitalfattig gjennom et høyt skatte- og avgiftstrykk. På lang sikt må skatter og avgifter senkes, slik at bedrifter og husholdninger får beholde mer av den verdiskapningen de leverer, slik at privat sparing kan øke. Dermed vil privat kapital kanaliseres inn i kapitalmarkedet på en naturlig måte og bidra til en dynamisk utvikling av næringslivet, samtidig som det gir grunnlag for en vekstraftig privat finansnæring. Men privat formuesoppbygging tar tid, og i mellomtiden bør man legge til rette for at statlig kapital kan fylle denne rollen. For at dette skal fungere optimalt, er det viktig å etablere uavhengige fond med uavhengige styrer som hindrer at Storting og regjering kan blande seg bort i de investeringsvalg som gjøres av fondene i det daglige.

• – Fremskynding av allerede vedtatte og nødvendige offentlige byggeprosjekter.

Da byggenæringens største utfordringer de siste årene har vært å skaffe seg nok kompetent arbeidskraft, har det vært nedlagt et betydelig arbeid i å rekruttere ungdom til næringen. Dette har gitt positive resultater. Men de internasjonale konjunkturer og usikkerhet rundt økende arbeidsledighet i Norge, har medført klare signaler om at aktivitetsnivået i næringen vil falle, til tross for at det offentlige har svært mange store prosjekter som vil bli satt i gang etter hvert. Man kan dermed komme i den situasjon at dårlig koordinering av offentlig byggevirksomhet fører til kraftige svingninger i aktivitetsnivået for byggenæringen, med de konsekvenser dette har for samfunnet. Fra en situasjon med permitteringer og oppsigelser i noen tid fremover, kan det bli en situasjon med press på kapasiteten i næringen noen år senere. Dette vil medføre at vi nok en gang går inn i en tid hvor en får betydelig økt kostnadspress, krav om kortere byggetid, redusert produktivitet og dårligere kvalitet på produktene. Disse medlemmer ser samfunnsøkonomiske gevinster å hente ved at det offentlige nå fremskynder igangsetting av allerede besluttede og nødvendige prosjekter som man uansett konjunktursituasjon ser det nødvendig å realisere. Skole- og kirkebygg har også et stort behov for vedlikehold, som det ikke er noen grunn til å vente med.

• – Forsering av allerede igangsatte veibyggingsprosjekter og igangsetting av nye.

Situasjonen i anleggssektoren er igjen blitt svært vanskelig. Antallet ledige anleggsarbeidere øker, og lite tyder på noe oppsving. Staten er en stor kunde på anleggsmarkedet. Å tilleggsbevilge for inneværende år vil gi stabilitet på arbeidsmarkedet og i bransjen for øvrig, og det vil sikre sysselsettingen og utviklingen av viktig kompetanse for de ansatte.

• – Styrke den internasjonale satsningen av Norge som turistland.

Det er mye å vinne på verdiskapning innenfor turist- og reiselivsbransjen gjennom en internasjonal satsning og merkevarebygging. Aggressiv markedsføring i konkurrentland finansiert av myndigheter i andre land, har bidratt til tap av markedsandeler hjemme og mye ledig kapasitet. Å avsette midler til markedsføring av Norge i utlandet, som de fleste andre land gjør, er fornuftig, og burde ikke påvirke budsjettbalansen heller, fordi pengene brukes i utlandet. Skulle dette gi resultater i form av økt turisme til Norge, gir dette økte eksportinntekter og høyere verdiskapning i Norge og vil således være positivt for norsk økonomi.

• – Økt satsning på forskning og utvikling.

Forskning er investering i fremtidig livskvalitet og velferd. Forskningen har stor betydning for den økonomiske utviklingen, og er derfor viktig for fremtidige generasjoner. Fremtidig vekst vil henge sammen med at eksisterende næringer blir mer kunnskapsintensive og at det skapes nye kunnskapsintensive bedrifter. I 2001 ble det i Norge brukt 1,62 pst. av BNP til FoU, mens det i Sverige ble brukt 4,3 pst. av BNP til samme formål. Det er vedtatt målsetting å nå opp til OECD-gjennomsnitt innen 2005 i Norge, og selv om dette er lite offensivt, ligger vi langt unna å nå målsettingen, særlig når Regjeringen i revidert budsjett faktisk foreslår å kutte i forskningsbevilgninger. Centres of Excellence er etablert av Norges forskningsråd for å stimulere norske forskningsmiljøer til å vie seg til langsiktig grunnleggende forskning på høyt internasjonalt nivå. Det er gode grunner til å opprette flere slike sentre innen prioriterte områder. Disse medlemmer vil særlig peke på områdene biomarin, energi, offshore og marin.

• – Styrket internasjonal eksportinnsats.

Det er viktig å styrke norske bedrifters konkurranseevne i internasjonale markeder. Norsk eksportnæring er relativt sett kapitalfattig grunnet vedvarende høyt skatte- og avgiftsnivå. Økt innsats vil bidra til økte eksportinntekter fra annet enn petroleumsvirksomhet.

• – Statlige utviklingskontrakter.

Det er behov for en videreutvikling av IFU- og OFU-ordningene som i dag administreres av SND. Statlige utviklingskontrakter er avtaler mellom en statlig virksomhet og en norsk bedrift som påtar seg å utvikle og levere et nytt, avansert produkt eller tjeneste til den statlige virksomheten. OFU-kontrakter kan omfatte forprosjekter, spesifikasjon og utvikling av prototyp og utviklingsprosjekt som omfatter utprøving og eventuelt prøveserie.

• – Sikre at Aetat i enda større grad benytter private tjenesteytere for å sørge for nødvendig arbeidsformidling og avlastning med merkantile oppgaver.

Det haster å fremme tiltak for å hindre økningen i arbeidsledigheten. Dette er ikke bare et spørsmål om å øke utgifter, men også et spørsmål om å begrense utgiftene som vil komme som følge av antall dagpengemottakere. Ett slikt tiltak innebærer bruk av private tjenesteytere for å sørge for privat arbeidsformidling samt avlastning i Aetat med merkantile oppgaver.

• – Sørge for at privat sikkerhetspersonell benyttes for uttransportering av avviste asylsøkere i de tilfeller der politiets kapasitet er fullt utnyttet.

Disse medlemmer viser til forslag om ekstrabevilgninger til UDI for å minske restansene i asylsaksbehandlingen. Dette får som konsekvens at det vil bli uttransportert et større antall asylsøkere fra Norge, all den tid vi erfaringsmessig vet at størsteparten av asylsøkerne som kommer ikke har grunnlag for opphold. For å uttransportere avviste asylsøkere har kommunalkomiteen tidligere gitt anledning til å benytte alternative metoder for uttransport. Derfor bør det brukes privat sikkerhetspersonell i de tilfeller der politiets kapasitet er utnyttet fullt ut, og ikke kan løses midlertidig med ekstrabevilgninger.

• – Heve pleiefaktoren i sykehjemmene, øke bemanningen og sørge for at omsorgsarbeidere får anledning til å arbeide i hele eller tilnærmet hele stillinger der dette er mulig.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet gjennom mange år har pekt på den lave bemanningsfaktoren i eldreomsorgen, særlig i sykehjemmene. Det vil være et nyttig hjelpemiddel å få utarbeidet minstenormer for pleiefaktorer i sykehjem basert på brukernes pleiebehov. Lav bemanningsfaktor fører til for stor belastning på dem som arbeider i omsorgsyrkene, samtidig som det ikke blir mulig å yte tilstrekkelig omsorg og pleie, verken når det gjelder kvalitet eller kvantitet. I eldreomsorgen er en stor del av stillingene deltidsstillinger, ofte med svært lave brøker. Det er grunn til å spørre seg om dette fører til effektive tjenester. Dagens stillingsstruktur fører også til mer administrasjon og instruksjon til flere ansatte. Samlet gir dette dårlig økonomisk styring og utnyttelse av midlene i omsorgssektoren.

• – Sikre like forutsetninger til Eurofighterprosjektet og JSF-prosjektet.

• – Intensivere arbeidet med å få realisert gjenkjøp overfor norsk industri i de prosjekter som er gjennomført og i de som er under realisering.

For å sikre en positiv utvikling for norske høytek­nologibedrifter og annen industri er det viktig at Forsvarets materiellanskaffelser virker positivt for norsk industri. Gjennom oppkjøpsregimet skal norsk industri sikres oppdrag i forbindelse med store forsvarskontrakter som går til utenlandske leverandører. I forbindelse med den planlagte nyanskaffelsen av kampfly, er det inngått forpliktende samarbeid med Lockhead Martin/JSF om utvikling med henblikk på et eventuelt kjøp av kampflyet JSF/F-35. Dette samarbeidet koster for Norges til sammen $ 122 mill. over en periode på ti år. For å sikre en reell konkurranse om levering av nye kampfly er det viktig at det ikke låses samarbeid av denne typen mot en spesiell leverandør. Et samarbeid med konkurrenten Eurofighter på samme økonomiske nivå, vil sikre en reell konkurranse om levering av nye kampfly. Et slikt samarbeid med Eurofighter vil også sikre norske industri- og teknologibedrifter store kontrakter, og på den måten bidra til å minske arbeidsledigheten.

• – Matvarehjelp til u-land.

Norge har ratifisert Matvarehjelpkonvensjonen av 1999. Det norske bidraget kanaliseres via Verdens matvareprogram (WFP). For å sikre en kvalitativ høy standard på de norske bidragene til WFP og å bidra til opprettholdelse av industriarbeidsplasser i Norge er det ønskelig å beholde en viss binding av bistandsmidlene.

• – Bedrede rammevilkår for norske bedrifter, blant annet gjennom å tilpasse miljøkravene.

Det er viktig å verne om miljøet, men dette må skje gjennom internasjonalt samarbeid, og ikke gjennom ensidige nasjonale tiltak. Det er til liten glede for det globale miljøet om en forurensningskilde flytter fra Norge til utlandet, spesielt med bakgrunn i at norsk næringsliv allerede er blant de mest miljøvennlige i verden. Gasskraftsaken illustrerer at norsk industris mange miljøkrav er særnorske. Et annet eksempel er tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser fra industrien. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å sikre at norske miljøkrav for næringslivet tilpasses samme rammebetingelser som i EU og andre konkurrentland.

• – Økt oljevernberedskap.

Skipstrafikken langs norskekysten i dag er stor. Eksport av olje fra Nordvest-Russland er ventet å øke betydelig, noe som vil medføre at skipstrafikken øker kraftig i nordområdene med hensyn til transport av olje. Dette øker risikoen for ulykker og krever styrket beredskap mot større ulykker og uhell langs kysten. Det er derfor viktig å styrke eksisterende oljevernberedskap og etablere nye oljeverndepoter der dette er nødvendig.

• – Fremme nødvendige tiltak for å redusere konflikter i forbindelse med opprettelsen av nasjonalparker, verneområder og lignende.

Det er betenkelig at myndighetene oppfordrer mange distriktskommuner til å tenke nytt for å sikre lokalt næringsliv, men samtidig legger utallige hindringer i veien for de samme kommunene. Det gjelder for eksempel mulighetene for å drive turisme i naturskjønne omgivelser, småkraftverk i lokale elver, fiskeoppdrett i lokale fjorder og tømmerhogst i lokale skoger.

• – Bredbåndsfond for kommunene.

Norge sakker kraftig akterut på internasjonale rangeringer over antall sluttbrukere med tilgang til bredbånd. Norge har færre husstander og bedrifter knyttet til bredbånd enn andre land. Disse medlemmer mener at bredbåndsinfrastruktur må bygges ut over hele landet og komme sammen med satsning på innhold.

• – SkatteFUNN.

SkatteFUNN-ordningen har vist seg å være en delvis suksess og bør videreføres. Men ordningen ekskluderer enkeltmannsforetak og det kan neppe ha vært Stortingets intensjon og bør følgelig rettes opp.

• – Grensehandelsavgifter.

Grensehandelsutsatte næringer er nå enda mer utsatt for oppsigelser, permitteringer og nedleggelser pga. den generelle økonomiske situasjonen. En kraftig reduksjon i avgifter på grensehandelsutsatte varer vil bidra til at grensehandelen avtar og at flere vil gjøre sine innkjøp i Norge og dermed bidra til å styrke norsk handelsnæring, redde arbeidsplasser og skape nye arbeidsplasser langs hele grensen mot Sverige.

• – Inntektspolitisk samarbeid.

Moderate lønnsoppgjør kan sikres ved at staten gir sitt bidrag ved å tilby skatte- og avgiftslettelser som kompensasjon for at det ikke gis bruttolønnstillegg ved inntektsoppgjøret. Utgangspunktet for det nasjonale lønnsoppgjøret dreier seg i stor grad om å sikre alle grupper en viss kjøpekraftsutvikling basert på en vurdering av næringslivets og i særlig grad det konkurranseutsatte næringslivs konkurranseevne. Sentrale elementer som inngår i det tekniske beregningsutvalgets grunnlagsvurderinger, er forventet prisutvikling eller inflasjon og gjeldende skattesatser som sier noe om hvor stort et bruttotillegg må være for å sikre den ønskede kjøpekraftsutvikling. Disse medlemmer mener derfor at staten bør tilby skatte- og avgiftslettelser for kommende lønnsoppgjør for å unngå bruttolønnsøkninger som driver opp kostnader og priser og reduserer konkurranseevnen.

• – Justissektoren.

Innen justissektoren er det en rekke uløste oppgaver hvor samfunnet har et ansvar for at de blir løst, eksempelvis forsere utbygging av fengsel, omgjøre nedlagte militæranlegg til midlertidige fengsel, utdanne flere fengselsbetjenter, tillate drift av private fengsel, ansette flere jurister og merkantilt personell innen politi- og påtalemyndighet og la private selskaper besørge fangetransport.

• – Bruk av gass i Norge og tilrettelegging for økt vannkraftutbygging.

Det er nødvendig med fremtidsrettede stabile rammebetingelser for norsk petroleumsindustri og kraftbransje. Utbygging av hovedrørledninger for gass burde være et myndighetsansvar, tiltak som sikrer bygging av gasskraftverk må iverksettes, det må legges til rette for å gi konsesjon for bygging av gasskraftverk andre steder i Norge, det må sikres teknologinøytrale støtteordninger for økt kraftproduksjon, og konsesjonsregler for bygging av mindre kraftverk må forenkles.

Disse medlemmer viser for øvrig til Innst. S. nr. 260 (2002-2003), Innst. O. nr. 122 (2002-2003), samt Innst. S. nr. 283 (2002-2003) Virkemiddelmeldingen hvor Fremskrittspartiets ulike forslag fremkommer.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til Dokument nr. 8:78 (2002-2003) om strakstiltak mot arbeidsledighet. Disse medlemmer understreker at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. 70 pst. av Norges nasjonalformue sitter i nordmenns hjerner og hender. I årene framover er det mangel på arbeidskraft som vil bremse utviklingen av velstand og velferd. Å la over 100 000 voksne arbeidsføre mennesker gå arbeidsløse er derfor uakseptabel sløsing.

Disse medlemmer påpeker at tilknytning til arbeidslivet er en viktig forutsetning for et godt liv for svært mange. Både økonomisk og sosialt er arbeidslivet helt sentralt. Arbeidsledighet, særlig når den blir langvarig, gir økt risiko for mange typer problemer - fattigdom, psykiske problemer, ensomhet, varig utstøting av arbeidslivet mv. For den enkelte er det derfor svært viktig å komme raskt ut i arbeid.

Det er ikke mangel på uløste oppgaver i det norske samfunnet. Disse medlemmer viser til at det derfor er åpenbart fornuftig å koble viktige oppgaver som står ugjort i dag, og arbeidsløse med den riktige kompetansen. Ved å sørge for at disse finner hverandre skapes det en vinn/vinn-situasjon for den enkelte og samfunnet:

• – Mange arbeidsløse kommer i jobb i stedet for å motta trygd.

• – Viktige samfunnsoppgaver blir utført.

• – Rekruttering til uførhet og mange sosiale problemer reduseres.

• – Sløsing med vår viktigste ressurs reduseres.

Punktene over viser at dette vil gi betydelige samfunnsmessige gevinster. Utfordringen er å få til dette uten å skape nytt press på renta. I merknader til kapittel 2 i denne innstillingen, redegjør disse medlemmer for hvordan den økonomiske politikken bør innrettes for å sikre dette. Det innebærer primært at vi må få en bedre disponering av statens penger, med sikte på å få flere hender i meningsfylt arbeid, men også en viss økning av pengebruken utover dette.

Disse medlemmer viser til at norsk økonomi i det siste har vært preget av høy kronekurs som følge av stram pengepolitikk. Rentedifferansen til resten av Europa har vært svært høy, og det har gjort norske kroner attraktive. Bakgrunnen for dette kan vi delvis finne i høyere kostnadsvekst i Norge enn i landene rundt oss, men en stor del av ansvaret må også legges på en pengepolitikk som har lagt for stor vekt på hensynet til stabil inflasjon, på bekostning av målet om lav arbeidsledighet. Konsekvensen er omfattende industridød, og akselererende tap av arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor. Denne pengepolitikken har vært helt ødeleggende for norsk økonomi.

Disse medlemmer registrerer at pengepolitikken det siste halve året heldigvis er blitt lagt om i ekspansiv retning. Dette har ført til en svekkelse av kronekursen, sjøl om mye gjenstår før den er tilbake på nivået den lå på før styrkingen begynte. Men dette illustrerer også problemet med å la pengepolitikken stå for aktivitetskorrigeringen i økonomien. Innstramming gjennom høyere rente virker primært via styrket valuta. Det betyr at det i hovedsak er konkurranseutsatt sektor som må ta støyten. Dette har vært svært synlig det siste året. Det er ikke så vanskelig å stramme inn på denne måten, men når det blir behov for å stimulere økonomien får vi store problemer. Næringer som skal selge sine produkter på verdensmarkedet kan ikke bygges opp i takt med konjunktursvingningene. Det tar vesentlig lenger tid. Slike næringer er derfor helt avhengige av mer stabile rammevilkår enn dagens pengepolitikk vil gi dem. Disse medlemmer understreker at det derfor er nødvendig med en omlegging av pengepolitikken slik at hensynet til inflasjon ikke veier tyngre enn hensynet til en stabil økonomisk utvikling og lav arbeidsledighet. Det innebærer også at finanspolitikken må brukes mer aktivt for å stabilisere økonomien.

Disse medlemmer påpeker at det også er helt nødvendig å få til et inntektspolitisk samarbeid. Alle parter må nå bidra for å bekjempe arbeidsledigheten. Regjeringen må sammen med partene i arbeidslivet finne fram til løsninger som bidrar til å holde kostnadsutviklingen i Norge nede. Dette må ikke skje på en måte som forsterker forskjellsutviklingen i samfunnet. Når arbeidstakerne nå viser vilje til moderasjon må skattelettelser til høytlønte og fortsatt sterk økning i toppledernes lønninger hindres. Kravet til moderasjon må heller ikke brukes til å nekte trygdede og lavtlønte rettferdige og nødvendige forbedringer i levekår.

Denne planen er et viktig bidrag til en slik dugnad: Gjennom klar omprioritering fra privat forbruk til viktige fellesskapsprosjekter bidrar vi til å få ledige hender i arbeid. Sammen med en omlegging av pengepolitikken vil dette være en grunnleggende forutsetning både for å bevare eksisterende arbeidsplasser og for å skape nye.

Disse medlemmer er særlig bekymret for den sterke økningen i arbeidsledigheten blant ungdom. Disse medlemmer viser til at økningen i ledigheten i aldersgruppen 20-24 år er sterkere enn den generelle ledighetsutviklingen og at svært mange nyutdannete har vanskelig for å etablere seg på arbeidsmarkedet. Ifølge tall fra A-etat var 12 827 ungdommer mellom 20 og 24 år registrert uten arbeid ved utgangen av mai måned. Det er 36 pst. flere enn i mai 2002. Disse medlemmer finner denne utviklingen totalt uakseptabel. Høy ungdomsledighet representerer ikke bare sløsing med viktige ressurser, men også at mennesker holdes utenfor arbeidslivet på et tidspunkt hvor muligheten til å samle seg yrkeserfaring for mange er særlig viktig. Disse medlemmer ser for eksempel en urovekkende tendens til at lærlinger ikke får fast arbeid etter endt læretid. Det er avgjørende at ikke denne tendensen får bite seg fast, slik at mange unge mennesker blir langtidsledige og over tid ikke får noen fast tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis merknader og forslag i forbindelse med Utjamningsmeldinga der Sosialistisk Venstreparti gikk inn for å gi gruppen mellom 20 og 24 år en garanti om arbeid slik at ingen blir gående ledig lenger enn 6 måneder, og en garanti om tiltak og/eller opplæring etter 4 ukers arbeidsledighet. Det vises også til merknader og forslag under kommunalkomiteens behandling av Dokument nr. 8:82 (2002-2003) hvor Sosialistisk Venstreparti går inn for å gjeninnføre ungdomsgarantien for unge mellom 20 og 24 år. Disse medlemmer er bekymret over at Regjeringen ikke ser ut til å ha noen strategi for å bekjempe ungdomsledigheten, og vil understreke behovet for raskt å komme med tiltak som kan snu utviklingen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer i Innst. S. nr. 260 (2002-2003) en rekke forslag om tiltak som vil kombinere ledige hender med uløste oppgaver i samfunnet. Her vil vi særlig peke på følgende tiltak (i mill. kroner):

Medlemen i komiteen frå Senterpartiet tek dette til etterretning. Denne medlemen syner elles til sine kommentarar under 2.2, som i grove trekk skisserer korleis finans- og næringspolitikken lyt utformast for å auke sysselsetjinga i norsk økonomi.

Komiteens medlem fra Kystpartiet tar dette til etterretning.